Når arvelater faller ifra blir eiendelene igjen. Alt fra bolig, kontanter, innbo, næringsvirksomhet, hytte, biler og båter må fordeles. For den som skal etterlate seg noe, og har synspunkter om hvordan fordelingen skal bli, blir gjerne spørsmålet hva som kan bestemmes i et testament eller kan gis på forhånd som gave. For den som eventuelt skal motta er spørsmålet det motsatte; hva kan jeg kreve og kan jeg motsette meg at enkelte av eiendelene går til andre.
Denne artikkelen redegjør for arvefordelingen av eiendeler. Den er skrevet for den som ønsker å fordele eiendeler etter seg og den som befinner seg i en situasjon hvor fordeling av eiendeler er blitt et rettslig tema.
1. Arvelaters bestemmelsesrett ved testament
Arvelater kan i testament bestemme hvordan eiendelene skal fordeles på forhånd. Dette følger av arveloven § 104 fjerde ledd. For å unngå konflikter mellom arvingene, vil dette være hensiktsmessig. Særlig gjelder dette dersom det dreier seg om verdifulle eiendeler som bolig eller annen eiendom eller næringsvirksomhet.
Tidligere måtte denne testasjonsfriheten vike for pliktdelsarven, men nå er det bestemt at arvelater etter arveloven § 51 er gitt adgang til å bestemme at pliktdelsarven utbetales i kontanter.
2. Arvelaters rett til å fordele eiendeler før arvefallet
Før arvefallet er arvelater i utgangspunktet fri til å gi eiendeler uhindret av arvereglene. Forutsetningen er at disposisjonen er å anse som en livsdisposisjon – altså at den har tilstrekkelig livsrealitet.
Det betyr at eiendelen må være gitt før arvelater faller fra og at denne gaven må ha utgjort visse realiteter. I motsatt fall vil gaven anses som en dødsdisposisjon. For nærmere beskrivelse av dette, les vår artikkel om livs- og dødsdisposisjoner.
3. Fordelingen av eiendeler dersom intet er bestemt
3.1 Overtakelsesrett dersom ingen arvinger motsetter seg
Dersom arvelater ikke har bestemt noe i testament eller annet ikke følger av konkret lovbestemmelse (for eksempel odelsrett), er utgangspunktet at boets arving kan overta de eiendeler øvrige arvinger ikke motsetter seg.
Med arving menes de som er arving etter loven (tidligere loddeier) og som ikke er arving i kraft av testament (legatar). Når det gjelder testamentsarvingen vil nok vedkommende ikke ha krav på annet enn det som gis dem i medhold av testamentet.
Overtagelsesretten gir bare rett til å overta eiendeler og gir dermed ikke i seg selv mulighet til å arve ytterligere verdier enn det vedkommende arvemessig har krav på. Det betyr at eiendelene må avregnes mot den verdi som vedkommende arver. Overstiger verdien av eiendelen denne verdien, må arvingen enten innbetale mellomlegget eller la være å kreve overtakelse av eiendeler utover det vedkommende har verdimessig har krav på.
3.2 Overtakelsesrett dersom annen arving motsetter seg
Dersom annen arving motsetter seg overtakelsen, kan arving bare overta eiendelen dersom «gode grunner taler for» og det vider ikke foreligger noen «rimelig grunn for de andre arvingene til å motsette seg det, jf. arveloven § 104 (1) annet pkt.
For å nå frem kreves det en vesentlig interesseovervekt. Disse grunnene må samtidig veies mot grunnene de andre arvingene har for å motsette seg det. Høyesterett uttrykker dette slik i Rt. 1978 s. 1513:
«Den som krever naturalutlegg, må godtgjøre vesentlig mer enn en interesseovervekt for å vinne frem. Men slik jeg ser det, består det en sammenheng mellom krav og motkrav. Jo mer velbegrunnet krav om naturalutlegg er, desto mer skal det til for å hindre at kravet fører frem.»
3.3 Fastsettelse av verdi ved overtakelse
Utgangspunktet er at arvingene overtar eiendeler til den verdien arvingene er enige om, jf. arveloven § 105. kan også avtale hvordan eiendelen skal verdsettes og om den skal være bindende, med mindre annet følger av testament, jf. arveloven § 105 (1) annet pkt.
Dersom en arving overtar en eiendel, vil verdien av eiendelen måtte fastsettes ved såkalt skiftetakst.
3.4 Skiftetakst
Skiftetakst innebærer at retten settes med fagkyndige meddommere, som regel 3 skjønnsmedlemmer, og fastsetter verdien i et rettsmøte. Verdien skal her svare til eiendelens omsetningsverdi, med mindre annet er bestemt.
Skjønnsmedlemmene vil gjerne være personer med særskilt kunnskap om eiendelen som skal verdsettes. Det kan for eksempel være takstmenn eller meglere ved fast eiendom, eller revisorer eller regnskapsfører hvis det er næringsvirksomhet som skal verdsettes.
Omkostningene ved skiftetaksten dekkes av boet som en bokostnad, men det kan være den som begjærer skiftetakst må legge ut for utgiftene.
4. Arvingenes salgsrett
Dersom ingen arving har rett til å overta en eiendel, vil hver av arvingene ha en rett til å kreve salg av eiendelen. Salgsretten står også tilbake for testamentariske bestemmelser om hvem som skal overta bestemt eiendel, jf. arveloven § 104 (4).
Det vil her være tilstrekkelig at en av arvingene krever salg. Arvingen trenger ikke å begrunne ønsket om salg. Det er tilstrekkelig å vise til at annen arving ikke har noen overtakelsesrett, enten etter lov eller testament.
Under offentlig skifte kan retten, og da som regel ved bobestyrer, kreve eiendelen solgt hvis arvingene ikke blir enige om fordelingen. Retten kan også bestemme at salg skjer blant arvingene eller noen av dem.
Salget vil som regel skje på markedsmessige vilkår. Dersom arvingene her er uenige besluttes fremgangsmåten for salg av retten ved offentlig skifte. Oppstår uenigheten under privat skifte, vil det aktuelle virkemiddelet være å begjære offentlig skifte slik at fremgangsmåten for salg av kan besluttes av retten ved bobestyrer.
5. Overtakelsesrett og pliktdelsarv
Tidligere måtte overtakelsesretten vike for pliktdelsarven til livsarvingene. Denne delen av pliktdelsarven er fjernet ved ny arvelov, slik at det kan gripes inn i pliktdelsarven med den konsekvens at pliktdelsarving avspises med kontanter. Dette er en nærmere beskrevet i vår artikkel om pliktdelsarv.