Mange opplever det som «dyrt å skille seg», både fordi selve prosessen kan være kostbar og man kun sitte igjen med halvparten av verdier og eiendeler man hadde under ekteskapet, men også fordi man står alene om å betale alle utgifter fremover i tid – dette er vertfall utgangspunktet. Ektefellebidraget er et unntak fra utgangspunktet, og kan medføre at den ene ektefellen må betale bidrag til den andre.

De fleste vil oppleve en skilsmisse som en kostnadskrevende prosess. Noen opplever dessuten at de kommer særlig dårlig ut av ekteskapet fordi de under samlivet har påtatt seg rollen som ansvarlig for hus og hjem, og gitt avkall på høyere utdannelse, jobbet redusert, eller kanskje ikke jobbet i det hele tatt. Når ekteskapet avsluttes, står den hjemmeværende kanskje igjen uten muligheter til å gjøre karriere eller en noenlunde rimelig inntekt. Den andre parten har på sin side hatt rollen som familiens forsørger, og satset på karriere for å oppnå god stilling og høy inntekt. Dette tar han/hun med seg videre, mens den tidligere hjemmeværende ikke får noe igjen for sitt bidrag til den andres karriere.

Det er ikke sjelden vi ser familiekonstruksjoner som beskrevet over. I slike tilfeller har den hjemmeværende gjerne en opplevelse av å ha bidradd til den andre ektefellens karriere ved å ha muliggjort at han/hun kunne satse, mens den hjemmeværende har tatt seg av barn og bolig. Når samlivet opphører sitter de imidlertid igjen uten å få ta del i avkastningen. I tillegg kommer den hjemmeværende ekstra dårlig ut av situasjonen fordi vedkommende ikke har tatt utdannelse eller opparbeidet seg erfaring på arbeidsmarked.

Under ekteskapet anses partene som en forent helhet, og ektefellene har et felles ansvar for å dekke utgifter og arbeidet som kreves for det felles hushold. Hvordan ektefelle velger å fordelene disse oppgavene er imidlertid opptil den enkelte familie. Etter endt samlivsbrudd kan det som fremstod som en god og naturlig løsning under ekteskapet, skape urimelige resultater for den som har bidradd ved å ta seg av hus og hjem. Ektefellebidrag er ment som kompensasjon for ektefeller som har redusert muligheten til å sørge for et passende underhold som følge av familiens fordeling av felles oppgaver under samlivet.

Ektefellebidrag kan fastsettes i privat avtale mellom partene, i rettsforlik eller ved dom. Hvis begge ektefellene samtykker, kan ektefellebidrag i visse tilfeller fastsettes administrativt av NAV.

Vilkår og regelverk

Det følger av ekteskapslovens § 79 første ledd at ektefellenes gjensidige underholdsplikt som hovedregel opphører ved seperasjon og skilsmisse. Dette betyr at hver av ektefelle i utgangspunktet står ansvarlig for å dekke egne utgifter til sitt livsopphold.

Ekteskapslovens § 79 andre ledd gjør imidlertid unntak fra hovedregel. Herav fremgår at dersom «en ektefelles evne til og mulighet for å sørge for et passende underhold blitt dårligere som følge av omsorgen for felles barn eller fordelingen av felles oppgaver under samlivet, kan den andre ektefellen pålegges å betale bidrag». I bestemmelsens tredje ledd fremgår det at ved andre tilfelle kan tilkjennes bidrag dersom det foreligger «særlige grunner».

Først og fremst er det viktig å merke seg at bestemmelsen er en såkalt «kan-regel». Det betyr at dersom vilkårene er oppfylt, kan ektefellebidrag tilkjennes, men domstolen kan også la vær. Det at en ektefelle har fått sin ervervsevne redusert på grunn av forhold som nevnt over, gir altså ikke et ubetinget krav på bidrag. Det kan på generelt grunnlag sies at bestemmelsen er en snever unntaksregel, som kun tilkjennes unntaksvis.

Bestemmelsen tar sikte på de tilfeller der den ene ektefellen, har redusert ervervsevne på grunn av omsorg for barn eller fordi hun har tatt en større del av oppgavene i hjemmet. Lovens vilkår er da også at ektefellens ervervsevne er redusert på grunn av forholdene som nevnt. Dette beror på en konkret vurdering. Momenter som vil være av betydning i vurderingen av hvorvidt en ektefelle bør tilkjennes bidrag er bla. ekteskapets varighet, partenes alder da samlivet ble etablert og da det tok slutt, partenes utdannelse, inntektsforskjeller, etc.

Utmåling av bidrag

Bidraget skal utmåles på bakgrunn av den bidragsberettigedes behov for bidrag og den bidragspliktiges betalingsevne. Bidraget blir normalt fastsatt til løpende bidrag, men kan også fastsettes til et engangsbidrag.

Varighet av bidraget

Bidraget tilkjennes for en bestemt tid, eller gjøres tidsubestemt. Bidraget skal normalt fastettes for en begrenset tidsperiode inntil 3 år. Dersom ekteskapet har vært «langvarig», skal bidraget imidlertid tilkjennes for mer enn tre år eller uten tidsbegrensning. Ekteskapsloven gir ingen definisjon av «langvarig» ekteskap, men ifølge praksis vil et ekteskap på minst 25 år normalt anses som langvarig. Hvis partene har barn sammen, vil 15 år antakelig også vurderes å ligge innenfor grensen.

Dersom bidragsmottaker har nedsatt ervervsevne på grunn av omsorgen for barn, høy alder, eller sykdom, er dette grunner som kan føre til bidrag i lengre tid eller uten tidsbegrensning.

Ane Fuglesang Herskind

Forfatter Ane Fuglesang Herskind

Flere innlegg av Ane Fuglesang Herskind