Innledning
Når foreldre går hver til sitt, må de også bli enige hvor barna skal bo og hvor mye tid de skal tilbringe hos hver av dem. Barna kan enten ha delt fast bosted, eller bo fast hos en forelder og ha samvær med den andre, du kan også lese mer om bosted og såkalt «vanlig samvær» her: https://familiejuss.no/avtale-fast-bosted-vanlig-samvaer/
Uavhengig av hvilken ordning foreldrene velger, er den overordnede hovedregel at barn og foreldre har gjensidig samværsrett. Bakgrunnen for et slikt utgangspunkt er at man anser det som viktig og verdifullt for barnet å ha kontakt med begge sine foreldre. Retten til samvær betyr i praksis at barna og foreldrene i utgangspunktet skal ha jevnlig og direkte kontakt med hverandre. Dersom det ikke anses å være til barnets beste å ha kontakt med en av foreldrene, skal det imidlertid ikke fastsettes samvær – vi kommer nærmere tilbake til dette unntaket senere i artikkelen.
Plikter og rettigheter som følger av samvær med barn
Som samværsforelder følger det både rettigheter og plikter. Bl. § 42 oppgir for det første at barn har krav på omsorg og omtanke fra den forelderen som til enhver tid er sammen med barnet. Videre følger det av bestemmelsen andre ledd at samværsforelderen rett til å ta avgjørelser som gjelder omsorg for barnet under samværet. Hva som konkret inngår under slik beslutningsmyndighet, er bla. omtalt i forarbeidene som oppgir at slike avgjørelser knytter seg til de mer dagligdagse avgjørelsene som for bla. måltider, oppfølging av skole, påkledning og leggetider.
Samværsomfanget
Som nevnt innledningsvis er det klare utgangspunktet at det skal etableres samvær mellom barnet og den forelderen som det ikke bor fast hos, og at samvær skal forekommer jevnlig og ved direkte kontakt. Samværet kan være opp mot 50 %, men samværsomfanget vil under ingen omstendigheter ha innvirkning på barnets bosted.
Foreldrene har i utgangspunktet full avtalefrihet til å inngå den samværsordningen de ønsker, men avtalen må være basert på det foreldrene finner å være til barnets beste. Hvis foreldrene ikke blir enige om samværsomfanget, kan hver av dem reise sak for domstolen, jf. bl. § 56.
Hvilket samværsomfang som er å regne som barnets beste må vurderes konkret i den enkelte sak, og beror på en rekke ulike forhold som bla. barnets alder, foreldrenes personlige egenskaper, tilknytning mellom barnet og samværsforelderen, konfliktnivået mellom foreldrene, samt barnets ønske og barnets behov – hver av disse momentene vil bli behandlet enkeltvis senere i artikkelen.
Selv om alle saker er ulike og unike, definerer bl. § 43, andre ledd, såkalt «vanlig samvær» til å gjelde annenhver helg, en ettermiddag i uka med overnatting, tre ukers sommerferie, og annenhver høst-, jule-, vinter- og påskeferie. Loven angir ikke mer presist når helgen starter og/eller slutter. I praksis er det imidlertid vår erfaring at det er nokså vanlig at helgen starter fredag etter barnehage/skole, og avsluttes mandags morgen ved levering i barnehage/skole. Dette er likevel ingen fast praksis for slik forståelse, og det forekommer følgelig en rekke ulike variasjoner av forståelsen av «helg».
Det følger også av forarbeidene til § 43, andre ledd, at avgjørelser om samvær og omfanget av dette først og fremst skal rette seg etter hva som er best for barnet. Selv om lovteksten inneholder en definisjon av hva som ligger i vanlig samvær, er det altså lovens forutsetning at omfanget må avtales eller fastsettes i det enkelte tilfellet. Det er heller ikke uvanlig at lovens beskrivelse av «vanlig samvær» tilpasses den enkelte sak, for eksempel ved at midtukes samværet flyttes slik at det blir en forlengelse av helgesamværet, slik at samværet i praksis blir fra torsdag til mandag annenhver uke. Utover dette forekommer også en rekke tilpasninger med utvidelser/innskrenkninger avhengig av hva som anses å være til barnets beste.
I det videre vil vi se nærmere på de ulike momentene som i praksis ofte viser seg å få betydning for utfallet av det konkrete samværsomfanget.
Barnets alder og fungering
Barnets behov varierer naturligvis ut ifra barnets alder og fungering, og begge forholdene har følgelig stor betydning for hvilken samværsordning man anser å være til barnets beste.
Med barn under 3 år, anses det å være forhold ved barnets tilknytning og utviklingen som det særlig må tas hensyn til, og derfor anbefales det sjeldent omfattende samvær eller 50/50 i så ung alder. I september 2017 publiserte Foreningen for sakkyndige psykologer (FOSAP) deres vurderinger knyttet til omsorg og samvær for barn under tre år. I anbefalingene er det imidlertid også eksplisitt uttalt at anbefalingene er generelle, og hensikten er at de skal brukes som en fleksibel rettesnor for konkrete vurderinger av det enkelte barnets og foreldrenes spesielle situasjon og behov. Det er viktig å understreke at veilederen aldri må brukes som en ufravikelig regel for etablering av samvær. Samvær med små barn er nærmere omtalt i følgende artikkel: https://familiejuss.no/samvaer-sma-barn/
Foreldrenes personlige egenskaper og samværskompetanse
Foreldrenes personlige egenskaper og samværskompetanse har også betydning for hvilket samværsomfang som bør fastsettes. Forhold som særlig gjør seg gjeldene ved en slik vurdering er bla. forelderens personlige egenskaper som har betydning for hvordan han/hun opptrer sammen med barnet, herunder om forelderen har rus- eller alkoholproblemer, utfordringer knyttet til psykisk helse, soning av fengselsstraff, etc.
Konfliktnivået mellom foreldrene
Konflikten mellom foreldrene har også betydning for hvilken type samvær som bør fastsettes. Dersom konfliktnivået er høyt, tilsier det minst mulig kontakt mellom foreldrene og derav også et mer begrenset samvær. I praksis har vi også sett at samværet begrenses dersom kontakten med samværsforelderen påvirker bostedsforelderens omsorgskapasitet negativt.
Barnets ønske
Bl. § 31 og barnekonvensjonen art.12 regulerer barnets rett til å bli hørt.
Av barneloven følger det at når barnet er i stand til å danne seg egne synspunkter på det saken dreier seg om, skal foreldrene høre på hva barnet har å si før de tar avgjørelser om personlige forhold for barnet.
Fra barnet er fylt 7 år følger det videre av loven at barnet har en rett til å bli hørt. Etter dette skal deres stemme tillegges vekt ut ifra deres alder og modenhet. Når barnet er fylt 12 år følger det av bl. § 31, andre ledd, at deres stemme skal tillegges stor vekt. Barnets mening er likevel bare et moment i den totale vurderingen av barnets beste, og vil ikke ha avgjørende for sakens utfall.
Du kan også lese mer om potensielle utfordringer knyttet til høring av barn her: https://familiejuss.no/horing-barn-nodvendigvis-barnets-beste/
Tilknytningen mellom barn og foreldrene
Tilknytningen mellom barnet og foreldrene har også betydning for samværet som etableres. Dersom barnet har hatt en tett og god relasjon til samværsforeldrene da foreldrene bodde sammen, taler det i favør av et mer omfattende samvær som kan sikre og ivareta relasjonen. Hvor mye samvær som skal til for å opprettholde relasjonen må vurderes konkret i den enkelte sak, og vil følgelig også kunne møte sine begrensninger i andre momenter som har betydning for samværsomfanget.
Dersom foreldrene ikke har bodd sammen etter at barnet ble født, og samværsforelderen har hatt lite kontakt med barnet, er det vanlig at samværet begynner i et mer begrenset omfang og med tiden trappes opp til det omfanget man mener vil være til barnets beste på sikt.
Tilknytning til nærmiljøet
Barnes tilknytning til nærmiljøet der samværsforelderen bor kan også få betydning for hvilket samværsomfang som bør fastsettes. Dette gjør seg naturligvis særlig gjeldende dersom barnet flytter med fast bostedsforelder, og samværsforelderen blir boende i barnets tidligere nærmiljø. Desto eldre barnet er desto større betydning vil barnets tilknytning til området ha.
Geografisk avstand mellom foreldrenes bosted
Den geografiske avstanden og reiseveien mellom foreldrenes bolig har også betydning for den praktiske gjennomføringen av samværene. Dersom det er langt mellom bosted- og samværsforelderen, vil hyppige samvær fort virke forstyrrende og slitsomt for barnet. I slike tilfeller kan det derfor være hensiktsmessig at samværene samles til lengre, men ikke fullt så hyppige samvær. Hvor lange samværene kan og bør være avhenger imidlertid også av alle de andre momentene som inngår i vurderingen av hva som er til barnets beste.
Søsken
Man anser det som en egen verdi for barn å ha god og tett kontakt med sine søsken. Som oftest har søsken den samme samværsordning med sine foreldre, det kan imidlertid også tenkes unntak fra dette dersom man mener at barna har forskjellige behov og ulike ordning er å anse til deres beste.
I den «modernefamilien» forekommer det naturligvis også at barna har/får halvsøsken på den ene eller begge foreldrene sin side. Det anses også viktig for barn å ha kontakt med halvsøsken, og dersom forelderen med fast bosted eller samvær har/får barn, kan dette ha betydning for hvilken samværsordning man anser å være til barnets beste.
Unntak fra hovedregelen om samvær, særlig ved mistanke om vold eller overgrep
Ved lovendring i 2004, fikk bl. § 43 en tilføyelse hvorav det eksplisitt fremgår at dersom retten ikke anser samvær å være til barnets beste, så skal retten avgjøre at det ikke skal være samvær. Det skal i en slik vurdering særlig tas hensyn til om barnet har vært utsatt for overgrep eller om det er fare for at barnet vil bli det. Det følger av forarbeidene at med overgrep forstås både fysisk og psykisk vold, samt det å være vitne til vold. Lovgiver er således tydelig i sine signaler om at domstolene må foreta en grundig vurdering av samværsspørsmålet dersom saken inneholder volds- og overgrepsproblematikk.
Videre følger det av bl. § 43, første ledd, tredje punktum, at hvis samvær ikke er til det beste for barnet, skal samvær nektes. Bestemmelsen ble vedtatt i 2006, og tar særlig sikte på situasjoner der barnet har vært eller kan bli utsatt for overgrep. Som overgrep regnes både psykisk og fysisk vold, samt at barnet har vært vitne til vold som har påført barnet skader eller medført redsel for samværsforelderen.
Vilkår for samvær
Det følger av bl. § 43, tredje ledd, at det i avtale eller dom kan settes vilkår for samvær. Tidligere tok bestemmelsen særlig sikte på vilkår om tilsyn under samvær, men i forbindelse med lovering i 2014 ble det eksplisitt poengter at det også kan stilles andre vilkår for samvær. En forutsetning for at det stilles krav om vilkår, er naturligvis at det anses å være til barnets beste.
Det kan stilles krav om for eksempel ruskontroll, behandling av rusavhengighet, behandling for psykisk helse, veiledning og terapi for bedre foreldresamarbeid og styrke foreldrefunksjoner, og sinnemestring. Dersom det stilles krav til behandling, terapi eller annen type kurs, vil det være opp til domstolen å avgjøre hvorvidt det i avgjørelsen skal fastsettes hvordan foreldrene skal følges opp og hva som skal være konsekvensen der samværsforelderen ikke oppfyller de vilkår som domstolen har fastsatt. Det kan også stilles krav om mer praktiske forhold, som for eksempel hvor samværet skal finne sted, om det skal være andre tilstede under samværet eller hvilke aktiviteter som skal skje under samværet.
Loven skiller mellom «støttet» og «beskyttet» tilsyn. Beskyttet tilsyn kan brukes der barnet trenger overvåkning under samværet, mens støttet tilsyn skal støtte barnet, forelderen eller familien under samværet, for eksempel ved kontaktetablering mellom barnet og forelderen eller i saker hvor konfliktnivået mellom foreldrene er høyt.
Henting og levering i fm samvær
Dersom foreldrene ikke har avtalt noe annet, er det i utgangspunktet samværsforelderen som har ansvaret for henting og levering i fm. samværene. Det følger imidlertid også av bl. § 42, første ledd, at begge forelderen har gjensidig ansvar for at samværsretten blir oppfylt. Gjennom praksis er det også slått fast at den forelderen som har barnet hos seg, har en positiv plikt til lojalt å medvirke til at besøksretten kan gjennomføres, herunder også så langt det lar seg gjøre å påvirke barna til ikke å sette seg imot. I praksis ser vi også det vanligvis avtales at en forelder står for henting, og den andre for levering. Dersom partene ikke blir enige om en slik ordning, faller man imidlertid tilbake på utgangspunktet om at det er samværsforelderens ansvar. Erfaringsmessig vil det likevel kunne slå negativt ut for en forelder som ikke vil bidra til henting/levering, da det kan oppfattes som lite samarbeidsvillig og mindre gunstig for å fremme god samlet foreldrekontakt.
Samvær ved kontakt – eller besøksforbud
I april 2018 fikk barneloven en ny bestemmelse, som medførte et absolutt forbud mot å fastsettes samvær i de tilfeller der samværsforelderen har besøks- eller kontaktforbud overfor barnet. Bestemmelsen innebærer at det ikke kan fastsettes samvær når en forelder ilegges slikt forbud, med mindre forbudet unntaksvis er begrenset på nærmere angitte vilkår som åpner for samvær. Det kan heller ikke inngås avtale om samvær etter barneloven hvis barnet er ilagt kontakt- eller besøksforbud.
Kostnader knytte til samværet
Foreldrene kan fritt avtale hvordan de ønsker å fordele kostnader knyttet til samværene. Dersom de ikke blir enige, følger det av bl. § 44, første ledd, første setning, at kostnadene skal deles forholdsmessig mellom foreldrene basert på deres inntektsgrunnlag.
I tillegg til kostnader til barnet reise, omfatter det også nødvendige kostnader til foreldrenes alenereise i forbindelse med henting og bringing av barnet til og fra samvær, og samværsforelderens kostnader til egen reise når samværet skjer der barnet bor. At det bare er foreldrenes nødvendige utgifter som skal deles, betyr at rimeligste reisemåte må benyttes. Tilsvarende gjelder også dersom foreldrene har nødvendige utgifter i tilknytning til samværet.
Samvær for andre enn foreldrene
Dersom barnets foreldre er i live, finnes det ingen hjemmel for å fastsette samvær med andre enn foreldrene. I de tilfellene hvor den som har foreldrene ansvaret alene, eller begge foreldrene, er gått bort, kan det imidlertid fastsettes samvær for andre som er nært knyttet til barnet, jf. bl. § 45. På samme måte som ved vurderingen av mellom barn og foreldre, er det avgjørende ved en slik vurdering også barnets beste, jf. bl. § 48.
Tvangsmidler
Selv om samvær mellom forelder og barn er en rettighet som følger direkte av loven, forutsette tvangsfullbyrdelse et rettsforlik eller dom. Hvis en forelder ikke ønsker å gjennomføre samvær, finner det heller ingen tvangsmidler i slik sammenheng.
Ifølge barneloven § 65, andre ledd, kan saker som omhandler samvær med barnet, kun tvangsfullføres ved tvangsbot. En forelder kan med andre ord ikke rettmessig hente barnet.
