Sakkyndighet i barnelovsaker – behov for gjennomgang og revidering av dagens system

Sakkyndighet i barnelovsaker og barnevernssaker

Aftenposten hadde lørdag 9. juni en artikkel om sakkyndighet i barnelov- og barnevernssaker.

En sakkyndig rapport i en barnelovsak kontrolleres ikke, mens en sakkyndig rapport i en barnevernssak er gjenstand for kvalitetskontroll ved at den skal godkjennes av en kommisjon. Om dette temaet vises det til vår artikkel i Dagbladet der vi tar opp at sakkyndige rapporter bør godkjennes av en kommisjon også i barnlovsakene, herunder at det er vanskelig å forstå hvorfor det ikke skal være kontroll med sakkyndig arbeid i barnelovsaker, når det er kontroll med tilsvarende arbeid fra den samme yrkesgruppen i andre saker som omhandler viktige avgjørelser om barns liv.

Det er ikke slik at barnelovsaker er mindre drastiske eller mindre alvorlige enn barneverns­saker. Det kan i barnelovsaker avsies dom på at foreldre overhodet ikke skal få treffe sine barn eller at de kun skal treffe dem i liten grad og under kontroll ved tilsyn (16 eller 32 timer i året). Foreldre utredes hva angår omsorgskompetanse og samværskompetanse. Det betyr at barnelovsakene kan ha et like dramatisk resultat som en barnevernssak.

Det er dermed svært vanskelig å forstå og akseptere at sakkyndige får opptre i fri dressur i barnelovsaker, mens deres arbeid skal kvalitetssikres i barnevernssaker.

I Aftenposten 9. juni skriver psykolog Katrin Kock om kvalitetssikring av sakkyndig arbeid i barnelovsakene. Katrin Kock er leder for Barnesakkyndig kommisjon. Denne kommisjonen kvalitetssikrer sakkyndig arbeid i barnevernssakene. Kock er enig i det vi skriver i Dagbladet 20. mars i år, nemlig at sakkyndig arbeid i barnelovsaker selvsagt også må kvalitetssikres.

Barnelovsaker

Vi som jobber med barnelovsaker til daglig, ser altfor ofte eksempler på at den retts­oppnevnte sakkyndige gjør feil, slurver, sover i timen, glemmer saken, ikke leverer rapporter i tide o.l. Og videre, at to eller flere sakkyndige er diametralt uenige hva angår konklusjon.

Vi har eksempler på at en og samme mor kan bli vurdert som en god samværsforelder fra én rettsoppnevnt sakkyndig, mens en annen rettsoppnevnt sakkyndig i samme sak mener det ikke skal være samvær mellom barnet og denne moren overhodet.

Hvordan er så dette i praksis? Jo: Når man sender inn stevning i en barnelovsak, ber man samtidig om at retten oppnevner sakkyndig psykolog som skal bistå under prosessen. Arbeidet den sakkyndige skal gjøre er enten å bistå med å forsøke å finne en løsning foreldrene kan enes om, eller så skal den sakkyndige få et mandat og avgi en rapport som danner grunnlag for den dom som skal avsies av retten. Det tilhører sjeldenhetene at dommeren ikke legger avgjørende vekt på den sakkyndiges uttalelser og tilrådninger. Under hovedforhandlingen er den sakkyndige til stede og avgir sin muntlige forklaring som det siste vitnet. I forkant av hovedforhandlingen skal den sakkyndige ha avgitt en skriftlig rapport som besvarer det mandat som er gitt.

For å kunne arbeide som sakkyndig i barnelovsaker må man gjennomføre kurs og bli godkjent av Psykologforeningen. Retten velger sakkyndige ut fra en liste de har over godkjente psykologer. Det er også enkelte psykiatere på listen. Vi erfarer at domstolene ofte oppnevner sakkyndige som ikke står på listen. Vi stiller spørsmål ved om retten kontrollerer om de sakkyndige som oppnevnes blant de som ikke står på listen er godkjent som sakkyndige av Psykologforeningen? Vi har dessverre erfart at domstolene oppnevner sakkyndige som ikke står på rettens liste, og som ikke er godkjent som sakkyndige i saker etter barneloven. Vi etterlyser bedre rutiner rundt oppnevning av sakkyndige.

Dagens ordning er en fare for rettsikkerheten blant annet fordi den enkelte sakkyndige kan ha sine kjepphester og sine personlige oppfatninger. Det betyr igjen at dersom en forelder ikke har en advokat som kjenner de sakkyndige retten benytter seg av, herunder en advokat som kan protestere eller forsøke å legge føringer i forbindelse med at retten oppnevner sakkyndig, kan et barns skjebne være avhengig av flaks og ikke av fagkompetanse. Fordi når den rettsoppnevnte sakkyndige først er i gang, er det altså ingen andre som kontrollerer det arbeidet som blir gjort, og det er vanligvis heller ikke andre aktører involvert med psykologfaglig kompetanse. Den rettsoppnevnte psykologen er dermed i fri dressur.

Vi får den sakkyndiges varierende kompetanse, personlige oppfatning el., stilt på spissen når vi etter noe tid i prosess av ulike grunner ber retten dimittere den allerede oppnevnte sakkyndige, og i stedet finne en ny. Dette er det ikke kurant å få til, men det kan absolutt være på sin plass. I disse tilfellene opplever vi nokså ofte at de to sakkyndige har helt ulike syn og tilrådninger på en og samme sak. Og begge begrunner sine syn faglig. Dette er ikke greit. Dersom vi opplever en sakkyndig som vi mener av forskjellige, relevante grunner bør skiftes ut, men retten ikke er enig, er man prisgitt de råd denne sakkyndige gir retten. Som regel ender dette med en anke og en ny sakkyndig for ankeinstansen, og igjen da to sakkyndige med to forskjellige syn på samme sak. Alternativt at lagmannsretten avslår en anmodning om å oppnevne en ny sakkyndig for ankeinstansen og at man dermed i liten grad får etterprøvd de sakkyndige vurderingene i saken. Vi ser en praksis hvor lagmannsretten stadig blir mer restriktiv og oftere avslår anmodning om å oppnevne ny sakkyndig for lagmannsretten.

Saker etter barneloven er i første instans enedommersaker. Til forskjell for saker etter barnevernloven, som behandles av fylkesnemnda med nemndsmedlemmer hvor minimum et av medlemmene er fagkyndig medlem. Saker etter barneloven behandles av en dommer som ikke nødvendigvis har spesialkompetanse på barnesaker, og som i tillegg avgjør saken alene. Det hører med til sjeldenhetene at denne ene dommeren avsier en dom i strid med den sakkyndiges anbefalinger. Vi har med andre ord et rettssystem som gir de sakkyndige en makt som ikke gjenspeiles i kvalitetssikringen av deres arbeid.

Vi kan ikke ha det sånn. Det kan få, og det får, fatale konsekvenser. Det er tusenvis av barn som er involvert i foreldrekonfliktsaker og som da også eventuelt må leve med at den som bestemte deres skjebne kunne gjøre det helt alene, og uten at noen kontrollerte om de råd som ble gitt var faglig forsvarlige.

Maria Cabrera Stråtveit

Forfatter Maria Cabrera Stråtveit

Flere innlegg av Maria Cabrera Stråtveit