Gaver og andre ytelser som kan gi grunnlag for avkortning i arv, betegnes ofte som arveforskudd eller forskudd på arv. I denne artikkelen behandles vilkårene for avkortning i arv og hvordan avkortningen skal beregnes.
Ny arvelov trådte i kraft den 1. januar 2021. Reglene om avkortning (§75) er på enkelte punkter endret i forhold til reglene slik de var i den gamle arveloven fra 1972 (1972-loven). De nye reglene vil gjelde for gaver/ytelser mottatt etter 1. januar 2021.
For gaver/ytelser som er mottatt tidligere enn 1. januar 2021 vil avkortningsreglene i 1972-loven fremdeles være gjeldende. Dette betyr at de gamle reglene vil ha relevans i mange år fremover.
Hva er arveforskudd?
Som det følger av ordet «forskudd», er arveforskudd en ytelse som arvingen har mottatt før giveren dør. Dette kan være alle typer av ytelser; penger, hus, bil, ettergivelse av gjeld, gavesalg, forsikring, utlegg mv. Arveloven har kun regler om avkortning i arv til livsarvinger. Dersom det er gitt gaver til andre (ikke livsarvinger) gir ikke det grunnlag for avkortning.
Utlegg til underhold, sykepenger og utdanning blir ikke regnet som forskudd på arv dersom dette er gitt for å oppfylle den plikt foreldre har til å fostre opp sine barn. Dette fulgte direkte av lovteksten i 1972-loven § 38. Ordlyden i ny arvelov § 75 nevner ikke dette unntaket, men det antas at ytelser til ordinær oppfyllelse av foreldrenes oppfostringsplikt fremdeles ikke kan gi grunnlag for avkortning.
Vilkår for avkortning etter 1972-loven (arveforskudd ytt før 1. januar 2021)
I henhold til 1972-loven § 38 kan det gjøres avkortning i arven til en livsarving dersom livsarvingen tidligere har fått en «monaleg» (betydelig) gave uten at de andre livsarvingene har mottatt tilsvarende verdier. Hva som er «monaleg» må sees i sammenheng med giverens inntekts- og formuesforhold.
Et viktig tilleggsvilkår er at giveren må ha ønsket at det skal gjøres en avkortning. Dersom giveren ikke har bestemt eller forutsatt at det skal gjøres en avkortning i arven, kan ikke de øvrige arvingene kreve dette.
Etter 1972-loven er det ikke noe krav om at arvelateren må sette betingelse om avkortning da gaven/ytelsen blir gitt (slik regelen er i ny arvelov). Det er heller ikke noe krav om at mottakeren må være kjent med avkortningen før dødsfallet. Avgjørende er kun at det – på en eller annen måte – kan bringes på det rene at avdøde har ønsket at det skal skje en avkortning.
Som en følge av at reglene er endret i den nye loven, må det antas at giverens ønske om avkortning må ha vært fremsatt innen 1. januar 2021. Dersom det ikke kan sannsynliggjøres at giveren/arvelateren ønsket avkortning innen nevnte dato, er det for sent å påby avkortning, jf. John Asland, Arveloven med kommentarer, side 1061. Etter 1. januar 2021 må nye betingelser om avkortning følge reglene i den nye arveloven § 75.
Vilkår for avkortning etter ny arvelov (arveforskudd ytt etter 1. januar 2021)
I den nye arveloven § 75 er det ikke lengere noe krav om at ytelsen må være betydelig. Det er nå kun et krav om at livsarvingen har «mottatt en ytelse av økonomisk verdi». Av lovens forarbeider fremkommer at «økonomisk verdi» skal tolkes vidt. Som eksempel nevnes ytelser som «gratis eller redusert leie av bolig».
I den nye loven er det er heller ikke noe krav om at den ene livsarvingen har mottatt mer enn de andre livsarvingene. Foreldre har altså mulighet til å sette betingelser om avkortning ovenfor ett av sine barn selv om de andre barna har mottatt tilsvarende – eller større – ytelser uten krav om avkortning.
Ett nytt og sentralt vilkår for avkortning er at avkortning må være «satt som betingelse for ytelsen». I dette ligger at arvingen må ha blitt kjent med at ytelsen skal avkortes i forbindelse med at gaven/ytelsen ble mottatt. Mottakeren skal altså ha mulighet til å velge om han/hun ønsker å motta ytelsen på vilkår om avkortning, eller avslå den. Hvis det ikke settes slike betingelser når ytelsen gis, kan giveren ikke senere kreve at ytelsen skal avkortes. For gaver og andre ytelser som er mottatt etter 1. januar 2021 skal avkortning derfor ikke kunne komme som en overraskelse på mottakeren.
Er det formkrav til bestemmelser om avkortning?
Det er ikke satt noen absolutte formkrav til hvordan avkortning skal bestemmes.
Avgjørende er at det kan sannsynliggjøres at det er satt betingelser om avkortning. For ytelser som er mottatt etter 1. januar 2021 må det videre kunne sannsynliggjøres at mottakeren var kjent med betingelsen da ytelsen ble mottatt.
Muntlige utsagn om avkortning vil kunne være gyldige, men av bevismessige hensyn er det en klar fordel at slike betingelser er skriftlige. I den nye arveloven § 75 er det derfor tatt inn en ordensregel om at betingelser om avkortning «bør være skriftlig og gjort kjent for de andre livsarvingene».
Hvordan skal avkortningen beregnes?
Dersom det er avklart at en ytelse er å anse som et arveforskudd som skal avkortes, er hovedregelen at avkortningen skal skje ut fra verdien slik den var da ytelsen ble mottatt. Dette følger av 1972-loven § 40, og ny arvelov § 75, annet ledd, bokstav a. Som et utgangspunkt skal det ikke beregnes renter eller gjøres noen oppjustering etter konsumprisindeks e.l.
Lovens regel gjelder bare dersom ikke annet er bestemt av arvelateren eller er avtalt mellom arvelateren og mottakeren. Er det f.eks. bestemt at avkortningen skal være et bestemt beløp eller at det skal gjøres en indeksreguleres e.l. frem til arvelaters død, vil dette være styrende for fastsettelsen av avkortningsbeløpet.
For arveforskudd som følger reglene i 1972-loven er det gitt en egen regel om «lemping» dersom givers fastsettelse av summen blir for høy. Noen tilsvarende regel er ikke gitt i den nye arveloven. Hvis avkortning knyttet til arveforskudd ytt etter 1. januar 2021 blir urimelig høy, vil avtalelovens § 36 kunne gi grunnlag for en endring av beløpet.
Hva skjer dersom den begunstigede arvingen dør før giveren?
Dersom en livsarving som har mottatt forskudd på arv dør før giveren, er hovedregelen at avkortning kan skje i arven til livsarvingens egne livsarvinger. Dette gjelder likevel ikke dersom annet følger av giverens ønske/betingelse.
Hva skjer dersom mottatt arveforskudd er høyere enn den arv som arvingen krav på?
Hovedregelen er at den begunstigede arvingen ikke vil ha noen tilbakebetalingsplikt dersom forskuddet er større enn arven. Dette følger av 1972-loven § 41 og i den nye arveloven § 75, annet ledd, bokstav b. Arven kan altså bli avkortet til null, men arvingen skal ikke betale det overskytende til boet.
Annet kan være bestemt, men det forutsetter at mottakeren var kjent med denne forutsetningen da han mottok forskuddet. Et slikt vilkår skal altså ikke kunne komme som en overraskelse på arvingen.
Avslutning
Artikkelen behandler kun enkelte spørsmål knyttet til arveforskudd og avkortning i arv. Reglene er kompliserte og kan by på vanskelige vurderinger. Våre advokater har bred kompetanse i arverett og vil kunne gi bistand ved forespørsel.
