Grensen mellom livsdisposisjoner og dødsdisposisjoner

Vi opplever stadig å få henvendelser fra forbigåtte arvinger om disposisjoner arvelater har foretatt i levende live, som det spekuleres i er gjort kun med det mål for øyet å forfordele midler mht et arveoppgjør. Dette er en problemstilling som i realiteten dreier seg om grensedragningen mellom livsdisposisjoner og dødsdisposisjoner.

Grensen mellom livsdisposisjoner og dødsdisposisjoner er en av de problemstillingene som oftest er gjenstand for rettslig prøving innenfor arveretten. Det finnes f. eks om lag 100 høyesterettsdommer fra de siste 150 årene som drøfter grensen.

Hvorfor grensedragingen er sentral

Dersom arvelater ønsker å bestemme hvem som skal arve ham eller henne, må dette gjøres i testaments form for å være gyldig. Reglene for opprettelse av testamenter følger av arveloven §§ 48 flg. Såkalte dødsdisposisjoner må således opprettes i testaments form og må overholde de arverettslige reglene som stilles mht hvilke testamentariske disposisjoner som kan foretas. Begrensningene som foreligger for den testamentariske frihet er blant annet reglene om pliktdelsarv, forloddsrett og ektefellers minstearv.

Det finnes ikke tilsvarende formkrav eller begrensninger for livsdisposisjoner.

Grensedragningen mellom livs- og dødsdisposisjoner er således avgjørende for om testamentsreglene i arveloven kommer til anvendelse.

Ovennevnte innebærer f. eks at en gave som gis før arvelaters død kan bli ansett for å være en dødsdisposisjon. Hvis arvelovens regler da ikke er fulgt, vil gaveoverføringen være ugyldig og gaven må tilbakeføres dødsboet.

Hva er en dødsdisposisjon og livsdisposisjon?

En dødsdisposisjon kjennetegnes ved at den får realitet først etter arvelaters død, og at dette var arvelaters mening.

En livsdisposisjon kjennetegnes på den annen side ved at den hadde, eller var ment å ha, realitet for arvelateren i hans eller hennes levetid.

Hvorvidt en foretatt disposisjon er en livsdisposisjon eller en dødsdisposisjon beror på en helhetsvurdering.

Arvelaterens formål med disposisjonen har ofte vært fremhevet, således slik at et «arvefordelingsformål» tyder på at det foreligger en dødsdisposisjon. Etter gjeldende rett er arvefordelingsformålet imidlertid uten betydning hvis disposisjonen først har fått tilstrekkelig livsrealitet for arvelateren.

Ny og gammel arvelov

I gjeldende arvelov har vi henholdsvis §§ 35 og 53 som er en del av den generelle grensen mellom livs- og dødsdisposisjoner. Reglene etter gjeldende rett er skjønnsmessige, og på enkelte punkter uavklarte.

I ny arvelov (ikke trådt i kraft) er det i § 40 inntatt en bestemmelse som definerer en dødsdisposisjon. Bestemmelsen har tatt utgangspunkt i de kriterier Høyesterett har lagt til grunn for når det foreligger en dødsdisposisjon, sammenholdt med bestemmelsene i nåværende §§ 35 og 53.

Når ny arvelov trer i kraft vil således rettstilstanden være den samme mht grensedragningen mellom livs- og dødsdisposisjoner. Tilgjengeligheten av definisjonen på en dødsdisposisjon vil imidlertid være lettere tilgjengelig i ny lov, da definisjonen vil fremkomme i en egen bestemmelse.

Hanne-Marie With Solvang

Forfatter Hanne-Marie With Solvang

Flere innlegg av Hanne-Marie With Solvang