Instans Den kommissariske «høyesterett» – dom.
Dato 1942-04-18
Publisert Rt-1942-214
Sammendrag En norsk borger reiste i 1917 til U.S.A. hvor han straks etter ankomsten giftet seg med en amerikansk dame. – De bodde deretter i Massachusetts til 1927, da de reiste til Norge, hvor de senere med en kort avbrytelse har levd. Det ekteskapelige samliv ble opphevd ved separasjonsbevilling i 1935 og ekteskapet oppløst i 1937. – Ved ordningen av det økonomiske mellomværende oppsto det tvist om hvorvidt det besto formuesfellesskap mellom ektefellene. – Ifølge staten Massachusetts lov medfører ikke inngåelse av ekteskap at det oppstår formuesfellesskap mellom ektefellene og mannen hevdet nå at denne stats lov skulde komme i til anvendelse, idet ektefellene etter ekteskapets inngåelse hadde tatt få bopel i U. S. A. hvor den derværende lov måtte gjelde uansett om ekteparet senere var reist til Norge – det såkalte «Prinsipp om formuesforholdenes uforanderlighet». – Hustruen påsto at ektefellene aldri hadde vært fast bosatt i U.S.A. og at den av mannen hevdede rettssetning ikke var gjeldende norsk internasjonal rett. Hun påsto at den vanlige norske regel om formuesfellesskap, måtte gjelde. – Høyesterett gir mannen medhold.
Saksgang L.nr. 62.
Parter Grayce Boman Hansen (høyesterettsadvokat Paul Koren) mot Arne Boman Hansen (høyesterettsadvokat Olaf Dahll).
Forfatter Selmer, Dahl, Vasbotten, Helseth, Konstad.

Dommer Selmer: Oslo skifterett avsa 18 januar 1939 kjennelse med sånn slutning: «Skiftébehandling åpnes ikke i direktør Arne Boman Hansen og hustru Grayce Boman Hansens skilsmissebo.»

Denne kjennelse ble påanket til Eidsivating lagmannsrett, som den 2 november 1939 avsa kjennelse med sånn slutning: «1. Skifterettens kjennelse stadfestes. 2. Fru Grayce Boman Hansen betaler saksomkostninger for lagmannsrett til Arne Boman Hansen 500 – fem hundre – kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 – to – uker fra forkynnelsen av nærværende kjennelse.»

Fru Grayce Boman Hansen som den 22 oktober 1941 av Justisdepartementet er meddelt fri sakførsel med fritagelse for rettsgebyrer, har påanket lagmannsrettens kjennelse til Høyesterett. Det anføres i ankeerklæringen at lagmannsretten har tatt feil ved bedømmelsen av det faktiske saksforhold og har bygget sin avgjørelse på juridiske betraktninger, som ikke stemmer med norsk internasjonal privatrett. Parten hak nedlagt sånn påstand: «1. At skiftebehandling ved Oslo skifterett åpnes i hotelldirektør Arne Boman Hansen og hustru Grayce Boman Hansens skilsmissebo. 2. At Arne Boman Hansen tilpliktes å betale fru Grayce Boman Hansen saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett. 3. At høyesterettsadvokat Paul Koren av det offentlige tilkjennes salær som benefisert sakfører for den ankende part i Høyesterett. 4. At Arne Boman Hansen tilpliktes å erstatte det offentlige de hatte omkostninger i Høyesterett.»

Ankemotparten har henholdt seg til de underordnede retters avgjørelse og har nedlagt sånn påstand:

«At lagmannsrettens dom stadfestes og fru Grayce Boman Hansen tilpliktes å betale Arne Boman Hansen sakens omkostninger for Høyesterett.»

For Høyesterett er det framlagt en del nye dokumenter, hvorav

Side 215

kan nevnes utdrag og oversettelser av utenlandsk litteratur samt utskrift av emigrantprotokollen.

Med hensyn til sakens sammenheng viser jeg til de underordnede retters premisser.

Jeg er kommet til det samme resultat som skifteretten og lagmannsretten og finner å kunne henvise til det av dem anførte, som jeg i det vesentlige kan tiltre. Kun finner jeg å burde påpeke «Prinsippet om formuesforholdenes uforanderlighet» alt i slutten forrige århundre har vært hevdet som gjeldende norsk internasjonal rett. Dette fikk således uttrykk i stortingsdebatten i 1888 om lov om formuesforholdet mellom ektefeller, hvor prinsippet hevdedes av framtredende jurister (Stortingsforhandlinger 1888 side 181 flg.). Som av lagmannsretten påpekt hevdes den samme rettsoppfatning av professor Gjeldsvik i hans forelesninger om mellomfolkelig privatrett. Jeg finner intet holdepunkt for at någjeldende norsk rett skulde gi en annen løsning.

For Høyesterett er av den ankende part framlagt utskrift av emigrantjournal påbegynt 26 september 1914, avsluttet 17 januar, hvori vedkommende Arne Boman Hansen den 31 august 1917 er protokollert opplysninger i anledning hans reise til U. S. A. Den ankende part hevder at det av disse opplysninger skulde framgå han reiste til U. S. A. for sin videre utdannelses skyld. Jeg finner imidlertid ikke at denne påstand er godtgjort ved det protokollerte. Da det reiste rettsspørsmål ikke tidligere har vært løst av Høyesterett og det derfor kan sies å ha vært grunn for fru Boman Hansen til å innbringe saken for domstolene, finner jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.

 

Domsslutning:

Skifterettens kjennelse stadfestes. Saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett tilkjennes ikke. Den oppnevnte advokat, høyesterettsadvokat Paul Korens salær av det offentlige fastsettes til 2500 – to tusen fem hundre – kroner.

Dommer Dahl: Jeg er enig med førstvoterende.

Bommer Vasbotten: Likeså.

Dommer Helseth: Likeså, idet jeg dog finner å burde framholde at avgjørelsen for mitt vedkommende har budt på flere tvilsomme momenter. Således føler jeg meg ikke overbevist om at saken kan ved en skjematisk anvendelse av den rettsregel som er oppstillet i Justisdepartementets uttalelse av 9 november 1936, nemlig at formuesforholdet mellom ektefeller må bedømmes etter rettsforholdet på deres første felles faste bopel. Jeg henviser i denne forbindelse til hva Gjeldsvik i sine utrykte forelesninger over Mellomfolkelig privatrett § 30 III uttaler om at «Eigedomshøvet millom ektefolk retter seg etter fyrste heimlandslovi deira (): heimlandslovi til mannen den tid dei gifte seg)», likeså Scheel i hans privatrett side 422 hvor han etter å ha gitt uttrykk for den rettsregel som nå er alminnelig anerkjent, at ektefellers skiftning av oppholdssted ikke medfører forandring i det opprinnelige formuesforhold mellom dem, uttaler: «Ved ekteskapets stiftelse er det avgjort etter hvilke grunnsetninger

Side 216

deres formue skal behandles.» Følger man denne rettsregel skulde det altså kreves at Arne Boman Hansen var underlagt den fremmede lov som sin hjemlandslov ved ekteskapets inngåelse 26 september 1917, 3-4 dager etter at han var kommet til New York. Det bør etter min mening være spesielle omstendigheter til stede for at en ung nordmann som oppholder seg i utlandet og der kvalifiserer seg ved studier eller praktisk arbeid, i forhold som har tilknytning til Norge – formuesforhold f.eks. – skal bedømmes etter fremmed rett.

I dette tilfelle anser jeg imidlertid forholdet derhen at Arne Boman Hansen i 1917 emigrerte til Amerika og derved underga seg den fremmede lovgivning. Jeg legger her særlig vekt på hans erklæring i forbindelse med uttagelse av «first paper» i 1919 og på den omstendighet at det uimotsagt er opplyst at han også under sitt første opphold i Amerika i 1912-15 tok forberedende skritt til å oppnå amerikansk statsborgerskap.

At ankemotparten eller hans advokat etter tilbakeflytningen til Norge opprinnelig synes å ha gått ut fra at der hersket felleseie mellom ektefellene, tillegger jeg etter omstendighetene ingen betydning.

Dommer Konstad: Som dommer Helseth.

 

Av skifterettens kjennelse (skifteforvalter A. Omsted):

Sakens parter, direktør Arne Boman Hansen og Grayce Boman Hansen, født Lebert, ble gift i New York den 26 september 1917. De bodde deretter i Massachusetts til juli 192.7, da de reiste til Norge, hvor de med en avbrytelse i 1929 siden har bodd. Deres ekteskapelige samliv ble opphevd ved separasjonsbevilling av 22 august 1935 og ekteskapet ble oppløst ved Justisdepartementets bevilling av 7 mai 1937, Ved hvilken der også ble pålagt mannen å yte underholdningsbidrag til sin fraskilte hustru.

Ved ordningen av det økonomiske mellomværende oppsto der uenighet mellom ektefellene, idet saksøkersken mente at der mellom ektefellene besto formuesfellesskap, mens saksøkte mente at de hadde fullkomment særeie, og at der således ikke var noe å skifte. For å få avgjort dette spørsmål begjærte saksøkte offentlig skiftebehandling åpnet.

Fra saksøktes side anføres at da ekteskapet var inngått i 1917, tok ektefellene fast opphold i Massachusetts hvor de ble boende inntil de i 1927 reiste til Norge. Ifølge staten Massachusett’s lov medfører ikke inngåelse av ekteskap den rettsvirkning at det oppstår formuesfellesskap mellom ektefellene. Noe sådant oppsto heller ikke derved at ektefellene flyttet til Norge og tok bopel der.

Saksøkersken hevder at ektefellene i virkeligheten aldri har vært fast bosatt i U. S. A. og således aldri har hatt som sin hjemlandslov loven i Massachusetts, hvor deres opphold alene var et midlertidig studieopphold. Da saksøkte, som er og alltid har vært norsk statsborger, aldri har hatt fast, definitivt domicil i U. S. A. har han den hele tid inntil nå hatt norsk lov som sin hjemlandslov. I hvertfall har dette vært tilfelle siden 1927. Etter lov om formuesforholdet mellom ektefeller av 20 mai 1927 § 11 blir det som hver av ektefellene eier ved inngåelsen av ekteskapet eller senere erverver, felleseie, for så vidt det ikke ved lov

Side 217

eller på lovlig måte er gjort til særeie. Opphevelse av formuesfellesskapet og opprettelse av særeie kan alene skje ved ektepakt (samme lovs § 22). Nevnte lov trådte i kraft 1 januar 1928. Da ektefellene tok fast i Norge i 1937, har de fra lovens første dag og inntil nå stått under denne lovs herredømme. Det spørsmål som først må besvares er dette: Etter hvilket lands lov skal formuesfellesskapet mellom ektefeller tømmes når de har inngått ekteskap i ett land og deretter har tatt opphold der, og siden flyttet til et annet land og tar opphold der?

Hertil skal retten bemerke følgende: Ifølge en av saksøkte innhentet uttalelse fra Justisdepartementets lovavdeling av 9 november 1936 antas etter norsk internasjonal privatrett formuesforholdet mellom ektefeller å skulle bedømmes etter loven i det land hvor de tok sin første felles faste bopel, og dette selv om de senere flytter til en annen stat. Retten slutter seg til denne oppfatning som stemmer med de av saksøkte gitte uttalelser av v. Bar i «Lehrbuch des internationalen Privatund Straffrechts», av Reuterskiold i «Handbok i svensk privat internationell rätt», av Westlake i «Private International Law» og av O. A. Borum i «Personalstatutet efter Dansk og Fremmed Ret».

Idet retten således går ut fra at formuesforholdet mellom ektefeller blir å bedømme etter det lands lov hvor de tok sin første faste bopel, skal først bemerkes at det ved den av saksøkte irettelagte skrivelse fra det norske generalkonsulat i New York til Utenriksdepartementet av 15 september 1937 ansees å være godtgjort at der ifølge Massachusetts’ lov ikke inntrer formuesfellesskap ved ekteskapsstiftelse i staten Massachusetts.

Det står da tilbake å undersøke om ektefellenes opphold i Massachusetts i tiden fra ekteskapets inngåelse d. 26 september 1917 til deres flytning til Norge i juli 1927 var av den art at de kan sies å ha hatt fast bopel i Massachusetts, eller om oppholdet – hva saksøkeren påstår – alene må betegnes som et midlertidig studieopphold. I så henseende har saksøkte forklart følgende: Han reiste første gang til Amerika i september 1912 og gikk et år på «The Allen School», West Newton, Mass. Da han var ferdig på skolen, reiste han til Boston, hvor han bodde i 3 år. Han arbeidet i forskjellige stillinger, deriblant som kolportør for ukemagasiner, som inkassoagent, som kontorist i firmaet Jordon Marsch & Co. etc. I denne tid var han bare hjemme i Norge en gang i en sommerferie, nemlig i 1914. I desember 1915 forlot han Boston og reiste først til Oslo, hvor tilbrakte juleferien. Deretter dro han til Schweitz, hvor han i noen tid gikk på hotellfagskole og senere arbeidet i hotellfaget. I Schweitz ble han til våren 1917, da han bestemte seg til å vende tilbake til Amerika. Han reiste innom Norge, hvor han tilbrakte sommerferien, og dro i slutten av august over til U. S. A. Hans hensikt var, sier han, å bosette seg fast i Amerika. I Boston traff han Grayce Lebert, som han kjente fra sitt forrige opphold. De ble gift i New York den 26 september 1917 og reiste umiddelbart deretter til Boston og tok fast opphold der. Kort etter fikk han en stilling i firmaet Lever Brothers, hvor han først arbeidet i reklameavdelingen og deretter i inkassoavdelingen. Han begynte med en lønn av dollar 18 pr. uke og fikk etter hvert pålegg til dollar 30 – og hadde angivelig gode utsikter til å anvansere. Høsten 1920 kom hans mor,

Side 218

fru Caroline Boman Hansen, over til Amerika for å besøke ekteparret. Under hennes besøk kom spørsmålet om hans videre utdannelse opp. Der ble enighet om at han skulde studere, idet moren tilbød seg å underholde ekteparret i studietiden. Etter 4 års studium tok han ved universitetet i Boston graden «Bachelor of Sience». Deretter studerte han ved Harvard universitet, hvor han i 1927 tok eksamen og ble «Master of Business». Hans studier tok ikke sikte på utdannelse i hotellfaget og det var, sier han, overhodet ikke forutsetningen at han skulde komme tilbake til Norge for å gå inn i morens forretning. I så fall vilde han naturligvis ha valgt en annen utdannelse. Når han gjennomgikk en langvarig og kostbar universitetsutdannelse i Amerika, var det, anfører han, selvfølgelig fordi det var hans mening å bli boende der hvor hans utdannelse og eksamen kunde komme ham til nytte. I den tid han var ved Harvard søkte han stillinger i Amerika, bl.a. i Standard Oil Company og i Foreign Revision Alumnum Co. of America samt en administrativ stilling i F. B. O. Filmselskap.

I studietiden bodde ektefellene først tilleie i Winthrop, en forstad til Boston. Siden kjøpte de eget hus i Newton, Mass., hvor de bodde fra 1922 til 1927.

Under studietiden ble ekteparet delvis underholdt av hans mor. Ved siden herav hadde han renter av sin fedrenearv. Det er i denne forbindelse opplyst at han ved skifte etter faren, foretatt pr. 1 januar 1920, arvet kr 300.000 ÷ arveavgift kr 19900.

Sommeren 1918, etterat Amerika var kommet med i verdenskrigen, ble han innregistrert i de militære ruller. Da han ikke var amerikansk borger, ble han imidlertid fritatt for militærtjeneste. Han anfører at alle som var fastboende ble registrert, ikke de som bare midlertidig oppholdt seg i Amerika. To ganger søkte han om å få amerikansk statsborgerrett. Første gang i 1915. Han tok da ut de såkalte «first papers». Men da han, som ovenfor nevnt, var borte fra statene i over et år, bortfalt virkningen av disse. Etter krigen avga han påny den 19 desember 1919, den såkalte «declaration of intention». Av denne er der i saken irettelagt en fotostatkopi, hvis tekst bl.a. inneholder erklæring om at det er utstederens bona fide hensikt å oppgi for stedse lydighet og troskap mot ethvert fremmed statsoverhode, og navnlig mot Norges Konge, og videre at det er hans hensikt å bli borger av De forente Stater og bestandig (permanently) bli boende der. Som bevis på at han betraktet seg som fast bosittende i Amerika anfører han også at han ble opptatt i en amerikansk frimurerlosje.

Da han ikke fikk arbeid i Amerika etter eksamen, reiste han til Norge. Dette gjorde han etter morens spesielle oppfordring, idet hun skrev og tilbød ham arbeid i hennes forretning, Teaterkafeen/Continental.

Saksøktes mor, fru Caroline Boman Hansen, har som vitne avgitt en forklaring som hva angår hans opphold i Amerika i alt vesentlig stemmer med saksøktes framstilling. Hun forklarte med bestemthet atil hun hadde det inntrykk at sønnen hadde til hensikt å bli boende i Amerika, og på forspørsel om hun ikke tror at han da han dro til Schweitz hadde tenkt å oppgi Amerika, svarte hun: «Nei, det tror jeg ikke. Det var Amerika som hele tiden sto i hodet på ham, og hun hørte aldri at han begrunnet sin skolegang på hotellfagskolen med at han skulde utdanne seg for framtidig arbeid i Continental. Det hadde ikke mellom

Side 219

henne og sønnen vært tale om at han skulde inn ved Hotell Continental», tilføyde senere at det heller aldri hadde vært farens ønske at sønnen skulde gå inn i hotellfaget. Han talte alltid om at sønnen burde bli forretningsmann.

Moren har som vitne videre forklart at under sitt opphold i Amerika 1917 til høsten 1920, da hun kom derover på besøk, hadde saksøkte ikke noen understøttelse av henne. Men i studieårene, fra 1921 til 1927, hjalp hun ham økonomisk – hun antar med 20 à 25000 kroner årlig. Selv etterat saksøkte var kommet hjem i 1927, hadde ikke moren det trykk at han tenkte på å slå seg til ro her hjemme. Han var meget rastløs og hadde forskjellige jobber – agenturer o. lign. Det var først da hun hadde tatt opp planer om å kjøpe og bebygge nabotomten til Continental – så vidt hun erindrer i 1929 – at sønnen fikk interesse for hotellbedriften og begynte å arbeide i hennes forretning og fikk en liten gasje – først så vidt erindres kr 100 pr. måned, senere kr 200.

Retten skal bemerke:

Ved det som således er opplyst om ektefellenes opphold i staten Massachusetts i tiden fra de ble gift, i 1917, til de i 1927 reiste til Norge, er retten det godtgjort at de etter giftermålet hadde sin første felles bopel i Massachusetts. Da det etter denne stats lovgivning ikke inntrer formuesfellesskap ved ekteskapsstiftelse, hadde de særeie da de 1927 flyttet til Norge. Da der ikke senere ved ektepakt mellom ektefellene er bestemt at den enes eller begges særeie skal være felleseie (lov om ektefellers formuesforhold § 26) må det – etter det som ovenfor er utviklet – antas at de fremdeles har særeie, og at der således ikke er noe fellesbo å skifte.

 

Av lagmannsrettens kjennelse (lagmann Krog og lagdommerne Miøen Kofoed):

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som skifteretten og kan i det vesentlige tiltre dens begrunnelse. Den er således enig i at ektefellene da ekteskapet ble inngått hadde sitt faste domicil i Massachusetts og legger ved bedømmelsen derav vekt på at Boman Hansen den gang og til høsten 1920 hadde fast ansettelse i et Boston-firma, således at hans opphold i Amerika i denne tid ikke kan betegnes et studieopphold. Senere gjennomgikk han en universitetsutdannelse ved universitetet i Boston og Harvard universitet, men kjøpte i denne tid eget hus i Massachusetts hva der synes å tyde på at han ikke anså forholdet begrenset til den tid studiene varte. Det må også sees som uttrykk for hans planer at han i den «Declaration of intention» som han i 1917 avga til de amerikanske myndigheter i anledning av at han søkte amerikansk statsborgerrett erklærte at det var hans hensikt å bli borger i U. S. A. og stadig å bo der («permanently reside therein»). Ektefellenes formuesforhold i den første tid av ekteskapet må derfor bli bedømme etter Massachusetts lov.

Spørsmålet blir da om dette ble forandret ved at ektefellene flyttet til Norge i 1927. Ektefellelovens § 11 sier: «Det som hver av ektefellene ved inngåelsen av ekteskapet eller senere erverver blir felleseie for så vidt det ikke ved lov eller på annen lovlig måte er gjort til særeie». Og det partene er uenige om er om denne bestemmelse eller den tilsvarende ordning etter den eldre lov fant automatisk anvendelse på deres formue

Side 220

i og med at de tok opphold her eller om det tidligere etablerte forhold forble uforanderlig, når der ikke fra deres side var tatt skritt til ved ektepakt eller på annen måte å gjennomføre en forandring. I flere europeiske land gjelder den regel at en domicilforandring i denne henseende er uten betydning – det man har kalt prinsippet om formuesforholdenes uforanderlighet. Dette gjelder således i Danmark, Sverige og Tyskland. Hvordan forholdet oppfattes i England er ikke helt klart. For Norges vedkommende har vi ingen alminnelig bestemmelse om forholdet og så vidt vites heller ingen rettsavgjørelse, bortsett fra en skiftedesisjon av 1913 som bygger på prinsippet om formuesordningens uforanderlighet. De teoretiske forfattere har heller ikke behandlet spørsmålet i noe trykt skrift, men professor Gjeldsvik lærer i sine foreleseninger fra tiden etter århundreskiftet over mellomfolkelig privatrett at forholdet må bedømmes etter loven i det land hvor ektefellene tok sin første felles bopel og dette selv om de senere flytter til en annen stat, og i samme retning har Justisdepartementet uttalt seg i en i anledning av saken avgitt erklæring. Denne mening synes også å ha gode grunner for seg. En forandring i formuesforholdene ved flytning fra ett statsområde til et annet med en ganske annen rettsordning på dette felt kan tenkes å ville medføre ulemper av forskjellig slags. Formueslovens § 45 som den ankende har påberopt seg antas å være uten betydning i denne forbindelse. Når den nordiske konvensjon angående ekteskap m.v. av 6 februar 1931 i artikkel 3 bestemmer at hvor begge ektefeller flytter til en annen av statene enn den hvor de ved inngåelsen av ekteskapet bosatte seg, skal loven i den stat hvortil de har flyttet komme til anvendelse, har dette kunnet gjøres fordi formuesordningen i de fire land som har deltatt i konvensjonen stemmer overens i sine hovedtrekk. Dette har den norske delegerte uttrykkelig gjort oppmerksom på i sin innstilling, og det er visstnok også nevnt av de øvrige delegasjoner. Man kan derfor ikke trekke noen slutning fra bestemmelsen i konvensjonen til det forhold nærværende sag angår.