Skilsmissesoppgjøret i internasjonale ekteskap

Skilsmisseoppgjør kan ha et internasjonalt tilsnitt. Det kan være ektefeller gifter seg i ett land, flytter til et annet og skiller seg i et tredje. I forbindelse med skilsmisseprosessen kan det da oppstå spørsmål knyttet til hvilke lands domstoler som skal avgjøre tvistespørsmål (vernetingsspørsmål). Det samme gjelder hvilket lands rett vedkommende domstol skal anvende ved pådømmelse av tvisten (lovvalgsspørsmålet).

Temaet er komplisert, men i økende grad praktisk. Oversiktsartikkelen her knytter seg til tvister om det økonomiske oppgjøret, altså hvordan verdiene og eiendeler skal deles.

Innledning

Spørsmålene om hvilket lands domstol som regulerer en tvist og hvilket lands rett denne domstolen skal anvende i sin avgjørelse av tvisten, er spørsmål som sorterer under rettsfeltet «internasjonal privatrett».

Hvilket lands domstol som har myndighet til å avgjøre spørsmålet, omtales som vernetingsspørsmålet, mens hvilket lands rett som kommer til anvendelse, omtales som lovvalgsspørsmålet. Vernetingsspørsmålet og lovvalgsspørsmålet er adskilt og skal vurderes uavhengig av hverandre. Det betyr at det kan hende at den domstolen som anser seg myndig til å avgjøre tvisten (vernetingsspørsmålet), samtidig kommer til at det er et annet lands rettsregler som må anvendes ved pådømmelsen (lovvalgsspørsmålet). En norsk domstol kan følgelig komme til at den selv kan avgjøre tvisten, men at det er fransk rett som skal legges til grunn, f.eks. fordi ekteparet inngikk en ektepakt i Frankrike.

Vernetingsspørsmålet – når kan sak anlegges i Norge?

Når det gjelder vernetingsspørsmålet er dette i begrenset grad regulert i konvensjoner som Norge er tilsluttet.

Den generelle konvensjonen om verneting (som Norge har sluttet seg til), Luganokonvensjon, gjelder ikke for formuesrettigheter som følge av ekteskap, jf. konvensjonens art. 1. Det kommer følgelig ikke til anvendelse i spørsmål om for hvilket lands domstol en sak om skilsmisseoppgjøret skal anlegges. Det er likevel verdt å merke seg at saker om ektefellebidrag omfattes av Luganokonvensjonen, jf. art. 5 (2). Det betyr at det er Luganokonvensjonens art. 5 (2) som bestemmer i hvilket land en sak om ektefellebidrag skal anlegges for.

Mellom de nordiske landene er det inngått særskilt familierettskonvensjon av 1931 som inneholder regler om jurisdiksjon, lovvalg og anerkjennelse av avgjørelser i saker om ekteskap, adopsjon og vergemål. For «nordiske ekteskap» vil derfor lovvalgs- og vernetingsspørsmålet reguleres av denne konvensjonen.

Såfremt ikke annet er fastsatt i overenskomst med annen stat, er det flere bestemmelser som hjemler saksanlegg for norsk domstol om det økonomiske oppgjøret på ektefelleskiftet.

For det første kan såkalt ekteskapssak anlegges i Norge såfremt ett av de alternative vilkårene i ekteskapsloven § 30 b er oppfylt. En ekteskapssak vil bare angå spørsmål om det er grunnlag for separasjon eller skilsmisse samt om ekteskap består eller ikke består, jf. ekteskapsloven § 25a. Forutsatt at slik ekteskapssak anlegges i Norge, kan andre krav, f.eks. knyttet til det økonomiske oppgjøret, trekkes inn som nye krav i saken, se ekteskapsloven § 30 d. Anlegges det dermed sak om skilsmisse i Norge, kan en norsk domstol også ta stilling til det økonomiske oppgjøret.

For det andre kan det begjæres offentlig skifte i den rettskrets der ektefellene hadde sin siste felles bopel. Forutsetningen er at én av ektefellene, når det offentlige skiftet åpnes, fortsatt bor i denne rettskretsen, jf. skifteloven § 8 (1) første punkt. Et offentlig skifte innebærer at tingretten i rettskretsen forestår skiftebehandlingen. En begjæring om offentlig skifte vil ikke være et ordinært søksmål, ettersom det kun er en begjæring om at tingretten mekler og søker å forestå ektefelleskiftet. Begjæringen vil derfor ikke utløse såkalte litispendensvirkninger. En begjæring om offentlig skifte i Norge vil derfor ikke i seg selv avskjære søksmål i annet land. Det vil antagelig først være ved skiftetvist under offentlig skifte etter skifteloven § 22 at søksmål i annet land er avskåret ut fra litispendensvirkninger.

Skal en derfor avverge søksmål i et annet land (f.eks. ved såkalt «forum shopping») må det antagelig inngis et ordinært søksmål for tingretten. Det er dette som er det tredje alternativet for saksanlegg i Norge. En sak om det økonomiske oppgjøret kan, som enhver annen sak, anlegges ved saksøktes alminnelige verneting, jf. tvisteloven § 4-3. Vernetinget vil være der vedkommende har sin bopel.

For tvister om internasjonale forhold, er det i tillegg et krav om at saksforholdet har «tilstrekkelig tilknytning» til Norge. Det følger av forarbeidene at «tilstrekkelig tilknytning» ikke kan forstås som et krav om sterkest tilknytning. Dette betyr at en sak ikke skal avvises bare fordi tilknytningen til et annet land er sterkere. Hvorvidt saken har tilstrekkelig tilknytning til Norge, avgjøres ut fra en konkret vurdering. Hvor ektefellene har bodd mens ekteskapet bestod vil her være et sentralt forhold.

Lovvalgsspørsmålet – hvilket lands rett skal anvendes?

Selv om saken kan anlegges i Norge, betyr ikke dette at tvisten reguleres av norsk rett.

Hovedregelen etter norsk internasjonal privatrett er at det økonomiske oppgjøret skal avgjøres av det landets rett der ektefellene hadde sin første felles domisil. Felles domisil betyr i hovedsak at ektefellene må ha hatt samme bopel. I praksis betyr det at det landets rett hvor ektefellene har hatt sin første felles bopel vil avgjøre det økonomiske oppgjøret i forbindelse med samlivsbruddet.

Domisilprinsippet er bl.a. slått fast i den såkalte Boman Hansen-saken (Rt. 1942 s. 214). I denne saken reiste en norsk statsborger til USA, der han giftet seg med en amerikansk statsborger. Ekteparet bodde i USA fra giftemål i 1917 frem til 1927. Deretter flyttet de tilbake til Norge. I forbindelse med ektefellenes skilsmisse i 1937, kom den norske domstolen til at det var amerikansk rett som regulerte det økonomiske oppgjøret ved skilsmissen.

Domisilprinsippet er også lagt til grunn i den nordiske familierettskonvensjonen av 1931. Av artikkel 3 første ledd fremkommer at formuesforholdet mellom ektefeller skal bedømmes «etter loven i den av statene hvor ektefellene bosatte seg da de inngikk ekteskapet.» Den nordiske familierettskonvensjonen oppstiller likevel et unntak dersom ektefellene i ettertid har bosatt seg i annen nordisk stat i minst to år. I så fall skal den staten hvor ektefellene sist var bosatt i minst to år legges til grunn for lovvalgsspørsmålet, jf. artikkel 3 annet ledd.

I tilfeller der det ikke er mulig å angi at ektefellene har hatt noen første felles domisil når ekteskapet opphører, f.eks. hvis ektefellene bor i ulike land, vil lovvalget antagelig avgjøres etter det landets rett der saken har sin nærmeste tilknytning (Irma Mignon-prinsippet).

Det er også lagt til grunn at ektefeller har en viss adgang til å fravike domisilprinsippet ved å inngå avtaler om formuesordningen. Inngås det f.eks. en ektepakt i Norge, selv om ektefellene hadde første felles domisil i Frankrike, kan det godt være en norsk domstol vil legge til grunn at norsk rett regulerer det økonomiske oppgjøret ved skilsmissen.

Omfanget av adgangen til å inngå slike avtaler, og hvilke konsekvenser de har, er kompliserte juridiske spørsmål. Lovvalgsspørsmålet må uansett avgjøres ut fra de konkrete forholdene som er gjeldende i den aktuelle saken.

Det kan også være at lovvalgsspørsmålet ikke følger domisilprinsippet ut fra andre årsaker enn at ektefellene har avtalt dette. Det er f.eks. slik at avgjørende domstol kan komme til at utenlandsk rett ikke er aktuelt ut fra såkalte «ordre public»-reservasjoner. Ordre public er en reserverasjon mot å anvende utenlandsk rett som virker støtende mot norsk rettstradisjon. Norsk domstol vil f.eks. neppe anerkjenne flerkoneri eller tvangsekteskap, selv om det er anledning til dette etter det enkelte lands rett.

Det er også slik at domisilprinsippet i økende grad fravikes i andre europeiske rettsstater, f.eks. Sveits, Sverige, Italia og Tyskland. Tendensen går i retning av at lovvalg for formuesordningen kan avgjøres i etterfølgende land hvor begge er bosatt, såfremt begge ektefeller er statsborgere i det aktuelle landet. Dette følger f.eks. av Haag-konvensjonen av 1978. Norge har ikke ratifisert konvensjonen, men den kan gi uttrykk for mer generelle endringer i hvordan lovvalg avgjøres i familieretten. Det er ikke utenkelig at en norsk domstol legger til grunn norsk rett selv om ektefeller har hatt første felles domisil annet sted, f.eks. dersom de er norske statsborgere og for det alt vesentlige har bodd i Norge.

Svein Steinfeld Jervell

Forfatter Svein Steinfeld Jervell

Flere innlegg av Svein Steinfeld Jervell