Instans Høyesterett – Dom.
Dato 2002-12-10
Publisert HR-2002-1008 – Rt-2002-1596 (355-2002)
Stikkord Familierett. Skilsmisse. Formuesforhold. Skjevdeling.
Sammendrag Saken gjaldt spørsmålet om betydningen av verdistigning på andel av boligeiendom som ved ekteskapets inngåelse var lånefinansiert, ved beregning av skjevdelingskrav etter ekteskapsloven § 59 første ledd. Høyesterett kom til at skjevdelingskravet gjelder den forholdsmessige andel av eiendommens verdi på skjæringstidspunktet som tilsvarer den andelen av eiendommens verdi som ikke var lånefinansiert ved ekteskapets inngåelse.
Saksgang Bergen skifterett 2001-00489 – Gulating lagmannsrett LG-2001-1778 – Høyesterett HR-2002-1008, sivil sak, anke.
Parter A (advokat Geir Hovland) mot B (advokat Aksel Kayser – til prøve).
Forfatter Tjomsland, Gjølstad, Gussgard, Stabel, Justitiarius Schei.

Dommer Tjomsland: Hovedspørsmålet i saken er hvilken betydning en ektefelles gjeld som er pådratt ved erverv av aktiva før ekteskapets inngåelse, har for beregningen av det beløpet vedkommende kan holde utenfor likedelingen etter skjevdelingsregelen i lov 4. juli 1991 nr. 47 om ekteskap § 59 første ledd.

B, født 0.0.1929, og A, født 0.0.1956, ble samboere i 1989 og inngikk ekteskap 24. oktober 1991. Ektefellene opprettet ikke særeie. De bodde frem til november 1993 i Tyskland hvor B hadde sitt arbeidsforhold. De flyttet da inn i eiendommen gnr. … bnr. 11, —veien 70 i X. Dette var en boligeiendom som var ervervet og utbygget av B i 1983 til 1984. Ektefellene har ett felles barn C, som er født 0.0.1993. B ble pensjonert i 1994.

B hadde den siste delen av sin arbeidskarriere før inngåelsen av ekteskapet hatt god inntekt, og han hadde også arvet en del midler. Med seg inn i ekteskapet hadde B boligeiendommen som var delvis lånefinansiert, ca. kr 230.000 i bankinnskudd, en beholdning av aksjer, en bil, en båt samt innbo og annet løsøre. A hadde bare innbo og annet løsøre med inn i ekteskapet.

Ektefellene flyttet fra hverandre 2. mai 1999. De kom ikke til enighet om skifte av boet. Bergen skifterett åpnet etter begjæring fra A offentlig skifte 11. januar 2001. B fremmet krav om skjevdeling, og skiftetvisten om dette spørsmålet ble besluttet overført til søksmåls former.

Bergen skifterett avsa 17. juli 2001 dom med slik domsslutning:

«1. I skifteoppgjøret med A har B krav på å holde utenfor delingen:

 

a. Den verdi av eiendommen gnr. …, bnr. 11 i X kommune som overstiger kr 270.000,-.

 

b. Et beløp på kr 325.000,- som refererer seg til en andel av aksjefond, aksjer og innestående på kontoene —– og —–.

 

c. Et beløp på kr 185.000,- som refererer seg til båten «LEO II».

 

d. Et beløp på kr 90.000,- som refererer seg til partenes BMW 1316i.

 

e. Et beløp på kr 6.000,- som refererer seg til innskudd til båtplass.

 

f. Et beløp på kr 2.400,- som refererer seg til salgsverdi av hund.

 

2. I saksomkostninger i skiftetvisten betaler A kr 10.000,- kronertitusen – til B innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse.»

 

B anket til lagmannsretten over punktene 1 a til 1 c i skifterettens domsslutning. A innga aksessorisk motanke for punkt 1 a. B gjorde –

Side 1597

når det gjaldt domsslutningens punkt 1 a – gjeldende at skjevdelingskravet vedrørende boligeiendommen, i medhold av ekteskapsloven § 59 tredje ledd, også skulle omfatte kr 270.000, som er nedbetalt gjeld på eiendommen under ekteskapet. A gjorde i motanken gjeldende at skjevdelingskravet vedrørende boligeiendommen skulle utgjøre den samme andel av eiendommens verdi ved samlivsbruddet som den ubeheftede andelen av eiendommen utgjorde ved ekteskapets inngåelse.

Gulating lagmannsrett avsa 31. mai 2002 dom ( LG-2001-1778) med slik domsslutning:

«I anke og motanke:

1. Pkt. 1a og 2 i skifterettens domsslutning stadfestes.

 

2. B har krav på å holde utenfor delingen:

 

a. Hele verdien av aksjefond, aksjer og innestående på kontoene —– og —– pr. skjæringstidspunktet.

 

b. 488.000 – firehundreogåttiåttetusen – av verdien av båten «LEO II».

 

3. Hver av partene bærer egne omkostninger i ankesaken.

 

4. I den aksessoriske motanke betaler A 5.000 – femtusenkroner – i saksomkostninger til B innen to – 2 – uker fra dommens forkynnelse.»

 

Det nærmere saksforhold og partenes anførsler for de tidligere instansene fremgår av dommene.

A har påanket lagmannsrettens dom – for domsslutningens punkter 1 og 4 – til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen og er begrenset til det kravet hun gjorde gjeldende i motanken til lagmannsretten. Det anføres at lagmannsretten – i likhet med skifteretten – har bygget på en uriktig rettsanvendelse når den er kommet til at Bs skjevdelingskrav vedrørende boligeiendommen utgjør hele eiendommens verdi ved samlivsbruddet, bare med fradrag av gjeldsnedbetalingen under ekteskapet.

Siden anken bare gjelder rettsanvendelsen og er begrenset til spørsmålet om betydningen av verdistigningen på den andelen av boligeiendommen som ved ekteskapets inngåelse var lånefinansiert, fremstår saken for Høyesterett som betydelig forenklet i forhold til de tidligere instanser. Partene er for Høyesterett enige om at en salgstakst på kr 1.900.000 fra desember 1993 kan legges til grunn som eiendommens verdi også i oktober 1991 da ekteskapet ble inngått. På dette tidspunkt utgjorde gjelden på eiendommen kr 982.252. Det er fremlagt en takst over eiendommen av 11. november 2002 der salgsverdien er satt til kr 2.950.000, hvorav kr 75.000 knytter seg til arbeider utført etter samlivsbruddet. Partene er imidlertid ikke enige om hvilken verdi eiendommen hadde ved samlivsbruddet, jf. ekteskapsloven § 60 første ledd bokstav a, men det er enighet om at denne verdien i tilfellet må fastsettes senere. Den ankende part har derfor bare nedlagt påstand om fastsettelsesdom.

Den ankende part – A – har for Høyesterett sammenfatningsvis anført:

Saken gjelder gjennomføringen av skjevdelingen når en eiendel bringes med inn i et ekteskap med påhvilende gjeld. Spørsmålet er om hele det nominelle nettobeløpet skal skjevdeles, slik de tidligere instanser er kommet til, eller om det skal foretas en forholdsmessig skjevdeling slik mindretallet i Rt-2001-1434 mente. Dette spørsmålet er

Side 1598

ikke løst i lovteksten, men en forholdsmessig skjevdeling harmonerer best med bestemmelsens formål ut fra det syn at man ikke skal høste mer av verdistigningen enn den andel man brakte inn i ekteskapet utgjorde.

Den ankende part slutter seg fullt ut til den begrunnelsen som Høyesteretts mindretall i dommen i Rt-2001-1434 har gitt for dette standpunkt. For flertallet som mente at det ikke var grunnlag for skjevdeling, oppsto ikke dette spørsmålet. Mindretallet viste – med rette – til skjevdelingsregelens formål, som er at en ektefelle skal kunne holde utenfor delingen verdier som kan tilbakeføres til verdier vedkommende brakte inn i ekteskapet. Dersom ektefellen godskrives hele verdistigningen, vil vedkommende få avkastningen av større verdier enn de han brakte inn. Dette vil være særlig urimelig i de tilfeller eiendommen ved ekteskapets inngåelse fullt ut eller for det vesentlige var lånefinansiert.

Skifteretten – som lagmannsretten har sluttet seg til – har med en viss støtte i juridisk teori fra før dommen i Rt-2001-1434, lagt vekt på praktiske problemer knyttet til å finne et korrekt forholdstall. Etter den ankende parts oppfatning vil imidlertid dette normalt ikke by på særlig store problemer, og disse problemer kan under ingen omstendigheter være avgjørende for hvorledes bestemmelsen i § 59 første ledd her skal forstås.

En konsekvens av å se bort fra verdistigningen på de lånefinansierte eiendeler vil kunne være at det blir fremmet flere velbegrunnede krav om reduksjon av skjevdelingskravet etter § 59 annet ledd. Dette vil medføre en større grad av uforutsigbarhet i skifteoppgjørene.

Skifteretten har også argumentert med at nedbetalingen av gjelden under ekteskapet i denne saken har vært relativt liten i forhold til eiendommens verdi. Den ankende part vil imidlertid anføre at det ikke kan være avgjørende for hvilken generell rettsregel som her skal følges, om nedbetalingen under samlivet har vært stor eller liten i den konkrete sak. Det er her behov for en klar rettsregel som må gjelde generelt i ethvert skifteoppgjør, og som partene kan innrette seg etter også under samlivet. Ankemotpartens subsidiære anførsel på dette punkt har derfor ikke noe for seg.

Ved beregningen av skjevdelingskravet må man ta utgangspunkt i eiendommens verdi ved ekteskapsinngåelsen som var kr 1.900.000. Av dette utgjorde egenkapitalen kr 917.748; dvs. 48,3 prosent av verdien. Skjevdelingskravet utgjør derfor 48,3 prosent av eiendommens verdi på det tidspunkt – 2. mai 1999 – da samlivet mellom ektefellene ble brutt.

Subsidiært påberoper den ankende part ekteskapsloven § 59 annet ledd. Dersom ankemotparten gis medhold i at skjevdelingen også omfatter den lånefinansierte verdistigningen, vil dette konkret fremstå som åpenbart urimelig. Det vises særlig til at A i så fall vil motta mindre enn 10 prosent av fellesboet, og til at det er hun som har omsorgen for fellesbarnet. En eventuell rett til å unnta hele verdistigningen på eiendommen fra likedelingen, kan derfor ikke gjelde i dette tilfellet.

Det bestrides at det – dersom den ankende part gis medhold i forståelsen av § 59 første ledd – i dette tilfellet er grunnlag for skjevdeling etter § 59 tredje ledd for verdistigningen på den lånefinansierte delen av eiendommen. Bestemmelsen er en snever unntaksregel, og det er – hensett til de meget betydelige skjevdelingskravene han har fått medhold i –

Side 1599

ingen hensyn som taler for at B bør få en sterkere stilling på dette skiftet enn det som følger av lovens normalordning.

A har for Høyesterett nedlagt slik påstand:

«1. På skifteoppgjøret mellom A har B rett til å holde utenfor deling et beløp begrenset til 48,3 % av verdien av eiendommen gnr. …, bnr. 11 i X kommune pr. skjæringstidspunktet 02.05.99.

 

2. A tilkjennes saksomkostninger for skifteretten. Det offentlige tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.»

 

Ankemotparten – B – har for Høyesterett sammenfatningsvis anført:

Det anføres prinsipalt at skjevdelingskravet har hjemmel i ekteskapsloven § 59 første ledd. Selv om bestemmelsen ikke løser det foreliggende spørsmål, må det kunne legges til grunn at det er lagmannsrettens forståelse som er best i samsvar med ordlyden.

Også uttalelser i lovforarbeidene støtter denne lovforståelse. Det uttales flere steder i forarbeidene at de nye reglene ikke skaper rettstekniske problemer når det sees bort fra ombyttingstilfellene. Dette må – slik ankemotparten ser det – bygge på en forutsetning om at lagmannsrettens lovforståelse legges til grunn. Det fremgår videre av lovforarbeidene at skjevdeling skal være hovedregelen når det gjelder midler som ikke skyldes ektefellenes innsats under ekteskapet, og det vil derfor i dette tilfellet være likedeling som krever en særskilt begrunnelse.

Ankemotparten vil fremheve flere hensyn som taler mot det standpunkt som mindretallet i dommen i Rt-2001-1434 inntok. Flere av disse fremgår av fremstillingen hos Holmøy og Lødrup: Ekteskapsloven med kommentarer 2. utg. 2001 side 391. For det første vises det til de rettstekniske problemer som denne løsningen innebærer, og som mindretallet – slik ankemotparten ser det – har undervurdert. Det er viktig at man på dette punkt har en regel som er enkel å anvende. Videre fremheves det at denne løsningen vil medføre at ordningen på dette punkt blir forskjellig når det gjelder særeie og felleseie, noe som – slik ankemotparten ser det – ikke vil være reelt begrunnet. Løsningen er dessuten i dårlig harmoni med bestemmelsen i ekteskapsloven § 58 tredje ledd om fradrag for gjeld ved skifteoppgjøret. Det erkjennes at den lovforståelse som ankemotparten gjør gjeldende, i unntakstilfeller vil kunne føre til urimelige resultater, men dette vil kunne løses ved at man i disse tilfeller anvender regelen i § 59 annet ledd.

Subsidiært gjøres det gjeldende at det i dette tilfellet er grunnlag for etter en konkret vurdering å gjøre unntak fra forholdsmessighetsprinsippet. En slik nyansert forståelse av bestemmelsen har støtte i artikkelen til Holmøy: «Om skjevdeling» i Lov og Rett 1997 side 23 flg (på s 29). Når det gjelder den konkrete vurderingen som i så fall må foretas, vises det til at B har ytet de betydelige bidrag både til fellesboet og til partenes underhold, og til at partene i sin tid overveide en særeieordning, men at dette av mer tilfeldige grunner ikke ble gjennomført.

Atter subsidiært påberopes bestemmelsen i ekteskapsloven § 59 tredje ledd. Selv om bestemmelsen er en snever unntaksregel, er det foreliggende tilfellet så vidt spesielt at det må gi grunnlag for en utvidet skjevdeling. Også her må det legges vekt på Bs betydelige bidrag til fellesboet og familiens underhold og på at ektefellene vurderte opprettelse

Side 1600

av særeie. En konkret vurdering av begge parters livssituasjon – hvor Bs stilling som pensjonist må være et sentralt moment – taler i samme retning.

Det bestrides at den ankende parts subsidiære anførsel etter ekteskapsloven § 59 annet ledd kan føre frem. Bestemmelsen er en snever unntaksbestemmelse. Det er her tale om et forholdsvis kortvarig ekteskap. Det må også i denne sammenheng tas hensyn til at det var B som ytet de vesentlige økonomiske bidrag under ekteskapet, og til at hans økonomiske stilling er betydelig svekket i forbindelse med at han er blitt pensjonist.

B har for Høyesterett nedlagt slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom punkt 1 stadfestes.

 

2. B tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsrett og det offentlige tilkjennes sakens omkostninger for Høyesterett.»

 

 

Jeg er kommet til et annet resultat enn de tidligere instanser.

Ekteskapsloven av 1991 innførte en viktig begrensning i hovedregelen om likedeling av ektefellenes netto felleseieformue. Mens skjevdeling tidligere bare forekom som en unntaksordning, ble det innført som normalordning i medhold av ekteskapsloven § 59 første ledd, som lyder slik:

«Verdien av formue som klart kan føres tilbake til midler som en ektefelle hadde da ekteskapet ble inngått eller senere har ervervet ved arv, eller ved gave fra andre enn ektefellen, kan kreves holdt utenfor delingen.»

Paragrafens annet ledd åpner for en innskrenkning av skjevdelingsretten i tilfeller hvor skjevdeling vil føre til et «åpenbart urimelig resultat». Ved vurderingen skal det særlig «legges vekt på ekteskapets varighet og ektefellenes innsats for familien». Motsatt kan retten til skjevdeling utvides dersom «sterke grunner» foreligger, jf. § 59 tredje ledd.

For Høyesterett er tvisten begrenset til beregningen av skjevdelingskravet vedrørende boligeiendommen. De øvrige skjevdelingskravene – som B har fremsatt – er rettskraftig avgjort av de tidligere instanser. Boligeiendommen tilhører Bs rådighetsdel. Han utlegges eiendommen i medhold av ekteskapsloven § 66 og overtar restgjelden på den. For de tidligere instanser gjorde B gjeldende at skjevdelingen også skulle omfatte den delen av gjelden på eiendommen – avrundet fastsatt til kr 270.000 – som var nedbetalt under ekteskapet. Dette kravet er ikke opprettholdt for Høyesterett, og det er dermed rettskraftig avgjort at dette beløpet skal inngå i delingsgrunnlaget.

Ankesaken gjelder spørsmålet om hvilken betydning den lånefinansierte delen av verdien av eiendommen ved ekteskapets inngåelse, skal ha ved beregningen av skjevdelingskravet. Det er enighet om at eiendommens verdi på dette tidspunkt var kr 1.900.000 og at gjelden på eiendommen da var kr 982.252. Gjelden utgjorde altså på dette tidspunkt 51,7 prosent av eiendommens verdi. Det har i rettspraksis og i den juridiske teori vært gjort gjeldende to løsninger på dette spørsmålet. Den ene er – slik lagmannsretten og skifteretten er kommet til – at skjevdelingskravet

Side 1601

omfatter eiendommens verdi på skjæringstidspunktet etter ekteskapsloven § 60 med fradrag for gjelden på eiendommen slik den var ved ekteskapets inngåelse. Det andre alternativet er – slik mindretallet i saken i Rt-2001-1434 kom til – at skjevdelingskravet gjelder den forholdsmessige andel av eiendommens verdi på skjæringstidspunktet som tilsvarer den andelen av eiendommens verdi som ikke var lånefinansiert ved ekteskapets inngåelse. Verdifastsettelsen skal i dette tilfellet skje ved samlivsbruddet 2. mai 1999, som er skjæringspunktet etter ekteskapsloven § 60 første ledd bokstav a.

Løsningen på spørsmålet fremgår ikke av ekteskapsloven § 59 første ledd. Jeg kan heller ikke se at denne bestemmelsen lest i sammenheng med lovens øvrige regler, gir klare holdepunkter for en bestemt forståelse av bestemmelsen på dette punkt. Problemstillingen er heller ikke behandlet i forarbeidene. Ankemotparten har til støtte for sitt syn trukket frem enkelte uttalelser i forarbeidene. Jeg kan imidlertid ikke se at de generelle utsagn det her er vist til og som er knyttet til andre problemstillinger, kan gi vesentlige bidrag til forståelsen av bestemmelsen for det spørsmålet denne saken gjelder.

Spørsmålet var oppe i saken i Rt-2001-1434. Høyesteretts flertall – tre dommere – som mente at det ikke var grunnlag for skjevdeling, hadde ikke foranledning til å ta stilling til det. Det måtte derimot mindretallet, og annenvoterende uttalte om problemstillingen på side 1443:

«Etter min mening taler de beste grunner for å ta utgangspunkt i den del av verdistigningen som kan tilbakføres til den forholdsmessige verdi ved ekteskapets inngåelse. Dette støttes for det første av skjevdelingsregelens formål: At en ektefelle skal kunne holde utenfor delingen verdier som kan tilbakeføres til verdier vedkommende brakte inn i ekteskapet. Dersom ektefellen godskrives hele verdistigningen, vil vedkommende oppnå avkastning av en høyere verdi enn den som ble brakt inn i ekteskapet. Dette vil gi en uheldig prioritering av ektefeller som bringer belånte gjenstander inn i ekteskapet. Og urimeligheten ville normalt øke proporsjonalt med belåningsgraden og ekteskapets varighet.

I mange ekteskap blir dessuten gjelden betjent og nedbetalt ved felles innsats selv om den ene ektefellen har brakt eiendommen inn i ekteskapet. Dersom det da utelukkende ble gjort fradrag for opprinnelig gjeld med tillegg av eventuelle påkostninger, ville den  ektefellen som brakte gjenstanden inn i formuesfellesskapet, i realiteten høste fordeler av verdier som kan tilbakeføres til den annens innsats.

Jeg kan ikke se at denne beregningsmåten skulle medføre så store problemer med å beregne skjevdelingskravet at den motsatte løsningen bør velges. Konsekvensen av å se bort fra den forholdsmessige verdien vil lett kunne bli at det med hjemmel i § 59 annet ledd blir fremmet flere velbegrunnede krav om reduksjon av skjevdelingskravet. Dette kunne bringe en langt større usikkerhet inn i skifteoppgjørene enn den som følger av en beregning av den forholdsmessige verdi ved ekteskapets inngåelse. Regelen kunne dermed virke prosesskapende slik at også rettstekniske hensyn taler mot løsningen.»

Annenvoterendes standpunkt bygger på formåls- og systembetraktninger og andre reelle hensyn av generell karakter. Den avveining av de

Side 1602

kryssende hensyn som han her foretar, er i all hovedsak også dekkende for mitt syn på saken. Det har ikke i vår sak fremkommet argumenter som rokker ved denne avveining. At dette innebærer at løsningen på spørsmålet blir en annen ved skjevdeling ved felleseie enn den er ved særeie, er etter mitt syn ikke noe tungtveiende motargument. Det fremstår etter mitt syn verken som unaturlig eller urimelig at dette spørsmålet – som flere andre – er regulert på forskjellig måte ettersom partene har valgt felleseie eller særeie. Jeg tilføyer at det standpunktet som mindretallet i Rt-2001-1434 inntok, synes å ha blitt alminnelig akseptert i den juridiske teori, jf Lødrup og Sverdrup: Nytt i privatretten 2002 side 16, Lødrup i Jussens Venner 2002 side 212  og Sverdrup på side 694 i en artikkel i «Bonus pater familias» – festskrift til Peter Lødrup..

Jeg finner det klart at det standpunktet som jeg her er kommet til, er utslag av en generell regel som får anvendelse i alle saker. Det er ingen holdepunkter for at løsningen på dette spørsmålet skal bero på de konkrete forhold i saken – for eksempel på hvor stor andel av eiendommens verdi som var lånefinansiert ved ekteskapets inngåelse. Slike individuelle forhold kan nok – etter omstendighetene – ha betydning ved anvendelsen av reglene i § 59 annet og tredje ledd, men bestemmelsen i første ledd kan ikke forstås slik at den – for så vidt gjelder den foreliggende problemstilling – henviser til en konkret vurdering.

Det er etter mitt syn ikke tvilsomt at det ikke er grunnlag for en utvidet skjevdeling etter ekteskapsloven § 59 tredje ledd i dette tilfellet. Denne bestemmelsen gir – dersom «sterke grunner taler for det» – hjemmel for å skjevdele verdier som er ervervet under ekteskapet på annen måte enn ved arv og gave. Høyesterett har i flere avgjørelser gitt uttrykk for at § 59 annet ledd er en snever unntaksregel, jf. blant annet Rt-1999-177. Det er ikke tvilsomt at dette i minst like høy grad gjelder bestemmelsen i tredje ledd, jf. NOU 1987:30 side 130, Ot.prp.nr.28 (1990-1991) side 122, Innst.O.nr.71 (1990-1991) side 15, og Holmøy og Lødrup: Ekteskapsloven med kommentarer 2. utg side 402.

B vil – også med den lovtolking jeg bygger på – etter skjevdelingen motta ca. 4/5 av felleseiet. Det er ikke tale om et helt kortvarig ekteskap. Jeg finner det klart at de forhold som B i denne sammenheng har påberopt, ikke kan tilsi at lovens normalordning på dette punkt skal fravikes til hans fordel.

Jeg er etter dette kommet til at anken må føre frem. Saken har reist et prinsipielt og tvilsomt lovtolkingsspørsmål, og jeg finner at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for Høyesterett. Begge parter er for øvrig innvilget fri sakførsel for Høyesterett. Jeg finner at det heller ikke bør tilkjennes saksomkostninger for motanken for lagmannsretten, som gjaldt det samme spørsmål som Høyesterett har behandlet. Derimot kan jeg ikke se at det er grunn til å endre skifterettens saksomkostningsavgjørelse.

Jeg stemmer for denne dom:

1. På skifteoppgjøret mellom B og A har B rett til å holde utenfor delingen et beløp som utgjør 48,3 – førtiåtteogtretidel – prosent av

Side 1603

verdien den 2. mai 1999 av eiendommen gnr. …, bnr. 11 i X kommune.

 

2. Saksomkostninger for Høyesterett og for lagmannsretten i motanken – lagmannsrettens domsslutning punkt 4 – tilkjennes ikke.

 

3. Skifterettens saksomkostningsavgjørelse stadfestes.

 

Dommer Gjølstad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Gussgard: Likeså.

Dommer Stabel: Likeså.

Justitiarius Schei: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

dom: 

1. På skifteoppgjøret mellom B og A har B rett til å holde utenfor delingen et beløp som utgjør 48,3 – førtiåtteogtretidel – prosent av verdien den 2. mai 1999 av eiendommen gnr. …, bnr. 11 i X kommune.

 

2. Saksomkostninger for Høyesterett og for lagmannsretten i motanken – lagmannsrettens domsslutning punkt 4 – tilkjennes ikke.

 

3. Skifterettens saksomkostningsavgjørelse stadfestes.