Ekteskapets alternative formuesordninger; felleseie og særeie

Ekteskapsloven oppstiller to alternative formuesordninger; felleseie og særeie.

Felleseie er lovens normalordning, som også inntrer automatisk ved ekteskapsinngåelsen. Felleseie legger opptil en likedeling av ektefellenes samlede verdier, etter at hver av partene har gjort fradrag for sin gjeld. Det finnes enkelte felleseiemidler som likevel ikke skal likedeles; i første rekke skjevdelingsmidlene (arv, gave eller midler forut for ekteskapet) samt såkalte forloddskrav.

Lovens alternative formuesordning – særeie – opprettes gjennom en ektepakt. Ved fullt særeie vil ikke ektefellenes verdier likedeles, men tilfalle den av partene som eier dem.  Ved ekteskapets opphør skal ikke midler til likedeles ettersom hver av partene tar sitt. Noe av poenget med særeie er å motvirke konsekvensene av et felleseie – en likedeling av midlene ved ekteskapets opphør.

Betydningen av den valgte formuesordningen (felleseie eller særeie) viser seg først og fremst ved ekteskapets opphør. Formuesordningen har nemlig i første rekke konsekvenser for det økonomiske oppgjøret ved ekteskapsopphøret (skilsmisse eller død). Den valgte formuesordningen gir her føringer for hvordan verdiene mellom ektefellene skal fordeles. Formuesordningen vil også kunne ha betydning for det gjenstandsmessige oppgjøret – altså hvem av ektefellene som skal overta de ulike eiendelene eller om eiendeler må selges.

Særskilt om fordelingen ved felleseie

Felleseie betyr at ektefellenes nettoformue skal likedeles etter at hver av partene har gjort fradrag for sin gjeld. Dette følger av ekteskapsloven § 58. Det skal dermed summeres hva hver av partene eier. Etter dette partene skal dernest trekke fra sin gjeld før partenes netto midler slås sammen til en likedelingspott som deles på to:

Ulik størrelse på formue og gjeld kan medføre at hver av partenes bidrag til likedelingspotten kan bli svært ulik.

Det kan være at den ene parten ikke har noen formue, slik at det bare blir den andre ektefellens positive bidrag til likedelingspotten som deles på to. Tilsvarende kan en ektefelle ha såpass med gjeld at det ikke blir noe igjen til likedeling. Det er likevel slik at bidraget ikke kan være lavere enn null – den andre ektefellen blir mao. ikke ansvarlig for den ene ektefellens gjeld.

Det er likevel to viktige unntak fra likedelingsmidler; forloddsmidler og skjevdelingsmidler. Forloddsmidler omfatter bl.a. personlige eiendeler som smykker, klær mm, så vel som pensjonsrettigheter osv, se ekteskapsloven § 61. Skjevdelingsmidler gir en rett til å holde tilbake verdier som klart kan tilbakeføres til midler ektefellen hadde før ekteskapsinngåelsen eller som senere er ervervet fra arv eller gave, se ekteskapsloven § 59.

Har ektefellene også midler som kan skjevdeling og som kan tas ut forlodds, vil delingen kunne bli som følger:

Det er verdien av formue på det såkalte skjæringstidspunktet (tidspunktet da samlivet ble brutt eller da separasjonsbevilling ble sendt til fylkesmannen) som skal likedeles. Inntekter opptjent i ettertid vil ikke inngå i delingsgrunnlaget av felleseiemidler. Dette medfører at det ofte gjennomføres en avregning for utlegg og inntekter for hver av ektefellene etter skjæringstidspunktet- det såkalt «pro & contra»-oppgjøret. Dersom den ene eksempelvis har lagt ut for strømmen, vil vedkommende ha krav på å få dekket halvparten av dette av den andre ektefellen.

Særskilt om fordelingen ved særeie

Ved særeie vil det ikke være noe felleseie til likedeling. Slik sett beholder hver av ektefellene sitt:

Det er derfor ved særeie (på en helt annen måte enn ved felleseie) avgjørende å få klargjort hvem som eier hva.

Det kan derfor vise seg avgjørende å få fastslått hvorvidt fellesbolig er den eneeie eller ligger i sameie samt hvilken eierbrøk som eventuelt gjelder. Slik spørsmål er kompliserte, både juridisk og bevismessig, men vil gjennomgående avgjøres utfra en kartlegging av partenes ervervsbidrag. Bidrag kan være alt fra direkte bidrag som betaling av (deler av) kjøpesummen til indirektebidrag som pass av felles barn, betaling av forbruksutgifter mm.

Dersom det viser seg at den ene har bidratt, men at det ikke gir grunnlag for medeiendomsrett i f.eks. felles bolig, kan det være grunnlag for et vederlagskrav etter ekteskapsloven § 73. For å ha krav på vederlag, er det en forutsetning at vedkommende i vesentlig grad har medvirket til å øke verdien av den andres særeie. Det kan f.eks. være betalte utbyggingsutgifter på en særeieeiendom, selvbyggerinnsats eller gjeldsbetjening. Hvorvidt det skal tilkjennes vederlag vi bero på en konkret vurdering, både om vilkårene er oppfylt og beløpets størrelse.

Særeie må avtales i ektepakts form. Ekteskapsloven oppstiller her formalkrav som skal følges, bl.a. skal det være to vitner og partene må være klar over at det er en ektepakt. Den må også inngås skriftlig. Dersom kravene ikke er oppfylt kan den tilsidesettes som ugyldig. En giver kan alternativt bestemme at arv el. skal være særeie. Slikt klausulert særeie følger av ekteskapsloven § 48.

Ekteskapsloven har også en særregel om tilsidesettelse av ektepakter, helt eller delvis, dersom den vil virke urimelig overfor en av partene, jf. ekteskapsloven § 46 annet ledd. Det skal adskillig til å for å nå frem etter bestemmelsen. Slik sett dreier det seg om en snever unntaksregel.

Oppsummert samt fem tips

Oppsummert foreligger det i utgangspunktet to alternative formuesordninger under ekteskapet. De har ulike konsekvenser som gjennomgående først viser seg ved oppgjøret. Det betyr at spørsmålet om særeie og felleseie gjerne har en tilbaketrukket rolle før saken kommer på spissen under skilsmissen. Konsekvensen av dette kan være at begge eller den ene ikke tenker grundig gjennom det.

Våre tips er følgelig:

  1. Tenk gjennom hvilken formuesordning dere ønsker før eventuell skilsmisse. Manglende regulering av formuesordningen, gjennom f.eks. en ektepakt, kan lede til usikkerhet, noe som kan være svært kostnadsdrivende ved en skilsmisse.
  2. Selv om en mottar arv, og dermed tenker at midlene holdes utenom som skjevdelingsmidler, er det vår erfaring at mange av konfliktene i rettssystemet nettopp omhandler skjevdelingsmidler. Det er strenge beviskrav for å nå frem med skjevdelingskrav. Slik sett vil det ofte være vel så greit å avtale (delvis) særeie for de deler av midlene som arven vedrører.
  3. Lengstlevende kan i utgangspunktet ikke sitte i uskifte med særeiemidler. Det går derfor an å avtale såkalt «særeie i live / felleseie ved død», jf. ekteskapsloven § 42 tredje ledd.
  4. Det kan fort oppstå bevisspørsmål knyttet til hvem som har betalt hva, særlig dersom eierforholdet er av betydning for delingen (som ved særeie). Det er derfor lurt å ta vare på kontoutskrifter, også fordi banker kun er pliktig til å oppbevare kontoutskrifter i 10 år.
  5. Dersom en av ektefellene har utfordrende økonomi, f.eks. knyttet til gjeld, kan det være den andre ektefellen er tjent med særeie for å sikre sin økonomi. Selv om en ektefelle ikke er ansvarlig for den andres gjeld, vil reglene om gjeldsfradrag medføre at det bare blir den ene ektefellens bidrag til felleseie som likedeles og fordeles på to.
Svein Steinfeld Jervell

Forfatter Svein Steinfeld Jervell

Flere innlegg av Svein Steinfeld Jervell

Bli med i diskusjonen 2 kommentarer