Instans	Høyesterett – dom
Dato	1986-10-03
Publisert	Rt-1986-1002
Stikkord	Arverett. Uskiftet bo.
Sammendrag	Tvist om arvefordelingen i et fellesbo mellom førstavdødes og lengstlevendes arvinger der lengstlevende ved sin død hadde undertegnet uskiftebegjæring, men ikke sendt denne til skifteretten. Lagt til grunn at det ikke forelå noe uskiftebo, og fellesboet skulle derfor deles med en fjerdedel på førstavdødes arvinger og tre fjerdedeler på lengstlevendes, jfr. arveloven § 6 første ledd, annet punktum, og § 12 i ektefelleloven av 20. mai 1927. For at uskiftebo skulle anses etablert, måtte i det minste uskiftebegjæring vært innsendt, men under tvil antok flertallet (4-1) at uskifteattest måtte ha vært utferdiget. Flertallet bemerket at unntakstilfelle kunne tenkes.
Saksgang	Dom 3. oktober 1986 i l.nr. 142/1986
Parter	1. Arvid S. Andersen m.fl. (9 parter) (advokat Grethe Nordhelle – til prøve) mot 1. Ellen Johanne Førli, 2. Erik Borgen-Larssen (advokat Hans Stenberg-Nilsen).
Forfatter	Halvorsen, Hellesylt, Michelsen, Holmøy og justitiarius Sandene.

 

Dommer Halvorsen: Saken gjelder tvist om arvefordelingen i et fellesbo mellom førstavdødes og lengstlevendes arvinger der lengstlevende er død uten å ha sendt begjæring om uskifte til skifteretten.

Side 1003

Agnes Borgen-Larssen døde 14. februar 1983. Hennes ektefelle, Thoralf Borgen-Larssen, døde 3. mai samme år – 78 dager senere. Ektefellene etterlot seg ikke livsarvinger.

Kort tid før sin død undertegnet Thoralf Borgen-Larssen uskiftebegjæring på vanlig skjema. Oppgave over eiendeler og gjeld i samsvar med arveloven § 14 var deretter vedtatt av alle arvinger etter hustruen med unntak av en niese som bodde i Tyskland. Thoralf hadde ikke sendt uskifteskjemaet til denne niesen før han døde. Det er på det rene at de materielle vilkår etter arveloven kapittel III for å sitte i uskifte forelå.

Boet ble etter lengstlevendes død tatt under offentlig skiftebehandling.

Førstavdøde Agnes Borgen-Larssens arvinger – som er hennes nieser og nevøer – mente at lengstlevende måtte anses å ha overtatt boet uskiftet i medhold av reglene i arveloven kapittel III. Da skal fellesboet deles likt mellom hver arving-gruppe overensstemmende med loven § 26 første ledd første punktum jfr. § 6 fjerde ledd. Thoralf Borgen-Larssens arvinger – hans søster og bror – var uenige i at uskifte var etablert siden begjæringen ikke var innsendt til skifteretten før Thoralfs død. Etter deres mening skulle fellesboet derfor deles med tre fjerdedeler til lengslevendes arvinger og en fjerdedel til førstavdødes, overensstemmende med arveloven § 6 første ledd annet punktum.

Da partene ikke kom til enighet, reiste arvingene etter Agnes Borgen-Larssen skiftetvist. Porsgrunn og Skien skifterett avsa 14. juni 1984 kjennelse med slik slutning:

«1.	Agnes og Thoralf Borgen-Larssens fellesbo fordeles med en 1/2-part på arvingene etter Agnes Borgen-Larssen og 1/2-part på arvingene etter Thoralf Borgen-Larssen.

 

2.	Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Thoralf Borgen-Larssens arvinger anket til Agder lagmannsrett som 20. mai 1985 avsa dom med slik domsslutning:

«Thoralf Borgen-Larssens og Agnes Borgen-Larssens fellesbo fordeles med 3/4 på Thoralf Borgen-Larssens arvinger og 1/4 på Agnes Borgen-Larssens arvinger.

Skifterettens omkostningsavgjørelse stadfestes.

Erstatning for saksomkostninger for lagmannsretten idømmes ikke.»

Dommen er avsagt under dissens, idet én dommer stemte for å stadfeste skifterettens kjennelse.

Agnes Borgen-Larssens arvinger har påanket dommen til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen.

Om det nærmere saksforhold og partenes anførsler for de tidligere instanser viser jeg til skifterettens kjennelse og lagmannsrettens dom. Saken står i samme stilling for Høyesterett som for de tidligere retter. Til bruk for Høyesterett er ved bevisopptak gitt partsforklaring av Ellen Johanne Førli og Arvid Severin Andersen som begge har gitt forklaring tidligere.

Side 1004

Agnes Borgen-Larssens arvinger har gjort gjeldende de samme anførsler som for lagmannsretten og henholder seg til den begrunnelse mindretallet i lagmannsretten har gitt. Således gjør de i hovedtrekk gjeldende at arveloven krav til etablering av uskifte er tilfredsstillet. Thoralf Borgen-Larssen hadde på vanlig skjema undertegnet begjæring om uskifte med opplysninger om arvinger og økonomiske forhold overensstemmende med arveloven § 14. Oppgavene var vedtatt av åtte av de ni arvinger etter hustruen. Innhentelsen av underskriften fra den siste arvingen og innsendelsen av uskiftebegjæringen til skifteretten ble ene og alene forhindret av lengstlevendes sykdom – hjerneblødning – som førte til øyeblikkelig innleggelse på sykehus og død kort tid etterpå. Det kan med sikkerhet fastslåes at uskiftebegjæringen ellers ville ha blitt innsendt. Slik lagmannsrettens mindretall uttrykker det, hadde Thoralf skriftlig «fullbyrdet sin endelige oppfatning og vilje» til å sitte i uskifte og dette må være tilstrekkelig til å oppfylle loven vilkår «hvor den resterende formelle behandling hindres av en plutselig sykdom og død». Arveloven gir bare regler om fremgangsmåten ved etablering av uskifte som ledd i den administrative kontrollfunksjon skifteretten skal utøve i samsvar med reglene i kapittel III for å fastslå at de materielle vilkår for uskifte foreligger. Dersom forskriftene for fremgangsmåten ikke er fulgt, knytter ikke loven ugyldighetsvirkninger til det, slik den gjør for unnlatelse av å følge testamentsformer.

Også rimelighetsgrunner og lovens formål påberopes til støtte for de ankende parters påstand.

Subsidiært gjøres gjeldende at lengstlevende faktisk hadde sittet i uskifte da fristen på seksti dager for innsendelse av uskiftebegjæring etter skifteloven § 87 jfr. § 83 var utløpt, uten at skifteretten ex officio hadde åpnet offentlig skifte. Dette må etter skifteretts-praksis under de særegne forholdene i saken likestilles med uskifte etter loven.

De ankende parter har nedlagt slik påstand:

«1.	Agnes og Thoralf Borgen-Larssens fellesbo – fordeles med en halvpart på arvingene etter Agnes Borgen-Larssen og en halvpart på arvingene etter Thoralf Borgen-Larssen.

 

2.	Ellen Johanne Førli og Erik Borgen-Larssen dømmes til å betale sakens omkostninger for samtlige instanser.»

Thoralf Borgen-Larssens arvinger har henholdt seg til lagmannsrettens dom og har vist til og nærmere utdypet og supplert den begrunnelse flertallet har gitt.

Ankemotpartene har nedlagt slik påstand:

«1.	Lagmannsrettens dom stadfestes.

 

2.

Arvid S. Andersen, Hans Georg Andersen, Gunvor Ørvik, Ingegjerd Andersen, Margarethe Eikeland, Didrik Humblen, Ragnhild Wahl, Hanne Humblen og Oddveig Lindemann dømmes til in solidum å betale saksomkostninger for skifteretten, lagmannsretten og Høyesterett til Ellen Johanne Førli og Erik Borgen-Larssen.»

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan i adskillig utstrekning tiltre den begrunnelse lagmannsrettens flertall har gitt. Imidlertid finner jeg å burde gjøre noe nærmere rede for mitt syn.

Side 1005

Etter arveloven § 6 første ledd har ektefellen rett til halvparten av arven når arvelaterens nærmeste slektsarvinger – som her – er avkom etter arvelaterens foreldre. Samtidig gir paragrafens tredje ledd ektefellen rett til «uskifte etter reglane i kap. III». Men, så dekreteres det i fjerde ledd at dersom ektefellen har «nytta denne retten», skal det ved arvefordelingen etter lengstlevendes død ikke beregnes arv fra førstavdøde til lengstlevende. Uttrykket «denne retten» refererer seg til uskifte etter regelsettet i kapittel III som foregående ledd henviser til. Virkningene av et uskifte er angitt i § 6 fjerde ledd og § 17, § 18, § 19, § 20, § 21 og § 22. Lengstlevende får disposisjonsrett over hele boet med visse begrensninger. Han overtar ansvaret for arvelaterens gjeld. Arveretten for førstavdødes arvinger forskyves til lengstlevendes død, såfremt fellesboet ikke blir skiftet på et tidligere tidspunkt.

En gjenlevende ektefelle som «vil nytte retten til uskifte», må i samsvar med arveloven § 14 «snarast råd etter dødsfallet» sende melding til skifteretten om dette. Denne bestemmelse må sammenholdes med skifteloven § 87 som bestemmer at offentlig skiftebehandling ikke finner sted hvis gjenlevende ektefelle innen den frist § 83 setter, «erklærer å ville bli sittende i uskifta bo» og godtgjør at han fyller vilkårene for dette. – Det fremgår av arveloven § 20 at en gjenlevende ektefelle som har overtatt boet uskiftet, blir ansvarlig for avdødes forpliktelser. – Når man leser disse bestemmelsene i sammenheng, fremgår det etter min mening at lovens system er at ektefellen må melde fra til skifteretten dersom han skal nyte godt av uskiftereglene. Skifteretten skal på grunnlag av denne melding avgjøre om de materielle vilkår for uskifte foreligger.

Det fremgår av arveloven § 10, § 11, § 12, § 13 og § 14 at skifterettens avgjørelse her er en judisiell handling og ikke en administrativ kontroll, slik de ankende parters prosessfullmektig har anført.

I det foreliggende tilfelle kan ektefellen ikke sies å ha «nytta denne retten», jfr. § 6, når begjæring om uskifte ikke engang er sendt inn til skifteretten.

Sett i sammenheng med de viktige rettsvirkninger et uskifte fører med seg, er det et klart behov for at tidspunktet som angir når et uskifte skal anses etablert, er lett konstaterbart og uomtvistelig. Det minste man da i utgangspunktet må kreve, er at uskiftebegjæringen er kommet inn til skifteretten før lengstlevendes død. Men jeg er i tvil om ikke skjæringstidspunktet må utsettes inntil skifteretten har gitt attest – «fråsegn» – i medhold av arveloven § 16 om at ektefellen har overtatt boet uskiftet. Før uskifteattesten er utferdiget, må ektefellen kunne trekke uskiftebegjæringen tilbake med den virkning at kreditorene ikke kan holde ham ansvarlig for arvelaterens gjeld. Uskifte med virkning overfor kreditorene kan ikke være etablert før uskifteattest er gitt av skifteretten. Selv om det vel hører til sjeldenhetene at en begjæring om uskifte trekkes tilbake, synes det vanskelig å operere med forskjellige skjæringstidspunkter for når uskifte skal anses etablert overfor kreditorene og overfor førstavdødes arvinger. Under noen tvil er jeg kommet til at  uskifte ikke er etablert før skifteretten har utferdiget attest. Først på dette tidspunkt er det avgjort at vilkårene for uskifte foreligger. Dermed er også notoritets-hensynet best ivaretatt.

At attest fra skifteretten er et vilkår for uskifte, kan imidlertid alt etter

Side 1006

omstendighetene måtte tåle unntak i enkelte særtilfelle. Dette må gjelde når det er notorisk at lengstlevendes begjæring om uskifte er kommet inn til skifteretten og det kan godtgjøres at begjæringen ikke er trukket tilbake, men at uskifteattest ved en feil fra skifterettens side ikke er utstedt. Unntak kan videre være aktuelt når lengstlevende faktisk har overtatt boet uskiftet og sittet med det i lengre tid i den tro at loven vilkår for å overta boet uskiftet var til stede. Den foreliggende sak har imidlertid ikke slike særlige trekk.

Anken har etter dette vært forgjeves, og de ankende parter bør etter min mening ilegges saksomkostninger for Høyesterett i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven § 180 første ledd. Jeg finner ikke grunn til å endre lagmannsrettens omkostningsavgjørelse. Saksomkostningene for Høyesterett settes overensstemmende med inngitt omkostningsoppgave til kr. 15000 som gjelder salær.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Arvid S. Andersen, Hans Georg Andersen, Gunvor Ørvik, Ingegjerd Andersen, Margarete Eikeland, Didrik Humblen, Ragnhild Wahl, Hanne Humblen og Oddveig Lindemann én for alle og alle for én 15000 – femtentusen – kroner til Ellen Johanne Førli og Erik Borgen-Larssen i fellesskap innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av denne dom.

Dommer Hellesylt: Jeg er enig med førstvoterende i resultatet og finner i likhet med ham at lengstlevende ikke kan sies å ha nyttet sin rett til å sitte i uskifte så lenge han ikke har innsendt uskiftebegjæring til skifteretten. Utover dette finner jeg ikke grunn til å ta standpunkt til de spørsmål førstvoterende har drøftet.

Dommer Michelsen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Holmøy: og justitiarius Sandene: Likeså.

Av lagmannsrettens dom (lagmann Arne Christiansen, lagdommer Torgeir Lilleland og byrettsdommer Tor Berge):

– – –

Lagmannsretten har delt seg i et flertall, som består av lagmann Christiansen og lagdommer Lilleland, og i et mindretall, som består av byrettsdommer Berge. Flertallet er kommet til et annet resultat enn skifteretten mens mindretallet stemmer for å stadfeste skifterettens kjennelse.

Flertallet er av den oppfatning at likedeling etter arveloven § 26 i utgangspunktet først kan komme på tale når skifteretten har gitt slik «fråsegn» som nevnt i § 16 eller skifteretten har mottatt melding etter § 14. Først da kan man etter flertallets mening si at gjenlevende har «nytta. . . retten» til uskifte i forhold til arveloven § 6 fjerde ledd og at det foreligger i «uskiftebu» som nevnt i § 26 første ledd. Et ønske fra gjenlevendes side er etter flertallets oppfatning i alminnelighet ikke tilstrekkelig til å etablere loven uskifteordning, selv om gjenlevende, som i saken her, har tatt skritt til å begjære uskifteattest.

Side 1007

Riktignok er det ikke nødvendig med noe samtykke fra skifteretten og, i den foreliggende sak, heller ikke fra medarvingene for at gjenlevende skal kunne sitte med boet uskiftet. Gjenlevende ektefelle har som hovedregel en ubetinget rett til å unnlate å skifte med medarvingene og til å disponere over uskifteboet i samsvar med arveloven § 18 og § 19 mot å overta førstavdødes gjeld, jfr. § 20. Betydningen av uskifteerklæringen er i første rekke bare at den legitimerer gjenlevende til å disponere over fellesboets eiendeler. Reglene i § 14 og § 16 om uskiftesøknad og uskifteerklæring beskriver bare den fremgangsmåte som skal følges og har ikke bestemmelser om virkningen av at reglene ikke blir fulgt. Etter flertallets mening følger det imidlertid arveloven og skiftelovens system at det for å etablere et uskiftebo i lovens forstand må kreves noe mer enn at gjenlevende har bestemt seg til å bli sittende med boet uskiftet.

Etter skifteloven § 83 første ledd nr. 1 jfr. § 86 og § 87 skal et dødsbo skiftes offentlig dersom gjelden ikke overtas av arvingene eller gjenlevende ektefelle innen 60 dager etter dødsfallet eller gjenlevende ektefelle innen samme frist erklærer å ville sitte i uskifte, hvilket etter arveloven § 20 innebærer at han overtar førstavdødes gjeld. En gjeldsovertagelse er en betingelse for og motstykket til at arvingene eller den gjenlevende ektefelle kan disponere over boet, henholdsvis som selvskiftende arvinger eller etter reglene i arveloven § 18 og § 19. Erklæringen fra arvingene eller gjenlevende ektefelle må etter § 83 første ledd nr. 1 og § 87 være avgitt overfor skifteretten for at offentlig skifte skal unngås, og noen bindende virkning overfor avdødes kreditorer kan gjeldsovertagelsen tidligst få når den er mottatt av skifteretten; selv da kan gjenlevende tilbakekalle sin gjeldsovertagelse sålenge uskifteerklæring ikke er utstedt, jfr. Augdahl og Hambro, Arveloven 94.

Lovens system er altså at uskifteordningens karakteristiske særtrekk, gjenlevendes disposisjonsrett og hans overtagelse av førstavdødes gjeld, inntrer som virkninger først når uskiftesøknaden er mottatt av skifteretten, eventuelt når uskifteattest er utferdiget av skifteretten. Først på dette tidspunkt kan det sies at gjenlevende «har nytta denne retten» (dvs. retten til å sitte i uskifte) slik som nevnt i arveloven § 6 fjerde ledd og at det foreligger et «uskiftebu» i forhold til § 26 første ledd.

Den lovforståelse som retten legger til grunn, leder altså til at alene gjenlevendes ønske om å sitte i uskifte i alminnelighet ikke er tilstrekkelig til å etablere et uskiftebo, uansett hvor klart dette ønske er kommet til uttrykk. Undertiden kan en slik lovforståelse lede til konkrete resultater som er mindre heldig. Dette er imidlertid ikke noe særsyn på rettsområder, herunder arve- og skifterettens område, hvor det er behov for klare og lett praktikable regler som avskjærer tvil som mer skjønnspregede rimelighetsregler ville kunne gi opphav til. – – –