Instans	Høyesterett – Dom
Dato	1999-02-09
Publisert	HR-1999-12-A – Rt-1999-177
Stikkord	Familierett. Skifte. Skjevdeling ved ektefelleskifte.
Sammendrag	Kr. 400.000,- ble holdt utenfor delingen av felleseie begrunnet med at disse midlene stammet fra en leilighet den kvinnelige ektefellen eide før ekteskapet ble inngått, jfr. ekteskapsloven § 59. – Annet ledd i ekteskapsloven § 59 er en snever unntaksregel, og det var ikke grunnlag for å anvende regelen her.
Saksgang	Frostating lagmannsrett LF-1996-647 – Høyesterett HR-1999-12-A, nr 178/1998.
Parter	A (Advokat Geir Hegle – til prøve) mot B (Advokat Joar Grimsbu).
Forfatter	Coward, Flock, Aarbakke, Gussgard og Holmøy.

Dommer Coward: Saken gjelder krav om skjevdeling ved ektefelleskifte, jf ekteskapsloven § 59.

B, som er født i 1960, og A, som er født i 1959, ble samboere i 1984 og giftet seg i mars 1986. I juli 1996 opphørte samlivet, og offentlig skifte ble begjært i desember 1996.

Saken for Høyesterett gjelder Bs krav om å holde utenfor delingen

Side 178

400.000 kroner, begrunnet i at disse midlene stammer fra en leilighet hun eide fra før ekteskapet ble inngått. Det er nå to tvistetemaer i saken. For det første er det spørsmål om leiligheten var hennes alene, eller om den var i sameie mellom partene. For det andre – hvis leiligheten var hennes alene – er det spørsmål om anvendelse av unntaksregelen i ekteskapsloven § 59 annet ledd, slik at midlene likevel ikke holdes utenfor delingen, eventuelt bare delvis holdes utenfor.

B hadde i desember 1981 inngått leieavtale til en leilighet i —gaten 31 i X. I leieavtalen het det blant annet:

«Til leieforholdet er knyttet pantobl. kr 70000,- med pant i eiendommen. Leieren har rett og plikt til å kjøpe sin leilighet for kr 150000,- + omk., når det blir anledning til å selge selveierleiligheter eller ideell andel av gården. Forannevnte kr 70000,- fragår som del av kjøpesummen.»

Beløpet på 70.000 kroner som er nevnt i avtalen, finansierte B ved å ta opp et banklån. Hun flyttet inn i leiligheten sensommeren 1982 etter å ha pusset den opp. Eiendommen ble seksjonert i august 1983, slik at kjøpsretten da ble aktuell. Det var imidlertid oppstått en tvist mellom B og gårdeieren om betaling av utgifter til oppussing mv, og hun ga uttrykk for at hun ikke ville kjøpe før tvisten var løst. Gårdeieren begjærte henne utkastet, og begjæringen ble tatt til følge av namsmannen, men etter klage til namsretten ble begjæringen forkastet ved kjennelse 14 mars 1985. Kort etter at denne kjennelsen forelå, 19 mars 1985, ble det inngått kjøpekontrakt for leiligheten mellom gårdeieren og B, med et prisavslag på 20.000 kroner. Restsummen på 60.000 kroner ble betalt, og skjøte ble utstedt til henne. Også restsummen ble finansiert ved et banklån opptatt i hennes navn.

Ved årsskiftet 1982-83 var B blitt kjent med A, og de ble  kjærester våren 1983. A leide en studenthybel, men han overnattet til dels hos B. Det er omstridt i saken hvor ofte det var, og om han bidro noe til husholdningen. Fra juni 1983 til juni 1984 oppholdt B seg i USA, og hun leide da ut leiligheten. Etter at hun var kommet hjem, flyttet A inn i leiligheten, etter hans mening i juni 1984, etter hennes mening høsten 1984.

Både før og etter Bs opphold i USA ble det utført betydelige oppussingsarbeider i leiligheten. Hun fikk hjelp til arbeidet av venner, bekjente og slektninger. Også A og en kamerat av ham deltok i oppussingen etter USA-oppholdet, men partene er uenige om i hvilket omfang.

I april 1986, en måned etter at partene giftet seg, ble leiligheten i — -gaten solgt for ca 530.000 kroner. Av salgssummen ble ca 418.000 kroner brukt til å kjøpe en ny leilighet, i …veien 26. Leiligheten ble kjøpt i Bs navn. Hun beholdt de lånene – på ca 160.000 kroner – som var tatt opp til kjøp og oppussing av leiligheten i —gaten.

Ektefellene bestemte seg så for å bygge egen bolig, i — vei 11. De kjøpte tomt sammen i september 1986 for 380.000 kroner, finansiert ved låneopptak, og tok opp et byggelån på 1,2 millioner kroner. Tidlig i 1988 flyttet de inn i boligen, og det er enighet om at de i hvert fall fra da hadde helt felles økonomi. Leiligheten i …veien var solgt i desember 1987 for 582.000 kroner. Av salgssummen ble 400.000 kroner brukt til å nedbetale byggelånet til den nye boligen, og det er dette beløpet Bs

Side 179

skjevdelingskrav refererer seg til. Samtidig ble gjeldsbrevlånet som B hadde tatt opp, innfridd.

Høsten 1990 ble begge ektefellene arbeidsledige. As tidligere arbeidsgiver skaffet ham imidlertid arbeid og en rimelig tjenesteleilighet i Y. Etter at ektefellene i mai 1991 hadde gjort mislykkete forsøk på å selge boligen i — vei, ble den leid ut i august 1991. Ekteparet hadde nå fått to barn, født i 1987 og 1991, og B og barna flyttet etter til Y. I 1994 flyttet familien tilbake til — vei.

Etter samlivsbruddet i 1996 ble boligen solgt i juli 1997 for vel 1,5 millioner kroner. Partene er enige om at ca 800.000 kroner av salgssummen står til fordeling. Når det gjelder deres situasjon i dag, lever begge i samboerforhold. B oppgir sin inntekt til ca 225.000 kroner i året, A oppgir sin inntekt til ca 480.000 kroner. B har omsorgen for de to barna, og A betaler vel 90.000 kroner i året i barnebidrag.

Under skiftet reiste B krav om skjevdeling for opprinnelig 430.000 kroner av netto salgssum for eneboligen i — vei, og anførte at dette beløpet kan føres tilbake til formuesmidler som hun hadde ved inngåelsen av ekteskapet. A motsatte seg dette, og krevde dessuten selv skjevdeling for 50.000 kroner, under henvisning til et arveforskudd han mottok fra foreldrene under ekteskapet.

Trondheim skifterett avsa 28 april 1997 kjennelse for at hver av partene kunne holde 50.000 kroner utenfor delingen. Slutningen lyder slik:

«1.	B har krav på å holde kr 50.000 – femtitusen – utenfor delingen i skifteoppgjøret med A. For øvrig frifinnes A.

 

2.	A har krav på å holde kr 50.000 – femtitusen – utenfor delingen i skifteoppgjøret med B. For øvrig frifinnes B.

 

3.	Hver av partene bærer sine saksomkostninger.»

B anket til Frostating lagmannsrett over alle punkter i slutningen, og A motanket over punktene 1 og 3. Lagmannsretten avsa 20 februar 1998 dom der B i det vesentlige fikk medhold. Dommen er avsagt under dissens, idet én dommer ville redusere skjevdelingskravet med 50 prosent etter unntaksregelen i ekteskapsloven § 59 annet ledd. Domsslutningen lyder slik:

«1.	B har krav på å holde 400.000 – firehundretusen – kroner utenfor delingen i skifteoppgjøret med A.

 

2.	B frifinnes for As krav om å få holde midler utenfor delingen.

 

3.	Partene bærer egne saksomkostninger for skifteretten og lagmannsretten.»

 

A har anket til Høyesterett over lagmannsrettens dom, domsslutningen punkt 1 og 3. Hans krav på selv å holde midler utenfor delingen er ikke opprettholdt for Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.

Til bruk for Høyesterett er det foretatt bevisopptak av partene og to vitner. Vitnene hadde ikke forklart seg tidligere. Det er lagt frem en del nye dokumenter. Under saksforberedelsen for Høyesterett er partene blitt enige om å begrense saken til de to tvistetemaene jeg har nevnt innledningsvis. Det er dermed enighet om at hvis Høyesterett kommer til at A ikke var sameier, skal 400.000 kroner anses å være i behold som

Side 180

skjevdelingsmidler for B. For de temaene som gjenstår, står saken i det vesentlige i samme stilling som for lagmannsretten.

Den ankende part – A – har i hovedsak anført:

Lagmannsretten har tatt feil når den er kommet til at leiligheten tilhørte B alene da partene giftet seg. Den var da i sameie mellom partene, og med like store deler. I utgangs punktet har begge da skjevdelingskrav, men ved lik eierandel oppveier kravene hverandre.

B ble ikke eier av leiligheten allerede i desember 1981; da forelå bare et leieforhold mot lån, eller en kjøpsopsjon. Det fremgår blant annet av brev fra henne til gårdeieren høsten 1983 og av klagen til namsretten fra hennes daværende advokat i juli 1984 at hun på disse tidspunktene ikke hadde bestemt seg for å inngå kjøp. Beslutningen om å kjøpe ble først truffet høsten 1984, mens partene var samboere. Leiligheten ble ervervet av partene i fellesskap på et tidspunkt da de hadde planlagt en felles fremtid og felles bolig, og kjøpet var et fellesprosjekt. En illustrasjon av dette er at B allerede våren 1984 i et brev til A brukte betegnelsen «vaar egen leilighet».

Kjøpet var fullt ut lånefinansiert, og innad var begge ansvarlige for lånet. At B var ansvarlig utad, er ikke avgjørende for eierforholdet for leiligheten. Det er ikke riktig at hun alene betjente lån og dekket alle løpende utgifter til leiligheten. Da leiligheten ble kjøpt, hadde partene en totalt integrert økonomi, ingen av dem la seg opp noe, og deres innsats var likeverdig. A og en kamerat av ham, som var snekker, deltok i oppussingen av leiligheten.

Partenes enighet om å kjøpe leiligheten må ses som en avtale om sameie. I alle fall må sameie anses stiftet gjennom deklaratoriske regler – leiligheten er innbrakt på en slik måte at en konkret vurdering tilsier at den tilhører partene i fellesskap.

Subsidiært anføres at det vil det være «åpenbart urimelig» å innrømme skjevdeling for hele beløpet, jf ekteskapsloven § 59 annet ledd. Lagmannsrettens flertall har anvendt en for streng norm for anvendelsen av denne unntaksbestemmelsen. Den andre ektefellens innsats for å sikre at midlene er i behold, er tillagt for liten betydning.

I vår sak hadde partene, helt fra de ble samboere, en fullstendig integrert økonomi basert på at begge fikk en mest mulig lik netto. A hadde den høyeste inntekten, og det skyldes hans innsats at midlene fra leiligheten i —gaten er i behold. Hadde han visst at B la seg opp midler på hans bekostning, ville han ha innrettet seg annerledes. Urimeligheten ved skjevdeling illustreres av at hvis ektefellene hadde lykkes i å få solgt boligen i — vei i 1991, ville det ikke vært skjevdelingsmidler i behold. Det har også betydning for vurderingen etter § 59 annet ledd at i mesteparten av de ti årene ekteskapet varte, gjaldt den tidligere ekteskapsloven, der likedeling var hovedregelen. Et moment er det også at A ikke har opprettholdt sitt krav på skjevdeling for de 50.000 kroner han fikk fra foreldrene i forskudd på arv.

A har nedlagt slik påstand:

«1.	A frifinnes for ethvert skjevdelingskrav fra Bs side.

 

2.	A tilkjennes saksomkostninger for skifterett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Ankemotparten – B – har i hovedsak anført:

Side 181

Lagmannsrettens dom er riktig, både når det gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.

Utgangspunktet er at inngåelse av ugift samliv ikke medfører noen endring med hensyn til eierforhold, og det forligger verken avtale eller noe annet grunnlag for at A ble sameier i leiligheten i —gaten i det korte tidsrommet han bodde der frem til partene giftet seg i mars 1986.

Anskaffelse av leiligheten og endelig gjennomføring av kjøpet var aldri noe fellesprosjekt; det skjedde uavhengig av samboerforholdet. B hadde hele tiden til hensikt å gjennomføre kjøpet som var avtalt i 1981. Hun hadde foretatt en omfattende renovering av leiligheten i løpet av 1982, ved egen innsats, ved lånte midler og ved bidrag fra venner, bekjente og foreldre.

Det at partene var samboere da kjøpet ble gjennomført, har ikke gjort A til medeier. Utsettelsen med gjennomføringen av kjøpet skyldtes tvisten med gårdeieren, som ble løst i mars 1985. Utgiftene knyttet til leiligheten ble så godt som utelukkende betalt av B alene. Gjelden var ikke felles, og før ekteskapet bidro A nesten ikke til fellesskapet.

Skulle Høyesterett mene at leiligheten var i sameie mellom partene, kan eierforholdet ikke være 50/50.

Det er ikke grunnlag for å gjøre unntak etter ekteskapsloven § 59 annet ledd. Bestem melsen er en snever unntaksregel, og lagmannsrettens avgjørelse fører ikke til noe urimelig resultat.

Bs innsats står ikke tilbake for As når det gjelder å ivareta familiens behov. Partene hadde en tradisjonell arbeidsdeling; de innrettet seg etter mannens større inntektsmuligheter, mens hun i større grad tok seg av hjem og barn. Nedbetaling av lånene ble ikke foretatt bare med hans inntekt, men også med blant annet beløp fra begge partenes banksparing med skattefradrag, salgssummen for en bil og inntekter ved utleie av boligen i — vei. Om skjevdelingsmidlene ville gått tapt ved salg av boligen i 1991, er åpenbart uten betydning for vurderingen etter § 59 annet ledd. Det må videre ha meget liten vekt at det var den tidligere ekteskapsloven som gjaldt under en del av partenes ekteskap. Det kan ellers vises til at B nå sitter med omsorgen for to fellesbarn, og til at A har en større evne enn henne til formuesoppbygging.

B har nedlagt slik påstand:

«1.	Frostating lagmannsretts dom stadfestes.

 

2.	B tilkjennes saksomkostninger for skifteretten, lagmannsretten og Høyesterett.»

Mitt syn på saken:

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten – Bs krav om å holde 400.000 kroner utenfor delingen må tas til følge.

Ekteskapsloven § 59 første ledd fastsetter at en ektefelle kan kreve holdt utenfor delingen ved fellesseieskifte verdien av formue som klart kan føres tilbake til (blant annet) «midler som en ektefelle hadde da ekteskapet ble inngått». Jeg nevner at dette også omfatter midler som den ene ervervet mens de senere ektefellene var samboere.

Det som er omtvistet for Høyesterett i forhold til bestemmelsen i § 59 første ledd, er om leiligheten i —gaten 31 tilhørte B alene, eller om A var sameier i leiligheten. Som jeg har nevnt tidligere, er det nå

Side 182

enighet om at hvis B blir ansett som eneeier, skal verdien av det som etter første ledd kan være gjenstand for skjevdeling, anses å være 400.000 kroner.

Det rettslige utgangspunktet er at etablering av samlivsforhold ikke medfører sameie i det partene da eier eller senere blir eier av. Sameie krever avtale eller et annet rettsstiftende moment, se blant annet Rt-1984-497 på side 502-503, der det som eksempel på det siste nevnes «… at enkelte eiendeler er innbrakt på en slik måte at man etter en konkret vurdering kommer til at de tilhører partene i fellesskap».

Jeg er kommet til at leiligheten i —gaten må anses å ha tilhørt B alene da partene giftet seg i mars 1986.

Avtalen som hun hadde inngått i desember 1981, må oppfattes ikke bare som en leieavtale, men også som en betinget kjøpsavtale. Det at hun foretok en omfattende oppussing av leiligheten før hun flyttet inn i 1982, ser jeg som et klart tegn på at hun også tok sikte på å benytte seg av retten til å kjøpe leiligheten. Jeg kan ikke se at det har særlig betydning i motsatt retning at det trakk ut med kjøpet etter at seksjonering var foretatt i 1983 og kjøpsretten var blitt aktuell; denne utsettelsen har en naturlig forklaring i den konflikten B hadde med gårdeieren. Dette bekreftes etter min mening av uttalelser fra henne i brev til gårdeieren i oktober 1983, som den ankende part har vist til. Her skriver hun blant annet at hun er «… fremdeles interessert i kjøp av leiligheten, men ikke på det nåværende tidspunkt».

Da kjøpet ble endelig gjennomført, var A blitt samboer med B – om det skal anses å ha skjedd i juni 1984, som han hevder, eller om høsten, som hun hevder, får ikke betydning for min vurdering. På tidspunktet for gjennomføringen av kjøpet må de ha vært enige om at leiligheten skulle være felles bolig for de to. Men dette kan ikke være tilstrekkelig til å fastslå sameie når bakgrunnen for kjøpet var den jeg har redegjort for. Det er på det rene at det ikke forelå noen uttrykkelig avtale om at leiligheten skulle være i sameie mellom partene, og jeg kan heller ikke se bevismessig grunnlag for at anskaffelsen av leiligheten var et fellesprosjekt for dem. Jeg viser til at det var B som i hvert fall utad alene stod for gjennomføringen av kjøpet, og til at hun finansierte det ved låneopptak i sitt navn.

Når situasjonen etter mitt syn er at det var B som brakte leiligheten inn i samboerforholdet, skal det atskillig til for at den senere kan anses å være gått over til å ligge i sameie mellom partene. Tiden som gikk fra leiligheten ble kjøpt til ekteskapet ble inngått, var her bare ett år, og jeg kan ikke se at det som skjedde i denne tiden, har gitt grunnlag for å etablere en medeiendomsrett i leiligheten for A. Noen nedbetaling av gjelden av betydning skjedde ikke. Det er omstridt i hvilken grad A bidro til å dekke utgiftene til husholdningen i denne perioden, men selv om man skulle legge til grunn at partene bidro på lik linje, kan jeg ikke se at det er tilstrekkelig til å etablere sameie i leiligheten. Det samme gjelder hans og hans kamerats bidrag til oppussingen av leiligheten.

Leiligheten var lånefinansiert. Jeg nevner at det er diskutert i juridisk teori hvordan skjevdelingskrav skal beregnes i slike situasjoner – er det avgjørende hvor stor andel av eiendommens verdi gjelden utgjorde, eller skal det gjøres fradrag for gjeldens nominelle beløp? Jeg viser om

Side 183

dette til Holmøy i Lov og Rett 1997 side 23 flg på side 28-29. I vår sak synes skifteretten og lagmannsretten å ha vurdert dette spørsmålet forskjellig. For Høyesterett er det imidlertid som nevnt enighet om at verdien skal settes til 400.000 kroner, og det er da ikke grunn for meg til å gå inn på spørsmålet om beregningen.

Når jeg etter dette er kommet til at B var eneeier av leiligheten i — gaten 31, blir det neste spørsmålet jeg må ta stilling til, om skjevdelingskravet skal falle bort, helt eller delvis, etter ekteskapsloven § 59 annet ledd. Bestemmelsen fastsetter at retten til å ta ut midler som følger av første ledd, helt eller delvis kan falle bort hvis den vil føre til «et åpenbart urimelig resultat». Det heter videre at det ved vurderingen særlig skal «… legges vekt på ekteskapets varighet og ektefellenes innsats for familien».

Det følger både av ordlyden og lovforarbeidene at bestemmelsen er ment som en snever unntaksregel, se blant annet NOU 1987:30 side 130. Ønsket om å begrense antallet tvister som er basert på tvil om skjønnsmessige kriterier, taler for en slik snever anvendelse av bestemmelsen.

Partene er enige om at den økonomiske konsekvensen av lagmannsrettens resultat i vår sak er at B får netto 525.000 kroner på skiftet, A 125.000 kroner.

To forhold er uttrykkelig nevnt i lovteksten som relevante for vurderingen av om skjevdeling gir et åpenbart urimelig resultat. Det ene er ekteskapets varighet. I vår sak varte ekteskapet i ti år, og det kan jeg ikke se kan ha betydning i noen retning. Heller ikke det andre momentet som loven nevner – ektefellenes innsats for familien – gir her grunnlag for å gjøre unntak fra den retten til skjevdeling som følger av § 59 første ledd. Ektefellene synes å ha bidradd på like linje – han med større inntekt, hun i større grad med arbeid med hjem og barn.

Den ankende part har også anført andre argumenter mot skjevdeling. Etter mitt syn kan verken det at ekteskapet ble inngått mens den tidligere ekteskapsloven gjaldt, eller de andre forhold som er anført, ha noen vesentlig vekt i denne saken. Jeg ser det dermed som klart at lovens strenge vilkår for å gjøre unntak fra regelen om skjevdeling i § 59 første ledd ikke er oppfylt.

Anken har etter dette ikke ført frem. Lagmannsretten tilkjente ikke saksomkostninger, verken for skifteretten eller for lagmannsretten. Jeg ser ikke tilstrekkelig grunn til å endre denne avgjørelsen, men mener at ankemotparten må tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett, jf tvistemålsloven § 180 første ledd. Omkostninger er krevd med 63.509 kroner, av det er 5.509 kroner utgifter, og jeg mener at dette kravet må tas til følge.

Jeg stemmer for denne dom:

1.	Lagmannsrettens dom – domsslutningens punkter 1 og 3 – stadfestes.

 

2.	I saksomkostninger for Høyesterett betaler A til B 63.509 – sekstitretusenfemhundreogni – kroner innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av dommen. Side 184

Dommer Flock: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Aarbakke: Likeså.

Dommer Gussgard: Likeså.

Dommer Holmøy: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne dom:

1.	Lagmannsrettens dom – domsslutningens punkter 1 og 3 – stadfestes.

 

2.	I saksomkostninger for Høyesterett betaler A til B 63.509 – sekstitretusenfemhundreogni – kroner innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av dommen.