Det er dyrt å skille seg. Bla. fordi hver av ektefellene står igjen med en halvparten av tidligere innbo og verdier, men også fordi de etter bruddet står alene om å forsørge seg selv og sitt livsopphold. Dette er vertfall utgangspunktet. Reglene om ektefellebidraget er et unntak fra utgangspunktet, og kan medføre at den ene ektefellen – etter særlige vilkår – kan pålegges å betale bidrag til den andre ektefellen, også etter endt ekteskap.
Innledning
De fleste opplever en skilsmisse som en kostnadskrevende prosess. Noen kommer også særlig dårlig ut av ekteskapet fordi de under samlivet har påtatt seg rollen som ansvarlig for hus og hjem, og derfor gitt avkall på høyere utdannelse, jobbet redusert eller kanskje ikke jobbet i det hele tatt. Etter endt ekteskapet står den hjemmeværende kanskje igjen uten muligheter til å gjøre karriere i voksen alder. Det klassiske senario er da at den andre har hatt rollen som familiens forsørger, og satset på karriere for å oppnå god stilling og høy inntekt. Dette tar han/hun naturligvis med seg videre, mens den tidligere hjemmeværende ikke får noen fordeler av dette etter endt samliv.
Det er ikke sjeldent at vi se familiekonstruksjoner som beskrevet over. I slike tilfeller har den hjemmeværende gjerne en opplevelse av å ha bidradd til den andre ektefellens karriere ved å ha muliggjort at han/hun kunne satse, mens den hjemmeværende etter endt samliv sitter igjen uten å få ta del i avkastningen. I tillegg kommer de ekstra dårlig ut av situasjonen fordi de ikke har tatt utdannelse eller har erfaring på arbeidsmarked.
Under ekteskapet anses partene som en forent helhet, og ektefellene har et felles ansvar for utgifter og arbeidet som kreves for det felles hushold. Hvordan ektefelle velger å fordelene disse oppgavene er opptil den enkelte familie. Etter endt samlivsbrudd kan det som fremstod som en god og naturlig løsning under ekteskapet, imidlertid skape urimelige utfall for den som har bidradd ved å ta seg av hus og hjem. Ektefellebidrag er ment som en kompensasjon for ektefeller som har redusert muligheten til å sørge for et passende underhold som følge av familiens fordeling av felles oppgaver under samlivet.
Ektefellebidrag kan fastsettes i privat avtale mellom partene, i rettsforlik eller ved dom. Hvis begge ektefellene samtykker, kan ektefellebidrag i visse tilfeller fastsettes administrativt av NAV.
Vilkår og regelverk
Det følger av ekteskapslovens § 79 første ledd at ektefellenes gjensidige underholdsplikt som hovedregel opphører ved seperasjon og skilsmisse. Dette betyr at hver av ektefelle i utgangspunktet står ansvarlig for å dekke egne utgifter til sitt livsopphold.
Ekteskapslovens § 79 andre ledd gjør imidlertid unntak fra hovedregel. Herav fremgår at dersom «en ektefelles evne til og mulighet for å sørge for et passende underhold er blitt dårligere som følge av omsorgen for felles barn eller fordelingen av felles oppgaver under samlivet, kan den andre ektefellen pålegges å betale bidrag». Av bestemmelsens tredje ledd fremgår at det at det i andre tilfelle også kan tilkjenne bidrag dersom det foreligger «særlige grunner».
For det første er det viktig å merke seg sistnevnte er en såkalt kan-regel. Det betyr at dersom vilkårene er oppfylt, kan en domstol tilkjenne ektefellebidrag. Selv om en ektefelle har fått sin ervervsevne redusert på grunn av forhold som tidligere nevnt, gir det altså ikke et ubetinget krav på bidrag. Det kan på generelt grunnlag sies at bestemmelsen er en snever unntaksregel, og bidrag kun tilkjennes unntaksvis.
Bestemmelsen tar sikte på de tilfeller der den ene ektefellen, har redusert ervervsevne på grunn av omsorg for barn eller fordi han/hun har tatt en større del av oppgavene i hjemmet. Lovens vilkår er da også at ektefellens ervervsevne er redusert på grunn av forholdene som nevnt. Dette beror på en konkret helhetsvurdering.
Momenter som vil være av betydning i vurderingen av hvorvidt en ektefelle bør tilkjennes bidrag er bla. ekteskapets varighet, partenes alder da samlivet ble etablert og da det tok slutt, partenes utdannelse, inntektsforskjeller, etc.
Utmåling av bidrag
Bidraget utmåles på bakgrunn av den bidragsberettigedes behov for bidrag, og den bidragspliktiges betalingsevne. Bidraget blir normalt fastsatt til løpende bidrag, men kan også fastsettes til et engangsbidrag.
Varighet av bidraget
Bidraget tilkjennes for en bestemt tid, eller gjøres tidsubestemt. Når bidrag tilkjennes etter langvarig ekteskap, vil det i alminnelighet blir tilkjent bidrag for lenger enn tre år. Ekteskapsloven gir ingen definisjon av «langvarig» ekteskap, men et ekteskap på minst 25 år vil normalt anses som langvarig. Hvis partene har barn sammen, vil 15 år antakelig også vurderes å ligge innenfor grensen.
Dersom bidragsmottaker har nedsatt ervervsevne på grunn av omsorgen for barn, høy alder, eller sykdom, er dette grunner som kan føre til bidrag i lengre tid eller uten tidsbegrensning.
