Det er ikke uvanlig at ektefeller gir hverandre gaver. Det kan være alt fra hverdagslige gaver til mer verdifulle gaver. Særlig de mer verdifulle gavene vil ikke bare få konsekvenser mellom ektefellene; de vil også kunne påvirke eventuelle kreditorers mulighet for dekning samt barnas utsikter til arv. Også av den grunn stiller ekteskapsloven krav om ektepakt for at mer verdifulle gaver skal anses gyldige. I denne artikkelen ser vi mer på gavebegrepet mellom ektefeller med ekteskapslovens regulering av dette.
Gavebegrepet
En gave defineres som en formuesforskyvning i den hensikt å berike mottakeren. Det ligger i dette et vilkår om at det må være en formuesforskyvning (en overføring av verdier) og et vilkår om at formuesforskyvningen må skyldes gavehensikt fra giveren.
Gavebegrepet omfatter dermed også gavesalg, da et gavesalg også vil innebære at verdier overføres. Videre kreves det som regel ikke allverdens for at vilkåret om gavehensikt skal anses som oppfylt.
Det er denne forståelsen av gavebegrepet som også ligger til grunn i ekteskapsretten.
Gaver under ekteskapet
Etter ekteskapsloven må gaver overføres ved ektepakt for at de skal anses gyldige, jf. ekteskapsloven § 50 første ledd første punktum. Eksempelvis; hvis mannen vil gi hytten i gave til sin kone, må de lage en ektepakt og angi i ektepakten at hytten er gitt til konen som gave.
Kravet om ektepakt gjelder likevel ikke gaver som må anses ordinære samt gaver som består av pensjon, livsforsikring mm, jf. ekteskapsloven § 50 første ledd annet punktum. Videre er det ikke anledning til å avtale at det en ektefelle måtte erverve i fremtiden, skal tilfalle den andre vederlagsfritt, jf. ekteskapsloven § 50 annet ledd.
Kravet om at gaver utover det vanlige må gis ved ektepakt, skyldes for det første et ønske om å hindre at det gis mer verdifulle gaver mellom ektefeller uten at giverektefellen helt overskuer konsekvensene av dette. En ektepakt vil formodentlig sikre at giver blir mer klar over at det nå overføres større verdier til den andre. Ektepakten ivaretar dermed også såkalte notoritetshensyn; det blir f.eks. mindre bevismessig tvilsomt at en ektefelle faktisk har ytt en verdifull gave til den andre, når gaven ble gitt og hva denne gaven faktisk består av.
Hensynet til omverden, herunder ektefellers kreditorer og arvinger, tilsier for det andre også at mer verdifulle gaver må nedfelles ved en ektepakt, for at de skal stå seg som gyldige. Kreditorer kan f.eks. bare kreve dekning i det skyldner eier og kan dermed ikke kreve betaling av skyldners ektefelle, jf. dekningsloven § 2-2. Skyldners kreditorer vil dermed ha interesse i å få opplyst at skyldner gir større verdier til sin ektefelle. Barns utsikter til arv kan også fortrenges ved at foreldre gir gaver. Dersom gavene gis med tanke på døden eller på annet vis må anses å være såkalte dødsdisposisjoner, vil de også etter omstendighetene kunne være ugyldige.
Nærmere om kravene til ektepakt mm.
Etter ekteskapsloven § 50 må gaver gis ved ektepakt for at de skal være gyldige. Ved kravet om ektepakt, oppstilles det et skriftlighetskrav ettersom en ektepakt må inngås skriftlig for å være gyldig.
Det kreves også at ektefellene, i nærvær av to vitner ektefellene har godkjent, enten underskriver eller vedkjenner seg sin underskrift. Vitnene må dernest også underskrive ektepakten som vitner og for øvrig være ved full sans og samling. Dersom ektepakten kun er til fordel for den ene ektefellen, trenger ikke denne ektefellen å medvirke til inngåelsen av ektepakten.
Formkravene til ektepakt følger av ekteskapsloven § 54. Såfremt kravene etter bestemmelsen er oppfylt vil ektepakten være gyldig mellom partene, jf. ekteskapsloven § 54 siste punktum.
For at ektepakten skal være bindende overfor ektefellenes kreditorer, må den også tinglyses i Ektepaktregisteret ved Registreringsenheten i Brønnøysund, jf. ekteskapsloven § 55. Dette er også naturlig; det først gjennom tinglysningen at omverden som regel blir klar over ektepakten.
Nærmere om kreditorers stilling
Etter dekningsloven har kreditorer anledning til å disposisjoner omstøtt (omgjort) dersom de gjennomføres en viss tid før skyldner går konkurs. Årsaken er at skyldner ikke skal kunne unndra midler fra kreditorene ved å gi de til andre før egen konkurs.
Etter dekningsloven § 5-2 første ledd kan en gave som er fullbyrdet innen ett år før konkursåpning, kreves omstøtt. Hvis gaven gis til nærstående, f.eks. ektefelle, samboer, forlovede, barn og foreldre, utvides fristen til to år, jf. dekningsloven § 5-2 annet ledd. Hvis gaven som gis til ektefelle er mer enn ti ganger folketrygdens grunnbeløp ca. kr. 935 000, kan den omstøtes hvis den er fullbyrdet senere enn fem år før konkursåpning.
Kreditorer har dermed gjennom omstøtelsesreglene i dekningsloven en adskillig adgang til å kreve gaver omstøtt eller omgjort.
Gavens stilling ved ekteskapets opphør
Gavens betydning ved skilsmissen vil avhenge av partenes formuesordning; altså om ekteparet har felleseie eller særeie som formuesordning.
Har partene felleseie, er det ikke sikkert gaven vil få konsekvenser hvilke verdier partene sitter igjen med etter skilsmisseoppgjøret. Ved felleseie skal tross alt midlene likedeles etter at det er gjort fradrag for gjeld, jf. ekteskapsloven § 58. Verdiene skal mao. i utgangspunktet uansett deles på midten og da spiller det en underordnet rolle hvem som eier hva.
Konsekvensen viser seg da gjerne i første rekke i det gjenstandsmessige oppgjøret; altså hvem som kan overta selve gjenstanden på skiftet, jf. ekteskapsloven § 66. Når gaven er gitt vil det være mottakerektefellen, og ikke giverektefellen som kan kreve overta eiendelen.
Har partene særeie, vil gaven både få konsekvenser for det verdimessige oppgjøret og for den gjenstandsmessige fordelingen. Det vil ikke være verdier som skal likedeles og konsekvensene av å gi gave vil dermed også bli større.
Er gaven først gitt er den klare hovedregelen at giveren ikke kan kreve gaven omgjort i forbindelse med skilsmissen. Det er likevel en snever adgang til å sette ektepakten med gaven helt eller delvis ut av kraft, såfremt den vil virke urimelig overfor en av partene, jf. ekteskapsloven § 46 annet ledd. Terskelen for tilsidesettelse er høy, det skal mao. mye til.
