Fast bosted og delt fast bosted

Når foreldre ikke lenger bor sammen, kan barnet bo mest hos den ene eller like mye hos begge foreldrene. Fast bosted er et juridisk begrep som avgjør hvilke avgjørelser foreldrene kan ta på vegne av barnet. Fast bosted definerer ikke tiden barnet er sammen med foreldrene, men foreldrenes adgang til å ta avgjørelser på vegne av barnet.

Barnets faste bosted skal avgjøres etter en konkret fremtidsrettet vurdering av barnets beste.

Fast bosted omtales ofte som daglig omsorg og tillegges da gjerne en bredere betydning enn hva som ligger i det juridiske begrepet fast bosted. De fleste forbinder omsorg med langt mer enn det som ligger i det juridiske begrepet fast bosted. Hva som ligger i det juridiske begrepet fast bosted, vil det bli nærmere redegjort for i dette kapitelet.

Etter hvert som barnet blir eldre, må foreldrene involvere barnet både i spørsmålet om hvem barnet skal ha fast bosted hos og avgjørelsene foreldrene kan ta i kraft av å være fast bosteds forelder. Dette i tråd barnets med- og selvbestemmelsesrett.

Hvor barn skal bo fast

Barneloven §36 regulerer hvor barnet skal bo fast. Bestemmelsens første ledd bestemmer at foreldrene enten kan avtale at barna skal bo fast hos dem begge eller hos en av dem. Dersom foreldrene avtaler at barnet skal bo fast hos kun den ene forelderen har den andre forelderen rett til samvær, såfremt samvær er til barnets beste. Dersom foreldrene avtaler at barnet skal bo fast hos begge, har barnet fast bosted hos begge foreldrene og har delt fast bosted. Dersom foreldrene avtaler delt fast bosted, tilbringer barnet som oftest også halvparten av tiden hos hver av foreldrene. Det er imidlertid ingen selvfølge at det skal være slik, og det hender at barnet har delt fast bosted, men bor mer hos den ene enn den andre forelderen. Se Barnelovsutvalgets forslag om krav om en tredjedel samvær ved delt fast bosted.

Se vårt eksempel på avtale om fast bosted med vanlig samvær her.

Med virkning fra 2018 ble det vedtatt en språklig endring i § 36 for å fremheve at foreldrene også kan velge at barnet skal ha delt bosted og bo fast hos begge foreldrene. Alternativet «bu fast hos begge» ble da flyttet fremst i lovteksten. Det presiseres i forarbeidene til lovendringen at den ikke medfører noen realitetsendringer og at valgmulighetene mellom fast og delt bosted fortsatt er likestilte.

Det følger av bl. §36 annet ledd at dersom foreldrene er uenige om hvem barnet skal ha fast bosted hos, kan de be retten avgjøre barnets faste bosted. Ved uenighet skal retten avgjøre barnets faste bosted etter en vurdering av barnets beste. Tidligere hadde retten kun anledning til å avgjøre at barnet skal bo fast hos en av dem, mens delt bosted forutsatte at foreldrene var enige om delt bosted. Hovedregelen er fortsatt at retten må avgjøre at barnet skal bo fast hos en av foreldrene, men i 2010 ble det innført en unntaksmulighet hvor retten kan avgjøre at barnet skal bo fast hos begge selv om en eller begge foreldrene ikke ønsker delt bosted. Lovgiver begrunnet unntaksregelen med at det ikke kan utelukkes at det finnes tilfeller hvor det er til barnets beste med delt bosted selv om en av foreldrene ikke ønsker delt bosted.

For at retten kan idømme delt bosted mot en/begge foreldrenes vilje oppstiller bl. §36 annet ledd annet punktum et vilkår om at det må foreligge «særlige grunner». Det følger av forarbeidende til bestemmelsen at i kravet om at det må foreligge «særlige grunner» dersom domstolen skal idømme delt bosted, ligger at domstolen må være overbevist om at delt bosted vil være til barnets beste. Er retten i tvil om delt bosted er til barnets beste må retten idømme fast bosted hos en av foreldrene i tråd med lovens hovedregel.

Kravet til særlige grunner medfører at avgjørelsen må begrunnes særskilt og at domstolen må være overbevisst om at delt bosted er til barnets beste. I forarbeidene ble det vist til forskning som opplistet forutsetninger for at delt fast bosted kan fungere fint for barn. Forutsetningene forskningen viste til er blant annet at foreldrene samarbeider godt, at barnet selv ønsker delt bosted, at hjemmene ligger i nærheten av hverandre og at begge foreldrene stiller opp i forhold til skole og fritidsaktiviteter. Det blir i forarbeidene vist til at det ikke finnes tilsvarende forskning for barn under 7 år, og det uttales at det i utgangspunktet vil være uaktuelt å idømme delt bosted for barn under 7 år. Det vises til at små barn er sårbare for forandringer og har større behov for stabilitet og forutsigbarhet.

Det har blitt gjennomført mer forskning på hvordan delt bosted fungerer de senere årene, som ikke konkludere med de samme forutsetningene som forskningen som forarbeidene fra 2009 viser til. Dr. Linda Nilsen, professor i ungdoms- og pedagogisk psykologi ved Institutt for utdanning ved Wake Forest University, har blant annet foretatt en gjennomgang av om lag 60 studier, som utgjorde de fleste studier som forelå i 2018 om delt bosted. Nielsen fant at selv der hvor foreldrene ble pålagt delt omsorg mot sin vilje, hadde barna bedre utfall enn barn med et fast bosted. Også etter at konflikt ble tatt i betraktning hadde barn med delt omsorg generelt bedre utfall.

Det råder likevel stor uenighet blant fagfolk hva gjelder spørsmålet om delt fast bosted, både for små og store barn. Ifølge en studie gjennomført i 2019 av forskere ved Institutt for samfunnsforskning (ISF), opplever barn med delt bosted praktiske problemer og lojalitetskonflikter, samtidig som de også oppnår gode og positive opplevelser som andre barn kanskje går glipp av.

Beslutningsmyndighet ved fast bosted

Hvilke avgjørelser som skal tas av den eller de foreldrene med fast bosted, reguleres av b. § 37. Lovteksten gir ingen uttrykkelig eller presis angivelse av hvilke avgjørelser som kan treffes av foreldre med fast bosted.  Etter lovteksten har foreldre med fast bostedskompetanse beslutningsmyndighet over «vesentlege side av omsuta for barnet».

Lovteksten nevner uttrykkelig at spørsmålet om barnet skal være i barnehage, hvor i landet barnet skal bo og andre større avgjørelser om dagliglivet omfattes av bostedskompetansen. I det følgende tar vi for oss forhold som faller under den faste bostedforelderens beslutningsmyndighet.

Barnehage

Lovens første eksempel på avgjørelser som omfattes av bostedskompetansen er spørsmålet om barnet skal være i barnehage. Spørsmålet om barnehage omfatter også andre ordninger for barnepass, som dagmamma eller praktikant. Bestemmelsesretten omfatter alle sider ved barnepassordningen, herunder om skal barnet gå i barnehage, eventuelt hvilken type barnehage og omfanget barnet skal gå i barnehage.

Flytting i Norge

Det følger videre av lovteksten at hvor i landet barnet skal bu omfattes av bostedskompetansen. Har barnet fast bosted hos begge foreldrene må foreldrene i fellesskap avgjøre hvor barnet skal bo fast. Bor barnet fast kun hos den ene har vedkommende det avgjørende ordet og kan bestemme avgjørelsene som ligger under bostedskompetansen alene.

Spørsmålet om flytting til utlandet avgjør foreldre med foreldreansvar, mens flytting innad i Norge avgjøres av foreldre som har barnet fast bosatt hos seg. Selv om en flytting fra eksempelvis Sarpsborg til Strømstad er kortere rent geografisk enn en flytting fra Lindesnes til Nordkapp, så er det Norges grenser som er avgjørende for hva foreldre med fast bostedskompetanse kan avgjøre.

Siden avgjørelser som flytting i Norge ligger under bostedskompetansen må foreldre med delt fast bosted være enige om at barnet skal flytte. Har kun en av foreldrene har fast bosted for barnet kan vedkommende avgjøre om barnet skal flytte fra et sted til et annet i Norge.

Når det foreligger avtale eller avgjørelse om samvær, har foreldrene – uavhengig av bostedskompetansen – imidlertid plikt til å varsle den andre forelderen dersom de ønsker å flytte. Den av foreldrene som ønsker å flytte må varsle den andre forelderen senest tre måneder før flyttingen. Dersom foreldrene ikke blir enige i spørsmålet om barnet skal flytte må den av foreldrene som vil flytte med barnet be om mekling ved Familievernkontoret. Blir ikke foreldrene enige om flyttingen på meklingen kan foreldre uten bostedskompetanse ta ut søksmål og kreve fast bosted for barnet, slik at vedkommende får myndighet til å avgjøre hvor i landet barnet skal bo. Når det er tatt ut søksmål og saken er under prosess, kan foreldrene ikke gjøre endringer i barnets bostedssituasjon før det foreligger avtale eller dom i saken.

Andre større avgjørelser i dagliglivet

Videre fremhever barneloven § 37 at foreldre med bostedskompetanse kan avgjøre «andre større avgjerder i dagleglivet». Som eksempler på andre større avgjørelser om dagliglivet nevnes i forarbeidene inn- og utmelding av fritidsaktiviteter og skolefritidsordning. Om barnet deltar på fritidsaktiviteter og skolefritidsordning avgjøres imidlertid av den forelderen som barnet er hos den aktuelle dagen.

Bestemmelsen skal ikke tolkes antitetisk slik at mindre spørsmål om dagliglivet ikke kan fattes av den som barnet bor fast hos. Det følger av barneloven § 42 annet ledd at den som har barnet hos seg kan ta mindre avgjørelser for barnet av betydning for omsorgen for barnet, slik som barnets påkledning, mat, døgnrytme.

Større avgjørelser som ikke omfatter dagliglivet, reguleres ikke av fast bostedskompetansen, men av foreldreansvaret. Se Det gjelder vergemål, valg av type skole, innmelding i trossamfunn, navnevalg og utstedelse av pass se her.

Når det gjelder skolevalg så er det valg av type skole som ligger inn under foreldreansvaret. Dersom foreldrene velger at barnet skal gå på ordinær grunnskole så følger det av opplæringsloven at barnet har rett på grunnskole i sitt nærområde. Barnet tilbys plass i grunnskolen i barnets skolekrets ut ifra hvor barnet er folkeregistrert og barnet er dersom foreldrene ikke avtaler annet, folkeregistrert på samme adresse til den forelderen som barnet bor fast hos. Dersom barnet har fast bosted hos begge foreldrene må barnet slik folkeregisteret per i dag er organisert være folkeregisteret hos en av foreldrene, da det i nåværende folkeregister ikke er mulig å folkeregistre et barn på to adresser se her.

Fast bosted til barnet beste

Dersom foreldre ikke er enige i hvilket bosted som er til barnets beste kan hver av dem bringe spørsmålet om hvilket bosted som er til barnets beste inn for rettslig avgjørelse. Når retten skal ta stilling til hvem barnet skal bo fast hos, skal retten vurdere spørsmålet etter en vurdering av barnets beste. Avgjørelser om hvor barnet skal ha fast bosted bygger på en fremtidsrettet vurdering av hvordan barnets oppvekst vil bli med fast bosted hos en eller begge av foreldrene.

Rettspraksis viser at særlig momentene, status quo /risiko ved miljøskifte, best samlet foreldrekontakt, barnets behov, foreldrene personlige egenskaper og barnets ønske er avgjørende for rettens vurdering av hvem av foreldrene det er til barnets beste å bo fast hos.

Der hvor barnet har et sterkt ønske om å flytte og barnet er i en alder hvor det er i stand til å gjøre seg egne vurderinger av bostedspørsmålet, utgjør barnets ønske en fordel som domstolene ofte finner taler for en endring av barnets faste bosted.

Etter domstolene ble gitt anledning til å idømme delt bosted mot en eller begge foreldrenes vilje har det kommet flere rettsavgjørelser hvor lagmannsretten drøfter om det er til barnets beste med delt bosted. Idømmelse av delt bosted mot en forelders vilje er i skrivende stund ikke behandlet av Høyesterett.

Siden delt bosted som hovedregel krever at begge foreldrene er enige om at det er til deres barns beste med delt bosted og idømmelse av delt bosted mot en foreldres vilje er en snever unntaksregel, er det flest avgjørelser hvor delt bosted ikke idømmes. Rettspraksis viser likevel at avgjørelser hvor delt bosted idømmes er økende, samt at forutsetningene som ble listet opp for domstolenes adgang til å idømme delt bosted er fraveket i rettspraksis som har kommet til i etterkant av forarbeidene se her.

Se også Barnelovsutvalgets forslag om å fjerne kravet til særlige grunne for idømmelse av delt fast bosted mot en forelders vilje her.

Oppdatert 15. februar 2021