Instans Høyesterett – Dom.
Dato 2001-11-12
Publisert HR-2001-120 – Rt-2001-1434 (263-2001)
Stikkord Skifterett. Skjevdeling.
Sammendrag Hustruen eide en eiendom i Evje da hun giftet seg i 1973. Denne ble solgt i 1995 og salgssummen ble benyttet til å innfri et banklån og det ble kjøpt en eiendom i Sandnes som i sin helhet ble finansiert ved et banklån. Eiendommen ble solgt i 1999 og hustruen krevde å beholde hele nettoverdien utenfor skifte i medhold av ekteskapsloven § 59 første ledd. Ektefellene hadde hatt bortimot fullstendig sammenblanding av økonomien. Høyesteretts flertall la til grunn at hustruen ikke hadde sannsynliggjort at den formuesverdi hun utvilsomt hadde da ekteskapet ble inngått, klart kunne gjenfinnes på skjæringstidspunktet i hennes rådighetsdel. Mindretallet fant en klar nok forbindelse til at hustruen hadde krav på skjevdeling. Dissens 3-2
Saksgang Sandnes herredsrett nr. 99-00515 – Gulating lagmannsrett LG-2000-538 A – Høyesterett HR-2001-120, sivil sak, anke.
Parter A (advokat Tore Helliesen) mot B (advokat Per Bergstad).
Forfatter Bruzelius, Stang Lund, Aasland. Mindretall: Matningsdal, Stabel.

Dommer Bruzelius: Saken gjelder krav om skjevdeling, jf. ekteskapsloven § 59 første og annet ledd.

A og B forlovet seg og ble samboere ved årsskiftet 1971-72. A var da enke med to mindreårige barn. De inngikk ekteskap 21. juli 1973. Det ble søkt separasjon i februar 1999. De har ett fellesbarn.

Hustruen eiet da ekteskapet ble inngått en boligeiendom i X. Hun hadde i desember 1970 kjøpt en 980 kvm stor tomt for 6.860 kroner, og i 1971 latt oppføre en enebolig i én etasje på 83 kvm og garasje. De samlete anleggskostnadene ble i en søknad om byggelån angitt til ca 120.000 kroner. A utførte selv med hjelp av sine foreldre en del arbeider på huset. Dessuten anskaffet hun en del utstyr til huset som ikke var tatt med i lånesøknaden. Et byggelån på 75.000 kroner ble i mai 1972 konvertert til et husbanklån på 74.000 kroner.

A flyttet inn i eneboligen oktober 1971. Høsten 1972 ble det innredet en hybelleilighet til hennes bestefar i kjelleren. Arbeidene ble i det vesentlige utført av hennes foreldre, og betalt av bestefaren.

I forbindelse med inngåelsen av ekteskapet med B måtte A, som satt

Side 1435

i uskifte med barna fra første ekteskap, skifte uskifteboet. Verdien av den faste eiendommen, som utgjorde det alt vesentlige av boets aktiva, ble på det summariske skiftet satt til 140.000 kroner, mens husbanklånet og gjeld til leverandør av huset ble oppgitt til totalt 87.000 kroner.

Etter at A og B flyttet sammen ved årsskiftet 1971/72, ble tomten opparbeidet og satt i stand. I 1974 ble det bygget til en 28 kvm stor veranda, og boligen ble i 1975 utvidet med 27,5 kvm. I forbindelse med utvidelsen av huset ble det tatt opp lån på 12.000 kroner i X og Y Sparebank. Eiendommen ble regelmessig pusset opp og vedlikeholdt.

Ektefellene AB hadde fra sommeren 1973 felles bankkonto hvor alle inntektene gikk inn. Kontoen, som begge disponerte, ble benyttet til familiens utgifter, herunder til betaling av renter og avdrag på lån, som ble samlet i X og Y Sparebank. Det er ubestridt at As inntekter i årene 1973-1998 utgjorde 20 prosent av familiens samlete inntekter, mens B bidro med 80 prosent. A var hjemmeværende med hovedansvar for barna frem til 1976. Deretter hadde hun deltidsarbeid som sjåfør frem til 1990, da hun ble uføretrygdet. B har hatt fulltidsstillinger gjennom hele ekteskapet, og i en periode på 12 år var han ukependler, først til Ø og senere til Z og Æ.

Etter at B hadde bodd noen år i leiet bolig i Z, ble det i 1992 kjøpt en leilighet der for 185.000 kroner. I den forbindelse ble det tatt opp et lån i X og Y Sparebank på 396.500 kroner. Det ble stilt sikkerhet med pantobligasjon på 300.000 kroner i eiendommen i X samt deponert andelsbevis i leiligheten. Leiligheten ble solgt i juni 1994 for 270.000 kroner, etter kjøp av en større leilighet samme sted i januar 1994 for 351.000 kroner. Også dette kjøpet ble finansiert ved lån i X og Y Sparebank. Gjeldsbrevet lød på 741.000 kroner som ble benyttet blant annet til å finansiere kjøpet av den nye leiligheten og til å innfri det tidligere lånet. Som sikkerhet for lånet ble stilt pantobligasjon på 300.000 kroner i eiendommen i X samt deponert andelsbevis i leiligheten.

Leilighetene i Z ble benyttet som bolig av to av barna i tillegg til B.

I 1995 besluttet ektefellene å flytte til Z, og kjøpte en boligeiendom der for 1.580.000 kroner. Begge ektefeller ble oppført som hjemmelshavere med en halvdel hver. Kjøpesummen, med tillegg av omkostninger, ble finansiert ved et lån på 1.620.000 kroner i Sparebank Å Bank. Eiendommen i X ble samtidig solgt for 550.000 kroner, som ble benyttet til å innfri gjeld til X og Y Sparebank. Etter nedbetalingen med 550.000 kroner gjenstod en restgjeld på 78 164 kroner.

Leiligheten i Z ble solgt i februar 1996 for 370.000 kroner, som ble benyttet til å innfri restgjelden til X og Y Sparebank og til nedbetaling på det nye boliglånet.

Eiendommen i Z ble i april 1999 solgt for 2.450.000 kroner. Etter fradrag for gjeld og kostnader utgjør nettogevinsten 998.486 kroner.

Ved stevning 7. juli 1999 til Z herredsrett krevde A å holde 998.486 kroner utenom skiftet i medhold av ekteskapsloven § 59 første ledd. Herredsretten avsa 10. januar 2000 dom med slik domsslutning:

«1. A har rett til å holde kr 289.100,- utenom skiftet.

 

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Side 1436

 

Herredsretten kom til at det hadde funnet sted en ombytning av verdier, og at det måtte anses klart at nettoverdien som A hadde da hun inngikk ekteskapet, kunne gjenfinnes i salgssummen for eiendommen i Z. Hun var imidlertid ikke berettiget til å skjevdele hele gevinsten fra salget. Herredsretten fastsatte skjevdelingskravets størrelse til en forholdsmessig andel.

A anket herredsrettens dom til Gulating lagmannsrett. B inngav selvstendig motanke. Lagmannsretten avsa 7. desember 2000 dom med slik domsslutning:

«I hovedanken:

1. B frifinnes.

 

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A kr 20.270 – tjutusentohundreogsytti – og for herredsretten kr 12.500 – tolvtusenfemhundre – til B innen 2 – to – uker fra dommen er forkynt.

I motanken:

1. A gis ikke medhold i sitt krav om skjevdeling.

 

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A kr 20.270 – tjuetusentohundreogsytti og for herredsretten 12.500 -tolvtusenfemhundre – til B innen 2 – to – uker fra dommen er forkynt.»

 

Lagmannsretten kom til at vilkårene for skjevdeling etter ekteskapsloven § 59 første ledd ikke var til stede.

Saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser fremgår av dommene.

A har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.

Til bruk for Høyesterett har partene avgitt skriftlige erklæringer. Saken står tilnærmet i samme stilling som for lagmannsretten. Ankemotparten har imidlertid for Høyesterett subsidiært anført at et eventuelt skjevdelingskrav må falle bort eller reduseres da skjevdeling vil fremstå som åpenbart urimelig, jf. ekteskapsloven § 59 annet ledd.

Den ankende part – A – har i korte trekk anført:

A hadde en formuesverdi i boligeiendommen i X da hun i juli 1973 giftet seg med B. Denne formuesverdien ble i 1995 byttet om i verdien av boligen i Z. Eiendommen tilsvarte og erstattet den hun solgte i X, og tilhørte på samme måte henne alene. Ved ombytning av skjevdelingsformue må det som ved ombytning av særeie, kreves en formell avtale for at skjevdelingsformuen skal få karakter av likedelingsformue, jf. ekteskapsloven § 49. Noen slik avtale foreligger ikke, og det anføres å være uten betydning at begge ektefeller var angitt som hjemmelshavere til eiendommen i Z.

Lagmannsretten har uriktig kommet til at vilkårene for skjevdeling i ekteskapsloven § 59 første ledd ikke er til stede. Ved salget av eiendommen i Z fremkom en nettogevinst på 998.486 kroner. Dette viser klart at den formuesverdien som A hadde da ekteskapet ble inngått, fremdeles er i behold. Det er dette beløpet som er hennes skjevdelingskrav med fradrag for den verdien som er tilført eiendommen i X etter ekteskapsinngåelsen. Herredsretten har anslått denne verdiøkningen til 60.000 kroner. Beløpet aksepteres lagt til grunn av Høyesterett, og utgjør

Side 1437

indeksjustert for årene 1995 til 1999 nå 110.000 kroner, som aksepteres trukket fra.

Ved beregningen av skjevdelingskravet må gjeldsbelastningen på eiendommen i X ved ekteskapets inngåelse fastsettes til sin nominelle verdi, jf. Holmøy/Lødrup, Ekteskapsloven og enkelte andre lover med kommentarer, 2. utgave 2001, side 391.

Det er ikke nødvendig å trekke inn kjøpene av leilighetene i Z og lånetransaksjonene i den forbindelse ved vurderingen av om hennes formuesverdi er i behold. Kjøpene ble finansiert ved pant i eiendommen i X, og selv om salgssummen for eiendommen i X i sin helhet ble benyttet til nedbetaling av gjelden til X og Y Sparebank, gjenfinnes nettoverdien av hennes formue ved ekteskapsinngåelsen i nettoverdien ved salget av eiendommen i Z. Kjøpene av leilighetene medfører ikke en sammenblanding av ektefellenes økonomi.

Det er ikke grunnlag for å benytte den snevre unntaksregelen i § 59 annet ledd her.

A har nedlagt slik påstand:

«1. A gis rett til å holde et beløp begrenset oppad til kr 888.000,- utenom skiftet med B.

 

2. A tilkjennes saksomkostninger av B for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

 

Ankemotparten, B, har i korte trekk anført:

Lagmannsrettens rettsanvendelse og bevisvurdering er i hovedsak riktig. Det forelå ikke på skjæringstidspunktet noen formuesverdi tilhørende den ankende part som klart kan tilbakeføres til midler som hun hadde da ekteskapet ble inngått. Eiendommen i X var i alle år blitt benyttet som pantesikkerhet for ektefellenes låneopptak. Partenes økonomi var etter det langvarige ekteskapet fullstendig sammenblandet. B har under ekteskapet bidratt med det alt vesentlige av familiens samlede inntekter. Overskuddet fra salget av eiendommen i Z må tilskrives hans økonomiske bidrag til familiens forsørgelse.

Eiendommen i Z var i sameie mellom ektefellene i samsvar med avtale. Det var enighet om kjøpet av eiendommen. Kjøpet ble i sin helhet finansiert ved lån. Det hadde ikke vært mulig for A å finansiere kjøpet alene. Begge ektefeller sto ansvarlige for lånet. Et eventuelt skjevdelingskrav må begrenses til hennes rådighetsdel.

Det forhold at eiendommen i X ble benyttet som pantesikkerhet for lån ved kjøpene av leilighetene i Z, medfører ikke at As formuesverdi fra 1973 kan anses i behold på skjæringstidspunktet. Den nødvendige kontinuitet er brutt. Retten til å utta verdier forlodds forutsetter at den som krever skjevdeling, påviser at verdiene «klart» kan føres tilbake til midler ektefellen hadde da ekteskapet ble inngått mv., og det kreves således mer enn sannsynlighetsovervekt. A har ikke ført slikt bevis.

Subsidiært anføres at om retten finner at formuesverdien er i behold, må det gjøres fradrag for verdiøkning som skyldes partenes innsats for å øke og opprettholde verdien av eiendommen i X under ekteskapet.

Atter subsidiært anføres at en eventuell skjevdelingsrett må falle bort eller reduseres i medhold av § 59 annet ledd. Ankemotparten har

Side 1438

hele tiden bestridt retten til skjevdeling, og denne anførsel har vært til stede også for de tidligere retter.

B har nedlagt slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

 

2. B tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

 

Mitt syn på saken:

Jeg finner at anken ikke kan føre frem.

Ved ekteskapslovrevisjonen 4. juli 1991 nr. 47 ble det innført en generell rett for en ektefelle til å holde utenfor delingen verdier tilsvarende det han eller hun brakte inn da ekteskapet ble inngått, eller senere har ervervet ved arv eller gave. Samtidig ble det åpnet adgang til helt eller delvis å sette denne retten til side, dersom resultatet er åpenbart urimelig, jf. ekteskapsloven § 59 første og annet ledd:

«Verdien av formue som klart kan føres tilbake til midler som en ektefelle hadde da ekteskapet ble inngått eller senere har ervervet ved arv, eller ved gave fra andre enn ektefellen, kan kreves holdt utenfor delingen.

Vil retten til å utta midler etter første ledd føre til et åpenbart urimelig resultat, kan den helt eller delvis falle bort. Ved vurderingen skal det særlig legges vekt på ekteskapets varighet og ektefellenes innsats for familien.»

Skjevdelingsretten er begrunnet med at det ikke er rimelig at formue som en ektefelle bringer med seg inn i ekteskapet mv., skal likedeles mellom ektefellene, da det ikke dreier seg om formue som er resultat av ektefellenes felles innsats under ekteskapet. Utøvelse av skjevdelingsretten forutsetter en grensedragning mellom skjevdelings- og likedelingsformue, og mellom rådighetsdelene, da skjevdelingsretten bare kan utøves i egen rådighetsdel, jf. Ot.prp.nr.28 (1990-1991) Om lov om ekteskap side 121 spalte 2.

I NOU 1987:30 Innstilling til ny ekteskapslov drøfter Ekteskapslovutvalgets flertall på side 83-84 de problemer som kan oppstå ved krav om skjevdeling når de opprinnelige formuesverdiene er forbrukt, byttet om eller sammenblandet med andre eiendeler:

«For det første kan nevnes de såkalte sammenblandings- eller surrogattilfellene. Hvis eksempelvis hustruens aksjer er solgt og salgssummen er investert i en fritidsbolig, vil skjevdelingsregelen nå omfatte denne. …

Er eiendeler som skal skjevdeles gjenstand for verdiøkning ved ektefellen(e)s innsats under ekteskapet, vil verdiøkningen være gjenstand for likedeling. Det som skal skjevdeles er verdiene da ekteskapet ble inngått, … Skyldes derimot verdistigningen innsats med midler som ellers er unntatt fra deling, tilfaller den selvsagt vedkommende ektefelle fullt ut. …. På tilsvarende måte stiller det seg med verdiøkning som skyldes den alminnelige prisstigning. I denne forbindelse må det erindres at skjevdelingsregelen er en verdiregel og ikke en regel om naturalutlegg. …

Videre har vi det tilfelle hvor eiendeler er forbrukt. Et forbruk kan ha gått til å tilfredsstille den enes spesielle behov, eller vært til familiens felles beste. Uansett hva midlene er gått til, taler de beste grunner her for at skjevdeling for verdiene ikke bør skje. Dette er også antatt å være gjeldende rett, selv om det ikke finnes noen klare rettsavgjørelser her.

Side 1439

Til slutt må nevnes de problemer som kan oppstå hvor de opprinnelige eiendeler er forbrukt, men hvor nye er kommet til. Disse tilfeller byr utvilsomt på de største rettstekniske problemer. …. Eller det kan være en fast eiendom som ble solgt under ekteskapet, og salgssummen er gått inn i ektefellenes mer eller mindre felles økonomi. I slike tilfelle kan det imidlertid ikke være aktuelt å si at vedkommende ektefelle fullt ut har krav på å få uttatt verdier som svarer til hva denne hadde da ekteskapet ble inngått. Men her vil det naturlig nok kunne oppstå tvilsomme grensetilfelle ….»

Justisdepartementet slutter seg i Ot.prp.nr.28 (1990-1991) på side 68 til disse retningslinjer, og uttaler i den forbindelse at:

«Departementet legger særlig vekt på at det er den ektefellen som krever verdier holdt utenfor delingen, som har bevisbyrden for at vilkårene for skjevdeling er oppfylt.»

Etter § 59 første ledd må den som krever skjevdeling, påvise at verdiene klart kan føres tilbake til erverv som nevnt i bestemmelsen. Det fremgår av NOU 1987:30 side 130 spalte 1 at formuleringen «klart kan føres tilbake til» er «valgt for å få frem at ektefellen ikke vil ha rett til skjevdeling dersom det er tvil om formuen stammer fra midler som nevnt». I Ot.prp.nr.28 (1990-1991) heter det på side 121 spalte 2:

«… Og det kreves mer enn alminnelig bevisovervekt for at det skal kunne legges til grunn at vilkårene for skjevdeling er oppfylt på dette punkt, jf formuleringen «klart kan føres tilbake til» …»

Lovforarbeidene legger således til grunn at beviskravet skal benyttes til å redusere de avgrensningsproblemer som skjevdelingsbestemmelsen ellers kan føre til. Jeg viser her også til en uttalelse i NOUen på side 83-84, gjengitt i proposisjonen på side 68 spalte 1:

«For ytterligere å redusere mulighetene for uklarhet og tvister i forbindelse med hva som kan være gjenstand for skjevdeling, vil flertallet presisere at det er den ektefelle som krever verdier uttatt forlodds, som har bevisbyrden for at vilkårene for skjevdeling er tilstede. Hvor det hersker uklarhet omkring de faktiske forhold, eller hvor en rekonstruksjon av eiendelenes skjebne ikke lar seg gjennomføre, må man falle tilbake på likedelingsreglene eller en skjønnsmessig skjevdeling. Flertallet finner derfor at en realistisk innstilling til disse problemene ikke skulle tilsi at rettstekniske grunner gjør det nødvendig å forkaste regelen dersom den materielt sett anses som den beste. Det bør her tilføyes at bevisregler som medfører en likedeling av midlene hvor ektefellenes formue gjennom ekteskapet er blandet sammen, vil lede til tilfredsstillende resultater for ektefellene. Er eierforholdene blitt såpass uklare, er det i seg selv noe som taler i mot skjevdeling. Dette bør komme frem i lovteksten, slik at de rettstekniske problemer blir redusert mest mulig. Dette er bakgrunnen for kravet i utkastet om at midlene «klart» kan føres tilbake til midler vedkommende hadde før ekteskapet ble inngått eller senere ervervet ved arv eller gave.»

Etter min mening er det således en forutsetning for retten til skjevdeling at den ektefelle som krever verdier holdt utenfor likedelingen, må

Side 1440

føre bevis for at vilkårene for dette er til stede, og det kreves mer enn alminnelig bevisovervekt. Råder det uklarhet om den opprinnelige formuesverdien er i behold, bør man falle tilbake på likedelingsreglene.

Jeg går så over til å drøfte om A har ført bevis som nevnt for at den verdi hun krever holdt utenfor delingen, klart kan tilbakeføres til den formue som hun hadde da ekteskapet ble inngått i juli 1973. Utgangspunktet er skjæringstidspunktet i februar 1999.

Det er ikke bestridt at hun ved ekteskapsinngåelsen hadde en formue som hun vil kunne kreve holdt utenfor felleseieskiftet såfremt hun kan bevise at verdiene er i behold. Jeg finner det vanskelig å ta standpunkt til størrelsen av hennes formue i juli 1973, men viser til det jeg har opplyst innledningsvis om verdsetting av eiendommen i forbindelse med det summariske skiftet av uskifteboet i 1974 og til opplysningene om heftelser på eiendommen. Videre vises til det som er opplyst om investeringer i eiendommen før ekteskapsinngåelsen i tillegg til det som var omfattet av søknaden om byggelån. Slik jeg ser det, er det imidlertid ikke nødvendig å ta noe bestemt standpunkt til verdien av hennes formue i 1973.

Skjevdeling skal utøves i egen rådighetsdel. Til partenes anførsler om eiendomsretten til eiendommen i Z bemerkes: Grunnboken viser at begge var hjemmelshavere til en ideell halvpart hver. Det er ikke sannsynlig at den ankende part i 1995 alene ervervet en eiendom for 1.580.000 kroner ut fra de opplysninger som foreligger om hennes inntekter og formue. Etter min mening er det hevet over tvil at eiendommen er anskaffet av ektefellene i fellesskap, og at de eide den med en ideell halvpart hver, jf. ekteskapsloven § 31 annet ledd og sameieloven § 2 første ledd.

Det spørsmål saken deretter reiser, er om A har sannsynliggjort at den formuesverdi hun utvilsomt hadde da ekteskapet ble inngått, klart kan gjenfinnes på skjæringstidspunktet i hennes rådighetsdel. Den ankende part gjør gjeldende at så er tilfelle, og anfører at det har funnet sted en ombytning av verdier, slik at eiendommen i Z erstatter boligen i X, og at mellomliggende transaksjoner er uten interesse ved konstateringen av at verdiene klart er i behold.

Slik jeg ser det, er nettoverdien av eiendommen i X ikke byttet direkte om i eiendommen i Z. Det fant ikke sted noen direkte overføring av verdier fra X til Z. Kjøpet i Z ble, som tidligere nevnt, i sin helhet finansiert ved et nytt banklån, mens salgssummen for eiendommen i X i sin helhet ble benyttet til nedbetaling av eldre lån i X og Y Sparebank.

I 1996 ble imidlertid salgssummen fra salget av den andre leiligheten i Z benyttet til nedbetaling av restlånet i X og Y Sparebank og det nye boliglånet. Det kan derfor reises spørsmål om det er mulig å rekonstruere en videreføring av As formuesverdi ved ekteskapets inngåelse gjennom disse transaksjonene. Ankende part har anført at det ikke er nødvendig å gå inn på transaksjonene, og hun har således ikke direkte påberopt seg eller søkt å føre bevis for at hennes formuesverdi skulle være helt eller delvis i behold på grunn av disse transaksjonene. Jeg går likevel inn på spørsmålet, da eiendommen i X utvilsomt ble benyttet under ekteskapet som sikkerhet for lån som ektefellene tok opp.

Side 1441

Det er opplyst at det ble tatt opp lån til en rekke forskjellige formål, som utvidelsen av huset i X, kjøp av biler og campingvogner samt kjøpene i 1992 og 1994 av leilighetene i Z. Det er også opplyst at det ble stilt en pantobligasjon på 300.000 kroner i eiendommen i X som sikkerhet ved leilighetskjøpene.

Jeg kan imidlertid vanskelig se at nedbetalingen av det nye boliglånet er en videreføring av den ankende parts formuesverdi ved ekteskapets inngåelse. Selv om hennes eiendom ble benyttet som pantesikkerhet ved ervervet av leiligheten, er renter og avdrag blitt betalt fra den felles bankkontoen, som B i det alt vesentlige bidro til. Jeg viser til Holmøy/Lødrup, Ekteskapsloven og enkelte andre lover med kommentarer, 2. utgave 2001, som på side 396 uttaler:

«Lovforarbeidene gir imidlertid ingen holdepunkter for når det i ombytningstilfelle kan kreves skjevdeling, og når man må falle tilbake på likedeling. Man er her i stor grad henvist til skjønn. Skjevdeling må i alle fall forutsette en klar bevisovervekt for at de erverv loven nevner, har ført til en øket formue også på skiftetidspunktet, og skjevdelingskravet må ligge innenfor verdiøkningen. Skjevdeling bør i slike tilfelle begrenses til relativt vesentlige verdier. Begrensninger kan også, eller alternativt, bygge på annet ledd.»

Min konklusjon blir således at den bortimot fullstendige sammenblanding av partenes økonomi som har funnet sted, medfører at den ankende part ikke klart har sannsynliggjort at den formuesverdi hun hadde da ekteskapet ble inngått i 1973, kan gjenfinnes på skjæringstidspunktet i hennes rådighetsdel.

Jeg finner etter dette ikke grunn til å gå inn på spørsmålet om anvendelse av ekteskapsloven § 59 annet ledd. På bakgrunn av den ankende parts bemerkninger om at ankemotparten ikke tidligere har gjort gjeldende at denne bestemmelse subsidiært kan få anvendelse, bemerkes likevel at det etter min mening ikke er noe prosessuelt vilkår for å anvende annet ledd at en ektefelle uttrykkelig har påberopt bestemmelsen. Det er tilstrekkelig at skjevdelingskravet helt eller delvis bestrides. Selv om dette for eksempel bygger på at kravet til bevis ikke er oppfylt, kan en reduksjon alternativt skje etter annet ledd, jf. Holmøy / Lødrup op.cit. side 401-2.

Anken har ikke ført frem. For dette tilfellet er utgangspunktet at den ankende part skal erstatte ankemotpartens omkostninger, jf. tvistemålsloven § 180 første ledd. Jeg er likevel kommet til at det foreligger slike særlige omstendigheter at det ikke bør tilkjennes saksomkostninger for noen instans. Saken har reist prinsipielle spørsmål knyttet til anvendelsen av skjevdelingsbestemmelsen i ekteskapsloven § 59 som ikke har vært prøvet av Høyesterett tidligere.

Jeg stemmer for denne dom:

1. Lagmannsrettens dom i hovedanken og i motanken, domsslutningen punkt 1, stadfestes.

 

2. Det tilkjennes ikke saksomkostninger for noen instans.

Side 1442

 

Dommer Matningsdal: Jeg har kommet til et annet resultat enn førstvoterende.

På samme måten som førstvoterende tar jeg utgangspunkt i situasjonen i februar 1999. Spørsmålet er om det da eksisterte formue som «klart» kan «føres tilbake til midler» som A hadde da ekteskapet ble inngått.

Ved denne vurderingen begynner jeg med situasjonen sommeren 1973 da ekteskapet ble inngått. Selv om det ikke foreligger noen takst over boligeiendommens daværende verdi, har vi likevel relativt gode holdepunkter for den. I lånesøknaden våren 1971 var totale kostnader kalkulert til 120.000 kroner og lånebehovet til 75.000 kroner. Under det summariske skiftet våren 1974 anslo A verdien til 140.000 kroner, mens husbanklån og gjeld til leverandør av huset ble oppgitt til totalt 87.000 kroner. Begge oppgavene indikerer at hun brakte inn en nettoverdi i boligen som tilsvarte omtrent en tredjedel av dens daværende verdi. Jeg legger dette til grunn.

For vurderingen av om det i 1999 fantes formue som klart kan føres tilbake til midler som A i 1973 brakte inn i ekteskapet, er det et sentralt spørsmål om disse verdiene kunne påvises i 1995 da boligeiendommen på X ble solgt for 550.000 kroner og ekteparet kjøpte ny enebolig på Z. Eller formulert på en annen måte: Var hun allerede på dette tidspunktet avskåret fra å kreve skjevdeling?

Etter min mening kan det ikke være avgjørende at ektefellene under hele ekteskapet hadde felles bankkonto og fullstendig sammenblandet økonomi. Det kan heller ikke være avgjørende at eiendommen ble brukt som pantesikkerhet for lån de tok opp. Avgjørende må være om sammenblandingen av økonomien og felles forbruk har medført at verdien av den formuen hun brakte inn i ekteskapet, ikke lenger «klart» kunne påvises.

Ved denne vurderingen tar jeg utgangspunkt i at ekteparet i 1995 eide to boligeiendommer. Samlet salgssum var 920.000 kroner, mens total pantegjeld utgjorde ca 630.000 kroner. Dersom man ser bort fra andre aktiva, hadde dermed ekteparet i 1995 en netto formue på 290.000 kroner. Dette viser at de siden 1973 hadde hatt et høyere forbruk enn verdistigningen på boligeiendommen på X. Men selv om det gjøres fradrag for samlet gevinst ved salget av de to borettslagsleilighetene på Z, kan ca 185.000 kroner føres tilbake til verdistigningen på As eiendom. Når da hele nettobeløpet i 1996 ble benyttet til nedbetaling av det nye boliglånet, førte dette til at ektefellene i 1999 fikk et større beløp til rådighet enn de ville ha fått om den formuen hun i 1973 brakte inn i ekteskapet, ikke hadde eksistert. Selv om jeg er enig i det førstvoterende uttaler om beviskravet, er forbindelsen etter min mening tilstrekkelig klar til at det er grunnlag for skjevdeling.

Neste spørsmål blir dermed hvor omfattende beløp det kan kreves skjevdeling for. I likhet med førstvoterende finner jeg det åpenbart at en ombytting av en boligeiendom verdt 550.000 kroner med en boligeiendom verdt 1.580.000 kroner i denne sammenheng ikke kan anses som ombytting av aktiva. Det kan således bare bli tale om å gi A rett til å holde unna delingen en andel av nettobeløpet i 1999.

Et sentralt spørsmål er om A i utgangspunktet skal godskrives hele salgssummen på 550.000 kroner med fradrag for gjelden ved ekteskapsinngåelsen

Side 1443

og den del av verdistigningen som kan tilbakeføres til utbyggingen av boligen i 1974 og 1975, eller om hun bare skal godskrives den forholdsmessige økningen som kan tilbakeføres til den nettoverdien hun brakte inn i ekteskapet.

Dette spørsmålet er ikke regulert i loven, og jeg kan heller ikke se at det er omtalt i forarbeidene. I teorien har Holmøy/Lødrup, Ekteskapsloven med kommentarer. Annen utgave, Oslo 2001 side 391 under en viss tvil anbefalt at skjevdelingsbeløpet skal tilsvare eiendelens verdi fratrukket det nominelle gjeldsbeløpet. Det finnes ingen avgjørelse av Høyesterett som tar standpunkt til spørsmålet – et spørsmål som har stor praktisk betydning.

Etter min mening taler de beste grunner for å ta utgangspunkt i den del av verdistigningen som kan tilbakeføres til den forholdsmessige verdi ved ekteskapets inngåelse. Dette støttes for det første av skjevdelingsregelens formål: At en ektefelle skal kunne holde utenfor delingen verdier som kan tilbakeføres til verdier vedkommende brakte inn i ekteskapet. Dersom ektefellen godskrives hele verdistigningen, vil vedkommende oppnå avkastning av en høyere verdi enn den som ble brakt inn i ekteskapet. Dette ville gi en uheldig prioritering av ektefeller som bringer belånte gjenstander inn i ekteskapet. Og urimeligheten ville normalt øke proporsjonalt med belåningsgraden og ekteskapets varighet.

I mange ekteskap blir dessuten gjelden betjent og nedbetalt ved felles innsats selv om den ene ektefellen har brakt eiendommen inn i ekteskapet. Dersom det da utelukkende ble gjort fradrag for opprinnelig gjeld med tillegg av eventuelle påkostninger, ville den ektefellen som brakte gjenstanden inn i formuesfellesskapet, i realiteten høste fordeler av verdier som kan tilbakeføres til den annens innsats.

Jeg kan ikke se at denne beregningsmåten skulle medføre så store problemer med å beregne skjevdelingskravet at den motsatte løsningen bør velges. Konsekvensen av å se bort fra den forholdsmessige verdien vil lett kunne bli at det med hjemmel i § 59 annet ledd blir fremmet flere velbegrunnede krav om reduksjon av skjevdelingskravet. Dette kunne bringe en langt større usikkerhet inn i skifteoppgjørene enn den som følger av en beregning av den forholdsmessige verdi ved ekteskapets inngåelse. Regelen kunne dermed virke prosesskapende slik at også rettstekniske hensyn taler mot løsningen.

Jeg har etter dette kommet til at man må ta utgangspunkt i en tredjedel av den del av salgssummen som kunne føres tilbake til boligeiendommen slik den var i 1973. Fra salgssummen på 550.000 kroner må det gjøres et skjønnsmessig fradrag for senere påkostninger som A har akseptert kan settes til 110.000 kroner. Ved min videre vurdering finner jeg etter dette at A skjønnsmessig bør godskrives 140.000 kroner.

Spørsmålet blir dermed om beløpet, slik herredsretten la til grunn, skal anses investert i den nye eneboligen slik at hun godskrives nærmere 10 % av salgssummen. Etter min mening bør det legges avgjørende vekt på hvordan ektefellene faktisk opptrådte ved at de benyttet hele salgssummen til nedbetaling av gjeld, og at de i 1996 brukte overskuddet til å redusere det nye boliglånet. Da det bare er verdier som «klart» kan føres tilbake til midler A brakte inn i ekteskapet som kan kreves skjevdelt, finner jeg det mest naturlig å godskrive henne den verdien som følger av

Side 1444

at gjeldsbelastningen ble redusert med midler som kan føres tilbake til hennes forholdsmessige nettoverdi i boligeiendommen på X.

Skjevdelingskravet må begrenses til As rådighetsdel, jf. Ot.prp.nr.28 (1990-1991) side 121 annen spalte. Jeg kan ikke se at dette vilkåret medfører noen begrensning av As krav, idet jeg er enig med førstvoterende i at ekteparet eide eneboligen i Z i sameie. Dette har B for øvrig ikke bestridt.

Etter min mening kan ikke skjevdelingsbeløpet falle bort eller bli redusert med hjemmel i § 59 annet ledd. Forutsetningen for bortfall eller reduksjon er at anvendelse av første ledd vil gi et «åpenbart urimelig resultat». Og i Rt-1999-177 er regelen betegnet som en «snever unntaksregel». Jeg finner det klart at den ikke kan anvendes i vår sak, og nøyer meg med å vise til det beskjedne beløpet det er tale om samt at A har atskillig svakere økonomi enn B.

På denne bakgrunn har jeg kommet til at A må gis rett til å holde 140.000 kroner utenfor delingen. Da jeg etter rådslagningen vet at jeg er i mindretall, utformer jeg ingen konklusjon.

Dommer Stabel: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Matningsdal.

Dommer Stang Lund: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Bruzelius.

Dommer Aasland: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

Dom:

1. Lagmannsrettens dom i hovedanken og i motanken, domsslutningen punkt 1, stadfestes.

 

2. Det tilkjennes ikke saksomkostninger for noen instans.