Så lenge ekteskapet består har ektefellene en gjensidig underholdsplikt overfor hverandre, jf. el. § 38. Ektefellenes gjensidige underholdsplikt opphører som hovedregel ved samlivsbruddet, jfr. El. § 79. 1. ledd.
Det kan imidlertid gjøres unntak fra denne hovedregelen der en ektefelles evne til og mulighet til å sørge for et passende underhold er blitt dårligere som følge av omsorgen for felles barn eller fordelingen av felles oppgaver under samlivet, jf. bestemmelsens andre ledd.
Vilkårene for bidrag er utformet som «kan-regler» og hvorvidt den andre ektefellen har mulighet for å betale bidrag, vil derfor være et viktig moment ved vurderingen av om bidrag skal tilkjennes, jf. Ot. Prp. Nr. 28 (1990- 1991). At vilkårene er utformet som «kan- regler» innebærer videre at rimelighetsbetraktninger kan tas.
Selv om vilkårene i § 79 annet ledd ikke foreligger, kan bidrag likevel bli tilkjent dersom «særlige grunner» taler for det. Etter forarbeidene er bestemmelsen ment å være en snever unntaksregel jf. Ot.prp.nr.28 (1990-91.) Eksempler som nevnes i lovforarbeider, NOU 1978:30 er dersom det f.eks. foreligger stor forskjell i ektefellenes økonomiske forhold, langvarig ekteskap og redusert ervervsevne som følge av sykdom.
I Høyesteretts avgjørelse i Rt. 1997 s. 806 var det et ektepar uten felles barn, som hadde vært gift i 29 år, hvor den ene ektefellen var ervervsufør på grunn av psykisk lidelse, og det var stor forskjell i ektefellenes økonomiske forhold. Høyesterett kom frem til at det forelå bidragsplikt, og under dissens, til at den skulle være tidsubegrenset.
Høyesterett viste i sin begrunnelse til: «det lange samliv og det fellesskap – både av økonomisk og av annen art – som partene har hatt, vil det være klart urimelig om deres økonomiske situasjon ved samlivsbruddet ble så fundamentalt forskjellig som den ville ha blitt uten bidrag. Den omstendighet at B ved skifte har fått sin nettoandel av fellesboet, kan i vår sak ikke endre dette.»
Førstvoterende uttaler også at «Det kan ikke spille noen rolle for bedømmelsen at B’ psykiske lidelse ikke har sammenheng med ekteskapet. Og jeg kan vanskelig se at det er av betydning om hun kanskje ville kunne ha fortsatt i fast arbeide etter at ektefellene ble fosterforeldre for hennes søsterdatter, slik A helst hadde sett.».
Utmålingen og varighet av bidrag
Spørsmål om størrelse og varighet av bidrag henger sammen. Bidraget skal utmåles på grunnlag av den bidragsberettigedes behov for bidrag og den bidragspliktiges betalingsevne, jf. El. § 80. Behovet for bidrag kan være avhengig av utfallet av delingsoppgjøret mellom ektefellene.
a. Engangsutbetaling eller løpende bidrag
Hovedregelen er at det skal utbetales løpende bidrag. I ekteskapsloven § 80 er det imidlertid, når særlige grunner taler for det, hjemmel for at bidrag fastsettes som et engangsbidrag, alene eller ved siden av løpende bidrag.
b. Tidsbegrenset eller tidsubegrenset bidrag
Ifølge ekteskapsloven § 81 første ledd 1. punktum er utgangspunktet at bidrag skal fastsettes for inntil tre år. Etter annet punktum kan bidrag fastsettes for lengre tid eller uten tidsbegrensning dersom ekteskapet har vært langvarig eller det ellers foreligger særlige grunner. Det fremgår av forarbeidene til loven at unntaksregelen i § 81 første ledd 2. punktum blant annet tar sikte på langvarige ekteskap der den ene ektefellens ervervsevne er blitt varig redusert på grunn av sykdom. Det vises også til at unntaksbestemmelsen «vil fange opp forhold der en tidsbegrensning vil slå urimelig hardt ut overfor en ektefelle. .». Som eksempel nevnes «langvarige ekteskap der omsorg for felles barn og annet arbeid i hjemmet har ført til at den ene ektefelles ervervsevne er blitt varig redusert, jf. Ot.prp.nr.28 (1990-91) side 47.
De momenter som er relevante ved vurderingen av spørsmålet om bidragsplikt etter ekteskapsloven § 79 tredje ledd, er også av betydning ved avgjørelsen av om bidraget bør gjøres tidsubegrenset etter ekteskapsloven § 81 første ledd 2. punktum.
I Høyesteretts avgjørelse inntatt i Rt. 1997 s. 806 kom Høyesterett under dissens frem til at bidraget skulle gjøres tidsubegrenset. Flertallet begrunnet tidsubegrensningen i ektefellens vanskelige fremtidige ervervsmuligheter sett hen til at det ikke var holdepunkter for bedring i psykisk lidelse, og at hennes alder (50 år) i seg selv medførte avtakende utsikter til å komme ut i arbeid.
Mindretallet viste til at; «langvarige fellesskap som i dag begrunner underholdsbidrag til sin tidligere ektefelle, gir slik jeg ser det ikke grunnlag for en bidragsforpliktelse uten tidsbegrensning. Ved samlivsbruddet har partene skilt lag, og de vil sannsynligvis gå hver sin vei videre gjennom livet. Den omstendighet at de ikke har barn sammen vil formentlig bidra til å forsterke en slik utvikling. Begrunnelsen for et bidrag basert på den langvarige tilknytning mellom partene vil etter min oppfatning gradvis bli svekket. En naturlig konsekvens av dette bør være at bidraget opphører når man kommer tilstrekkelig langt frem i tid.» Mindretallet fant en tidsbegrensning på 10 år rimelig.
c. Fastsettelse av bidrag
Fastsettelsen av bidrag vil bero på skjønn, hvor partenes økonomiske forhold vil være sentralt å ta hensyn til.
I Arnholm/Lødrup «Familieretten» 1976 er det fremholdt at man ved mellomstore inntekter gjerne kan regne med at bidraget settes til bortimot tredjedelen av den bidragspliktiges inntekt. Dette er imidlertid ikke uttrykk for en norm, men en observasjon av at en anvendelse av skjønnsreglene i en del tilfeller har ført til et slikt resultat. Det er derfor mulig at man etter en skjønnsmessig vurdering i «normaltilfeller», dvs. ved mellomstore inntekter, ikke bør komme til et resultat som ligger for langt fra dette. En slik løsning må forutsette at den bidragspliktige ikke har spesielt høye (og akseptable) utgifter eller bidragsplikt for barn. Det må videre forutsettes at den bidragsberettigede ikke har inntekter eller trygdeytelser. I så fall må disse forholdene komme i betraktning.
Partene kan inngå avtale om bidrag, jfr El. § 83. Dersom partene ikke er enige om bidragspørsmålet, kan hver av dem kreve at det avgjøres av domstolene. Dersom begge parter ønsker det, kan spørsmålet i stedet avgjøres av bidragsfogden v/NAV Innkreving.
