Adgang til flytting utenlands ved delt foreldreansvar

Kan man flytte utenlands med barnet dersom man har delt foreldreansvar?

Høyesterett ankeutvalg opphevet nylig lagmannsrettens kjennelse om avvisning, i sak hvor foreldrene hadde felles foreldreansvar og hvor mor hadde bodd utenlands med barnet i 1- 1 ½ år.

Foreldre som ikke har foreldreansvar alene for barnet, kan ikke alene bestemme at vedkommende skal flytte utenlands med barnet. Dette krever samtykke fra den andre forelderen, jf. Barnelova § 40. 2 ledd. Er barnet over 12 år, må også barnet samtykke til flyttingen. Er foreldrene uenige om flyttingen utenlands, må flytting utstå til saken er avgjort.

Hva kan man gjøre dersom den andre forelderen på tross av manglende samtykke likevel flytter eller ikke kommer tilbake etter utenlandsopphold med barnet?

I tilfeller hvor det ikke varsles om flytting, flytting gjennomføres uten samtykke eller barnet ikke kommer tilbake til Norge etter utenlandsreise med den ene forelderen, oppstår spørsmål om domsmyndighet/jurisdiksjon, det vil si i hvilket land man kan få spørsmålet om hvor barnet skal bo og samværomfang rettslig avgjort.

Norge har ratifisert Haagkonvensjonen 19. oktober 1996 om jurisdiksjon, lovvalg, anerkjennelse, fullbyrdelse og samarbeid vedrørende foreldremyndighet og tiltak for å beskytte barn. Dersom barnet har «vanlig bosted» i et annet land som har gitt tilslutning til konvensjonen, er konvensjonens hovedregel at jurisdiksjonen skal ligge der, jf. art. 5.

Begrepet «vanlig bosted» er ikke nærmere definert verken i Haagkonvensjonen eller i barneloven, men det fremgår av kommentarene til § 8 i lov om Haagkonvensjonen at det skal vurderes konkret etter en samlet vurdering av de ulike momentene i saken.

Høyesteretts ankeutvalg behandlet i sommer spørsmål om norsk domsmyndighet i sak hvor det var klart at barnet hadde «vanlig bosted» i Østerrike. Lagmannsrettens avgjørelse ble opphevet og Høyesteretts ankeutvalg viste til at Lagmannsretten ikke hadde vurdert overføring av jurisdiksjon etter Haagkonvensjonens art 7 nr. 2 bokstav a om hva som utgjør ulovlig barnebortføring, og barneloven § 40 andre ledd om samtykke fra den andre av foreldrene med foreldreansvar ved flytting til utlandet.

Artikkel 7 er begrunnet i at den som ulovlig bortfører barn til utlandet, ikke skal nyte godt av dette ved avgjørelsen av om jurisdiksjon er gått over til den staten barnet bortføres til.

Utgangspunktet er at myndighetene i staten der «barnet var vanlig bosatt umiddelbart før bortføringen», beholder jurisdiksjonen «inntil barnet har fått vanlig bosted i annen stat» og tilleggsvilkårene i artikkel 7 nr. 1 bokstav a eller b er oppfylt. I saken som ble behandlet av Høyesteretts ankeutvalg var ikke vilkåret i artikkel 7 nr 1 bokstav a oppfylt, da far ikke hadde godtatt flyttingen.

Jurisdiksjonen overføres til ny stat etter artikkel 7 nr 1. bokstav b der forelderen har hatt eller burde hatt kjennskap til hvor barnet oppholder seg, i mer enn 1 år før stevning ble tatt ut. Det fremkom ikke opplysninger i kjennelsen fra lagmannsretten når faren i saken var blitt kjent med flyttingen til Østerrike, noe som etterlot tvil om vilkårene for avvisning for norske domstoler var oppfylt. Høyesteretts ankeutvalg viste til ordlyden i den norske oversettelsen av Haag- konvensjonen som taler om «hvor barnet oppholder seg», samt nær identisk formulering i rådsforordning (EF) nr. 2201/2003 artikkel 10. Det er altså ikke nok at far mer enn ett år før saksanlegg hadde eller burde ha fått kjennskap til hvilket land barnet befant seg i. Det må også kreves at han hadde eller burde ha fått kjennskap til på hvilket sted i vedkommende land barnet befant seg.

Ann Kathrin Nordbø

Forfatter Ann Kathrin Nordbø

Flere innlegg av Ann Kathrin Nordbø