Barnefordeling/foreldretvister

Barnefordeling

Barnefordeling, også kalt foreldretvister, omfatter uenigheter mellom foreldre om barn i forbindelse med samlivsbrudd. Saker om barn reguleres av lov om barn og foreldre

Sentrale begreper er

  • Foreldreansvar
  • Fast bosted
  • Delt fast bosted
  • Samvær og samværsrett

Foreldreansvar

Foreldreansvaret gir den som har del i det rett til å delta i viktige beslutninger, og å få viktige opplysninger om barnets liv og helse. Foreldreansvaret gir rett til å nekte barnet å flytte ut av landet, krav om godkjenning for utstedelse av pass til barnet mv.

De fleste foreldre har felles foreldreansvar.

Det skal svært mye til for å få dom for at foreldreansvaret skal være hos kun en av foreldrene. Jeg vil i det videre ikke berøre spørsmålet om foreldreansvar.
Foreldreansvaret har ikke betydning for spørsmålet om hvor et barn bor fast eller hvor mye samvær det skal ha.

Fast bosted/daglig omsorg

Man ser og leser en del forskjellige begreper som skal beskrive hvor et barn bor fast. Dagens regler legger opp til at vi stort sett bruker begrepet «fast bosted» og ikke «daglig omsorg», men betydningen er den samme. Den som har fast bosted har som regel barnet boende hos seg, og er den som tar de fleste daglige avgjørelsene i barnets liv. Jeg liker å si at det er denne forelderen som følger opp barnet fra dag til dag.

Den som har fast bosted vil i teorien etter at den andre forelderen er varslet, kunne flytte med barnet innad i landet. Jeg skriver «i teorien» fordi det i praksis er mange unntak fra utgangspunktet. Dette kommer jeg kort tilbake til under punkt 3a.

Se har mor større rett enn far til fast bosted

Hva når en forelder vil flytte

Delt fast bosted (“50-50 ordning”)

Det er mange barn som bor like mye hos hver av sine foreldre (såkalt “50-50 barnefordeling”).

Barnet har da delt fast bosted. Selv om 50-50 naturlig nok er en vanlig løsning, er det fullt mulig å avtale andre ordninger, som for eksempel 60-40.
En ordning med delt fast bosted krever at foreldrene har et lavt konfliktnivå og at de samarbeider i alle fall greit, i og med at begge foreldre ved delt fast bosted tar de daglige beslutningene for barnet. Det krever som regel også at foreldrene ikke bor for langt fra hverandre. Ved delt fast bosted står foreldrene i utgangspunktet «likt» når det gjelder bestemmelsesrett.

Se delt fast bosted

Se avtale om delt bosted 50-50

Samvær

Den av foreldrene som ikke har fast bosted skal som den store hovedregel ha samvær. Samvær er vanligvis forbundet med hver annen helg på en eller annen måte. Det kan være fra fredag til mandag eller fra torsdag til mandag, fra fredag til søndag eller fra onsdag til mandag. Her har vi alle mulige variasjoner. Hvis det er stor geografisk avstand mellom foreldrene kan man også legge opp til sjeldnere samvær over lengre perioder.

Jeg opplever vel at man nå for tiden har gått noe bort fra det som fremdeles omtales som «lovens normalordning», nemlig en ettermiddag i uken og hver annen helg. De aller fleste synes, i alle fall når barnet ikke er helt lite, at ettermiddagssamvær kan være masete, og utvider heller samværet som ligger til helgen. Men dette er helt opp til den aktuelle familien og det finnes ingen faste regler for hvordan samværet skal legges opp.

Det er normalt at den som har samvær har halvparten av feriene og at ferien følger skolens ferier.

Det er bare helt unntaksvis at det ikke skal være samvær eller at det settes inn tilsyn under samvær. Tilsyn under samvær betyr at det er en nøytral tredjeperson til stede som passer på under samværene.

Momenter i en barnefordelingssak

Når vi snakker om momenter i en barnefordelingssak mener vi hvilke opplysninger og faktiske grunnlag vi ser på når vi vurderer og avgjør hvor et barn skal bo fast og hvor mye samvær det skal ha.

Den listen av momenter jeg gjennomgår nedenfor er ikke uttømmende. Som jeg nevnte innledningsvis er det ingen barnefordelingssaker som er like, og det er derfor ikke mulig å behandle alle momenter som kan dukke opp i en barnefordelingssak, likevel slik at et eller flere av de momenter jeg behandler her som oftest dukker opp i prosessen.

Miljø/status quo

Man er tilbakeholden med å flytte barn bort fra et miljø de kjenner. Momentet omtales også som «status quo»-prinsippet, altså at man i utgangspunktet ikke skal endre status quo hva angår nærmiljø. Dette gjelder primært for barn som har blitt eldre enn ca. 3 – 5 år, fordi det antas at miljø ikke er så viktig for de yngste barna som primært har sine foreldre og sine familier som sitt viktigste «miljø».

For barn som har blitt eldre enn 5 – 6 år, er det vanlig at venner, skole, aktiviteter mv. blir stadig viktigere faktorer i deres liv. Dersom begge foreldre har bodd i nærheten av hverandre og den ene ønsker å flytte til et nytt sted og ta barnet med seg, vil dette momentet være viktig. Men ikke alltid avgjørende.

Det betyr at dersom en av foreldrene har fast bosted og den andre samvær, og den som har fast bosted ønsker å flytte med barnet bort fra barnets nærmiljø, er det ikke gitt at en domstol vil tillate det. Det er fryktelig vanskelig å skrive noe om dette fordi det så mange nyanser i disse sakene, men la oss si at man har et barn på 12 år med skilte foreldre som begge bor på for eksempel Røa og at barnet har hatt fast bosted hos mor og samvær med far hver annen helg fra torsdag til mandag. Barnet har sin skole, sine venner og sine aktiviteter på Røa, og barnet ønsker ikke å flytte fra dette området. Så ønsker mor å flytte med barnet til Trondheim. Det er da ikke gitt at hun vil vinne frem i en sak om dette selv om hun alltid har hatt fast bosted for barnet etter skilsmissen. Avgjørelsen vil selvsagt også avhenge av mange andre forhold.

Barnets mening

Barn kan etter barneloven høres fra de er veldig små. Fra de er 12 år gamle skal det legges stor vekt på deres mening. Også dette er et utgangspunkt med mange praktiske unntak. Det er sjelden de små barna høres, men de sakkyndige pleier å møte også de minste barna. Dette kommer jeg tilbake til. At eldre barn skal høres er en selvfølge, men mange barn synes det er vanskelig å si hvor de ønsker å bo fast. De kan slite med sin lojalitet til begge foreldrene, de kan være påvirket eller satt under press. Et barn som har et oppriktig ønske som fremstår som barnets eget skal vektlegges av domstolen i den grad man tenker at barnet forstår konsekvensen av sitt ønske og det ikke er andre grunner til at man ikke bør vektlegge ønsket.

I forbindelse med en barnefordelingssak blir et barn som regel hørt av en sakkyndig psykolog hjemme hos hver av foreldrene.

Krangling og bråk/best samlet foreldrekontakt

Det er forholdsvis naturlig at det i forbindelse med et brudd mellom to mennesker kan oppstå uenigheter og krangling. De aller fleste barn som har forstått eller fått med seg krangling mellom foreldrene i forbindelse med et brudd, kommer greit over dette dersom kranglingen og konfliktene mellom mor og far avtar etter bruddet.

Man vet i dag at barn i større eller mindre grad tar skade av at foreldrene fortsetter å krangle og snakke stygt om hverandre etter et brudd. Foreldre kan krangle høylytt og «tydelig» eller de kan vise barnet at de ikke liker den andre forelderen på forskjellige og ofte mer stilltiende måter. Det kan være ved å være nedlatende, ved kroppsspråk, ved å gjøre narr, el. Dette er ikke bra for barn, og det blir i barnefordelingssaker nå satt mer og mer fokus på at et barn bør bo fast hos den av foreldrene som klarer å la barnet få være glad i begge sine foreldre uten å legge føringer for hvordan den andre forelderen er ved å snakke negativt eller involvere barnet i sitt eget syn på den andre forelderen.

Det er også slik at det kan vektlegges hvem av foreldrene som klarer å legge fortiden bak seg og ha fokus på barnets beste ved å samarbeide med den andre.

I mange saker er dette overhodet ikke et problem og foreldrene samarbeider godt eller greit nok.

Tilknytning

Det er et moment hvem av foreldrene barnet er sterkest tilknyttet. Helt små barn er som regel mest tilknyttet sin mor, litt eldre barn kan godt være like sterkt knyttet til begge sine foreldre. Men også her er det mange nyanser og forskjeller fra sak til sak.

Egnethet

Egnethet går på foreldrenes personlige egenskaper. Noen få foreldre er rett og slett uegnet til å ha fast bosted og i noen tilfeller også til å ha samvær med barnet. Hvis det siste er tilfelle kan det settes inn tilsyn under samværene slik at det opprettholdes i alle fall noe kontakt mellom forelderen og barnet.

Det skal selvsagt mye til før en forelder er uegnet til å ha omsorg for sitt eget barn. Forhold som kan være relevant her er rus, vold, andre straffbare forhold, alvorlige psykiske problemstillinger mv.

Ekstrem involvering av barn i sitt negative syn på den andre forelderen kan også i enkelte tilfeller tilsi svært begrenset samvær eller samvær under tilsyn.

Andre momenter

Momentene jeg har trukket frem ovenfor er som nevnt ikke ment som en uttømmende liste. Svært mange andre momenter kan ha relevans i en barnefordelingssak, men momentene ovenfor er det normalt at vi tenker på i de aller fleste saker, herunder ser om de foreligger og om de bør vurderes.

Mekling på Familievernkontoret

Hvis man har barn sammen som er under 16 år gamle, må man ved et brudd til mekling ved et Familievernkontor.

Man kan få flere meklingstimer på Familievernkontoret, og man kan også be om separat mekling – altså slik at foreldrene møter hver for seg, for så kanskje å ha felles time etterpå.

Mekleren kan ikke pålegge noen av partene å signere på en barnefordelingsavtale. Ofte er avtalene som skrives på Familievernkontoret lite grundige, og det kan være bedre om man selv eller i samråd med advokat utarbeider utkast til en avtale som er noe mer detaljert. Grunnen til at vi er opptatt av dette er at vi tenker det er gunstig dersom det er så lite som mulig å være uenige om.

Når meklingen ikke fører til barnefordelingsavtale

Hvis man fremdeles er uenige etter avsluttet mekling, er det ingen som kommer med løsninger. Man må ta tak selv.

Det er viktig å huske på at barna i de aller fleste tilfeller ikke har godt av at alt bare flyter, videre er det ofte slik at konfliktnivået mellom foreldrene øker hvis man ikke har en avtale eller en enighet. Det kan da være fornuftig å kontakte advokat for å høre litt om hvordan denne tenker.

Før vi ser nærmere på reglene for hvordan selve barnefordelingssaken gjennomføres i domstolene, ønsker jeg å komme med et par korte betraktninger om advokatens rolle i disse sakene.

Barnefordelingssaker er som jeg har nevnt ovenfor aldri like. Mange tar kontakt med barnefordelingsadvokater fordi de bare «har et par spørsmål» om disse belastende og ofte komplekse sakene.

Personlig foretrekker jeg alltid innledningsvis å ha et møte med en ny klient som har spørsmål om barnefordeling. Jeg synes det kan være uheldig å svare på annet enn helt korte og enkle spørsmål per epost før jeg kjenner saken og klienten. Slike saker har ofte et krevende og sammensatt bakgrunnsteppe, og for å gi gode og forsvarlige råd må man ha best mulig oversikt over hele saken.

Også advokater kan forsøke å mekle mellom partene, enten skriftlig eller ved at begge foreldre bruker samme advokat.

Jeg selv er det som heter «rettsmekler» og kan ta inn to foreldre for å se om det er mulig å finne frem til en enighet.

Vi kontakter så godt som alltid den andre forelderen med et forslag til løsning, forsøk på dialog og eventuelt med et utkast til en avtale. Dersom vi får negativ respons fra den andre forelderen, må vi vurdere om vi mener saken bør bringes inn for retten.

Barnefordelingssaker følger et annet system i domstolen enn andre saker. Hensikten med dette er at man også her forsøker å hjelpe foreldrene til å unngå en full hovedforhandling (rettsak med vitner, prosedyrer mv), men heller ser om man klarer å bli enige om en løsning. Dette kommer jeg tilbake til.

Barnefordelingssaken bringes inn for rettsapparatet

Hvis vi sammen med en forelder har bestemt oss for at saken må bringes inn i rettsapparatet, skriver vi det som heter en «stevning».

For å få en stevning inn for retten må vi ha en gyldig meklingsattest. Det er en attest man får på Familievernkontoret etter gjennomført mekling. Meklingsattesten må ikke være mer enn 6 måneder gammel. Dersom man ikke har gyldig meklingsattest må en av foreldrene ta kontakt med Familievernkontoret for å få en ny meklingstime der det blir meklet og utstedt attest dersom man ikke kommer frem til en enighet.

Stevningen sendes til domstolen i det området der barna har sitt faktiske bosted.

Når retten mottar en stevning i en barnefordelingssak, er dette en sak som skal prioriteres. Retten skal sende ut brev til den andre forelderen og gi vedkommende en tilsvarsfrist. Et tilsvar er et svar på en stevning. Dommeren skal etter barneloven påskynde saken så mye som mulig.

Når det haster med avgjørelse

Noen ganger har man behov for å få en rask avgjørelse av et spørsmål. For eksempel at et barn ikke skal få flytte fra sitt nærområde før en sak er grundig utredet, eller hva man skal gjøre med et barn som motsetter seg samvær.

I disse tilfellene sender vi inn noe som heter «begjæring om midlertidig avgjørelse». Vi ber på denne måten retten om å foreta en midlertidig avgjørelse av et spørsmål. Avgjørelsen skal som regel gjelde frem til dom eller rettsforlik.

Det er ikke krav om meklingsattest for å be domstolen vurdere en begjæring om midlertidig avgjørelse i en barnefordelingssak.

Saksforberedende møte(r)

Så kommer vi til det punktet der barnefordelingssaker skiller seg vesentlig fra andre saker. Nå berammes det noe som vi kaller et saksforberedende møte, men som egentlig heter «konflikt- og forsoningsmøte». Dette finner sted i domstolen og enten i en rettsal eller i et møterom.

Til dette møtet kommer det en dommer som har lest stevning og tilsvar samt eventuelle ande dokumenter som advokatene har sendt til retten, så kommer foreldrene med hver sin advokat (man kan også møte uten advokat og altså føre saken sin selv), og i de aller fleste tilfellene møter også en sakkyndig psykolog som skal hjelpe oss.

Under møtet får begge foreldrene sagt sitt, og deretter forsøker man å finne frem til en løsning som kan gjelde i alle fall for en periode. Under denne perioden vil den sakkyndige psykologen ha samtaler med begge foreldre hver for seg, han eller hun vil treffe barnet hos begge to og, dersom det er riktig, ha samtaler med barnet uten foreldre til stede. Den sakkyndige kan også ha samtaler med det vi kaller «komparenter», som kan være skole, barnehage, helsesøster, mv.

Den sakkyndige har dermed skaffet seg mye informasjon til det neste rettsmøtet.

Under rettsmøte nummer to vil den sakkyndige gjøre greie for hva han / hun eventuelt har snakket med barnet om, og vedkommende vil nå, dersom det ligger til rette for det, forsøke å se om vi kan klare å bli enige om en avtale.

Videre prosess, enten løsning eller hovedforhandling

Dersom vi ikke blir enige under det andre rettsmøtet kan vi be om nye prøveperioder der den sakkyndige fortsetter sitt arbeide og der vi møtes på nytt i retten.

Ser vi at vi ikke kommer til enighet, enten allerede ved det første møtet eller senere, ber vi retten beramme en hovedforhandling. Går saken til hovedforhandling settes det av tid i retten til en ordinær rettsak der det vil bli avsagt en dom.

De aller fleste saker jeg har løser seg uten hovedforhandling, enten ved det andre eller tredje saksforberedende møtet.

Noen saker ser vi fort at ikke lar seg løse, og ber allerede i det første saksforberedende møtet om at det berammes en hovedforhandling, men det er sjelden. Vi gjør selvsagt aldri noe uten at klienten er enig, og vi har under de saksforbedende møtene god tid til å konferere underveis.

Hovedforhandling i barnefordelingssaker – generelt

Dersom vi ikke klarer å løse saken ved de saksforberedende møtene kan den enten trekkes, eller så går den til hovedforhandling. En hovedforhandling er som nevnt ovenfor en «vanlig» rettsak med dommer, advokater, parter (foreldrene) og vitner. Som regel settes det av 1 eller 2 dager til en barnefordelingssak.

Etter at hovedforhandlingen er avsluttet vil dommeren «ta saken opp til doms». Det betyr at vedkommende vil bruke noe tid på å vurdere saken, samt rent faktisk skrive dommen. Vi får altså aldri dom med en gang hovedforhandlingen er avsluttet.

En dom i en barnefordelingssak kan ankes på samme måte som andre dommer. Anke over en dom avsagt av tingretten går til lagmannsretten. Ankefristen er 4 uker.

Hovedforhandling – sakkyndige

I de aller fleste tilfeller vil det til hovedforhandlingen oppnevnes en sakkyndig psykolog som får et mandat som advokatene skal være enige om. Dette kan være den samme som har bistått tidligere, eller en ny. Som regel benyttes den samme psykologen som allerede er inne i saken.

Vedkommende psykolog skal i de aller fleste tilfeller, og i god tid før hovedforhandlingen, utarbeide en skriftlig sakkyndig rapport med anbefalinger for løsning av saken. Også i dette arbeidet er det vanlig at den sakkyndige innhenter informasjon fra aktuelle komparenter, har nye samtaler med foreldrene og eventuelt med barnet.

Den sakkyndige er et fagkyndig vitne under hovedforhandlingen og vil avsi sin forklaring etter de andre vitnene og før prosedyrene.

Avtale, forlik eller ny dom i saken

Også på andre områder skiller barnefordelingssakene seg fra andre saker. Vanligvis er det slik at når man har en rettskraftig dom eller et rettsforlik i en sak, kan man ikke bringe den samme saken inn for retten på nytt.

I barnefordelingssaker kan man det dersom det foreligger særlige grunner. Som eksempel på en særlig grunn kan nevnes at en av foreldrene ønsker å flytte og ta barnet med seg eller at en samværsforelder har flyttet slik at barnet får veldig lang reisevei til og fra samvær.

Dersom man har en utenrettslig avtale om barnefordeling, som man har skrevet selv, hos advokat eller på et Familievernkontor, og mener denne ikke lenger fungerer til barnets beste, kan avtalen forandres. Man kan ta kontakt med Familievernkontoret eller med en advokat for å få hjelp.

Barnesaker som starter på nytt