Domstolene ble gitt adgang til å idømme delt bosted i 2010. Adgangen ble innført som en snever unntaksregel hvor retten ble gitt adgang til å idømme delt bosted dersom «særlige grunner» foreligger. Er foreldrene uenige om hvor barnet skal bo skal retten i utgangspunktet avgjøre hvem av foreldrene som får ansvaret. Unntaksvis kan retten avgjøre at barnet skal ha delt omsorg jf. barneloven § 36 annet ledd annet punktum, dersom «særlige grunner» gjør seg gjeldende.
Siden innføringen av barneloven § 36 annet ledd i 2010 har domstolene stadig oftere benyttet seg av adgangen til å idømme delt bosted og utviklingen i rettspraksis viser tendens til at de strenge kravene som ble stilt av lovgiver ved innføringen av bestemmelsen gradvis er myknet opp.
I nyere rettspraksis er det idømt delt bosted for de minste barna og avgjørelser med idømmelse av delt bosted selv om konflikten er høy, fordi delt bosted anses som et konfliktdempende tiltak mellom foreldrene.
Forarbeider
Ved innføringen av bestemmelsen drøftet man belastningen det kan være for barn å leve med delt bosted når foreldresamarbeidet ikke fungerer (jf. Ot.prp.nr.104. 2008-2009). Fordi det anses å være særlig belastende for barn å leve med delt bosted dersom forutsetningen om godt foreldresamarbeid ikke foreligger, mente departementet at domstolen må ha en stor grad av sikkerhet for at delt bosted vil være til barnets beste før delt bosted idømmes. I vilkåret om at det må foreligge særlige grunner ligger det derfor også et strengere krav til visshet om at delt bosted vil være til barnets beste, enn det gjør i andre tilfelle.
Videre presiseres det i forarbeidene en rekke momenter som bør foreligge for at delt bosted skal være til barns beste:
- Barnet bør være tilnærmet like knyttet til begge sine foreldre.
- Foreldrene må bo i nær geografisk avstand
- barnet må kunne opprettholde kontakt med venner og fritidsaktiviteter fra begge hjem
- foreldrene må kunne samarbeide godt om barnet og ikke ha et høyt konfliktnivå
- barnet må selv trives med en slik ordning.
Det understrekes at det ikke er tilstrekkelig at ovennevnte forutsetninger foreligger, eller at barnet vil kunne klare å leve med delt bosted. Domstolene må foreta en konkret vurdering av hvilken bostedsløsning som vil være til barnets beste, og ikke falle ned på en mindre god løsning av hensyn til rettferdighet mellom foreldrene.
I kravet om at det må foreligge særlige grunner dersom domstolen skal idømme delt bosted, ligger at domstolen må være overbevist om at delt bosted vil være barnets beste før det fattes avgjørelse om dette. Det innebærer at forutsetningene må ligge til grunn ved domsavgjørelsen, og at delt bosted ikke kan idømmes basert på antagelser om en framtidig utvikling, for eksempel om at et eventuelt konfliktnivå vil bedre seg i etterkant av rettssaken. Dersom det er tvil om hvorvidt delt bosted vil være til barnets beste, må domstolen idømme fast bosted hos den ene forelderen og samvær for den andre.
Videre uttales det i forarbeidene at idømmelse av delt bosted antas ikke å være aktuelt for barn under syv år.
Rettspraksis
Domstolene har i økende grad siden innføringen av adgangen til å idømme delt bosted fattet avgjørelser hvor de har idømt delt bosted mot en av foreldrenes vilje. I flere av disse avgjørelsene er momentene som er listet opp ovenfor (fra forarbeidene) fraveket av den dømmende makt.
Det finnes blant annet rettsavgjørelser hvor det er idømt delt bosted for barn under 7 år, og det finnes eksempler hvor det på tross av høy konflikt er idømt del bosted. Et nytt moment som har utviklet seg i rettspraksis er delt bosted som konfliktdempende tiltak.
I en avgjørelse i Frostating lagmannsrett fra 2017 (jf. LF-2017-4766) idømte lagmannsretten delt bosted for et barn på 3 år. De la avgjørende vekt på at delt bosted ville være konfliktdempende for foreldrene. I denne saken var foreldrene enige om at barnet skulle være like mye hos hver av dem, men far mente han skulle ha fast bosted alene og mor halve tiden som samvær. Lagmannsretten vurderte at betenkelighetene knyttet til delt bosted, særlig for små barn, ikke slo til, og at forholdene og forutsetningene for delt bosted forelå. Foreldrene hadde ikke ulikt syn på spørsmål som ligger under bostedskompetanse og det var ikke lenger noen sterk konflikt mellom foreldrene. De samarbeidet også greit i det daglige. Det var ingen saklig grunn til at den ene skulle ha bostedet fremfor den andre. Likestilling mellom foreldrene ble ansett som konfliktdempende, og lagmannsretten uttalte:
«Hvor delt bosted gir fornøyde foreldre og har konfliktdempende virkning, er det til barnets beste. I dette tilfelle mener lagmannsretten at likestilling mellom foreldrene er hva som best gagner samarbeidet, og som også kan sikre at forutsetningene for likedeling står ved lag».
Det finnes flere eksempler fra lagmannsretten hvor det idømmes delt bosted på tross av et høyt konfliktnivå mellom partene, blant annet avgjørelse fra Agder lagmannsrett fra 2016 ( jf. LA-2016-156804) og avgjørelse fra Hålogaland lagmannsrett fra 2012 (jf. LH-2012-113187). I Borgarting lagmannsrettsavgjørelse fra 2015 ( jf. LB-2015-167748) var foreldrene uenige om en del valg, og lagmannsretten la avgjørende vekt på at en avgjørelse om delt fast bosted ikke ville løse disse problemene.
Utviklingen i rettspraksis viser altså at de strenge kriteriene for idømmelse av delt bosted, som ble lagt i forarbeidene ved innføringen av bestemmelsen, nå er myknet opp. I avgjørelsen fra Frostating lagmannsrett som er sitert ovenfor (jf. LF-2017-4766) viser lagmannsretten til forutsetningen i forarbeidene og uttaler;
«Det gjelder imidlertid ingen regel uten unntak. Med respekt for de forutsetninger som er signalisert i lovforarbeidene, beror avgjørelsen på en konkret barnets beste vurdering, hvor det legges vekt på at barn og familier er forskjellige og at ordninger må tilpasses individuelt.»
Vårt eksempel på avtale om delt bosted finner du her.
Join the discussion 2 Comments