Tittel	Ot.prp.nr.28 (1990-1991) Om lov om ekteskap
Kildedok	NOU 1986:2 Innstilling til ny ekteskapslov del INOU 1987:30 Innstilling til ny ekteskapslov del II
Dato	1991-03-22
Utgiver	Justis- og politidepartementet
Sidetall	165
Korttittel	Ot.prp.nr.28 (1990-1991)

 

I. Proposisjonens hovedinnhold

I proposisjonen fremmer Justisdepartementet forslag til ny ekteskapslov. Loven skal erstatte lov 31 mai 1918 nr 2 om indgaaelse og opløsning av egteskap (ekteskapsloven) og lov 20 mai 1927 nr 1 om ektefellers formuesforhold (ektefelleloven). Også materielle regler om skifte av ektefellers formue i skifteloven av 21 februar 1930 er innarbeidet i utkastet.

Utkastet tar på mange punkter sikte på å gjøre loven enklere, mer oversiktlig og lettere tilgjengelig for dem den berører. Samling av reglene i én lov må ventes å øke tilgjengeligheten. Dagens system med oppdeling av lovstoffet på de to lovene ekteskapsloven og ektefelleloven, og med regler om skifte av ektefellers formuer også i skifteloven, virker antakelig forvirrende på mange. Også skifteloven blir på denne måten mer oversiktlig ved at de materielle regler om skifte av ektefellers formuer tas ut av loven. Skifteloven vil da bare inneholde de prosessuelle regler om skifte, samt materielle regler om skifte av dødsboer. Videre innebærer det en forenkling at proposisjonen foreslår å oppheve både reglene om omstøtelse av ekteskap og de fleste av de særlige skilsmissegrunner som nå gir adgang til skilsmisse ved dom.

Tilgjengeligheten av rettsreglene blir også bedre ved at proposisjonen foreslår lovfestet enkelte regler som er utviklet gjennom rettspraksis. Dette gjelder blant annet regelen om at en ektefelles innsats i hjemmet kan gi grunnlag for sameierett i felles bolig og vanlig innbo som er anskaffet under ekteskapet.

Grunntrekkene i gjeldende lovgivning foreslås beholdt, både når det gjelder reglene om inngåelse og oppløsning av ekteskap og når det gjelder formuesforholdet mellom ektefeller.

Det blir likevel foreslått en rekke endringer i forhold til gjeldende regler. Blant de viktigste nye forslag er:

Kravet om at umyndige må ha samtykke fra vergen for å inngå ekteskap skal også gjelde for personer som har fått oppnevnt hjelpeverge, dersom det faller innenfor hjelpevergens oppdrag å gi slikt samtykke. Alvorlig  sinnslidende og alvorlig psykisk utviklingshemmede som ikke er gjort umyndige eller har fått oppnevnt hjelpeverge, skal derimot kunne gifte seg .uten tillatelse i det enkelte tilfellet. Forutsetningen er at deres tilstand ikke er slik at de mangler evne til normal forståelse av hva en ekteskapsinngåelse innebærer, og evne til normal motivering for å inngå ekteskap. Det skal ikke gjelde noe forbud mot at besvogrede inngår ekteskap med hverandre. Videre blir plikten til å skifte med en tidligere ektefelle eller arvinger før nytt ekteskap inngås, mindre omfattende.

En ektefelle skal etter loven ha et ubetinget krav på separasjon og skilsmisse, uten hensyn til den andre ektefellens ønske, og uten noen prøving fra domstol eller fylkesmann av grunnlaget for separasjonen. Separasjonstiden skal være ett år, uansett om ektefellene er enige om skilsmisse eller ikke.

De fleste av de særlige skilsmissegrunnene, som nå gir adgang til skilsmisse ved dom, foreslås opphevet. Ved alvorlige overgrep mot ektefelle eller barn skal det likevel være adgang til skilsmisse ved dom uten forutgåede separasjon.

Reglene om omstøtelse av ekteskap foreslås opphevet.

Det foreslås at bl.a banker og andre finansinstitusjoner skal ha plikt til å gi en ektefelle opplysninger om den andre ektefellens innestående og gjeld.

Side 6

 

Den obligatoriske meklingen foreslås erstattet av en bestemmelse om mekling for ektefeller som har barn under 15 år, og som ikke er enige om foreldreansvaret, samværsrett, m.v. Foreldre med barn under 15 år, som er enige om disse spørsmålene, skal møte til obligatorisk orientering.

Når det gjelder formuesdelingen ved opphør av ekteskapet, foreslås det en utvidelse av retten til såkalt skjevdeling, dvs retten til å holde midler av egen formue utenfor delingen selv om midlene ikke er særeie. Men ektefellene skal i ektepakt kunne avtale at reglene om skjevdeling ikke skal gjelde. Videre foreslås det at en avtale om særeie eller unntak fra reglene om skjevdeling m.v og avtaler om konkrete skifteoppgjør skal kunne lempes dersom den fører til at en ektefelle blir urimelig dårlig stilt.

Det foreslås også en rekke mindre endringer i reglene om delingsoppgjøret ved opphør av ekteskap. Blant annet foreslås det en endring i reglene om fradrag for gjeld. Skjæringstidspunktet skal være det samme for erverv, gjeld og forbruk. Og det foreslås uttrykkelige regler om hvilket tidspunkt som skal legges til grunn ved verdsettelsen av eiendeler som en ektefelle overtar ved delingen.

Retten for en ektefelle til bidrag etter separasjon, skilsmisse eller annet samlivsbrudd foreslås begrenset. Blant annet foreslås det som hovedregel at en eventuell rett til bidrag skal gjøres tidsbegrenset for en tid på inntil tre år. Retten til ektefellepensjon til fraskilt ektefelle fra andre pensjonsordninger enn folketrygden foreslås begrenset.

Proposisjonen bygger på ordningen etter gjeldende ekteskapslov om at bare personer av motsatt kjønn kan inngå ekteskap. Departementet mener videre at også den nye loven bare skal gjelde ekteskap. Dette betyr at en oppfølging av Stortingets behandling av Dok.nr. 8:50 (1989-1990), jf Innst.O.nr.26 (1990-1991) om registrert partnerskap, i tilfelle bør skje utenfor ekteskapsloven.

Side 7

 

 

 

II. Bakgrunnen

 

1. Oppnevningen av ekteskapslovutvalget

Ekteskapslovutvalget ble oppnevnt ved kgl res 25 juni 1971. Oppnevnelsen var et ledd i et arbeidet med revisjon av ekteskapslovgivningen som ble tatt opp i de nordiske land i 1969 (se nærmere nedenfor i 2). I mandatet for det norske utvalget ble det – i motsetning til i det svenske mandatet – ikke gitt uttrykk for prinsipielle vurderinger med hensyn til innholdet av en ny lovgivning. Det heter i mandatet:

« Justisdepartementet har tidligere antatt at det hos oss for tiden neppe er vesentlig behov for en total revisjon av ekteskapslovgivningen. Man har videre antatt at flere av de reformspørsmål som er tatt opp i den  svenske komites direktiver, f.t. ikke er aktuelle hos oss. Da spørsmålet om et nordisk samarbeid om det nå forestående revisjonsarbeid kom opp, innskrenket man seg derfor til å oppnevne en kontaktmann som har fått i oppdrag å følge det nordiske samarbeid om revisjon av familieretten, og vurdere om det på enkelte områder er grunnlag for en revisjon også for Norges vedkommende. Hensikten har videre vært at man skulle ta opp spørsmålet om en utvidet norsk representasjon i det nordiske samarbeid dersom man fant at det burde bli tale om mer omfattende lovendringer også i Norge.

I Nordisk Råd ble det i 1969 framsatt et medlemsforslag om å tilrå regjeringene i de nordiske land a tilstrebe en fortsatt ensartethet i landenes ekteskapslovgivning ved at revisjonsarbeidet fant sted i nært samarbeid «och med enhetlighetens bevarande». Ekteskapslovgivningen var et hovedemne på Nordisk Råds sesjon i februar 1971, hvor en del prinsipielle synspunkter var gjenstand for alminnelig debatt.  Medlemsforslaget er nå under behandling i Juridisk utvalg.

Av hensyn til den vekt som man generelt bør legge på det nordiske samarbeid, og til den betydning det har at man på et så vidt sentralt og viktig område som familieretten søker å bevare den etablerte rettsenhet, er Justisdepartementet kommet til at man bør delta mer aktivt i det nordiske samarbeid på dette område. For at det nordiske samarbeid skal bli mest mulig effektivt, bør det også fra norsk side nedsettes en komite som i likhet med komiteene i de andre nordiske land får som mandat å utrede og eventuelt utarbeide utkast til prinsipielle endringer i ekteskapslovgivningen m.m. Komiteen bør ha nært samarbeid med de oppnevnte komiteer i Danmark, Finland og Sverige. Justisdepartementet legger vekt på at man på denne måte vil få det beste grunnlag for å gjøre sin innflytelse gjeldende under det revisjonsarbeid som pågår i de andre nordiske land, samtidig som man sikrer seg at de aktuelle reformforslag i disse land blir grundig overveid og vurdert også hos oss. Justisdepartementet vil ikke foreslå noen direktiver med hensyn til hvilke generelle vurderingsnormer som den norske komite bør bygge på eller antyde hvilke endringer i rettsreglene som kan komme på tale. Etter omstendighetene finner man imidlertid grunn til å framheve at beslutningen om å delta aktivt i det nordiske samarbeid ved en komite ikke innebærer at man slutter seg til de vurderinger som er kommet til uttrykk i direktivene for den svenske komite.

Komiteen bør først og fremst vurdere endringer på de områder som i norsk rett er dekket ved loven av 1918 om inngåelse og oppløsning av ekteskap og loven av 1927 om ektefellers formuesforhold. Komiteen bør imidlertid også vurdere endringer i annen familierettslig lovgivning i den utstrekning den under hensyn til det nordiske samarbeid og de aktuelle revisjonsbehov hos oss finner grunn til det. Den svenske komites mandat omfatter også enkelte spørsmål av arverettslig natur. Da arvelovgivningen hos oss f.t. er gjenstand for en egen revisjon, bør den komite som nå oppnevnes ikke ta opp disse spørsmål. Man vil imidlertid peke på at man under arvelovrevisjonen har vurdert enkelte spørsmål om endringer i formuesfordningen mellom ektefeller av særlig betydning for gjenlevende ektefelle (spørsmålet om modifikasjoner i særeieordningen). Det standpunkt som man på dette punkt har tatt under arvelovrevisjonen, er delvis motivert av hensyn til rettssituasjonen i de andre nordiske land. I samband med en mer omfattende revisjon av formuesordningen i nordisk samarbeid må også dens betydning for gjenlevende ektefelle vurderes.

Komiteene i de andre nordiske land vil visstnok overveie om det på en del områder bør gis lovregler av betydning for mer varige samlivsforhold utenfor ekteskap. Komiteen bør da vurdere om tilsvarende regler bør gis hos oss.»

Ekteskapslovutvalget har avgitt to hovedutredningen NOU 1986:2 Innstilling til ny ekteskapslov I og NOU 1987:30 Innstilling til ny ekteskapslov II (i det følgende kalt henholdsvis delinnstilling I og delinnstilling II). Utredningene blir fulgt opp i proposisjonen her. Utvalgets sammensetning har skiftet noe gjennom årene. Nedenfor i 3.1 og 4.1 blir det oppgitt hvem som har vært med å avgi delinnstillingene.

I tillegg til de to utredningene til ny ekteskapslov har utvalget også fullført et par andre utredninger: I desember 1972 avga utvalget en utredning om opphevelse av lysingsordningen, som ble fulgt opp ved lov 18 mai 1973 nr 24. I NOU 1980:50 avga utvalget en utredning om samliv uten vigsel med forslag til enkelte lovregler for slike forhold. Denne utredningen ble på enkelte punkter fulgt opp ved

Side 8

endringer i loven om borettslag, jf endringslov 5 juni 1981 nr 47. Ellers er utredningen videreført i utredningen fra det såkalte «Husstandsfellesskaputvalget», NOU 1988:12 Husstandsfellesskap.

 

2. Det nordiske lovsamarbeidet

Som det går fram foran i 1, har Ekteskapslovutvalget vært et ledd i nordisk lovsamarbeid. I alle de nordiske land har det vært opprettet utvalg til å vurdere ekteskapslovgivningen. Framdriften i utvalgene og den videre oppfølgningen av utvalgsutredningene har vært forskjellig i de forskjellige land. Ekteskapslovutvalget har i sine to utredninger til ekteskapslov gitt korte oversikter over utviklingen i det nordiske samarbeidet, se delinnstilling I s 11 og delinnstilling II s 12.

Situasjonen er i dag at Finland og Sverige har fullført sine revisjoner av ekteskapslovgivningen i denne omgang. I begge disse landene trådte ny lovgivning i kraft 1 januar 1988. I Danmark er det vedtatt nye regler om vilkår for separasjon og skilsmisse. Endringene trådte i kraft 1 oktober 1989. Utover dette er det nå ikke konkrete planer om å revidere den danske ekteskapslovgivningen. I Island har ekteskapslovutvalget foreløpig ikke avgitt utredning.

I denne proposisjonen blir det redegjort for innholdet av de andre nordiske lands lovregler i tilknytning til drøftelsen av de punktene der det er av særlig interesse. Ganske kort kan det sies at ekteskapslovgivningen i de nordiske land ligger meget nær opptil hverandre. Da revisjonsarbeidet startet omkring 1970, var det en viss grunn til å frykte at dette arbeidet ville føre til større avvik mellom de nordiske land. Direktivene for den svenske utredningen ga inntrykk av at det der skulle gjøres meget grunnleggende endringer. Samtidig var det i andre land, blant annet i Norge, skepsis overfor en slik angrepsmåte. -I løpet av de årene revisjonsarbeidet har pågått, ser det imidlertid ut til å ha skjedd en tilnærming landene imellom. Dels har de svenske endringene ikke blitt så radikale som man opprinnelig ventet, dels har utviklingen i andre land ført til at det synes å være stemning for noe mer omfattende endringer enn det var omkring 1970.

 

3. Innstilling til ny ekteskapslov del i og høringen av den

 

3.1 Avgivelsen av utredningen

I august 1985 avga utvalget sin utredning med forslag til nye regler om inngåelse og oppløsning av ekteskap. Utredningen forelå trykket i begynnelsen av 1986 som NOU 1986:2 Innstilling til ny ekteskapslov del I. Da utredningen ble avgitt, hadde utvalget denne sammensetningen:

–	høyesterettsdommer Lilly Bølviken (formann)

 

–	professor Erik Grønseth

 

–	høyesterettsdommer Vera Holmøy

 

–	skolesjef John Lillestøl

 

–	professor dr juris Peter Lødrup

 

–	fylkesmann Signe Marie Stray Ryssdal

 

–	lege Dagny Torsnes

 

–	tidligere stortingsrepresentant, sogneprest Olav Totland

 

–	stud jur Torild Lien Utvik.

 

 

3.2 Oversikt over innholdet i utredningen

Utvalgets forslag til nye regler om inngåelse og oppløsning av ekteskap skal avløse de tilsvarende regler i lov av 31 mai 1918 nr 2 om indgaaelse og opløsning av egteskap (ekteskapsloven). Forslaget innebærer en forenkling av gjeldende lov. Innholdsmessig foreslås det størst endringer i reglene om oppløsning av ekteskap.

Når det gjelder ekteskapsvilkårene, går det viktigste forslaget ut på å oppheve forbudet i gjeldende lov mot at den som er «sinnsyk eller i høy grad åndssvak», inngår ekteskap uten tillatelse fra Kongen. Forslaget innebærer at også alvorlig sinnslidende og alvorlig psykisk utviklingshemmede skal kunne gifte seg uten tillatelse i det enkelte tilfellet. Forutsetningen er likevel at deres tilstand ikke er slik at de mangler evne til å forplikte seg rettslig. – Utvalget foreslår blant annet også å oppheve forbudet mot at besvogrede inngår ekteskap med hverandre og regelen om opplysningsplikt når en person som lider av kjønnssykdom i smittefarlig stadium, vil inngå ekteskap. – Utvalget foreslår få endringer i reglene om prøving av ekteskapsvilkårene.

Reglene om inngåelse av ekteskap foreslås beholdt i det vesentlige som nå. Utvalget foreslår ikke at man innfører obligatorisk borgerlig ekteskap, og prestenes adgang til å nekte å vie fraskilte når den tidligere ektefellen er i live, foreslås beholdt. I det borgerlige vigselsformularet foreslår utvalget at man sløyfer løftet om kjærlighet og troskap for hele livet, mens vekten blir lagt på betydningen og verdien av ekteskapet, hjelpsomhet og samhold

Side 9

og ansvar for hverandre og for felles barn. Brudefolk som ønsker det, skal etter forslaget ha adgang til å velge et enkelt vigselsformular som bare inneholder de lovbestemte krav for stiftelse av ekteskap.

Det er som nevnt særlig i reglene om oppløsning av ekteskap at utvalget foreslår omfattende endringer. Utvalget foreslår at en ektefelle skal ha et ubetinget krav på separasjon og etterfølgende skilsmisse, uten hensyn til den andre ektefellens ønske, og uten noen prøving fra domstol eller fylkesmann av grunnlaget for separasjonen. Separasjonstiden foreslås satt til ett år, uavhengig av om ektefellene er enige om skilsmisse eller ikke. På den andre siden foreslår utvalget at man opphever de fleste av de særlige skilsmissegrunner som nå gir adgang til skilsmisse ved dom. Også regelen om skilsmisse på grunn av utroskap foreslås her opphevet. Separasjon vil etter forslaget bli den vanlige, og nærmest den eneste, veien til skilsmisse. Både separasjon og skilsmisse skal som hovedregel gis ved bevilling fra fylkesmannen. – Utvalget foreslår å opprettholde adgangen til skilsmisse etter faktisk samlivsbrudd, uten at det er gitt bevilling eller dom på separasjon. Det foreslår at ektefellen som på denne måten har brudt samlivet, skal kunne kreve skilsmisse etter to år. Etter gjeldende rett kreves det tre års samlivsbrudd før skilsmisse kan gis.

Utvalget foreslår at den tvungne meklingen blir opphevet.

De særlige bestemmelsene i gjeldende lov om oppløsning av ekteskap gjennom omstøtelse foreslås opphevet.

 

3.3 Høringen

Justisdepartementet sendte 4 juni 1986 utredningen i NOU 1986:2 på høring til følgende institusjoner og organisasjoner:

alle departementer

alle fylkesmenn

alle domstoler

Norske Kommuners Sentralforbund

Den Norske Advokatforening

Den norske Dommerforening

Norges Juristforbund

Norges Lensmannslag

Lensmannsetatens Landslag

Norsk Sosionomforbund

Norsk Barnevernsamband

Landsorganisasjonen i Norge

Juridisk Rådgivning for Kvinner

Norske Kvinners Nasjonalråd

Norges Husmorforbund

Norsk Kvinnesaksforening

Brød og Roser

Kvinnefronten

Norsk Kvinneforbund

Norges Bondekvinnelag

Norges Bondeungdomslag

Barnefedrenes Forbund i Norge

Rettspolitisk forening

Det Norske Forbundet av 1948

Fellesrådet for homofile og lesbiske organisasjoner i Norge

Arbeidsgrupper for Homofil og Lesbisk Frigjøring

Human-Etisk Forbund

Institutt for Kristen Oppseding

Norges Frikirkeråd

Adventistforbundet

Den Evangelisk Lutherske Frikirke

Den katolske kirke

Det Evangelisk Lutherske Kirkesamfunn

Det lutherske Indremisjonsselskap

Det Mosaiske Trossamfunn

Det norske Baptistsamfunn

Frelsesarméen

Metodistkirken

Norsk fellesråd av evangeliske trossamfunn

Pinsemenigheten Filadelfia

Pinsemenigheten

Gilead Pinsemenigheten Salem

Det liberale Folkeparti

Det norske Arbeiderparti

Fremskrittspartiet

Høyre

Kristelig Folkeparti

Rød Valgallianse

Senterpartiet

Sosialistisk Venstreparti

Venstre.

Høringsfristen var satt til 15 desember 1986, men mange uttalelser kom etter fristen. Det kom uttalelse fra i alt ca 80 instanser, og høringsmaterialet er meget omfattende. Følgende instanser har gitt realitetsuttalelse:

Departementer og andre sentraladministrative organer:

Forbruker- og administrasjonsdepartementet

Kommunal- og arbeidsdepartementet

Sosialdepartementet

Utenriksdepartementet

Barneombudet

Likestillingsombudet

Likestillingsrådet

Feltpresten

Fylkesmenn:

Fylkesmannen i Oslo og Akershus Fylkesmannen i Hedmark

Side 10

 

Fylkesmannen i Oppland

Fylkesmannen i Buskerud

Fylkesmannen i Vestfold

Fylkesmannen i Aust-Agder

Fylkesmannen i Rogaland

Fylkesmannen i Hordaland

Fylkesmannen i Sogn og Fjordane

Fylkesmannen i Møre og Romsdal

Fylkesmannen i Nord-Trøndelag

Fylkesmannen i Nordland

Fylkesmannen i Troms

Fylkesmannen i Finnmark

Domstoler:

Moss byrett

Kristiansand byrett

Stavanger byrett

Sarpsborg sorenskriverembete

Eidsvoll sorenskriverembete

Sorenskriveren i Nord-Østerdal

Byfogden i Oslo. 1 avdeling

Stavanger byfogdembete

Oslo byskriverembete

Frostating lagmannsrett

Organer innen den norske kirke:

Oslo bispedømmeråd

Borg bispedømmeråd

Tunsberg bispedømmeråd

Agder bispedømmeråd

Stavanger bispedømmeråd

Møre bispedømmeråd

Sør-Hålogaland bispedømmeråd

Nord-Hålogaland bispedømmeråd

Kirkerådet

Oslo biskop

Biskopen i Borg

Tunsberg biskop

Biskopen i Agder

Stavanger biskop

Bjørgvin biskop

Biskopen i Møre

Nidaros biskop

Sør-Hålogaland biskop

Nord-Hålogaland biskop

Familievern- og familierådgivningsinstanser mv:

Offentlige familievernkontorers organisasjon

Kirkens Familierådgivning

Familiekontorene, Oslo helseråd

Familievernkontoret i Akershus

Familierådgivningskontoret, Stavanger

Kirkens familierådgivningskontor i Oslo

Kirkens familierådgivningskontor i Asker og Bærum

Kirkens Familievernkontor, Hamar

Stadsfysikus i Oslo

Organisasjoner:

Den Norske Advokatforening

Den norske Dommerforening

Norges Juristforbund

Norges Lensmannslag

Landsorganisasjonen i Norge

Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund

Juridisk Rådgivning for Kvinner

Norske Kvinnelige Juristers Forening

Norske Kvinners Nasjonalråd

Norges Husmorforbund

Norsk Kvinnesaksforening

Norges Bondekvinnelag

Barnefedrenes Forbund i Norge

Fellesrådet for homofile og lesbiske organisasjoner i Norge

Arbeidsgrupper for Homofil og lesbisk Frigjøring

Mental Barnehjelp

Human-Etisk Forbund

Norges Frikirkeråd

Frelsesarmeen

Menighetsfakultetet, lærerrådet

Det liberale Folkeparti.

Innholdet av høringsuttalelsene blir stort sett behandlet senere i proposisjonen, i tilknytning til de enkelte punktene i lovforslaget som uttalelsene tar opp.

Som en ganske kort beskrivelse kan det sies at høringsinstansene gjennomgående er ganske positive overfor utredningen og forslagene der. Dette må likevel modifiseres på to punkter. For det første er det svært mange som har andre synspunkter enn utvalget når det gjelder mekling og rådgivning. (Se nærmere om dette nedenfor i kapittel V avsnitt 6.) For det andre etterlyser kirkelige instanser ofte en større vekt på moral og verdispørsmål. Dette vil bli kommentert nedenfor i forbindelse med de enkelte punkter der det er aktuelt.

 

4. Innstilling til ny ekteskapslov del II og høringen av den

 

4.1 Avgivelsen av utredningen

I juni 1987 avga Ekteskapslovutvalget sin utredning med forslag til nye lovregler om formuesforholdet mellom ektefeller og om bidrag til ektefelle etter separasjon, skilsmisse m.v. Med dette hadde utvalget avsluttet sitt arbeid. Utredningen forelå trykket i desember 1987 som NOU 1987:30 Innstilling til ny ekteskapslov del II.

Side 11

 

Følgende medlemmer deltok da denne utredningen ble avgitt:

–	professor dr juris Peter Lødrup (formann)

 

–	professor Erik Grønseth

 

–	høyesterettsdommer Vera Holmøy

 

–	skolesjef John Lillestøl

 

–	advokat Ingebjørg Roll-Matthiesen

 

–	fylkesmann Signe Marie Stray Ryssdal

 

–	lege Dagny Torsnes

 

–	tidligere stortingsrepresentant, sogneprest Olav Totland

 

–	kontorleder Torild Lien Utvik.

 

Førstekonsulent Jørgen Brunsvig hadde vært sekretær for utvalget fra august 1985.

 

4.2 Oversikt over innholdet i utredningen

Utredningen omfatter både regler om formuesordningen under ekteskapet og regler om delingen av ektefellenes formue ved opphør av ekteskapet. Utredningen inneholder videre forslag til nye regler om bidrag etter separasjon, skilsmisse eller annet samlivsbrudd.

Ekteskapslovutvalget foreslår at grunnprinsippene i gjeldende lovgivning om formuesforholdet mellom ektefeller blir opprettholdt.

Ved opphør av ekteskapet skal det etter forslaget fortsatt skje en likedeling av hver av ektefellenes formue, hvis det ikke er særskilt fastsatt at midler skal være unntatt fra deling (særeie). Men Ekteskapslovutvalget foreslår en viss utvidelse av retten til å holde midler av egen formue utenfor delingen, selv om midlene ikke er særeie. Flertallet foreslår at en ektefelle i utgangspunktet skal ha rett til å holde utenfor delingen verdien av formue som klart kan føres tilbake til midler ektefellen hadde da ekteskapet ble inngått eller senere har fått ved arv eller gave. Også mindretallet ønsker å utvide retten til såkalt Skjevdeling, men mener at den fortsatt bør bero på en konkret vurdering av hva som er rimelig. Hele utvalget mener at det i særlige tilfeller bør være adgang til å holde utenfor delingen midler som er ervervet under ekteskapet på annen måte enn ved arv eller gave, og at det bør være adgang til delvis Skjevdeling.

Nytt er det videre at utvalget foreslår at en avtale om særeie skal kunne lempes dersom avtalen fører til at en ektefelle blir urimelig dårlig stilt ved opphøret av ekteskapet.

Utvalget foreslår visse endringer i reglene om fradrag for gjeld før noe går til deling med ektefellen. Etter gjeldende rett kan det gjøres fradrag for hele gjelden. Utvalget mener at en ektefelle som også har særeie, eller som holder midler utenfor delingen etter skjevdelingsregelen, bare kan gjøre fradrag for en forholdsmessig del av sin gjeld i den delen av formuen som skal deles.

Utvalget foreslår også en rekke andre mindre endringer i reglene om delingsoppgjøret. Blant annet foreslår det at skjæringstidspunktet skal være det samme for erverv, gjeld og forbruk. Og det foreslår uttrykkelige regler om hvilket tidspunkt som skal legges til grunn ved verdsettelsen av eiendeler som en ektefelle overtar ved delingen.

Utvalget foreslår ikke endringer i de gjeldende prinsippene om ektefellenes gjensidige underholdsplikt under ekteskapet. Derimot foreslår utvalget begrensninger i retten for en ektefelle til bidrag ved separasjon, skilsmisse eller annet samlivsbrudd. Blant annet blir det foreslått at en eventuell rett til bidrag som hovedregel skal fastsettes for en begrenset tid på inntil tre år. Utvalget foreslår også å begrense fraskilte ektefellers rett til ektefellepensjon fra andre pensjonsordninger enn folketrygden.

Utvalget foreslår å lovfeste enkelte regler som er utviklet gjennom praksis. Dette gjelder bl.a regelen om at en ektefelles innsats i hjemmet kan gi grunnlag for sameierett i felles bolig og vanlig innbo som er anskaffet under ekteskapet.

Utredningen inneholder videre forslag til regler på noen punkter hvor gjeldende rett er uklar og/eller ufullstendig. Disse forslagene tar bl.a sikte på å lette gjennomføringen av delingen ved opphøret av ekteskap.

 

4.3 Høringen

Justisdepartementet sendte 19 januar 1988 utredningen i NOU 1987:30 på høring til følgende institusjoner og organisasjoner:

Finansdepartementet

Forbruker- og administrasjonsdepartementet

Kirke- og undervisningsdepartementet

Kommunal- og arbeidsdepartementet

Sosialdepartementet

Utenriksdepartementet

Barneombudet

Likestillingsombudet

Likestillingsrådet

alle fylkesmenn

alle domstoler

Norske Kommuners Sentralforbund

Offentlige familievernkontorers organisasjon

Kirkens Familierådgivning

Den Norske Advokatforening

Side 12

 

Den norske Dommerforening

Norges Juristforbund

Norges Lensmannslag

Lensmannsetatens Landslag

Norsk Sosionomforbund

Norsk Barnevernsamband

Norsk Psykologforening

Norsk Sosiologforening

Landsorganisasjonen i Norge

Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund

Rettspolitisk forening

Mental Barnehjelp

Human-Etisk Forbund

Institutt for Kristen Oppseding

Juridisk Rådgivning for Kvinner

Norske Kvinnelige Juristers Forening

Norske Kvinners Nasjonalråd

Norges Husmorforbund

Norsk Kvinnesaksforening

Kvinnefronten

Norsk Kvinneforbund

Norges Bondekvinnelag

Norges Bondeungdomslag

Alene-Foreldre-Foreningen

Foreign Spouses Association

Krisetelefonen for menn

Foreningen 2 Foreldre

Barnefedrenes Forbund i Norge

Det Norske Forbundet av 1948

Fellesrådet for homofile og lesbiske organisasjoner i Norge

Arbeidsgrupper for Homofil og Lesbisk Frigjøring

Det liberale Folkeparti

Det norske Arbeiderparti

Fremskrittspartier

Høyre

Kristelig Folkeparti

Rød Valgallianse

Senterpartiet

Sosialistisk Venstreparti

Venstre.

Høringsfristen var satt til 1 august 1988, men mange uttalelser kom etter fristen. Det kom uttalelse fra i alt ca 30 instanser. Følgende instanser har gitt realitetsuttalelse:

Departementer og andre sentraladministrative organer:

Finansdepartementet

Forbruker- og administrasjonsdepartementet

Sosialdepartementet

Utenriksdepartementet

Skattedirektoratet

Likestillingsombudet

Likestillingsrådet

Fylkesmenn:

Fylkesmannen i Oslo og Akershus

Fylkesmannen i Hedmark

Fylkesmannen i Vestfold

Fylkesmannen i Aust-Agder

Fylkesmannen i Vest-Agder

Fylkesmannen i Nordland

Domstoler:

Trondheim Byrett

Oslo Byskriverembete

Organisasjoner:

Den Norske Advokatforening

Den norske Dommerforening

Norges Juristforbund

Landsorganisasjonen i Norge

Norske Kvinnelige Juristers

Forening Norges Bondekvinnelag

Juridisk Rådgivning for Kvinner

Norsk Kvinnesaksforening

Norges Bondelag

Norges Bygdeungdomslag

Norsk Psykologiforening

Norsk Sosiologiforening

Institutt for Kristen Oppseding

Fellesrådet for homofile og lesbiskes organisasjoner i Norge

Foreign Spouses Association

Kristelig Folkeparti

Innholdet av høringsuttalelsene blir stort sett behandlet i tilknytning til de enkelte punktene i lovforslaget som uttalelsene tar opp.

Som en ganske kort beskrivelse kan det sies at høringsinstansene gjennomgående er ganske positive overfor utredningen og forslagene der. Et punkt som har vært gjenstand for noe uenighet er forslaget om å utvide retten til skjevdeling for midler ektefellene hadde da ekteskapet ble inngått eller senere har ervervet ved arv eller gave. (Jf nærmere under kapittel VIII punkt 7.2.) Videre har enkelte høringsinstanser hatt innvendinger mot forslagene om å begrense retten til underholdsbidrag ved separasjon, skilsmisse eller annet samlivsbrudd. (Se nærmere om dette under kapittel VII avsnitt 2.)

Side 13

 

 

 

III. Inngåelse av ekteskap

 

1. Innledning

Det har skjedd store endringer i familiestrukturen siden vi fikk ekteskapsloven av 1918, ikke minst i de siste ti til tyve årene. Ekteskapslovutvalget gir på s 13 til 15 i delinnstilling I opplysninger blant annet om hyppigheten av ekteskapsinngåelser, skilsmisser og gjengifte. Det går fram at færre gifter seg enn tidligere, flere bor sammen uten å være gift, det er færre barn i familiene og antallet skilsmisser har økt sterkt. Ekteskapet er likevel den helt dominerende samlivsformen, og flertallet av ekteskapene varer fortsatt livet ut. Etter Justisdepartementets syn er det viktig at bestemmelsene i en ny ekteskapslov utformes slik at de kan bidra til at ekteskapets rolle som samlivsform ikke svekkes.

Det sondres i ekteskapsretten mellom materielle og formelle ekteskapsvilkår. De materielle vilkårene angir betingelsene for å inngå ekteskap; de formelle i hvilke former ekteskapsinngåelsen må skje. Ved begge typer vilkår oppstår det spørsmål om betydningen av feil eller mangler, f.eks om ekteskapet blir ugyldig eller om det kan omstøtes. Materielle ekteskapsvilkår blir behandlet i avsnitt 2, og formelle ekteskapsvilkår i avsnitt 4. Omstøtelse og ugyldighet behandles i henholdsvis kapittel IV og kapittel III punkt 4.4.

 

2. Materielle vilkår for å inngå ekteskap

 

2.1 Hovedtrekkene i gjeldende rett

Om formålet med de materielle vilkår for å inngå ekteskap heter det i delinnstilling I på s 16:

« Generelt kan man si at det bak lovens vilkår dels ligger et beskyttelseshensyn. Man har villet beskytte den som ikke har alder eller evne til å vurdere hva et ekteskap innebærer for ham eller henne, og man har villet beskytte mot forhold som kan gjøre ekteskapet til en særlig belastning for vedkommende part, den annen part og eventuelt avkom. Dels har vilkårene vært diktert av etiske vurderinger, dels av rasehygieniske eller rasebiologiske hensyn.»

De materielle vilkår for å inngå ekteskap er regulert i ekteskapsloven §§ 1 til 11. Det er her tale om betingelser som ikke er undergitt partenes frie rådighet, og som de på forhånd må legitimere at er oppfylt. I det følgende blir det gitt en kort oversikt over disse reglene.

Enkelte personer må ha samtykke og/eller tillatelse for å gifte seg. Personer under 18 år kan som hovedregel ikke inngå ekteskap uten samtykke fra den eller dem som har foreldreansvaret, og uten tillatelse fra Kongen (fylkesmannen med adgang til å klage til departemenetet), § 1. Visse modifikasjoner er gjort i §§ 2 og 4. Umyndiggjorte kan ikke inngå ekteskap uten samtykke av verge, eller eventuelt med tillatelse fra Kongen (fylkesmannen) dersom vergens nektelse ikke har skjellig grunn, se § 3, jf § 4. Sinnssyke og høygradig åndssvake må ha samtykke av Kongen (departementet), § 5.

Ingen somatisk sykdom er i dag noe egentlig hinder for å inngå ekteskap. Men den som lider av kjønnssykdom som ennå frembyr smittefare, kan ikke inngå ekteskap uten at den annen part er gjort kjent med sykdommen, § 6. Det er dessuten et vilkår at begge parter har fått muntlig veiledning av lege om farene ved sykdommen.

• 7 har forbud mot ekteskap mellom slektninger i rett opp- eller nedstigende linje og mellom søsken. I forhold til adoptivbarn gjelder forbudet både den opprinnelige slekt og adoptivforeldrene og deres slekt. Er adoptivbarnet adoptert på ny, kan fylkesmannen likevel samtykke i ekteskap mellom adoptivbarnet og en av de opprinnelige adoptivforeldrene eller dennes slektning. – Besvogrede i rett opp- eller nedstigende linje kan ikke inngå ekteskap med hverandre uten tillatelse av Kongen (departementet), § 8.

Ingen kan inngå et nytt ekteskap så lenge et tidligere ekteskap ikke er oppløst, § 9. Dessuten har § 11 et betinget og begrenset forbud mot at noen gifter seg på nytt før det er innledet privat skifte av boet fra det tidligere ekteskapet, eller boet er overlevert til offentlig skilte.

Gjeldende ekteskapslov forstås slik at det bare er personer av motsatt kjønn som kan inngå ekteskap med hverandre. Slik må også utkastet til ny ekteskapslov forstås, selv om det ikke er tatt inn noen uttrykkelig bestemmelse om det.

Av § 35 om omstøtelse kan man utlede hva som skal til for at selve overenskomsten om ekteskap er gyldig, se nr 1 om bevisstløshet m.v, nr 2 til 5 om forskjellige former for villfarelse og § 6 om tvang.

Side 14

 

 

2.2 Oversikt over forslagene til endringer

Ekteskapslovutvalget foreslår bare relativt små endringer i reglene om vilkår for å inngå ekteskap. Utvalget viser til at det i dag synes å være en utbredt oppfatning at lovgiveren bør være tilbakeholdende med å stille opp ekteskapshindringer (delinnstilling I s 16). Det mener at utgangspunktet bør være at det ikke bør gjelde andre eller flere vilkår enn nødvendig ut fra de særlige hensyn og etiske betraktninger som det i dag er alminnelig oppslutning om. Utvalget peker på at ekteskapsforbud som ikke er underbygget av tilsvarende sosiale normer, er lite egnet til å forhindre faktisk samliv. Mulighetene for å håndheve ekteskapsvilkår kan dessuten være begrenset, slik at håndhevningen kan bli tilfeldig og vilkårlig.

De endringene utvalget foreslår, går i samsvar med dette i retning av å fjerne eller myke opp enkelte vilkår. Det viktigste forslaget er å oppheve forbudet mot at den som er «sinnsyk eller i høy grad åndssvak», inngår ekteskap uten tillatelse av Kongen. Utvalget foreslår også å oppheve forbudet mot at besvogrede inngår ekteskap med hverandre, og reglene om opplysningsplikt når en person som lider av kjønnssykdom i smittefarlig stadium, vil inngå ekteskap.

Gjennomgående får utvalgets standpunkter bred støtte under høringen.

 

2.3 Ekteskapsalderen

 

2.3.1 Ekteskapslovutvalgets syn

Etter en lengre drøftelse konkluderer Ekteskapslovutvalget med at ekteskapsalderen på 18 år bør beholdes. Utvalget viser særlig til at det er naturlig at ekteskapsalderen er den samme som myndighetsalderen.

Etter gjeldende ekteskapslov § 1 kan den som er under 18 år, likevel inngå ekteskap hvis den eller de som har foreldreansvaret, samtykker og Kongen (fylkesmannen) tillater det. Ekteskapslovutvalget vil beholde dette som en hovedregel. Hvis en av dem som har foreldreansvaret er sinnssyk, eller hvis det vil volde særlig vanskeligheter eller forhaling å innhente samtykke fra en av dem, er samtykke fra den andre etter gjeldende rett nok, § 2 første punktum. Er begge i en slik situasjon, kreves samtykke fra verge, annet punktum.

Utvalget foreslår første punktum beholdt, men går inn for at unntaket for samtykke for den som er sinnssyk, endres til den som ikke har rettslig handleevne, se utkastet § 1-2 og delinnstilling I s 27. Etter utvalgets syn bør derimot ikke en ny ekteskapslov ha en regel tilsvarende annet punktum. Det heter i innstillingen på s 27:

« For det første er det i praksis ikke alltid oppnevnt verge i disse tilfelle, og en oppnevning med sikte spesielt på samtykke til ekteskap synes mindre hensiktsmessig. For det andre kan det i slike situasjoner være andre personer enn vergen som naturlig bør ha et ord med i laget… Etter utvalgets mening bør det når foreldrene – eller de eller den som har foreldreansvaret i foreldrenes sted – ikke kan samtykke, overlates til fylkesmannen å innhente uttalelser fra personer som i det konkrete tilfelle står den unge nær, herunder fra eventuell verge. Disse uttalelser må så fylkesmannen vurdere som et ledd i sin vurdering av om tillatelse til ekteskap bør gis.»

Etter gjeldende lovs § 4 kan fylkesmannen gi tillatelse til ekteskap selv om foreldre eller andre som har foreldreansvaret, nekter samtykke, hvis fylkesmannen finner at det ikke er «skjellig grunn » til nektelsen. Bestemmelsen tolkes strengt, og kan nærmest ses på som en sikkerhetsventil. Utvalget mener den bør beholdes i sin nåværende form, men foreslår at «skjellig grunn» endres til «rimelig grunn». Forslaget er ikke ment å innebære noen endring av realiteten i bestemmelsen.

 

2.3.2 Høringsinstansenes syn

De av høringsinstansene som har uttalt seg om ekteskapsalderen, er positive til forslaget om å beholde 18 år som aldersgrense. Bare noen få har bemerkninger til det nærmere innholdet av reglene. Kommunal- og arbeidsdepartementet uttaler:

« Vi er av den mening at de samme vilkår for ekteskap (både de formelle og de materielle vilkår) bør gjelde for utlendinger som for nordmenn når ekteskapet inngås i Norge.

Vi vil likevel peke på at enkelte vilkår i vår ekteskapslovgivning er ukjente i andre kulturer. Blant annet er det ikke uvanlig i afrikanske og asiatiske land at brud/brudgom er under 16 år.»

Fylkesmannen i Rogaland uttaler:

« Når det gjelder adgangen til å gi tillatelse til inngåelse av ekteskap før fylte 18 år, burde det kanskje vært satt en nedre aldersgrense på 16 år.»

Et tilsvarende syn har Norsk Kvinnesaksforening gitt uttrykk for.

Barneombudet drøfter om grensen bør heves til 20 år, men går ikke inn for en slik løsning.

 

2.3.3 Justisdepartementets vurdering

Justisdepartementet er enig med utvalget og alle de høringsinstanser som har uttalt seg om spørsmålet, i at ekteskapsalderen fortsatt bør være 18 år. Etter departementets syn er det naturlig at myndighetsalderen og

Side 15

ekteskapsalderen er sammenfallende. Departementet er videre enig med Kommunal- og arbeidsdepartementet i at vilkårene bør være de samme for nordmenn som for utlendinger som gifter seg i Norge. Det har forståelse for at ikke alle utlendinger er fortrolig med de norske reglene. Etter departementets syn er det likevel ikke sterk nok grunn til å senke ekteskapsalderen i norsk rett at ekteskapsalderen er lavere i flere afrikanske og asiatiske land.

Departementet støtter utvalget i at reglene om samtykke fra den eller dem som har foreldreansvaret, og tillatelse fra Kongen (fylkesmannen) i hovedtrekk bør beholdes uforandret. Departementet er videre enig i utvalgets forslag om at begrepet «sinnsyk» endres til «uten rettslig handleevene» i bestemmelsen om unntak fra samtykkekravet. Departementet er imidlertid ikke enig i utvalgets forslag om helt å sløyfe kravet om samtykke fra verge hvor begge foreldrene er uten rettslig handleevne. Riktignok synes det mindre hensiktsmessig å oppnevne verge med sikte spesielt på samtykke til ekteskap, men departementet finner det likevel rimelig at det stilles krav om samtykke i de tilfeller der det allerede er oppnevnt verge. Dersom bestemmelsen begrenses på denne måten, faller etter departementets mening store deler av innvendingene mot dagens regel bort.

Når det gjelder spørsmålet om å sette en nedre aldersgrense for når tillatelse til ekteskap kan gis, viser departementet til at det sjelden gis tillatelse til at unge under 17 år inngår ekteskap, se delinnstilling I s 25. Det er derfor etter departementets syn ikke nødvendig med en uttrykkelig bestemmelse om en slik nedre aldersgrense.

 

2.4 Bør det fortsatt kreves samtykke fra vergen når umyndiggjorte skal inngå ekteskap?

 

2.4.1 Ekteskapslovutvalgets syn

Ekteskapslovutvalget kommer – under noe tvil – til at samtykke fra vergen fortsatt bør kreves når umyndiggjorte vil inngå ekteskap. Det heter i delinnstilling I på s 28:

« Når grunnlaget for umyndiggjøringen nettopp er at den umyndiggjorte mangler evnen til å dra omsorg for seg og sitt gods, synes det naturlig fremdeles å kreve vergens samtykke til ekteskapsinngåelsen. Nødvendigheten av samtykke vil innebære en beskyttelse av den umyndiggjorte mot uoverveide ekteskapsinngåelser og mot mulig utnyttelse fra den annen part i det forhold som søkes etablert eller stadfestet som ekteskap.

Utvalget ser de betenkeligheter som er forbundet med å kreve vergesamtykke i et så personlig anliggende som en ekteskapsinngåelse. Men betenkelighetene antas – som nå – å burde avhjelpes ved at fylkesmannen kan gi tillatelse til ekteskapsinngåelsen selv om vergen har nektet.»

 

2.4.2 Høringsinstansenes syn

Få høringsinstanser har uttalt seg om spørsmålet. Bare Stavanger byfogdembete går imot utvalgets forslag. Denne høringsinstansen uttaler:

« Et vergesamtykke, i et så personlig anliggende som den umyndiggjortes adgang til å inngå ekteskap, vil ofte kunne være influert av a sikre den umyndiggjortes nære slektninger kontroll over hans « aktiva», mer enn en beskyttelse av den umyndiggjorte selv mot såkalte «uoverveide ekteskapsinngåelser».

Det er også i disse tilfeller avgjort vanskeligere for Fylkesmannen å kunne avdekke nektelsens reelle innhold, enn i tilfellet når foreldrene til en umyndig nekter å samtykke.»

 

2.4.3 Justisdepartementes vurdering

Departementet er enig med utvalget og flertallet av høringsinstansene som har uttalt seg om spørsmålet, i at det fremdeles bør kreves samtykke for at umyndiggjorte skal kunne inngå ekteskap. Det slutter seg til utvalgets begrunnelse.

Ved lovendring 15 juni 1990 nr 29 ble vergemålsloven endret. Adgangen til å oppnevne hjelpeverge ble utvidet, se § 90 a. Det ble ikke foretatt innskrenkninger i vilkårene for at en person kan gjøres umyndig. Men lovendringen bygger på den forutsetning at umyndiggjøring ikke skal foretas hvis vedkommendes interesser på en hensiktsmessig måte kan varetas ved at det oppnevnes hjelpeverge. Det er derfor grunn til å tro at antallet umyndiggjorte etter en tid vil bli redusert.

Hjelpevergen kan gis myndighet til å vareta klientens anliggender i sin alminnelighet eller enkelte særlige anliggender, se vergemålsloven § 90 b. Hvor det er oppnevnt hjelpeverge, og oppnevningen er gjort generell, bør det etter departementets syn kreves at hjelpevergen samtykker til ekteskapsinngåelsen. Hjelpeverge skal bare kunne oppnevnes hvor en person ikke er i stand til å vareta sine interesser på grunn av sinnslidelse e l, og det er behov for slik oppnevning. Det står uttrykkelig i loven at myndighetsområdet ikke bør gjøres mer omfattende enn nødvendig. Hvis oppnevningen er gjort generell, er det derfor etter departementets syn grunn til å anta at vedkommende vanligvis vil mangle evne til normal forståelse av hva en ekteskapsinngåelse innebærer, og evne til normal motivering for å inngå ekteskap. Hvis oppnevningen bare gjelder ett eller flere spesielle anliggender, bør samtykke fra hjelpevergen derimot etter departementets syn ikke være noe vilkår med

Side 16

mindre det naturlig faller innenfor hjelpevergens oppdrag å gi slikt samtykke.

 

2.5 Alvorlig sinnslidelse og alvorlig psykisk utviklingshemming som ekteskapshindring?

 

2.5.2 Ekteskapslovutvalgets syn

Ekteskapslovutvalget kommer etter en lengre drøftelse til at det dispensable ekteskapsforbudet i § 5 om at den som er «sinnsyk eller i høy grad åndssvak», ikke kan gifte seg uten tillatelse av Kongen, bør gå ut. Dermed vil også alvorlig sinnslidende og alvorlig psykisk utviklingshemmede kunne gifte seg uten tillatelse i det enkelte tilfellet. Selv om det ikke er sagt uttrykkelig i lovutkastet, må det imidlertid følge av alminnelige rettsprinsipper at ekteskapsinngåelse likevel er utelukket dersom tilstanden er slik at vedkommende mangler evne til å forplikte seg rettslig (ikke har rettslig handleevne).

Det heter i utvalgets sammenfattende begrunnelse for forslaget (delinnstilling I s 35):

« Utvalget konkluderer etter dette med at ekteskapsloven § 5 bør oppheves.

Utvalget legger da avgjørende vekt på de uttalelser som nå foreligger fra de oppnevnte sakkyndige, som begge tilrår oppheving. Utvalget viser videre til manglende kontrollmuligheter og faren for vilkårlig håndheving av gjeldende lovs forbud. Utvalget viser også til at et forbud ikke kan forhindre faktisk samliv utenom ekteskapslovgivningen. Endelig viser utvalget til det endrede syn på de mentalt syke og psykisk utviklingshemmede som gjør seg gjeldende i vart og i andre land, og som for Sveriges vedkommende for lengst har ledet til oppheving av det tilsvarende svenske ekteskapsforbud.

Avgjørende for om en mentalt syk eller utviklingshemmet. person skal kunne inngå ekteskap, vil da være at tilstanden ikke er slik at han/hun heller ikke har rettslig handleevne. Også dette spørsmål kan tenkes i noen tilfelle å være vanskelig for en vigselmann å avgjøre. Men grensetilfelle kommer man ikke utenom. Om rettshandelsevne og følgen av at slik evne ikke har foreligget, vises ellers til avsnitt 4.6, jfr. 5.5.

Den sinnsyke/åndssvake kan være umyndiggjort etter de regler som gjelder for dette, jf lov av 28. november 1898 om umyndiggjørelse § 1. Er vedkommende sinnsyke/åndssvake umyndig eller umyndiggjort, må vergen gi samtykke til eventuelt ekteskap.»

 

2.5.2 Høringsinstansenes syn

Forslaget får gjennomgående støtte under høringen. For eksempel uttaler Helsedirektoratet, med støtte fra Sosialdepartementet:

« Helsedirektoratet har vurdert forslaget om å oppheve § 5 i någjeldende ekteskapslov og finner å kunne slutte seg til utvalgets begrunnelse på dette punkt.

Vi er således enig i at sinnssykdom og åndssvakhet ikke i seg selv skal være noen ekteskapshindring, men at det er tilstrekkelig at vigselsmannen pålegges en plikt til å vurdere vedkommendes rettslige handleevne på tidspunktet for ekteskapsinngåelse.»

Fylkesmannen i Finnmark uttaler:

« Opphevelsen av ekteskapsloven § 5 om inngåelse av ekteskap for sinnsyke og åndssvake synes positiv idet loven bnr i tråd med dagens endrede holdning til mentalt syke og psykisk utviklingshemmede.»

Norges Bondekvinnelag uttaler:

« Norges Bondekvinnelag støtter forslaget fra utvalget om opphevelse av denne del av loven. Med bakgrunn i hva de sakkyndige hevder i kommentarene knyttet til forslaget, ser vi det som viktig at også dem som har blitt omfattet av gjeldende bestemmelse, skal få de samme rettigheter som andre – uten noen form for «offentlig behandling». Idag lever mange mennesker med alvorlige og tildels langvarige psykoser et veltilpasset liv i samfunnet under adekvat behandling. Andre har kanskje bare hatt en kort kritisk sykdomsperiode. Faren for vilkårlighet er i høy grad til stede når en skal sette grenser mellom de såkalt «normale» og dem denne  loven rammer.»

Kritiske kommentarer er særlig kommet fra Norske Kvinners Nasjonalråd, som uttaler:

« NKN er ikke enig i at bestemmelsen bør oppheves. Vi vil særlig peke på at ekteskapsforbudet har en normdannende betydning og opphevelse av forbudet vil være med på å «legalisere» slike forhold. Vi mener også at en opphevelse av forbudet vil være i strid med folks rettsoppfatning. Sinnsykdom hos foreldre vil være en stor belastning for familie og barn, og vi tror at skadefaktoren kan være alvorlig.

Det forhold at det har vært få dispensasjonssøknader til bestemmelsen, mener vi viser at det ikke er behov for en endring av loven på dette punktet.»

 

2.5.3 Justisdepartementets vurdering

Justisdepartementet er enig med utvalget og det klare flertallet av høringsinstansene i at bestemmelsen i ekteskapsloven § 5 bør gå ut. Vigsleren bør i stedet kontrollere at brudefolkene har rettslig handleevne, se utkastets § 9. Departementet viser til utvalgets begrunnelse, som er gjengitt foran. Det kan videre nevnes at også i Finland og Danmark er bestemmelsene tilsvarende vår § 5 opphevet, henholdsvis i 1987 og 1989.

Den norske Dommerforening kommenterer utformingen av utvalgets forslag når det gjelder kontrollen med at brudefolkene har rettslig handleevne. Dette blir behandlet nedenfor i punkt 3.4.

Side 17

 

 

2.6 Opplysnings- og veiledningsplikt om kjønnssykdommer?

 

2.6.1 Ekteskapslovutvalgets syn

Ekteskapslovutvalget foreslår å oppheve bestemmelsen i ekteskapsloven § 6 om at den som har kjønnssykdom i smittefarlig stadium, ikke kan gifte seg uten at den andre part er gjort kjent med sykdommen og begge partene har fått muntlig veiledning av lege om farene ved sykdommen. I delinnstilling I s 35 heter det blant annet:

« Av innstilling II fra Ekteskapslovutvalget av 1957, avgitt i 1964, fremgår at Helsedirektoratet den gang hadde gitt uttrykk for at bestemmelsen om opplysningsplikt for smittsom venerisk sykdom neppe hadde noen reell betydning ved siden av de plikter til å søke lege og legebehandling som fulgte av lov 12. desember 1947 nr 4 om åtgjerder mot kjønnssykommer og de kontrolltiltak loven hjemler. Utvalget av 1957 fant likevel – under noen tvil – at denne rest av den tidligere mer omfattende § 6 burde beholdes. Begrunnelsen var den særlige plass disse sykdommer inntar. Om dette sies det i innstillingen side 7:

« … Det vil føles ganske særlig krenkende å bli smittet av slik sykdom. Dette syn bygger også loven ellers på, jf omstøtelsesregelen i § 35 første ledd nr. 3 og skilsmisseregelen i § 49. Bestemmelsen kan dessuten tenkes å få betydning ved siden av plikten til å søke lege etter § 2 i lov om åtgjerder mot sinnsykdommer. Ved at brudefolkene før lysning må svare på spørsmålet om de lider av venerisk sykdom som frembyr fare for smitte, jf utkastets § 13 nr. 5, vil det kunne tenkes at de blir nødt til å ta opp med seg selv et problem som de hittil har skjøvet fra seg.»

Nærværende utvalg mener at bestemmelsen i § 6 ikke forsvarer sin plass i en ny og forenklet ekteskapslov.»

 

2.6.2 Høringsinstansenes syn

Under høringen har en del instanser gått imot eller uttrykt tvil om utvalgets forslag, særlig på grunn av AIDS-sykdommen. Det heter f.eks i uttalelsen fra Helsedirektoratet, som Sosialdepartementet har sluttet seg til:

« Helsedirektoratet er ellers av den oppfatning at en person som er HIV-smittet – og som vet om dette – bør ha opplysningsplikt i forhold til den person hun/han skal inngå ekteskap med. vi legger her vekt på at ikke bare ektefelle, men også eventuelle oarn vil kunne bli smittet av HIV-viruset.»

Fylkesmannen i Rogaland uttaler:

« Forslaget om å oppheve ekteskapsloven § 6 (opplysningsplikten når en lider av en venerisk sykdom i smittefarlig stadium) burde kanskje vært diskutert i forhold til utbredelsen av aids. Imidlertid er det gjerne flere forhold som partene bør gi hverandre opplysninger om, og det kan virke tilfeldig at opplysning om venerisk sykdom er særskilt nevnt.»

 

2.6.3 Justisdepartementets vurdering

Justisdepartementet deler fullt ut den oppfatning at de som vil gifte seg, bør gi hverandre opplysninger om smittsomme sykdommer som overføres ved seksuell omgang. Departementet er riktignok i noe tvil om hvor mye det er å oppnå for den alminnelige smittebekjempelsen ved å beholde den gjeldende lovens regler om opplysnings- og veiledningsplikt som ekteskapsvilkår. Det seksuelle samlivet mellom partene innledes vanligvis før ekteskapet, slik at ekteskapsinngåelsen slikt sett kan bli et noe tilfeldig tidspunkt. På den andre siden er enkelte seksuelt overførbare sykdommer som AIDS-sykdommen så alvorlige at ethvert rimelig middel bør tas i bruk for å påvirke holdninger om hvordan den som er smittet, må forholde seg. Departementet viser særlig til Helsedirektoratets høringsuttalelse, som Sosialdepartemenet slutter seg til. Justisdepartementet har på denne bakgrunn kommet til at det fremdeles bør være opplysnings- og veiledningsplikt som ekteskapsvilkår for smittsomme sykdommer som overføres ved seksuell omgang.

 

2.7 Slektskap som ekteskapshindring

 

2.7.1 Ekteskapslovutvalgets syn

I tidligere tider har det til dels gjeldt omfattende forbud mot ekteskap mellom beslektede. Etter gjeldende ekteskapslov § 7 er det bare forbud mot ekteskap mellom slektninger i rett opp- og nedstigende linje og mellom søsken. Dette forbudet foreslår Ekteskapslovutvalget i hovedtrekk opprettholdt. På ett punkt foreslår utvalget likevel en viss endring, nemlig når det gjelder ekteskap mellom halvsøsken. Også slike ekteskap omfattes både av forbudet i gjeldende lovs § 7 og av hovedregelen i utvalgets utkast. Utvalget foreslår imidlertid at det skal være en viss dispensasjonsadgang for tilfellene der halvsøsken har inngått ekteskap eller samlivsforhold uten å kjenne til slektskapsforholdet. I dag gjelder ikke noen egentlig dispensasjonsadgang. Men fylkesmannen kan la være å reise søksmål for å få ekteskapet omstøtt dersom «særlig sterke grunner» taler for det, og dette virker i praksis som en dispensasjonsadgang. I delinnstilling I (s 36) heter det blant annet:

« Lovens regel må fortsatt være at ekteskap mellom søsken ikke kan tillates, uten hensyn til om det gjelder hel eller halvsøsken.

Det det er spørsmål om, er gjennom en dispensasjonsordning å avhjelpe en ulykkelig situasjon for halvsøsken som måtte ha inngått ekteskap uten kjennskap til slektskapsforholdet, eventuelt også for halvsøsken som uten slikt kjennskap måtte ha innledet et faktisk samlivsforhold og ønsker å inngå ekteskap.

Side 18

 

Nå vil situasjoner av denne art ikke lett kunne oppstå. Med det økte antall skilsmisser med søsken som vokser opp på hver sin kant, og med det økte antall barn utenfor ekteskap som man kan registrere, er det mulig at behovet for en dispensasjonsordning kan bli noe større enn det Ekteskapslovutvalget av 1957 regnet med. Men det vil ikke under noen omstendighet kunne dreie seg om annet enn meget små tall.

– – –

Når det gjelder de hensyn som ligger bak gjeldende forbud mot ekteskap mellom søsken, peker utvalget på at de arvebiologiske hensyn ikke gjør seg gjeldende i samme grad for halvsøsken som for helsøsken. Faren for forsterkede uheldige arveegenskaper er for halvsøsken visstok ikke større enn for ekteskap med søskens avkom. Den følelsesmessige motvilje mot ekteskap mellom personer som har vokst opp sammen, er ikke til stede når halvsøsken har vokst opp på hver sin kant.

Utvalget har funnet spørsmålet tvilsomt, men er blitt stående ved at godkjennelse av et ekteskap mellom halvsøsken i tilfelle bør skje ved en direkte dispensasjonsadgang, ikke ved unnlatt saksanlegg i en situasjon som normalt skal lede til sak fra det offentliges side. Men det bør være en snever dispensasjonsadgang for helt spesielle tilfelle.»

 

2.7.2 Høringsinstansenes syn

Bare noen ganske få høringsinstanser har innvendinger mot utvalgets forslag: byfogden i Stavanger og Sør-Hålogaland biskop med tilslutning fra de andre biskopene. I den siste uttalelsen heter det:

« Det er med tilfredshet det konstateres at også halvsøsken regnes med under forbudet mot ekteskap mellom søsken. Det opereres imidlertid med den mulighet at ekteskap eller samlivsforhold kan oppstå uten at de to vet om sitt slektskapsforhold. Slike unntakelsessituasjoner ønsker utvalget å løse ved en dispensasjonsordning, i stedet for «unnlatt saksanlegg». Her er det grunn til å gjøre innsigelse. En dispensasjonsordning vil gi signal om en prinsipiell løsning som nærmer seg en forutsatt «normalløsning», mens «unnlatt saksanlegg» forutsetter en individuelt vurdert unntakssituasjon som forutsettes ikke å skulle inntreffe. Det er derfor denne utvei synes mest sakssvarende.»

 

2.7.3 Justisdepartementets vurdering

Justisdepartementet nevner at dispensasjonsadgang er innført i den svenske ekteskapsloven, men ikke i den nye finske loven. Den danske loven har ikke noen dispensasjonsadgang i dag, men dette er foreslått innført i en utredning fra 1973, som foreløpig ikke har ført til lovtiltak. Hensynet til nordisk rettsenhet kan etter dette ikke anføres i noen retning.

Valget mellom dagens ordning og utvalgets forslag er etter departementets mening ikke noe stort spørsmål. Departementet mener imidlertid at utvalgets forslag alt i alt gir den beste løsningen, og slutter seg til utvalgets begrunnelse. Departementet legger til at ektefeller som oppdager at de er halvsøsken, trolig vil ha et sterkt behov for raskt å få avklart hvilke juridiske konsekvenser slektskapet skal få for ekteskapet. En dispensasjonsadgang vil raskere kunne skape klarhet enn en ordning med unnlatt saksanlegg. Siden partene ikke på forhånd vet at de er halvsøsken, vil det ikke ha noen betydning for den preventive effekt om man velger en dispensasjonsadgang fremfor unnlatt saksanlegg. Og det vil være tale om et såpass lite antall saker at en dispensasjonsadgang trolig ikke vil få noen signaleffekt av betydning.

 

2.8 Svogerskap som ekteskapshindring?

 

2.8.1 Ekteskapslovutvalgets syn

Etter § 8 i gjeldende ekteskapslov er også svogerskap i en viss utstrekning ekteskapshindring. Mens svogerskapsforbudet tidligere var ganske omfattende, gjelder det nå bare når den ene har vært gift med den andres slektning i rett opp- eller nedstigende linje. Og Kongen kan gi dispensasjon fra dette forbudet når særlige grunner taler for det. Er det fellesbarn i det tidligere ekteskapet, kan dispensasjon likevel bare gis når hensynet til barnet ikke taler mot det.

Ekteskapslovutvalget foreslår at svogerskap nå skal gå helt ut som ekteskapshindring. I utvalgets utredning heter det blant annet (delinnstilling I s 37):

« Begrunnelsen for dette ekteskapsforbud ligger på det følelsesmessige og familiemessige plan, slik dette er kommet til uttrykk nettopp i begrensningen eller retningslinjene for dispensasjonsadgangen.

Det har i årene etter 1937, da dispensasjonsadgang ble innført, vært en del dispensasjonssøknader, men ikke mange. Justisdepartementets arkiv viser at det har vært lagt vekt på om det har vært noe foreldre/barn forhold mellom stefar/stedatter eller stemor/stesønn, videre på om partene faktisk har levd sammen, hvor lenge dette samliv har vart, og på om partene har eller venter barn sammen. Som nevnt har det ikke vært mange søknader om dispensasjon fra dette ekteskapsforbud, og det synes som de søknader som har vært, også er innvilget.

I Sverige ble svogerskapshindringen opphevet i 1973. Det samme er foreslått i Finland og Danmark.

Heller ikke det norske utvalg finner at det er tilstrekkelig grunn til å opprettholde svogerskapsbestemmelsen. Den har liten praktisk betydning – antagelig vil svogerskapet i seg selv være en naturlig sperre mot at ekteskap ønskes inngått. Bestemmelsen kan antagelig også være vanskelig å håndheve. Til dette kommer at det ikke er noe forbud mot

Side 19

 

faktisk samliv mellom de personer det her gjelder. »

 

2.8.2 Høringsinstansenes syn

Få høringsinstanser har hatt innvendinger mot forslaget. En del kirkelige instanser har likevel gått mot forslaget eller gitt uttrykk for tvil, med bakgrunn i problemstillingen om seksuelt misbruk av barn. Det heter f.eks i uttalelsen fra Kirkerådet, som har fått tilslutning fra Tunsberg, Møre og Sør-Hålogaland bispedømmeråd:

« Undersøkelse viser at hver 10. jente under 18 år blir utsatt for seksuelt misbruk, i 97 % av tilfellene med faren eller stefaren som gjerningsmann. Stefar/stedatter-forhold har vist seg a være spesielt utsatt når det gjelder forekomst av slike overgrep.

En stefars «utuktige omgang» rammes av en paragraf i straffeloven om utuktig omgang med adoptivbarn, fosterbarn, pleiebarn eller stebarn. I tillegg kommer straffebestemmelser som gjelder

–	utuktig omgang med barn under 14 år,

 

–	utuktig omgang med noen under 16 år,

 

–	utuktig omgang med «nogen person under 18 år som står under den skyldiges myndighet eller oppsikt».

 

Disse bestemmelsene kan synes tilstrekkelige til å hindre overgrep. På den andre siden innebærer opphevelsen av «svogerskapshindringen» en prinsipielt ny situasjon når det gjelder lovregulering av stedatter/stefar-forholdet. Utvalget burde derfor ha vurdert eventuelle konsekvenser av den foreslåtte lovendringen for utsatte gruppers holdninger og adferd.»

 

2.8.3 Justisdepartementets vurdering

Justisdepartementet nevner at svogerskapshindringen nå er opphevet i Finland, mens det etter gjeldende dansk rett stilles krav om tillatelse fra justisministeren.

Departementet vil for ordens skyld gjøre oppmerksom på at tallene som er angitt i Kirkerådets uttalelse, stemmer dårlig med tall fra en norsk undersøkelse fra 1985 (Sætre m fl: Tvang til seksualitet). Her oppga 19 prosent av kvinnene at de hadde vært utsatt for seksuelle overgrep før de var 18 år. Av disse oppga 7 prosent at overgrepet var foretatt av en foreldrefigur – 4 prosent av far/mor, 3 prosent av stefar/stemor. Forskerne mener riktignok at tallet på 7 prosent i virkeligheten er for lavt. – Uansett disse Uoverensstemmelsene er Justisdepartementet enig i at stefar-stedatter-forholdet er utsatt når det gjelder forekomsten av seksuelle overgrep. Departementet kan imidlertid ikke se at det vil innebære noen økt risiko for seksuelle overgrep mot barn om man opphever svogerskap som ekteskapshindring. Slike overgrep kan i alle fall rammes av straffebestemmelser (jf Kirkerådets uttalelse). Videre er det grunn til å tvile på hvilken kunnskap folk flest har om det svogerskapsforbudet som gjelder i dag. Og for dem som måtte kjenne til en eventuell lovendring her, vil endringen trolig ha liten negativ signaleffekt: Det forhold at en stefar kan gifte seg med sin stedatter når stedatteren er myndig, kan ikke forstås slik at han kan misbruke henne seksuelt mens hun er barn. Også hensynet til nordisk rettsenhet taler for å oppheve forbudet. – Departementet er etter dette enig med Ekteskapslovutvalget i at svogerskap ikke lenger bør være ekteskapshindring.

 

2.9 Bigami

 

2.9.2 Ekteskapslovutvalgets syn

Ekteskapslovutvalget foreslår å opprettholde prinsippet om det monogame ekteskap, på samme måte som i de øvrige nordiske land og den kulturkrets vi tilhører.

 

2.9.2 Hørinsginstansenes syn

Ingen av høringsinstansene går inn for å oppheve forbudet mot å inngå et nytt ekteskap så lenge et tidligere ekteskap består. Men Kommunal- og arbeidsdepartementet bemerker:

« Flere kulturer aksepterer flerkoneri, – – –

Vi savner at utvalget ikke har vurdert slike spørsmål.»

 

2.9.3 Justisdepartementets vurdering

Departementet er enig i at bigamiforbudet bør opprettholdes. At flere kulturer i afrikanske og asiatiske land aksepterer flerkoneri, kan etter departementes syn ikke begrunne at de gjeldende regler i Norge endres på dette punktet.

 

2.10 Skifteplikt

 

2.10.1 Ekteskapslovutvalgets syn

Flertallet i utvalget (alle medlemmene unntatt Lødrup) mener man bør beholde gjeldende regler om at tidligere fellesbo må skiftes før nytt ekteskap inngås. Det heter i flertallets begrunnelse (delinnstilling I s 37-38):

« Forutsetningen for skiftereglene er at det har bestått et fellesskap i formue som er opphørt, og at det skal skje et økonomisk oppgjør mellom ektefellene eller mellom en ektefelle og den annen ektefelles arvinger. Det vil foreligge en større eller mindre sammenblanding av eiendeler. Ofte vil ektefeller ha ting i sameie. Det er etter flertallets oppfatning god orden at skifte skjer når nytt ekteskap skal inngås, før det skjer en ytterligere sammenblanding av eiendeler og etableres nye sameieforhold med de praktiske vanskeligheter for et senere oppgjør som dette vil innebære. Det

Side 20

 

er også en fare for at den tidligere ektefelle eller fellesbarna kan bli skadelidende av andre grunner.

Skiftereglen i den norske lov er heller ikke, slik flertallet ser det, mer byrdefull enn at den bør kunne opprettholdes. Det er nok at offentlig skifte er forlangt eller privat skifte innledet. Skiftet behøver ikke være gjennomført. Gjeldende regler om at privat skifte må være innledet, har hittil heller ikke vist seg vanskelig å praktisere.»

Mindretallet (Lødrup) mener at skifteregelen bare bør beholdes for det tilfellet at en ektefelle sitter i uskifte med mindreårige barn. Mindretallet begrunner sitt syn slik:

« Mindretallet er enig i at det er god orden å avvikle det økonomiske fellesskap i et ekteskap før det blir inngått et nytt, og i praksis skjer det også i det store flertall av tilfelle. Men flertallets forslag vil neppe i særlig grad bidra til dette ellers. Flertallsforslaget vil som det danske utvalg fremhever, kunne bli brukt som pressmiddel fra den annen ektefelle – et press som i realiteten bare kan avskjæres ved a begjære offentlig skifte. Men dette vil innebære en innbetaling til skifteretten på kr 6.250,-, et beløp som for mange vil være betydelig. Det er videre etter flertallets forslag – som etter gjeldende rett – tilstrekkelig at skiftet er påbegynt privat. Men dette er et høyst uklart kriterium. Fordelingen av eiendeler skjer ofte uformelt til å begynne med. Videre vil et ønske fra en av partene om å begynne å skifte, være tilstrekkelig for at skiftet er begynt. For mindretallet står det derfor som mindre naturlig å kreve attest fra den ene om at den annen har forlangt skifte. Og når påbegynnelsen av skiftet er tilstrekkelig, innebærer forslaget – som gjeldende rett – etter mindretallets oppfatning ingen garanti for at det også blir gjennomført.»

Når det gjelder skifteregelens plassering i loven, bemerker utvalget:

« Bestemmelsen står i dag i lovens kapittel 1: Betingelsene for ekteskap. Skifteregelen er imidlertid ikke en ekteskapsbetingelse på linje med de øvrige ekteskapsvilkår i dette kapitlet. Utvalget finner det mer naturlig at bestemmelsen tas inn i lovens kapittel om prøving av ekteskapsvilkårene, som et krav om dokumentasjon i denne forbindelse. Utvalget viser her til avsnitt 4: Prøving av ekteskapsvilkårene og til lovutkastets § 2-3 hvor bestemmelsen er søkt gitt en noe enklere utforming enn i nå gjeldende lov.»

 

2.10.2 Høringsinstansenes syn

Bare et fåtall av høringsinstansene har uttalt seg om spørsmålet. Kristiansand byrett uttaler:

« Ved prøving av ekteskapsvilkår godtar dette notarialembete uten ytterligere legitimasjoner en merknad i skilsmisse bevillingen (skjema GA 7208) om at fellesboet er delt, at der intet er til skifte e.l. Merknaden bygger på hva ektefellene har opplyst i søknaden om skilsmisse efter § 43 (skjema GA 7204).

Retten til å kreve skilsmisse blir efter utkastet i hovedsak ensidig (§ 4-3) og man vil da når skilsmisse kreves ikke få den erklæring fra begge ektefeller om foretatt skifte e.l. som er nevnt foran. En konsekvens av dette vil trolig bli at det adskillig oftere enn nå blir krevd offentlig skifte når nytt ekteskap inngås innefor 2-årsfristen i utk. § 2-3.»

Stavanger byfogdembete uttaler:

« Någjeldende regel om skifteplikt i § 11 er man enig i både opprettholdes og flyttes til kapitel om prøving, idet det ikke kan være riktig å karakterisere skifteplikten som ekteskapsbetingelse i vanlig forstand.

Man er selvsagt enig i at det etter någjeldende lovs «påbegynnelseskrav» ikke er full sikkerhet for at dette også fullføres, samt også i at skiftekravet i enkelte høve kan bli et pressmiddel. Man er likevel av den klare oppfatning at regelen representerer en samfunnsnorm på hvordan normaltilfellene bør løses, samt innebærer et klart samfunnssyn på skadevirkninger av en ytterligere sammenblanding.»

Også Oslo bispedømmeråd går inn for å beholde de gjeldende regler om skifte.

 

2.10.3 Justisdepartementes vurdering

Svensk og finsk lov har ingen bestemmelser tilsvarende § 11 om skifteplikt. Danmark har derimot en slik regel. – Et flertall i det danske utvalget foreslo regelen opphevet, men forslaget er ikke fulgt opp i lovvedtaket av 1989.

Fellesboet i et ekteskap bør skiltes før nytt ekteskap inngås. Departementet er imidlertid enig med mindretallet i Ekteskapslovutvalget i at gjeldende regler om skifte som ekteskapsvilkår gir liten garanti for at skifte vil bli foretatt, og støtter mindretallets begrunnelse for dette. Departementet legger særlig vekt på at det vil kunne gå lang tid fra privat skifte er forlangt til den nødvendige klarhet er skapt, og enda lenger tid før skiftet er avsluttet. Den andre ektefellen har alltid den mulighet å kreve offentlig skifte av boet hvis forsøk på privat skifte ikke fører fram.

Departementet ser det ikke som noen bedre løsning å oppheve alternativet om at privat skifte er påbegynt (slik at det blir et vilkår at offentlig skifte er begjært hvis boet ikke allerede er skiftet) eller å kreve at boet faktisk er skiftet. Departementet legger til at gebyret for å kreve offentlig skifte er øket siden mindretallet formulerte sin uttalelse. Det er for tiden kr 10.500,-.

Departementet er enig med mindretallet i at regelen om skifteplikt bør opprettholdes i de tilfeller den ene av ektefolkene har sittet i uskifte med mindreårige barn, hvis ikke vergen samtykker i at ektefellen fortsatt skal kunne sitte i uskiftet bo.

Side 21

 

 

2.11 Utenlandske statsborgere som vil inngå ekteskap i Norge

Ulovfestede lovvalgsregler regulerer hvilket lands materielle ekteskapsvilkår som gjelder når utlendinger som ikke er bosatt i Norge, ønsker å inngå ekteskap her. Norsk rett tar utgangspunkt i det såkalte personalitetsprinsippet; de materielle ekteskapsvilkårene i brudeparets hjemland skal legges til grunn. Men enkelte land har ekteskapsforbud som vi vil se bort fra (permessiv ordre public). Som eksempel kan nevnes Nazi-Tysklands forbud mot at «arier» og jøder girtet seg med hverandre. Og etter ordre publicregelen vil også norske vilkår kunne gjelde i tillegg til de utenlandske. Vi tillater f.eks ikke bigami selv om det ikke skulle være forbudt i brudefolkenes hjemland.

Departementet har vurdert om det bør gå uttrykkelig fram av ekteskapsloven at utenlandske statsborgere som ikke er fast bosatt i Norge, også må oppfylle vilkårene i sitt hjemland for å inngå ekteskap her. Siden personalitetsprinsippet har viktige unntak, kan det være vanskelig å utforme en lovbestemmelse om dette. Uansett bør spørsmålet ses i sammenheng med spørsmålet om andre lovvalgsregler på familierettens område bør lovfestes. Departementet vil derfor ikke foreslå noen slik lovfesting nå. Derimot foreslår departementet at det skal gå uttrykkelig fram av ekteskapsloven at en utenlandsk statsborger som ikke er bosatt i Norge, som hovedregel må legge fram en attest fra vedkommende myndighet om at det ikke er noe til hinder for at han eller hun inngår ekteskap i Norge, se de spesielle merknadene til § 7 bokstav h.

 

3. Prøving av ekteskapsvilkårene

 

3.1 Pretvingsreglene generelt

 

3.1.1 Gjeldende rett

Før ekteskap kan inngås, skal vigsleren foreta en prøving av om ekteskapsvilkårene er oppfylt. Departementet foretrekker å bruke det kjønnsnøytrale «vigsler» fremfor «vigselsmannen», som brukes i dag, og har innarbeidet uttrykket i lovutkastet.

Under høringen ble spørsmålet om å finne et kjønnsnøytralt uttrykk tatt opp av Oslo byskriverembete, som foreslo ordet «vigselforretter», dvs det samme som i Sverige og Finland (se delinnstilling I s 62). Det heter i uttalelsen:

« En kjønnsnøytral betegnelse vil stå i samsvar med nyere lovgivningsarbeide (eks. domsmann er endret til meddommer, lagrettemann til lagrettemedlem osv.). Embetet viser forøvrig til pkt. 3.4 i heftet Lovteknikk (2. utg. sept. 1979).»

Som det går fram, deler departementet det prinsipielle syn som Oslo byskriverembete gir uttrykk for, men har foretrukket «vigsler» framfor «vigselforretter».

Prøvingsreglene står i ekteskapsloven kapittel 2. Partene må legge fram attester og legitimasjon av annen art. De må gi opplysninger som de må bekrefte på ære og samvittighet. Og de må stille forlovere som må gi opplysninger som de må bekrefte på ære og samvittighet.

De attester/legitimasjoner som kreves i dag, er:

–	fødselsattest eller annen tilfredsstillende attest for navn og alder

 

–	tillatelse fra Kongen (fylkesmannen) dersom noen av brudefolkene er under 18 år

 

–	samtykke fra foreldre/verge, eventuelt tillatelse fra fylkesmannen eller departementet dersom en umyndig av år eller umyndiggjort vil inngå ekteskap

 

–	attest fra offentlig lege eller annen lege som denne utpeker dersom slik attest kreves av vigsleren fordi det kan være grunn til å tro at noen av partene er sinnssyk eller i høy grad åndssvak,

 

–	hvis en av partene lider av kjønnsykdom, godtgjørelse for at den andre parten er kjent med dette og at begge parter har fått veiledning fra en lege om farene ved sykdommen og

 

–	ved gjengifte, bevis for at det tidligere ekteskapet er oppløst ved død eller ved skilsmisse eller at det er omstøtt, og nærmere angitt dokumentasjon for at skifteregelen i § 11 er oppfylt.

 

Partene skal gi erklæring på ære og samvittighet om følgende forhold:

–	om de lider av kjønnssykdom som ennå frambyr smittefare

 

–	at de ikke er så nært beslektet eller besvogret som nevnt i §§ 7 eller 8

 

–	om noen av partene tidligere har inngått ekteskap og – under nærmere betingelser

 

–	erklæring om at det er skiftet med tidligere ektefelle og

 

–	om noen av partene har eller venter barn med noen annen eller har adoptivbarn.

 

Hver av partenes forlover skal erklære på ære og samvittighet at han eller hun kjenner vedkommende part nøye og opplyse om parten tidligere har inngått ekteskap, og om partene er slik beslektet eller besvogret at de ikke kan inngå ekteskap.

Side 22

 

 

3.1.2 Ekteskapslovutvalgets syn

Ekteskapslovutvalget foreslår en del endringer i prøvingsreglene som følge av forslag om endringer i ekteskapsvilkårene. Det foreslår å oppheve kravet om legeattest der vigselsmannen mener det er grunn til å tro at en av partene er sinnssyk eller i høy grad åndssvak og kravene om erklæring om kjønnssykdom og om svogerskap.

Utvalget drøfter om det er grunn til å opprettholde kravet til erklæring om barn/adoptivbarn. Det heter på s 40 i delinstilling I:

« Utvalget mener at partene, uten hensyn til om det er adgang til omstøtelse av ekteskapet på dette grunnlag, bør ha plikt til å opplyse hverandre om noen av dem har eller venter barn med en annen eller har adoptivbarn. Dette er viktige opplysninger for den som inngår ekteskap med de økonomiske konsekvenser dette regelmessig innebærer. Økonomiske forpliktelser overfor andre barn enn fellesbarn kan få betydning for økonomien i ekteskapet, en gjenlevende ektefelle vil ikke ha krav på å sitte i uskiftet bo med særkullsbarn, likesom særkullsbarnets arverett får betydning for den annen ektefelle og fellesbarna.

Bestemmelse om opplysningsplikt på dette punkt har utvalget tatt inn i lovutkastet § 2-2 punkt f. Utvalget har ikke, som nå gjeldende lovs § 35 nr 4, knyttet bestemte rettsvirkninger til at opplysning ikke blir gitt. Men forholdet må antas å kunne få betydning for partenes økonomiske oppgjør etter en vurdering i det konkrete tilfelle.»

I tilknytning til ekteskapsvilkår utvalget mener bør beholdes, drøfter utvalget om det bør innføres kontroll med at umyndiggjorte har vergens samtykke til å inngå ekteskap. I dag stilles det ingen spørsmål om dette, verken til partene eller forloverne. Utvalget vil ikke foreslå at det innføres slike kontrollregler. Det viser til at det ville bli betraktet som sjikanøst og uakseptabelt om alle som vil inngå ekteskap, skulle spørres om noen av dem er umyndiggjort. Det kan dessuten etter utvalgets syn verken være rimelig eller nødvendig å innføre slike kontrollregler av hensyn til de relativt få tilfeller av ekteskapsinngåelser det dreier seg om.

Utvalget foreslår som nevnt i punkt 2.10.1, å innta i kapitlet om prøvelse av ekteskapsvilkårene kravet om dokumentasjon for at skifteregelen er oppfylt.

 

3.1.3 Høringsinstansenes syn

Få av høringsinstansene har hatt bemerkninger til de nevnte reglene. Ingen har hatt innvendinger mot endringsforslagene.

 

3.1.4 Justisdepartementets vurdering

Departementet støtter utvalgets synspunkter og tiltrer dets begrunnelser.

Departementet foreslår imidlertid enkelte krav om dokumentasjon i tillegg til dem utvalget har foreslått:

I utkastets § 2 andre punktum, jf tredje punktum foreslår departementet at den som har fått oppnevnt hjelpeverge, må ha samtykke fra hjelpevergen (eller eventuelt tillatelse fra fylkesmannen) for å inngå ekteskap dersom det faller innenfor hjelpevergens oppdrag å gi et slikt samtykke. I de tilfeller der samtykke/tillatelse er nødvendig, bør det godtgjøres at samtykke/tillatelse er gitt.

Departementet foreslår i § 5 at kravet om opplysnings- og veiledningsplikt om kjønnssykdommer opprettholdes. I utkastets § 7 bokstav f er det foreslått at partene skal erklære om de lider av smittefarlig kjønnssykdom, og at det i tilfelle skal godtgjøres at opplysnings og veiledningsplikten er overholdt.

Etter de norske lovvalgsreglene skal som hovedregel utlendinger som ikke er fast bosatt i Norge, men som vil gifte seg her, oppfylle de materielle ekteskapsvilkårene i sitt hjemland, se nærmere punkt 2.11. Når utenlandske statsborgere som ikke er fast bosatt her, vil inngå ekteskap i Norge, kreves det derfor i praksis som hovedregel en attest fra myndighetene i vedkommendes hjemland om at det ikke er noe til hinder for at han eller hun gifter seg i Norge. Etter departementets syn bør et slikt krav gå fram av loven.

 

3.2 Særlig om kontrollen med at tidligere ekteskap er opphørt

 

3.2.1 Gjeldende rett

Kontroll med at tidligere ekteskap er opphørt, skjer i dag ved at brudefolkene og forloverne svarer på spørsmål om noen av partene tidligere har vært gift, § 13 første ledd nr 7 og nr 11. Er et tidligere ekteskap oppløst ved død, skal det skaffes attest om dette fra innenlandsk eller utenlandsk myndighet. Hvis slik attest ikke kan skaffes, skal en skiftedommer avgjøre om det foreligger tilstrekkelige andre bevis for at den tidligere ektefellen er død. Dersom det tidligere ekteskapet er oppløst ved skilsmisse eller omstøtelse, må det legges fram bevilling eller dom med attest for at denne er endelig. Departementet (nå Barne- og familiedepartementet) avgjør om en utenlandsk skilsmisse skal kunne legges til grunn ved inngåelse av ekteskap her i landet, jf lov 2 juni 1978 nr 38 om anerkjennelse av utenlandske skilsmisser og separasjoner § 4. Mellom de nordiske land gjelder det særregler, se konvensjon av 6 februar 1931 om ekteskap, adopsjon og vergemål med senere endringer. Konvensjonen har lovs kraft, jf lov 19 desember 1969 nr 75 og kongelig resolusjon av samme dag.

Side 23

 

 

3.2.2 Ekteskapslovutvalgets syn

Utvalget foreslår å beholde de gjeldende regler om prøving av ekteskapsvilkårene. Det har overveid om departementet også bør avgjøre om et utenlandsk ekteskap er oppløst ved død, men har blitt stående ved at avgjørelsen her fortsatt bør ligge hos skifteretten.

 

3.2.3 Høringsinstansenes syn

Bare to høringsinstanser har hatt bemerkninger til forslaget til regler om kontroll med at det tidligere ekteskapet er opphørt. Kommunal- og arbeidsdepartementet uttaler:

« Det viser seg at det for enkelte grupper av utlendinger, særlig fra land hvor sivil status ikke registreres offentlig på samme måte som i Norge, kan være vanskelig å få dokumentert at vilkårene er oppfylt.

Ved innføring av ny ekteskapslov, må Justisdepartementet, enten gjennom forskrifter eller rundskriv, sørge for at praksis for forhåndskontroll med vilkårene, blir lik over hele landet.»

Stavanger byfogdembete uttaler:

« Det er oppfatningen herfra at det bør være Justisdep. som treffer avgjørelsen etter § 13-7, annet ledd, som departementet i dag også gjør hva gjelder samme bestemmelses tredje ledd, jf anerkjennelsesloven § 4. Det er uhensiktsmessig at skiftedommeren skal treffe dette ved kjennelse. Ofte er det også her snakk om kompliserte utenlandske dokumenter med «uryddige skifteopplysninger» hvor behovet for en sentral godkjenningsordning er tilstede!»

 

3.2.4 Justisdepartementets vurdering

Departementet er enig med utvalget i at de gjeldende regler om kontrollen med at et tidligere ekteskap er oppløst, bør opprettholdes.

 

3.3 Særlig om kontrollen med den rettslige handleevne

Som det er redegjort for i punkt 2.5, foreslår utvalget med støtte av departementet at sinnssyke og åndssvake skal kunne inngå ekteskap hvis de har rettslig handleevne. Utvalget foreslår at det blir gitt en uttrykkelig regel om kontroll av om rettslig handleevne foreligger tilsvarende gjeldende § 13 nr 4. Det heter på s 43 i delinnstilling I:

« Etter denne bestemmelse kan kreves attest fra offentlig lege eller lege som denne utpeker, dersom vigselsmannen har grunn til å tro at en part er sinnsyk eller i høy grad åndssvak, jf lovens § 5. Bestemmelsen må etter opphevelse av § 5 gå ut på at vigselsmannen kan kreve slik attest hvis det er grunn til å anta at en part på grunn av alvorlig sinnslidelse eller alvorlig psykisk utviklingshemming ikke har rettslig handleevne. Jf. lovutkastets § 2-4.»

Under høringen har Den norske Dommerforening tatt opp spørsmålet om en nærmere forklaring av begrepet «rettslig handleevne»:

« Dommerforeningen er uenig i at en i forbindelse med prøving av ekteskapsvilkår innfører begrepet rettslig handleevne uten å forklare eller definere dette begrepet nærmere, – – – . Rettslig handleevne er et begrep som kjennes fra kontraktsretten. Det kan være andre forhold hos en part som medfører ugyldighet på kontraktsrettens område enn når det er snakk om manglende rettshandleevne i forhold til ekteskapsinngåelse. En kunne tenke seg at en i § 2-4 tok inn Ekteskapslovutvalgets egen definisjon for rettslig handleevne (NOU s. 43, pkt. 4-6), m.a.o. at en etter forslagets § 2-4 tar inn «med rettslig handleevne forstås evnen til normal forståelse av hva ekteskapsinngåelse innebærer og evne til normal motivering for ekteskap». På denne måte vil begrepet rettslig handleevne også kunne brukes senere i lovteksten.»

Justisdepartementet er enig i Dommerforeningens forslag og har føyd til et nytt andre punktum i utkastet til § 9, som tilsvarer utvalgets utkast til § 2-4. Dette tar utgangspunkt i Ekteskapslovutvalgets forklaring av hva som her menes med rettslig handleevne.

 

3.4 Gjennomføringen av prøvingen. Attest om at ekteskapsvilkårene er prøvet

Før ekteskapet inngås, skal vigsleren prøve om ekteskapsvilkårene er oppfylt, jf ekteskapsloven § 12 første ledd. Prøvingen skal foretas av vigsleren på det sted i riket hvor en av brudefolkene bor, eller om ingen av dem har bopel her, hvor en av dem oppholder seg. Hvis vigselen skal foretas av en annen vigsler enn den som foretar prøvingen, skal det på begjæring gis attest for at vilkårene for å inngå ekteskap er oppfylt, § 14.

Ekteskapslovutvalget foreslår å opprettholde de gjeldende regler om gjennomføring av prøving og om attest om at ekteskapsvilkårene er prøvet. Ingen av høringsinnstansene har hatt innvendiger til dette. Justisdepartementet er også enig i at de gjeldende regler bør beholdes på dette punktet.

 

4. Formene for ekteskapsinngåelse

 

4.1 Obligatorisk borgerlig vigsel?

 

4.1.1 Gjeldende rett

Ekteskapslovutvalget gir i sin utredning på s 54-55 en historisk oversikt over utviklingen mht kirkelig og borgerlig vigsel. I dag er det i utgangspunktet valgfritt for brudefolkene om de vil vies borgerlig eller kirkelig. Prester har likevel en viss adgang til å nekte å vie fraskilte, jf nærmere nedenfor i 4.2. Et spørsmål som

Side 24

til tider har vært reist, er om man bør innføre obligatorisk borgerlig vigsel.

 

4.1.2 Ekteskapslovutvalgets syn

Utvalget drøfter spørsmålet ganske inngående (delinnstilling I s 56-60), men kommer enstemmig til at man bør beholde dagens valgfrie ordning. Det heter i utredningen at det er noe delte meninger i utvalget om de rent prinsipielle synspunkter. Et enstemmig utvalg mener imidlertid at det må legges avgjørende vekt på hvilken vigselsform eller hvilke vigselsformer folk flest ønsker. Utvalget viser her til at det er et utbredt ønske blant folk flest om å få beholde adgangen til kirkelig vigsel. Dersom kirken selv skulle ønske at det ble innført obligatorisk borgerlig vigsel, mener utvalget at spørsmålet kan stille seg annerledes. Men noe materiale som viser at dette er et vanlig ønske innen kirken, foreligger ikke for utvalget. Endelig viser utvalget til at utvalgets standpunkt er i samsvar med det syn som de andre nordiske ekteskapslovutvalg har gitt uttrykk for.

 

4.1.3 Høringsinstansenes syn

Også de aller fleste høringsinstansene som uttaler seg om spørsmålet, ønsker å beholde den valgfrie ordningen. Det heter f.eks i uttalelsen fra Sør-Hålogaland biskop, som de andre biskopene har sluttet seg til:

« Det konstateres med tilfredshet at utvalget har tatt hensyn til den brede opinion både innen det aktive kirkefolk og folk ellers til fordel for mulighet av både kirkelig og borgerlig vigsel.»

Den eneste høringsinstans som går inn for obligatorisk borgerlig vigsel, er Human-Etisk Forbund, som uttaler:

« Etter vår mening bør den rettslige siden av ekteskapsinngåelse anses som et rent sivilt anliggende. Hvorvidt tros- eller livssynssamfunn ønsker å arrangere egne seremonier må være et privat spørsmål, og burde være ekteskapsloven uvedkommende. Etter vår nåværende kirkeordning kunne man for Statskirkens vedkommende regulere dette forhold gjennom forskrifter vedrørende alterboken o.a.»

Barne- og familiedepartementet har i brev 11 januar 1991 til Justisdepartementet gitt følgende uttalelse:

« BFD har bemerket at et stadig økende antall nye trossamfunn lar seg registrere og søker om vigselsrett. Dette gjelder både kristne trossamfunn og trossamfunn som baserer seg på fremmed religion, kultur eller språk. Søknad om vigselsrett blir i praksis alltid innvilget, forutsatt at formen for vigsel i trossamfunnet kan godkjennes, jf ekteskapsloven 22  første ledd. Annen prøving foretas ikke, f.eks. om det er behov for flere vigselsmenn innen et bestemt distrikt.

BFD ser med en viss bekymring på denne utviklingen. Viktig offentligrettslig myndighet som prøving av ekteskapsvilkår, vigselsrett og attestutstedelse bør etter departementets syn ikke spres på for mange enheter av hovedsaklig privat karakter og med tildels forskjelligartet bakgrunn. Departementet har i den senere tid kunnet registrere flere tilfeller av feil og misforståelser i forbindelse med prøving av ekteskapsvilkår og vigsel. I noen tilfeller har dette ført til at vigslene har vært ansett ugyldig. Departementet antar at årsaken til misforståelsene i noen tilfeller kan være språkproblemer.

BFD har på det nåværende tidspunkt ikke villet foreslå innført obligatorisk borgerlig vigsel. Man har imidlertid villet peke på enkelte betenkelige sider ved i stadig økende grad å tildele vigselsmyndighet til trossamfunn av ulik religiøs, kulturell, etnisk og språklig bakgrunn. Dette er forhold som vil måtte tas i betraktning ved en debatt i framtiden pm å innføre obligatorisk borgelig vigsel, evt. å begrense kompetansen ved f.eks. å innføre obligatorisk borgerlig prøving av ekteskapsvilkårene.»

 

4.1.4 Justisdepartementets vurdering

Justisdepartementet er enig med utvalget i at man ikke nå bør foreslå at borgerlig vigsel skal være obligatorisk. Departementet viser til utvalgets begrunnelse.

 

4.2 Skal prester fortsatt kunne nekte å vie fraskilte?

 

4.2.1 Gjeldende rett

Etter ekteskapsloven § 22 fjerde ledd har prester i statskirken og prester og forstandere i registrerte trossamfunn i dag en viss adgang til å nekte å vie fraskilte. Forutsetningene er at den tidligere ektefellen er i live, og at det ville stride mot prestens eller forstanderens samvittighet å foreta vigselen.

 

4.2.2 Ekteskapslovutvalgets syn

Ekteskapslovutvalget foreslår ikke noen prinsipiell endring her. Det heter i utredningen (s 61) blant annet:

« Utvalget finner det… for sin del klart at det i dag ikke kan bli spørsmål om å pålegge prestene å vie fraskilte når de av samvittighetsgrunner ikke finner å kunne gjøre det. Enten må man løse prestene fra så vel retten som plikten til å foreta vigsler, eller man må opprettholde den nå gjeldende valgfrie ordning inklusive prestenes nektelsesadgang for så vidt angår den kirkelige vigsel. Som utvalget har redegjort for, finner man at det i dag, like lite som i 1918 bør innføres en tvungen borgerlig vigsel.»

Side 25

 

 

4.2.3 Høringsinstansenes syn

Også de aller fleste av de høringsinstansene som kommenterer spørsmålet, mener at prestene fortsatt skal kunne nekte å vie fraskilte.

 

4.2.4 Justisepartementets vurdering

Justisdepartementet foreslår ikke noen endring i prinsippet. Det vises til § 13 andre ledd i proposisjonens lovutkast og merknadene til denne bestemmelsen.

 

4.3 Nærmere formkrav. Utformingen av det borgerlige vigselsformularet

Ekteskapslovutvalget har foreslått at man beholder de lovbestemte formkrav for ekteskap som gjelder i dag:

–	Partene skal møte samtidig og personlig for vigsleren

 

–	de skal i nærvær av to vitner svare ja på vigslerens spørsmål om de ønsker å inngå ekteskap

 

–	vigsleren skal deretter erklære dem for ektefolk.

 

Vigsel på kirkelig måte kan i dag foretas av en prest i statskirken eller av en prest eller forstander i et registrert trossamfunn når Kongen har godkjent formen for ekteskapsstiftelse i vedkommende trossamfunn, ekteskapsloven § 22. Borgerlig vigsel foretas av notarius publicus eller av en særskilt oppnevnt vigselsmann, § 24. Utvalget går ikke inn for å legge myndighet til å foreta vigsler til andre grupper enn de som i dag har slik myndighet.

Under høringen har det ikke vært nevneverdige kommentarer til utvalgets forslag på disse punktene, og forslagene er opprettholdt i departementets lovutkast.

Ekteskapslovutvalget drøfter imidlertid også (s 64-65) utformingen av det borgerlige vigselsformularet. Dette er et spørsmål som både i dag og etter utvalgets forslag først og fremst vil være regulert i kgl resolusjon, ikke i selve loven. – Utvalget foreslår likevel lovfestet en rett for brudefolkene til å bli viet etter et helt enkelt formular, der det ikke sies noe utover det som er nødvendig for å oppfylle kravene til en gyldig vigsel.

Utvalget mener videre at fortalen i det regulære borgerlige vigselsformularet i dag er for kirkelig preget. Det uttaler (delinnstilling I s 64):

« Fortalen synes så vidt preget av et kirkelig syn på ekteskapet at det ut fra et ikke-religiøst syn kan reises innvendinger mot den. Således kan det innvendes at kjærlighet for hele livet er noe man ikke kan love. Egentlig er dette løftet innholdsløst. Og nettopp de som tar ekteskapet og løftet de avgir særlig alvorlig, vil ha vanskelig for å avgi et slikt løfte. For noen unge har dette vært en del av bakgrunnen for at de har valgt samliv uten vigsel. Videre kan løftet om troskap for livet sies å være i mindre god samsvar med lovens anerkjennelse av skilsmisse.»

På denne bakgrunn foreslår utvalget blant annet at det ikke lenger skal sies at partene lover hverandre kjærlighet og troskap for hele livet.

Under høringen har det vært delte syn her. Særlig fra kirkelig hold – som Kirkerådet, biskopene og flere bispedømmeråd – er det innvendinger mot utvalgets forslag. Det fremholdes blant annet at det kan ha en uheldig holdningsskapende effekt å sløyfe troskapsløftet. Og det antydes at alternative vigselsformularer kan føre til en oppfatning av at det er to typer ekteskap, den ene mindre forpliktende enn den andre. En del andre instanser støtter uttrykkelig utvalgets syn. For eksempel går Kommunal- og arbeidsdepartementet inn for en tekst som oppfattes som religiøst nøytral, fordi mange innvandrere eller utenlandske statsborgere har en annen tro enn den kristne, samtidig som flere av disse trossamfunnene ikke har vigselsrett i Norge.

Justisdepartementet er enig med utvalget i at fortalen i det borgerlige vigselsformularet i dag er for kirkelig preget, og at det kan reises innvendinger mot at partene skal love hverandre kjærlighet og troskap for hele livet. Som nevnt, er imidlertid utformingen av det borgerlige vigselsformularet ikke et spørsmål som reguleres i loven, men i kgl resolusjon. Departementet finner det da ikke naturlig å gå nærmere inn på spørsmålet i proposisjonen, men vil komme tilbake til utformingen av formularet når lovsaken er behandlet i Stortinget.

Departementet er på den annen side ikke enig med utvalget i at det bør lovfestes en rett til å bli viet etter et helt nøytralt formular. Dersom løftet om kjærlighet og troskap tas ut av det regulære vigselsformularet, kan departementet ikke se at det skulle være noe stort behov for et alternativt formular i tillegg.

Til Kommunal- og arbeidsdepartementets uttalelser vil departementet bemerke at det borgerlige vigselsritualet allerede i dag er religiøst nøytralt.

 

4.4 Ugyldige vigsler

En vigsel foretatt her i landet er ugyldig hvis den ikke er utført av en myndighet som kan foreta vigsel. Det samme gjelder hvis man ikke har oppfylt vilkårene i § 27 andre ledd om at brudefolkene skal være til stede

Side 26

samtidig og overfor vigsleren svare ja på spørsmålet om at de ønsker å gifte seg, og at vigsleren deretter skal erklære dem for ektefolk, se § 28 første ledd. Det har ingen innflytelse på vigselens gyldighet om de øvrige reglene om fremgangsmåten ved vigselen eller prøvelse av ekteskapsvilkårene ikke er fulgt, eller at vigselsmannen har overskredet grensene for sin myndighet, § 28 annet ledd. En vigsel som ellers ville vært ugyldig, kan i særlige tilfeller godkjennes av Kongen, § 28 tredje ledd.

Utvalget antar at det ikke er noen grunn til å foreta noen realitetsendring av de nevnte reglene. Ingen av høringsinnstansene har hatt noen innvendinger mot dette. Også Justisdepartementet støtter utvalgets syn.

Side 27

 

 

 

IV. Omstøtelse

 

1. Gjeldende rett

Om forskjellen mellom ugyldige og omstøtelige ekteskap skriver Ekteskapslovutvalget på s 47 i delinnstilling I:

« Ugyldighet i lovens terminologi er en absolutt ugyldighet – det foreligger ikke og har ikke foreligget et gyldig ekteskap. Ugyldigheten har vært til stede hele tiden. Et omstøtelig ekteskap er et gyldig ekteskap. Det består inntil det blir omstøtt, og omstøtelsesdommen får bare virkninger fremover.»

Ugyldighet på grunn av formelle mangler er behandlet i kapittel III punkt 4.4. Gjeldende rett har ikke lenger regler om ugyldighet på grunn av materielle mangler.

I dag kan ekteskap i helt spesielle og sjeldne tilfeller omstøtes etter nærmere bestemmelser i ekteskapsloven kapittel 4 (§§ 31 til 40). Ekteskap inngått i strid med ekteskapsloven §§ 7 og 9 om ekteskap mellom slektninger i rett opp- og nedstigende linje og om bigami, kan omstøtes, § 31. Fylkesmannen kan i slike tilfeller ha rett og plikt til å reise sak for å få ekteskapet omstøtt, tvistemålsloven § 417 tredje ledd. Etter § 34 kan ekteskap inngått av sinnssyke eller høygradig åndssvake uten tillatelse etter § 5 omstøtes innen visse frister. § 35 angir seks andre situasjoner hvor en ektefelle kan kreve et ekteskap omstøtt. Ekteskapslovutvalget skriver om denne bestemmelsen i delinnstilling I på s 48:

« Det dreier seg i alle tilfelle om mangler knyttet til ektefellens viljeserklæring, men den kan ha sin bakgrunn i forskjellige forhold. Dels knytter mangelen seg til særlige forhold under selve vigselen – en part har vært bevisstløs eller i liknende tilstand som utelukker rettslig handleevne (nr 1), er feilaktig blitt viet til en annen enn sin forlovede eller uten å ville inngå ekteskap (nr 2), eller har inngått ekteskap under alvorlig tvang (nr 6). Det er da selve avgivelsen av viljeserklæringen som anfektes. Dels dreier det seg om villfarelse knyttet til den annen parts person – uvitenhet om at den annen part led av venerisk sykdom som frembød smittefare (nr 3), eller om at den annen hadde barn eller adoptivbarn eller ventet barn med en annen (nr 4), eller parten var forledet til ekteskapsinngåelsen gjennom falske opplysninger eller fortielser av bestemt art (nr 5). Grunnlaget for omstøtelse er i disse tilfelle uvitenhet om omstendigheter som ville ha avholdt parten fra å inngå ekteskap.»

Utvalget redegjør også på s 48 til 49 for rettsvirkningene av omstøtelse:

« (U)tgangspunktet etter lovens § 36 er at reglene for skilsmisse skal gjelde. Etter § 37 kan hver av ektefellene kreve såkalt skjevdeling av boet, slik at hver av dem tar ut forlodds en så stor del som svarer til hva han/hun bragte inn ved ekteskapets inngåelse, eller senere har ervervet gjennom arv eller gave eller ved overdragelse av særeiemidler. I tilfelle omstøtelse fordi ekteskapet er inngått i strid med § 7 eller § 9, skal deling skje på denne måten. Videre kan det bli snakk om erstatning og oppreisning dersom den ene part, men ikke den annen, hadde kjennskap til omstøtelsesgrunnen, § 38. § 39 gir en viss adgang til å tilkjenne pensjon eller liknende rettigheter som ved skilsmisse. § 40 gir visse særregler for gjenlevende ektefelle i et omstøtelig ekteskap og for arvinger etter en ektefelle som kunne kreve omstøtelse.

En omstøtelse av et ekteskap har også den virkning at partene ikke er å betrakte som fraskilte i relasjon til bestemmelsen i ekteskapsloven § 22 fjerde ledd om presters adgang til å nekte å vie fraskilte. – – –

– – –

At et ekteskap kan omstøtes, kan ha en særlig betydning for ektefeller som bekjenner seg til en religion som aksepterer omstøtelse av ekteskap, men i prinsippet ikke skilsmisse. Det tenkes da særlig på katolikker.»

 

2. Ekteskapslovutvalgets syn

Ekteskapslovutvalget foreslår at adgangen til omstøtelse av ekteskap går ut. Ekteskapet må i stedet eventuelt oppløses ved separasjon og skilsmisse, eller i incest- og bigamitilfellene oppløses etter en særskilt bestemmelse. Utvalgets begrunnelse er særlig at omstøtelse brukes meget lite i praksis, samtidig som reglene kompliserer lovverket atskillig. I de nye ekteskapslovene i Finland og Sverige er adgangen til omstøtelse avskaffet. I Danmark gjelder imidlertid fortsatt regler om omstøtelse.

 

3. Høringsinstansenes syn

Forslaget om å avskaffe omstøtelsesinstituttet får støtte fra de fleste høringsinstanser som kommenterer det. For eksempel heter det i uttalelsen fra Stavanger byrett:

« Bestemmelsen om omstøtelse i ekteskapslovens kap. 4 har ikke lenger noen praktisk betydning og kan med fordel trekkes ut av loven. Jeg kan ikke huske at det i løpet av de siste 20 år har vært fremmet noen ekteskapssak ved dette embetet med påstand om omstøtelse.»

Side 28

 

Noen kirkelige instanser går likevel mot forslaget eller stiller seg tvilende, fordi enkelte vil kunne oppleve det som en belastning å være skilt. Det heter f.eks i uttalelsen fra Oslo biskop:

« Når det gjelder omstøtelse eller ugyldighetserklæring i forhold til inngått ekteskap, er jeg sterkt i tvil om det vil være tjenlig å erstatte gjeldende regler med en enklere mulighet for separasjon.

Under henvisning til den pluralisme som rår på det religiøse området i dag kan det være situasjoner der en omstøtelse vil være en naturlig konsekvens av at et ekteskap ikke er anerkjent, f.eks. av religiøse eller kulturelle årsaker. Det vil også kunne forekomme religiøst begrunnede oppfatninger som ikke anerkjenner skilsmisse, og hvor derfor en omstøtelse eller ugyldighetserklæring vil være en mer rimelig juridisk løsning. Innstillingen gir her ikke noen utførlig argumentasjon for sin konklusjon (5.3.3., side 50). Det ville være nyttig om dette punkt blir overveiet nærmere.»

 

4. Justisdepartementets vurdering

Departementet er enig med utvalget og flertallet av høringsinstansene i at adgangen til omstøtelse bør gå ut. På samme måte som utvalget, legger departementet stor vekt på ønsket om å forenkle regelverket i en situasjon som her: Det er tale om et ganske omfattende regelsett for situasjoner som oppstår sjelden i praksis. Og man får brukbare løsninger ved å bygge på de mer generelle reglene om separasjon og skilsmisse kombinert med enkelte særregler. (Se utkastet til § 24 med kommentarer.)

Side 29

 

 

 

V. Separasjon og skilsmisse

 

1. Gjeldende rett

Ekteskapslovutvalget gir på s 69 i delinnstilling I en kort oversikt over gjeldende rett om separasjon og skilsmisse:

« Etter lovens § 41 kan ektefeller som er enige om at de ikke kan fortsette samlivet, kreve separasjonsbevilling.

Etter § 42 første ledd kan én ektefelle kreve separasjon ved dom i tilfelle av visse grove forgåelser fra den annens ektefelle side: Vedvarende eller gjentagne forsømmelser av underholdsplikten overfor ektefelle eller barn eller annen grov eller vedvarende krenkelse av pliktene overfor dem, jevnlig misbruk av beruselsesmidler eller et lastefullt liv.

Etter § 42 annet ledd kan separsjon gis ved dom etter begjæring fra én ektefelle hvis det er oppstått «sådan uenighet eller uoverensstemmelse mellom dem at det – hensett til så vel ektefellen som barna – ikke billigvis kan forlanges at samlivet skal fortsettes».

Ekteskapslovens § 43 inneholder reglene for skilsmisse etter så vel formell som faktisk separasjon.

Etter § 43 første ledd kan ektefeller etter formell separasjon, dersom de er enige om det, kreve skilsmissebevilling fra fylkesmannen når de har levd adskilt i 1 år etter at separasjon ble gitt, og uten senere å ha gjenopptatt samlivet. Har adskillelsen vart i 2 år, kan an ektefelle kreve skilsmissebevilling.

Etter § 43 annet ledd kan skilsmisse gis etter krav fra én  ektefelle hvis de har levd adskilt i 3 år uten senere å ha gjenopptatt samlivet.

I ekteskapslovens §§ 45-53 har vi 9 tilfelle da en ektefelle kan kreve skilsmisse ved dom.

– – –

Etter § 45 kan en ektefelle forlange skilsmisse ved dom hvis den annen ektefelle i 2 år uten fyldesgjørende grunn har unndratt seg samlivet. Etter § 46 når den annen ektefelle har vært forsvunnet i 3 år. Etter § 47 dersom den annen ektefelle har begått bigami. Ekteskapsloven § 48 gir den annen ektefelle rett til å kreve skilsmisse hvis den annen part har gjort seg skyldig i utroskap. Dog kan retten i dette tilfelle gi dom på separasjon i stedet for skilsmisse hvis hensynet til ektefellenes barn eller andre vektige grunner taler for det. – – – Videre kan etter § 49 en ektefelle forlange skilsmisse ved dom når den annen ektefelle med kunnskap eller formodning om å lide av venerisk sykdom i smittefarlig stadium har utsatt ektefellen for smitte. §§ 50-52 gjelder krav på skilsmisse når den annen part har gjort seg skyldig i bestemte grovere forgåelser. § 50 gjelder overgrep mot ektefelle eller barn, § 51 idømmelse av lengre frihetsstraff, forvaring eller sikring og § 52 bestemte grove forbrytelser som paragrafen nevner. Endelig kan etter § 53 forlanges skilsmisse dersom den annen ektefelle lider av slik sinnsykdom at fortsettelse av ekteskapet ikke med rimelighet kan forlanges, og sykdommen har vart i minst 3 år.»

På s 69 til 71 gir utvalget en oversikt over de grunnprinsipper de gjeldende regler om separasjon og skilsmisse bygger på.

 

2. Oversikt over ekteskapslovutvalgets og høringsinstansenes syn

Når det gjelder delinnstilling I, er det i reglene om separasjon og skilsmisse Ekteskapslovutvalget foreslår størst endringer. Som sitt generelle syn gir utvalget uttrykk for at varighet og stabilitet i samlivet er det beste både for den enkelte og for samfunnet, og at den store økningen i antall skilsmisser er et alvorlig samfunnsproblem. Erfaring viser  imidlertid at det ikke er mer eller mindre strenge skilsmisseregler som styrker ekteskapet. Utvalget ser det slik at

« … for lovgiveren må formålet i første rekke være å søke en rimelig løsning på konflikter som ikke lar seg løse på annen måte. Men det bør også være et siktemål ved lovreguleringen å søke å unngå skilsmisser som virker umotiverte og overilede.» (delinnstilling I s 73.)

Konkret foreslår utvalget for det første at en ektefelle skal ha et ubetinget krav på separasjon og etterfølgende skilsmisse, uten hensyn til den andre ektefellens ønske, og uten noen prøving fra domstol eller fylkesmann av grunnlaget for separasjonen. Utvalget avviser at en ektefelle straks skal kunne kreve skilsmisse, uten hensyn til den annen ektefelles ønske. Utvalgets flertall – alle unntatt Grønseth – er dessuten blitt stående ved at det ikke bør innføres en adgang til umiddelbar skilsmisse ved enighet mellom ektefellene (delinnstilling I s 76). Separasjonstiden foreslår utvalget satt til ett år ved formell separasjon og to år ved faktisk separasjon, uavhengig av om ektefellene er enige om skilsmisse eller ikke. På den andre siden foreslår utvalget at man opphever de fleste av de særlige skilsmissegrunnene som i dag gir adgang til skilsmisse ved dom. Også regelen om skilsmisse på grunn av utroskap foreslår utvalget her opphevet. Separasjon vil etter forslaget bli den vanlige, og nærmest den eneste, veien til skilsmisse. Både separasjon og skilsmisse skal som hovedregel gis ved bevilling fra fylkesmannen. Utvalget foreslår videre at den tvungne meklingen blir opphevet.

Stort sett er utvalgets synspunkter blitt godt mottatt av flertallet av

Side 30

 høringsinstansene. Mange instanser understreker imidlertid behovet for at barnas interesser blir varetatt – se særlig om dette nedenfor i avsnitt 6 Mekling og rådgivning.

 

3. Ubetinget krav på separasjon og skilsmisse?

 

3.1 Gjeldende rett

Etter gjeldende ekteskapslov har ektefellene krav på separasjon dersom de er enige om det (§ 41). Etter loven gir derimot ikke begjæring fra bare den ene av ektefellene noe ubetinget krav på separasjon. Slik loven er utformet, skal da nærmere vilkår være oppfylt (§ 42). I praksis blir likevel nærmest alle separasjonsbegjæringer tatt til følge (se delinnstilling I s 71). Mens separasjonsbevilling etter enighet gis av fylkesmannen, skal avgjørelsen i utgangspunktet treffes ved dom dersom bare den ene ektefellen begjærer separasjon. Avgjørelsen skal likevel treffes av fylkesmannen dersom begge ektefellene er enige om denne framgangsmåten.

Ekteskapsloven § 43 gir regler om ektefellenes krav på skilsmisse. Har det vært formell separasjon, er begjæring fra den ene av ektefellene tilstrekkelig for krav på skilsmisse. Men fristen er da to år, mot ett år dersom ektefellene er enige om å begjære skilsmissen. Har ektefellene levd atskilt i tre år, kan skilsmisse gis etter krav fra en av ektefellene, selv om de ikke har vært formelt separert. Lovens ordlyd og forarbeidene gir uttrykk for at det skal foretas en vurdering i disse tilfellene. Men praksis har utviklet seg slik at skilsmisse uten videre blir gitt etter et så langt samlivsbrudd (se delinnstilling I s 71).

Ekteskapslovens regler om skilsmisse ved dom uten forutgående separasjon eller samlivsbrudd blir behandlet nedenfor i 5.

 

3.2 Ekteskapslovutvalgets syn

Ekteskapslovutvalget mener at det nå bør være lovens regel – slik praksis har vært – at ektefellene hver for seg skal ha et krav på skilsmisse og separasjon. Utvalget uttaler blant annet (delinnstilling I s 75):

« Også det norske utvalg mener at man i dag i loven må anerkjenne ikke bare den konsekvens av frivillighetssynspunktet at det må være partene selv som avgjør om deres ekteskap skal fortsette, men også den konsekvens at ektefellene hver for seg må ha et krav på å komme ut av ekteskapet, uten hensyn til den annen parts ønske, og uten hensyn til grunnlaget for kravet om skilsmisse.

Men i dette frivillighetssynspunkt ligger ikke at en part straks, så å si på stedet, skal kunne kreve skilsmisse. Prinsippet lar seg forene med saksbehandlingsregler med sikte å å skaffe sikkerhet for at et krav om skilsmisse er alvorlig ment, og at det fastholdes, og også med et krav om mekling med sikte på å undersøke muligheten for at partene vil fortsette ekteskapet. Det er heller ikke uforenlig med frivillighetsprinsippet å kreve en mellomperiode i form av separasjon, eventuelt betenkningstid etter det svenske mønster.

Derimot innebærer prinsippet at det ikke skal skje noen overprøving fra domstolers eller administrasjonens side av ektefellens eller ektefellenes beslutning. Et erklært og fastholdt krav om skilsmisse skal respekteres.»

 

3.3 Høringsinstansenes syn

Høringsinstansene støtter gjennomgående opp om utvalgets forslag om at loven skal gi et ubetinget krav på separasjon og skilsmisse også når bare en av ektefellene ber om det. Forslaget får uttrykkelig støtte fra Likestillingsrådet, åtte fylkesmenn, Stavanger byfogdembete, Den Norske Advokatforening, Den norske Dommerforening, Norske Kvinnelige Juristers Forening, Norske Kvinners Nasjonalråd, Norsk Kvinnesaksforening og Mental Barnehjelp. For eksempel heter det i uttalelsen fra fylkesmannen i Møre og Romsdal:

« Når det gjelder reglene om oppløsning av ekteskap er jeg enig i at det gis en ubetinget rett til separasjon etter krav fra bare den ene ektefellen.

I praksis vil vel sjelden eller aldri et krav om separasjon fra den ene parten ikke føre fram. Dagens regler gjør det imidlertid tungt og vanskelig for den ene parten å nå fram med sitt krav når den andre motsetter seg dette. Særlig i forhold til stønadsrettigheter kan dette for enkelte by på store problemer.

Endringen vil medføre at det ikke lenger går an å trenere en separasjon og medfører samtidig en forenkling av saksbehandlingen.

Jeg mener likevel det er behov for regler som ikke gjør det for enkelt å skilles. Dette kan varetas ved en separasjonstid av noe varighet, jf nedenfor.»

Bare en fylkesmann, biskopene og Norges Frikirkeråd uttaler seg mot forslaget. Det heter i uttalelsen fra Sør-Hålogaland biskop, som de andre biskopene har sluttet seg til:

« Det er under dette punkt at den mest radikale endring er foreslått av utvalget. Særlig følbart er vel forslaget om eneretten til separasjon/skilsmisse. Ingen prøvning fra domstol eller administrasjon skal kunne finne sted. «Et erklært og fastholdt krav om skilsmisse skal respekteres.» Tankegangen bak er den i og for seg plausible at «ekteskapet skal være en frivillig sak» (s. 7 5) og ingen skal kunne påtvinges fortsatt samliv.

Spørsmålet er bare om man med dette likevel ikke har vendt tilbake til det svenske direktiv om i hvert fall «lett å oppløse». Det synes som om det er en rekke innslag i virkelighetsbildet her som ikke er tatt i betraktning ved et slikt resonnement. Blant annet er oversett hvor impulsbestemt mennesker blir i stressede situasjoner og hva som tross alt har

Side 31

 

vært mellom mennesker som overhodet har levd sammen som ektefeller. Det må være mulig å kombinere «frivillighetsprinsippet» med en rimelig gjensidighet og hensyntagen til et menneske man normalt må ha hatt såpass mye med å gjøre, og så mye til felles med, som ektefelle. Man kan både si og mene, som utvalget gjør (s. 73), at man ikke tilsikter noen undervurdering av varige ekteskap og stabile familieforhold med dette, men det er vanskelig å tenke seg at noe annet inntrykk kan bli resultatet.»

 

3.4 Justisdepartementes vurdering

Justisdepartementet er enig med utvalget og flertallet av høringsinstansene i at loven nå bør fastsette at hver av ektefellene har krav på separasjon og skilsmisse. Dette er reelt i samsvar med dagens praksis, og det er fastsatt i de nye finske og svenske ekteskapslovene og  ble også vedtatt i Danmark ved lovendringen av 1989. En slik endring vil innebære en forenkling, og den vil samtidig dempe konfliktene i ekteskapssakene, fordi det ikke lenger er nødvendig å gå inn på årsakene til at ekteskapet er brutt sammen. Endringen vil også hindre trenering av separasjonssaken, noe som blant annet er viktig av hensyn til rettigheter etter offentlige støtteordninger. Overilte skilsmisser kan i alle fall hindres ved krav til separasjonstiden, jf nedenfor.

 

4. Separasjonstiden

 

4.1 Separasjon eller betenkningstid?

Ekteskapslovutvalget drøfter i delinnstilling I s 77-81 valget mellom en separasjon – som i gjeldende norsk lov og en betenkningstid – slik svenskene innførte i 1973. Begge ordningene har til formål å unngå overilte skilsmisser. Den grunnleggende forskjellen mellom de to ordningene er at det kreves at ektefellene skal leve atskilt i vår separasjonstid, men ikke i svenskenes betenkningstid. I sammenheng med dette er det betydelige forskjeller i rettsvirkninger: Separasjonen har langt på vei samme rettsvirkninger som en skilsmisse – med et viktig unntak for adgangen til å gifte seg på nytt. Separerte ektefeller kan likevel når som helst bestemme at ekteskapet skal gjenoppstå med vanlige rettsvirkninger. Betenkningstiden har mer begrensede rettsvirkninger. Rettsvirkningene faller bort dersom skilsmisse ikke er krevd innen ett år fra betenkningstiden startet.

Bakgrunnen for at svenskene i 1973 gikk over til betenkningstid, var etter forarbeidene ønsket om å unngå forhastede skilsmisser: Man mente at separasjonen innebar et for definitivt skritt i retning av å oppløse den personlige og økonomiske samhørigheten mellom ektefellene.

Ekteskapslovutvalget har kommet til at vi bør beholde vår separasjonstid. Utvalget sammenfatter sitt syn slik (s 81):

« Ektefeller som ønsker å fortsette samlivet, har etter utvalgets oppfatning ikke behov for separasjon med de rettsvirkninger som en separasjon fører med seg. Ektefeller flest kan heller ikke antas å ha behov for den formelle betenkningstid som betenkningstidsordningen innebærer. Når en ektefelle begjærer separasjon eller skilsmisse, har han/hun som regel vært gjennom en faktisk betenkningstid. En ytterligere – formell – betenkningstid kan det da vanligvis ikke være behov for. Etter utvalgets syn er separasjon med de retts virkninger den har, den generelt sett beste ordning. Og det kan, etter utvalgets oppfatning, ikke være grunn til å komplisere rettsreglene av hensyn til de særlige tilfelle hvor ektefeller måtte ønske fortsatt samliv under en formalisert betenkningstid.

Slik utvalget ser det, er den vesentlige, praktiske realitet i de spørsmål som her drøftes, om det for ektefeller etter at de er flyttet fra hverandre, skal være en mellomperiode – en prøvetid – før skilsmisse kan gis. Det er utvalgets oppfatning at det bør være en slik prøvetid hvor ektefellene lever hver for seg.

Det kan imidlertid være spørsmål om en ytterligere oppmykning av hva som må kreves for at ektefellene kan sies å ha levd adskilt i separasjonstiden.»

Få høringsinstanser har hatt noe å bemerke til Ekteskapslovutvalgets vurdering av valget mellom separasjon og betenkningstid. En del instanser – seks fylkesmenn, Stavanger byfogdembete, Oslo bispedømmeråd og Juridisk Rådgivning for Kvinner – sier uttrykkelig at de er enig med utvalget i at separasjonsordningen er å foretrekke. For eksempel heter det i uttalelsen fra Juridisk Rådgivning for Kvinner:

« JURK er enig med utvalget i at separasjon beholdes framfor at det innføres en betenkningstid etter svenskt mønster. Vi begrunner dette med at vi synes det er viktig å beholde kravet om adskillelse. Denne tiden skal, som også utvalget har framhevet, være en prøvetid på hvordan det er å leve hver for seg. Separasjonstiden innebærer også en mulighet for partene til å tenke igjennom situasjonen i fred og ro, noe begge kan ha behov for.  Betenkningstid har partene forhåpentligvis hatt før de ber om separasjon.»

Bare Kirkens familierådgivningskontor i Asker og Bærum gir uttrykk for tvil:

« Selve separasjonen (avgjørelser omkring omsorg for barna, bruksrett til bolig, fastsettelse av bidrag, skifte, osv.) virker ofte negativt. Om ektepar er i tvil (om det er riktig å skille lag) før de begynner sep.prosessen, er de det sjelden etter. En separasjon er dessuten vanskelig å reversere. Svenskenes betenkningstid har en del fordeler som utvalget ikke har valgt å vektlegge. Som alternativ til

Side 32

 

separasjon kunne man tenke seg at ektepar kunne velge en betenkningstid – evt. en kombinasjon av f.eks. 1/2 år betenkningstid og 1/2 år med separasjon.»

Etter at Ekteskapslovutvalgets vurdering forelå, er det i 1987 vedtatt ny ekteskapslov i Finland der man følger svenskenes ordning med betenkningstid. På den andre siden har man i Danmark holdt fast ved separasjonsordningen. Det ser dermed ikke ut til å bli fullstendig rettsenhet i Norden uansett hvilket standpunkt Norge velger.

Justisdepartementet er enig med Ekteskap slovutvalget og det overveiende flertall av høringsinstansene i at vi bør holde fast ved vår separasjonsordning. Departementet viser til den begrunnelse utvalget har gitt. Det legger særlig vekt på at de fleste som vil separeres, på forhånd faktisk har vært gjennom en betenkningstid. Når de har bestemt seg for separasjon, er det grunn til å tro at bare et mindretall fortsatt ønsker å bo sammen. Det er viktig at reglene om rettsvirkningene av mellomperioden før skilsmisse tilpasses denne situasjonen. Etter departementets syn har det også en viktig funksjon i seg selv å kreve at partene lever atskilt. De bør i en periode selv erfare hvordan et samlivsbrudd vil virke, før ekteskapet eventuelt opphører definitivt. I stedet bør det vurderes om kravet til atskillelse i separasjonstiden bør mykes noe opp, jf punkt 4.2.

 

4.2 Oppmyking av kravet til atskillelse i separasjonstiden

Som det går fram foran, er utgangspunktet etter gjeldende norsk ekteskapslov at ektefellene skal leve atskilt i separasjonstiden. Kravet til atskillelse har imidlertid vært mykt opp en del i praksis, se Ekteskapslovutvalgets redegjørelse i delinnstilling I s 79. Man har blant annet godtatt en viss avviklingsfrist før en part flytter ut. Man har også godtatt at ektefellene har innrettet seg hver for seg innenfor den tidligere felles bolig, forutsatt at de har bodd i hver sin del av boligen, uten fellesskap av betydning, og iallfall ikke hatt felles husholdning. Boligmangel har her vært et viktig argument. Når det gjelder forsøksvis gjenopptakelse av samlivet, har praksis vært streng, men Ekteskapslovutvalget uttaler at «I de senere års praksis synes å kunne spores en viss tendens til å se noe mer velvillig på helt kortvarige forsøk på å gjenoppta samlivet». Slike kortvarige forsøk på å gjenoppta samlivet har normalt ingen konsekvenser for formuesordningen mellom partene.

Utvalget mener man bør myke opp kravet til atskillelse ytterligere. Det heter i utredningen s 82:

« Ut fra det som er formålet med et separasjonsinstitutt med krav om at ektefellene skal leve adskilt i separasjonstiden, bør det ikke forspille separasjonens virkning om ektefellene har gjort forgjeves forsøk på å leve sammen igjen. På dette punkt antar utvalget at loven bør gis en formulering som innebærer en viss oppmykning,…»

Forslaget om oppmyking her støttes uttrykkelig av en rekke høringsinstanser: fem fylkesmenn, Stavanger byfogdembete, Oslo og Borg bispedømmeråd, Kirkens familierådgivningskontor i Oslo og i Asker og Bærum, Den Norske Advokatforening, Den norske Dommerforening og Juridisk Rådgivning for Kvinner. Det heter f.eks i uttalelsen fra Kirkens familierådgivningskontor i Oslo:

« Erfaring fra rådgivning overfor ektepar som er separerte, men som overveier og arbeider med å etablere et nytt grunnlag for fortsettelse av ekteskapet, tilsier at vi sterkt støtter forslaget om å modifisere kravet om at ektefellene i separasjonstiden skal leve adskilt. Det virker direkte urimelig – og klart inkonsekvent i forhold til intensjonen med separasjon: å forhindre forhastede skilsmisser – at loven legger vanskeligheter i veien for dem som vil prøve alle muligheter for fortsatt samliv. En lov i overensstemmelse med sin intensjon burde snarere oppfordre til å prøve både en periode i adskillelse og en periode med nytt samliv, og ikke fremstå som et ris bak speilet:

Hvis dere prøver om dere nå kan skape et godt/akseptabelt samliv, og det ikke skulle gå, da må dere finne dere i en 1-årig forlengelse av separasjonstiden før dere kan få skilsmisse.

I praksis har vi hatt atskillige tilfeller hvor nåværende lovs krav  om praktisk og konsekvent samlivsbrudd har skapt hindringer for utprøving av alle muligheter – og også har ført til usannferdige erklæringer i forbindelse med senere søknad om skilsmisse.»

Bare Norsk Kvinnesaksforening går i mot og uttaler:

« Det er fortsatt et vilkår for å kreve skilsmisse at partene har levd fra hverandre hele tiden. Det er imidlertid nå tatt inn en bestemmelse om at en overgangstid inntil samlivet ble brutt eller et kortvarig forsøk på å gjenoppta samlivet ikke har denne virkning-Det er uheldig at dette er tatt med i lovteksten. Det er som regel kvinnene som tar initiativet til å få oppløst ekteskapet. Svært ofte blir kvinnene utsatt for et enormt press fra mannens side for å forsøke på nytt. Særlig gjelder dette i saker hvor det er mishandling og alkoholisme i bildet. Det har hittil vært til stor hjelp for mange kvinner at de selv har visst at de har måttet starte hele separasjonssaken på nytt hvis de faller for fristelsen til å prøve på nytt. Den nåværende ordningen har også vært et godt argument i forhold til mannen. Det har vært lettere for ham å akseptere at kvinnen nekter å prøve på nytt under henvisning til gjeldende rettssystem.»

Side 33

 

 Justisdepartementet er enig med utvalget og det klare flertall av høringsinstansene i at atskillelseskravet bør mykes opp. Dette er foreslått i. utkastets § 20 (se nærmere om utformingen i merknadene til denne bestemmelsen).

 

4.3 Separasjonstidens lengde

Etter gjeldende ekteskapslov kreves ett års separasjon dersom ektefellene er enige om å begjære skilsmisse, og to års separasjon dersom bare den ene vil skilles (ektskapsloven § 43 første ledd). Skilsmisse på grunn av samlivsbrudd uten rettslig separasjon krever tre års brudd på samlivet (ekteskapsloven § 43 andre ledd).

Ekteskapslovutvalget foreslår enstemmig at separasjonstiden skal være ett år når ektefellene ikke er enige, og at faktisk samlivsbrudd må ha vart i to år for å gi grunnlag for skilsmisse. For tilfellene der ektefellene er enige om å begjære skilsmisse etter rettslig separasjon, har utvalget delt seg. Et flertall – Holmøy, Lillestøl, Lødrup, Torsnes og Totland mener separasjonstiden bør være ett år også her. Et mindretall – Bølviken, Stray Ryssdal, Lien Utvik og subsidiært Grønseth – mener separasjonstiden bør være seks måneder når ektefellene er enige. Grønseth mener prinsipalt at enige ektefeller som ikke har barn under 18 år, skal ha rett til skilsmisse umiddelbart. – Det heter i flertallets begrunnelse (delinnstilling I s 82):

« Ekteskapslovutvalget av 1957 foreslo i sin innstilling om oppløsning av ekteskap 1 års separasjonstid i alle tilfelle. Forslaget møtte den gang så vidt stor motbør at det ikke ble fremmet av departementet. Regelen ble fortsatt 2 års separasjonstid, men 1 år dersom partene ble enige om å kreve skilsmisse. Flertallet finner det rimelig i dag å gå ned til en separasjonstid på 1 år, men mener at denne frist da bør gjelde i alle tilfelle. De finner liten grunn tita ha to sett frister når den alminnelige frist ikke er lengre enn 1 år. En frist på 6 måneder, som mindretallet foreslår for det tilfelle at partene er enige om å kreve skilsmisse, er etter flertallets mening for kort om separasjonen skal ha synderlig realitet som en prøvetid, og som en tid til å ordne de økonomiske forhold. Med de lempninger som i praksis er skjedd når det gjelder kravet til at ektefellene skal leve adskilt, og den ytterligere oppmykning som utvalget regner med, mener flertallet at 6 måneder er en vesentlig for kort frist selv om ektefellene skulle være enige. Flertallet mener for øvrig at det er uheldig med forskjellige frister avhengig av om partene er enige eller ikke,…»

Mindretallet uttaler:

« Hvis partene etter 6 måneders separasjon er enige om å begjære skilsmisse, bør skilsmisse kunne gis. Fortsatt separasjon synes da å ha liten hensikt. Mindretallet finner det heller ikke nødvendig av hensyn til det økonomiske oppgjør å strekke separasjonstiden lengre enn til 6 måneder. Når mindretallet foreslår denne kortere separasjonstid i de tilfelle da partene er eller blir enige om skilsmisse, har dette også sammenheng med at utvalget foreslår de fleste av de någjeldende særlige skilsmissebestemmelser, derunder ekteskapsloven § 48 om utroskap, opphevet. … Motstykket til at de særlige skilsmissegrunner med adgang til umiddelbar skilsmisse begrenses, bør være at separasjonstiden ikke settes lengre enn 6 måneder hvis partene er enige om skilsmisse.»

Under høringen har det helt overveiende flertall støttet opp om forslagene fra utvalget/utvalgets flertall om ett års separasjon både når partene er enige og når de ikke er enige. – Forslaget om å forkorte separasjonstiden til ett år når partene ikke er enige, får uttrykkelig støtte fra Forbruker- og administrasjonsdepartementet, Likestillingsrådet, elleve fylkesmenn, tre domstoler, seks bispedømmeråd, Kirkerådet, Stadsfysikus i Oslo, tre familievern- eller familierådgivningskontorer, Den norske Dommerforening, Landsorganisasjonen i Norge, Juridisk Rådgivning for Kvinner, Norske Kvinnelige Juristers Forening, Norsk Kvinnesaksforening, Norges Bondekvinnelag, Fellesrådet for homofile og lesbiske organisasjoner i Norge, Mental Barnehjelp og Norges Frikirkeråd. Det heter f.eks i Kirkerådets uttalelse, som har fått tilslutning fra tre bispedømmeråd:

« … Samtidig bør en være oppmerksom på at de fleste mishandlede kvinner ikke vil tørre/orke å gjennomføre et rettslig oppgjør. All erfaring og kunnskap om dette problemet tilsier at de fleste kvinner antakelig heller vil velge å gå veien om separasjon. For mange vil dette være en kritisk periode med gjentatte forsøk fra mannens side på å bli tvunget/truet til å gjenoppta samlivet. Ikke minst for denne gruppen vil utvalgets forslag om ett års separasjonstid uansett om partene er enige eller ikke, være en stor fordel.

Når det ellers gjelder dette sistnevnte forslaget, bør det støttes også fordi erfaringene viser at sjansene for at ektefellene skal gjenoppta samlivet etter 2 års separasjon er minimale. I de aller fleste tilfellene vil dette ekstra separasjonsåret bare innebære en unødig forlengelse av en pinefull prosess og ofte gjøre oppgjøret mellom partene enda vanskeligere.»

Bare noen få instanser går mot forslaget om å forkorte separasjonstiden når partene ikke er enige: Fylkesmannen i Nordland, Oslo byskriverembete, Norske Kvinners Nasjonalråd (hvis det er barn i ekteskapet), Norges Husmorforbund og Frelsesarmeen. Det heter f.eks i uttalelsen fra Norges Husmorforbund:

Side 34

 

« Muligheten for 2 års separasjon bør opprettholdes. Selv om det bare unntaksvis er tilfeller hvor ekteskapet fortsetter når den ene ektefelle motsetter seg skilsmisse etter 1 år, kan 2 år være nødvendig for å gi tid til å bearbeide prosessen med barnefordeling og samværsmuligheter, økonomiske og praktiske forhold. Til tross for at 2 år kan misbrukes til en form for utpressing, mener NH at separasjonstiden er en beskyttelse for dem som i en vanskelig periode ikke har god nok oversikt over konsekvensene av sine avtaler.»

Som det går fram foran, støtter det overveiende flertallet av høringsinstansene utvalgsflertallets syn om at separasjonstiden bør være ett år også når partene er enige. Uttrykkelig støtte til dette er stort sett gitt av de instanser som har gått inn for ett års separasjonsfrist når partene ikke er enige, jf oppregningen foran. Noen få instanser går likevel inn for forslaget fra utvalgets mindretall om seks måneders frist: Forbruker- og administrasjonsdepartementet, fylkesmannen i Aust-Agder, flertallet i Den Norske Advokatforenings utvalg, Landsorganisasjonen i Norge og en fraksjon innen Juridisk Rådgivning for Kvinner. Barneombudet og Fellesrådet for homofile og lesbiske organisasjoner i Norge støtter Grønseths syn om at det bør være adgang til umiddelbar skilsmisse for parter som er enige og ikke har barn. Høringsinstansenes argumentasjon i valget mellom ett års og seks måneders separasjonsfrist følger stort sett argumentasjonen fra utvalgets flertall og mindretall.

Det har vært relativt få kommentarer under høringen til separasjonstidens lengde etter faktisk samlivsbrudd. Utvalgets forslag om å forkorte fristen fra tre til to år får uttrykkelig støtte fra fire fylkesmenn, Stavanger byfogdembete og Den norske Dommerforening. Bare to instanser fylkesmannen i Nordland og Oslo byskriverembete – uttaler seg mot forslaget.

Justisdepartementet er enig med utvalgets flertall og det klare flertall av høringsinstansene i at separasjonstiden bør være ett år etter rettslig separasjon – uavhengig av om partene er enige eller ikke – , og to år etter faktisk samlivsbrudd. Departementet viser til den begrunnelsen som er gitt av utvalget/utvalgets flertall. For to-års-fristen etter faktisk samlivsbrudd kan det også nevnes at slik frist allerede gjelder i Sverige, Danmark og Finland.

 

5. Skilsmisse ved dom uten separasjon

Gjeldende ekteskapslov har en rekke bestemmelser som gir adgang til skilsmisse ved dom uten forutgående separasjon. Grunnlagene er angitt i ekteskapsloven §§ 45-53, se nærmere foran i punkt 1 og i delinnstilling I s 83-84. Med ett unntak «utroskapsbestemmelsen» i § 48 – blir disse bestemmelsene sjelden brukt i praksis: I 1989 ble det avsagt dom i 360 saker om skilsmisse etter § 48, mot til sammen 25 saker etter §§ 45-47 og 49-53.

Ekteskapslovutvalget foreslår at adgangen til skilsmisse uten forutgående separasjon som hovedregel går ut. Dette har sammenheng med utvalgets forslag – som er opprettholdt i proposisjonen – om ubetinget rett til separasjon og ubetinget rett til skilsmisse etter ett års separasjon. Utvalget foreslår likevel en rett til umiddelbar skilsmisse ved dom i tilfellene der det er begått grove overgrep mot ektefelle eller barn (jf nåværende § 50). Utvalget foreslår også en ny bestemmelse om umiddelbar oppløsning av ekteskap, nemlig for ekteskap inngått i forbudte ledd og for bigamitilfellene. Dette har sammenheng med at adgangen til omstøtelse av ekteskap blir foreslått avskaffet. Utvalgets begrunnelse for forslagene er gitt i delinnstilling I s 84-86.

Spesielt om overgrepstilfellene heter det i utredningen (s 86):

« Ekteskapsloven § 50 er heller ikke meget brukt i praksis. Men det dreier seg her om alvorlige overgrep rettet mot den annen ektefelle og barna. En ektefelle som er utsatt for slike overgrep, må ha et berettiget krav på straks å Tå slutt på ekteskapet. Separasjon vil i slike tilfelle ikke alltid være tilstrekkelig fordi den svakere part, som er utsatt for overgrepene, kan gi etter for den annens press for å få gjenopptatt samlivet, noe som i tilfelle leder til at separasjonen faller bort. Man står her overfor alvorlige og vanskelige tilfelle, hvor en rett til umiddelbar skilsmisse er begrunnet i behovet for å beskytte ektefelle og barn. Utvalget forutsetter at skilsmisse i tilfelle kan oppnås forholdsvis raskt ved at domstolene påskynder behandlingen av saker av denne art.

Det er imidlertid utvalgets oppfatning at adgangen til skilsmisse på grunnlag av kvalifiserte, alvorlige overgrep bør gjøres generell, slik at alle slike overgrep mot ektefelle eller barn vil gi adgang til skilsmisse. Det vil da bli domstolenes sak å vurdere hvorvidt overgrepet i det konkrete tilfelle er av slik karakter at det bør lede til skilsmisse straks.»

Under høringen har det vært bred tilslutning til utvalgets forslag om at de fleste spesielle skilsmissegrunner skal gå ut. Ingen høringsinstans går klart mot forslaget, mens det får uttrykkelig støtte fra Barneombudet, ni fylkesmenn, tre domstoler, biskopene,

Side 35

 stadsfysikus i Oslo, Den Norske Advokatforening, Juridisk Rådgivning for Kvinner, Norske Kvinnelige Juristers Forening og Norske Kvinners Nasjonalråd.

Høringsinstansene støtter opp om utvalgets syn også når det spesielt gjelder å la utroskapstilfellene omfattes av hovedregelen om at skilsmisse krever forutgående separasjon. Bare én instans – Kirkens familierådgivningskontor i Oslo – gir klart uttrykk for et annet syn her.

Endelig er så godt som alle de høringsinstanser som berører spørsmålet, enig med utvalget i at det bør være adgang til direkte skilsmisse i overgrepstilfellene. En rekke instanser støtter utvalgets forslag her uten nærmere kommentarer. Det gjelder Forbruker- og administrasjonsdepartementet, sju fylkesmenn, en domstol, Kirkerådet, fire bispedømmeråd, Norges Juristforbund, Juridisk Rådgivning for Kvinner, Norske Kvinnelige Juristers Forening og Norske Kvinners Nasjonalråd. Noen instanser er enige i behovet for en særbestemmelse, men har kommentarer til den nærmere utformingen. Kommentarene går særlig ut på at utvalgets forslag til bestemmelse er for upresist, til dels også at alle voldshandlinger mot barn eller ektefelle må anses som alvorlige. For eksempel heter det i uttalelsen fra Likestillingsrådet:

« Det er her behov for en nærmere presisering av hva som skal karakteriseres som alvorlige overgrep. I lovforslaget er dette ikke klart definert, og det vil bli domstolenes sak å vurdere dette. Det kan da være fare for uensartet praksis ved landets domstoler.

Etter Likestillingsrådets mening er alle voldsovergrep mot barn eller ektefelle alvorlige. Loven må derfor utformes slik at hvis det kan fastslås at mishandling har funnet sted. må skilsmisse kunne innvilges uten krav til forutgående separasjonstid. Det må være en forutsetning at man her er sikret rask domsavgjørelse.»

Justisdepartementet mener – på samme måte som flertallet av høringsinstansene – at man bør følge opp utvalgets forslag når det gjelder skilsmisse ved dom uten forutgående separasjon. – Dette gjelder også den nærmere utformingen av regelen om skilsmisse på grunn av overgrep (jf foran). Etter departementets mening er det vanskelig å unngå at en slik bestemmelse overlater et visst skjønn til domstolene. Det skal f.eks relativt lite til for at noe anses som «vold» i forhold til bestemmelsen om legemsfornærmelse i straffeloven § 228. Det ville ikke være rimelig om ett isolert tilfelle av voldsanvendelse som går inn under denne paragrafen, alltid skulle gi et ubetinget krav på skilsmisse umiddelbart, uten den tid til ettertanke som separasjonstiden skal gi.

 

6. Mekling og rådgivning

 

6.1 Gjeldende rett

Hovedregelen er at ektefeller plikter å gjennomgå mekling før de kan få separasjon eller skilsmisse. Mekling skal foretas i alle separasjonssaker og i skilsmissesaker etter ekteskapsloven § 43 andre ledd om faktisk samlivsbrudd og etter § 48 om utroskap, se § 44 første ledd. I andre tilfeller av skilsmisse ved dom skal det ikke mekles. § 44 andre ledd regner opp en rekke instanser som kan foreta mekling. De praktisk viktigste er forliksråd, familievernkontorer og prester.

Mekling skal sikre at kravet om separasjon/skilsmisse er overveiet. Mekleren bør søke å klarlegge årsakene til Uoverensstemmelsene mellom ektefellene, opplyse om hva separasjon eller skilsmisse vil bety for partene, og drøfte hvilke muligheter som foreligger for å fortsette samlivet, § 44 a andre ledd. Hvis partene har fellesbarn, bør mekleren særlig ha deres tarv for øyet og framholde dette for ektefellene.

 

6.2 De øvrige nordiske land

I Sverige ble mekling opphevet som tvungen ordning i 1973. I Finland ble ordningen opphevet i 1987, og i Danmark ble den opphevet i 1989.

 

6.3 Ekteskapslovutvalgets syn

Ekteskapslovutvalget gir på s 87 til 88 en oversikt over meklingsordningens rolle i praksis. Utvalget legger til grunn at meklingen har spilt en minimal rolle når det gjelder å bringe ektefellene sammen igjen. Det antar derimot at meklingen har – eller i alle fall kan ha – en større betydning når det gjelder å orientere og veilede partene om hvilke  problemer separasjon og skilsmisse kan bringe og om hvordan problemene kan løses. Utvalget konkluderer med at meklingen alt i alt ikke har oppfylt lovens intensjoner.

Utvalget viser til at meklingsinstitusjonene – særlig på steder med mange meklingssaker – har vært kritisert for at meklingen har vært for lettvint og overfladisk, og i realiteten bare en formsak. Mange ektefeller føler det dessuten ubehagelig å drøfte personlige forhold med utenforstående. Meklingsinstansene har også til dels selv stilt seg kritisk til ordningen med tvungen mekling.

På denne bakgrunn konkluderer utvalget med at mekling bør være en personlig og frivillig sak. Det antar at det verken er nødvendig eller hensiktsmessig å ta inn i loven regler om frivillig mekling. Ektefellene bør selv kunne velge mekler eller meklingsinstans, og den enkelte mekler bør selv kunne vurdere hvordan meklingen bør skje.

Side 36

 

Utvalget drøfter på s 89 til 92 om det hvis meklingsinstituttet oppheves – bør gis saksbehandlingsregler til erstatning for den saksforberedelse som i dag skjer ved at mekleren gir ektefellene råd, orientering og veiledning om de problemer en separasjon/skilsmisse vil reise.

Ved saker som skal avgjøres ved dom, vil det regelmessig bli holdt et muntlig saksforberedende møte hvor partene møtes og kan drøfte problemene. Tvistemålsloven § 422, jf § 99 pålegger dommeren å mekle mellom partene under saksforberedelsen dersom begge kan møte til samme tid. Lovens § 421 har dessuten detaljerte regler om domstolens behandling av de sidespørsmål som separasjon/skilsmisse reiser. Retten skal blant annet av eget tiltak ta opp spørsmål i tilknytning til underholdsbidrag, felles barn og deling av formuen. – Etter utvalgets syn er det selv om meklingsinstituttet oppheves ikke behov for regler for behandlingen ved domstolene ut over de regler som allerede følger av tvistemålsloven.

Ved saker som behandles administrativt (etter utkastet de aller fleste), er saksbehandlingen i det alt vesentlige skriftlig. Partene fyller ut skjemaer med spørsmål som fylkesmannen må ha besvart for å kontrollere om vilkårene for separasjon eller skilsmisse er oppfylt. I skjemaene er det også tatt inn spørsmål om partenes eventuelle avtaler om sidespørsmålene. Fylkesmannen kan ta kontakt med partene hvis svarene er ufullstendige eller ubesvarte, eller hvis det synes som om partene trenger råd og veiledning. Utvalget mener likevel at behandlingen for fylkesmannen ikke gir samme garanti som en ordning med mekling. Man risikerer at separasjon/skilsmisse blir innvilget uten at viktige sidespørsmål blir tatt opp og løst.

Utvalget drøfter flere alternativer for å styrke saksbehandlingen, men kommer ikke frem til noen løsning det har funnet hensiktsmessig: Domstolsbehandling av alle saker om separasjon og skilsmisse vil være tungvint og unødvendig. Domstolene vil dessuten ikke ha kapasitet til å behandle alle slike saker. Fylkeskontorene vil ikke ha kapasitet til å ha muntlig forhandling i alle saker om separasjon og skilsmisse. En slik løsning kan dessuten være upraktisk for partene, idet avstanden til fylkeskontorene mange steder er ganske stor. Det er etter utvalgets syn ikke noe godt alternativ å innføre muntlig saksforberedelse ved lokale instanser i den enkelte kommune. Det ville blitt et tungrodd og arbeidskrevende system. Betydningen ville neppe stå i forhold til det arbeidet ordningen ville kreve.

Utvalget har på denne bakgrunn blitt stående ved ikke å foreslå noen saksbehandlingsregler som erstatning for den saksforberedelse som i dag skjer gjennom mekling. Men det foreslår at fylkesmannens adgang til å innkalle ektefellene til muntlig møte bør gå uttrykkelig fram av loven, se utkastet § 5-3.

 

6.4 Høringsinstansenes syn

I alt ca 60 høringsinstanser har uttalt seg om spørsmålene om mekling og rådgivning.

Mange kirkelige instanser mener at meklingen har hatt en positiv funksjon når det gjelder å opprettholde ekteskapet. De fleste kirkelige instanser som har uttalt seg, mener meklingen bør ha som formål å bringe partene sammen for om mulig å fortsette ekteskapet. Hensynet til barna blir også tillagt vekt. Disse instansene vil beholde den tvungne meklingen; de fleste mener at dette også bør gjelde for ektepar uten barn. De ønsker ofte å styrke meklingsapparatet og supplere med rådgivende elementer. Det fremheves at mekling bør foretas av personer som er kvalifisert til det, og at det er behov for bedre og mer enhetlig praksis for prestenes mekling.

Også enkelte andre høringsinstanser ønsker å beholde en ordning med tvungen mekling/rådgivning. Det gjelder to fylkesmenn, Eidsvoll sorenskriverembete, Stavanger byfogdembete, Stadsfysikus i Oslo, Norske Kvinners Nasjonalråd, Norges Husmorforbund, Norges Bondekvinnelag og Det Liberale Folkepartiet, samt Sarpsborg sorenskriverembete.

Et flertall av de øvrige høringsinstansene er skeptiske til verdien av den meklingen som skjer i dag og ønsker å oppheve den nåværende ordningen. Dette gjelder Forbruker- og administrasjonsdepartementet, Kommunal- og arbeidsdepartementet, Sosialdepartementet, Barneombudet, Likestillingsrådet, åtte fylkesmenn, Stavanger byrett, sorenskriveren i Nord-Østerdal, Offentlige familievernkontorers organisasjon, Oslo Helseråd, Familievernkontoret i Akershus, Familierådgivningskontoret i Stavanger, Den Norske Advokatforening, Den norske Dommerforening, Norges Lensmannslag, Landsorganisasjonen i Norge, Juridisk Rådgivning for Kvinner, Norske Kvinnelige Juristers Forening og Mental Barnehjelp.

Også fylkesmannen i Aust-Agder og fylkesmannen i Finnmark er kritiske til ordningen med tvungen mekling, men disse instansene tar ikke uttrykkelig standpunkt til om ordningen bør oppheves.

Bare Forbruker- og administrasjonsdepartementet, Kommunal- og

Side 37

 arbeidsdepartementet, tre fylkesmenn, Den Norske Advokatforening og Norske Kvinnelige Juristers Forening ønsker at mekling skal være frivillig i alle separasjons- og skilsmissesaker.

Et flertall av høringsinstansene som ønsker å oppheve ordningen med tvungen mekling, mener at det bør være tvungen rådgivning i enkelte separasjons- og skilsmissesaker. Sosialdepartementet, Barneombudet, fire fylkesmenn, sorenskriveren i Nord-Østerdal, Familievernkontoret i Akershus, Familierådgivningskontoret i Stavanger og Mental Barnehjelp mener at rådgivning bare bør være tvungen hvis partene har barn sammen. Fylkesmannen i Oslo og Akershus mener at rådgivning dessuten bør være obligatorisk ved ensidig krav om separasjon fra den ene ektefellen hvis den andre krever rådgivning.

Enkelte andre går inn for tvungen rådgivning bare dersom ektefellene ikke er enige i spørsmålet om barnefordeling m.v. Det gjelder en fylkesmann, Offentlige familievernkontorers organisasjon, Oslo Helseråd og Den norske Dommerforening. For en tvungen ordning fremhever flere at  bare ressurssterke drar nytte av frivillige løsninger. Som motargument anfører enkelte risikoen for trenering fra en av partenes side.

Både instanser som ønsker at rådgivning skal være frivillig, og instanser som mener at ordningen helt eller delvis bør være tvungen, har understreket at det er behov for å bygge ut tilbudet om rådgivning. Blant de momenter som nevnes som begrunnelse for å styrke rådgivningen, er:

–	mange trenger bistand for å løse ulike problemer ved samlivsbruddet

 

–	ektefellene prioriterer ofte løsningen av egne problemer ved samlivsbruddet; barna kommer i andre rekke

 

–	det er behov for en evaluering av avtaler om samværsrett – disse er ikke alltid til beste for barna

 

–	uløste konflikter ved samlivsbruddet ødelegger for videre samarbeid for felles barn, og barna rammes mer enn nødvendig

 

 

6.5 Justisdepartementets vurdering

Departementet er enig med utvalget og de fleste av høringsinstansene som har uttalt seg om spørsmålet, at dagens meklingsordning ikke fungerer tilfredsstillende. Dette er blant annet belyst ved flere forskningsprosjekter.

Hovedkonklusjonene er at nåværende ordning har liten verdi i forhold til brukernes behov.

En undersøkelse i 1989 viser at forliksrådene sto for 60,7 % av de meklingene som ble foretatt i forbindelse med separasjon og skilsmisse. Familievernkontorene sto for 25,6 % av meklingene, mens prestene sto for 13,7 %. Hos prestene er det i hovedsak eldre, og forholdsvis få unge, som møter til mekling, mens det ikke er samme forskjell i aldersfordeling når det gjelder de to andre instansene. Forliksrådene er mest benyttet i større byer. Den viktigste grunnen til at forliksrådet benyttes, er et ønske om at meklingen skal være over så fort som mulig. Ca 55 % så på meklingen som en ren formalitet, mens 38 % forventet en eller annen form for hjelp. Her er også store forskjeller mellom meklingsinstansene; ca 70 % av de som kom til familievernkontorene, hadde forventninger om å få hjelp – og ca 45 % mente i ettertid at meklingen var til hjelp (Ekeland og Myklebust, Møreforskning, 1989).

Selv om svært mange ser på mekling som en ren formalitet, viser det seg imidlertid at foreldre som er i en separasjonssituasjon, samtidig uttrykker et klart behov for en instans hvor de kan få informasjon og hjelp til å komme fram til en avtale om barna. Mange foreldre sier også at de har behov for å diskutere barnas følelsesmessige reaksjoner og behov i forbindelse med separasjonen.

En rekke faglige instanser og organisasjoner har i sine høringsuttalelser gått inn for et system med obligatorisk mekling ut fra hensynet til barna, men peker samtidig på at meklingsordningen må styrkes.

Blant andre foreslår Barneombudet at alle par med barn under 16 år i stedet for den nåværende forliksmeklingen, skal ha obligatorisk rådgivning om barnas situasjon og evaluering av de ordninger foreldrene kan tenke seg for barna.

På bakgrunn av de forskningsresultater og de uttalelser som det er vist til ovenfor, finner departementet det vanskelig å slutte seg til Ekteskapslovutvalgets forslag om å oppheve ordningen med forliksmekling uten å sette noe i stedet. Departementet mener det bør være en form for obligatorisk mekling eller samtale i separasjons- og skilsmissesaker der partene har barn sammen. Formålet med meklingen må være å hjelpe foreldrene med å komme fram til minnelige og gode løsninger når det gjelder forholdet til barna.

Da en slik meklingsordning i stor grad vil være knyttet til spørsmål om foreldreansvar, den daglige omsorg, samværsrett m.m, er det særlig yngre barn det er viktig å fokusere på. Eldre barn vil i slike saker ha egne meninger som skal tillegges vekt. Departementet går derfor inn for en ordning med obligatorisk mekling for ektefeller med barn under 15 år, hvor formålet skal være å forsøke å få

Side 38

ektefellene til å komme til enighet om ordningen med barna.

Departementet mener at en slik meklings/rådgivningsordning ikke bør begrenses til de tilfellene hvor foreldrene ikke er blitt enige om forhold som angår barna. Også i tilfeller hvor foreldrene har inngått en avtale, mener departementet at det er behov for å sikre at barnas tarv blir ivaretatt. Erfaring viser at mange avtaler er lite gjennomtenkte, og at de ofte bygger på tilsynelatende enighet. For å søke å fange opp også disse tilfellene, foreslår departementet at foreldrene må møte personlig til en obligatorisk orientering der det kan drøftes eventuelle ønsker og behov for videre rådgivning. En ytterligere oppfølging mener departementet bør tilbys på frivillig basis.

Departementet er enig i at ekteskapsmekling for ektefeller som ikke har barn eller som har eldre barn, har liten hensikt. Det legges til grunn at meklingen i sin nåværende form, der hensikten først og fremst er å bevare ekteskapet, rimer dårlig med nåtidens syn om det enkelte individs evne til selv å bedømme sin situasjon. Det legges også til grunn at forskning omkring meklingsinstituttet viser at svært få av de som er i en skilsmissesituasjon, ønsker hjelp til å fortsette ekteskapet.

Departementet ønsker samtidig å understreke at det både er viktig og nødvendig å ha instanser hvor ektepar har mulighet til å få hjelp til å løse sine konflikter med sikte på å fortsette samlivet. Her vil f.eks prestene og familievernkontorene fortsatt ha en viktig funksjon. En slik frivillig rådgivning finner imidlertid departementet lite hensiktsmessig å lovfeste i ekteskapsloven.

En forutsetning for forslaget er at meklingsinstansene blir kvalitativt styrket på en slik måte at de bedre kan hjelpe foreldrene til å ivareta foreldreoppgavene på en best mulig måte.

Departementet tenker seg en meklingsordning med gjennomsnittlig 3 til 4 konsultasjoner med fagpersoner for hvert par. Ordningen vil med dagens skilsmissemønster omfatte ca 6.500 par årlig. Da meklingen vil få et kvalitativ bedre innhold enn dagens ordning, antas dette å bidra til at færre barnefordelingssaker blir brakt inn for domstolene eller for fylkesmennene. Avtaler som blir inngått etter kvalifisert rådgivning følges erfaringsmessig bedre opp.

Med det innhold meklingen er ment å ha etter forslaget her, finner departementet det lite hensiktsmessig å bygge videre på forliksrådene som meklingsinstans. Departementet vil arbeide videre med sikte på å finne fram til en ordning hvor forliksrådet kan erstattes av andre instanser/personer også på lokalt nivå. Enkelte familievernkontorer og prester gir allerede i dag rådgivning som harmonerer i innhold med intensjonen bak den foreslåtte meklingsordningen.

En styrking av meklingsordningen må ses i sammenheng med det arbeidet som pågår i Barne- og familiedepartementet om familievernkontorenes rolle.

Departementet vil bemerke at det på nåværende tidspunkt kan være vanskelig å vite med sikkerhet hvordan den foreslåtte meklingsordningen vil virke i praksis. Det er derfor en forutsetning for forslaget at ordningen etterprøves for å vurdere om den har hatt de tilsiktede virkninger.

Mekling som vilkår for separasjon og skilsmisse vil oftest skje på et tidspunkt hvor ektefellene er i en spent følelsesmessig situasjon, og hvor en rekke andre praktiske avgjørelser må tas med hensyn til bolig, innbo og økonomi. Behovet for hjelp av en meklingsinstans om barnas situasjon kan dermed komme noe i skyggen, og behovet kan først føles reelt på et senere tidspunkt når andre praktiske spørsmål er løst.

Etter departementets mening kan det også være behov for å finne fram til en ordning som kan gi alle foreldre som er i en vanskelig situasjon når det gjelder spørsmål om foreldreansvar, daglig omsorg eller samværsrett, rett til rådgivning eller mekling. En slik ordning vil kunne fange opp også de foreldre som aldri har bodd sammen, foreldre som er eller har vært samboere, eller som er separerte eller skilte. Barne- og familiedepartementet vil vurdere dette spørsmålet. En slik eventuell lovfestet rett til rådgivning bør antagelig hjemles i barneloven og komme i tillegg til reglene i ekteskapsloven.

En tilsvarende ordning er allerede etablert i andre nordiske land:

I Sverige ble som nevnt, tvungen mekling avløst av en frivillig mekling i 1973 gjennom «lag om medling mellan samlevande». Høsten 1990 vedtok Riksdagen et lovforslag om samarbeidsavtaler mellom foreldre som ikke har bodd sammen. Ordningen er hjemlet i deres foreldrelov. I praksis har denne ordningen allerede eksistert ved frivillige ordninger i landets kommuner i lengre tid.

Danmark har en rådgivningsregel i myndighetsloven (§ 27a): Statsamtet skal tilby foreldre og barnet en barne- og familiesakkyndig rådgivning og veiledning ved uenighet om foreldremyndighet og samværsrett.

Side 39

 

 

 

VI. Generelt om hva reglene om rettsvirkninger av ekteskapet bør handle om og hvilke hovedprinsipper reglene bør bygge på

Gjeldende ekteskapslov regulerer det økonomiske  forholdet mellom ektefeller. Loven har ikke regler som direkte regulerer det personlige forholdet mellom partene.

Ekteskapslovutvalgets flertall (alle utenom Grønseth) mener at heller ikke en ny ekteskapslov bør ha regler som direkte regulerer det personlige forholdet mellom ektefeller. Begrunnelsen er at slike regler eventuelt må gis et temmelig generelt innhold, og at de neppe vil få noen vesentlig betydning – verken fra et ideelt eller praktisk synspunkt.

Utvalgets mindretall (Grønseth) mener at en ny ekteskapslov bør ha generelle bestemmelser om hvordan det personlige forhold mellom ektefellene helst bør være. Loven bør også etter hans syn ha regler om hvilke sosiale og økonomiske forpliktelser samfunnet bør ha overfor ektefeller, særlig i deres egenskap av foreldre. Mindretallets synspunkter er utdypet i vedlegg 1 til delinnstilling II.

Hele utvalget understreker at hensynet til likestilling og økonomisk selvstendighet mellom ektefellene fremdeles bør være grunnprinsipper for utformingen av ekteskapslovgivningen. Men prinsippene kan ikke gjennomføres uavkortet i lovgivningen. På mange punkter vil de krysses av hensynet til det nære fellesskapet som består mellom ektefeller. I praksis er det store variasjoner i ektefellers formuesstilling. Den faktiske likestilling og selvstendighet mellom ektefeller kan variere. Det er også ulike oppfatninger om hvilke forhold som best fremmer en reell likestilling og selvstendighet i forholdet mellom ektefeller. Utvalget mener på denne bakgrunn at man ikke bør bruke ekteskapslovgivningen som direkte påvirkningsfaktor. Siktemålet bør heller være å skape en formuesordning som fører til resultater som er rimelige og rettferdige i det store antall tilfeller.

Av høringsinstansene er det bare Institutt for Kristen Oppseding som har innvendinger mot flertallets synspunkter. Instituttet ser det som en svakhet at utvalget ikke presiserer hva ekteskapet bør omfatte på det personlige plan. Ekteskapslovgivningen bør dessuten etter instituttets syn i større grad brukes som påvirkningsfaktor for å styrke ekteskapets stilling som dominerende samlivsform.

Justisdepartementet er enig med flertallet i utvalget og flertallet av høringsinstansene i at ekteskapslovgivningen bare bør ha regler om det økonomiske forholdet mellom ektefeller. Det personlige forholdet mellom dem egner seg dårlig for lovregulering. Norsk ekteskapslovgivning har heller ikke tidligere hatt bestemmelser om det personlige forholdet mellom ektefeller. – Departementet er også enig i de synspunkter utvalget har gjort gjeldende om i hvilken grad ekteskapslovgivningen bør brukes som påvirkningsfaktor for å oppnå likestilling og økonomisk selvstendighet mellom ektefellene.

Side 40

 

 

 

VII. Underholdsplikt og bidrag. Fraskilt ektefelles rett til ektefellepensjon

 

1. Underholdsplikt

 

1.1 Gjeldende rett

Ektefellelovens hovedregel er at begge ektefeller etter evne plikter å bidra til familiens underhold, § 1 første ledd. Med underhold menes «det som kreves til det felles hushold og opfostringen av barnene samt til å tilfredsstille hver ektefelles særlige tarv». Underholdsplikten oppfylles gjennom tilskudd av penger, gjennom virksomhet i hjemmet eller på annen måte.

Hver av ektefellene skal bidra etter evne. Omfanget av underholdsplikten avhenger av hva som etter ektefellenes «kår og stilling» må anses passende.

En ektefelle som ikke har tilstrekkelige egne inntekter, kan etter ektefelleloven § 2 kreve tilskudd av den andre til dekning av sine personlige utgifter og utgifter «ved de gjøremål som han ellers efter skikk og bruk og ektefellenes forhold har å utføre for familiens underhold». Hvis den andre ektefellen forsømmer sin underholdsplikt, kan han eller hun etter ? 3 pålegges å betale bestemte pengebidrag til ektefellen.

For en nærmere redegjørelse for reglene om underholdsplikt, se delinnstilling II s 24.

De gjeldende regler om underholdsplikt har vært kritisert fordi de bidrar til å opprettholde ekteskapet som en «forsørgerinstitusjon». Det er anført at reglene skaper en økonomisk avhengighet som ikke lar seg forene med reell likestilling. På denne bakgrunn er det hevdet at ektefellene i fellesskap bør ha rådighet over den pengeinntekten som går til forsørgelse av familien.

 

1.2 Ekteskapslovutvalgets syn

Ekteskapslovutvalgets flertall – alle utenom Grønseth – mener at ekteskap normalt innebærer et så sterkt økonomisk fellesskap at det begrunner et felles ansvar for familiens underhold, herunder en viss gjensidig underholdsplikt ektefellene imellom. En ektefelle bør som et ledd i arbeidsdelingen mellom partene – kunne yte sitt bidrag gjennom arbeid i hjemmet. At det i praksis fremdeles i en viss utstrekning er faktisk økonomisk ulikhet mellom ektefellene, bør ikke forhindre rettslig likestilling i ekteskapslovgivningen. Utvalget understreker at gjensidig underholdsplikt ikke bidrar til å låse fast det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret. De faktiske forhold må legges til rette før reglene om underholdsplikt eventuelt endres. Det er ikke mulig å tvinge fram likestilling ved å oppheve reglene. Å frata en hjemmearbeidende ektefelle de rettigheter vedkommende i dag har, vil medføre at ektefeller som yter sin hovedinnsats i hjemmet, kommer dårligere ut enn tidligere, uten at man av den grunn har oppnådd større faktisk likestilling mellom kjønnene.

Utvalget har forståelse for det prinsipielle synet som ligger bak forslaget om felles rådighet over pengeinntekter som går til forsørgelse av familien. Men det antar at den faktiske gjennomføringen vil by på avgjørende betenkeligheter, og foreslår derfor ingen slik ordning.

Utvalgets flertall mener at prinsippene i ektefelleloven §§ 1 til 3 i det vesentlige bør opprettholdes. Flertallet foreslår en bestemmelse som understreker at ektefellene sammen har et ansvar for familiens underhold, og at ansvaret må følges av en gjensidig underholdsplikt. Underholdsplikten skal som i gjeldende rett kunne oppfylles ved tilskudd av penger, ved arbeid i hjemmet eller på annen måte. En hjemmearbeidende ektefelle skal etter flertallets syn fortsatt ha krav på pengetilskudd av den andre ektefellen til dekning av nødvendige utgifter. Hvis den hjemmearbeidende ikke får de pengetilskudd som loven hjemler, kan ektefellen pålegges å betale et bestemt beløp.

Utvalgets mindretall – Grønseth – har til dels et noe annet syn på berettigelsen av regler om underholdsplikt. Grønseth finner det ikke riktig å inkludere omsorgsarbeid i hjemmet i den gjensidige underholdsplikten. Han har også enkelte innvendinger mht flertallets formulering av lovbestemmelser. En nærmere begrunnelse for Grønseths standpunkt er gitt i vedlegg 1 til delinnstilling II.

 

1.3 Høringsinstansenes syn

Forslaget fra utvalgets flertall får enstemmig oppslutning blant de av høringsinstansene som uttaler seg på dette punktet; Forbruker- og administrasjonsdepartementet, fylkesmennene i Vestfold og Nordland, Likestillingsrådet, Norges Husmorforbund, Juridisk Rådgivning for Kvinner, Foreign Spouses Association og Kristelig Folkeparti.

Høringsinstansene fremhever behovet for en bestemmelse som uttrykkelig

Side 41

understreker betydningen av arbeid i hjemmet som bidrag til oppfyllelse av underholdsplikten. Norges Husmorforbund synes imidlertid primært å mene at penger ektefellene tjener under ekteskapet, skal gå inn i en felles kasse som begge ektefeller eier og råder over. Det heter blant annet i høringsuttalelsen:

« I 1984 foretok Scan Fact en meningsmåling vedr. kvinner og menns syn på Ektefelleloven av 1927.

Meningsmålingen viste at 94 % av alle kvinner og 90 % av alle menn over 15 år mener at Ektefelleloven av 1927 bør endres slik at de pengene begge ektefeller tjener, går inn i en felles kasse som begge ektefeller eier og råder over. 8 % ville ha den nåværende ordningen der hovedregelen er at den som tjener pengene bestemmer over dem. Bare 1 % svarte «vet ikke».

Det burde være en selvfølge at en endring av Ekteskapsloven tar konsekvensen av folkemeningen slik den kom til uttrykk i Scan Fact undersøkelsen.

– – –

Kvinners langt lavere lønnede yrkesdeltagelse og gjennomgående langt lavere inntekt enn menn, må sees i nøye sammenheng med at det er kvinner som tilpasser sin lønnede yrkesaktivitet til omsorgsarbeid med barn, syke og eldre i familien mens mennene er i lønnet arbeid hele livet etter endt utdannelse.

Det er mange grunner til at arbeidsmønsteret mellom ektefeller blir slik. Men uansett grunn, burde lovverket ta hensyn til dette. Det er heller ingen grunn til å tro denne arbeidsdelingen mellom ektefellene vil endre seg i noen vesentlig grad i årene som kommer. Bl.a. fordi mannen nesten alltid tjener mer enn kvinnen.»

 

1.4 Justisdepartementets vurdering

Også Justisdepartementet støtter flertallets forslag og slutter seg til den begrunnelsen som er gitt. Etter departementets syn er gjensidig underholdsplikt en naturlig følge av det nære fellesskapet som på mange områder forutsettes å være mellom ektefeller. Det er prinsipielt viktig å understreke betydningen av at arbeid i hjemmet er en måte å oppfylle underholdsplikten på. Etter departementets syn bør det gå klart fram av loven at innsats i hjemmet og pengetilskudd er likeverdige bidrag til familiens underhold.

Departementet har, som utvalget, forståelse for det prinsipielle synet som ligger bak forslaget om at ektefellene i fellesskap skal råde over de pengeinntekter som skal gå til forsørgelse av familien. Men departementet er enig med utvalget i at en slik ordning også har avgjørende betenkeligheter. Blant annet vil ordningen kunne skape uklarheter i forhold til ektefellenes kreditorer. Departementet foreslår derfor ikke noen regel om at alt ektefellene tjener under ekteskapet, skal gå inn i en egen kasse.

Departementet er enig med utvalget i at det er behov for å beskytte den hjemmearbeidendes stilling ved sanksjonsregler hvis den andre ektefellen ikke yter de kontanttilskudd som loven hjemler. Selv om det er grunn til å tro at en slik sanksjonsbestemmelse vil bli relativt sjelden benyttet i praksis, vil den kunne ha en preventiv og holdningsskapende effekt.

Departementet er klar over at de regler som foreslås om underholdsplikt, ikke alene kan skape full faktisk likestilling mellom ektefeller. En slik likestilling vil også være avhengig av andre faktorer enn lovregler om ektefellers økonomiske fellesskap. De foreslåtte reglene er likevel prinsipielt viktige i en utvikling i retning av en stadig sterkere likestilling mellom ektefellene.

Etter departementets syn er det grunn til å tro at reglene som foreslås i denne proposisjonen, inneholder den nødvendige fleksibiliet, slik at de kan fungere tilfredsstillende også i forhold til andre familiemønstre enn de som hittil har vært de mest tradisjonelle.

 

1.5 Særlig om opplysningsplikt om økonomiske forhold

Ektefelleloven § 1 andre ledd har en regel om gjensidig opplysningsplikt mellom ektefeller om forhold av betydning for vurderingen av deres økonomiske stilling og underholdsplikten. Til oppfyllelse av plikten kan en ektefelle av den andre ektefellen eller av ligningsmyndighetene kreve opplysninger om eller kopi av selvangivelse og ligning. Utvalget foreslår å videreføre disse reglene. Ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger.

Også departementet mener at den nye loven bør ha en bestemmelse tilsvarende ektefelleloven § 1 andre ledd. Spørsmålet er om bestemmelsen bør utvides noe i forhold til gjeldnede rett.

Etter sparebankloven § 21 og forretningsbankloven § 18 har bankens ansatte m.v taushetsplikt om det som de i «stillings medfør får kjennskap til om … bankkundes … forhold». Bestemmelsene er i praksis forstått slik at en ektefelle til tross for regelen i ektefelleloven § 1 andre ledd – ikke kan kreve opplysninger om hva den andre ektefellen har innestående på bankkonti, om hans eller hennes gjeldsforhold, e.l. Adgangen til selvangivelse og ligning gir en viss oversikt over ektefellens formuesforhold. En har likevel ingen sikkerhet for at disse opplysningene er riktige. Dessuten kan innestående på en bankkonto og gjeldsforhold endre seg mye i løpet av et år.

Den manglende innsynsretten kan etter det departementet har fått opplyst skape

Side 42

problemer i forbindelse med skifteoppgjør. Dersom en ektefelle ikke får de opplysningene vedkommende har krav på, eller ikke stoler på den andre partens opplysninger, er han eller hun henvist til å begjære offentlig skifte. Dette er i de fleste tilfeller en lite praktisk ordning. Problemet er særlig stort når det gjelder spørsmål om innestående på bankkonti. Ved et skifteoppgjør vil en ektefelle som hevder å skylde penger, ha bevisbyrden for dette og for omfanget av gjelden. Han eller hun vil derfor selv ha behov for å hente fram de nødvendige opplysninger fra banken. Problemer kan også oppstå hvis en ektefelle mens formuesfelleskapet består har behov for å få oversikt over den andres økonomiske stilling. I slike tilfeller kan problemer med ikke å få opplysninger om gjeldsforhold være vel så store som der det ikke gis tilfredsstillende opplysninger om innestående på bankkonti.

Det er på denne bakgrunn etter departementets syn et behov for unntak fra banklovenes bestemmelser om taushetsplikt i form av en bestemmelse om opplysningsplikt. Departementet kan ikke se at avgjørende hensyn taler mot et slikt unntak. Taushetsplikten skal vareta bankkundenes behov for at uvedkommende ikke får innsyn i deres økonomiske forhold. I forhold til ektefellen gjelder ikke dette hensynet, fordi det etter utkastet, som etter gjeldende rett, skal være full åpenhet mellom ektefellene om deres økonomiske stilling. Departementet foreslår derfor at opplysningsplikten i utkastets § 39 utvides.

Departementet antar at opplysningsplikten bør gjøres generell og ikke begrenses til banker og andre foretak som går inn under banklovene. Det foreslår at plikten skal gjelde alle selskaper, foretak eller andre institusjoner som driver finansieringsvirksomhet eller forsikringsvirksomhet, og andre som har midler til forvaltning. Etter departementets syn er det ikke nødvendig å gi noen spesifisering i lovteksten av hvilke opplysninger som kan kreves, ut over at det må være opplysninger som er nødvendige for å vurdere ektefellenes økonomiske stilling.

Spørsmålet blir hvor regelen om opplysningsplikt bør plasseres. For bankansatte og andre som er kjent med banklovene, kan det nok være en fordel om reglene om taushetsplikt også regner opp de unntak som skal gjelde. Systemet er likevel at banklovene gjør unntak fra taushetsplikten når de ansatte m.v etter «annen lov har plikt til å gi opplysninger». En må gå til de enkelte særlover (f.eks prosesslovene eller ligningsloven) for å finne fram til disse unntakene. I den grad opplysningsplikten skal gjelde foretak o l som ikke omfattes av banklovene, vil det uansett ikke være tilstrekkelig med regler i banklovene. Det vil heller ikke være tilstrekkelig med regler i finansieringsvirksomhetsloven. Rettstekniske hensyn taler derfor for at et unntak som skal gjelde mellom ektefeller, plasseres i ekteskapslovgivningen. En slik plassering vil også gi bedre informasjon til ektefellene enn om bestemmelsen finnes i banklovene m.v. Og siden det er ektefellene som må kreve opplysninger, er det i første rekke de som bør kjenne til muligheten. Departementet går etter dette inn for at regelen plasseres som et nytt tredje punktum i ekteskapsloven § 39.

 

2. Bidragsplikt etter samlivsbrudd, separasjon og skilsmisse

 

2.1 Gjeldende rett

Ekteskapsloven § 56 har regler om bidragsplikt mellom ektefeller etter separasjon. Reglene får tilsvarende anvendelse ved skilsmisse og faktisk separasjon, jf ekteskapsloven § 57 og ektefelleloven § 4. Ektefellene kan selv inngå avtaler om bidrag som avviker fra reglene i ekteskapsloven § 56, se § 59. Ved uenighet mellom ektefellene treffes avgjørelser om bidrag ved dom hvis ikke partene er enige om å overlate spørsmålet til fylkesmannen, § 56 første ledd.

Hovedvilkåret for rett til bidrag er at ektefellens egne utsikter til å skaffe seg et passende underhold er blitt forringet som følge av ekteskapet eller omsorg for barn, § 56 andre ledd. Hvis særlige grunner tilsier det, kan underholdsbidrag også tildeles i andre tilfeller. Det er videre et vilkår at det er mulig for den andre ektefellen å betale bidrag. Rett til bidrag som en ektefelle ellers ville ha hatt, faller bort hvis separasjonen hovedsakelig skyldes en forgåelse eller dårlig forhold fra hans eller hennes side, se § 56 fjerde ledd. Også ellers kan det bestemmes at underholdsbidrag ikke skal tilkjennes hvis det ville være urimelig å tilkjenne bidrag.

Ved fastsettelsen av bidragets størrelse skal det både tas hensyn til behovet hos den som krever bidrag, og den bidragspliktiges evne til å betale, se § 56 tredje ledd. Bidraget skal så vidt mulig sikre den berettigede et passende underhold. Ved vurderingen av hva som er et passende underhold, skal det særlig legges vekt på den bidragsberettigedes tilvante økonomiske kår og til den inntekt hun eller han har eller anses å kunne skaffe seg. Ved behovsprøvingen må det i utgangspunktet også ses hen til offentlige og private pensjoner, trygder og offentlige stønader. Om dette heter det i delinnstilling II på s 28:

Side 43

 

« Om forholdet mellom tidligere ektefelles bidrag og overgangsstønaden til skilt eller separert far eller mor, bestemer folketrygdloven § 12-3 fjerde ledd at det skal foretas en bruttoutbetaling av stønad fra folketrygden til forsørgeren, mot at folketrygden trer inn i den del av bidragsberettigedes/forsørgerens og barnas krav på bidrag som overstiger høyeste bidragsforskudd for hvert barn etter reglene i lov av 26. april 1957 nr. 4 om forskuttering av oppfostringsbidrag § 4. Dersom underholdsbidrag ikke er fastsatt, kan det settes som vilkår for rett til overgangsstønad at bidrag kreves fastsatt. Eventuelt kan det settes som vilkår at fastsatt bidrag blir forhøyet.

I forbindelse med bidragsplikten kan også nevnes lov om sosial omsorg av 5. juni 1964 § 3. Hvis den som mottar sosialhjelp, har krav på underholdsbidrag av ektefelle, blir ektefellen innen rammen av bidraget ansvarlig for den hjelp som ytes i form av lån eller garanti for lån til livets opphold. Dersom en bestemt underholdsplikt ikke er pålagt, kan fylkesmannen bestemme hvor stor del av lånet eller garantisummen den underholdspliktige skal være ansvarlig for.

De her nevnte regler for stønad til skilte og separerte ektefeller bygger med andre ord på at når det gjelder stønad til livets opphold, er i prinsippet den private bidragsplikt den primære.»

Utvalget viser blant annet til en dom i Rt-1974-342 om nedsettelse av bidrag. Den bidragsberettigede mottok attføringsbidrag etter folketrygdloven, bostøtte og sosialhjelp. Hun hadde søkt om uførepensjon. Som ufør hadde hun særfradrag etter skatteloven, slik at hun ikke betalte skatt. Utvalget oppsummerer dommen slik (delinnstilling II s 29):

« Trygder og stønader som skal komme i betraktning, er etter dommen attføringsbidrag og uføretrygd etter folketrygdloven. I samme kategori må komme alderspensjon og utdannelses- eller opplæringsstønad etter folketrygdloven. Fordeler det må tas hensyn til, er videre bostøtte og liknende stønader som gis etter faste kriterier, skattefradrag m.v.

Stønader som «ikke uten videre» skal komme i betraktning, er slike sosiale stønader som gis etter en økonomisk behovsprøving. Det vil gjelde overgangsstønad etter folketrygdloven og sosialhjelp etter lov om sosial omsorg.

I praksis har det ved den vurdering av hver ektefelles behov som bidragsfastsettelsen forutsetter vært vanskelig å se bort fra at den bidragsberettigede har eller kan regne med å få slik behovsprøvet offentlig stønad som det her dreier seg om. Antagelig må problemstillingen bli den som det ble gitt uttrykk for i dommen av 1959 [ Rt-1959-135 ]: Muligheten for sosial støtte kan bli et tilleggsmoment når det er spørsmål om å pålegge eller opprettholde bidrag. Den bidragspliktige kan ha lite å betale med. Dersom mulighet for støtte fra det offentlige foreligger, vil man ikke strekke bidragsplikten så langt som man ellers ville ha gjort av hensyn til en trengende ektefelle.»

En ektefelle kan kreve at bidrag som er fastsatt av domstolen eller fylkesmannen, skal endres hvis endrede forhold eller nye opplysninger gjør det rimelig, § 56 sjette ledd. En avtale om bidrag kan settes helt eller delvis ut av kraft hvis den er åpenbart ubillig for den ene parten, se § 59 andre ledd første punktum. Avtalen kan også endres dersom endrede forhold eller nye opplysninger gjør det rimelig, med mindre det dreier seg om et engangsbidrag, se § 59 andre ledd andre punktum. Om saksbehandlingsreglene i endringssaker, se delinnstilling II s 29-30.

Partene har fri rådighet over saker om ektefellebidrag. Det innebærer blant annet at den som fastsetter bidraget, er bundet av partenes påstander. Den bidragsberettigede kan ikke tilkjennes høyere bidrag enn hun eller han gjør krav på, eller lavere bidrag enn den bidragspliktige har sagt seg villig til å betale. Men når partene ikke krever noe bestemt beløp, står avgjørsorganet fritt ved utmålingen. Og det kan ved materiell prossessledelse få en part til å endre sin påstand. – Etter barneloven § 58 står avgjørsorganet fritt i forhold til partenes påstander i klagesaker og saker om endring av barnebidrag.

Lov 9 desember 1955 nr 5 har regler om innkreving av underholdsbidrag m.v, se nærmere delinnstilling II s 30. – For en mer detaljert redegjørelse for reglene om bidrag ellers, se delinnstilling II s 24 til 30.

 

2.2 Praksis

Justisdepartementet har i samråd med Ekteskapslovutvalget foretatt to undersøkelser om forvaltningspraksis ved fastsettelse av bidrag til ektefelle etter separasjon. Den første gjaldt alle bidragssaker avgjort av fylkesmannen i Oslo og Akershus i 1973 og av fylkesmannen i Hordaland i tidsrommet 1 januar til 30 november 1973. Den andre undersøkelsen gjaldt alle bidragssaker avgjort av fylkesmennene i Østfold, Aust-Agder, Møre og Romsdal og Troms 1 januar til 30 juni 1985. Det har også være foretatt en undersøkelse ved Eidsivating lagmannsrett om praksis i bidragssaker i 1975 (Myklebust, Lov og Rett 1979 s. 279).

I undersøkelsen fra 1973 var det fremmet krav om bidrag i 367 av 2.065 separasjonssaker, dvs i 17,8 prosent av sakene. Bidrag ble innvilget i 293 saker, dvs i 79,8 prosent av de tilfeller hvor bidrag ble krevet og 14,1 prosent av det totale antall separasjonssaker. I 1985-undersøkelsen ble det krevet bidrag i 93 (10,7 prosent) av 871 saker. Det ble fastsatt bidrag i 31 saker, dvs i 33,3 prosent av de tilfeller hvor bidrag ble krevet og 3,5 prosent av det totale antall saker.

Undersøkelsene viser at det har vært en relativt sterk nedgang i andelen av saker hvor

Side 44

bidrag blir tilkjent. Men de sier lite om det er vurderingen av om bidrag skal gis som er blitt strengere, eller behovet for bidrag som er blitt mindre. Antallet separasjonssaker hvor det kreves at fylkesmennen fastsetter bidraget, har også gått ned. Det kan skyldes at partene i større grad blir enige om bidragsspørsmålet. Men bakgrunnen kan også være at behovet for bidrag er blitt mindre.

Myklebust konkluderer slik mht i hvilke situasjoner bidrag særlig ble tilkjent ved Eidsivating lagmannsrett i 1975:

« Langt ekteskap, god inntekt hos mannen samt dårlig helse hos hustruen var en kombinasjon som nokså sikkert førte til bidragsplikt. At den dårlige helsen skulle være en følge av ekteskapet, så ikke ut til å være en betingelse. Videre fant jeg en klar sammenheng mellom hustrubidrag og omsorg for barn. Mannens og hustruens inntekter, arbeidsmuligheter for hustruen, omsorg for små barn for hustruens vedkommende og mannens eventuelle nye hustrus inntekt, var også momenter som av og til ble nevnt.»

Det synes også å gå fram av undersøkelsene at det er en økende tendens til å gjøre bidrag tidsbegrensede. – Se nærmere om undersøkelsene i delinnstilling II på s 30 til 31.

Det er lite høyesterettspraksis om fastsettelse av bidrag. Departementet har funnet tre dommer i perioden 1974-89 ( Rt-1974-342, Rt-1980-1699 og Rt-1987-467). Disse gir ikke grunnlag for å trekke noen sikre konklusjoner om rettsutviklingen. Høyesterett ser imidlertid ut til å legge vekt på mange av de samme momenter som dem Myklebust nevner for Eidsivating lagmannsett. Langvarig ekteskap der en av ektefellene har hatt omsorgen for barna, har ført til at bidragsplikt blir fastsatt. Videre er sykdom som nedsetter ervervsevnen hos en av ektefellene, et forhold som er blitt tillagt vekt. I de to sakene der dette var aktuelt, la Høyesterett ikke avgjørende vekt på om sykdommen var forårsaket av ekteskapet. Høyesterett mente at det uansett forelå «særlig grunn» for å tildele underholdsbidrag.

 

2.3 Ekteskapslovutvalgets syn

Etter utvalgets oppfatning bør utgangspunktet være at det ikke skal kunne kreves ektefellebidrag etter separasjon eller skilsmisse. Dette er også den faktiske hovedregelen etter gjeldende rett, jf pkt 2.2. Ettersom det økonomiske fellesskapet opphører ved samlivsbruddet, er det ikke lenger spørsmål om å bidra til det felles underhold. Hver av ektefellene må etter samlivets opphør opparbeide en selvstendig økonomi. Bidrag bør likevel etter utvalgets syn kunne tilkjennes i unntakstilfeller. Reglene bør da være de samme ved faktisk separasjon som ved formell separasjon og skilsmisse. Avgjørende for vurderingen bør – som i gjeldende rett – være hvorvidt en ektefelles muligheter til å forsørge seg selv er blitt redusert som følge av ekteskapet eller omsorgen for barna. Det bør også fremdeles være mulig å tilkjenne bidrag i andre særlige tilfeller, f.eks der en ektefelle lider av en alvorlig sykdom. Utvalget mener at skyldregelen i ekteskapsloven § 56 fjerde ledd bør falle bort. Det samme gjelder bestemmelsen om at ileggelse av bidrag kan unnlates dersom det finnes urimelig å pålegge bidrag.

Utvalgets flertall – alle utenom Grønseth – mener at gjeldende rett om forholdet mellom bidragsplikt og offentlige trygder og støtteordninger bør opprettholdes. At den som krever bidrag, har krav på trygd eller annen støtte fra det offentlige, er noe som det skal tas hensyn til ved avgjørelsen av om bidrag skal tilkjennes, eller eventuelt hvor stort bidraget skal være. Eventuelle behovsprøvede stønader skal ikke uten videre tillegges betydning, men vil kunne være et tilleggsmoment i en konkret vurdering av hvor langt man i hvert enkelt tilfelle bør strekke bidragsplikten. Om mindretallets syn på dette spørsmålet heter det i utredningen (s 37):

« Mindretallet – Grønseth – mener derimot at dette er et av de mest nærliggende områder for det samfunnsmessige fellesskap å begynne sin utvidelse av kvinnens rettigheter i det trygdemessige forsørgelsessystem og en utbygging i retning av offentlig barnestellønn.»

Utvalget foreslår ingen større endringer i gjeldende prinsipper for utmåling av underholdsbidrag. Utmålingen må fremdeles foretas på grunnlag av en vurdering av begge ektefellers situasjon; den enes behov for bidrag og den andres evne til å betale. Den nåværende bestemmelsen om at bidrag skal vurderes i forhold til «tilvante økonomiske kår», foreslås fjernet. Utvalget går ikke inn for indeksregulering eller standardisering av bidraget. Det foreslår at eventuelle bidrag som hovedregel skal begrenses for en periode opp til maksimum 3 år. Dersom ekteskapet har vært langvarig, eller det foreligger særlige grunner ellers, kan imidlertid bidraget fastsettes for lengre tid eller uten tidsbegrensning. Videre foreslår utvalgets flertall – alle utenom Grønseth – at retten til bidrag skal falle bort når den bidragsberettigede har etablert et fast samboerforhold. I dag faller bidraget først bort når hun eller han inngår nytt ekteskap, jf ekteskapsloven § 57 andre ledd.

Utvalget forslår ingen større endringer i saksbehandlingsreglene for fastsettelse av bidrag. Hver av ektefellene kan kreve at

Side 45

bidragsspørsmålet avgjøres av domstolene. Dersom begge ektefellene er enige om det, kan spørsmålet i stedet avgjøres av fylkesmannen. Utvalget mener at den som fatter vedtak i saker om ektefellebidrag, skal kunne gå utenfor partenes påstander. Og etter utvalgets syn bør dette ikke bare gjelde i klagesaker og endringssaker, som etter barneloven § 58, men også ved første gangs fastsettelse av bidrag. Utvalget begrunner forslaget slik (delinnstilling II s 155):

« Formålet med regelen er bl.a å vurdere fastsettelsen av bidrag i sammenheng med retten til ytelser etter trygde- og sosiallovgivningen. »

 

2.4 Høringsinstansenes syn

Det er ikke under høringen kommet vesentlige innvendinger mot utvalgets forslag til hovedvilkår for bidragsplikt og til kriterier for utmåling av bidrag. Norges Juristforbund, to fylkesmenn, Norges Bondekvinnelag og Kristelig Folkeparti støtter uttrykkelig utvalgets forslag.

Fylkesmannen i Vestfold og Juridisk Rådgivning for Kvinner peker særlig på behovet for å fjerne skyldregelen i ekteskapsloven § 56 fjerde ledd og bestemmelsen om at bidrag skal vurderes i forhold til «tilvante økonomiske kår». Foreign Spouses Association mener derimot at formuleringen «tilvante økonomiske kår» bør opprettholdes. Man vil ellers kunne oppleve en uforholdsmessig stor reduksjon i den ene ektefellens levestandard. Foreign Spouses Association frykter at utenlandske ektefeller kan komme særlig dårlig ut i slike tilfeller. – Juridisk Rådgivning for Kvinner mener at ektefellebidrag bør indeksreguleres.

Rikstrygdeverket knytter enkelte kommentarer til utvalgets uttalelser om forholdet mellom bidragsplikt og offentlige stønader, i dette tilfellet overgangsstønad:

« Innstillingen er avgitt før Høyesteretts dom av 2 september 1987 om folketrygdloven § 12-3. Under henvisning til at Høyesterett her må sies å ha stadfestet overgangsstønadens karakter av forskuttering av bidrag/garantiordning bør det i en proposisjon nevnes at det ikke kan tas hensyn til muligheten for overgangsstønad etter folketrygdlovens kapittel 12 ved fastsettelse av bidrag. Det er behov for en slik presisering fordi det – unntaksvis – har forekommet bidragsavgjørelser hvor det fremgår at mulighetene for overgangsstønad etter folketrygdloven § 12-3 er tillagt betydning for bidragets størrelse.»

Også forslagene til regler om bidragets varighet får overveiende støtte blant høringsinstansene. På enkelte punkter er det likevel noe større uenighet enn ved spørsmålene om vilkår for og størrelsen av bidrag. Følgende instanser støtter forslaget om en tidsbegrensing av bidrag: Forbruker- og administrasjonsdepartementet, Norges Juristforbund, fem fylkesmenn, Bondekvinnelaget, Landsorganisasjonen og Kristelig Folkeparti. I uttalelsen fra Landsorganisasjonen heter det om dette:

« LO mener vilkårene for bidragsplikt etter ekteskapsbrudd fortsatt bør være restriktive og at ektefellene etter ekteskapsbrudd snarest bør bli økonomisk uavhengige av hverandre. Også kvinners yrkesdeltakelse er stadig økende og behovet for bidragsordninger vil i takt med dette avta. LO antar at det i tilfelle hvor bidrag er aktuelt – at 3 år vil være tilstrekkelig  for at bidragsmottakeren i langt de fleste tilfeller vil være i stand til å forsørge seg selv. Vi støtter derfor forslaget om tidsbegrensning for bidragsplikt på 3 år med mulighet for unntak fra dette i tilfelle med langvarig ekteskap eller andre spesielle grunner.»

De av fylkesmennene som har uttalt seg, legger særlig vekt på at en tidsbegrensning av ektefellebidrag på mellom ett og tre år er i tråd med den administrative praksis som har utviklet seg i de senere år.

Mot forslaget om tidsbegrensning går Norsk Kvinnesaksforening, Likestillingsombudet, Likestillingsrådet, Juridisk Rådgivning for Kvinner, Norsk Sosiologforening og Foreign Spouses Association. Hovedinnvendingen er at mange skilte og separerte kvinner vil ha økonomiske problemer i en overgangsperiode som kan vare lenger enn 3 år. Spesielt gjelder dette etter langvarige ekteskap der den ene ektefellen i det vesentlige har tatt seg av hjemmearbeidet. I uttalelsen fra Likestillingsombudet heter det f eks:

« Likestillingsombudet stiller seg skeptisk til en så bastant tidsbegrensning av ektefellebidraget. Selv om utvalget modererer sitt forslag i annet punktum, mener Ombudet at forslaget er for lite fleksibelt. Tidsbegrensning av ektefellebidrag bør i tilfelle skje etter en konkret vurdering av hvert enkelt tilfelle, og ikke slik utvalget foreslår, noe som kan føre til urimelige resultater for den enkelte som rammes av treårsfristen.

Mange separerte og fraskilte, spesielt kvinner, vil ha økonomiske problemer i en overgangsfase som kan vare mer enn tre år. For det Første vil en del eldre kvinner, i hvert fall i en overgangsperiode, ha vansker med å skaffe seg arbeid og utdanning. Videre vil ektefeller som har vært hjemmeværende med små barn, ofte ha behov for å utdanne seg før de går ut i arbeidslivet. Flere utdannelser tar opptil tre år, og mange vil trenge litt ekstra tid før de kan begynne på en utdannelse etter en separasjon/skilsmisse. Dette vil kunne variere med barnas alder og hvor lenge vedkommende har vært hjemmeværende.»

Enkelte instanser går også mot forslaget om at underholdsbidrag skal opphøre ved etablering av et fast samboerforhold. Dette gjelder

Side 46

 Likestillingsrådet, Norsk Sosiologforening og Trondheim Byrett, mens fylkesmannen i VestAgder er noe i tvil. Det heter f.eks i uttalelsen fra Likestillingsrådet:

« Etter gjeldende lov bortfaller retten til bidrag hvis den berettigede gifter seg på nytt. Et flertall i utvalget foreslår at tilsvarende skal gjelde hvis den berettigede etablerer et fast samboerforhold. Likestillingsrådet vil reservere seg mot dette forslaget i og med at samboere pr. i dag ikke er underlagt ektefellelovens regler om gjensidig underholdsplikt. Dette er heller ikke foreslått innført i utredningen om Husstandsfellesskap NOU 1988:12. Selv om en del samboerforhold kanskje praktiserer grader av felles økonomi, vil dette i andre samboerforhold kanskje bevisst unngås. Bortfall av bidrag vil på en urettferdig måte begrense valgmulighetene for de bidragsberettigede. »

Norges Juristforbund, tre fylkesmenn, Landsorganisasjonen og Kristelig Folkeparti støtter utvalgets forslag. Hovedbegrunnelsen er at det er urimelig for den bidragspliktige å måtte fortsette å betale bidrag etter at den tidligere ektefellen har etablert et nytt fast samlivsforhold.

Noen få høringsinstanser kommenterer forslaget om at administrativ fastsettelse av underholdsbidrag fremdeles skal kreve samtykke av begge ektefellene. Norges Juristforbund, to fylkesmenn (Vestfold og Oslo og Akershus) og Den Norske Advokatforening støtter utvalgets syn. To fylkesmenn (Hedmark og Vest-Agder) går inn for at fylkesmannen skal kunne fastsette underholdsbidrag etter begjæring av bare en av ektefellene. Etter disse instansenes syn vil det være enklere for en part å bringe et spørsmål om ektefellebidrag inn for fylkesmannen enn for domstolen. Påkjenningen ved en domstolsbehandling kan medføre at ellers berettigede krav frafalles når den ene av partene ikke samtykker i administrativ behandling. Fylkesmannen har dessuten gjennom langvarig praksis opparbeidet seg stor erfaring i bidragsfastsettelser og vil kunne gjennomføre en god og forsvarlig saksbehandling i disse sakene. Dersom man velger å utvide adgangen til administrativ behandling, mener disse instansene at det samtidig bør tas inn en bestemmelse om adgang til å henvise partene til domstol etter mønster av § 54 tredje ledd i barneloven.

 

2.5 Justisdepartementets vurdering

På linje med utvalget vil Justisdepartementet understreke at ektefellene etter et samlivsbrudd er forpliktet til å opparbeide en egen selvstendig økonomi. Departementet er derfor enig med utvalget i at bidragsplikt etter separasjon og skilsmisse også i fremtiden som hovedregel bør begrenses til tilfeller der den ene ektefellens ervervsevne er redusert som følge av omsorgen for felles barn eller arbeidsfordelingen mellom ektefellene under ekteskapet. Bidrag må også unntaksvis kunne tilkjennes dersom andre særlige grunner tilsier det. Departementet slutter seg videre til utvalgets forslag om å fjerne de nåværende bestemmelsene i ekteskapsloven § 56 fjerde ledd som bygger på skyld- og rimelighetsbetraktninger. Siden regelen om plikt til å betale bidrag er en «kan» regel, kan det uansett tas hensyn til hva som er rimelig. Unntaksvis bør det ved den skjønnsmessige helhetsvurderingen også kunne legges vekt på skyld, f.eks i grove mishandlingstilfeller.

Departementet er enig med utvalget i at det ikke er grunn til å foreslå endringer i gjeldende rett om forholdet mellom ektefellebidrag og offentlige trygder og stønader, slik denne har utviklet seg blant annet gjennom Høyesteretts praksis.

Departementet kan ikke se at Høyesteretts avgjørelse i Rt-1987-1004 skulle innebære noen endring for overgangsstønadens vedkommende, slik Rikstrygdeverket antyder i sin høringsuttalelse. At overgansstønaden etter folketrygdloven § 12-3 fjerde ledd i praksis fungerer som forskuttering av eventuelle underholdsbidrag, bør ikke nødvendigvis tolkes dithen at det heretter skal være absolutt utelukket å ta hensyn til bidragsberettigedes muligheter for overgangsstønad ved vurderingen av om det bør tilkjennes ektefellebidrag.

Departementet er også enig i de hovedprinsipper som utvalget foreslår for utmåling av ektefellebidraget. Departementet støtter blant annet forslaget om å sløyfe den nåværende bestemmelse om at bidrag skal vurderes i forhold til «tilvante økonomiske kår». Når et formuesfellesskap oppheves, skal hver av partene ha hver sin bolig, hver sin husholdning m.v. Det vil da som regel være vanskelig for begge parter å opprettholde tilvant levestandard. Den bidragspliktige vil ofte ikke ha mulighet til å betale et bidrag som står i forhold til den bidragsberettigedes tilvante økonomiske kår. Og selv om han eller hun ville klart det, er det etter departementets syn ikke rimelig å pålegge vedkommende å betale et så høyt bidrag. Utgangspunktet bør som nevnt være at hver av partene etter samlivsbruddet skal være økonomisk uavhengig av hverandre. Bidrag skal bare pålegges unntaksvis. I de tilfeller bidrag blir tilkjent, bør bidraget fastsettes etter hva som er rimelig ut fra bidragsberettigedes behov i den perioden bidrag skal ytes, og ikke ut fra den levestandard partene hadde da samlivet besto.

Som utvalget antyder på s 37 i utredningen,

Side 47

må en ved utmåling av ektefellebidrag også se hen til eventuelle barnebidrag. Spørsmålet om man av hensyn til barnebidrag helt bør unnlate å ilegge ektefellebidrag, eller om både ektefelle og barnebidrag i stedet bør reduseres forholdsmessig, må avgjøres konkret i hvert enkelt tilfelle.

Heller ikke departementet foreslår noen indeksregulering av ektefellebidrag. Som utvalget peker på, vil en hovedregel om tidsbegrensning på inntil 3 år redusere behovet for en slik regulering. I tillegg kommer at departementet, som utvalget, går inn for å beholde adgangen ti å endre fastsatte bidrag, se utkastet § 84.

Departementet er videre enig med utvalget i at ektefellebidrag egner seg dårlig for standardisering, slik man ved lov 3 mars 1989 nr 8 har gjennomført for barnebidragenes vedkommende. Spørsmålet om standardisering av ektefellebidrag ble kort drøftet i forbindelse med den nevnte lovendringen. Departementet uttalte da følgende (se Ot.prp.nr.44 (1987-1988) s 71):

« Departementet er fortsatt av den mening at så lenge ektefellebidraget skal avgjøres etter helt andre kriterier enn barnebidrag, ved at bl.a bidragsberettigedes økonomiske forhold trekkes inn på lik linje med bidragspliktiges, vil det under enhver omstendighet ikke kunne anvendes noen prosentskala.

Det er også vanskelig å gi andre former for standardisert bidrag, idet ektefellebidraget nødvendigvis må vurderes ut fra begge parters økonomiske situasjon. Departementet viser for øvrig til Ekteskapslovutvalgets vurderinger i NOU 1987:30: Innstilling til ny ekteskapslov del II.

Departementet går derfor på det nåværende tidspunkt ikke inn for at ordningen (der bidragsfogden fastsetter bidrag etter standardsatser) også skal omfatte ektefellebidrag.»

Departementet mener fremdeles at det er vanskelig å finne fram til noen tilfredsstillende framgangsmåte for standardisering av ektefellebidrag. Noe ønske om standardisering har heller ikke vært uttrykt av noen av høringsinstansene.

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at underholdsbidrag som hovedregel bør tidsbegrenses for en periode opp til maksimum tre år. Ikke minst på grunn av det økende antall skilsmisser og de stadig flere kortvarige ekteskap, mener departementet at en regel om tidsbegrensning er rimelig. Regelen understreker dessuten hovedprinsippet om at ektefellene etter separasjon eller skilsmisse bør være økonomisk uavhengig av hverandre. Departementet legger vekt på at det både i fylkesmanns- og domstolspraksis i de senere år har vært en tendens i retning av å tidsbegrense ektefellebidrag.

I tillegg kommer at utkastet, som foreslått av utvalget, inneholder en unntaksbestemmelse som vil åpne for lengre tidsbegrensede bidrag enn tre år eller tidsubegrensede bidrag i de (trolig få) tilfeller hvor det er særlig behov for det. Unntaksbestemmelsen vil fange opp forhold der en tidsbegrensning vil slå urimelig hardt ut overfor en ektefelle og derved gi rom for utvidet bidragsplikt i de tilfellene som forslagets motstandere under høringen har vært særlig opptatt av.

Et eksempel på tilfeller hvor bidraget etter departementets syn normalt bør gjøres tidsubegrenset etter unntaksregelen, er etter langvarige ekteskap der omsorg for felles barn og annet arbeid i hjemmet har ført til at den ene ektefelles ervervsevne er blitt varig redusert. Et annet eksempel er nedsatt ervervsevne som følge av høy alder og sykdom. I de tre dommene som er nevnt foran, ble bidraget gjort tidsubegrenset av grunner som nå er nevnt.

Der den bidragsberettigede er hjemmeværende pga omsorgen for partenes felles mindreårige barn, bør bidraget normalt være tidsbegrenset. Men i slike tilfeller, kan det – avhengig av barnets alder – være rimelig å åpne for lengre tidsbegrensninger.

Utenriksdepartementet har under høringen vist til at ektefeller til utenrikstjenestemenn kan ha spesielle problemer på arbeidsmarkedet. Den som i mange år har vært uten inntektsgivende arbeid fordi ektefellen har vært stasjonert i utlandet, og som etter et samlivsbrudd har problemer med å forsørge seg selv, bør etter omstendighetene kunne bli tilkjent bidrag for lengre tid enn tre år eller uten tidsbegrensning.

Justisdepartementet er ikke uten videre enig med utvalgets flertall i at ektefellebidrag automatisk bør falle bort som følge av at den bidragsberettigede lever i ugift samliv, på samme måte som når hun eller han gifter seg på nytt. Hensynet til den bidragspliktige kan riktignok tale for å likestille ugift samliv med ekteskap i denne henseende. Som påpekt av flere instanser i høringsrunden, taler det imidlertid mot en slik likestilling at det ikke uten videre foreligger noen sammenblanding av økonomien mellom ugifte samlevere, og de har ikke undeholdsplikt overfor hverandre. Selv om bidrag ikke automatisk skal falle bort ved ugift samliv, vil etablering av et samlivsforhold være et moment i en skjønnsmessig vurdering av om bidraget bør endres eller oppheves. I NOU 1980:50 s 60 opplyser Ekteskapslovutvalget at Justisdepartementet i klagesaker har fulgt den praksis at bidrag faller bort når den berettigede har innledet et varig samlivsforhold. I en endringssak gjengitt i

Side 48

Rt-1975-1122 la Høyesterett blant annet vekt på at bidragsberettigede hadde fått et fast forhold til en annen mann, hadde fått barn med ham og tok sikte på å innlede et ekteskapslignende samliv med ham. I avgjørelsen i Rt-1980-1699 falt bidraget derimot ikke bort selv om den bidragsberettigede hadde innledet et fast forhold til en annen, da retten ikke anså partene for å ha et felles hjem.

Ekteskapslovutvalget foreslo også i NOU 1980:50 Samliv uten vigsel at bidrag automatisk skal falle bort hvis den bidragsberettigede har etablert et varig samlivsforhold. Også under den daværende høringen var det delte syn på forslaget, og det ble fremmet slike motforestillinger som det er redegjort for ovenfor. Husstandsfellesskapsutvalget har i NOU 1988:12 s 51 liknende motforestillinger i forhold til spørsmålet om bortfall av retten til å sitte i uskifte.

Departementet er etter dette i tvil om bidrag automatisk bør falle bort hvis den bidragsberettigede lever i ugift samliv. Departementet foretrekker derfor å foreløpig beholde den gjeldende regelen om at etablering av et ugift samlivsforhold vil kunne inngå som et moment i en skjønnsmessig vurdering av om det i det enkelte tilfellet er grunn til å endre eller oppheve bidragsplikten. Det vises til § 84 i lovutkastet.

Justisdepartementet er enig med utvalget i at hovedregelen fremdeles bør være at saker om fastsettelse av ektefellebidrag behandles av domstolene dersom en av ektefellene begjærer det. Det samme gjelder endringssaker. Departementet har særlig lagt vekt på at spørsmålet om bidrag skal tilkjennes, vil bero på en konkret skjønnsmessig vurdering i det enkelte tilfellet. Behandling ved domstolene har da den fordel fremfor administrativ behandling at saksbehandlingen er muntlig og at det kan føres vitner. Saken kan på den måten bli bedre opplyst, samtidig som det er større muligheter til å mekle mellom partene.

Hvis partene er enige om det, bør bidraget, som i gjeldende rett, kunne fastsettes administrativt. I dag er det fylkesmannen som fastsetter bidrag hvis saken ikke skal avgjøres ved dom. Departementet har vurdert om kompetansen til å fastsette bidrag fortsatt bør ligge hos fylkesmannen. I Ot.prp.nr.44 (1987-1988) drøftet departementet om bidragsfogden bør fastsette ektefellebidrag, slik tilfellet er for barnebidrag (s 70 til 71). Departementet gikk dengang ikke inn for en slik overføring av kompetansen.

Et hensyn som taler for å overføre kompetansen til bidragsfogden er den ulempe det innebærer at kompetansereglene er forskjellige for barne – og ektefellebidrag. Det vil være behov for å se disse bidragene i sammenheng. På den andre siden må fastsettelse av ektefelle bidrag i mye større grad enn ved barnebidrag skje ved skjønn. Det gjelder ikke minst fordi departementet ikke foreslår å standardisere ektefellebidragene, slik det er gjort med barnebidragene. Fordi sakene varierer mer og er færre enn  barnebidragssakene, vil erfaringsgrunnlaget for den enkelte bidragsfogd bli lite. Justisdepartementet har etter dette foreløpig foretrukket at kompetansen til å fastsette ektefellebidrag fortsatt blir liggende hos fylkesmannen. Spørsmålet bør imidlertid vurderes i nærmere sammenheng med regjeringens beslutning av 12 mars 1990 om å overføre oppgavene som bidragsfogd fra de kommunale underfogdene og lensmennene til trygdeetaten. Dersom denne vurderingen skulle føre til en endret oppfatning av hvor kompetansen bør ligge, vil Barne- og familiedepartementet komme tilbake til spørsmålet i en senere proposisjon.

Departementet er ikke enig med Ekteskapslovutvalget i at den myndighet som fastsetter bidrag, skal kunne gå utenfor partenes påstander. Etter departementets syn gjør det seg gjeldende andre hensyn i saker om ektefellebidrag enn i saker om barnebidrag. Hensynet til at barn får det de har krav på, er så viktig at det kan tilsi begrensninger i foreldrenes disposisjonsadgang når det gjelder barnebidrag. Ektefellene har derimot etter departementets syn ikke det samme behovet for beskyttelse ved ektefellebidrag. Det kan tvert i mot virke støtende om en part mot sin vilje blir tilkjent et høyere bidrag enn han eller hun har krevet, eller et lavere bidrag enn motparten har sagt seg villig til å betale.

På den andre siden er departementet enig med utvalget i at trygde- og sosialrettslige hensyn kan tilsi at partene ikke har fri rådighet over bidragets størrelse. Det ville f.eks innebære en besparelse for det offentlige om avgjørsorganet kunne fastsette et høyere bidrag enn partene krever i situasjoner hvor trygdemyndighetene ellers ville brukt sin rett etter folketrygdloven § 12-3 fjerde ledd til å sette som vilkår for rett til overgangsstønad at et løpende underholdsbidrag kreves forhøyet. Etter departementets syn er likevel ikke de offentligrettslige hensyn så sterke at de kan begrunne en generell regel om at den som fastsetter bidrag, skal kunne stå fritt i forhold til partenes påstander. Departementet nevner for det første at § 12-3 fjerde ledd nå er endret, slik at folketrygdens refusjonskrav for utbetalt overgangsstønad med særtillegg er begrenset til 70 % av bidrag utover bidragsforskottet. (Endringslov 15 desember 1989 nr 90.) Endringen innebærer at bidragets størrelse

Side 49

får mindre betydning for trygdemyndighetenes utbetalinger enn tidligere. Det nevnes også at flertallet i Stortingets sosial komité i Innst.S.nr.200 (1988-1989) har gått inn for at ordningen med refusjon i overskytende bidrag bør falle helt bort. I Ot.prp.nr.19 (1989-1990) gir Sosialdepartementet uttrykk for at endringen i § 12-3 er et første steg mot å fjerne ordningen i sin helhet.

Departementet viser videre til at det bare er i de tilfellene hvor den bidragsberettigede skal ha omsorgen for barn, at hun eller han kan ha krav på overgangsstønad. Og det er bare selve saksbehandlingen som blir enklere ved en slik regel. Hensynet til at det ikke utbetales høyere trygdeytelser eller sosialstøtte enn nødvendig bør heller som etter gjeldende rett – varetas ved at behovsprøvende ytelser, som overgangsstønad og sosialstøtte, kan falle bort hvis ikke den berettigede krever at det fastsettes underholdsbidrag eller at løpende bidrag forhøyes.

 

3. En fraskilt ektefelles rett til ektefellepensjon fra annen pensjonsordning enn folketrygden

Ekteskapsloven §§ 58 og 58 a har regler om en fraskilt ektefelles rett til ektefellepensjon fra annen pensjonsordning enn folketrygden. En fraskilt ektefelles rett til ytelser til etterlatte etter folketrygdloven kapittel 10 er regulert i lovens § 10-6. Om hvilke ordninger som omfattes av ekteskapslovens regler, uttaler utvalget i delinnstilling II s 155:

« De omfatter som utgangspunkt pensjon fra offentlig (statlig eller kommunal) pensjonsordning, jf f.eks. lov om Statens pensjonskasse av 28. juli 1949 nr. 20. Videre omfattes pensjon fra kollektive pensjonsordninger i forsikringsselskaper. Slike pensjoner blir ofte tegnet av arbeidsgivere for å sikre pensjon til de ansatte. Den tredje hovedgruppe er selvstendige bedriftspensjonskasser som ikke er knyttet til noe forsikringsselskap. Utenfor reglene faller individuelle pensjonsforsikringer og såkalte foreningsforsikringer. Foreningsforsikring foreligger når en forening inngår avtale med et forsikringsselskap om at foreningens medlemmer etter ønske kan bli tatt opp i en nærmere fastsatt forsikringsordning.»

Utvalget uttaler videre:

« Den enkelte pensjonsordning vil inneholde vilkår for ektefellepensjon som også vil gjelde fraskilte. Disse vilkår kommer i tillegg til ekteskapslovens vilkår. Prinsippet har imidlertid vært at vedtektene for en pensjonsordning ikke kan fravike ekteskapslovens regler til skade for den fraskilte. Dette prinsipp forutsettes opprettholdt.»

Utgangspunktet i gjeldende rett er at en gjenlevende ektefelle har krav på ektefellepensjon hvis ekteskapet varte i minst 5 år og den gjenlevende ektefellen var minst 35 år ved skilsmissen, eller hvis ektefellene hadde barn.

Om behovet for ektefellepensjon til en fraskilt ektefelle uttaler Ekteskapslovutvalget i delinnstilling II på s 156:

« Det kan ha preg av tilfeldig økonomisk fordel at økonomiske ettervirkninger av det tidligere ekteskap inntrer som følge av den tidligere ektefelles død, ofte mange år etter skilsmissen. På bakgrunn av at utbetalingene gjennomgående er lave, vil rett til pensjon normalt heller ikke være av avgjørende betydning for den fraskiltes økonomiske situasjon. Men selv om ektefellepensjon har karakter av å være et supplement til andre inntekter, f.eks. ytelser etter folketrygdloven, vil rett til ektefellepensjon likevel i en del tilfelle ha ikke uvesentlig betydning for den fraskiltes levestandard. Om ektefellepension til fraskilt er rimelig, kan stille seg svært forskjellig i de ulike tilfelle. Et moment som kan tale mot rett til ektefellepensjon for fraskilt ektefelle, er at denne rett vil medføre reduksjon av ytelsene til den ektefelle avdøde eventuelt hadde ved sin død. Etterlatte vil normalt i sterkere grad ha sin økonomi knyttet til avdødes inntekter enn en tidligere ektefelle.

Fraskilt ektefelles rett til ektefellepensjon kan dels begrunnes med formuerettslige synspunkter. Pensjonsretten vil for en stor del kunne være opptjent gjennom innbetalinger under det tidligere ekteskap. Utbetalinger til fraskilt ektefelle vil derved også ha karakter av en utsatt deling av disse verdier. Synspunktet har imidlertid begrenset rekkevidde. bm og i hvilken grad slik «deling» vil finne sted, er bl.a avhengig av hvilken levealder hver av de to tidligere ektefeller oppnår.

Utvalget mener at gjeldende lov gir ektefellepensjon til fraskilt i alt for stor utstrekning. Rett til pensjon kan nå inntre etter relativt kortvarige ekteskap, og meget lang tid etter at ekteskapet ble oppløst.»

Utvalget foreslår at retten til ektefellepensjon for en fraskilt ektefelle først skal inntre hvis ekteskapet har vart i minst ti år og den fraskilte var minst 45 år ved skilsmissen. Det begrunner forslaget nærmere slik (delinnstilling II s 156):

« Regelen vil oppfange det store flertall av tilfelle der fraskilte ville ha hatt krav på bidrag dersom dødsfallet ikke var inntruffet. Kravet til ekteskapets varighet medfører videre at rett til ektetellepensjon normalt vil foreligge i tilfelle der ekteskapet har medført en ikke ubetydelig reduksjon av fraskiltes ervervsevne. Noen særregel for tilfelle der fraskilte har hatt barn med avdøde, foreslås ikke opprettholdt. Men den begrensede betydning disse ytelser har ved siden av den fraskiltes egne inntekter og pensjoner, herunder pensjon som fraskilt etter folketrygdloven § 10-6, bør vilkårene kunne forenkles.»

Ti høringsinstanser har uttalt seg om forslaget: Norges Juristforbund, Den Norske Advokatforening, Pensjonstrygden for sjømenn, Rikstrygdeverket, Sosialdepartementet,

Side 50

 fylkesmennene i Nordland, Oslo og Akershus og Vestfold, Juridisk Rådgivning for Kvinner og Kristelig Folkeparti.

Utvalgets forslag får generelt støtte blant høringsinstansene. Alle bortsett fra fylkesmannen i Oslo og Akershus sier uttrykkelig at det er rimelig med visse innskrenkninger i reglene. Norges Juristforbund, Den Norske Advokatforening, fylkesmannen i Oslo og Akershus og Juridisk Rådgivning for Kvinner mener imidlertid at det er uheldig å fjerne den nåværende regelen om rett til pensjon uavhengig av de vanlige vilkårene for fraskilte med små barn. Fylkesmannen i Nordland mener at aldersgrensen bør settes lavere enn 45 år av hensyn til fraskilte med mindreårige barn.

Norges Juristforbund foreslår at ektefellers pensjonsforhold ved oppløsning av ekteskap bør være gjenstand for en egen generell vurdering. – Kristelig Folkeparti mener at deling av pensjonspoeng bør vurderes.

Reglene om fraskiltes rett til ektefellepensjon fra andre pensjonsordninger enn folketrygden ble revidert i 1973. På den tiden var vilkårene for at en fraskilt skulle få rett til etterlattepensjon etter folketrygden, for det første at ekteskapet hadde vart i minst fem år eller at gjenlevende hadde eller hadde hatt barn med avdøde (folketrygdloven § 10-5 nr 1 første ledd. Tilsvarende vilkår gjaldt der partene var gift ved dødsfallet.) For at fraskilte skulle få rett til ektefellepensjon, måtte det i tillegg finnes rimelig. Ved denne rimelighetsvurderingen skulle det blant annet legges vekt på hvor lenge ekteskapet hadde vart, den fraskiltes alder da ekteskapet ble oppløst, og om partene hadde barn sammen (§ 10-6 andre ledd).

Folketrygdloven § 10-6 ble endret ved lov 23 desember 1988 nr 109. En fraskilt ektefelle har nå bare rett til etterlattepensjon hvis dødsfallet finner sted innen fem år etter skilsmissen og ekteskapet enten har vart i minst 25 år, eller ekteskapet har vart i 15 år og det var barn i ekteskapet.

Det har også skjedd andre endringer som bør tas i betraktning ved vurderingen av reglene om fraskiltes rett til ektefellepensjon. For det første er det stadig mer vanlig at begge ektefeller er i inntektsgivende arbeid. Begge vil da ha muligheter til å opparbeide seg sine egne pensjonsrettigheter under ekteskapet. Fremdeles er det imidlertid ikke uvanlig at den ene ektefellen (oftest kvinnen) er hjemmearbeidende i en kortere eller lengre periode mens partene har små barn. I St.meld.nr.12 (1988-1989) ble det vurdert alternative måter å sikre visse pensjonsrettigheter i folketrygden ved slikt ulønnet omsorgsarbeid. Ved lov 21 desember 1990 nr 80 er det vedtatt en endring av folketrygdloven, slik at personer som har omsorgen for barn under sju år, får godskrevet tre pensjonspoeng.

Ektefellepensjon fra folketrygden og fra andre pensjonsordninger er ofte behovsprøvet. Pensjonens størrelse settes ned i forhold til den berettigedes forventede inntekt. Ved inntekter over et visst nivå faller pensjonen helt bort. Stadig flere fraskilte er yrkesaktive. Det innebærer at fraskilte i stadig mindre utstrekning vil ha krav på ektefellepensjon. Fraskilte som er hjemmearbeidende på grunn av omsorg for små barn, vil ofte ha krav på ytelser etter folketrygdloven kapittel 12 om ytelser til ugifte, skilte og separerte forsørgere.

De nevnte forhold tilsier at reglene om ektefellepensjon til fraskilte fra andre pensjonsordninger enn folketrygden bør vurderes nøye. I den forbindelse bør det også vurderes om reglene bør avløses av eller suppleres med en ordning hvor oppsparte pensjonsrettigheter i større grad enn i dag trekkes inn i skifteoppgjøret mellom ektefellene, slik Norges Juristforbund har foreslått. Men etter departementets mening bør en slik vurdering bl.a ses i sammenheng med i hvilken utstrekning pensjonsrettigheter for ulønnet omsorgsarbeid vil bli innført også for pensjonsordninger utenfor folketrygden. Departementet går derfor ikke inn for noen vesentlige endringer i reglene om fraskiltes rett til etterlattepensjon i denne omgang.

Departementet støtter utvalgets forslag om at vilkårene for rett til etterlattepensjon for en fraskilt skjerpes noe, slik at ekteskapet må ha vart i minst ti år og at den fraskilte må ha vært minst 45 år ved skilsmissen. Det kan virke som en tilfeldig Økonomisk fordel at ettervirkninger av et tidligere ekteskap skal inntre mange år etter skilsmissen. Ut fra begrunnelsen om deling av pensjon opptjent i fellesskap under ekteskapet, har ektefellepensjon sin største berettigelse ved mer langvarige ekteskap. Departementet har vært i tvil om særregelen der partene har barn sammen m.v bør fjernes. Det er enig med de høringsinstanser som har uttalt seg om spørsmålet, i at det er behov for å sikre en viss økonomisk trygghet for fraskilte som har små barn. Departementet antar imidlertid at det bare er i et mindre antall tilfeller at den fraskilte har omsorg for mindreårige barn på det tidspunktet hvor den tidligere ektefellen dør og det blir aktuelt med etterlattepensjon. Og i de tilfeller hvor dette skjer, vil den fraskilte ofte ha krav på ytelse etter folketrygdloven kapittel 12. Barnet vil ha krav på barnepensjon. Departementet støtter etter dette utvalgets forslag om at særregelen for de tilfeller hvor partene har barn m.v, ikke videreføres i den nye loven.

Side 51

 

 

 

VIII. Formuesforholdet mellom ektefeller

 

1. Innledning

Ekteskapslovutvalget gir på s 39 flg i delinnstilling II blant annet en historisk oversikt over utviklingen av reglene om formuesforholdet mellom ektefeller og en grundig beskrivelse av hovedpunktene i gjeldende lovgivning. Det redegjør også for grunnprinsippene i formuesordningen mellom ektefeller i en del andre land.

Utvalget konkluderer på s 51 med at det fortsatt er behov for særlige regler om formuesforholdet mellom ektefeller. Departementet er enig i dette og slutter seg til den begrunnelsen utvalget har gitt for sitt syn.

 

2. Fullstendig sameie eller fullstendig særeie?

Ekteskapslovutvalget tar i delinnstilling II på s 52 til 53 for seg to ytterpunkter for lovgivningen om ektefellers økonomiske forhold: Fullstendig sameie og fullstendig særeie.

Fullstendig sameie vil si at ektefellene sammen eier og råder over det hver av dem bringer med seg inn i ekteskapet eller erverver under ekteskapet, og at de deler likt ved ekteskapets opphør. Ordningen medfører blant annet at ektefellene må være enige om alle disposisjoner. Den enkelte ektefellen vil få en uselvstendig stilling; ordningen innebærer et sterkt avhengighetsforhold mellom ektefellene. Og ektefellene vil bli felles ansvarlig for gjeld, noe som ikke minst vil være et klart tilbakeskritt for hjemmearbeidende kvinner. Fullstendig sameie vil etter utvalgets syn alt i alt kunne medføre så store urimeligheter og konflikter mellom ektefellene at ordningen ikke bør være utgangspunkt for lovreguleringen av ektefellers formuesforhold.

Fullstendig særeie vil si at hver av ektefellene eier og råder over sine eiendeler og beholder sitt ved ekteskapets opphør. En slik ordning vil etter Ekteskapslovutvalgets syn passe for en del ektefeller – fortrinnsvis ektefeller med større formuer eller inntekter – men den passer dårlig som en normalordning for ektefeller flest. Utvalget uttaler på s 53:

« For den hjemmearbeidende ektefelle som har reduserte muligheter for å skaffe seg egne inntekter, ville særeie faktisk sett bety det motsatte av likestilling. Dertil kommer problemene med en avgrensning mellom ektefellenes formue. Jo mer utbredt særeie blir, desto større press blir det for å slå fast at partene er sameiere – derved ville det bli et sterkt skjønnsmessig moment som avgjorde eierforholdene.»

Ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger mot de synspunktene utvalget har gjort gjeldende på dette punktet. Justisdepartementet er enig med utvalget og høringsinstansene i at verken fullstendig sameie eller fullstendig særeie bør være hovedregelen for formuesforholdet mellom ektefeller. Slike ordninger kan passe for noen ektefeller, men er dårlig egnet som normalordninger for ektefeller flest. Departementet slutter seg til utvalgets begrunnelse.

 

3. Hovedtrekkene i ekteskapslovutvalgets forslag

Ekteskapslovutvalget foreslår langt på vei å beholde de gjeldende grunntrekk i reglene om formuesforholdet mellom ektefeller.

Hver ektefelle bør fremdeles under ekteskapet råde over egne eiendeler når ikke noe annet er særskilt bestemt. Egne eiendeler er det en ektefelle bringer med seg når ekteskapet inngås, og det som han eller hun erverver senere, f.eks ved arbeid, arv eller gave. Den frie rådigheten bør likevel – som i gjeldende rett underkastes visse begrensninger, først og fremst for disposisjoner over felles bolig og innbo.

Hver av ektefellene skal etter utvalgets syn fremdeles som hovedregel bare svare for egen gjeld. Kreditor kan bare ta beslag i den ansvarlige ektefellens eiendeler.

Utvalget foreslår å opprettholde gjeldende lovs hovedregel om likedeling av boets verdier ved samlivets opphør. Men utvalget mener det bør gjøres forholdsvis betydelige unntak fra dette utgangspunktet. Og partene skal, som i gjeldende rett, kunne avtale at bestemte eiendeler skal være unntatt fra deling, på samme måte som dette fremdeles også skal kunne bestemmes ved lov eller av arvelater/gavegiver (særeie).

Adgangen etter gjeldende rett til å ta ut bestemte eiendeler innenfor den verdien en ektefelle har krav på, eller mot utløsning til den andre, foreslås i det vesentlige beholdt.

 

4. Terminologi – felleseie og særeie

I gjeldende lovgivning er det et grunnleggende skille mellom felleseie og særeie. Alt ektefellene eier ved inngåelsen av ekteskapet, og det de senere erverver, blir felleseie, hvis det ikke «på lovlig måte» er gjort til særeie, jf ektefelleloven § 11 første ledd. Forskjellen

Side 52

mellom felleseie og særeie har sin vesentligste betydning når formuesfellesskapet oppheves ved skilsmisse eller ved den ene ektefelles død. Mens ekteskapet består, er forskjellen av mindre betydning.

Ekteskapslovutvalget foreslår å avskaffe felleseiebegrepet. Som hovedbegrunnelse for forslaget anfører utvalget (s 54):

« Begrepet felleseie er misvisende. Det er hverken i gjeldende rett eller etter utvalgets forslag slik at midler som er felleseie, eies i fellesskap av ektefellene. Når hver av ektefellene – med visse unntak som i det vesentlige er felles for felleseie og særeie – har full rettslig adgang til å råde over sitt, er det ikke dekkende å si at eiendelene er felleseie mellom dem. Det kan lett lede til den misforståelse at ektefellene eier tingene i fellesskap og bare kan råde over dem sammen. En slik tilsløring av sentrale rettsregler i forholdet mellom ektefeller er uheldig, og har i praksis vist seg å føre til misforståelser.»

De misforståelser som utvalget sikter til, er ikke minst den utbredte oppfatningen at en ektefelle må ha særeie for at eiendeler skal være unntatt fra beslag fra den andre ektefellens kreditorer. Etter utvalgets syn vil en begrepsmessig sondring ut fra hvorvidt eiendelenes verdi skal deles eller ikke ved ekteskapets opphør, lett gi grunnlag for en overdreven oppfatning av forskjellen mellom felleseie og særeie, også på områder der ulikheten ikke er så stor. Det er av lovtekniske grunner ikke nødvendig å beholde begrepene «felleseie» og «formuesfellesskap»’. Utvalget mener tvert imot at man ved å sløyfe felleseiebegrepet oppnår en begrepsmessig forenkling av formuesordningen som gjør den mer oversiktlig og lettere tilgjengelig.

Utvalget finner det likevel hensiktsmessig i en viss grad å bruke betegnelsen særeie. Hvis begrepet felleseie ikke skal brukes i en ny lov, kan det virke kunstig å beholde betegnelsen særeie. En del av innvendingene mot gjeldende terminologi knytter seg dessuten til særeiebegrepet. Om dette sier utvalget på s 55 til 56 i utredningen:

« Men utvalget har likevel følt et klart behov for en betegnelse på de midler som etter avtale mellom ektefellene eller bestemmelse av en giver eller arvelater ikke skal deles. Det er språklig tungt å gjennomføre en konsekvent bruk av formuleringen «eiendeler som er unntatt fra deling». Her har utvalget funnet det hensiktsmessig fortsatt å bruke ordet «særeie» i loven hvor det er behov for det. Også i daglig tale vil det være praktisk å bruke denne betegnelse på de eiendeler som etter avtale mellom ektefellene eller ved bestemmelse av en giver eller arvelater er unntatt fra deling.»

Bortsett fra Norges Juristforbund har ingen av høringsinstansene hatt invendinger mot utvalgets forslag. Juristforbundet tviler på at en eliminering av felleseiebegrepet medfører noen forbedring og uttaler:

« Selv om ordet ikke helt treffer begrepsinnholdet, er det innarbeidet og godt kjent. Hvis det skal fjernes må det erstattes med et nytt begrep, da det er svært tungvint å skulle forklare innholdet i formuesordningen uten å bruke mange ord».

Justisdepartementet er kjent med at en rekke personer misforstår hva det vil si å ha felleseie. Men etter departementets syn er det tvilsomt om kunnskapen om hva de ulike formuesordninger innebærer, vil bli bedre om felleseiebegrepet fjernes. Vanskelighetene ligger ikke først og fremst i de betegnelser som brukes, men i å gjøre det klart hvilke rettsvirkninger de ulike formuesordninger har. Det er derfor etter departementets syn viktigere å gjøre reglene klarere og mer pedagogiske enn å skifte ut betegnelsene på formuesordningene.

Departementet er ikke enig med utvalget i at det vil være en lovteknisk fordel å sløyfe felleseiebegrepet. Lovutkastet bygger riktignok på en forutsetning om at partene har felleseie. Det er derfor først og fremst behov for særregler om særeie. Men i enkelte bestemmelser sondres det uttrykkelig mellom felleseie og særeie. Det er da en fordel å kunne bruke korte begreper fremfor å måtte forklare innholdet i formuesordningene med flere ord.

Departementet har vurdert om felleseiebegrepet kan byttes ut med et annet begrep. «Felleseie» har hevd i språket. Det bør derfor bare byttes ut hvis man finner et begrep som er vesentlig bedre. «Delingseie» er et alternativ. Men etter departementets syn kan også dette begrepet misforstås. Departementet har ikke funnet andre begreper som er dekkende og ikke samtidig til å misforstå. Departementet har etter dette blitt stående ved at felleseiebegrepet bør beholdes.

 

5. Rådighetsbegrensninger

 

5.1 Innledning

Utgangspunktet i gjeldende rett er at hver av ektefellene råder fritt over sine eiendeler – det vil si hva han eller hun hadde før ekteskapet ble inngått og senere erverver under ekteskapet, jf ektefelleloven § 12. Enkelte disposisjoner over felles bolig og innbo m.v krever likevel samtykke fra den andre ektefellen, se ektefelleloven §§ 14 flg. Disse reglene gjelder i prinsippet uansett om ektefellene har felleseie eller særeie, jf ektefelleloven § 24 a. Men de legger noe strengere begrensninger på rådigheten over eiendeler som er i felleseie

Side 53

mellom ektefellene enn over særeiemidler. Se nærmere om begrensninger i rådigheten over spesielle eiendeler i punkt 5.3. – For eiendeler som er i felleseie, gjelder det også visse generelle begrensninger i rådigheten, se punkt 5.2.

Reglene om rådighet over egne eiendeler gjør at det allerede mens ekteskapet består, er av betydning å skille mellom hva hver av ektefellene eier. Skillet mellom de to rådighetsdelene har også betydning for kreditorenes beslagsadgang. Etter § 30 i ektefelleloven kan en ektefelles kreditorer bare ta beslag i det vedkommende ektefelle eier, d v s i hans eller hennes rådighetsdel. Når eiendeler må regnes for å være i sameie mellom ektefellene, anses hver ektefelles andel i sameiet å tilhøre denne ektefellens del av felleseiet, eller eventuelt hans eller hennes særeie dersom slikt er opprettet.

Ekteskapslovutvalget mener at utgangspunktet også i fremtiden bør være at ektefellene har fri disposisjonsrett over egne eiendeler. Den frie rådigheten må imidlertid fremdeles underkastes visse begrensninger, først og fremst for disposisjoner over felles bolig og innbo. Utvalget foreslår bestemmelser som innebærer at rådighetsbegrensningene på enkelte punkter blir noe mindre omfattende enn hva de er i gjeldende lovgivning.

Det har under høringen vært generell oppslutning om hovedpunktene i utvalgets forslag til regler om rådighetsbegrensninger. De innvendinger som har kommet, har i det vesentlige dreiet seg om spørsmålet om hvilke eiendeler som bør underlegges rådighetsbegrensninger. Også departementet støtter i det vesentlige utvalgets syn.

 

5.2 Generelle begrensninger i rådigheten

 

5.2.1 Gjeldende rett

Ektefelleloven § 13 oppstiller en plikt for den enkelte ektefelle til å disponere over sine eiendeler som er i felleseie, på en slik måte at «han ikke utilbørlig utsetter det for å forringes til skade for den annen ektefelle». Om bakgrunnen for regelen uttaler utvalget i delinnstilling II på s 56 til 57:

« I ektefellelovens forarbeider er bestemmelsen begrunnet med en ektefelles plikt til å forvalte sin del av felleseiet med «begge egtefællers interesse for Øie. Dette er en naturlig følge av det interesse- og tillidsforhold, hvorpaa hele gifteeiesystemet hviler». Slik lovens system er, må bestemmelsen ses i sammenheng med den interesse en ektefelle har i at den annen ektefelle ikke forskusler sin del av felleseiet slik at det blir lite å dele med den annen ektefelle dersom det skal foretas et skifte av ektefellenes formue.»

Ektefelleloven § 13 må ses i sammenheng med §§ 18 og 39 nr 1. En ektefelle kan kreve vederlag på skifte hvis den andre ektefellen vesentlig har forminsket felleseiet ved å vanskjøtte sine økonomiske anliggender, ved misbruk av retten til å råde over felleseiet eller ved annen utilbørlig adferd (§ 13). Denne vederlagsregelen vil bli behandlet sammen med andre slike regler i punkt 7.3. En ektefelle kan kreve formuesfellesskapet opphevet hvis den andre ektefellen har forminsket felleseiet på en måte som § 18 nevner, eller har utsatt det for å bli vesenlig forminsket (§ 39 nr 1). Hvis formuesfellesskapet oppheves på dette grunnlaget, kan boet skiftes med hjemmel i skifteloven § 44 nr 3. På skiftet kan vederlagskrav etter § 18 gjøres gjeldende. § 39 nr 1 og andre bosondringsbestemmelser er behandlet nærmere i punkt 7.6.

 

5.2.2 Ekteskapslovutvalgets syn

Utvalgets flertall – alle unntatt Totland og Lillestøl – foreslår at den nåværende generelle rådighetsbegrensningen for felleseie i ektefelleloven § 13 bør sløyfes. Flertallet mener at regelen er en unødvendig programerklæring. Det er vanskelig å gi den en utforming som harmonerer med lovens generelle utgangspunkt – at hver ektefelle er selvstendig og uavhengig av den andre og fritt råder over sitt. Det er ingen rettsvirkninger knyttet direkte til regelen. Hensynet bak bestemmelsen blir tilfredsstillende varetatt gjennom reglene om vederlag på skifte og gjennom bestemmelsen om ektefellenes gjensidige underholdsplikt.

Mindretallet – Totland og Lillestøl – er ikke enige i at bestemmelsen er i strid med lovens hovedprinsipp om hver ektefelles selvstendighet. De mener at den er et utslag av et alminnelig prinsipp om at ektefeller bør ta tilbørlig hensyn til hverandre også i økonomisk henseende. Flertallets forslag til rådighetsbegrensninger medfører etter mindretallets syn bare en båndlegging av rettslige disposisjoner. Det er derfor behov for en bestemmelse som kan gi en ektefelle beskyttelse også mot faktiske disposisjoner, f.eks der den andre ektefellen vanskjøtter den felles bolig ved manglende vedlikehold. Beskyttelsesbehovet gjelder både eiendeler som er i felleseie og i særeie.

 

5.2.3 Høringsinstansenes syn

Av høringsinstansene er det bare Juridisk Rådgivning for Kvinner, Norges Husmorforbund og Kristelig Folkeparti som går inn for å opprettholde en regel som pålegger ektefellene en generell plikt til ikke å disponere over egne eiendeler på en måte som kan være til skade for den andre ektefellen. Juridisk Rådgivning for Kvinner understreker at

Side 54

ektefelleloven § 13 gir uttrykk for et godt prinsipp som bør stå i loven, og at man i organisasjonen har erfaring med at programerklæringer kan være nok til å hindre misbruk.

 

5.2.4 Justisdepartementets vurdering

Justisdepartementet er enig med utvalgets flertall og flertallet av høringsinstansene i at det ikke er grunn til å beholde noen generell rådighetsbegrensning etter mønster av ektefelleloven § 13 i den nye loven. Departementet slutter seg til begrunnelsen til utvalgets flertall, slik den er gjengitt foran og på s 57 til 58 i delinnstilling II.

 

5.3 Begrensninger i rådigheten over spesielle eiendeler

 

5.3.1 Innledning

Ektefelleloven §§ 14-15 foreskriver at en ektefelle som utgangspunkt må ha den andre ektefellens samtykke til visse disposisjoner over fast eiendom, innbo og arbeidsredskap m.v som er i felleseie. Tilsvarende gjelder ved særeie, se § 24 a. Ekteskapslovutvalget mener at hovedtrekkene i gjeldende rett om begrensningene i rådighetheten over spesielle eiendeler bør opprettholdes. Utvalget foreslår likevel enkelte endringer, særlig mht hvilke eiendeler som rådighetsbegrensningene bør gjelde for.

 

5.3.2 Hvilke eiendeler rådighetsbegrensningene bør gjelde for

 

5.3.2.1 Gjeldende rett

Etter ektefelleloven § 14 kreves det skriftlig samtykke av den andre ektefellen hvis en ektefelle vil foreta nærmere bestemte juridiske disposisjoner, som å avhende eller pantsette fast eiendom som er felleseie, når eiendommen tjener til felles bolig eller når den andre ektefellens eller begges ervervsvirksomhet er knyttet til eiendommen. Ektefellen kan heller ikke uten samtykke si opp leieforhold til felles bolig eller forretningslokaler, eller avhende eller pantsette andel, aksje eller obligasjon som leierett til bolig eller forretningslokaler er knyttet til. Ektefelleloven § 15 bestemmer at samtykke også er nødvendig ved en rekke juridiske disposisjoner over « løsøre, som er felleseie, når det hører til det felles innbo eller til den annen ektefelles nødvendige arbeidsredskap, eller det tjener til barnas personlige bruk». Paragraf § 24 a gir §§ 14 og 15 tilsvarende anvendelse på særeie. For innbo som er særeie, gjelder imidlertid samtykkereglene bare for «vanlig innbo i hjemmet».

 

5.3.2.2 Ekteskapslovutvalgets syn

Ekteskapslovutvalget mener at det fortsatt er behov for å beskytte den andre ektefellen mot disposisjoner over bolig og innbo som han eller hun er uenig i. Det foreslår imidlertid visse begrensninger i forhold til gjeldende rett når det gjelder rådighetsbegrensninger som går lenger enn å verne partenes felles hjem.

Utvalget foreslår at man fjerner kravet til samtykke for disposisjoner over fast eiendom som en eller begge ektefellenes ervervsvirksomhet er knyttet til. Utvalget begrunner forslaget slik (s 58 til 59 i utredningen):

« En generell samtykkeregel som omfatter alle former for næringsvirksomhet, går meget langt. Næringsvirksomheten kan være av mange slag, og være mer eller mindre omfattende. Ved disposisjoner over slik eiendom vil som oftest andre hensyn gjøre seg gjeldende enn når det gjelder disposisjoner over eiendom som tjener som bolig. Opptak av lån vil regelmessig være forretningsmessig fundert. Det samme vil gjelde salg, bortfeste eller stiftelse av bruksrettigheter i. slik eiendom, for eksempel salg og bortfeste av deler av jord- og skogbrukseiendommer eller påhefte av begrensede bruksrettigheter i slik eiendom. Det er ellers ikke klart om gjeldende lovs samtykkeregel gjelder helt ut i slike tilfelle. – – –

Driver den ene ektefelle næringsvirksomhet på en eiendom den annen ektefelle eier, vil det vel som oftest foreligge en leieavtale mellom ektefellene, skriftlig eller muntlig, slik at den annen ektefelle ikke uten videre kan disponere uten hensyn til den næringsvirksomhet som drives. Men her kan nok forholdene stille seg forskjellig, alt etter den bruk det dreier seg om, og hvor omfattende den er. Man må vel imidlertid kunne forutsette at ektefeller, om ekteskapet skal fortsette, vil kunne bli enige om en løsning av konflikter av denne art.

Hvor en ektefelle er, eller må betraktes som ansatt i virksomhet som den annen ektefelle driver på sin eiendom, kan utvalget heller ikke se at det bør gjelde en generell regel om ektefellesamtykke. Noe slikt krav gjelder ikke når ektefellene er ansatt i virksomhet andre driver på eiendommen.

Driver ektefellene virksomheten sammen, uten at den ene må betraktes som ansatt hos den annen, kan det tenkes at de også eier sammen den eiendom som virksomheten drives i. Men bortsett fra dette, vil i slike tilfelle den felles virksomheten være den fremtredende, ikke det at bare en av dem er eier av den faste eiendom. Her må i alle tilfelle ektefellene forhandle seg frem til en løsning om den felles virksomhet skal fortsette eller bringes til opphør.

Alt i alt ser utvalget det slik at det til næringsvirksomhet knytter seg så vidt spesielle problemer at en generell samtykkeregel på dette området går for langt. Selv om det her foreligger enkelte dommer – Rt-1974-856, RG-1950-696, RG-1962-683 – antar utvalget at bestemmelsen bør kunne sløyfes.»

Side 55

 

Når det gjelder disposisjoner over innbo, foreslår utvalget at samtykkekravet begrenses til å gjelde vanlig innbo, slik det etter gjeldende rett er for særeie, jf § 24 a i ektefelleloven. Spesielt kostbart innbo vil nok kunne falle utenfor hva man etter loven i dag tar sikte på med «innbo», men bør etter utvalgets mening likevel uttrykkelig unntas fra samtykkekravet. Utvalget foreslår også å sløyfe kravet om samtykke til disposisjoner over løsøre som er den andre ektefellens nødvendige arbeidsredskap. Begrunnelsen er i hovedsak den samme som begrunnelsen for å sløyfe samtykkekravet for næringsvirksomhet. Den nåværende regelen om samtykke til visse disposisjoner over løsøre som tjener til barnas personlige bruk,  foreslås opprettholdt.

Utvalget har vurdert hvorvidt samtykkekravet bør utvides til også å gjelde visse disposisjoner over andre eiendeler, som f.eks fritidshus, biler og fritidsbåter. Det konkluderer med at de hensyn som kan tale for en utvidelse, ikke er tungtveiende nok til å gjøre ytterligere begrensninger i utgangspunktet om at hver ektefelle har fri rådighet over sitt. Utvalget har vært i noen tvil, særlig når det gjelder fritidseiendommer. Det har lagt avgjørende vekt på blant annet at eiendommenes art, bakgrunnen for ervervet og finansieringen av eiendommene varierer sterkt. Det samme gjelder omfanget av bruken. For fritidseiendommers vedkommende vil den andre ektefellen ofte i praksis ha et vern gjennom sameierettslige betraktninger, eller ved at eiendommen kan betraktes som en bolig nr to for ektefellene og dermed komme inn under rådighetsbegrensningsregelen for boliger.

 

5.3.2.3 Høringsinstansenes syn

Under høringsbehandlingen har Norges Bondelag, Norges Bondekvinnlag, Norges Husmorforbund, Oslo byskriverembete og Juridisk Rådgivning for Kvinner innvendinger mot utvalgets forslag. De mener at det kan ha uheldige konsekvenser å fjerne kravet til ektefellesamtykke for disposisjoner over fast eiendom hvor den andre eller begge ektefellers næringsvirksomhet er knyttet til eiendommen. Det heter for eksempel i uttalelsen fra Oslo byskriverembete:

« I bemerkningene til de enkelte paragrafer sies det (side 105) at det uten samtykke vil være adgang for eierektefellen til å selge de dyrkbare arealer som hører til et gårdsbruk så lenge eiendomsretten til våningshuset ikke blir berørt av disposisjonen og på tilsvarende måte vil det uten å innhente samtykke være adgang til å leie ut forretningslokaler i den del av eiendommen som ikke tjener til bolig.

Her er jeg meget uenig i utvalgets forslag. I mange tilfeller vil tilknytningen til næringen være et vesentlig vilkår for å kunne bli boende (på det stedet og i det huset). Ut fra den formelle eierstruktur man finner både i landbruket og i (andre) «mann og kone-bedrifter», frykter jeg for at en regel som foreslått av utvalget vil kunne ramme kvinner på en uheldig måte. Jeg kan ikke se at det er en særlig tyngende plikt for en eierektefelle å måtte innhente den annen ektefelles samtykke når man f.eks. vil selge unna den eiendom som er levebrødet til ektefellen eller til dem begge! Utvalgets argumentasjon for opphevelse (side 58/59) virker lite overbevisende.»

Norges Bondelag uttaler følgende om dette spørsmålet:

« Norges Bondelag er sterkt uenig i at lovbestemmelsen får en utforming som gir en ektefelle adgang til å foreta slike disposisjoner som i eksempelet over. Det vil ikke være riktig at eierektefellen skal gis mulighet for å avhende jordarealer som eksempelvis nyttes i ektefellenes felles næringsvirksomhet. Et tilsvarende syn gjør seg gjeldende hvor eierektefellen som ikke deltar i drifta, avhender jordarealer som den annen ektefelle nytter i sin næringsvirksomhet. Norges Bondelag går derfor inn for at det må kreves skriftlig samtykke fra den annen ektefelle også ved avhendelse av landbruksarealer (og ved pantsettelse av slike arealer) når eiendommen samtidig tjener som ektefellenes felles bolig. Det samme gjelder ved bortforpaktning m.v. dersom avtalen også omfatter bolighuset. Noe annerledes kan forholdet være når det gjelder avtaler om bortforpaktning m.v. av arealer tilhørende gårdsbruket, så lenge eiendomsretten til bolighuset ikke blir berørt av disposisjonen. Norges Bondelag går også inn for at avtaler om bortforpaktning m.v. av landbruksarealer med en varighet på mer enn 10 år krever skriftlig samtykke.»

Juridisk Rådgivning for Kvinner går også inn for å opprettholde samtykkekravet for disposisjoner over den andre ektefellens nødvendige arbeidsredskap. Videre mener denne instansen i likhet med Norges Husmorforbund at også fritidseiendommer bør underlegges rådighetsbegrensninger ettersom det normale er at ektefellene har like sterk tilknytning til slike eiendommer. Norges Husmorforbund mener dessuten at det bør innføres rådighetsbegrensninger for andre større verdier som bil og båt.

 

5.3.2.4 Departementets vurdering

Justisdepartementet er enig med utvalget i at samtykkekravet for fast eiendoms vedkommende bør begrenses til eiendom som brukes som felles bolig. En generell samtykkeregel for fast eiendom som en eller begge ektefellers næringsvirksomhet er knyttet til, fører for langt, i alle fall hvor eiendommen bare benyttes i næringsvirksomhet og ikke også som felles bolig. Utvalget illustrerer i sin begrunnelse hvilke problemer som knytter seg til et

Side 56

generelt samtykkekrav for eiendom som brukes til næringsvirksomhet. Departementet vil særlig peke på at det kan være store variasjoner i slik næringsvirksomhet, både når det gjelder karakter og omfang. Omfanget av ektefellenes deltakelse og eierandel i selve virksomheten vil også kunne variere. Og det vil vanligvis være de mer forretningsmessige hensyn som dommerer ved disposisjoner over eiendom som tjener som grunnlag for næringsvirksomhet. Etter departementets syn bør eventuelle konflikter mellom ektefeller som har tilknytning til deres stilling som næringsdrivende eller arbeidstaker, forebygges ved avtaler og ikke ved regler i ekteskapsloven.

Når det gjelder fast eiendom som både brukes tilfelles bolig og til andre formål, som f.eks næringsvirksomhet, foreslår utvalget at rådighetsbegrensningene skal gjelde i den utstrekning eiendommen brukes som felles bolig. Det innebærer at samtykke ikke kreves hvis en disposisjon bare angår deler av eiendommen som ikke benyttes til bolig. Dette er en innskrenkning i rådighetsbegrensningen i forhold til gjeldende rett; ektefelleloven § 14 gjelder i alle tilfeller hvor eiendommen tjener til felles bolig.

En regel som den utvalget foreslår, kan etter departementets syn gjøre det vanskelig for tinglysningsmyndighetene å avgjøre og kontrollere om samtykke kreves, jf tinglysningsloven § 13 siste ledd. Regelen tar heller ikke hensyn til at det kan tenkes situasjoner der næringsvirksomhet har så nær tilknytning til ektefellenes felles bolig at opprettholdelse av næringen er et vesentlig vilkår for å bli boende i den felles boligen. Departementet viser her til de synspunkter som Norges Bondelag og Oslo byskriverembete har gjort gjeldende under høringen.

På den andre siden er det trolig bare et mindretall eiendommer som både brukes til bolig og til andre formål. Og i disse tilfellene er det antakelig bare et mindretall hvor det ikke er enighet mellom ektefellene om hvordan eiendommen skal disponeres. Det vil derfor etter departementets syn ikke medføre noen stor merbelastning i forhold til utvalgets forslag å opprettholde kravet om at samtykke alltid må kreves hvis en eiendom benyttes til felles bolig. For de tilfeller hvor ektefellen nekter å samtykke, finnes dessuten en sikkerhetsventil: Departementet foreslår som utvalget å opprettholde regelen om at nektelse av samtykke kan overprøves av en offentlig myndighet. Departementet har etter dette blitt stående ved at samtykke alltid bør kreves hvis en fast eiendom benyttes til felles bolig.

Departementet er enig med utvalget i at det ikke er grunn til å innføre rådighetsbegrensninger for fritidseiendommer. Departementet slutter seg til utvalgets begrunnelse, slik den er gjengitt foran og på s 60 i utredningen. Det legger særlig vekt på at der partene eier fritidseiendommen sammen, vil rådigheten uansett være begrenset.

Departementet slutter seg også til utvalgets forslag om å fjerne det nåværende samtykkekravet for løsøre som er den andre ektefellens nødvendige arbeidsredskap. Det vises til hva som er anført ovenfor om næringsvirksomhet, som stort sett også har gyldighet for arbeidsredskap. – Departementet er enig med utvalget i at hensynet til barna taler for at visse disposisjoner over løsøre som tjener til barnas personlige bruk, fremdeles bør kreve samtykke fra den andre ektefellen.

 

5.3.3 Hvilke disposisjoner kravet om samtykke bør gjelde for

Rådighetsinnskrenkningene i ektefelleloven §§ 14 og 15 gjelder ved avhendelse, bortleie eller pantsettelse av fast eiendom som tjener som felles bolig og av innbo i denne. Det samme gjelder for løsøre som tjener til personlig bruk for barna. For felles bolig kreves det i tillegg samtykke for fremleie, bortforpaktning og oppsigelse, alt avhengig av hva slags type eiendom eller rettighetsforhold det er tale om.

Ekteskapslovutvalget foreslår ingen vesentlige endringer når det gjelder hvilke disposisjoner som gjør det nødvendig med samtykke fra ektefellen. For eiendom som brukes som felles bolig, skal samtykkekravet gjelde for overdragelse, oppsigelse, bortforpaktning, bortleie, fremleie eller pantsettelse. Utvalget presiserer at det også bør kreves samtykke ved bortleie eller fremleie av deler av boligen selv om de gjenværende delene er brukbare og tilfredsstillende ut fra den annen ektefelles synspunkt.

Når det gjelder vanlig innbo og eiendeler som er bestemt til bruk for barna, foreslår utvalget at rådighets begrensningene skal gjelde overdragelse, bortleie eller pantsettelse.

Under høringen har det ikke kommet kommentarer til utvalgets forslag på dette punkt, og forslaget er opprettholdt uten materielle endringer i departementets lovutkast.

 

5.3.4 Bør det være forskjellige regler alt ettersom eiendommen skal være felleseie eller særeie?

Etter gjeldende rett er rådighetsbegrensningene for særeieeiendeler noe snevrere utformet enn for eiendeler som er felleseie. Samtykkekravet for innbo ved særeie er begrenset

Side 57

til «vanlig innbo i hjemmet», jf ektefelleloven § 24 a. Og ektefellene kan ved særeie, i motsetning til ved felleseie, ved ektepakt avtale at rådighetsbegrensningene ikke skal gjelde.

Utvalget mener at det ikke bør være noen forskjell mht hvilke typer eiendeler som skal underlegges krav om samtykke. De eiendeler som utvalget foreslår skal undergis rådighetsbegrensninger, er eiendeler av så sentral betydning for ektefellene at begrensningene bør gjelde uavhengig av om eiendelene er å betrakte som særeie eller felleseie.

Det er ikke kommet innvendinger mot utvalgets forslag i høringsbehandlingen.

Justisdepartementet er enig med utvalget i at rådighetsinnskrenkningene bør gjelde uten hensyn til om eiendelene er i felleseie eller særeie. Ikke minst etter at man nå på flere punkter foreslår å begrense samtykkekravet (jf ovenfor i pkt 5.3.2), synes det å være liten grunn til å gjøre forskjell på særeie og felleseie i denne sammenheng. Departementet viser også til at ektefellene fremdeles skal ha adgang til å avtale at rådighetsbegrensningene ikke skal gjelde for eiendeler som er særeie. Det vises til pkt 5.3,5 nedenfor og til § 37 i lovutkastet.

 

5.3.5 Adgangen til å fravike lovens regler om rådighetsbegrensninger

Etter gjeldende rett er det ikke adgang til å avtale at reglene om begrensninger i råderetten ikke skal gjelde for felleseiemidler. Ekteskapslovutvalget foreslår å opprettholde en slik ordning. Det heter i delinnstilling II på s 110:

« Vern mot disposisjoner over det felles hjem er av stor betydning for ektefellen. Det er fare for at avtaler kan Ialt inngått på et tidspunkt da ektefellen kan ha vanskelig for å overskue konsekvensene av at lovens vern av det felles hjem ikke skal gjelde.»

Departementet er enig i at det ved felleseie ikke bør være adgang til å avtale at reglene om rådighetsbegrensninger ikke skal gjelde. Det slutter seg til den begrunnelsen som utvalget har gitt.

Etter § 24 a i ektefelleloven står ektefellene fritt til å bestemme at rådighetsbegrensningene ikke skal gjelde for eiendeler som er særeie («skjerpet særeie»). Den samme adgangen har en giver eller arvelater hvis gaven eller arven gjøres til mottakerens særeie.

Ekteskapslovutvalget foreslår at ektefellene fremdeles bør ha adgang til å fravike reglene om rådighetsbegrensninger for eiendeler som er særeie. Utvalget er delt i synet på om også en giver/arvelater bør kunne bestemme at lovens rådighetsbegrensinger ikke skal få anvendelse på gave/arv som gjøres til den ene ektefelles særeie. Flertallet – Lødrup, Totland, Holmøy, Lillestøl og Lien Utvik – mener at givers/arvelaters frihet bør begrenses og uttaler på s 61 i utredningen:

« Utvalgets flertall – – – finner det riktig å opprettholde en adgang for en giver eller arvelater til å bestemme at gave eller arv skal være unntatt fra deling, – – – Men dermed er det ikke gitt at det også bør være mulig å bestemme at rådighetsinnskrenkningene ikke skal gjelde. Disse har som nevnt til hensikt å verne den annen ektefelle mot at eiendeler som kan være av fundamental betydning for ektefellen blir disponert over uten dennes samtykke. Etter flertallets oppfatning bør hensynet til ektefellen gå foran hensynet til en givers eller arvelaters ønske om å tilgodese mottageren eller arvingen på dette punkt. Det kan ikke sies å være noen vesentlig innskrenkning i deres råderett å gi mottakerens ektefelle vern her. Særlig vil en peke på at kravet om ektefellesamtykke etter utvalgets forslag er begrenset til bolig og vanlig innbo.»

Mindretallet – Grønseth, Roll-Matthiesen, Stray Ryssdal og Torsnes – mener at en giver eller arvelater fremdeles bør ha frihet til å bestemme at rådighetsbegrensningene ikke skal gjelde for gave eller arv som gjøres til mottakerens særeie.

Under høringen har det vært få kommentarer til utvalgets utkast på dette punktet. Den Norske Advokatforening støtter uttrykkelig flertallets forslag, mens Kristelig Folkeparti slutter seg til mindretallet.

Justisdepartementet er enig i at ektefellene ved særeie fremdeles bør kunne avtale at rådighetsbegrensningene ikke skal gjelde. Det er videre enig med flertallet i at hensynet til ektefellen tilsier at en arvelater/giver ikke bør kunne bestemme at arv/gave som gjøres til mottakerens særeie, skal være unntatt fra lovens rådighetsbegrensninger. Tatt i betraktning at de samtykkekrav som foreslås i det nye lovutkastet,  har et relativt begrenset omfang, synes ikke dette som noe urimelig inngrep i arvelaters/givers råderett. Hensynet til arvelaters/givers frihet til å disponere over sine eiendeler skulle være tilstrekkelig godt ivaretatt ved at det fremdeles er adgang til å bestemme at gave/arv skal være mottakerens særeie.

 

5.3.6 Offentlig samtykke når en ektefelle nekter

Etter § 17 i ektefelleloven kan fylkesmannen på begjæring gi en ektefelle tillatelse til å foreta en rettshandel der den andre ektefellen nekter og fylkesmannen «finner at det ikke er skjellig grunn til nektelsen». I praksis skjer det nesten aldri at fylkesmannen mottar slike begjæringer.

Side 58

 

Utvalgets flertall – alle unntatt Holmøy og Totland – ønsker å beholde adgangen til offentlig samtykke som en sikkerhetsventil. Flertallet mener imidlertid at kompetansen til å gi samtykke bør overføres til skifteretten ettersom det dreier seg om en realitetstvist. Mindretallet – Holmøy og Totland – legger vesentlig vekt på at regelen er upraktisk og egnet til å komplisere lovverket. De mener derfor at den bør sløyfes.

Av de høringsinstanser som har uttalt seg om dette spørsmålet, støtter Den Norske Advokatforening og to fylkesmenn (Nordland og Vestfold) flertallets forslag. Fylkesmannen i Vest-Agder mener at kompetanse til å gi samtykke fremdeles bør ligge hos fylkesmannen, dersom man går inn for å beholde en regel om offentlig samtykke.

Justisdepartementet har vært noe i tvil om det er grunnlag for å opprettholde en regel om offentlig samtykke siden mye tyder på at den nesten ikke blir brukt. Når departementet likevel velger å beholde en slik bestemmelse i lovutkastet, er det fordi det ikke kan utelukkes at det i visse tilfeller kan være behov for en sikkerhetsgaranti mot at en ektefelle, f.eks i sjikanehensikt, trenerer en disposisjon ved å nekte samtykke. Det bør i slike situasjoner være adgang til å bringe nektelsen inn for en offentlig instans. Departementet er enig med utvalgets flertall og flere av høringsinstansene i at en eventuell konflikt er en rettstvist av en slik karakter at den egner seg best for domstolsbehandling. Det går derfor inn for at kompetansen til å gi samtykke bør overføres til skifteretten. Siden denne type tvister svært sjelden bringes inn for det offentlige til avgjørelse, er det ikke grunn til å anta at overføringen av kompetansen vil medføre noen merkbar økning i domstolenes arbeidsbyrde.

 

6. Sameie

 

6.1 Gjeldende rett

Sameie foreligger der to eller flere personer eier en ting sammen. Utgangspunktet er at alle sameierne har samme rett til å råde over tingen både faktisk og juridisk. Forholdet mellom sameiere er regulert i sameieloven av 18 juni 1965 nr 6.

Det ekteskapelige felleseiet etablerer ikke i seg selv noe sameie mellom ektefellene. Som nevnt ovenfor, råder hver ektefelle i utgangspunktet fritt over sin del av felleseiet, og ektefellene hefter bare for egen gjeld. Heller ikke reglene om rådighetsbegrensninger medfører at ektefellene eier de aktuelle eiendelene sammen.

Systemet med atskilte rådighetsdeler forhindrer ikke at det kan oppstå sameie mellom ektefeller etter andre prinsipper. Sameie kan for det første etableres som følge av vanlige formuerettslige prinsipper: Sameie kan være avtalt mellom partene (begge ektefellene har f.eks deltatt i finansieringen av nye eiendeler) eller bestemt av tredjemann (f.eks en giver eller arvelater). Sameie kan også oppstå ved at det har foregått en slik sammenblanding av ektefellenes økonomi at det ikke er mulig å skille ut hva som er anskaffet av den enkelte. Det samme gjelder hvis den ene ektefellen har dekket alle familiens løpende utgifter, mens den andre har brukt sine inntekter til å kjøpe varige kapitalgjenstander.

En ektefelles arbeid i hjemmet kan også danne grunnlag for medeiendomsrett til eiendeler som den andre ektefellen har anskaffet ved egne inntekter eller arbeidsinnsats. Dette synspunktet ble første gang slått fast i Rt-1975-220 «Husmordommen», der en husmor i relasjon til skifteloven § 50 første ledd ble ansett som medeier i en boligeiendom som var anskaffet ved hjelp av ektemannens inntekter. Førstvoterende uttalte med støtte av to dommere:

« Men ikke enhver innsats i hjemmet vil her være relevant. Det må vurderes konkret om den hjemmearbeidende etter arten og omfanget av innsatsen må sies å ha medvirket til anskaffelsen av boligen. I det foreliggende tilfelle mener jeg at den konkrete vurdering må falle ut til hustruens fordel.

Jeg legger da vekt på at ingen av ektefellene hadde formue da de giftet seg. Eiendommen er anskaffet under ekteskapet og anskaffelsen er ikke for noen del skjedd ved arv, gave eller annen tilfeldig atkomst. Ektefellene var enige om anskaffelsen av egen bolig for familien, og den var familiens bolig inntil ekteskapet gikk i stykker. Anskaffelsen har skjedd ved mannens arbeidsinntekt og hans direkte innsats under byggingen, men hustruen hadde for sin del dagen fullt opptatt med stell av hus og tre små barn. Jeg ser det slik at det er dette som har gjort det mulig for mannen å legge så meget arbeid i byggingen. Når ektefellene praktiserer en slik arbeidsdeling, fører den med seg at hustruen har vært avskåret både fra inntektsgivende arbeid og fra synderlig fysisk deltakelse i byggevirksomheten. Men ved sin innsats må hustruen sies å ha bidradd til at familien fikk egen bolig, og rettslig sett finner jeg det ikke riktig å anse denne innsats som uvesentlig i relasjon til mannens innsats når det gjelder innbringelse av eiendommen.»

Se nærmere om husmordommen i delinnstilling II s 64 til 65.

Prinsippet i husmordommen har senere vært videreutviklet gjennom høyesterettspraksis og i underrettsdommer, se blant annet Rt-1977-876, 1980 s 1403, 1982 s 1269 og 1983 s 1146. De dommene hvor Høyesterett har godtat sameie på grunn av hjemmearbeid, gjelder alle felles bolig og innbo. Men praksis

Side 59

kan tyde på at det i prinsippet også kan oppstå sameie i andre eiendeler som har nær tilknytning til privatlivet, som fritidseiendom, bil og båt. Det kan imidlertid se ut som om Høyesterett stiller strengere krav her, se nærmere Lødrup, Materiell skifterett (7. utg.) s 137. Høyesterett har godtatt sameie på grunn av arbeid i hjemmet også der partene har særeie.

Fremdeles er rettstilstanden usikker på enkelte punkter. Det skyldes langt på vei at det ikke kan angis noen helt faste retningslinjer. Spørsmål må avgjøres konkret i det enkelte tilfellet. Det gjelder blant annet spørsmål om:

–	hvor omfattende arbeidet i hjemmet må være for at det skal kunne tillegges betydning som eget ervervsgrunnlag, og hvor stor andel av sameiet denne innsatsen kan danne grunnlaget for

 

–	i hvilken utstrekning arbeid i hjemmet kan være ervervsgrunnlag for andre eiendeler enn ektefellenes felles bolig, og

 

–	i hvor stor grad sameiesynspunkter basert på hjemmearbeid kan gjøres gjeldende der ektefellene har særeie.

 

De bestemmelser som utvalget foreslår i utredningen, vil kunne avklare enkelte tvilsomme spørsmål. Det vil imidlertid gjenstå en del skjønnsmessige vurderinger som det vil være opp til domstolene å løse. For en nærmere beskrivelse av rettspraksis og av hva som må anses som gjeldende rett, vises til utvalgets fremstilling på s 63 til 67 i utredningen. Utvalget gir der også en oversikt over rettstilstanden i de øvrige nordiske land. Det går fram at den norske sameiepraksisen bare i svært begrenset grad har paralleller i våre naboland.

 

6.2 Betydningen av sameie

Ved sameie vil hver ektefelles andel av sameiegjenstanden være en del av hans eller hennes felleseie eller eventuelt særeie. Om de nærmere rettslige konskvenser skriver utvalget i delinnstilling II på s 69:

« At det foreligger sameie, vil – enten det lovfestes eller ikke – særlig ha disse rettslige konsekvenser:

1.	Ektefellene må være enige i disposisjoner over eiendelene.

 

2.	Ingen av ektefellene kan ved separasjon eller skilsmisse kreve genstanden utlagt til seg etter skifteloven § 50, første ledd.

 

3.	Retten til å beholde verdier etter skifteloven § 45 til dekning av gjeld er begrenset til ektefellens andel i sameiegjenstanden.

 

4.	En ektefelles kreditorer kan bare beslaglegge ektefellens andel i sameiet.

 

Når ektefellene er solvente, har derimot sameie ikke betydning for hvor store verdier hver av dem skal ha ved delingen. Det skal da som hovedregel skje en likedeling, med mindre noe annet er avtalt eller fastsatt ved lov.»

 

6.3 Lovfestet sameieregel – arbeid i hjemmet

 

6.3.1 Ekteskapslovutvalgets syn

Utvalget drøfter på s 69 flg i delinnstilling II hvorvidt man bør lovfeste den senere tids sameiepraksis i den nye ekteskapsloven. Utvalget presiserer innledningsvis at en alternativ løsning er å lovregulere særskilt de enkelte spørsmål som er nevnt foran i punkt 6.2. En lovregulering vil på en del områder ha begrenset praktisk betydning. Og ved å gi en særlig sameieregel hvor arbeid i hjemmet tillegges vekt, vil man fjerne seg fra lovgivningen i de andre nordiske land. Utvalget konkluderer likevel med at den nye loven bør inneholde regler som bygger på den rettspraksis som er etablert i tilknytning til sameie mellom ektefeller. Om begrunnelsen for dette heter det blant annet på s 70 til 71 i utredningen:

« Utvalget finner at den rettstilstand som her er skapt gjennom rettspraksis i det vesentlige fortsatt bør være gjeldende rett. Utvalget anser det for hverken ønskelig eller realistisk å foreslå endringer her, selv om det ville bidra til nordisk rettsenhet. Hvis den nye lov bare fastslår gjeldende lovs regel om at hver ektefelle råder over det hver av dem hadde før ekteskapet og senere har ervervet, vil det for det første ikke gi noe fullstendig bilde av rettstilstanden. Men dertil kommer behovet for gjennom lovregler å foreta en nærmere klargjøring og avgrensning av sameieregelen. Medmindre man vil reversere den rettsutvikling vi har hatt når det gjelder betydningen av arbeid i hjemmet, bør derfor en ny lov gi uttrykk for den betydning dette arbeidet har.

Utvalget legger følgelig til grunn gjeldende retts prinsipp at det i og med ekteskapsinngåelsen ikke skjer noen overføring av eiendeler fra en ektefelle til den annen. Men i tillegg til dette bygger utvalget på de prinsipper som er utviklet i rettspraksis om erverv i fellesskap gjennom felles innsats mens ekteskapet består. Grunnlaget for sameiet er den innsats fra hver av ektefellene som ligger bak ervervet. Hverken gjeldende rett eller utvalgets forslag ser sameiet som resultat av noen formuesoverføring fra en ektefelle til den annen. Utvalget mener at denne måte å se ektefellers erverv under ekteskapet på, bygger på økonomiske realiteter. Det er videre synsmåter som synes rett og rimelig ektefellene imellom, og som også ektefellenes kreditorer bør kunne akseptere.»

 

6.3.2 Høringsinstansenes syn

Forslaget om å lovfeste gjeldende sameiepraksis får samlet oppslutning fra høringsinstansene. De fleste som har uttalt seg,

Side 60

understreker uttrykkelig det positive i en slik lovfesting og trekker særlig fram betydningen av å legge vekt på arbeid i hjemmet. For eksempel heter det i uttalelsen fra Forbruker- og administrasjonsdepartementet:

« Departementet er også positiv til at utvalget foreslår en uttrykkelig regel om at det ektefeller erverver sammen, blir sameie, og at det ved vurdering av eiendomsforholdet til felles bolig og innbo også skal legges vekt på arbeid i hjemmet. At felles bolig kan bli ansett som sameie har stor betydning spesielt for hjemmearbeidende kvinner og kvinner som i perioder pga omsorgsarbeid har vært uten lønnsinntekt.»

 

6.3.3 Justisdepartementets vurdering

Justisdepartementet er enig med utvalget og høringsinstansene i at det er behov for å lovfeste reglene om sameie slik de har utviklet seg gjennom rettspraksis, og slutter seg til utvalgets begrunnelse. Etter departementets syn kan det ikke være avgjørende at en slik lovfesting vil føre til at man fjerner seg fra det tilsvarende lovgrunnlaget i de andre nordiske landene. Det finnes allerede etter gjeldende uskreven rett en ganske vid sameiepraksis som legger vekt på arbeidet i hjemmet, i alle fall i tilknytning til ektefellenes felles bolig. Som nevnt blant annet i Rt-1975-220, må denne praksis anses å være i samsvar med den alminnelige rettsoppfatning i Norge i dag. Dette inntrykket har befestet seg ytterligere gjennom den enstemmige oppslutningen som utvalgets forslag har fått under høringen. Departementet finner ikke at hensynet til nordisk rettsenhet alene gir grunn til å reversere en slik rettsutvikling. Det er etter departementets oppfatning en klar fordel om domstolenes sameiepraksis kommer til uttrykk i loven. Å utelate en regel om dette ville gi et ufullstendig bilde av rettstilstanden i dag. Videre vil en lovbestemmelse kunne klargjøre enkelte avgrensningsspørsmål som ennå ikke fullt ut er avklart gjennom rettspraksis.

 

6.4 Nærmere om avgrensningen av sameieregelen

 

6.4.1 Ekteskapslovutvalgets syn

Ekteskapslovutvalget foreslår en generell bestemmelse om at eiendeler som erverves av begge ektefeller, blir i sameie mellom dem, og at reglene i sameieloven kommer til anvendelse så langt de passer, se § 6-1 andre ledd. Ved vurderingen av hvem som har ervervet felles bolig og vanlig innbo, skal det blant annet legges vekt på en ektefelles arbeid i hjemmet, jf tredje ledd. Den generelle sameiebestemmelsen i andre ledd har neppe selvstendig betydning utover hva som ville følge av alminnelige formuerettslige betraktninger. Regelen i tredje ledd om arbeid i hjemmet er en kodifisering og presisering av den særegne norske rettspraksis som har utviklet seg på dette området.

Utvalget mener at det er naturlig å begrense en sameieregel basert på arbeid i hjemmet til ektefellenes felles bolig og vanlig innbo i denne. Når det gjelder eiendeler som f.eks fritidseiendom, familiebåt eller familiebil, har utvalget vært noe i tvil. Dette er eiendeler som begge ektefellene normalt bruker og føler seg knyttet til. Utvalget konkluderer imidlertid med at man for slike eiendelers vedkommende eventuelt heller bør overveie å gi særlige regler om naturalutlegg ved delingen. På s 72 i utredningen heter det:

« Skulle andre eiendeler enn den felles bolig og innbo anses som sameie, ville man lett komme over i et system med fullstendig sameie mellom ektefellene, noe utvalget mener er lite aktuelt, jf om dette ovenfor under avsnitt V.5.2. Utgangspunktet i gjeldende ektefellelov om at hver ektefelle råder over sitt, jf ektefelleloven §§ 12 og 30, må fortsatt være lovens utgangspunkt og hovedregel. Men allerede etter gjeldende lov, og enda mer etter den sameiepraksis som er utviklet gjennom domstolenes avgjørelser, er den felles bolig kommet i en særstilling. Utvalget ser det slik at det må skje en samordning av prinsippet om avgrensningen av ektefellenes formuer og de rettsregler som senere er utviklet i rettspraksis. Ved en sameieregel for bolig og vanlig innbo mener utvalget a ha kommet frem til regler som stort sett svarer til rettstilstanden i dag, og som utvalget finner tilfredsstillende.

Ved vurderingen av hvilke eiendeler som bør omfattes av en lovregel om sameie som følge av arbeid i hjemmet, har utvalget også lagt vekt på hensynet til ektefellenes kreditorer. Kreditorene må akseptere at det for felles bolig og vanlig innbo oppstår sameie mellom ektefellene ut over tradisjonelle formuerettslige regler, noe som allerede følger av gjeldende rett. På den annen side bør ektefellenes interesser være tilstrekkelig ivaretatt når det for andre eiendeler enn bolig og innbo oppstår sameie etter vanlige formuerettslige prinsipper.

Skulle det lovfestede sameie basert på arbeid i hjemmet omfatte for eksempel fritidsboliger, kunne dette ramme kreditorene på en lite heldig måte. I praksis kan det være slik at det nettopp er i insolvenstilfellene man finner verdifulle aktiva av denne art.

Utvalgets konklusjon blir etter dette at det sameie som er basert på arbeid i hjemmet bør begrenses til felles bolig og vanlig innbo.»

Det sameiet som etableres ved den foreslåtte lovbestemmelsen, får betydning så vel mens samlivet består som ved deling etter et samlivsbrudd. Dette er i tråd med rettspraksis og synes å være allment akseptert både av private kreditorforeninger og skattemyndigheter. Utvalget presiserer at

Side 61

sameiebestemmelsen også får anvendelse der ektefellene har avtalt fullstendig særeie, d v s at alt de eier og senere erverver skal være unntatt fra deling. Andelen i sameiet vil da være særeie. Vurderingen av om det har oppstått sameie vil imidlertid variere ettersom partene har felleseie eller særeie, se blant annet Rt-1980-1403 og 1982 s 1269.

Utvalget mener at eiendeler som er i sameie, må anses å tilhøre ektefellene med like andeler hvis det ikke er grunnlag for noe annet. Det er opp til den ektefelle som påstår ulike eiendeler, å godtgjøre et annet sameieforhold. Dette gjelder uten hensyn til om sameiet bygger på rene formuerettslige betraktninger eller på arbeid i hjemmet. Prinsippet er i tråd med senere tids rettspraksis og sameieloven § 2. Se henvisninger til rettspraksis i delinnstilling II på s 67.

Ekteskapslovutvalget drøfter på s 74 til 76 i delinnstilling II kreditorenes forhold til eiendeler som er i sameie mellom ektefeller. Det foreslår ingen endringer i ekteskapslovgivningen, men mener at tvangsfullbyrdelsesloven bør endres. De spørsmål som utvalget drøfter, vil bli behandlet i odelstingsproposisjon om ny lov om tvangsfullbyrding og midlertidig sikring (tvangsfullbyrdingsloven) punkt 2.1.4, som vil bli lagt fram i løpet av våren. Departementet går derfor ikke nærmere inn på disse spørsmålene i proposisjonen her.

 

6.4.2 Høringsinstansenes syn

Norges Juristforbund, Den Norske Advokatforening, Norges Husmorforbund og Juridisk Rådgivning for Kvinner mener at sameieregelen bør utvides, slik at hjemmearbeid også kan danne ervervsgrunnlag for andre aktiva enn felles bolig og vanlig innbo, f.eks fritidsboliger. Den Norske Advokatforenings lovutvalg uttaler f.eks om dette:

« Utvalget er imidlertid ikke enig i at det sameie som er basert på arbeid i hjemmet bør begrenses til felles bolig og vanlig innbo. Det er etter utvalgets oppfatning riktignok slik at en regel som den foreslåtte i de fleste tilfeller vil være tilstrekkelig til å ivareta ektefellenes interesser. Det kan imidlertid lett tenkes tilfeller hvor en begrensning som den foreslåtte kan virke urimelig. En del ektepar bor i dag til leie i byleiligheter, og for disse kan det f.eks være naturlig å satse på å bygge opp en fritidsbolig eller bankinnskudd, bil etc. som det største aktivum for partene. Utvalget mener at arbeid i hjemmet også i et slikt tilfelle bør kunne danne grunnlag for sameie, forutsatt at den nødvendige årsakssammenheng og de øvrige vilkår er til stede.»

Norges Bondekvinnelag mener at sameieregelen også bør omfatte landbrukseiendommer, etter som arbeidsplass og felles bopel henger nøye sammen ved gårdsdrift.

Den norske Dommerforening foreslår at sameieregelen får et tillegg om at det ved siden av arbeid i hjemmet skal legges vekt på annen innsats til familiens beste. Dommerforeningen tenker blant annet på det tilfellet at den ene av to yrkesaktive ektefeller bruker sine inntekter til løpende utgifter, mens den andre bruker sine til å investere i bolig.

 

6.4.3 Justisdepartementets vurdering

Departementet er enig med utvalget og høringsinstansene i at en sameiebestemmelse bygget på arbeid i hjemmet i alle fall bør gjelde for felles bolig og vanlig innbo. Det er først og fremst slike eiendeler som i dag kan bli ansett for å være i sameie mellom ektefeller på grunn av arbeid i hjemmet.

Departementet er imidlertid i tvil om sameiebestemmelsen bør begrenses til bare å gjelde felles bolig og vanlig innbo. Høyesterett har til nå ikke godtatt sameie på grunn av innsats i hjemmet for andre eiendeler. Men som nevnt i punkt 6.1, kan praksis tyde på at det etter gjeldende rett i prinsippet også kan oppstå sameie i andre eiendeler som har nær tilknytning til partenes privatliv, som fritidseiendommer, biler og båter. Etter departementets syn kan det i enkelte tilfeller være rimelig at ektefellene anses for å eie sammen slike eiendeler som har tjent til ektefellenes felles personlige bruk. Det kan derfor være uheldig om en sameiebestemmelse utformes slik at det blir absolutt utelukket å fastslå sameie på grunn av arbeid i hjemmet for slike eiendeler.

Departementet har forståelse for de motforestillinger utvalget gjør gjeldende. Men etter departementets syn er ikke ulempene så store som utvalget synes å mene. Det ser ut til at praksis i dag stiller strengere krav til etablering av sameie på grunn av innsats i hjemmet for de aktuelle eiendelene enn for felles bolig og vanlig innbo. Slik bør det etter departementets syn også være i fremtiden. Departementet går etter dette inn for at sameieregelen skal gjelde alle eiendeler som er ment til ektefellenes felles bruk. Om hvilke eiendeler det her kan være tale om, se de spesielle motiver til § 31 tredje ledd.

Etter departementets syn vil sameiebestemmelsen få et for stort omfang hvis arbeid i hjemmet også skal gi grunnlag for sameierett i landbrukseiendommer, slik Norges Bondekvinnelag foreslår. Å sette slike eiendommer i en særstilling synes heller ikke rimelig. Det er ikke bare for gårdsdrift at det kan være svært nær sammenheng mellom ektefellenes felles bolig og arbeidsvirksomhet. En utvidelse av sameieregelen til generelt å omfatte næringseiendommer som har en nær tilknytning til

Side 62

ektefellenes felles bolig, vil etter departementets mening føre for langt. Departementet vil imidlertid understreke at det verken for slike eiendommer eller for andre formuesgjenstander er noe til hinder for at det kan oppstå sameie mellom ektefeller ut fra vanlige formuerettslige betraktninger.

Til Den norske Dommerforening forslag om å utvide sameieregelen til også å omfatte annen innsats til familiens beste, vil departementet bemerke: Departementet antar, som utvalget, at det i tilfeller som Dommerforeningen nevner – hvor den ene av to yrkesaktive ektefeller bruker sine inntekter til løpende utgifter, mens den andre bruker sine til å investere i en varig kapitalgjenstand – allerede etter gjeldende rett kan oppstå sameie etter alminnelige ulovfestede formuerettslige prinsipper. Slik bør det være også i fremtiden. Men etter departementets syn kan det medføre store rettstekniske problemer å lovfeste en slik regel. Hvis annen innsats for familiens beste nevnes i loven, bør også andre tilfeller hvor sameie kan oppstå etter alminnelige ulovfestede formuerettslige prinsipper, nevnes. Det gjelder f.eks prinsippet om at sameie kan oppstå på grunn av sammenblanding av ektefellens formuer. Det kan være vanskelig å gi en lovregel som på en tilfredsstillende måte omfatter alle slike prinsipper. Etter departementets mening er behovet for en kodifisering her heller ikke så stort som når det gjelder prinsippet om sameie på grunn av innsats i hjemmet. Departementet går etter dette ikke inn for å utvide sameieregelen slik Dommerforeningen foreslår.

Når det gjelder spørsmålet om hvor omfattende arbeidet i hjemmet må være for å få betydning som ervervsgrunnlag, vil avgjørelsen fremdeles måtte bero på en skjønnsmessig vurdering i hvert enkelt tilfelle. Som antydet av utvalget, kan en vurdering av hvorvidt hjemmearbeidet bør kvalifisere til medeiendomsrett i bolig og vanlig innbo, stille seg forskjellig alt etter arten av bolig, ektefellenes generelle økonomi, den enkelte ektefelles egeninnsats på boligen osv. Det kan her vanskelig oppstilles noen klare kriterier. Det vanlige vil imidlertid være at man i alle fall ved de mer ordinære forhold, der en ektefelle har vært hjemmeværende av hensyn til felles barn, vil anse hjemmearbeidet som et tilstrekkelig ervervsgrunnlag.

Også ved andre eiendeler enn felles bolig og vanlig innbo vil spørsmålet om det foreligger sameie bero på en konkret skjønnsmessig vurdering. For slike eiendeler bør det imidlertid kreves mer for at sameie skal kunne foreligge på grunn av innsats i hjemmet enn for felles bolig og vanlig innbo.

Når ektefellene har avtalt fullstendig særeie, kan det være grunn til å stille noe større krav til den hjemmearbeidendes innsats for å tilkjenne medeiendomsrett, jf Rt-1980-1403 og Rt-1982-1269. I slike tilfeller kan det etter forholdene være grunnlag for å legge noe større vekt på formelle eier- og finansieringsforhold og vanlige formuerettslige prinsipper.

Også fastsettelsen av ektefellenes andel i et eventuelt sameie må bero på en konkret skjønnsmessig helhetsvurdering. Ofte vil det her dreie seg om en vurdering av vanskelig sammenlignbare former for innsats som arbeid i hjemmet, yrkesarbeid og egeninnsats på f.eks bygging/utbedring av bolig. Hvis man ikke har klare holdepunkter for noe annet, er det en alminnelig presumsjon for at ektefellene er medeiere for like andeler, jf prinsippet i sameieloven § 2.

Departementet vil understreke at de retningslinjer som er antydet ovenfor, bare må oppfattes som veiledende kriterier. Spørsmålet om hvor stor betydning innsats i hjemmet skal tillegges, må i siste omgang bero på en konkret skjønnsmessig avveining av domstolene.

 

7. Delingsreglene når ekteskapet oppløses

 

7.1 Likedeling

Etter gjeldende rett skal felleseiet som hovedregel deles likt ved ekteskapets oppløsning, jf ektefelleloven § 12 andre ledd. Se også skifteloven § 47 og ekteskapsloven § 54 første ledd. Den såkalte skjevdelingsregelen i ekteskapsloven § 54 fjerde ledd, jf § 37 er et viktig unntak fra dette utgangspunktet, se nærmere punkt 7.2. Også vederlagsreglene i ektefelleloven §§ 18, 19 og 25 og forloddsreglene i ektefelleloven § 11 andre og tredje ledd og i skifteloven § 48 gjør begrensninger i likedelingsregelen. Vederlags- og forloddsreglene blir behandlet i henholdsvis punkt 7.3 og 7.4.

Likedelingsprinsippet gjelder så vel ved separasjon og skilsmisse som når gjenlevende ektefelle skal skifte med avdødes arvinger. Unntakene kommer imidlertid i en noe annen stilling i det sistnevnte tilfellet.

Også de andre nordiske landene bygger på likedelingsregelen som hovedprinsipp ved oppløsning av ekteskap, men det er i visse tilfeller adgang til å kreve skjevdeling. Få andre land har en så omfattende likedelingsregel som de nordiske landene, se nærmere delinnstilling II s 77 og 78.

Utvalget ønsker å opprettholde den nåværende hovedregelen om at det ved opphør av ekteskap skal skje en likedeling av ektefellenes formue, hvis det ikke er særskilt fastsatt

Side 63

at midler skal være særeie. Det heter blant annet i delutredning II på s 76 til 77:

« I flertallet av ekteskap har partene forholdsvis lite ved ekteskapets inngåelse. Det de eier ved samlivsbruddet, vil derfor normalt være verdier som er skapt under samlivet ved felles innsats, om enn av forskjellig karakter.

Særlig hvor en ektefelle helt ut eller for det vesentlige har hatt sin arbeidsplass i hjemmet, fremstiller likedelingsregelen seg som den rimelige og rettferdige regel. Den tar konsekvensen av det faktiske økonomiske fellesskap og den arbeidsdeling ektefellene har praktisert. Den som arbeider med hjem og barn, skaper verdier som raskt forbrukes, av begge ektefeller og deres barn. Rimelighet tilsier da at den hjemmearbeidende får andel i den oppsparing som skjer på grunnlag av den annen ektefelles pengeinntekter.»

– – –

« Hvor begge ektefeller har hatt egne arbeidsinntekter, kan likedelingsregelen stille seg noe annerledes. Men også i disse tilfelle praktiserer ektefeller i vid utstrekning en felles økonomi. En likedelingsregel vil for dem bidra til å fjerne tvistigheter om hva hver av dem eier (har «brakt inn»). Under ekteskapet blir det ikke nødvendig å skille mellom mitt og ditt, hva ektefeller flest heller ikke gjør. Ved separasjon og skilsmisse slipper man den nøyaktige rekonstruksjon av eierforholdene som eller ville ha vært nødvendig. Det blir med en likedelingsregel også av underordnet betydning hva hver av ektefellene har tjent, og hvorledes de faktisk har innrettet sin økonomi. At en ektefelle har hatt større inntekter enn den annen, gir ikke, og bør normalt ikke gi grunnlag lor noen annen delingsnorm enn likedeling.»

Det har ikke under høringen kommet vesentlige innvendinger mot utvalgets syn. Også departementet er enig i at likedeling fremdeles bør være lovens utgangspunkt. Det vises til utvalgets begrunnelse, som departementet slutter seg til.

 

7.2 Skjevdeling

 

7.2.1 Gjeldende rett

Skjevdeling innebærer at en ektefelle før delingen gis rett til å utta verdier tilsvarende det han eller hun brakte inn da ekteskapet ble inngått, eller senere har ervervet ved arv eller gave eller ved overdragelse av særeiemidler. De øvrige midler skal deles likt. Etter gjeldende rett kan en ektefelle kreve skjevdeling i følgende tilfeller:

–	Når ekteskapet oppløses ved omstøtelse, se ekteskapsloven § 37,

 

–	ved separasjon og skilsmisse på grunn av ekteskapsbrudd, hvis det som følge av ekteskapsbruddet blir født et barn som har arverett etter loven, og som levde på den tid da skilsmissesak ble reist, se ekteskapsloven 54 tredje ledd, og

 

–

der en ektefelle kan kreve bosondring som følge av at den andre uten hans eller hennes vitende har eller får et barn (adoptivbarn), se ektefelleloven § 44 jf § 39 nr 3. Videre kan det etter ekteskapsloven § 54 fjerde ledd på begjæring av en ektefelle bestemmes slik deling «når hertil finnes grunn». Dette er i praksis den viktigste hjemmelen for skjevdeling.

 

De gjeldende skjevdelingsreglene er tolket slik at delvis skjevdeling ikke er mulig.

 

7.2.2 Ekteskapslovutvalgets syn

Utvalget mener at loven fortsatt bør ha regler om skjevdeling. Det foreslår en regel som på flere punkter innebærer en utvidelse av retten til å holde midler av egen formue utenfor delingen, selv om midlene ikke er særeie. For det første ønsker utvalget en videre adgang til å skjevdele midler som en ektefelle hadde da ekteskapet ble inngått eller senere har fått ved arv eller gave av andre enn ektefellen. Slike midler står etter utvalgets syn i en særstilling. Det heter i delutredning II på s 79:

« Begrunnelsen for likedelingsregelen er det fellesskap av økonomisk og annen art som består mellom ektefeller. Begge forutsettes å ha gjort sin innsats for fellesskapet. Det er da rimelig at de, når fellesskapet opphører, deler likt de midler de har. Denne begrunnelsen strekker imidlertid ikke til når det gjelder formue en ektefelle hadde da ekteskapet ble inngått, eller senere har ervervet ved arv eller gave. Slike midler er ikke resultat av ektefellenes felles innsats under ekteskapet. Hvor det gjelder midler av noe omfang og et kortvarig ekteskap, vil det være særlig urimelig om slike midler deles likt, jf uttrykket «å skille seg til penger».»

Utvalget er delt i synet på hvordan en slik skjevdelingsregel bør utformes. Flertallet – Lødrup, Lillestøl, Torsnes, Stray Ryssdal, Roll-Matthiesen og Grønseth foreslår en regel som i utgangspunktet gir en ektefelle rett til å holde utenfor delingen verdien av formue som klart kan føres tilbake til midler som ektefellen hadde da ekteskapet ble inngått, eller senere har fått ved arv eller gave. Fører skjevdeling til et åpenbart urimelig resultat, bør denne retten etter flertallets syn falle bort, helt eller delvis. Ved vurderingen skal det særlig legges vekt på ekteskapets varighet og ektefellenes innsats for familien.

Mindretallet – Holmøy, Lien Utvik og Totland – mener at retten til å skjevdele de nevnte midlene fortsatt bør bero på en konkret vurdering av hva som er rimelig. Mindretallet foreslår en ganske detaljert lovfesting av hva det særlig skal legges vekt på ved vurderingen: Om ekteskapet har vart i kort tid, om det

Side 64

gjelder formue som en ektefelle hadde da ekteskapet ble inngått eller formue han eller hun senere har ervervet ved arv eller gave, ektefellenes innsats for familien, herunder deres arbeid i hjemmet, ervervsmuligheter og økonomi og forholdene for øvrig.

Uenigheten i utvalget bunner dels i ulike meninger om hva som er rimelig, og dels i synet på hvordan flertallets forslag lar seg gjennomføre rent rettsteknisk. Et sentralt punkt er her vurderingen av de problemer som oppstår når man skal gjennomføre skjevdeling for midler som enten er forbrukt, byttet om/sammenblandet med andre midler eller som har vært gjenstand for verdiøkning når samlivet heves. Det vises til s 81 til 88 i utredningen der de to fraksjonenes vurderinger og forslag er utførlig gjengitt.

Så vel flertallet som mindretallet åpner for en mulighet til i særlige tilfeller å foreta skjevdeling også for midler som er opparbeidet/ervervet ved ektefellens egen innsats under ekteskapet på annen måte enn ved gave eller arv. Slike midler kan ikke være gjenstand for skjevdeling etter gjeldende rett. Utvalget understreker imidlertid at forslaget er ment som en snever unntaksregel, slik at det vanlige fremdeles vil være likedeling av slike midler. Utvalget uttaler om dette på s 80 i utredningen:

« Utvalget vil imidlertid understreke at det er i helt spesielle situasjoner man har tenkt seg en skjevdeling av midler ervervet ved en ektefelles innsats under ekteskapet. Det er ikke tilstrekkelig til skjevdeling at en ektefelle har hatt større inntekter enn den annen. Likedelingsregelen tar nettopp sikte på å utjevne forskjeller av denne art, hensett til innsatsenes forskjellige karakter, og bl.a av hensyn til hjemmearbeidende ektefeller med liten eller ingen egen inntekt. En «mannjevning» mellom ektefellene om størrelsen og betydningen av deres forskjellige innsats er det liten grunn til å oppmuntre til.»

Som eksempel på et tilfelle der skjevdeling bør kunne kreves, nevner utvalget den situasjon at en ektefelle har mottatt betydelige arve- og gavemidler som etter arvlaters eller givers bestemmelse skal være særeie, mens den andre ektefellen ved sin innsats under ekteskapet har brakt inn betydelige midler og derfor har en vesentlig større rådighetsdel innenfor de midler som skal deles.

Utvalget går også enstemmig inn for å åpne adgang for delvis skjevdeling. Etter utvalgets syn vil dette gjøre skjevdelingsordningen mer rimelig og elastisk, samtidig som det i mange tilfeller vil lette den praktiske gjennomføring av oppgjøret.

Det er videre enighet i utvalget om at de skjevdelingsregler som foreslås, i motsetning til hva som er ordningen etter gjeldende rett, også bør komme til anvendelse ved skifteoppgjør etter den ene ektefellens død. Avdødes arvinger bør ikke ha en sterkere rett enn avdøde selv ville hatt hvis han eller hun hadde levd. Retten til skjevdeling bør likevel ikke gjelde der en gjenlevende ektefelle foretar skifte etter å ha overtatt boet uskiftet. Ved delvis skifte etter arveloven §§ 10 og 11 bør retten til skjevdeling derimot kunne gjøres gjeldende.

 

7.2.3 Høringsinstansenes syn

Under høringen har det vært bred oppslutning om at adgangen til å kreve skjevdeling bør utvides. De fleste kommentarene har vært knyttet til hvordan man nærmere bør utforme skjevdelingsregelen, spesielt med sikte på midler en ektefelle har ervervet før ekteskapet eller senere har fått ved arv eller gave. Høringsinstansene deler seg her nesten jevnt mellom forslagene fra flertallet og mindretallet i utvalget. Flertallets forslag får støtte fra seks instanser: Forbruker- og administrasjonsdepartementet, Norske Kvinnelige Juristers Forening, Norges Juristforbund, Norges Bondelag, Den Norske Advokatforening og Landsorganisasjonen. (Både i Den Norske Advokatforening og i Norges Juristforbund har det imidlertid vært dissens i de utvalg som har uttalt seg.) Ni instanser støtter mindretallets forslag: Norsk Kvinnesaksforening, Norges Husmorforbund, Likestillingsombudet, Norges Bondekvinnelag, Norges Bygdeungdomslag, Norsk Sosiologiforening, Juridisk Rådgivning for Kvinner, Foreign Spouses Association og Kristelig Folkeparti. (I tillegg får forslaget støtte fra et mindretall i lovutvalgene i Den Norske Advokatforening og Norges Juristforbund.)

Fylkesmennene i Vestfold og Nordland støtter generelt forslaget om å utvide adgangen til skjevdeling, men angir ikke klart hvilket alternativ de går inn for. Heller ikke Likestillingsrådet tar noe uttrykkelig standpunkt til hvilket alternativ som bør foretrekkes. Begrunnelsen er at den praktiske forskjellen mellom de to forslagene vil bli av begrenset betydning.

De instanser som støtter flertallets forslag til skjevdelingsbestemmelse fremhever særlig:

– En generell adgang til skjevdeling av ektefellenes egne midler er i tråd med den alminnelige oppfatning av hva som er rettferdig, og vil gjennomgående gi de rimeligste resultater. Særlig bør skjevdeling være det normale ved kortvarige ekteskap. Flertallets forslag inneholder en unntaksbestemmelse som vil kunne fange opp de tilfeller hvor skjevdeling etter hovedregelen vil kunne få åpenbart urimelige resultater.

Side 65

 

– Flertallets forslag medfører ikke større rettstekniske problemer enn at det skulle være overkommelig. De beregningsproblemer som kan oppstå med hensyn til eiendeler som er forbrukt eller sammenblandet, vil få mindre praktisk betydning siden det er den ektefellen som krever verdier forlodds, som etter flertallets forslag skal ha bevisbyrden for at vilkårene for skjevdeling er oppfylt. Hvor det hersker uklarhet omkring de faktiske forhold, eller hvor en rekonstruksjon av eiendelenes skjebne ikke lar seg gjennomføre, skal man falle tilbake på likedelingsregelen eller en skjønnsmessig skjevdeling.

Det heter f.eks i uttalelsen fra Norske Kvinnelige Juristers Forening:

« NKJF støtter flertallets forslag til utforming av denne paragrafen. Etter vår oppfatning er regelen nyansert og i tråd med «folk flests» oppfatning av hva som er rettferdig.

Vårt inntrykk er at de fleste ektepakter som ikke bare er kreditormotivert, er i samsvar med ordlyden i paragrafens første ledd. Tatt i betraktning at det er tatt forbehold om at verdien av formuen klart skal kunne føres tilbake til midler som en ektefelle hadde da ekteskapet ble inngått eller senere har ervervet ved arv eller gave fra andre enn ektefellen anser vi de rettstekniske problemene ved å håndheve bestemmelsen som forholdsvis små.»

De instanser som går inn for mindretallets forslag til skjevdelingsbestemmelse, anfører særlig:

– En hovedregel om rett til skjevdeling vil være lite dekkende for den praksis man må forutsette vil utvikle seg på dette området.

– Flertallets forslag til medføre store praktiske og rettstekniske problemer, ikke minst i sammenblandingstilfellene eller der en eiendel er forbrukt eller byttet om. Disse problemene settes ikke på spissen ved mindretallets forslag.

– Flertallets forslag vil kunne virke spesielt urimelig ved langvarige ekteskap og vil videre særlig ramme kvinner med liten utdannelse på en måte som vil hindre økonomisk likestilling.

– Flertallets forslag til føre til at søksmålsbyrden flyttes over på den ektefelle som eier minst (i praksis ofte kvinnen).

– En hovedregel om rett til skjevdeling vil føre til flere prosesser.

Det heter f.eks i uttalelsen fra Likestillingsombudet;

« Ut fra hensynet til økonomisk likestilling mellom ektefeller er Likestillingsombudet tilbøyelig til å være enig med mindretallet. Mindretallet uttaler bl.a på s. 85 i utredningen at en ektefelle for eksempel kan ha oppgitt eget yrkesarbeid nettopp på grunn av de midler som er foreslått holdt utenfor likedeling etter § 12-3. Dette vil i så fall etter Ombudets mening i de aller fleste tilfellene være hustruen. Mindretallet uttaler også at når utgangspunktet er at en ektefelle skal ha rett til skjevdeling, vil det videre i praksis bli den annen ektefelle som vil få byrden ved å gå til saksanlegg for å få retten avskåret.

Mange av dem som vil komme i denne situasjonen, er kvinner som på grunn av liten utdanning og manglende yrkesarbeid, har fått liten innsikt i sine formelle rettigheter. I en eventuell skilsmissesituasjon vil de derfor sannsynligvis stille svakere enn mannen og vil lettere kunne gå med på en skjevdeling selv om dette ville virke urimelig. En regel som mindretallet foreslår, der skjevdeling blir resultatet etter en konkret skjønnsmessig vurdering, vil etter Likestillingsombudets mening sikre en reell likestilling bedre enn den regel flertallet foreslår.»

De øvrige forslagene til endringer i skjevdelingsreglene, og som det er enighet om i utvalget, har bare vært direkte berørt av noen få høringsinstanser. Den Norske Advokatforening støtter uttrykkelig forslaget om at det i helt spesielle tilfeller også skal være adgang til å skjevdele midler som er opparbeidet under ekteskapet på annen måte enn ved gave eller arv. Juridisk Rådgivning for Kvinner og Norges Husmorforbund er de eneste høringsinstansene som går mot dette forslaget. Etter disse instansens oppfatning vil en slik regel på en uheldig måte kunne ramme den hjemmearbeidende ektefelle, samtidig som regelen vil prioritere den ektefelle som investerer sine ervervsinntekter i varige verdigjenstander, på bekostning av den ektefellen som benytter sine midler til å dekke familiens daglige forbruk.

Forslaget om å åpne adgang til delvis skjevdeling får uttrykkelig støtte fra Den Norske Advokatforening, fylkesmannen i Vestfold og Juridisk Rådgivning for Kvinner.

Den Norske Advokatforening peker på at skjevdelingsregelen både etter gjeldende rett og etter utvalgets forslag er utformet som en verdiregel. Foreningen mener at det bør vurderes å gjøre bestemmelsen om til en regel om naturalutlegg i de tilfeller der gjenstanden fremdeles er i behold ved ekteskapets oppløsning. I uttalelsen heter det:

« Skjevdelingsregelen er formulert som en verdiregel. Lovutvalget (flertallet Bromander, Haugland og Eckhoff) mener imidlertid at dersom eiendelen fortsatt er i behold bør det gis en rett til naturalutlegg. Selv om dette som regel vil bli resultatet etter § 13-1 bør eieren ha en ubetinget rett til å beholde eiendelen. Etter utvalgets oppfatning vil dette samsvare best med regelens begrunnelse, og dessuten forenkle skiftebehandlingen idet verdsetting bortfaller.»

Den fjerde representantet i foreningens lovutvalg går imot forslaget, med den

Side 66

begrunneise at en slik utvidet naturalutleggsregel i mange tilfeller kan virke urimelig overfor den andre ektefellen.

 

7.2.4 Justisdepartementets vurdering

Justisdepartementet nevner at i Sverige, Danmark og Finland beror retten til skjevdeling på en konkret skjønnsmessig vurdering. I Danmark gjelder retten bare for midler som er ervervet før ekteskapet, eller som er ervervet ved arv eller gave under ekteskapet. I Sverige og Finland gjelder ingen slik begrensning i hvilke midler retten kan gjøres gjeldende i forhold til.

Justisdepartementet er enig med utvalget og flertallet av høringsinstansene i at adgangen til skjevdeling av midler som en ektefelle hadde da ekteskapet ble inngått, eller senere har fått ved arv eller gave av andre enn ektefellen, bør utvides. Hovedspørsmålet er hvor omfattende denne adgangen bør være. Flertallet i utvalget foreslår at en ektefelle som hovedregel bør ha rett til å kreve skjevdeling av slike midler. Men det bør kunne gjøres unntak etter en skjønnsmessig vurdering. Mindretallet mener at det fortsatt bør bero på en konkret skjønnsmessig vurdering av hva som er rimelig i det enkelte tilfellet om skjevdeling skal kunne foretas. Høringsinstansene deler seg nesten jevnt mellom de to forslagene.

Uenigheten bunner delvis i hva som vil kunne bli lovens normalordning ved de respektive forslagene. Det er etter departementets vurdering vanskelig å si noe sikkert om dette spørsmålet. Der ekteskapet har vært kortvarig, er det grunn til å tro at en relativt stor andel av ektefellenes nettoverdier knytter seg til eiendeler som en eller begge ektefeller hadde før ekteskapet ble inngått, eller senere har ervervet ved arv eller gave. Men jo lengre ekteskapet har vart, desto større andel vil trolig knytte seg til midler som ektefellene har anskaffet under ekteskapet på annen måte enn ved arv eller gave.

Etter departementets syn bør det ikke være avgjørende for hvilken løsning man velger hva som må anses som lovens normalordning. I stedet bør det særlig legges vekt på hva som er den mest rimelige ordningen, og på rettstekniske hensyn. – Etter departementets mening er det vanskelig å si noe sikkert om hva som er den alminnelige rettsoppfatningen om hvordan regler om skjevdeling bør være.

Hovedbegrunnelsen for likedeling er at ekteskapslovgivningen pålegger begge ektefellene å yte sitt for familiens underhold, og at det ofte også utover disse rammene er et økonomisk fellesskap mellom ektefellene. Det er rimelig at ektefellene deler likt de verdier som er skapt i fellesskap. Midler som en ektefelle hadde før ekteskapet, eller som han eller hun erverver under ekteskapet ved arv eller gave fra andre enn ektefellen, er ikke skapt på en slik måte. Hovedbegrunnelsen for likedeling dekker ikke denne verdiskapningen. Etter departementets vurdering er det en regel om likedeling av verdier som ikke er skapt under ekteskapet, som krever en ytterligere begrunnelse, og ikke en motsatt regel. Det er ikke rimelig at en ektefelle skal kunne «skille seg til penger» som den andre hadde før ekteskapet, eller som han eller hun har ervervet ved arv eller gave under ekteskapet. Likedeling av slike midler er etter departementets mening særlig urimelig hvis ekteskapet har vært kortvarig. Unntaksbestemmelsen flertallet foreslår kan fange opp de tilfeller hvor skjevdeling vil gi urimelige resultater, f.eks i enkelte tilfeller hvor ekteskapet har vært langvarig.

Under høringen er det blant annet anført at flertallets forslag vil ramme kvinner med lav utdannelse og dermed hindre økonomisk likestilling mellom kjønnene. Det er etter departementets syn ikke holdpunkter for å anta at den som har høy utdannelse eller på annen måte er økonomisk selvstendig, i større grad får arv og gaver enn en som økonomisk er avhengig av ektefellen. Etter departementets syn er det også vanskelig å si noe sikkert om det vil ramme kvinner mer enn menn hvis eiendeler partene eide før ekteskapsinngåelsen, som hovedregel skal være gjenstand for skjevdeling. Alternativet vil uansett ofte være at den som har verdier av betydning ved ekteskapsinngåelsen, krever at dette skal være hans eller hennes særeie. I slike situasjoner vil det ikke sjelden avtales at særeiet skal være fullstendig, dvs at det også skal gjelde for senere erverv. Dette vil normalt være en dåligere løsning for den som eier minst, enn det som vil følge av den skjevdelingsregelen flertallet i utvalget foreslår.

Mindretallet i utvalget har vist til at ektefeller ofte vil innrette seg etter de midler som ektefellene tilsammen eier. Kvinnen kan f.eks ha oppgitt eget yrkesarbeid på grunn av at mannen har mange midler.

Så lenge ekteskapet varer, har det ikke noen betydning for ektefellenes råderett over de ulike gjenstandene når eller på hvilken måte gjenstandene er ervervet; spørsmålet er hvem som har ervervet dem. Hvilke prinsipper man måtte velge for reglene om skjevdeling, vil ikke påvirke reglene om råderett. Når man skal vurdere den skjevdelingsregelen flertallet i utvalget har foreslått, må det også tas i betraktning at verdier som er opparbeidet under ekteskapet ved ektefellens egen innsats, som

Side 67

hovedregel skal deles likt. (Hvis den ene ektefellen er hjemmearbeidende, vil hun eller han etter utkastet dessuten ofte bli sameier i eiendeler den andre ektefellen har ervervet, se utkastet § 31 tredje ledd.) En ektefelle som er hjemmearbeidende fordi ektefellen hadde store midler ved ekteskapsinngåelsen, vil uansett hvilken skjevdelingsregel som velges, bare ha begrenset mulighet til å forutse hvor meget hun eller han vil få etter et skifteoppgjør. Blant annet er det ganske mange som ikke har oversikt over hvor stor gjeld den andre ektefellen har. Departementet antar dessuten at det ikke er så mange kvinner i dag som velger å være hjemmearbeidende bare på grunn av at ektefellen har god økonomi. I de ekteskap hvor dette er tilfellet, og hvor skjevdeling vil være urimelig, har man alltid den sikkerhetsventil som er innebygget i flertallets forslag.

Motstandere av flertallets forslag har også vist til at det er urimelig at søksmålsbyrden vil bli veltet over på den ektefellen som eier minst. Den faktiske hovedregelen er at partene skifter privat. Hvis skjevdeling blir lovens hovedregel, vil det bli vanskeligere enn i dag å nå fram med et krav om at de aktuelle midlene skal deles. Lovens system vil bli at den som ønsker å benytte unntaket – normalt den ektefellen som eier minst – blir tvunget til å gå til søksmål eller kreve offentlig skifte, dersom partene ikke blir enige. Departementet vil likevel tro at det faktisk ikke vil ha så stor betydning for søksmålsbyrden hva som stilles opp som lovens hovedregel, som motstanderne av flertallets forslag synes å mene. Med mindre ektefellene utøver selvtekt, er privat skifte avhengig av at partene er enige. Hvis de ikke blir enige, vil departementet anta at det kan variere hvem som vil kreve offentlig skifte eller eventuelt gå til sak. Trolig vil det ofte være den av ektefellene som er mest interessert i å få skiftet avsluttet. Dette trenger ikke å være den av ektefellene som eier minst. I tillegg kommer at den ektefellen som har hovedregelen på sin side, samtidig vil ha bevisbyrden for at det dreier seg om midler som kan skjevdeles. Det vil kunne gjøre det lettere for partene i minnelighet å komme fram til en løsning som begge kan akseptere.

Det er også anført at flertallets forslag vil føre til flere prosesser. Etter departementets syn er det vanskelig å si noe sikkert om hvilket forslag som vil føre til flest prosesser. Begge forslag innebærer at det må foretas skjønnsmessige vurderinger.

En annen hovedinnvending mot flertallets forslag er at det vil skape større rettstekniske problemer enn mindretallets forslag.

Hele utvalget mener at det ikke vil by på særlige rettstekniske problemer å avgjøre hva ektefellene eide før ekteskapsinngåelsen, og hvilke eiendeler de eventuelt har ervervet ved arv eller gave. Departementet er enig i dette og slutter seg til de begrunnelser som er gitt, blant annet i delinnstilling II på s 82 til 83 og s 85.

Problemer kan oppstå der de opprinnelige eiendelene har vært forbrukt eller byttet om eller sammenblandet med andre eiendeler, eller hvor en gjenstand har økt i verdi under ekteskapet på grunn av en eller begge ektefellers innsats. Flertallet uttaler om dette på s 83 til 84 i utredningen:

« For det første kan nevnes de såkalte sammenblandings- eller surrogattilfellene. Hvis eksempelvis hustruens aksjer er solgt og salgssummen er investert i en fritidsbolig, vil skjevdelingsregelen nå omfatte denne. På samme måte bur situasjonen hvor det er kontanter som er brukt til investeringen eller andre eiendeler som er byttet om i nye ting.

Er eiendeler som skal skjevdeles gjenstand for verdiøkning ved ektefellen(e)s innsats under ekteskapet, vil verdiøkningen være gjenstand for likedeling. Det som skal skjevdeles er verdiene da ekteskapet ble inngått da gaven ble ydet, eller da arven falt. Skyldes derimot verdistigningen innsats med midler som ellers er unntatt fra deling, tilfaller den selvsagt vedkommende ektefelle fullt ut. Situasjonen blir da som den vi har i dag hvor en ektefelle forøker en særeiendom ved særeiemidler. På tilsvarende måte stiller det seg med verdiøkning som skyldes den alminnelige prisstigning. I denne forbindelse må det erindres at skjevdelingsregelen er en verdiregel og ikke en regel om naturalutlegg. Dette er vesentlig, idet det reduserer de rettstekniske problemer som bytting- og sammenblandingstilfellene måtte reise. Hvem som skal ha utlagt de enkelte eiendeler, vil bero på de ellers gjeldende regler om naturalutlegg – se i dag skifteloven § 50 og utkastets §§ 13-1 og 13-2.

Videre har vi det tilfelle hvor eiendeler er forbrukt. Et forbruk kan ha gått til å tilfredsstille den enes spesielle behov, eller vært til familiens felles beste. Uansett hva midlene er gått til, taler de beste grunner her for at skjevdeling for verdiene ikke bør skje. Dette er også antatt å være gjeldende rett, selv om det ikke finnes noen klare rettsavgjørelser her.

Til slutt må nevnes de problemer som kan oppstå hvor de opprinnelige eiendeler er forbrukt, men hvor nye er kommet til. Disse tilfeller byr utvilsomt på de største rettstekniske problemer. Har f.eks. hustruen ved ekteskapets inngåelse en bankkonto hvor det står kr 50.000,- som hun har arvet etter sine foreldre, og denne kontoen ved en skilsmisse etter 7 års ekteskap lyder på 63.000,-, kan det spørres om hun bør ha et ubetinget krav på å få kr 50.000,- holdt utenfor delingen, når f.eks. kontoen under ekteskapet har variert mellom 10.000,- og 100.000,-. Eller det kan være en fast eiendom som ble solgt under ekteskapet, og salgssummen er gått inn i ektefellenes mer eller mindre felles økonomi. I slike tilfelle kan det imidlertid ikke være aktuelt å si at vedkommende ektefelle fullt ut har krav på å få

Side 68

 

uttatt verdier som svarer til hva denne hadde da ekteskapet ble inngått. Men her vil det naturlig nok kunne oppstå tvilsomme grensetilfelle. Men det er ikke noe spesielt for flertallets forslag til skjevdelingsregel – de har vi mange av ellers i familieretten og også utenfor denne.

Hvor de opprinnelige eiendeler er i behold når samlivet heves, oppstår det normalt ingen særlige problemer. Da er det deres aktuelle verdi som skal legges til grunn, medmindre det foreligger en verdiøkning på grunn av forbedringer e.l., jf ovenfor. Denne løsning har også domstolene lagt seg på ved tolkingen av ekteskapsloven § 37 – selv om det vanskelig kan forenes med ordlyden, se Rt-1967-674 og Rt-1972-773. Dette har også de beste grunner for seg. Særlig ville det bære galt avsted hvis en verdireduksjon ikke skulle tillegges betydning.

For ytterligere å redusere mulighetene for uklarhet og tvister i forbindelse med hva som kan være gjenstand for skjevdeling, vil flertallet presisere at det er den ektefelle som krever verdier uttatt forlodds, som har bevisbyrden for at vilkårene for skjevdeling er tilstede. Hvor det hersker uklarhet omkring de faktiske forhold, eller hvor en rekonstruksjon av eiendelenes skjebne ikke lar seg gjennomføre, må man falle tilbake på likedenngsreglene eller en skjønnsmessig skjevdeling. Flertallet finner derfor at en realistisk innstilling til disse problemene ikke skulle tilsi at rettstekniske grunner gjør det nødvendig å forkaste reglene dersom den materielt sett anses som den beste. Det bør her tilføyes at bevisregler som medfører en likedeling av midlene hvor ektefellenes formue gjennom ekteskapet er blandet sammen, vil lede til tilfredsstillende resultater for ektefellene. Er eierforholdene blitt såpass uklare, er det i seg selv noe som taler i mot skjevdeling. Dette bør komme frem i lovteksten, slik at de rettstekniske problemer blir redusert mest mulig. Dette er bakgrunnen for kravet i utkastet om at midlene «klart» kan føres tilbake til midler vedkommende hadde før ekteskapet ble inngått eller senere ervervet ved arv eller gave.»

Mindretallet nevner også tilfeller hvor midler er stjålet, forsvunnet eller gått til grunne uten at noe annet har kommet i stedet. Etter departementets syn taler de beste grunner for at det ikke kan foretas skjevdeling for de verdier som slike eiendeler representerte. Det er unaturlig at verdier som ikke er i behold i en eller annen form, skal kunne holdes utenfor skifteoppgjøret. Begrunnelsen for en regel om skjevdeling omfatter ikke verdier som er gått tapt uten at noe annet har kommet i stedet.

Etter mindretallets syn har flertallet i betydelig grad undervurdert de praktiske problemer som kan knytte seg til en hovedregel om skjevdeling. Mindretallet mener at de lovtekniske problemene ikke behøver å komme på spissen ved dets eget forslag. Skjevdeling må da uansett vurderes ut fra en helhetsvurdering. Og domstolen kan eventuelt bestemme delvis skjevdeling hvor forholdene ligger til rette for det.

Etter departemenets syn er faren for alvorlige rettstekniske problemer neppe så stor som mindretallet gir uttrykk for. Departementet viser til de retningslinjer som flertallet har trukket opp, og slutter seg til disse. Departementet legger særlig vekt på at det er den ektefelen som krever verdier holdt utenfor delingen, som har bevisbyrden for at vilkårene for skjevdeling er oppfylt.

Etter departementets syn er forskjellen mellom flertallets og mindretallets forslag ikke så stor som argumentasjonen kunne tyde på. Departementet har etter en helhetsvurdering kommet til at flertallets forslag er å foretrekke.

Flertallet har vurdert om skjevdeling av midler som ektefellene hadde ved ekteskapsinngåelsen, eller som de senere har ervervet ved arv eller gave, bør skje automatisk, eller om det bør være et vilkår at skjevdeling er krevet av en av partene. Det mener at det sistnevnte alternativet gir den mest praktiske og naturlige løsningen, se delinnstilling II s 84. Departementet støtter dette synet. Det kan ikke se noe behov for at skjevdeling skal skje automatisk. For dem som ønsker at det skal foretas skjevdeling, vil det ikke innebære noen merbelastning av betydning å måtte kreve dette, så lenge hovedregelen da likevel er at kravet skal tas til følge.

Hele utvalget mener at det – i motsetning til i gjeldende rett – bør være adgang til i særlige tilfeller å foreta skjevdeling av midler som er opparbeidet/ervervet ved ektefellenes egen innsats under ekteskapet på annen måte enn ved arv eller gave. Bestemmelsen er ment som en snever unntaksregel.

Departementet er enig med utvalget i at det normalt ikke bør være adgang til å foreta skjevdeling av midler som er ervervet under ekteskapet på annen måte enn ved arv eller gave, men at det ikke bør stenges helt for skjevdeling i slike tilfeller. Et eksempel hvor skjevdeling bør kunne være aktuelt, er hvor den ene ektefellen så å si bare eier verdier som kan gjøres til gjenstand for skjevdeling etter hovedregelen i utkastet, mens den andre i liten grad har slike verdier, men til gjengjeld har opparbeidet seg betydelige verdier under ekteskapet. Ekteskapslovutvalget nevner på s 79 til 80 i utredningen flere andre eksempler hvor likedeling av verdier ervervet under ekteskapet kan være urimelig i det enkelte tilfellet:

« En ektefelle kan ha vanskelig for å forsørge seg selv, på grunn av sykdom, manglende yrkesutdannelse eller – erfaring eller av andre grunner, mens den annen ektefelle er fullt

Side 69

 

arbeidsfør, vel etablert i yrkeslivet og har opparbeidet seg pensjonsrettigheter. Den ene ektefelle kan ha en betydelig gjeld som ikke har sammenheng med erverv som er kommet også den annen ektefelle til gode. En skilsmisse kan komme etter at en ektefelle har forsørget den annen under utdanning, og før denne ektefelle er kommet i arbeid og har bidratt noe til det felles underhold. En ektefelle kan ha sin formue bundet i en virksomhet som er opparbeidet under ekteskapet, og kan, om virksomheten skal fortsette, ha vanskelig for å utløse den annen ektefelle fullt ut.»

Andre eksempler kan være at den ene ektefellen vesentlig har forminsket sin formue ved misbruk av retten til å råde over felleseiet eller ved annen utilbørlig atferd, eller andre tilfeller hvor det etter gjeldende rett kan kreves bosondring, se nærmere punkt 7.6 nedenfor.

Det kan etter departementets syn føre til urimelige resultater om det skulle være helt utelukket å kreve skjevdeling i slike tilfeller. Delvis skjevdeling vil trolig ofte være mest aktuelt, se nedenfor. En regel om skjevdeling av de aktuelle verdier medfører etter departementes syn ikke vesentlige betenkeligheter så lenge den begrenses til å gjelde der sterke grunner taler for det, slik utvalget har foreslått.

Bare Juridisk Rådgivning for Kvinner og Norges Husmorforbund har gått mot forslaget på dette punktet. De innvendinger disse høringsorganene har kommet med, og som er gjengitt foran i punkt 7.2.3, vil etter departementets syn bli tatt tilstrekkelig hensyn til ved at adgangen til å kreve skjevdeling begrenses så sterkt som nevnt over. Hvor skjevdeling vil gi urimelige utslag, må likedeling finne sted. I tillegg kommer at det i de situasjoner høringsinstansene nevner, ofte vil oppstå sameie mellom ektefellene. Begge ektefeller får da del i verdiene ved delingen, uavhengig av hvordan reglene om skjevdeling utformes.

Departementet støtter også utvalgets forslag om at det bør åpnes adgang for delvis skjevdeling. En slik ordning vil gjøre reglene om skjevdeling mer rimelige og elastiske, ikke minst der det kan være aktuelt å tillate skjevdeling av midler som er ervervet under ekteskapet. Ordningen vil trolig i en rekke tilfeller lette den praktiske gjennomføringen av skifteoppgjøret. Departementet kan ikke se at det er noen avgjørende betenkeligheter ved å tillate delvis skjevdeling.

Ekteskapslovutvalget går inn for at skjevdelingsreglene – som i gjeldende rett – skal være utformet som et verdikrav og ikke som et krav på naturalutlegg. Men skjevdelingsreglene må ses i sammenheng med utvalgets §§ 13-1 og 13-2/utkastet §§ 66 og 67, hvor det går fram at ektefellene skal ha rett til å beholde egne eiendeler hvis det ikke vil være åpenbart urimelig etter forholdene. Den Norske Advokatforening mener at det ved skjevdeling bør gis en ubetinget rett til naturalutlegg hvis eiendelen fortsatt er i behold. Det er vist til at en slik løsning samsvarer best med begrunnelsen for skjevdelingsregelen, og at den dessuten vil forenkle skiftebehandlingen idet det ikke vil bli nødvendig å verdsette eiendelene. Departementet er i utgangspunktet enig i disse synspunktene. Men det kan tenkes tilfeller der det vil være åpenbart urimelig etter forholdene om ektefellen som har krav på skjevdeling, skulle kunne ta ut de aktuelle eiendeler ved naturalutlegg. Det gjelder først og fremst i situasjoner hvor særlige grunner tilsier at den andre ektefellen overtar felles bolig, innbo e l. Etter departementets syn blir disse hensyn best varetatt ved det systemet utvalget legger opp til: skjevdelingsregelen gir bare rett til et verdikrav, mens retten til naturalutlegg er regulert i egne regler. Se nærmere utkastet til §§ 66 og 67 med spesielle motiver.

Departementet er enig med utvalget i at reglene om skjevdeling – i motsetning til i gjeldende rett – også bør gjelde ved skifteoppgjør etter den ene ektefellens død. Det er etter departementets syn urimelig om gjenlevende ektefelle skulle ha en svakere rett overfor avdødes arvinger enn overfor avdøde hvis han eller hun hadde levd. Skjevdeling bør også kunne kreves av arvingene. Departementet legger også vekt på at begrensningen i gjeldende rett trolig er begrunnet i at skjevdelingsreglene er skrevet med tanke på omstøtelsestilfellene, dvs for oppgjør hvor begge parter er i live.

Departementet er enig i at vilkårene for skjevdeling i prinsippet bør være de samme ved skilte mellom en ektefelle og den andres arvinger som ved skilte ektefellene imellom. Vurderingen kan imidlertid slå forskjellig ut. Gjenlevende ektefelle vil trolig i praksis gjennomgående ha lettere enn arvingene for å få medhold i et krav om at det må gjøres unntak fra hovedregelen om skjevdeling.

Departementet mener imidlertid, som utvalget, at reglene om skjevdeling ikke bør komme til anvendelse der en ektefelle foretar skifte med avdødes arvinger etter å ha sittet i uskiftet bo. De hensyn som begrunner forslaget til regler om skjevdeling, kan riktignok gjøre seg gjeldende også her. Det gjelder ikke minst der skifte skjer kort tid etter dødsfallet. Men de rettstekniske hensyn som taler mot skjevdeling, gjør seg på den andre siden sterkere gjeldende jo lengre tid som går fra

Side 70

dødsfallet. Reglene om uskifte forutsetter at skiftet skal skje etter enkle regler. Det gjenlevende ektefelle erverver i uskiftetiden, går som hovedregel inn i uskifteboet. Det er da naturlig at også midler som ved skifte mellom ektefeller kunne vært holdt utenfor delingen etter reglene om skjevdeling, går inn i uskifteboet. -Ved delvis skifte etter arveloven §§ 10 og 11 bør skjevdeling derimot kunne kreves

Arveloven § 26 foreskriver at det ved skifte av et uskiftet bo som hovedregel skal skje en likedeling. Den Norske Advokatforening har i sin høringsuttalelse gitt uttrykk for at det bør gå klarere fram av loven at reglene om skjevdeling ved skifte etter den ene ektefellens død bare kan komme til anvendelse der det skiftes direkte etter dødsfallet. Departementet er enig i dette, se utkastets § 77 første ledd med spesielle merknader.

 

7.3 Vederlagsregler

Gjeldende rett har en rekke regler som gir den ene ektefellen rett til å kreve vederlag av den andre på skifte. Etter ektefelleloven § 25 andre ledd kan en ektefelle som gjennom bidrag til familiens underhold, arbeid eller på annen måte i vesentlig grad har medvirket til at den andres særeie er øket i verdi, tilkjennes et beløp av dette særeiet. Vederlagskravet kan ikke være mer enn halvparten av verdistigningen. Ektefelleloven §§ 18, 19 og 25 første ledd og skifteloven § 49 har også regler om vederlagskrav. Disse reglene er lite brukt i praksis. Se nærmere delinnstilling II s 88 til 89.

Den utvidede adgangen til skjevdeling som er foreslått av flertallet i utvalget og fulgt opp av departementet, vil kunne fange opp en del av de urimeligheter som de gjeldende vederlagsreglene skal avhjelpe. Ekteskapslovutvalget drøfter på s 89 i utredningen om det er behov for egne regler om vederlagskrav i fremtiden, og konkluderer med at det er det. skjevdelingsreglene ville ellers bli meget omfattende og dreie seg om forhold med liten eller ingen innbyrdes sammenheng, og de vil bli mer skjønnsmessige enn ønskelig. Reglene om skjevdeling og vederlagskrav har ulike formål, og bør også av den grunn ikke blandes sammen. Det er dessuten en viktig forskjell mellom de to regelsettene at skjevdelingsregelen bare gjelder egne midler, mens et vederlagskrav også kan rette seg mot den andre ektefellens formue. Utvalget foreslår på denne bakgrunn Vederlagsregler som stort sett er basert på gjeldende lovgivning. Den nærmere utformingen av bestemmelsene er drøftet i de spesielle merknadene til §§ 12-8 og 14-1.

Av høringsinstansene er det bare Den Norske Advokatforening som har uttalt seg særskilt om dette spørsmålet. Foreningen er enig i at gjeldende Vederlagsregler bør opprettholdes i den formen som er inntatt i forslaget. Også departementet er enig i at vi fremdeles bør ha egne bestemmelser om vederlagskrav, og viser til utvalgets begrunnelse. Spørsmål i tilknytning til det nærmere innholdet av disse reglene blir tatt opp under de spesielle merknadene til §§ 63 og 73.

 

7.4 Forloddsregler

Forloddsreglene unntar fra deling bestemte eiendeler av spesiell karakter. Uttaket skjer før partenes boslodd blir beregnet.

Etter ektefelleloven § 11 andre ledd kommer reglene om felleseie bare til anvedelse på rettigheter som ikke kan overdras, eller som for øvrig er av personlig art, i den ustrekning det er forenelig med de rettsregler som særlig gjelder for disse rettighetene. Den viktigste konsekvensen er at slike rettigheter kan holdes utenfor delingen. Eksempler på rettigheter som faller inn under § 11 andre ledd, er rett til pensjon, rettigheter etter livs- og pensjonsforsikringer, føderåd, leierettigheter og andre personlige bruksrettigheter og opphavsrett til åndsverk.

Ektefelleloven § 11 tredje ledd gir en ektefelle rett til å holde erstatning som er utbetalt for tap i fremtidig erverv, oppreisning og menerstatning utenfor delingen hvis erstatningen fremdeles er i behold. Hvis det skyldes den andre ektefellen at beløpet er i behold, kan forloddskravet reduseres i den utstrekning det er rimelig hensett til verdien av den andre ektefellens innsats.

Hver av ektefellene kan også forlodds ta ut gjenstander som utelukkende tjener til deres personlige bruk, og familiepapirer og familiebilder som har kommet fra hans eller hennes slekt, med mindre det er urimelig etter forholdene, se skifteloven § 48 første ledd. En ektefelle som har omsorgen for barna alene, kan dessuten ta ut forlodds eiendeler som ektefellene har ervervet til særskilt bruk for barna, se andre ledd.

Ekteskapslovutvalget mener at det er behov for regler om forloddskrav selv om adgangen til skjevdeling utvides, og at reglene stort sett bør beholdes i sin nåværende form. Det foreslår at reglene blir samlet i én bestemmelse, se nærmere de spesielle motiver til utvalgets § 12-5.

Av høringsinstansene er det bare Den Norske Advokatforening som har uttalt seg om dette spørsmålet. Foreningen støtter utvalgets forslag. Også departementet går inn for at det fremdeles bør være egne regler om forloddskrav, og at reglene bør samles i én

Side 71

bestemmelse. Om det nærmere innholdet i bestemmelsen, se de spesielle motiver til § 61.

 

7.5 Uttak til dekning av gjeld

Etter gjeldende rett har hver av ektefellene før likedeling skjer, rett til å ta ut aktiva fra sin rådighetsdel til dekning av sin gjeld, se skifteloven § 45. Denne retten faller normalt ikke bort selv om ektefellen har særeiemidler. § 45 andre ledd har et mindre praktisk unntak fra dette utgangspunktet, se nærmere om regelen i delinnstilling II s 91. Det er uklart hvordan regelen om uttak til dekning av gjeld er å forstå i relasjon til formue som er gjenstand for skjevdeling. Skifteloven § 45 er en regel om naturalutlegg; den gir rett til å ta ut bestemte eiendeler.

Ekteskapslovutvalget foreslår at den delen av formuen som er felleseie, bare skal kunne belastes med en forholdsmessig del av gjelden når ektefellen også har særeiemidler og/eller formue som er gjenstand for skjevdeling. Ordningen etter gjeldende rett stiller etter utvalgets syn debitorektefellen i en svært gunstig økonomisk stilling på bekostning av den andre ektefellens bosloddskrav. Utvalget mener at heller ikke hensynet til kreditorene gjør det nødvendig at debitorektefellen ensidig skal belaste den delen av formuen som er felleseie. Den ordningen utvalget foreslår, forutsetter riktignok at særeiemidler må verdsettes, og regelen kan medføre kompliserte beregningsspørsmål. Utvalget mener likevel at disse innvendingene ikke er sterke nok til at den regelen som gir det mest rimelige resultatet, ikke bør innføres.

Utvalget mener at det bør gjøres unntak for gjeld som er direkte knyttet til eiendeler som går inn i en bestemt del av ektefellens formue. Slik gjeld bør fullt ut komme til fradrag i den aktuelle formuesdelen. Gjeld som er knyttet til erverv av særeieeiendom eller eiendeler som er gjenstand for skjevdeling, eller som av andre grunner holdes utenfor delingsgrunnlaget (jf utkastet § 61 bokstav b og c) bør være oppgjøret uvedkommende. Gjeld som er knyttet til eiendeler som skal deles, må derimot kunne trekkes fra i delingsgrunnlaget fullt ut. Utvalget har også vurdert om andre særlige gjeldsposter bør settes i en særstilling, f.eks studielån, men har funnet at det ikke er mulig å stille opp regler som generelt vil gi rimelige resultater.

Fire høringsinstanser har uttalt seg om forslaget på dette punktet. Den Norske Advokatforening, Norges Juristforbund og Juridisk Rådigivning for Kvinner støtter forslaget. De legger vekt på at resultatet vil bli rimelig selv om det kan medføre en mer omstendelig skiftebehandling. Foreign Spouces Association mener bestemmelsen utvalget foreslår, vil bli tungvint å praktisere, samtidig som den gir lite rom for fleksibilitet i familier med én forsørger i lønnet arbeid.

Departementet er enig i at en ektefelle som har pådratt seg gjeld ved erverv eller påkostning av særeiemidler, eiendeler som er gjenstand for skjevdeling, og gjenstander som skal holdes utenfor delingen etter § 61 bokstav b og c, normalt ikke bør kunne gjøre uttak til dekning av denne gjelden i midler som er felleseie. Det bør bare kunne gjøres fradrag hvis gjelden overstiger den totale verdien av særeiemidler og eiendeler som er gjenstand for skjevdeling.

Derimot bør gjeld som er knyttet til eiendeler som er felleseie som ikke er gjenstand for skjevdeling m.v, fullt ut kunne trekkes fra i delingsgrunnlaget. Annen gjeld, f.eks ren forbruksgjeld, bør som utvalget foreslår, dekkes forholdsmessig i henholdsvis eiendeler som er felleseie og eiendeler som er særeie/som er gjenstand for skjevdeling. En slik løsning er etter departementets syn rimelig. De ulemper utvalget nevner, er ikke så store at ordningen ikke bør innføres. Etter departementets syn taler heller ikke hensynet til debitorektefellens kreditorer sterkt nok for at dagens regel bør opprettholdes.

Utvalget har – uten at det er kommentert – ikke foreslått at regelen om forholdsmessig fradrag skal gjelde når en ektefelle kan holde midler utenfor delingen etter utvalgets § 12-5 (§ 61 i utkastet). Det kan reises spørsmål om slike verdier bør behandles annerledes enn andre formuesgoder som ikke går inn i delingsgrunnlaget.

Etter departementets syn er midler som kan tas ut forlodds, av en spesiell karakter. De grunner som gjør at eiendelene skal holdes utenfor delingen, tilsier at eiendelene normalt heller ikke skal påvirke gjeldsfradraget. Eiendeler som tjener til ektefellenes og barnas personlige bruk, er vanligvis av mindre økonomisk verdi og vil dermed også sjelden påvirke et eventuelt gjeldsfradrag i særlig grad. Rettigheter i offentlige trygdeordninger mv og erstatning, trygd og forsikring som skal dekke tap i fremtidig erverv, og menerstatning, m.v skal langt på vei dekke utgifter til livsopphold og tapt livsutfoldelse i fremtiden. Det er etter departementets syn ikke rimelig at slike verdier skal påvirke gjeldsfradraget så lenge yrkesaktives inntektsmuligheter i fremtiden fullt ut er skifteoppgjøret uvedkommende. Den siste gruppen er andre eiendeler og rettigheter som ikke kan overdras eller som er av personlig karakter. Etter departementets syn er det heller ikke rimelig at slike

Side 72

eiendeler skal påvirke gjeldsfradraget. – En annen sak er at utgifter til erverv eller påkostning av eiendeler som kan tas ut forlodds, bare bør kunne trekkes fra i eiendeler som skal deles, hvis verdien av særeiet eller eiendeler som er gjenstand for skjevdeling, ikke er tilstrekkelig til å dekke gjelden, se utkastets § 58 tredje ledd bokstav b.

 

7.6 Bosondring

Ektefelleloven § 39 nevner noen tilfeller hvor en ektefelle ensidig kan kreve formuesfellesskapet opphevet. Deretter kan han eller hun kreve at felleseiet blir skiftet, skifteloven § 44 nr 2. Reglene kalles ofte «bosondringsgrunnene». Etter § 39 nr 1 kan en ektefelle kreve deling når den andre ektefellen vesentlig forminsker felleseiet eller utsetter det for å bli vesentlig forminsket ved å vanskjøtte sine økonomiske anliggender, ved misbruk av retten til å råde over felleseiet eller ved annen utilbørlig adferd. Tilsvarende gjelder når den andre ektefellens bo er tatt under konkursbehandling (nr 2), og når ektefellen ved inngåelsen av ekteskapet uten den andres vitende hadde barn eller adoptivbarn eller senere har fått det (nr 3).

Bakgrunnen for reglene om bosondring er at en ektefelle skal kunne beskytte sin rett til likedeling uten å måtte ta et så drastisk skritt som å kreve separasjon. Om betydningen av regelen heter det i Arnholm/Lødrup, Familieretten (2 utg 1979) s 136:

« Også loven av 1888 kjente en slik oppløsningsrett i visse tilfelle, og da som et middel til a sikre hustruen mot at mannen satte fellesboet over styr. Når loven av 1927 har gjennomført den ordning at hver ektefelle bare svarer for sine forpliktelser og bare hefter med den del av felleseiet han rader over, blir det mindre trang til bosondring. Spørsmålet kommer sjelden opp før den ene ektefelle har brukt opp sin del av felleseiet; og den annen vil da i første omgang bare få fornøyelsen av å dele sitt overskudd med ham; slik er det f.eks. når bosondringsgrunnen er konkurs hos den ene ektefelle. Men han kan iallfall oppnå den fordel at hans fremtidige erverv ikke går inn i fellesskapet, og altså ikke i sin tid blir gjenstand for likedeling. Særlig betydning har dette for arv han har i vente, men da kan saken også ordnes ved pålegg fra arvelateren.»

Reglene er lite brukt i praksis. Ekteskapslovutvalget foreslår derfor i utgangspunktet at bosondringsinstituttet oppheves, se nærmere delinnstilling II s 57 og 126 til 127. Men utvalget går inn for at deling likevel skal kunne kreves i enkelte av de tilfeller som i dag faller inn under ektefelleloven § 39. Det gjelder for det første når den andre ektefellen har vanskjøttet sine økonomiske forhold slik at det har ført til alvorlig fare for at familien vil miste det felles hjemmet, eller for at ektefellen vil miste sitt ervervsgrunnlag. Det samme skal gjelde dersom ektefellen blir kjent med at den andre hadde barn eller adoptivbarn da ekteskapet ble inngått eller senere får barn med en annen enn ektefellen. Utvalget foreslår ingen regel om at ektefellen må kreve formuefellesskapet opphevet før felleseiet kan skiftes; ektefellen skal ha et direkte krav på deling. Forslaget innebærer på dette punktet ingen realitetsendring, men det bidrar til å forenkle regelverket.

Få høringsinstanser har kommentert utvalgets forslag på dette punktet. Den Norske Advokatforening støtter uttrykkelig forslaget, mens Juridisk Rådgivning for Kvinner går imot.

Justisdepartementet støtter utvalgets forslag om å oppheve bosondringsinstituttet. Reglene om bosondring er lite brukt og bidrar til å komplisere regelverket. Formålet med å kreve bosondring vil ofte være at en ektefelle ønsker å unngå å dele med den andre det han eller hun erverver i fremtiden. Etter utkastet skal adgangen til skjevdeling utvides i forhold til gjeldende rett. Eiendeler som ektefellene har ved ekteskapets inngåelse eller som de senere erverver ved arv eller gave, skal som hovedregel være gjenstand for skjevdeling. Også eiendeler som er ervervet på annen måte under ekteskapet, skal unntaksvis kunne skjevdeles. Som nevnt i punkt 7.2 kan det nettopp være aktuelt å benytte denne unntaksregelen hvis den ene ektefellen har lite eller ingenting igjen på sin rådighetsdel fordi han eller hun har vanskjøttet sin økonomi e.l. Resultatet kan da bli at den andre ektefellen kan beholde hele sin rådighetsdel udelt.

Det kan også være at en ektefelle vil dele fellesformuen fordi han eller hun ønsker å få en andel i den andres rådighetsdel, men at rådighetsdelen minsker eller står i fare for å minske. Etter ordlyden og forarbeidene til § 39 nr 1 kan nok deling kreves også på et slikt grunnlag. Utgangspunktet bør etter departementets syn være at en ektefelle ikke har noe krav på å få en andel i den andres midler før ekteskapet oppløses. I lovutkastet stilles det ikke opp noen generelle rådighetsbegrensninger som forbyr en ektefelle å sløse bort sine egne midler eller å sette seg i bunnløs gjeld. Situasjonen kan være annerledes dersom felleseiet minsker fordi det benyttes til å øke særeiemidlene. Det kan også i andre tilfeller virke utilbørlig å svekke delingsgrunnlaget. I slike situasjoner kan det imidlertid både etter gjeldende rett og utkastet kreves vederlag på skiftet.

Departementet legger etter dette til grunn at den som etter gjeldende rett kan kreve

Side 73

bosondring, langt på vei i stedet kan beskyttes av utkastets regler om skjevdeling og vederlagskrav. Det ser derfor ikke ut til å være noe behov for å kunne kreve deling når den andre ektefellen «vesenlig forminsker felleseiet eller utsetter det for å bli vesentlig forminsket». Departementet er derfor enig med utvalget i at den generelle regelen i ektefelleloven § 39 nr 1 kan sløyfes. Departementet er også enig i at ektefelleloven § 39 nr 2, om rett til å kreve deling ved den andre ektefellens konkurs, blir overflødig. Meningen med denne bestemmelsen er at den andre skal kunne forhindre at det han eller hun nå erverver, tilflyter konkursboet ved et senere skifte. Som nevnt vil skjevdelingsreglene i lovutkastet kunne forhindre et slikt resultat.

Utvalget har likevel foreslått at en ektefelle i visse tilfeller skal kunne kreve deling mens ekteskapet består. Dette gjelder for det første når «den andre ektefellen har vanskjøttet sine økonomiske forhold slik at det har ført til alvorlig fare for at familien vil miste det felles hjem». Departementet er enig i at det er behov for en slik regel, jf lovutkastet § 57 første ledd bokstav c. Hvor det, som her, er tale om å verne om konkrete eiendeler, vil en rett til skjevdeling og/eller vederlagskrav på et senere skifte ved oppløsning av ekteskapet ikke gi god nok beskyttelse. Retten til bolig må beskyttes også for den ektefellen som ikke er eier. Dette har medført at eieren både etter gjeldende rett og etter utkastet har begrenset rådighet over dette formuesgodet. Tilsvarende bør den andre ektefellen vernes mot at boligen blir realisert av eierens kreditorer. Dekningsloven § 2-10 kan komme til anvendelse i slike situasjoner, men gir likevel ingen fullgod beskyttelse. § 57 første ledd bokstav c i lovutkastet innebærer at ektefellen kan kreve formuen fordelt før konkurs begjæres eller det blir tatt utlegg i eiendommen. Den som har begjært deling, vil kunne overta eiendommen etter særbestemmelsen i lovutkastets § 67 selv om han eller hun ikke er eier. Så lenge ektefellen ikke får overført en større andel av den andres rådighetsdel enn han eller hun etter loven har krav på, vil overføringen ikke kunne omstøtes etter dekningsloven § 5-2, se fjerde ledd.

Etter utvalgets forslag til § 12-1 nr 3 kan en ektefelle også kreve deling av formuen når «den andre ektefellen har vanskjøttet sine økonomiske forhold slik at det har ført til alvorlig fare for … at ektefellen vil miste sitt ervervsgrunnlag». En ektefelles ervervsgrunnlag kan være avhengig av den andres økonomiske anliggender hvis han eller hun er ansatt hos vedkommende eller hvis han eller hun driver selvstendig næringsvirksomhet, men leier lokaler e.l. av ektefellen. Vanskjøtter ektefellen sine økonomiske forhold, kan bedriften eller eiendommen bli realisert av kreditorene, og ervervsgrunnlaget forsvinner for den andre parten.

Departementet går på dette punktet imot utvalgets forslag. Det dreier seg her om rent forretningsmessige forbindelser. Forholdet kan nok være spesielt fordi det dreier seg om ektefeller. Departementet finner det likevel ikke naturlig med særregler som beskytter den ene parten mot den andres kreditorer her. Det gjelder ikke minst fordi både utvalget og departementet foreslår at reglene om rådighetsbegrensninger, i motsetning til i gjeldende rett, ikke skal gjelde overfor fast eiendom som den ene ektefellens ervervsvirke er knyttet til. Også her er begrunnelsen at det dreier seg om forretningsmessige forhold der de alminnelige regler bør gjelde.

Utvalget foreslår også at ektefelleloven § 39 nr 3 opprettholdes i den nye loven. Bestemmelsen gir rett til deling dersom den ene ektefellen har barn eller adoptivbarn som den andre ikke kjente til. Etter gjeldende rett er det adgang til skjevdeling ved et slikt skifte, jf ektefelleloven § 44. Følgen er at den «uvitende» ektefellen får beholde større deler av midlene enn om likedelingsprinsippet skulle vært fulgt. Etter utkastet skal det være en utvidet adgang til skjevdeling. Særregelen som er foreslått av utvalget virker derfor overflødig. Departementet går etter dette ikke inn for at den tas med i loven.

 

7.7 Skjæringstidspunktet

Etter gjeldende rett er det eiendelene som ektefellene har når formuesfellesskapet oppheves, som skal deles. Formuesfellesskapet er opphevet når det foreligger endelig dom for separasjon eller skilsmisse, når fylkesmannens separasjons- eller skilsmissebevilling er meddelt partene, når ektefellene har inngått bindende avtale om at formuesfellesskapet skal oppheves, eller når en kjennelse om bosondring er blitt rettskraftig. Likevel blir alt en ektefelle erverver etter at det er begjært bosondring eller fremsatt begjæring om eller reist søksmål om separasjon eller skilsmisse, særeie, se ektefelleloven § 43 tredje ledd. Og gjeld som er pådratt etter dette tidspunktet, kan det ikke kreves uttak til dekning av, se andre ledd. Oppheves samlivet mellom partene før det nevnte tidspunktet, er skjæringstidspunktet for erverv samlivsbruddet. Det gjelder ingen tilsvarende regel for gjeld. Skjæringstidspunktet er altså ikke sammenfallende for erverv og gjeld, se nærmere delinnstilling II s 130 til 131. For forbruk er det

Side 74

tidspunktet for formuesfellesskapets opphør som er avgjørende, se Rt-1985-836.

Ekteskapslovutvalget mener at gjeldende rett er komplisert, og at det heller ikke er noen god grunn til å ha ulike skjæringstidspunkter for erverv, gjeld og forbruk. Det foreslår derfor at det samme tidspunktet legges til grunn for alle rettsvirkninger. Utvalget foreslår at skjæringstidspunktet ved separasjon og skilsmisse skal være det tidspunktet som kommer først av samlivsbruddet og begjæring om separasjon og skilsmisse. Det begrunner sitt valg av skjæringstidspunkt slik:

« Ofte er det slik at partene opphever samlivet, men lar det gå en viss tid før det formelt begjæres separasjon eller skilsmisse. Når slik begjæring sendes, kan ofte bero på tilfeldigheter. Etter utvalgets syn er det opphevelsen av samlivet som markerer bruddet. Utvalget finner ikke grunn til at ektefellenes disposisjoner etter dette tidspunkt skal ha betydning for delingen. Det bør være det ektefellene eier når de går fra hverandre som skal deles, og den gjeld de da hadde som bør være relevant for adgangen til uttak av aktiva til dekning av gjeld. Etter at samlivet mellom partene er brutt, eksisterer ikke det fellesskap som eller danner grunnlaget for likedelingsregelen. Utvalget finner videre at forbruk i tiden etter samlivsbruddet, ikke bør føre til reduksjon av delingsgrunnlaget.»

Ved deling mens ekteskapet består, foreslår utvalget at skjæringstidspunktet skal være da ektefellene avtalte deling etter utvalgets § 12-1 nr 2 eller da det ble fremsatt krav om deling etter § 12-1 nr 3 eller 4.

Norske Kvinnelige Juristers Forening, Den norske dommerforening, Den Norske Advokatforening og Juridisk Rådgivning for Kvinner er de eneste høringsinstanser som har uttalt seg om forslaget til nye regler om skjæringstidspunktet. Disse instansene er alle positive til forslaget.

Justisdepartementet er enig med utvalget og de høringsinstanser som har uttalt seg om spørsmålet i at reglene om skjæringstidspunktet bør endres. Departementet slutter seg til utvalgets forslag og den begrunnelse som er gitt for forslaget.

 

8. Formuerettslige avtaler mellom ektefeller

 

8.1 Innledning

Ektefeller kan inngå avtaler seg imellom av ren formuerettslig karakter. Den ene ektefellen låner f.eks penger av den andre. Ved slike avtaler, som like gjerne kunne ha vært inngått av andre enn ektefeller, har det i utgangspunktet ingen betydning at partene er gift. De vanlige avtalerettslige regler gjelder, f.eks lempingsregelen i avtaleloven § 36.

Gaver er ensidige disposisjoner av ren formuerettslig karakter. Hvis den ene ektefellen gir den andre en gave, kommer de alminnelige formuerettslige regler om gaver til anvendelse. I NOU 1979:32 Formuerettslig lempingsregel s 43 er det presisert at lempingsregelen i avtaleloven § 36 også gjelder for gaver som krever ektepakts form. Betingede gaver kan derimot komme i en mellomstilling mellom rene formuerettslige disposisjoner og familierettslige forhold. Det kan da gjelde visse begrensninger i avtalefriheten, se delinnstilling II s 98. – Rene formuerettslige avtaler mellom ektefeller vil ikke bli omtalt nærmere her.

Avtaler med økonomisk innhold som er foranlediget av partenes posisjon som ektefeller, kan deles inn i to hovedgrupper: Avtaler om det økonomiske oppgjøret i forbindelse med et aktuelt skifte (avsnitt 8.2 nedenfor) og avtaler om formuesordningen mellom ektefeller (avsnitt 8.3). Andre typer avtaler av økonomisk art vil bli behandlet i avsnitt 8.4.

 

8.2 Avtaler om det økonomiske oppgjøret i forbindelse med et aktuelt skifteoppgjør

Etter ekteskapsloven § 59 første ledd er det i utgangspunktet full avtalefrihet ved skifteoppgjør mellom to ektefeller.

En avtale om skifteoppgjøret kan imidlertid etter lempingsregelen i § 59 andre ledd første punktum helt eller delvis settes til side hvis den er «åpenbart ubillig» for den ene av ektefellene.

Avtaleloven, og dermed den alminnelige formuerettslige lempingsregelen i avtaleloven § 36, gjelder ikke direkte for skifteavtaler mellom ektefeller, se avtaleloven § 41. Det har vært ansett som tvilsomt om avtaleloven § 36 kan anvendes analogisk i disse tilfellene. Det samme spørsmålet reiser seg i forhold til avtaler om formuesordningen mellom ektefeller, se nærmere avsnitt 8.3 nedenfor. Også i forhold til slike avtaler har det vært sett som tvilsomt om avtaleloven § 36 er anvendelig. I en dom avsagt 16 november 1990 ( Rt-1990-1094) kom imidlertid Høyesterett til at en ektepakt kunne prøves på grunnlag av en analogisk anvendelse av § 36. I dommen tas det ikke stilling til om bestemmelsen er anvendelig også i forhold til skifteavtaler. Men når Høyesterett har åpnet for en analogisk anvendelse i forhold til ektepakter, kan man ikke se bort fra at dette vil være resultatet også når det gjelder avtaler om et aktuellt skifteoppgjør.

Ekteskapsloven § 59 andre ledd første punktum er formulert noe snevrere enn avtaleloven § 36, hvor det er avgjørende om avtalen er «urimelig». Rettspraksis tyder

Side 75

imidlertid ikke på at den ulike språklige formuleringen har gitt seg nevneverdige utslag med hensyn til de resultater man vil komme til etter de to bestemmelsene. Dette er også påpekt i den juridiske teori, se Lødrup, Materiell skifterett (7. utg.) s 74.

På ett punkt er det derimot trolig reell forskjell mellom de to bestemmelsene. Etter avtaleloven § 36 kan det legges vekt på forhold som er inntrådt etter at avtalen ble inngått. Når man ser bort fra spesialregelen i ekteskapsloven § 59 andre ledd andre punktum om underholdsbidrag, er det tvilsomt om det samme gjelder i forhold til ekteskapslovens lempingsregel. Lødrup skriver om dette (1. c.):

« Det ville være liten sammenheng i reglene om man skulle stille strengere krav til endring av avtaler mellom ektefeller (eller fraskilte), enn til avtaler ellers i samfunnet.»

Ekteskapslovutvalget går inn for at det fortsatt bør være en uttrykkelig regel om avtalefrihet i forbindelse med konkrete skifteoppgjør, og at det også bør være en egen lempingsregel i ekteskapsloven. Det heter i delinnstilling II på s 136:

« Utvalget foretrekker i alle fall å ha en egen lempningsregel i ekteskapsloven. Man har funnet det riktig å lovfeste avtalefriheten i forbindelse med oppgjøret. Selv om en slik frihet også ellers ville ha vært til stede, er det hensiktsmessig å gi uttrykk for den i loven. Man har da videre funnet det naturlig å ta inn i utkastet regelen om at avtalen helt eller delvis kan settes til side hvis den vil virke åpenbart urimelig. Også informasjonshensyn taler for at en slik regel tas inn i ekteskapsloven.»

Utvalget foreslår at «åpenbart ubillig» i ekteskapsloven § 59 andre ledd byttes ut med «åpenbart urimelig». Det legger til grunn at dette skjønnstemaet ikke i vesentlig grad skiller seg fra regelen i avtaleloven § 36. Begrunnelsen for at utvalget har valgt en annen formulering enn i avtaleloven § 36 er (delinnstilling II s 136):

« Da regelen er sterkt skjønnsmessig, behøver ikke den endrede terminologi få betydning for vurderingen. Når utvalget likevel har med kvalifikasjonen «åpenbart», skyldes det at ekteskapsloven skal kunne leses av ikke-jurister, og da er dette etter utvalgets oppfatning en nødvendig veiledning til forståelse av skjønnstemaet. Presiseringen av at adgangen til å sette en avtale helt eller delvis ut av kraft er snever, kan bidra til å forhindre unødige tvister.»

Gjeldende rett har en treårsfrist for å reise søksmål med påstand om at avtalen helt eller delvis skal settes til side. Utvalgets flertall – alle unntatt Holmøy – mener at fristen bør settes til ett år. Holmøy ønsker å beholde fristen på tre år. Flertallet begrunner sitt synspunkt slik (utredningen s 136):

« Når utvalgets flertall – alle unntatt Holmøy – har redusert fristen, skyldes det ønsket om å skape ro omkring en avsluttet deling etter separasjonen eller skilsmissen. En «angrefrist» på ett år antas her å være fullt ut tilstrekkelig. Selv om det er en viss adgang til å ta hensyn til forhold som inntreffer etter at avtalen er inngått, vil det være lite rimelig å endre en avtale på grunn av forhold som har inntruffet såvidt lang tid etter avtaleinngåelsen. Av det som er sagt ovenfor om rekkevidden av avtaleloven § 36, følger at denne ikke kan påberopes etter at ett-årsfristen er ute.»

Bare fire høringsinstanser har uttalt seg om spørsmål i tilknytning til avtaler om oppgjøret mellom partene. Kristelig Folkeparti støtter utvalgets forslag fullt ut. Norges Juristforbund og Den Norske Advokatforening er også i utgangspunktet enig i utvalgets forslag. Men disse instansene mener at fristen til å gå til søksmål bør settes til to år. Det heter i uttalelsen fra Den Norske Advokatforening:

« Avtaler som omfattes av bestemmelsen inngås som regel i forbindelse med oppløsningen av ekteskapet. Det er lovutvalgets erfaring at det første år deretter i mange tilfelle kan være svært vanskelig slik at det først er senere at ektefellen får ro og overskudd til å revurdere avtalen. På denne bakgrunn foreslår utvalget at fristen settes til 2 år fra avtalen ble inngått. En frist på 3 år som foreslått av Ekteskapslovutvalgets mindretall, synes å være forlang.»

Foreign Spouces Association ønsker primært at ekteskapsloven ikke skal ha en egen lempingsregel, men at avtaleloven § 36 utvides til også å gjelde formuerettslige avtaler mellom ektefeller. Subsidiært ønsker denne instansen at fristen for å anlegge sak sløyfes helt.

Departementet er enig med utvalget i at den nye ekteskapsloven bør ha en egen bestemmelse om avtalefrihet og om lemping, og støtter den begrunnelsen utvalget har gitt. Når det gjelder lemping, kan departementet ikke se at den nevnte dommen i Rt-1990-1094, innebærer at spørsmålet kommer i en annen stilling. Videre er det etter departementets syn ikke ønskelig i stedet å utvide lempingsregelen i avtaleloven § 36, slik Foreign Spouces Association foreslår. Avtaleloven gjelder ikke på familierettens område. Det er derfor mest naturlig å ha en familierettslig lempingsregel i familielovgivningen. Informasjonshensyn taler også for en slik plassering. I NOU 1979:32 Formuerettslig lempingsregel s 44 er det gitt uttrykk for at avtaleloven § 36 i en viss grad kan anvendes analogisk på tilgrensende rettsområder. Det kan lett oppfattes som en

Side 76

uttømmende regulering hvis enkelte slike områder nevnes uttrykkelig i bestemmelsen. Departementet legger også vekt på at spørsmålet om å la § 36 gjelde helt eller delvis utenfor formuerettens område ble grundig vurdert i forbindelse med innføringen av den generelle lempingsregelen i avtaleloven § 36.

Departementet er videre enig med utvalget i at vurderingstemaet i lempingsregelen bør være det samme som i avtaleloven § 36. Men de to bestemmelsene bør også være likt formulert. Se NOU 1979:32 på s 43 hvor det gis uttrykk for et tilsvarende syn. Ulike formuleringer kan gi inntrykk av at skjønnstemaene skal være forskjellig. Departementet er ikke enig med utvalget i at de to skjønnstemaene «urimelig» og «åpenbart urimelig» i det vesentlige er synonyme. Hvis «åpenbart» brukes, er det etter departementets syn naturlig å tro at det er meningen å markere en gradsforskjell. Departementet kan heller ikke se at det skulle være noe stort behov for å benytte «åpenbart» for å få fram at adgangen til å sette hele eller deler av avtalen ut av kraft er snever. Som det heter i Innst.O.nr.31 (1982-1983) s 3: «Urimelig» må oppfattes som i seg selv et ganske strengt kriterium, som det ikke vil være kurant å påberope.» Departementet foreslår etter dette at skjønnstemaet i lempingsregelen i ekteskapsloven formuleres som i avtaleloven § 36 med «urimelig».

Både ekteskapsloven § 59 andre ledd første punktum og avtaleloven § 36 gir anvisning på at en avtale kan settes helt eller delvis til side. Begge alternativer bør også stå åpne etter utkastet. Når vilkårene for lemping foreligger, må utgangspunktet være at avtalen settes til side i den utstrekning den er urimelig. Dette vil i mange tilfeller innebære at bare deler av avtalen settes ut av kraft. Men hvor urimeligheten knytter seg til hele avtalen, må den kunne settes til side i sin helhet. Å sette hele avtalen til side, vil også kunne være aktuelt hvor urimeligheten bare knytter seg til en del av avtalen, men hvor det ville være urimelig eller lite hensiktsmessig å opprettholde avtalen for øvrig.

Avtaleloven § 36 gir, i tillegg til hel eller delvis tilsidesettelse, anvisning på en tredje form for lemping; endring av avtalen. Dette alternativet har i praksis størst betydning ved løpende kontraktsforhold, hvor hel eller delvis tilsidesettelse av avtalen ikke er hensiktsmessig. Det løpende vederlaget for en ytelse blir f.eks hevet. Departementet kan ikke se at det er behov for en tilsvarende ordning for skifteavtaler. Den beste løsningen synes å være at domstolene i utgangspunktet begrenser seg til å sette avtalen helt eller delvis til side. Dermed er det i første rekke opp til partene å finne fram til nye løsninger. Oppnås ikke enighet, har man alltid lovens regler å falle tilbake på.

Det kan imidlertid forekomme tilfeller hvor en skifteavtale økonomisk sett er urimelig, uten at det er noe å si på fordelingen av eiendelene. Å sette avtalen helt eller delvis til side, vil i slike tilfeller kunne lede til lite rimelige resultater med hensyn til fordelingen av eiendelene. Departementet foreslår derfor at domstolene gis adgang til å opprettholde en urimelig avtale mot at den ene ektefelle pålegges å yte den andre et vederlag. En slik mellomløsning vil i mange tilfeller ivareta begge ektefellenes behov bedre enn om domstolene bare skulle være henvist til å velge mellom å sette avtalen til side eller ikke.

En frist på ett år for å gå til rettssak for å få en skifteavtale satt til side, som flertallet i utvalget foreslår, er etter departementets syn for kort. Departementet slutter seg her til de synspunkter Den Norske Advokatforening har gjort gjeldende, og som er gjengitt foran. Departementet har vært i tvil om fristen bør settes til to eller tre år. Etter departementets syn taler de beste grunner for at treårsfristen i gjeldende rett beholdes, slik mindretallet i utvalget foreslår.

 

8.3 Avtaler om formuesordningen mellom ektefeller

Avtaler om formuesordningen mellom ektefeller inngås før et aktuelt skifteoppgjør. Etter gjeldende rett kan det bare inngås slike avtaler hvis det er hjemmel for det i loven. For eksempel er det ikke adgang til å avtale at særeie i tilfelle skifte ved separasjon eller skilsmisse skal regnes som felleseie («felleseie i live – særeie ved død»), se Rt-1976-501 og 1990 s 206. Avtaler om formuesordningen som det i dag er hjemmel for å inngå, er avtaler om helt eller delvis særeie, avtaler om særeie ved separasjon og skilsmisse og felleseie ved død, og avtaler om at lengstlevende ektefelle skal ha rett til å sitte i uskiftet bo med særeie, se ektefelleloven §§ 22 og 26. Disse alternativene for formuesordninger som avviker fra fullstendig felleseie, er uttømmende.

Ekteskapslovutvalget redegjør på s 96 i delinnstilling II for hvilke hensyn som kan motivere en avtale om formuesordningen. En avtale kan i større grad enn loven være tilpasset ektefellenes individuelle behov og ønsker og kan dessuten skape større grad av forutberegnelighet. Motivet kan f.eks være å hindre likedeling ved en eventuell separasjon eller skilsmisse, å spesialregulere oppgjøret etter den ene ektefellens død eller å hindre at eiendeler blir gjenstand for kreditorbeslag.

Side 77

 

Utvalget mener at det også i fremtiden bør være adgang til å inngå visse avtaler om formuesordningen. Det heter i utredningen på s 96:

« Ektefeller eier gjennomgående større verdier enn tidligere, og de verdier som inngår i et delingsoppgiør vil ofte være innbragt av den ene ektefelle alene og ikke være ervervet gjennom ektefellenes felles innsats under ekteskapet. Også den økte skilsmissehyppighet, særlig etter kortvarige ekteskap har ført til behov for å kunne avtale avvik fra likedelingsregelen.

Ved gjengifte – som i dag skjer i adskillig større utstrekning enn tidligere – vil ektefellene gjennomgående bringe med seg større verdier inn i ekteskapet enn hva som er tilfellet når yngre mennesker gifter seg. Videre vil det ved gjengifte kunne være behov for særlig regulering av formuesordningen som følge av at den ene eller begge ektefeller har barn fra tidligere ekteskap. Utvalget mener at man må godta avtaler om særeie, helt eller delvis. Diskusjonen om begrensninger i avtalefriheten har særlig dreiet seg om man bør godta mer begrensede ordninger.»

Det sterkeste argumentet mot en omfattende avtalefrihet er etter utvalgets syn at regelverket kan bli uoversiktlig. Og fordi virkningene av en avtale om formuesordningen normalt vil inntre lenge etter at avtalen er inngått, kan det være vanskelig å forutse hvilke virkninger avtalen vil få. Avtalen kan dermed få utilsiktede og negative konsekvenser for ektefellene.

Utvalget mener at hensynet til den svake part må tillegges vekt ved spørsmålet om hvor stor avtalefriheten bør være, men at man ikke må overdrive betydningen av dette hensynet. Når ektefellene skal kunne avtale fullstendig særeie, bør de også kunne gjøre det mindre; å avtale mindre vidtrekkende unntak fra lovens regler. Dessuten foreslår utvalget at avtaler om unntak fra deling og andre særlige avtaler om oppgjøret ved separasjon og skilsmisse til en viss grad bør kunne lempes. Også hensynet til ektefellenes kreditorer bør bare tillegges begrenset betydning. Kreditorene har i stor grad vern gjennom reglene i kapittel 10 om gaver mellom ektefeller og i dekningslovens regler. Hensynet til ektefellenes livsarvinger bør etter utvalgets syn tillegges en viss betydning.

Utvalget går etter dette inn for at den gjeldende adgangen for ektefeller til å inngå avtaler om formuesordningen opprettholdes. I tillegg foreslår det en viss utvidelse av avtalefriheten. Det foreslår blant annet at en avtale om særeie bør kunne gjøres tidsbegrenset eller betinget av at ektefellene ikke får felles livsarvinger, se nærmere utvalgets § 9-1 med motiver. Derimot vil utvalget ikke tillate at en avtale om særeie kan begrenses til bare å gjelde ved oppgjør etter den ene ektefelles død («felleseie i live – særeie ved død»).

Etter utvalgets syn bør det fortsatt bare være adgang til å inngå avtaler om fravik fra lovens formuesordning i den utstrekning det har hjemmel i kapittel 9 i utkastet. Men lovens regler bør tolkes liberalt. En avtale må godtas selv om den ikke direkte faller inn under et av de lovbestemte alternativer når den etter sitt inhold ikke avviker fra lovens struktur. Og gyldigheten av en avtale må bero på avtalens innhold og ikke den formulering som har vært brukt.

Gjeldende ekteskapslovgivning har ingen bestemmelse om lemping av avtaler om formuesordningen mellom ektefeller.

Høyesterett har ved to anledninger vurdert om lempingsregelen i avtaleloven § 36 gjelder i forhold til ektepakter. Den første dommen ( Rt-1985-1291) gjaldt en ektepakt som omgjorde tidligere særeie til felleseie. Retten uttalte på s 1295 at lempingsregelen «vanskelig kan ramme – direkte eller analogisk – en slik ren familierettslig avtaleordning som ektepakten innebærer». I en senere dom ( Rt-1990-1094) kom Høyesterett imidlertid til at en ektepakt som overførte en boligeiendom fra felleseie til særeie kunne prøves på grunnlag av en analogisk anvendelse av avtaleloven § 36. Førstvoterende uttaler på s 1097 med støtte av 3 av de andre dommerne: «Jeg tar her ikke standpunkt til det generelle spørsmål om avtaleloven § 36 må få analogisk anvendelse på ektepakter. […] Jeg innskrenker meg til å gi uttrykk for at den ektepakt denne sak gjelder, etter min mening må kunne prøves på grunnlag av en analogisk anvendelse av avtaleloven § 36.» Annenvoterende uttaler imidlertid at han finner det «klart at ektepakter må kunne undergis rimelighetssensur tilsvarende den som etter avtaleloven § 36 gjelder for familierettslige avtaler, med vekt på de særlige hensyn som gjør seg gjeldende på familierettens område».

Ekteskapslovutvalget drøfter på s 146 i delinnstilling II om det bør innføres en egen lempingsregel:

« Utvalget er enig i at det er lite naturlig å la avtaleloven § 36 få anvendelse på avtaler om formuesordningen mellom ektefeller. Ektefellene må i prinsippet ha full adgang til å avtale at det de eier skal være unntatt fra deling ved en eventuell separasjon eller skilsmisse. Hvis en slik avtale helt eller delvis skulle kunne settes til side etter rimelighetsbetraktninger, ville det innebære at midlene ble gjenstand for deling (helt eller delvis). Dette vil også få konsekvenser for rett til uskifte og naturalutlegg. På den annen side finner utvalget at en ektefelle ikke bør være helt avskåret fra å kunne få rettet opp den økonomiske

Side 78

 

skjevhet som en ektepakt kan føre til. Særlig vil en ektepakt kunne virke urimelig hvor ektefellene går fra hverandre etter at ekteskapet har vart i mange år. Forutsetningene ved opprettelsen kan da være vesentlig endret.

I Sverige er det nå gitt en generell lempningsregel for avtaler mellom ektefeller som i sitt innhold er «oskälig», samtidig som det er antatt at også avtaleloven § 36 kan anvendes på avtaler av familierettslig innhold, se AB 12 kap 3 § . I Danmark ble det i den danske ekteskapsloven i 1969 tilføyet en regel om at hvor ektefellene har hatt særeie, «kan det, hvis ægtefællernes formueforhold, ægteskabets varighed og omstændighederne i øvrigt i særlig grad taler derfor, efter påstand af den anden ægtefælle i forbindelse med dom til separation eller skilsmisse bestemmes, at den ene ægtefælle skal yde den anden et beløb for at sikre, at denne ikke stilles urimeligt ringe i økonomisk henseende efter separationen og skilsmissen». Denne såkalte «urimeligt ringe»-regel er blitt forholdsvis meget brukt, og det synes å herske tilfredshet omkring regelens innhold og praktiske anvendelse.

Ved vurderingen av den danske lovs § 56, bør det bemerkes at den ofte er blitt anvendt hvor norsk rett har andre regler som kommer ektefellen til unnsetning. Særlig kan nevnes at dansk rett ikke anerkjenner arbeid i hjemmet som ervervsgrunnlag, og man har heller ikke regler som tilsvarer de regler om vederlagskrav som finnes i ektefelleloven § 25 annet ledd (utk. § 14-1).

Utvalget er kommet til at det i norsk rett bør være en regel som kan avhjelpe urimelige virkninger av en ektepakt som bestemmer at midler skal være unntatt fra deling. Dette synes bl.a påkrevet fordi norsk rett stiller seg avvisende til å bruke avtaleloven § 36 på avtaler om formuesordningen, en holdning som forsåvidt utvalget vil gi sin tilslutning. Ved valget mellom den svenske og danske løsning, finner utvalget at den danske løsning er å foretrekke, jf bemerkningene ovenfor.»

Utvalget foreslår etter dette at avtalen om formuesordningen skal kunne lempes hvis en ektefelle ved separasjon eller skilsmisse blir urimelig dårlig stillet. Lempingen skal bestå i at ektefellen blir tilkjent et beløp av den andre.

Gjeldende rett har ingen uttrykkelig bestemmelse om hvilke rettsvirkninger det bør ha at det er inngått en avtale om formuesordningen som det ikke er hjemmel for å inngå. Men spørsmålet har flere ganger vært oppe i rettspraksis. Normalt blir hele avtalen satt til side. Se f.eks Rt-1976-501. Saken gjaldt en ektepakt om fullstendig særeie for mannen. Det var gjort en ugyldig tilføyelse om at hvis det skulle bli aktuelt med et skifte på grunn av skilsmisse, skulle alt ektefellene eide, anses som felleseie («felleseie i live – særeie ved død»). Førstvoterende uttalte på s 502 med tilslutning av de øvrige dommerne:

« Men resultatet var dog at partene ble enige om å inngå en avtale av det innhold den underskrevne ektepakt viser. Det er ikke bestridt at den dekket deres mening, og noen annen avtale om forholdet har de ikke inngått. Det er da etter min mening ikke mulig å sette en annen tenkt avtale i stedet for den som faktisk ble inngått. I dette tilfelle omfatter ugyldighetsgrunnen det samlede formueskompleks. og det lar seg ikke gjøre å opprettholde avtalen med et annet innhold enn det partene er kommet overens om.»

Selv om resultatet i Rt-1976-501 ble at ektepakten ble satt helt til side, forutsettes det i dommen at det etter omstendighetene kan være aktuelt å sette bare deler av ektepakten til side, jf sitatet foran. Til tross for at det i praksis ikke finnes noen klare eksempler på at Høyesterett har valgt en slik løsning, antar departementet derfor at det etter gjeldende rett er adgang til å sette bare deler av ektepakten til side.

Utvalget drøfter på s 97 til 98 i utredningen hvilke rettsfølger det bør ha at det er inngått en avtale det ikke er hjemmel for å inngå. Det mener at bare de lovstridige bestemmelser bør settes til side hvis disse bestemmelsene er av underordnet betydning i forhold til avtalens øvrige innhold, slik at delvis ugyldighet innebærer at formålet med avtalen likevel langt på vei kan bli realisert. Hele avtalen bør derimot settes til side hvis delvis ugyldighet vil føre til rettsvirkninger som ektefellene verken har forutsett eller ønsket, eller hvor det er vanskelig å bringe på det rene hva som var ektefellenes motiv for å inngå avtalen.

Ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger mot de synspunkter utvalget har gjort gjeldende om avtaler om formuesordningen mellom ektefeller. Den Norske Advokatforening, Juridisk Rådgivning for Kvinner og Landsorganisasjonen støtter uttrykkelig forslaget til lempingregel. Advokatforeningen uttaler imidlertid at formuleringen «urimelig dårlig stillet» er for streng. Det avgjørende bør være avtalens urimelighet, og ikke ektefellens situasjon for øvrig.

Departementet er enig med utvalget i at det også etter den nye loven bør være adgang til å inngå avtaler om formuesordningen som avviker fra lovens normalordning. Departementet slutter seg i det vesentlige til den begrunnelsen utvalget har gitt for sitt syn. Departementet ser – som utvalget – ingen grunn til å gjøre begrensninger i den avtalefriheten som foreligger etter gjeldende rett. Tvert imot bør adgangen på enkelte punkter utvides. De utvidelser utvalget har foreslått, vil bli behandlet nærmere nedenfor i de spesielle motiver til utkastet §§ 42 og 43.

Utvalget har ikke foreslått at avtaler om særeie skal kunne begrenses til bare å gjelde ved oppgjør etter den ene ektefelles død («felleseie i live – særeie ved død»). En adgang til å

Side 79

inngå slike avtaler ville gjøre det mulig å foreta ganske vidtgående manipulasjoner i forhold til reglene om livsarvingenes pliktdelsarv. Departementet slutter seg derfor til utvalgets vurdering.

Utvalget har ikke vurdert om det bør innføres en egen regel om at ektefellene kan avtale at § 59 om skjevdeling ikke skal gjelde mellom dem. Selv om reglene om skjevdeling i flertallet av tilfeller vil lede til de rimeligste resultater, kan det ikke utelukkes at konkrete forhold kan tilsi at det benyttes en annen fordelingsnorm. Loven åpner adgang til å fravike likedelingsprinsippet gjennom avtale, nettopp på bakgrunn av tilsvarende betraktninger. Departementet kan vanskelig se at det bør være snevrere adgang til å fravike skjevdelingsreglene enn reglene om likedeling. Konkret urimelighet i skjevdelingstilfellene vil kunne avhjelpes gjennom unntaksregelen i utkastets § 59 andre ledd. Men det er etter departementets syn mer hensiktsmessig om ektefellene selv kommer fram til ordninger som ivaretar deres spesielle behov. Departementet går etter dette inn for at det bør kunne avtales at reglene om skjevdeling ikke skal legges til grunn.

Departementet har vurdert om bestemmelsen bør tas inn i utkastet § 59 eller i kapittel 9. Det foretrekker det sistnevnte alternativet, særlig fordi fellesreglene i kapittel 9 da også kommer til anvendelse på slike avtaler. Om den nærmere utformingen av bestemmelsen, se de spesielle motiver til § 44.

Departementet er enig i at det bør være visse grenser for adgangen til å treffe avtaler om formuesordningen. Slike begrensninger i avtalefriheten kan gjennomføres enten ved at det i loven uttrykkelig bestemmes hvilke former for avtaler som ikke er tillatt, eller ved at oppregningen av tillatte avtaler gjøres uttømmende. Sistnevnte løsning er i samsvar med gjeldende rett, og er foreslått opprettholdt av utvalget.

Departementet er enig i at det er mest hensiktsmessig å basere seg på en uttømmende regulering av avtalefriheten. Det gir brukerne av loven god oversikt over de foreliggende alternativer. Skulle man i stedet basere seg på å angi i loven hvilke former for avtaler som ikke er tillatt, ville det alltid være en viss risiko for at ektefellene ville finne fram til urimelige ordninger som er oversett under lovforberedelsen. At det er en mulighet for at man under lovforberedelsen kan ha oversett et alternativ, kan for øvrig også brukes som et argument mot å velge formen uttømmende regulering. Loven vil jo da kunne være til hinder for en hensiktsmessig og rimelig avtale om formuesordningen. Sett i lys av at det foreliggende forslaget gir ektefellene en stor grad av avtalefrihet, kan imidlertid dette neppe være noe stort problem. Departementet går følgelig inn for at loven bør oppfattes som en uttømmende regulering av tillatte avtaler om formuesordningen.

Departementet er enig med utvalget i at gyldigheten av en avtale må bero på det reelle innholdet av avtalen og ikke den formulering som er brukt. En ektepakt hvor formuleringer som «skal ikke deles» e l er brukt i stedet for å si at enkelte gjenstander er særeie, må f.eks godtas.

Rettsvirkningene av at en avtale er ugyldig må være at avtalen helt eller delvis settes ut av kraft. Det er vanskelig å regulere nærmere i loven når man kan nøye seg med å sette deler av avtalen ut av kraft, og når hele avtalen blir ugyldig. Dette har heller ikke tidligere vært lovregulert.

Departementet forutsetter at vurderingen etter utkastet bør skje etter de retningslinjer som er skissert av utvalget, se foran. Det antas at de resultater man da vil komme til, i det vesentlige vil være i samsvar med gjeldende rett.

Utvalget har ikke ønsket å innføre en generell lempingsregel for avtaler om formuesordningen, men foreslår en mer begrenset regel om lemping. Den ektefelle som blir urimelig dårlig stilt, skal etter utvalgets forslag kunne tilkjennes et beløp fra den andre.

Etter departementets syn kan behovet for å beskytte den svake part være vel så stort i familieforhold som i alminnelige formuerettslige forhold. Departementet har også vanskelig for å se at adgangen til å lempe avtaler om formuesordningen bør være snevrere enn adgangen til å lempe avtaler om konkrete skifteoppgjør. De argumenter utvalget har anført mot omfattende avtalefrihet i utredningen på s 97, kan nettopp begrunne et slikt syn: Virkningene av avtaler om formuesordningen inntrer som regel først når ekteskapet oppløses. Dette kan være lang tid etter at avtalen ble inngått. Det kan ved avtaleinngåelsen være vanskelig å forutse hvilke virkninger avtalen vil få mange år fram i tiden. Resultatet kan bli at avtalen får virkninger som er tilfeldige og urimelige. Når man har valgt å operere med en omfattende avtalefrihet, bør det være mulig å avhjelpe urimelige resultater gjennom en lempingsregel.

Ekteskapslovutvalget er redd for at en generell regel om lemping vil få uheldige konsekvenser fordi midlene da skal likedeles, og fordi omgjøring av avtalen også kan få betydning for retten til å sitte i uskiftet bo og retten til naturalutlegg. Etter departementets syn kan det forhold at en avtale om

Side 80

formuesordningen kan ha store konsekvenser på ulike felter også tale  for en generell lempingsregel: Regelverket er så komplisert og sammensatt at det kan være vanskelig for ektefellene å få oversikt over alle de følger en avtale om formuesordningen kan ha, selv om ekteskapet skulle bli oppløst etter kort tid. I tillegg kommer at det – hvis det innføres en generell lempingsregel for avtaler om formuesordningen – i den konkrete sak må foretas en helhetsvurdering av om avtalen vil gi urimelige utslag. I denne vurderingen må det også tas hensyn til hvilken betydning en eventuell omgjøring vil få. Hvis det vil være mer urimelig å gjøre om avtalen enn å akseptere den slik den er inngått, kan lemping ikke skje.

Etter at Ekteskapslovutvalget avga sin innstilling har Høyesterett som nevnt, åpnet for en analogisk anvendelse av avtaleloven § 36 på ektepakter, se Rt-1990-1094 og omtalen av dommen ovenfor. Departementet går likevel inn for at det tas inn en regel om lemping av avtaler om formuesordningen i ekteskapsloven. For det første taler informasjonsshensyn for at en slik regel går uttrykkelig fram av loven. Videre er det fortsatt en del usikkerhet om i hvilken grad avtaler om formuesordningen kan lempes. Det vises til førstvoterendes uttalelse om at det ikke tas standpunkt til det generelle spørsmål om avtaleloven § 36 kan anvendes analogisk på ektepakter.

Departementet finner på denne bakgrunn at det også for avtaler om formuesordningen bør innføres en generell lempingsregel. Vurderingstemaet bør være det samme som i avtaleloven § 36 og i utkastets § 65; spørsmålet bør være om resultatet ellers vil bli «urimelig». Departementet finner det naturlig å plassere bestemmelsen i kapittel 9 og ikke i kapittel 14, slik utvalget foreslår.

Lemping vil normalt innebære at avtalen helt eller delvis vil bli satt til side. Resultatet etter den mer begrensede lempingsregelen utvalget foreslår skal derimot være at den ene ektefellen blir tilkjent et beløp av den andre. Etter departementets syn kan det i enkelte saker gi den mest fleksible og rimelige løsningen å sette hele eller deler av avtalen til side, mens økonomisk kompensasjon vil gi den beste løsningen i andre. Departementet kan ikke se at det skulle være alvorlige motforestillinger mot å åpne for begge typer av lemping. Begge alternativer er derfor innarbeidet i departementets utkast, se § 46 andre ledd med spesielle motiver.

 

8.4 Andre typer familierettslige avtaler av økonomisk art

Som det går fram av avsnitt 8.2 og 8.3 er det i gjeldende rett i utgangspunktet full avtalefrihet i forbindelse med aktuelle skifteoppgjør, mens avtaler om formuesordningen som inngås før et aktuelt oppgjør, krever særskilt hjemmel i lov for å være gyldig. Ekteskapslovutvalget foreslår å opprettholde en slik ordning, og departementet støtter dette synet. Andre familierettslige avtaler av økonomisk art følger i gjeldende rett det samme systemet som avtaler om formuesordningen: Avtalene må for å være gyldige ha særskilt hjemmel i loven. Utvalget foreslår ikke noen endringer på dette punktet, og departementet slutter seg til denne løsningen.

Utvalget har ikke foretatt noen samlet drøftelse av i hvilken grad det bør være hjemmel til å inngå avtaler om annet enn formuesordningen. Slike spørsmål er behandlet i tilknytning til de enkelte typer disposisjoner, se f.eks de spesielle motiver til utvalgets § 7-6 om avtaler om å fravike lovens regler om rådighetsbegrensninger (§ 37 i utkastet) og § 16-5 om fastsettelse av bidrag (§ 84 i utkastet). Departementet har fulgt den samme systematikken.

 

9. Noen spørsmål i tilknytning til fordelingen av ektefellenes enkelte eiendeler

 

9.1 Hovedprinsippene

Skifteloven § 50 og ekteskapsloven § 55 a har regler om fordelingen av ektefellenes enkelte eiendeler. Det er her snakk om en rett til å beholde eller motta bestemte eiendeler ved oppgjøret innenfor den verdien en ektefelle har krav på, eller mot vederlag til den andre (naturalutlegg). Reglene om naturalutlegg er praktisk viktige. Det gjelder særlig reglene om retten til å utta felles bolig og alminnelig innbo.

Hovedregelen etter gjeldende rett er at en ektefelle av formue som er felleseie, har rett til å beholde eiendeler som han eller hun fullt ut eller for det vesentlige har brakt inn i felleseiet, hvis det ikke vil være åpenbart urimelig etter forholdene, se skifteloven § 50 første ledd. Andre ledd bestemmer at en ektefelle – uten hensyn til hvem av ektefellene som eier eiendelene – når særlige grunner taler for det, kan gis rett til å ta ut på sin lodd andel eller aksje i boligselskap eller obligasjon som ektefellenes rett til leie av fast bolig er knyttet til, vanlig innbo og løsøre som han eller hun trenger for å fortsette sin næring. Selveierboliger omfattes ikke av andre ledd. Ut over de tilfeller som er nevnt i første og andre ledd, har en ektefelle bare krav på naturalutlegg hvis sterke grunner taler for det, og det ikke er rimelig grunn for den andre ektefellen til å motsette seg det, se tredje ledd. Bestemmelsen er ment

Side 81

som en snever unntaksregel for å hindre åpenbart urimelige resultater.

Eiendeler som er felleseie, og som ingen av ektefellene har krav på etter de nevnte reglene, kan hver av dem kreve solgt etter skifteloven § 51.

Hovedregelen er at særeie skal tilfalle den ektefellen som eier det. Men etter ekteskapsloven § 55 a andre ledd kan en ektefelle, hvis sterke grunner taler for det, gis rett til å løse ut den andres særeieeiendeler av den art som er nevnt i skifteloven § 50 andre ledd.

Ekteskapslovutvalget mener at hovedprinsippene om naturalutlegg i gjeldende rett bør beholdes. Men utvalget foreslår at retten til å overta felles bolig bør gjelde alle former for boliger, slik at også selveierboliger omfattes. Utvalget viser til at det ofte er tilfeldig hvordan retten til boligen er organisert juridisk, og at det ved spørsmålet om naturalutlegg er liten grunn til å skille etter hvilken organisasjonsform som er valgt. På den andre siden foreslår utvalget ikke å videreføre unntaksregelen i skifteloven § 50 tredje ledd. Hovedbegrunnelsen er at domstolene bare i svært få tilfeller har tatt krav etter bestemmelsen til følge. Derimot har det vært ganske mange tvister om bestemmelsen. Den frister etter utvalgets syn til tvister som ikke kan føre fram.

Sju høringsinstanser har uttalt seg om reglene om retten til enkelte eiendeler. Dette er Norges Juristforbund, Den Norske Advokatforening, Den norske Dommerforening, fylkesmennene i Nordland og Vestfold, Norges Bondelag og Foreign Spouses Association. Ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger mot de hovedprinsipper utvalget foreslår.

Også departementet er enig i de hovedreglene om retten til de enkelte eiendeler som utvalget har foreslått. Utgangspunktet bør fremdeles være at skifte av felleseie ikke skal medføre at en ektefelle må overføre eiendeler til den andre. Men som i gjeldende rett, bør det gjøres visse unntak fra dette prinsippet for eiendeler som under ekteskapet i stor grad har vært benyttet av ektefellene i fellesskap. Departementet er enig i at de gjeldende unntaksregler i det vesentlige bør beholdes, men at regelen om naturalutlegg for bolig bør utvides til å gjelde alle boligformer. Som utvalget, kan ikke departementet se noen grunn til at bare enkelte boligformer skal omfattes av bestemmelsen. En annen sak er at den konkrete vurderingen av om en ektefelle skal kunne overta en bolig som den andre eier, vil kunne falle forskjellig ut alt etter hva slags bolig det er tale om. Departementet går på den andre siden ikke inn for å viderføre regelen om naturalutlegg for næringsløsøre. Retten til slike eiendeler bør ikke beskyttes gjennom ekteskapslovens regler. En annen sak er at en ektefelle i praksis trolig sjelden vil motsette seg at den andre ektefellen overtar eiendeler som han eller hun har brukt i sin næringsvirksomhet. Også i andre regler i utkastet som beskytter enkelte eiendeler, som utkastet § 33 om rådighetsbegrensninger, er alternativet næringsløsøre tatt ut.

Departementet er også enig i at den snevre unntaksregelen i skifteloven § 50 tredje ledd ikke bør videreføres, og slutter seg til utvalgets begrunnelse. Departementet har særlig lagt vekt på at regelen i gjeldende rett først og fremt har vært brukt for å få naturalutlegg i selveierbolig. Etter utkastet skal slike boliger kunne tas ut etter andre ledd. Behovet for en regel som skifteloven § 50 tredje ledd vil derfor bli enda mindre etter utkastet enn etter gjeldende rett.

 

9.2 Særlig om gjenstander som ektefellene eier i sameie

Ektefeller eier ofte bolig og innbo i sameie. De kan også eie andre eiendeler sammen. Se nærmere om hvordan sameie kan oppstå m.v i avsnitt 6.

Gjeldende rett har ingen uttrykkelig regel om uttaksretten for sameiegjenstander; de alminnelige reglene om naturalutlegg kommer til anvendelse. Hvis ektefellene eier en eiendel sammen, kan ingen av dem kreve uttak etter skifteloven § 50 første ledd med mindre den ene må anses for i det vesentlige å ha brakt inn eiendelen. Ektefeller eier ofte 50 prosent hver, eventuelt 60/40 prosent. Vesentlighetskravet vil da ikke være oppfylt for noen av dem. For andel eller aksje i boligselskap eller obligasjon som ektefellenes rett til leie av boligen er knyttet til, vanlig innbo eller næringsløsøre kan naturalutlegg imidlertid også for sameiegjenstander etter omstendighetene kreves etter andre ledd. For andre eiendeler kan naturalutlegg bare kreves hvis sterke grunner taler for det og det ikke er rimelig grunn for den andre ektefellen til å motsette seg det, jf § 50 tredje ledd.

Som nevnt i avsnitt 9.1, foreslår både utvalget og departementet at regelen om naturalutlegg for bestemte gjenstander skal utvides til å gjelde alle boligformer. På den andre siden foreslås det ikke å videreføre unntaksbestemmelsen for de tilfeller hvor sterke grunner taler for naturalutlegg. Ekteskapslovutvalget går inn for at reglene om naturalutlegg skal begrenses ytterligere ved sameie: Utvalget foreslår ingen regel om at en ektefelle som ikke fullt ut – men i det vesentlige – eier en eiendel, skal kunne kreve naturalutlegg, slik skifteloven § 50 første ledd tillater i dag.

Side 82

Naturalutlegg kan dermed ved sameie etter forslaget bare kreves for bolig, innbo og nærmgsløsøre, og f.eks aldri for fritidseiendommer, biler eller båter.

Selv om ingen av ektefellene har krav på naturalutlegg, vil det ikke oppstå særlige problemer hvis partene er enige om at de også i fremtiden skal eie eiendelen sammen, at den ene skal overta eiendelen alene eller at eiendelen skal selges. Men det er behov for regler for de situasjoner hvor slik enighet ikke oppnås. Ekteskapslovutvalget foreslår at eiendeler ektefellene eier sammen, i slike tilfeller skal legges ut til ektefellene i fellesskap med mindre en av dem forlanger sameiet oppløst. Hvis partene ikke blir enige om hvordan oppløsningen skal skje, skal sameielovens regler følges. Hvis ikke gjenstanden kan deles uten skade, må den da selges ved tvangssalg etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven, se sameieloven § 15.

Bare Norges Juristforbund og Den Norske Advokatforening har uttalt seg om forslaget på dette punktet. Begge instanser har innvendinger. Det heter f.eks i uttalelsen fra Den Norske Advokatforening:

« Forsåvidt angår eiendeler som er i sameie mellom ektefellene er imidlertid lovutvalget i tvil om ikke gjeldende rett bør opprettholdes slik at eiendelen fortsatt utlegges til den som i det vesentlige har bragt den inn i felleseiet. Eiendelen kan i så fall fortsatt kreves solgt dersom dette kriterium ikke er oppfylt. Lovutvalget er av den oppfatning at denne regel stort sett leder til rimelige resultater og er betenkt over forslaget om at sameiet i disse tilfellene kan kreves oppløst etter sameielovens regler, d.v.s. ved tvangsauksjon. For eksempel kan det virke urimelig at et landsted som er i sameie, men i det vesentligste er innbragt av en av ektefellene, skal selges på tvangsauksjon. Utvalget er derfor under tvil kommet til at gjeldende rett opprettholdes.

Videre er lovutvalget i tvil om hvorledes lovforslaget skal forstås sammenholdt med § 13-6. Etter § 13-1 følger realisasjonsmåten av sameieloven, ifr. tvfbl., mens § 13-6 bestemmer at eiendelen selges etter skifterettens bestemmelse ved offentlig skifte og ved offentlig auksjon ved privatskifte dersom ektefellene ikke er enige om annet.»

Heller ikke departementet er enig med utvalget i at regelen om naturalutlegg for den som i det vesentlige har brakt inn en eiedel, bør utelates i den nye loven. Hvis den ene ektefellen eier en vesentlig større andel enn den andre, vil det etter departementets syn normalt være mer rimelig at han eller hun får eiendelen utlagt til seg enn at den skal selges. Unntak kan likevel tenkes. Men så lenge reservasjonen for åpenbart urimelige tilfeller beholdes, er det etter departementets mening lite betenkelig med en regel om rett til naturalutlegg for den ektefellen som i det vesentlig har brakt inn eiendelen.

Etter departementets syn er det heller ikke noen heldig løsning at salg av eiendelen skal skje etter reglene om tvangssalg i de tilfeller hvor ingen av partene har krav på naturalutlegg og de ikke blir enige om hva som skal skje med eiendelen. Utkastet § 71 har regler om salg av eiendeler, som vil gjelde gjenstander som en av partene eier fullt ut. Departementet ser ingen grunn til å ha andre regler der partene eier gjenstanden sammen. Reglene i utkastes § 71 er – i motsetning til reglene i tvangsfullbyrdelsesloven – spesialtilpasset salg i forbindelse med skifteoppgjør. Reglene i tvangsfullbyrdelsesloven er heller ikke gitt med oppløsning av sameie for øyet. De passer derfor ikke på alle punkter for oppløsning av sameie. Dessuten er de mindre fleksible enn forslaget til regler om salg i utkastet § 71. (Det gjelder selv med de endringer som vil bli foreslått i proposisjonen til ny tvangsfullbyrdingslov, som vil bli lagt fram i løpet av våren.) Departementet går etter dette ikke inn for noen særregel for sameie, slik utvalget foreslår.

 

9.3 Verdsettelsen

 

9.3.1 Prinsippene for verdsettelsen

Etter skifteloven § 50 a første punktum skal eiendeler som en ektefelle skal beholde, verdsettes ved skiftetakst hvis ikke ektefellene er enige om verdien. Det er lagt til grunn i rettspraksis at taksten som hovedregel skal svare til eiendelens omsetningsverdi, se Rt-1973-1391 og senere praksis.

Ekteskapslovutvalget foreslår å opprettholde gjeldende rett på dette punktet. Det heter i delinnstilling II på s 140 til 141:

« I forbindelse med endringer i skifteloven § 125 i 1982 drøftet Stortingets justiskomité en del spørsmål vedrørende verdsettelsen av eiendeler på skifte mellom ektefeller. Flertallet uttalte at takseringen burde «skje på grunnlag av et fornuftig og rimelig skjønn i det enkelte tilfelle. Så langt råd er, bør det søkes unngått at prisen på boligen f.eks. under et felleseieskifte, settes så høyt at ingen av partene ser seg i stand til å overta den», Innst.O.nr.75 (1981-1982) s. 3. Til dette vil utvalget bemerke:

Etter en separasjon eller skilsmisse vil begge parters boligstandard og også levestandard i mange tilfelle bli redusert. En ektefelle som ikke far overta boligen, må skaffe seg et nytt sted å bo. Midler til dette vil ved siden av låneopptak, stort sett være de som stammer fra delingen. Utvalget finner det ikke rimelig at den som overtar boligen, også skal få en økonomisk gevinst på bekostning av den annen. At boligen må selges, og at begge får seg en mindre, vil ofte være et rimelig resultat. Hvor hensynet til barna kommer inn i bildet og tilsier at disse bør bli boende i det tidligere

Side 83

 

felles hjem, vil bl.a det bidrag den annen måtte betale, kunne bidra til å muliggjøre dette. Det enkelte tilfelle bør her vurderes konkret, og ikke gjennom generelle regler om at boliger og eventuelt andre eiendeler skal settes til en lavere verdi enn omsetningsverdien ved delingen. Dette er også regelen i de øvrige nordiske land.»

Ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger mot utvalgets forslag på dette punktet. Også departementet støtter forslaget.

 

9.3.2 Tidspunktet for verdsettelsen

Ikke sjelden har verdien for en eiendel steget eller sunket fra skjæringstidspunktet (se ektefelleloven § 43 og utkastet § 60) og fram til delingen er avsluttet. Det hender også at verdien endres fra taksten er avholdt til delingen er avsluttet. Spørsmålet blir da hvilken verdi som skal legges til grunn i oppgjøret mellom partene.

Gjeldende lovgivning har ingen uttrykkelig bestemmelse om spørsmålet, men det har langt på vei skjedd en avklaring gjennom rettspraksis. Ekteskapslovutvalget skriver om dette på s 141 i  delinnstilling II:

« En viss avklaring skjedde imidlertid ved dommen i Rt-1974-439. Høyesterett inntok her det standpunkt at det i prinsippet var tidspunktet for utlodningen som skulle legges til grunn, men at det av praktiske grunner kan være nødvendig å legge til grunn verdien da skiftetaksten ble holdt. Denne regel er også hovedregelen i Danmark, mens praksis i Sverige er varierende, se SOU 1981:85 s. 362. I senere norsk rettspraksis er dette utgangspunkt blitt noe oppmyket. Rt-1982-906 viser at hvor det skjer forhåndsutlodning, er det tidspunktet for denne utlodning verdien skal knyttes til. Og i en dom i Rt-1984-992 kom Høyesterett til at i et tilfelle da det under et privat skifte var oppnådd enighet om at hustruen skulle utlegges boligen, skulle man legge til grunn verdien på det tidspunkt boligen ble overtatt av henne.»

Ekteskapslovutvalget mener at verdsettelsen i de tilfeller en ektefelle overtar en eiendel han eller hun fullt ut eier, som hovedregel bør skje etter verdien på skjæringstidspunktet. Det viser til at det vil være en rettsteknisk fordel at det samme tidspunktet skal legges til grunn i alle tilfeller hvor delingsgrunnlaget skal avgrenses. Utvalget uttaler dessuten blant annet (delinnstilling II s 142):

« De hensyn som begrunner likedelingsregelen, tilsier ikke at en verdiøkning etter at partene har brutt med hverandre blir delt likt. En slik regel er også i best harmoni med den praksis som bygger på Rt-1977-330, og som innebærer at avkastning av aktiva under oppgjøret tilfaller eierektetellen og således ikke blir gjenstand for deling. Denne praksis foreslår utvalget lovfestet i § 12-4 annet ledd. Det bør videre bemerkes at når verdsettelsen knyttes til tidspunktet for samlivsbruddet, unngår en tvist om hva som er ren verdistigning, og hva som er verdistigning basert på den enkelte ektefelles innsats.

Dersom eiendeler har sunket i verdi, vil også dette utgangspunkt gi rimelige resultater i mange tilfelle. Er verdireduksjonen et resultat av den bruk vedkommende ektefelle har gjort av tingene, er det naturlig at verdireduksjonen ikke skal redusere den annen ektefelles rettigheter. Skulle tidspunktet for delingens avslutning legges til grunn, måtte slik bruk – f.eks. av en bil – medføre vederlagskrav fra den annen ektefelle. Slikt ville komplisere oppgjøret. På den annen side kan det i enkelte tilfelle virke urimelig om verdireduksjoner på en ektefelles hånd skulle være oppgjøret helt uvedkommende. Hvis ektefellens næringsvirksomhet ved samlivsbruddet har en betydelig verdi, men verdien på grunn av konjunkturutvikling eller andre forhold under skiftet blir sterkt redusert, kan det oppfattes som urimelig om eieren skulle utbetale ektefellen et beløp basert på verdier som ikke lenger eksisterer. Hadde oppgjøret gått raskt, ville imidlertid konjunkturnedgangen likevel utelukkende ha falt på eierektefellen. På den annen side kan det i det konkrete forhold være nødvendig med en sikkerhetsventil her.

I praksis blir ca 94 % av alle oppgjør avgjort privat. Det er videre slik at de aller fleste eiendeler overtas av den ektefelle som hadde bragt dem inn i felleseiet, og som etter utvalgets forslag også under ekteskapet vil ha tilhørt ektefellen. Reelt sett vil det derfor ikke skje noen eiendomsoverføring i forbindelse med skifteoppgjøret. Noen formell forhåndsutlodning er derved i praksis ikke nødvendig da utlodningen ikke far betydning for eier- eller rådighetsforholdene. Ved privat skifte – som foretas i det overveiende flertall av oppgjør – skjer oppgjøret ofte i etapper, og kan reelt sett være avsluttet for de neste eiendelers vedkommende før delingen formelt er avsluttet. Også dette er tungtveiende argumenter for den regel utvalget foreslår i annet ledd. Verdsettelsestidspunktet bør ikke bero på hvordan ektefellene formelt har avklart spørsmålene – det vil ofte bero på tilfeldigheter.»

Den Norske Advokatforening støtter utvalgets forslag på dette punktet. Ingen av høringsinstansene har hatt noen innvendinger her.

Justisdepartementet er også enig i utvalgets forslag og slutter seg til den begrunnelsen utvalget har gitt.

Utvalget har begrenset regelen om tidspunktet for verdsettelsen til de tilfeller hvor en ektefelle overtar egne eiendeler. Hvor en ektefelle gis rett til å overta en eiendel som partene eier sammen, eller som den andre eier alene, er det etter utvalgets syn naturlig å ta utgangspunkt i verdien på det tidspunktet hvor det er klarlagt at ektefelles gis rett til å overta. Utvalget har ikke foreslått noen uttrykkelig bestemmelse om dette. Den Norske Advokatforening er enig i den løsningen

Side 84

utvalget har foreslått her, men mener at spørsmålet bør behandles i loven.

Justisdepartementet er enig i det prinsippet utvalget har trukket opp for verdsettelsestidspunktet. Departementet antar at prinsippet er i samsvar med gjeldende rett, se blant annet de refererte avgjørelsene i Rt-1974-439 og Rt-1984-992. Men departementet er enig med Advokatforeningen i at loven blir mer fullstendig om regelen går uttrykkelig fram av loven. Departementet har derfor foreslått en egen bestemmelse om dette, se § 69 andre ledd andre punktum og de spesielle merknadene til denne bestemmelsen.

 

9.4 Renteplikt ved forsinket oppgjør?

Deling av ektefellers formuer tar ofte en del tid. I enkelte tilfeller føler ikke partene selv noe behov for å få avsluttet skifteoppgjøret raskt. I andre tilfeller kan grunnen være at skifteoppgjøret er omfattende og komplisert, at det er tvist om enkeltspørsmål som det tar tid å få løst, eller at den ene ektefellen forhaler oppgjøret.

Ikke sjelden får en ektefelle eiendeler ut over sin lodd. Han eller hun skal da utløse den andre med det overskytende. Gjeldende rett har ingen bestemmelser om plikt til å betale renter av beløpet selv om oppgjøret har tatt vesentlig lengre tid enn vanlig.

Ekteskapslovutvalget har under tvil foreslått en regel om at den ektefelle som har et krav mot den andre, kan tilkjennes renter dersom oppgjøret har tatt vesentlig lengre tid enn vanlig og det er rimelig etter forholdenne å tilkjenne renter, se utvalgets § 13-5 fjerde ledd. Renten skal tidligst kunne regnes fra ett år etter skjæringstidspunktet. Rentesatsen skal være den samme som i de tilfeller hvor en ektefelle må nøye seg med pantsikkerhet i fast eiendom etter utvalgets § 13-5 andre ledd. Utvalget begrunner sitt forslag slik (delinnstilling II s 143):

« At delingen må ta noe tid, ligger i sakens natur. En renteplikt bør derfor tidligst begynne å løpe etter utløpet av hva som kan sies å være «vanlig tid» for slike oppgjør. Utvalget har av rettstekniske grunner tatt utgangspunkt i at det må ha gatt ett år etter de tidspunkter som er nevnt i § 12-4. Utvalget antar at en slik regel om renteplikt i en del tilfelle vil ha positiv virkning ved at den kan bidra til å fremskynde delingen, noe som normalt er til fordel for begge parter. En renteplikt vil også kunne medføre at det blir foretatt delutlodninger eller deloppgjør. Renteplikt vil også motvirke trenering av oppgjøret fra den ektefelle som skal avgi noe til den annen. På den annen side vil utvilsomt regler om renteplikt ytterligere komplisere et oppgjør.

Ved offenlig skilte som avsluttes med en formell utlodning, vil regelen om renteplikt være forholdsvis enkel å praktisere. Men også her kan det oppstå problemer ved at en ektefelle allerede før utlodningen rent faktisk har disponert over eiendeler som stammer fra den annen. Ved privat skifte derimot, vil regler om renteplikt skape åpenbare problember. Ved at privat skifte ofte foregår mer etappevis enn et offentlig skifte, vil et eventuelt rentebeløp måtte baseres på ulike beløp fra ulike tidspunkter. Hertil kommer at de eiendeler som i de fleste skifteoppgjør er av størst betydning, nemlig boligen og innbo, som regel vil være i sameie mellom ektefellene. For andre eiendeler er utvalget videre i tvil om det overhodet er riktig å innføre en slik regel.

Utvalget vil derfor ikke foreslå noen generell regel om renteplikt fra et bestemt tidspunkt. Det er derimot grunn til å ha en slik regel for de mer atypiske oppgjør hvor det kan virke klart urimelig at den ene ektefelle ikke får noen kompensasjon for at delingen tar usedvanlig lang tid.»

Under høringen er det bare Den norske Dommerforening og Den Norske Advokatforening som har hatt bemerkninger til forslaget på dette punktet. Den Norske Advokatforening uttaler:

« Utvalget tiltrer forslaget i 4. ledd om ny regel som hjemler plikt til å svare renter til den ektefelle som har krav mot den annen etter første ledd, men forutsetter at renteplikten først oppstår når det er helt klart at ektefellen bevisst har ønsket å trenere skiftet. Sidestillet hermed vil være fremsettelse av helt uholdbare krav som har karakter av unødvendig trette og som kvalifiserer til rettergangsbot.

Et medlem av utvalget (Eckhoff) anser det lite heldig om man på slutten av et skifte blir henvist til å bevise klanderverdig adferd hos den andre part for å kunne kreve renter. Det forhold at skiftet trekker ut kan skyldes at skiftebehandlingen er omfattende og komplisert, og ikke nødvendigvis at det foreligger noen trenering.»

Den norske Dommerforening mener at uttrykket «lengre tid enn vanlig» bør erstattes med en bestemt tidsfrist, f.eks to år.

Også Justisdepartementet er enig i at den nye loven bør ha en regel om renteplikt ved forsinkede oppgjør, og støtter den begrunnelsen som utvalget har gitt. Departementet er også enig i at det ikke bør gjelde noe ubetinget krav på bli tilkjent renter; det bør være rimelig etter forholdene. Til uttalelsen fra Den Norske Advokatforening vil departementet bemerke at renter i første rekke bør ilegges overfor en ektefelle som kan klandres for at oppgjøret har tatt lang tid. Men etter omstendighetene kan det også være rimelig å pålegge renteplikt selv om ektefellen ikke kan klandres; f.eks der grunnen til at skiftebehandlingen har tatt tid er at den er unormalt omfattende og komplisert. Han eller hun vil uansett kunne ha hatt en betydelig økonomisk fordel av at oppgjøret har trukket ut, samtidig som forsinkelsen kan ha skapt

Side 85

økonomiske problemer for den andre. Det bør derfor være mulig å bli tilkjent renter uten at det er nødvendig å bevise at ektefellen kan klandres.

Departementet er enig med Den norske Dommerforening i at det bør fastsettes en bestemt minstefrist for å kreve renter fremfor en mer skjønnspreget regel om at oppgjøret må ha tatt vesentlig lengre tid enn vanlig, slik utvalget har foreslått. Med en regel om minstefrist vil det være klarere for partene hva de har å holde seg til, og man kan unngå en del unødvendige tvister.

Til tross for at utvalget mener at renter først skal kunne tilkjennes når oppgjøret har tatt mer enn omkring to år (se delinnstilling II s 144), skal renten kunne regnes fra (tidligst) ett år etter skjæringstidspunktet. Departementet har funnet det unaturlig å operere med to forskjellige frister her. Det kan virke som en tilfeldig fordel at den som har måttet vente i f.eks to år, også skal kunne bli tilkjent renter for det andre året, mens den som har ventet noe mindre enn to år, ikke skal kunne det. Etter departementets syn bør derfor fristen for når krav om renter kan settes fram og når rentene skal beregnes fra, være den samme. Etter departementets syn er to år en passende frist.

Side 86

 

 

 

IX Forholdet til ektefellenes kreditorer

 

1. Utgangspunktet og hovedprinsippet

Etter gjeldende rett svarer hver av ektefellene som hovedregel bare for egen gjeld, se ektefelleloven § 30. Det innebærer blant annet at kreditorene bare kan ta beslag i debitorektefellens eiendeler. Hvis ektefellene eier en gjenstand i sameie, kan den enkelte ektefelles kreditorer bare ta beslag i den ideelle andel denne ektefellen eier. Se om enkelte spørsmål hvor ektefellene eier en bolig sammen i delinnstilling II s 103.

Ekteskapslovutvalget foreslår å opprettholde grunnprinsippet om at hver av ektefellene bare er anvarlig for den gjeld han eller hun selv måtte ha. Ingen av høringsinstansene går imot dette. Også departementet går inn for å opprettholde gjeldende rett på dette punktet.

For at begge ektefellene skal bli ansvarlige overfor en kreditor, må det foreligge et forpliktelsesgrunnlag for hver av dem. De har f.eks tatt opp et lån i felleskap, eller den ene ektefellen har kausjonert for den andres gjeld. I slike tilfeller kommer de alminnelige formuerettslige reglene til anvendelse. Slike regler vil ikke bli behandlet nærmere her.

Ekteskapslovgivningen har enkelte unntak fra hovedregelen om at hver av ektefellene bare er ansvarlig for egen gjeld. Se særlig avsnitt 2 nedenfor om retten til å inngå avtaler på begge ektefellenes vegne. Kreditorenes behov for beskyttelse mot gaver og gavelignende disposisjoner mellom ektefeller er behandlet i avsnitt 3.

 

2. Regler som gir en ektefelle rett til å forplikte den andre

Ektefelleloven §§ 7 til 10 gjør unntak fra hovedprinsippet om at en ektefelle ikke kan forplikte den andre. Reglene betyr lite i praksis.

Etter ektefelleloven § 7 har hver av ektefellene under samlivet i forhold til tredjepersoner rett til på begges ansvar å foreta «slike rettshandler for det daglige hushold eller oppfostringen av barna som sedvanlig blir foretatt i disse øyemed, herunder avtale om leie av husrom som er bestemt til felles bolig». Samme rett har ektefellene med hensyn til rettshandler «som går ut på å skaffe det som er nødvendig for å tilfredsstille deres særlige tarv overensstemmende med ektefellenes kår og stilling». Bestemmelsen må ses i sammenheng med § 1 om underholdsplikt.

Ektefelleloven § 7 brukes ikke så ofte, men er ikke helt upraktisk. Om behovet for en slik regel uttaler Ekteskapslovutvalget i delinnstilling II på s 92:

« Reglene i § 7 har sin bakgrunn i en tid det var mer alminnelig at én ektefelle, i alminnelighet kvinnen, ikke hadde egne inntekter og var avhengig av tilskudd fra den annen for å få dekket helt nødvendige behov. Denne situasjonen er vesentlig endret. Også av andre grunner er det i dag mindre behov for slike regler. Kreditt ved kjøp av dagligvarer ytes i dag ikke så ofte som før. Innkjøp skjer i stor utstrekning i selvbetjeningsforretninger hvor kontant betaling inngår som en vanlig oppgjørsform. Er det tale om ytelser som ennå gis mot kreditt, f.eks. tannlegebehandling, vil nok den annen ektefelles medansvar fortsatt kunne ha betydning.

Har en familie behov for midler for å få dekket elementære behov, vil det kunne ytes sosialhjelp. For slik hjelp kan en ektefelle bli ansvarlig innenfor rammen av sin underholdsplikt dov 5. juni 1964 nr. 2 § 3 nr. 4).»

Utvalget mener likevel det er behov for en regel om representasjonsrett. Det viser særlig til at ektefellene ofte utad fremstår som en enhet. Det er derfor naturlig at begge hefter for avtaler som en av dem inngår i forbindelse med det daglige underhold m.v.  Departementet støtter dette synet, og slutter seg til den begrunnelsen utvalget har gitt.

Et flertall i utvalget – Grønseth, Lien Utvik, Holmøy, Stray Ryssdal, Roll Matthiesen og Torsnes – mener at representasjonsretten bør begrenses, slik at en ektefelle ikke lenger skal kunne forplikte den andre med utgifter som er pådratt til dekning av sine personlige behov. Flertallet begrunner sitt syn slik (s 111 i delinnstilling II):

« En slik regel vil ikke bare være til hjelp for den svakere ektefelle. Betydningen av regelen vil også være at den ene ektefelle rammes fordi den annen ektefelle bruker sine egne midler til mindre aktverdige behov og derfor belaster sin ektefelle ved kjøp av mer nødvendige ting.»

Mindretallet – Lødrup, Lillestøl og Totland – ønsker ingen endring på dette punktet.

Under høringen har bare tre instanser uttalt seg om utkastet på dette punktet, nemlig Foreign Spouses Association, Den Norske Advokatforening og Kristelig Folkeparti. Alle tre instanser støtter mindretallets syn. Det heter f.eks i uttalelsen fra Den Norske Advokatforening:

Side 87

 

« Det er fortsatt mange kvinner (og i noen tilfeller menn) som er hjemmearbeidende mens barna er små og som derfor ikke har egen inntekt. Utvalget mener at det særlig er i forbindelse med dekning av egne personlige behov det i disse tilfellene er bruk for en representasjonsrett, f.eks. utgifter til tannlegebehandling og lignende hvor det ofte ytes kreditt.»

Departementet er enig med mindretallet og de høringsinstanser som har uttalt seg om spørsmålet, i at det fortsatt kan være et visst behov for å la representasjonsretten gjelde utgifter til dekning av egne personlige behov. Til illustrasjon kan nevnes en avgjørelse i RG-1979-s 561 hvor en tannleges krav mot ektefellen til en pasient førte fram. Departementet kan ikke se at den innvending flertallet gjør gjeldende er så tungtveiende at det bør føre til en innskrenkning av gjeldende rett på dette punktet. Departementet støtter etter dette mindretallets forslag.

Ektefelleloven § 8 har regler om sanksjoner mot en ektfelle som misbruker retten etter § 7. Etter ektefelleloven § 9 kan en ektefelle på den andres vegne treffe visse tiltak som ikke kan utsettes, hvis ektefellen er syk eller fraværende. Ektefellen kan også oppebære den andres inntekter, og, hvis det er «uomgjengelig nødvendig» for å skaffe midler til familiens underhold, avhende eller pantsette hans eller hennes eiendeler. § 10 bestemmer at en godtroende tredjemann vinner rett etter avtaler han har inngått med den ene ektefellen om løsøre som ektefellen har fått overlatt av den andre til bruk i sin ervervsvirksomhet.

Ekteskapslovutvalget mener at behovet for å ha sanksjonsregler tilsvarende ektefelleloven § 8 er så lite at den nye loven ikke bør kompliseres med slike regler. § 9 går etter utvalgets syn neppe lenger enn de alminnelige ulovfestede formuerettslige regler om disposisjoner som foretas for å ivareta andres interesser. Det er dessuten mindre behov for regler om å avhende og pantsette den andres eiendeler. Og godtroende tredjepersoner som omfattes av § 10, er nå beskyttet etter lov om godtroerverv av løsøre av 2 juni 1978 nr 37. Utvalget konkluderer etter dette med at den nye ekteskapsloven ikke bør ha regler tilsvarende ekteskapsloven §§ 8 til 10.

Ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger mot forslaget om at de nevnte bestemmelsene ikke videreføres i den nye loven. Også departementet er enig i utvalgets konklusjoner på dette punktet, og slutter seg til de argumenter utvalget har gjort gjeldende. Departementet tilføyer at en ektefelle i noen av tilfellene som omfattes av ektefelleloven § 9, langt på vei også vil være hjulpet av reglene om nødrett.

Ektefelleloven § 31, jf § 32 har regler som begrenser en ektefelles ansvar for gjeld som begge ektefeller hefter for etter § 7, etter at partene er separert eller skilt, eller formuesfellesskapet er opphevet på annet grunnlag. Utvalget har, uten å drøfte det, ikke foreslått å videreføre bestemmelsene. Heller ikke departementet går inn for at den nye loven skal ha slike bestemmelser. Reglene er lite praktiske og bidrar til å komplisere regelverket.

 

3. Kreditorenes behov for beskyttelse mot gaver og gavelignede disposisjoner mellom ektefellene

Siden kreditorene som hovedregel bare kan foreta beslag i eiendeler som debitorektefellen eier, vil formuesoverføringer mellom ektefellene kunne være til skade for kreditorene. Det gjelder både ved gaver og ved avtaler mellom ektefellene om formuesordningen.

Hensynet til ektefellenes kreditorer tilsier at gaver og gavelignende disposisjoner mellom ektefellene for å være gyldige overfor kreditorene må være foretatt i ektepakts form og at ektepakten tinglyses. Ekteskapslovutvalget uttaler om behovet for tinglysning i delinnstilling II på s 119:

« Når den ene ektefelles økonomi blir svekket ved at det gis gaver til den annen, er det behov for notoritet. Det bør være klart hva gaven gikk ut på, og når den ble gitt. Fellesskapet mellom ektefellene vil lett kunne friste til antedatering av transaksjoner som er svikaktige overfor kreditorene. Tinglysning vil også gi en viss publisitet. Slike overføringer kan i seg selv være egnet til å vekke kreditorenes oppmerksomhet, og dermed gjøre det mulig for dem å ta de nødvendige skritt for å sikre sine krav.»

Om de nærmere reglene om ektepakter og tinglysning av ektepakter, se de spesielle motiver til kapittel 10.

Dekningsloven § 5-2 tredje og fjerde ledd har regler om omstøtelse av gaver mellom ektefeller og av overføringer fra den ene ektefellens rådighetsdel til den andres, se nærmere om reglene i delinnstilling II s 93 til 95. Bestemmelsene gjelder ved tvangsakkord, konkurs og ved skifte av insolvent dødsbo, se § 5-1. Ektefelleloven § 36 og § 37 har lignende regler som fortrinnsvis gjelder utenfor offentlig insolvensbehandling, se § 37 a. Har en ektefelle gitt den andre en gave, kan den som da hadde en fordring på giveren, og som ikke kan få full dekning hos denne for sin fordring, holde seg til den andre ektefellen for verdien av det som er overført. Unntak gjelder hvis giveren utvilsomt fortsatt var solvent etter at gaven var gitt, ektefelleloven § 36. En

Side 88

tilsvarende rett har kreditorene hvis debitorektefellen ved skifte av felleseiet har gitt avkall på noe som han eller hun eier, og som ikke etter loven skulle tilfalle den andre, se § 37.

Dekningslovens regler ble vedtatt 8 juni 1984. Samtidig fikk ektefelleloven §§ 36 til 37 a den ordlyden bestemmelsene har i dag. Ekteskapslovutvalget har funnet at reglene er tilfredsstillende, og at de passer i forhold til utkastet til ekteskapslov. Det har derfor tatt inn reglene i ektefelleloven §§ 36 til 37 a i utkastet uten realitetsendringer. Det foreslås heller ikke noen realitetsendringer i dekningsloven § 5-2.

Ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger mot utvalgets forslag på dette punktet.

Også departementet er enig i at det ikke er behov for å foreta realitetsendringer i dekningsloven § 5-2, og at reglene i ektefelleloven §§ 36 til 37 a bør overføres til den nye ekteskapsloven med det samme innholdet som de har i dag. Reglene ble nøye vurdert i forbindelse med vedtakelsen av dekningsloven i 1984. Samtidig ble forholdet mellom regelsettene vurdert. Det har ikke inntruffet omstendigheter etter 1984 som skulle tilsi at reglene nå bør endres. Reglene lar seg dessuten godt innarbeide i utkastet til ekteskapslov.

Ektefelleloven § 34 har en regel om at en ektefelle hvis inntekt i løpet av et kalenderår har gitt overskudd, vederlagsfritt kan overføre inntil halvparten av overskuddet til den andre. Bestemmelsen gjelder både overskudd ved vanlig lønnsvirksomhet og ved selvstendig næringsvirksomhet. Det kreves ikke at det opprettes ektepakt. Men giveren må sette opp et dokument hvor størrelsen av overskuddet angis. Giverens underskrift må bekreftes av to vitner. Det er også et vilkår at giveren beholder tilstrekkelige midler slik at han eller hun fortsatt er solvent. – En overføring etter § 34 anses ikke som en gave i relasjon til omstøtelsesreglene for gaver i dekningsloven § 5-2, se § 5-2 fjerde ledd siste punktum.

Ekteskapslovutvalget har vært i tvil om det er noen grunn til å opprettholde regelen i ektefelleloven § 34. Det heter i delinnstilling II på s 121:

« Da slike overføringer ikke kan rammes av reglene om omstøtelse av gaver i dekningsloven § 5-2, er det fare for at inntektsoverføringen blir motivert av ønske om å unndra midler fra forfølgning fra avhenderens kreditorer. Utvalget tillegger ikke dette moment avgjørende vekt. Det vises i denne forbindelse til at regelen ikke ble foreslått endret eller opphevet ved konkurslovrevisjonen i 1984. Utvalget vil imidlertid peke på at regelen brukes svært lite, og følgelig ikke synes å fylle noe vesentlig praktisk formål. Når utvalget likevel går inn for å beholde den. er det fordi den prinsipielt sett bygger på en positiv holdning til å stille ektefellene likt med hensyn til det overskudd den ene oppnår.

Utvalget er kjent med at begrepet overskudd er tvetydig og uklart. Et overskudd i en næringsvirksomhet kan være resultatet av bl.a en rekke regnskapsmessige disposisjoner av skjønnsmessig karakter, hvor også skattereglene spiller en sentral rolle. Utvalget finner at de tvilsspørsmål som måtte oppstå her, må løses gjennom praksis.»

Bare to høringsinstanser har hatt kommentarer til utkastet på dette punktet. Den Norske Advokatforening mener at regelen i ektefelleloven § 34 ikke vil få nevneverdig betydning, blant annet fordi det er vanskelig å vite hva som ligger i begrepet overskudd. Trondheim byrett går inn for at bestemmelsen opprettholdes. Men det vises til at regelen er praktisk talt uten betydning så lenge det kreves at dokumentet skal bekreftes av to vitner. Det heter i uttalelsen:

« Dette er for tungvint for folk flest. Det må etter mitt skjønn være tilstrekkelig at overføringen gjennomføres i selvangivelsen. Dette gir like meget notoritet som et vitnebekreftet dokument, som jo ikke skal tinglyses noe sted.»

Justisdepartenentet er, som utvalget, i tvil om bestemmelsen om overføring av overskudd bør videreføres i den nye loven.

Overføringer som i dag kan skje i medhold av ektefelleloven § 34, vil uten en slik bestemmelse i mange tilfeller måtte betraktes som gaver. Det vil for det første innebære at de alminnelige formreglene for gaver kommer til anvendelse på slike overføringer. Formkravene for gaver og overføringer etter ektefelleloven § 34 er i det vesentlige overensstemmende. I begge tilfeller kreves skriftlighet og to vitner. Den viktigste forskjellen består i at ektepakter om gaver må tinglyses, mens det ikke gjelder noe tilsvarende krav for overføringer etter ektefelleloven § 34. Etter departementets syn vil det ikke innebære noen urimelig merbelastning om overføringer av overskudd som må betraktes som en gave, må skje i ektepakts form. For kreditorene vil en slik løsning være gunstig. Ettersom ektepakter skal tinglyses, vil det være lettere for kreditorene å skaffe seg kunnskap om en ektepakt enn en avtale etter § 34.

Etter ektefelleloven § 34 er det et vilkår for at overføring av overskuddet skal stå seg i forhold til giverens kreditorer, at giveren har beholdt tilstrekkelig midler slik at han eller hun fremdeles er utvilsomt solvent. For gaver blir resultatet et stykke på vei det samme etter dekningslovens omstøtelsesregler. Gaver av en viss størrelse som er ytet mellom ektefeller

Side 89

i tidsrommet to til fem år før fristdagen, kan omstøtes dersom giveren ikke fremdeles var utvilsomt solvent, se dekningsloven § 5-2 tredje ledd andre punktum. Er gaven ytet mindre enn to år før fristdagen, kan den alltid omstøtes, se dekningsloven § 5-2 tredje ledd første punktum. I slike tilfeller vil dermed omstøtelsesadgangen være videre etter dekningslovens regler enn etter ektefelleloven § 34. På den andre siden kan omstøtelsesreglene bare påberopes i forbindelse med en kollektiv gjeldsforfølgning, mens gyldighetsvilkårene i ektefelleloven § 34 også kan påberopes av en enkeltforfølgende kreditor.

I de tilfeller hvor det er naturlig å betrakte en overføring av overskudd fra den ene ektefellen til den andre som en gave, er det etter departementets syn rimelig at de alminnelige reglene om omstøtelse skal gjelde. Når vi først har regler om omstøtelse av gaver mellom ektefeller, har departementet vanskelig for å se at overføring av overskudd som ikke har sammenheng med arbeidsfordelingen mellom ektefellene, jf nedenfor, ikke skal kunne omstøtes.

Dekningsloven definerer ikke hva som skal regnes som en gave. Forarbeidene viser til «det tradisjonelle begrep, slik det er fastlagt i praksis og doktrin», se NOU 1972:20 Gjeldsforhandling og konkurs, s 285. Utgangspunktet er at en gave er en vederlagsfri disposisjon. Men også en gjensidig disposisjon kan være en gave, hvis det er misforhold mellom ytelsene. Det har vært vanlig å anta at en transaksjon, enten den er ensidig eller gjensidig, må ha skjedd med gavehensikt/fremtre som en «gavmildhetsakt» for at den skal anses som en gave. Slik er det etter departementets syn også naturlig å forstå ekteskapslovgivningens regler om formkrav for gaver.

Selv om særregelen for overføring av overskudd i ektefelleloven § 34, jf dekningsloven § 5-2 fjerde ledd siste punktum oppheves, er det etter departementes syn ikke naturlig å anse enhver overføring av overskudd mellom ektefeller som en gave som krever ektepakts form og som kan omstøtes etter dekningsloven § 5-2. En overføring av overskudd fra en yrkesaktiv til en hjemmearbeidende ektefelle må ofte anses som et rimelig vederlag for arbeidet i hjemmet. Det er her tale om gjensidige ytelser mellom ektefeller som ikke har preg av å være en «gavmildhetsakt». Hvis overføringen gjelder et meget høyt beløp, kan det derimot tenkes at deler av beløpet må anses som en gave. Det kan også være tale om en gave hvis begge ektefellene er yrkesaktive og de begge tar del i arbeidet i hjemmet.

For overføringer som ikke kan betraktes som gave, er det etter departementets syn ikke rimelig å stille opp egne formkrav eller omstøtelsesregler. Men den som vil påstå at en overføring fra ektefellen ikke er en gave, bør ha bevisbyrden for det. Og andre omstøtelsesregler, som dekningsloven § 5-9, kan komme til anvendelse. Departementet legger også vekt på at reglene i ektefelleloven § 34 er lite brukt i praksis.

Departementet foreslår på denne bakgrunn at bestemmelsen i ektefelleloven § 34 ikke videreføres i den nye loven, og at dekningsloven § 5-2 fjerde ledd siste punktum oppheves.

Side 90

 

 

 

X Bestemmelser i skifteloven

Som tidligere nevnt, er de materielle bestemmelsene om ektefellers økonomiske forhold spredt i ekteskapsloven, ektefelleloven og skifteloven. Det gjelder blant annet reglene om deling av ektefellenes formuer ved separasjon og skilsmisse. Skifteloven kapittel 7 har slike materielle regler om felleseieskifte mellom ektefeller. Ekteskapslovutvalget foreslår at disse regelen overføres til den nye ekteskapsloven. Begrunnelsen er at det overveiende antall skifteoppgjør skjer privat. Departementet er enig i at alle de materielle reglene om delingen av ektefellenes formuer ved separasjon og skilsmisse bør samles i én lov, nemlig den nye ekteskapsloven.

Skifteloven har også prosessuelle regler om skifte av fellesboer. Utvalget trekker på s 98 til 99 i delinnstilling II fram enkelte spørsmål av prosesuell art. Utvalget mener det ligger utenfor rammen av utvalgets mandat å foreslå konkrete endringer i disse reglene ut over slike endringer som utvalgets forslag til endringer ellers gjør påkrevet. Heller ikke departementet finner det naturlig å gå nærmere inn på slike spørsmål i denne sammenheng.

Side 91

 

 

 

XI Enkelte regler i gjeldende rett som ikke foreslås videreført

 

1. Innledning

Enkelte av reglene i gjeldende ekteskapslovgivning er ikke videreført i Ekteskapslovutvalgets utkast, uten at dette er nærmere begrunnet av utvalget. Det gjelder ekteskapsloven § 55 og ektefelleloven § 21, jf § 29, § 23 tredje ledd første punktum og § 28. Ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger mot at tilsvarende bestemmelser ikke er tatt med i den nye loven.

 

2. Erstatning og oppreisning

Gjeldende ekteskapslov har regler om erstatning og oppreisning i §§ 38 første ledd, 40 og 55.

• 38 første ledd og § 40 gjelder erstatning og oppreisning i forbindelse med at et ekteskap blir omstøtt. Både utvalget og departmentet har foreslått at omstøtelsesinstituttet oppheves. Reglene om erstatning og oppreisning i forbindelse med omstøtelse vil derfor ikke lenger være aktuelle.
• 55 gir krav på erstatning og oppreisning ved dom på skilsmisse på grunn av forhold hvor den ene ektefellen grovt har krenket den andre, og ved separasjon etter § 48 tredje ledd om ekteskapsbrudd og visse forhold som kan likestilles med det. Bestemmelsen gjelder i alle tilfeller hvor grove krenkelser blir dokumentert, selv om skilsmissedommen formelt bygger på en mer nøytral bestemmelse, som § 43 andre ledd om faktisk separasjon, se Arnholm/Lødrup, Familieretten s 183.

Etter departementets syn kan en regel som ekteskapsloven § 55 – hvor det er avgjørende om den ene ektefellen grovt har krenket den andre – bidra til å skjerpe konflikten mellom partene og dermed å gjøre skifteoppgjøret vanskeligere.

Skadeserstatningsloven § 3-5 har generelle regler om oppreisning, som i prinsippet også kan gjøres gjeldende av en ektefelle overfor den andre. Disse reglene er noe snevrere enn oppreisningsregelen i ekteskapsloven § 55. Etter departementets syn er det ikke behov for andre og videre oppreisningsregler for ektefeller enn for andre.

Departementet kan heller ikke se at det er behov for regler om erstatning for det formuestapet som ektefellen måtte lide ved skilsmissen. Reglene om deling av formuen er formulert slik at de tar hensyn til en rekke ulike situasjoner. De har sikkerhetsventiler som skal sørge for at oppgjøret blir rettferdig også i tilfeller som skiller seg fra det normale, se blant annet § 59 om skjevdeling som også åpner for mulighet til å skjevdele midler som er ervervet under ekteskapet, og reglene om vederlagskrav. Andre økonomiske tap, som ikke knytter seg til selve skifteoppgjøret, kan etter omstendighetene kreves dekket etter de alminnelige erstatningsregler. Departementet har på denne bakgrunn ikke foreslått noen regel tilsvarende ekteskapsloven § 55.

 

3. Fortegnelse over eiendeler

Ektefelleloven § 21, jf § 29 gir anvisning på at en fortegnelse over hva hver av ektefellene eier som er opprettet i overvær av to vitner, datert og underskrevet, i tilfelle av tvist skal formodes å være riktig hvis ikke særlige grunner taler imot. Unntak gjelder ved tvist i forbindelse med utleggsforretning eller konkurs. I slike tilfeller skal det avgjøres etter en vurdering av alle relevante omstendigheter hvilken beviskraft fortegnelsen skal ha.

Departementet har ikke foreslått noen regel tilsvarende ektefelleloven § 21, jf § 29. En fortegnelse som er satt opp i nærvær av vitner mv, vil normalt ha stor beviskraft. Men etter departementets syn er det verken behov for eller ønskelig å ha en uttrykkelig regel om at listen skal formodes å være riktig hvis ikke særlige grunner taler imot. Det bør også i slike tilfeller foretas en prøvelse av alle de momenter som kan være av betydning for listens beviskraft.

 

4. Livsforsikring og livrente som den ene ektefellen gir den andre

Etter gjeldende rett blir livsforsikring og livrente som den ene ektefellen gir den andre, mottakerens særeie, se ektefelleloven § 23 tredje ledd første punktum.

Etter utkastet § 61 bokstav b skal krav etter en livrente eller livsforsikring som ikke har gjenkjøpsverdi som ektefellen realisere, kunne holdes utenfor delingen. I andre tilfeller er det etter departementets syn rimelig at verdien av livrenten eller livsforsikringen skal deles på samme måte som andre gaver, hvis ikke partene selv har avtalt at livrenten eller livsforsikringen skal være den berettigedes

Side 92

særeie. Departementet har derfor ikke foreslått noen regel tilsvarende ektefelleloven § 23 tredje ledd første punktum.

Forsikringsavtaleloven §§ 15-1 andre ledd, 15-4 bokstav d og 16-1 andre ledd har regler om forsikringsutbetaling ved den ene ektefellens død. (Reglene har avløst de tidligere reglene i ektefelleloven § 23 tredje ledd andre punktum.) Hvis forsikringssummen tilfaller ektefellen, skal den etter de nevnte reglene ikke regnes til de midler som skal deles likt med arvingene. Etter departementets syn vil det ikke være inkonsekvent å oppheve regelen i ektefelleloven § 23 tredje ledd første punktum uten at reglene i forsikringsavtaleloven endres. Ektefelleloven § 23 tredje ledd første punktum gjelder livsforsikring og livrente som er tegnet i ektefellens eget navn. Disse rettighetene vil ikke påvirkes av at ekteskapet oppløses. Reglene i forsikringsavtaleloven gjelder derimot forsikringsutbetalinger hvor det var avdøde som var forsikret, men hvor ektefellen er begunstiget eller av andre grunner får utbetalt forsikringen. Forsikringen utbetales i slike tilfeller på grunn av det forhold som førte til oppløsning av ekteskapet, nemlig dødsfallet.

 

5. Bestyrelse av særeiemidler

Etter ektefelleloven § 28 plikter overformynderiet å overta bestyrelsen av særeiemidler som en arvelater eller giver har bestemt at skal bestyres som umyndiges midler.

Arveloven § 32 har en tilsvarende bestemmelse når en arvelater ved testament har fastsatt innskrenkninger i retten til å råde over pliktdelsarv. Se også lov om forsvunne personer m.v § 3. Videre er adgangen til å oppnevne hjelpeverge for myndige personer som på grunn av sinnslidelse, andre psykiske forstyrrelser, senil demens, psykisk utviklingshemming eller legemlig funksjonshemming ikke kan vareta sine anliggender, utvidet, se vergemålsloven § 90a, slik den lyder etter lovendringen 15 juni 1990 nr 29. Etter departementets syn er det ikke i tillegg til de nevnte bestemmelser behov for en regel om bestyrelse av særeiemidler.

Side 93

 

 

 

XII Økonomiske og administrative konsekvenser

Ekteskapsloven skal avløse gjeldende ekteskapslov, ektefelleloven og enkelte regler i skifteloven. Samling av reglene i én lov vil trolig øke tilgjengeligheten. Utkastet tar også på mange andre punkter sikte på å gjøre loven enklere, mer oversiktlig og lettere tilgjengelig for dem den berører. Det innebærer f.eks en forenkling at det foreslås å oppheve reglene om omstøtelse og de fleste av de særlige skilsmissegrunnene som gir adgang til skilsmisse ved dom.

Forslagene i utkastet om regler om inngåelse og oppløsning av ekteskap vil bare medføre mindre administrative og økonomiske konsekvenser. Som eksempler på endringer som vil få en viss administrativ betydning, kan nevnes at forslaget til endringer i vilkårene for å inngå ekteskap vil medføre at prøvingen av ekteskapsvilkårene i en del tilfeller vil bli noe enklere for vigselsmyndigheten. Og det vil lette fylkesmannens og domstolenes arbeid at en ektefelle etter utkastet skal ha et ubetinget krav på separasjon og skilsmisse uten den andre ektefellens ønske og uten noen prøving av grunnlaget for separasjon.

Forslaget om obligatorisk mekling/orientering for ektepar med barn under 15 år vil likevel få økonomiske og administrative konsekvenser for det offentlige. Departementet anslår at den nye ordningen vil innebære en merkostnad på ca 10 millioner kr pr år i forhold til kostnadene ved dagens meklingsordning (1990-kr). Anslaget dekker utgifter til mekler/rådgiver i lønnstrinn 25 beregnet ut fra et gjennomsnittstall på 4 konsultasjoner pr par, og når det legges til grunn at ordningen vil omfatte ca 6.500 par med barn under 15 år. I anslaget er det tatt hensyn til at omtrent like mange par vil falle utenfor meklingsordningen, med de økonomiske og administrative konsekvenser det medfører. Videre vil den foreslåtte ordningen innebære en kvalitativ forbedring slik at man antar at antall saker etter barneloven om samværsrett m.v hos fylkesmannen og domstolene vil bli redusert.

I tillegg til de løpende utgifter til mekling kommer utgifter til oppbygging av kompetanse på lokalt nivå, og da særlig ved en styrking av familievernkontorene. Departementet finner det vanskelig å anslå disse kostnadene på nåværende tidspunkt, men Barne- og familiedepartementet vil komme nærmere tilbake til spørsmålet i en egen Stortingsmelding om familievernets oppgaver og organisering.

Reglene om de økonomiske forhold mellom ektefeller vil ikke få særlige økonomiske eller administrative konsekvenser for det offentlige. Utkastet er forsøkt utformet slik at reglene er klarere og lettere tilgjengelige. Dette kan føre til en viss nedgang i antallet rettssaker om det økonomiske forholdet mellom ektefeller og i antallet begjæringer om offentlig skifte. Se også om enkelte andre administrative endringer i delinnstilling II s 100.

Hovedtrekkene i gjeldende rett om formuesforholdet mellom ektefeller foreslås opprettholdt. Men enkelte av reglene som foreslås kan få ganske stor betydning for det økonomiske forholdet ektefellene imellom. Det gjelder først og fremst forslaget om å utvide adgangen til skjevdeling.

Side 94

 

 

 

Merknader til de enkelte paragrafene

Lovteknisk har departementet her foretrukket vanlig fortløpende paragrafnumrering gjennom hele loven, framfor den kombinerte kapittel-paragraf-numrering som Ekteskapslovutvalget har brukt (§ 1-1, § 1-2 osv).

 

Til kapittel 1

Kapitlet fastsetter vilkårene for å inngå ekteskap. Det avløser første kapittel i gjeldende ekteskapslov. Når det gjelder de mer prinsipielle spørsmål her, vises det til drøftelsen foran i kapittel III avsnitt 2.

 

Til § 1

Bestemmelsen gjelder ekteskapsalder, og svarer til Ekteskapslovutvalgets forslag til § 1-1 og § 1-2. Bestemmelsen er innholdsmessig overensstemmende med utvalgets forslag, med unntak av regelen i § 1 andre ledd andre punktum, hvor departementet foreslår at det skal stilles krav om samtykke fra vergen, dersom begge foreldrene er uten rettslig handleevne, og det er oppnevnt verge. Lovteknisk har departementet foretrukket å innarbeide utvalgets § 1-2 som andre ledd i det som hos utvalget var § 1-1.

Første og andre ledd avløser henholdsvis § 1 og § 2 i gjeldende ekteskapslov. Tredje ledd har ingen direkte parallell i dag, men innebærer ingen endring i forhold til hvordan § 1 praktiseres etter gjeldende rett. Fjerde ledd svarer til ekteskapsloven § 4 første punktum. Andre punktum er ikke gjentatt i utkastet, da rett til uttalelse er hjemlet i forvaltningsloven § 16.

Utvalgets nærmere kommentarer til bestemmelsene er gitt i delinnstilling I på s 94-95. Det går der fram at det bare er foreslått ganske små realitetsendringer i forhold til gjeldende rett.

 

Til § 2

Bestemmelsen gjelder adgangen for personer som er gjort umyndig, eller som har fått oppnevnt hjelpeverge, til å gifte seg. Reglene om umyndiggjorte i første og tredje punktum svarer innholdsmessig fullt ut til Ekteskapslovutvalgets § 1-3, som igjen i alt vesentlig svarer til gjeldende ekteskapslov § 3, jf § 4. Det vises til utvalgets kommentarer i delinnstilling I s 95.

Reglene i andre punktum, jf tredje punktum om personer som har fått oppnevnt hjelpeverge, er nye. Se nærmere om begrunnelsen for reglene i kapittel III punkt 2.4.3. Samtykke fra hjelpevergen vil alltid være nødvendig hvis oppnevningen er gjort generell. Hvis hjelpevergens oppdrag er begrenset til enkelte særlige anliggender, er samtykke bare et krav hvis det naturlig faller innenfor vergens oppdrag å gi slikt samtykke. Det vil det etter departementets syn trolig bare unntaksvis gjøre. Å inngå ekteskap er et meget personlig forhold. Hvis hjelpevergens oppdrag utelukkende knytter seg til rene økonomiske anliggender, vil det f.eks normalt ikke falle innenfor oppdraget å gi samtykke til ekteskapsinngåelse.

Hvis verken verge eller hjelpeverge er oppnevnt, gjelder det ikke noen egen regel om samtykke. Spørsmålet vil da etter utkastet være om den som ønsker å gifte seg, har rettslig handleevne eller ikke, se § 9. Hvis vedkommende har rettslig handleevne, kan ekteskap etter utkastet inngås uten samtykke fra noen. I motsatt fall vil det foreligge en ekteskapshindring. Verge eller hjelpeverge må da eventuelt oppnevnes.

 

Til § 3

Bestemmelsen gjelder slektskap som ekteskapshindring.

Innholdsmessig svarer første ledd fullt ut til Ekteskapslovutvalgets § 1-4 første ledd, som igjen svarer til gjeldende ekteskapslov § 7 første ledd.

Etter at utvalget avsluttet sitt arbeid med delinnstilling I, er det vedtatt ny adopsjonslov (lov 28 februar 1986 nr 8). I forbindelse med vedtakelsen av adopsjonsloven ble ekteskapsloven § 7 endret, slik at § 7 andre ledd nå inneholder bestemmelsene om ekteskapsforbud i forbindelse med adopsjon. I proposisjonens lovutkast er denne bestemmelsen tatt inn uendret, se utkastet § 3 andre ledd.

Tredje ledd i utkastet om halvsøsken svarer til Ekteskapslovutvalgets § 1-4 andre ledd. Bestemmelsen er ny i forhold til gjeldende rett, se nærmere drøftelsen foran i kapittel III avsnitt 2.7.

 

Til § 4

Bestemmelsen, som forbyr bigami, svarer til Ekteskapslovutvalgets § 1-5, som igjen svarer til gjeldende ekteskapslov § 9.

Side 95

 

 

Til § 5

Bestemmelsen pålegger i første ledd den som lider av en smittsom sykdom som kan overføres ved seksuell omgang, opplysningsplikt om sykdommen overfor den han eller hun vil gifte seg med. Partene plikter dessuten å la seg veilede av lege om sykdommen. Andre ledd gjør unntak fra legens taushetsplikt.

• 5 svarer til ekteskapsloven § 6, men har fått en mer moderne språkbruk. Ekteskapslovutvalget har ikke foreslått noen tilsvarende bestemmelse.

En sykdom kan anses for å være smittsom selv om den ikke medfører smittefare ved ekteskapsinngåelsen, hvis den senere vil kunne gå over i et smittefarlig stadium.

Ved spørsmålet om hva som er en sykdom som kan overføres ved seksuell omgang, må det tas utgangspunkt i hva legevitenskapen til enhver tid legger i dette begrepet. Ikke bare sykdommer som er nevnt i loven om åtgjerder mot kjønnssykdommer § 1, omfattes. Det kreves ikke at sykdommen regnes som allmennfarlig så lenge den er smittsom.

 

Til kapittel 2

Kapitlet gjelder prøving av ekteskapsvilkårene. Det avløser andre kapittel i gjeldende ekteskapslov. De mer prinsipielle spørsmål er drøftet i kapittel III avsnitt 3.

 

Til § 6

Bestemmelsen om når prøving av ekteskapsvilkårene skal skje, og hvem som skal foreta prøvingen, svarer innholdsmessig helt til Ekteskapslovutvalgets § 2-1, som igjen svarer til gjeldende ekteskapslov § 12.

Når det gjelder terminologien, bruker proposisjonens lovutkast det kjønnsnøytrale ordet «vigsler», framfor «vigselmann», som er brukt i gjeldende lov og i Ekteskapslovutvalgets utkast.

 

Til § 7

Bestemmelsen regner opp de bevis brudefolkene må legge fram til bruk for prøvingen av ekteskapsvilkårene. Den svarer innholdsmessig langt på vei til Ekteskapslovutvalgets § 2-2, som igjen svarer til någjeldende ekteskapslov § 13, bortsett fra de endringer som er nødvendig på grunn av endringer i selve ekteskapsvilkårene. Det vises til delinnstilling I s 40-41 og s 96.

Bokstav c andre punktum er nytt i forhold til utvalgets utkast og gjeldende rett. Tilføyelsen skyldes at departementet i § 2 andre punktum, jf tredje punktum foreslår at den som har fått oppnevnt hjelpeverge, må ha samtykke fra hjelpevergen (eventuelt tillatelse fra fylkesmannen) for å inngå ekteskap, dersom det faller innenfor hjelpevergens oppdrag å gi slikt samtykke.

I bokstav d har departementet tatt inn en bestemmelse om at brudefolkene også må legge fram tillatelse av fylkesmannen etter § 3 andre ledd andre punktum.

I bokstav e er det i forhold til utvalgets utkast sagt uttrykkelig at det må legges fram bevis for at ekteskapet er oppløst etter § 24.

Bokstav f tilsvarer gjeldende ekteskapslov § 13 nr 5. Utvalget har, i motsetning til departementet ikke foreslått å videreføre opplysnings- og veiledningsplikten om seksuelt overførbare sykdommer som ekteskapsvilkår. Det har derfor heller ikke foreslått noen bestemmelse tilsvarende utkastets bokstav f.

Bokstav h har ingen uttrykkelig parallell verken i Ekteskapslovutvalgets utkast eller gjeldende ekteskapslov. Men også i gjeldende rett kreves det dokumentasjon for at det ikke er noe til hinder for at utenlandske statsborgere som ikke er fast bosatt i Norge, inngår ekteskap her. Bakgrunnen for kravet er at det etter ulovfestede lovvalgsregler i de nevnte tilfellene som hovedregel er de materielle ekteskapsvilkårene i utlendingens hjemland som skal legges til grunn, se nærmere kapittel III avsnitt 2.11. Etter departementets syn bør kravet gå uttrykkelig fram av loven.

Etter andre punktum kan vigsleren gjøre unntak fra dokumentasjonskravet når særlige grunner taler for det. Unntaksbestemmelsen er særlig tenkt brukt i tilfeller hvor det er umulig eller svært vanskelig å skaffe dokumentasjon. Det er blant annet tilfellet for flyktninger og personer som er innvilget politisk asyl, og i de tilfeller hvor utlendingens hjemland ikke utsteder slik dokumentasjon. Unntaket skal derimot normalt ikke brukes i tilfeller hvor det er mulig å skaffe dokumentasjon, men hvor partene ønsker å gifte seg så snart at dokumentasjonen ikke kan skaffes i tide.

Etter tredje punktum kan departementet i forskrift bestemme når en utenlandsk statsborger skal anses bosatt i Norge.

 

Til § 8

Bestemmelsen om kontroll med skifte etter tidligere ekteskap svarer innholdsmessig helt til et forslag fra mindretallet i Ekteskapslovutvalget. Det foreslås en ganske vesentlig oppmykning av skifteplikten i forhold til gjeldende ekteskapslov § 11, jf § 13 nr 8, som dessuten er formulert som et ekteskapsvilkår. Skifteplikten skal bare gjelde hvor en ektefelle sitter i uskifte med mindreårige barn og hvor vergen ikke samtykker i at ektefellen

Side 96

fortsatt skal sitte i uskifte. Se nærmere delinnstilling I s 37-38, s 41 og s 96 og kapittel III punkt 2.10 i proposisjonen her.

Henvisningen i andre ledd til skifteloven § 87 a er på bakgrunn av lovendringen 22 juni 1990 nr 40 i departmentets forslag endret til skifteloven § 79.

 

Til § 9

Bestemmelsen gjelder kontroll med at brudefolkene har rettslig handleevne og svarer innholdsmessig til Ekteskapslovutvalgets § 2-4.

Spørsmålet om kontroll med brudefolkenes rettslige handleevne har sammenheng med spørsmålet om alvorlig sinnslidelse og alvorlig psykisk utviklingshemming som ekteskapshindring, jf foran i kapittel III avsnitt 2.5. Det heter i Ekteskapslovutvalgets kommentarer til bestemmelsen (delinnstilling I s 96):

« Etter denne bestemmelse kan vigselmannen, om han har grunn til å tro at noen av brudefolkene på grunn av alvorlig sinnslidelse eller alvorlig psykisk utviklingshemning mangler rettslig handleevne, kreve attest fra offentlig lege eller annen lege som denne utpeker.

Bestemmelsen avløser gjeldende lovs § 13 nr 4 for så vidt angår sinnsyke og høygradig åndssvake. Når utvalget foreslår ekteskapsloven § 5 opphevet, vil sinnsykdom og åndssvakhet i seg selv ikke være noen ekteskapshindring. Inngåelse av ekteskap forutsetter imidlertid en rettslig forpliktende erklæring, og de som ikke er i stand til å avgi en slik forpliktende erklæring, vil ikke kunne inngå ekteskap. At rettslig handleevne foreligger, må vigselmannen ha rett og plikt til å kontrollere.

– – –

• 2-4 gjelder manglende rettslig handleevne av varig karakter. Når det gjelder manglende rettslig handleevne av forbigående karakter – på grunn av bevisstløshet eller sterk rus – er vigselmannen henvist til å vurdere den aktuelle situasjon og utsette vigselen om det skulle være tvil om noen av brudefolkene er i en slik tilstand at han/hun kan avgi et forpliktende ekteskapsløfte.»

Departementet har tilføyd et nytt andre punktum i utkastet til § 9 hvor det blir gitt en egen definisjon av rettslig handleevne. Dette tar utgangspunkt i Ekteskapslovutvalgets forklaring på hva som her menes med rettslig handleevne. Se nærmere i kapittel III avsnitt 3.3.

Dersom en av brudefolkene mangler rettslig handleevne, og mangelen ikke er forbigående, kan vedkommende likevel inngå ekteskap hvis han eller hun blir umyndiggjort eller får oppnevnt hjelpeverge etter vergemålsloven §§ 90 a flg. Vilkårene i § 2 om samtykke fra vergen/hjelpevergen må imidlertid da være oppfylt. Departementet antar at slikt samtykke bare unntaksvis vil bli gitt hvis en av brudefolkene mangler rettslig handleevne.

 

Til § 10

Bestemmelsen om attest for at ekteskapsvilkårene er prøvet, svarer innholdsmessig helt til Ekteskapslovutvalgets § 2-5, som igjen svarer til gjeldende ekteskapslov § 14 (se delinnstilling I s 110).

Departementet har foreslått noen redaksjonelle og språklige endringer i forhold til utvalgets utkast. Blant annet er overskriften endret fra «Ekteskapsattest» til «Attest om at ekteskapsvilkårene er prøvet». -1 Utenriksdepartementets høringsuttalelse heter det om dette:

« Lovutvalget har her erstattet begrepet «attest om at ekteskapsvilkårene er prøvet» (gjeldende lovs § 14) (tidligere lysingsattest) med «ekteskapsattest».

Med ekteskapsattest forstås idag den attest som utenlandsk statsborger som ikke er fast bosatt her i landet og som skal gifte seg for norsk myndighet, må fremskaffe fra egne offentlige myndigheter – og som bekrefter at det etter vedkommende hjemlands lov ikke er noe til hinder for at ekteskapet inngås. Dersom norsk statsborger inngår ekteskap for utenlandsk myndighet, utsteder norsk myndighet en tilsvarende attest. M.a.o. en ekteskapsattest utstedes av et lands myndighet til bruk for vigselsmyndighet i et annet land. Med § 2-5 utvides begrepet til også å gjelde internt norske forhold (vigsel av norsk brudepar for norsk vigselmann).

Utenriksdepartementet finner betegnelsen ekteskapsattest uheldig både i den nåværende snevre betydning og i den foreslåtte utvidede betydning fordi benevnelsen er upresis og lite dekkende og ofte forveksles med vigselattest. På engelsk kalles ekteskapsattest «Certificate of non-impediment of marriage» – på fransk: «Acte de non-opposition à mariage/Certificate de capacité à mariage» – på amerikansk: «Marriage licence» – på italiensk «Nulla osta» og på svensk «Hindersbevis». Man vil foreslå at en ny og mer dekkende betegnelse innføres, f.eks. «prøvingsattest». Dersom man ikke kan finne frem tuen slik, bør de nåværende beholdes (attest om at ekteskapsvilkårene er prøvet/ekteskapsattest).»

Ordet «ekteskapsattest» er bare brukt to steder i Ekteskapslovutvalgets lovtekst, nemlig i overskriften til bestemmelsene som tilsvarer § 10 og i § 14 annet ledd siste punktum i utkastet her. Departementet har da ikke sett tilstrekkelig grunn til å lage en ny kort betegnelse, men har foreslått uttrykket endret til «attest om at ekteskapsvilkårene er prøvet».

 

Til kapittel 3

Kapitlet gjelder formelle krav til inngåelsen av ekteskap. Det avløser kapittel 3 i gjeldende ekteskapslov. De mer prinsipielle spørsmål her er behandlet foran i kapittel III avsnitt 4.

Side 97

Verken utvalget eller departementet har funnet grunn til å gjenta gjeldende ekteskapslov § 20 i utkastet. Det følger indirekte av reglene i kapittel 3 at ekteskap kan inngås kirkelig eller borgerlig. Det er heller ikke tatt inn uttrykkelige regler tilsvarende ekteskapsloven §§ 23 og 24 andre ledd om at adgangen til å bli viet borgelig står åpen for alle, og at vigsleren plikter å foreta vigselen selv om ingen av brudefolkene bor eller oppholder seg i hans eller hennes distrikt. Det har ikke vært meningen å foreta noen realitetsendring.

 

Til § 11

Bestemmelsen om fremgangsmåten ved vigsel svarer innholdsmessig helt til Ekteskapslovutvalgets § 3-1, som igjen svarer til gjeldende ekteskapslov § 27 første og andre ledd.

Departementet har gjort noen språklige og redaksjonelle endringer i forhold til Ekteskapslovutvalgets utkast. Om ordet «vigsler» vises det til kommentarene foran til § 6. Kravet til at to vitner skal være til stede, er – som i gjeldende lov – skilt ut i et eget ledd. Dette gjør det enklere å formulere en henvisning til de kravene som skal være vilkår for at ekteskapet er gyldig, jf nedenfor i kommentarene til § 16.

 

Til § 12

Bestemmelsen regner opp hvem som er vigslere («vigselmenn» i någjeldende lov og Ekteskapslovutvalgets utkast, jf foran i kommentarene til § 6). Den svarer innholdsmessig i det vesentlige til utvalgets utkast § 3-2, som igjen svarer til bestemmelser i gjeldende ekteskapslov § 22 første ledd og § 24 første ledd. Utvalgets utkast er kommentert i delinnstilling I s 96-97.

I bokstav b har departementet tatt inn en bestemmelse om at notarius publicus kan foreta vigsler også utenfor sitt vanlige embetsdistrikt. Dette spørsmålet er ikke drøftet av Ekteskapslovutvalget, men ble tatt opp av Justisdepartementet i høringsbrevet 4 juni 1986. Her het det blant annet:

« I forbindelse med … nevner vi et mindre spørsmål som ofte har vært reist overfor departementet, nemlig om dommere og dommerfullmektiger bør få utføre vigsel utenfor eget embetsdistrikt. Departementet har jevnlig fått spørsmål om dette fra brudefolk som har en venn eller slektning som er dommer, og har – for å oppfylle slike ønsker – ført en liberal praksis med hensyn til oppnevnelse av hjelpedommer. Som ledd i en bedret service kan det imidlertid være grunn til å overveie å lovfeste en rett for dommere/dommerfullmektiger til å utføre vigsler utenfor embetsdistriktet.»

Under høringen har tanken om vigselskompetanse for dommere og dommerfullmektiger også utenfor embetsdistriktet fått støtte fra de instanser som har kommentert spørsmålet – to fylkesmenn og fire domstoler. Justisdepartementet har fulgt dette opp i proposisjonen, se utformingen av bokstav b.

Bokstav c, som særskilt nevner utenrikstjenestemenn, er ny i forhold til Ekteskapslovutvalgets utkast, uten at dette innebærer noen realitetsendring. Spørsmålet ble tatt opp i Utenriksdepartementets høringsuttalelse, der det heter:

« Paragrafen bestemmer hvem som kan være vigselmann. Utenrikstjenestemann er ikke nevnt. Selv om utenriksfagtjenestemann foretar vigsel i egenskap av Notarius Publicus, bør han for fullstendighets skyld nevnes – prinsipalt i teksten, subsidiært med en henvisning til § 4 i lov av 30. juni nr. 20.1955 om «Når norsk tenestemakt kan halda brudvigling i utlandet og utenlandsk tenestemakt i Noreg». Gjeldende lovs § 24 har for øvrig heller ikke referanse til denne loven.»

Justisdepartementet er enig i at det vil gi bedre opplysning om også utenrikstjenestemenn blir nevnt direkte i loven, og har derfor utformet en ny bokstav c om dem. Bestemmelsen viser til lov om utenrikstjenesten § 21, som gir nærmere regler.

 

Til § 13

Bestemmelsen regulerer kirkelige vigsleres adgang til å nekte å foreta vigsler. – Det prinsipielle spørsmålet om prester fortsatt skal kunne nekte å vie fraskilte, er behandlet foran i kapittel III punkt 4.2. Proposisjonens lovutkast svarer innholdsmessig helt til Ekteskapslovutvalgets § 3-3. Denne svarer igjen til bestemmelsene i någjeldende ekteskapslov § 22 andre, tredje og fjerde ledd, jf nærmere om dette i delinnstilling I s 97 jf s 60-61.

 

Til § 14

Bestemmelsen gjelder kontroll med at ekteskapsvilkårene er prøvet, og svarer innholdsmessig helt til Ekteskapslovutvalgets § 3-4. Denne svarer igjen i det vesentlige til gjeldende ekteskapslov § 25, jf nærmere utvalgets kommentarer i delinnstilling I s 97. Det går her fram at utvalget foreslår sløyfet et krav i någjeldende § 25 tredje ledd om ny prøving hvis det er gått fire måneder. – Departementet har ellers foretatt en del mindre språklige endringer i forhold til utvalgets utkast. Blant annet er uttrykket «ekteskapsattest» i andre ledd siste punktum endret til «attest om at ekteskapsvilkårene er prøvet», jf foran i merknadene til § 10.

Side 98

 

 

Til § 15

Bestemmelsen om nærmere formkrav svarer innholdsmessig helt til Ekteskapslovutvalgets § 3-5 første ledd, som er kommentert i delinnstilling I s 97. Det går fram der at fullmaktsbestemmelsen er en forenklet utforming av gjeldende ekteskapslov § 27 tredje ledd. Departementet har ikke fulgt opp utvalgets forslag om rett til å bli viet etter et alternativt vigselsformular, utvalgets § 3-5 andre ledd. Se nærmere drøftelsen foran i kapittel III punkt 4.3.

 

Til § 16

Bestemmelsen om ugyldighet svarer innholdsmessig langt på vei til Ekteskapslovutvalgets § 3-6.

I første ledd har departementet likevel formulert henvisningen til § 11 slik at det ikke blir gjort til et nytt gyldighetsvilkår at to vitner har vært til stede under vigselen. Slik utvalgets utkast var formulert, skulle det føre til ugyldighet om vitner ikke var til stede. Men denne løsningen var nok ikke tilsiktet, jf delinnstilling I s 97, der det heter at utvalget ikke har tatt sikte på noen realitetsendring i forhold til gjeldende ekteskapslov § 28.

Etter gjeldende ekteskapslov §§ 34 og 35 første ledd nr 1 er manglende rettslig handleevne omstøtelsesgrunn. Utvalget og departementet foreslår å oppheve omstøtelsesinstituttet. Det forutsettes at manglende rettslig handleevne kan føre til ugyldighet etter utkastet § 16.

Etter gjeldende ekteskapslov § 35 nr 2 og 6 kan et ekteskap omstøtes også hvis det foreligger andre alvorlige mangler ved den avgitte viljeserklæring: Når en ektefelle ved en feiltagelse har latt seg vie til en annen enn sin forlovede eller uten å ville inngå ekteskap (nr 2), og ved tvang (nr 6). Ekteskapslovutvalget forutsetter at hvis slike mangler ved viljeserklæringen unntaksvis skulle foreligge, må ekteskapet oppløses ved separasjon og skilsmisse (delinnstilling I s 53). Departementet ser ikke bort fra at slike alvorlige mangler ved viljeserklæringen kan medføre at ekteskapet blir ugyldig etter alminnelige ulovfestede ugyldighetsregler, jf utkastet § 16. Det overlater til praksis å trekke opp linjene her.

Mens første og andre ledd i det vesentlige svarer til gjeldende ekteskapslov § 28, er tredje ledd nytt i forhold til gjeldende rett. Departementet viser til Ekteskapslovutvalgets kommentarer i delinnstilling I s 97-98 jf s 51-52.

• 35 andre og tredje ledd setter frister for å gå til søksmål for å få et ekteskap omstøtt blant annet ved de grunner som er nevnt i første ledd nr 2 og 6. Siden departementet har overlatt til praksis å avgjøre om og eventuelt i hvilken utstrekning forhold som nevnt i disse bestemmelsene etter utkastet kan føre til ugyldighet, og siden det uansett vil være tale om svært sjeldne saker, har ikke departemenet foreslått å utvide fristbestemmelsen i tredje ledd.

Utvalget foreslår i sitt utkast til siste punktum i tredje ledd en særregel om vergens rett til å reise søksmål. Bestemmelsen gjelder bare søksmål for å få et ekteskap kjent ugyldig fordi en ektefelle ved ekteskapsinngåelsen var uten rettslig handleevne. Etter departementets syn bør vergen også gis visse rettigheter i andre ugyldighetssaker. Departementet foreslår derfor en generell bestemmelse om vergens stilling i fjerde ledd.

• 28 første ledd første punktum om saker om oppløsning av ekteskap og separasjon bestemmer at saken reises av eller mot en ektefelle personlig selv om han eller hun er umyndig. Etter andre punktum gis vergen rett til å opptre i saken til støtte for den umyndige. Etter tredje ledd er hjelpeverge oppnevnt etter vergemålsloven §§ 90 a flg gitt en tilsvarende rett. Departementet foreslår at en verge eller hjelpeverge gis de samme rettigheter i saker om ugyldighet, se henvisningen til § 28 første ledd, jf tredje ledd i § 16 fjerde ledd første punktum.

Hvis ektefellen mangler rettslig handleevne, bør vergen eller hjelpevergen kunne reise søksmål for å få kjent ekteskapet ugyldig, se fjerde ledd andre og tredje punktum. § 28 andre ledd har en lignende bestemmelse for saker om oppløsning av ekteskap og separasjon, men vilkåret er her noe strengere. (Det kreves at det er påtrengende nødvendig av hensyn til ektefellen å gå til sak.) – Med «rettslig handleevne» menes her en henvisning til de alminnelige regler om prosessdyktighet. Det vil med andre ord være spørsmål om ektefellen er i stand til å opptre i saken.

For at en hjelpeverge skal ha rettigheter etter fjerde ledd, må det falle innenfor hjelpevergens oppdrag å tre inn i saken eller å reise søksmål. Det vil det gjøre hvis oppnevningen er gjort generell. Hvis oppnevningen gjelder enkelte særlige anliggender, vil det trolig bare unntaksvis falle innenfor oppdraget å opptre i saken.

Reglene om hjelpevergens stilling må ses i sammenheng med at adgangen til å oppnevne hjelpeverge har blitt utvidet ved lovendring 15 juni 1990 nr 29, se nærmere kapittel III punkt 2.4.3.

Det kan tenkes at en part som er uten rettslig handleevne, ikke selv er i stand til å reise sak, men ikke har fått oppnevnt verge eller

Side 99

hjelpeverge. I slike tilfeller kan det eventuelt oppnevnes hjelpeverge etter de alminnelige reglene i vergemålsloven. Departementet ser ingen grunn til å ta inn noen regel i utkastet om dette.

Departementet har vurdert om fylkesmannen bør ha en subsidiær adgang til å reise sak i de tilfeller hvor det ikke er oppnevnt verge eller hjelpeverge, på samme måte som i saker om oppløsning av ekteskap i utkastets § 24. Etter departementets syn er ektefellens interesser tilstrekkelig godt varetatt ved reglene om oppnevning av hjelpeverge. Departementet viser til at blant annet ektefellens nære slektninger, fylkesmannen og overformynderiet kan begjære at det oppnevnes hjelpeverge, se vergemålsloven § 90 a første ledd nr 1, jf umyndiggjøringsloven § 3 første ledd.

 

Til § 17

Bestemmelsen svarer innholdsmessig helt til Ekteskapslovutvalgets § 3-7, som avløser mer detaljerte regler i ekteskapsloven § 29. Departementet viser til utvalgets kommentarer i delinnstilling I s 98.

 

Til § 18

Bestemmelsen om ugildhet m.v for vigslere svarer innholdsmessig helt til Ekteskapslovutvalgets § 3-8 og gjeldende ekteskapslov § 30.

 

Til kapittel 4

Kapitlet gjelder oppløsning av ekteskap og separasjon. I gjeldende ekteskapslov er oppløsning av ekteskap regulert i kapittel 5. De mer prinsipielle spørsmål her er behandlet foran i kapittel V. -Departementet har ikke nevnt skilsmisse uttrykkelig i overskriften. Skilsmisse omfattes av oppløsning av ekteskap, se § 19.

 

Til § 19

Denne innledningsbestemmelsen med oversikt over hvordan ekteskap kan oppløses, svarer helt til Ekteskapslovutvalgets § 4-1. (I gjeldende ekteskapslov er det ikke tatt inn en tilsvarende bestemmelse.)

 

Til § 20

Bestemmelsen om separasjon svarer i det vesentlige til Ekteskapslovutvalgets § 4-2.

Første ledd avløser gjeldende lovs §§ 41 og 42. I tillegg slår bestemmelsen fast at hver av ektefellene har krav på separasjon. Departementet viser her til drøftelsen foran i kapittel V avsnitt 3.

Andre ledd gjelder kravet til atskillelse i separasjonstiden, sml ekteskapsloven § 43. Departementet viser her til drøftelsene foran i kapittel V avsnitt 4.1 og 4.2 av spørsmålet om separasjon eller betenkningstid og av de nærmere kravene til atskillelsen. Departementet har ikke ment å gjøre kravet til atskillelse mer restriktivt enn i gjeldende rett. Rettspraksis og administrativ praksis på området vil derfor fortsatt være relevant. Departementet vil særlig understreke at ektefellene i en viss utstrekning må kunne bo sammen eller dra på ferie sammen uten at virkningene av separasjonen dermed faller bort, hvis dette er for at begge skal kunne ha samvær med barna. Det gjelder ikke minst hvor foreldrene ikke bor i samme by eller bygd.

Når det gjelder samliv i en overgangstid eller kortvarige forsøk på å gjenoppta samlivet, har det vært meningen å myke opp praksis noe i forhold til gjeldende rett, se andre punktum. Departementet har gjort en liten endring i forhold til Ekteskapsutvalgets utkast: I utkastet het det at «et kortvarig forsøk» på å gjenoppta samlivet ikke fører til at separasjonen blir uten rettsvirkning. Etter forslag fra Den Norske Advokatforening har departementet foreslått dette endret til «kortvarige forsøk», som departementet mener dekker bedre det også utvalget tok sikte på.

 

Til § 21

Bestemmelsen om retten til å kreve skilsmisse etter separasjon svarer helt til Ekteskapslovutvalgets § 4-3. Den avløser gjeldende lovs § 43 første ledd første og andre punktum. Departementet viser til drøftelsen foran i kapittel V avsnitt 4.3 av separasjonstidens lengde.

 

Til § 22

Bestemmelsen om skilsmisse etter samlivsbrudd svarer innholdsmessig helt til Ekteskapslovutvalgets § 4-4. Den avløser gjeldende lovs § 43 andre ledd første punktum. – I overskriften har departementet foretrukket uttrykket «samlivsbrudd» framfor «faktisk separasjon», som utvalget brukte. Når det gjelder kravet til lengden av atskillelsen i disse tilfellene, viser departementet til drøftelsen foran i kapittel V avsnitt 4.3.

 

Til § 23

Bestemmelsen om skilsmisse på grunn av overgrep svarer innholdsmessig langt på vei til Ekteskapslovutvalgets § 4-5. Den skal erstatte gjeldende lovs § 50.

Departementet har valgt å dele første ledd i to setninger. Det alderdommelige uttrykket

Side 100

« strebet etter livet» er byttet ut med «forsøkt å drepe » , uten at det har vært meningen å endre realiteten. Departementet har dessuten presisert hvilken skyldgrad som kreves: Hensikt ved forsøk på drap og forsett ved alvorlig mishandling. Departementet antar at tilsvarende skyldkrav gjelder etter ekteskapsloven § 50. Bestemmelsen foreslås å gjelde ved særlig alvorlige krenkelser hvor det er av stor betydning for den krenkede ektefellen å få ekteskapet oppløst straks. Det er da etter departementets syn ikke naturlig at uaktsomme handlinger skal omfattes. I slike tilfeller vil den krenkede ektefellen langt på vei være hjulpet ved reglene om separasjon.

Etter gjeldende ekteskapslov § 50 kan alternativet «strebt efter livet» anvendes selv om ektefellen som har begått overgrepet, ikke er strafferettslig tilregnelig. Etter de Øvrige alternativene er derimot tilregnelighet et krav, jf formuleringen «skyldig». Etter utkastet kreves det ikke for noen av alternativene at ektefellen er tilregnelig. Og selv om ektefellen er tilregnelig, er det ikke noe vilkår for å anvende § 23 at han eller hun er straffedømt for forholdet.

I prinsippet kan handlinger som er nevnt i en rekke ulike straffebud, omfattes av «utsatt for alvorlig mishandling». Det gjelder f.eks straffeloven § 219 om vanrøkt, mishandling m.v, og bestemmelser i kapitlene 19, 21 og 22 om henholdsvis forbrytelser mot sedeligheten, mot den personlige frihet og mot liv, legeme og helbred. Hvorvidt det er tale om alvorlig mishandling, må avgjøres konkret ut fra blant annet handlingens art, og graden av alvor. Hvis mishandling skjer flere ganger, kan dette gjøre mishandlingen alvorlig i lovens forstand selv onn det enkelte tilfellet av mishandling isolert sett ikke anses som alvorlig.

Med «forsøkt å drepe» menes forsøk i straffeloven § 49’s forstand. Straffri forberedelse faller utenfor. Straffri forberedelse kan imidlertid være egnet til å fremkalle slik frykt som er nevnt i andre punktum. På samme måte omfatter «utsatt for alvorlig mishandling» i prinsippet bare fullbyrdede handlinger, men forsøk kan falle inn under andre punktum.

Departementet viser for øvrig til drøftelsen foran i kapittel V avsnitt 5 og til utvalgets nærmere kommentarer i delinnstilling I s 99 jf s 86.

 

Til § 24

Bestemmelsen gjelder oppløsning av ekteskap som er inngått i strid med bigamibestemmelsen eller ekteskapsforbudet ved nært slektskap. Den svarer innholdsmessig helt til Ekteskapslovutvalgets § 4-6, som er kommentert i delinnstilling I s 99-100. Bestemmelsen avløser gjeldende lovs § 47 og tvistemålsloven § 417 tredje ledd. Den må også ses i sammenheng med forslaget om å oppheve omstøtelsesinstituttet, se særlig ekteskapsloven § 31.

I innledningen av andre ledd har departementet valgt en annen formulering enn utvalget, for å få klart fram at fylkesmannens plikt til å reise sak bare gjelder dersom ingen av ektefellene gjør det. Likestilt med de tilfeller hvor en av ektefellene har reist sak, skal regnes saker hvor en verge eller hjelpeverge har fremmet sak på vegne av en av ektefellene etter § 28.

 

Til § 25

Bestemmelsen om virkningen av separasjon og skilsmisse svarer innholdsmessig helt til Ekteskapslovutvalgets § 4-7.

I forhold til gjeldende rett innebærer den generelle bestemmelsen i første ledd en forenkling og også innholdsmessig endring i en del relasjoner, se nærmere utvalgets redegjørelse i delinnstilling I s 100-102.

Bestemmelsen i andre ledd svarer til det som i dag følger av gjeldende ekteskapslov § 43 a første ledd og tvistemålsloven § 161.

 

Til kapittel 5

Kapitlet gir regler om behandlingen av saker om oppløsning av ekteskap. Gjeldende ekteskapslov har slike regler i kapittel 5. Departementet foreslår å endre overskriften noe for å tilpasse den til overskriften til kapittel 4.

 

Til § 26

Bestemmelsen gir regler om mekling og orientering i forbindelse med skilsmisse og separasjonssaker. Når det gjelder de mer prinsipielle spørsmål, vises til delinnstilling I s 87 flg og behandlingen foran i kapittel V avsnitt 6. Bestemmelsen avløser ekteskapsloven §§ 44 og 44 a.

Reglene om mekling og orientering gjelder bare i forhold til ektefeller med barn under 15 år. Videre gjelder reglene bare i saker etter §§ 20 og 22, d v s i saker om separasjon og i saker om skilsmisse etter samlivsbrudd. I saker om skilsmisse etter § 21 vil meklingen eller orienteringen ha funnet sted i forbindelse med separasjonssaken. Når det gjelder skilsmisse etter § 23 og oppløsning etter § 24, er dette så spesielle sakstyper at det ikke synes naturlig å stille krav om mekling eller orientering, selv om meklingen og orienteringen bare dreier seg om ordningen med barna. Det samme gjelder i tilfeller hvor sak reises av vergen etter § 28 andre ledd, jf andre ledd siste punktum i § 26.

Etter første ledd første punktum skal

Side 101

ektefeller som ikke er enige om foreldreansvaret, samværsretten eller hvor barnet skal bo fast, møte til obligatorisk mekling, hvor man skal forsøke å komme til enighet om disse spørsmålene. Meklingen vil altså ha et annet innhold enn etter gjeldende rett, hvor formålet bl.a er å drøfte mulighetene for å fortsette samlivet. Formålet med den foreslåtte meklingsordningen er å sikre at barnas tarv blir ivaretatt. Departementet er i femte ledd gitt hjemmel til å fastsette nærmere regler om meklingens innhold.

Som etter gjeldende rett, stilles det bare krav om at man skal ha gjort et forsøk på å komme til enighet.

Ektefeller med barn under 15 år som er enige om ordningen med barna, skal etter tredje punktum møte til obligatorisk orientering før saken bringes inn for retten eller fylkesmannen. Formålet er å drøfte eventuelle ønsker og behov for videre rådgivning, f.eks i forbindelse med den ordningen partene har kommet fram til når det gjelder barna, eller dersom de skulle ha andre problemer med tilknytning til separasjonen eller skilsmissen. Se nærmere kapittel V punkt 6.5. Partene skal gjøres kjent med tilgjengelige meklings- og rådgivningstilbud. Også når det gjelder orienteringens innhold, er departementet gitt hjemmel til å gi nærmere regler, jf femte ledd.

Andre ledd gir visse unntak fra plikten til å møte til mekling eller orientering. Første punktum tilsvarer bestemmelsen i ekteskapsloven § 44 første ledd andre punktum. Det er ikke tatt inn noen bestemmelse tilsvarende tredje punktum i § 44 første ledd. Bakgrunnen for dette er at en slik bestemmelse vil få langt mindre praktisk betydning etter det nye forslaget. Bestemmelsen kom inn i ekteskapsloven ved lov 7 februar 1969 nr 7. Foranledningen til lovendringen var særlig at meklingsplikten var utvidet til å gjelde saker om skilsmisse etter § 48 (utroskap o l). Det nye utkastet har ingen regel som tilsvarer ekteskapsloven § 48. Og det vil dermed bare være i saker om skilsmisse etter § 22, at det kan foreligge en slik situasjon som den som er beskrevet i § 44 første ledd tredje punktum. Departementet antar derfor at det er lite behov for en tilsvarende bestemmelse i den nye loven. På den annen side vil en slik bestemmelse kunne fastsettes i forskrift med hjemmel i tredje ledd tredje punktum, dersom det skulle vise seg at det likevel er praktisk behov for den.

Tredje ledd første punktum slår fast at partene i utgangspunktet plikter å møte personlig. Dette gjelder likevel ikke dersom tvingende grunner er til hinder for det, f.eks ved sykdom eller utenlandsopphold av en viss varighet. Departementet kan gi nærmere regler om unntak fra plikten til å møte til mekling eller orientering, jf tredje punktum. Slike unntak kan fastsettes både i forhold til selve meklingsplikten etter første ledd, og i forhold til plikten til å møte personlig. I forskriften vil man også kunne fastsette regler tilsvarende gjeldende ekteskapslov § 44 siste ledd.

Departementet har vurdert mulige sanksjoner i forhold til ektefeller som unnlater å møte til mekling eller orientering. En mulighet er å gi en slik unnlatelse virkning i forhold til den videre behandlingen av skilsmisse- eller separasjonssaken. Dersom det bare er den ene ektefellen som ønsker skilsmisse, gir imidlertid en slik ordning den andre ektefellen muligheter til å sabotere selve skilsmisse- eller separasjonssaken. Departementet kan etter tredje ledd siste punktum fastsette nærmere regler om hva som skal til for at det skal kunne gis bevitnelse om at mekling er forsøkt eller at det er gitt orientering. Etter departementets syn bør det som utgangspunkt f.eks ikke gis slik bevitnelse dersom den ektefellen som har begjært mekling eller orientering, ikke møter. På grunn av mulighetene for sabotering bør det imidlertid ikke stilles et tilsvarende krav når det gjelder den andre ektefellen. I en situasjon hvor en ektefelle (eller begge ektefellene) til tross for gjentatte innkallinger likevel unnlater å møte, vil antagelig et forsøk på å få partene til å komme til enighet være så håpløst at det uansett synes å være liten grunn til å fremtvinge et personlig fremmøte. På den annen side vil en slik sabotering av møteplikten etter departementets syn måtte inngå som et moment i den helhetsvurdering som skal foretas i en eventuell tvist om barna.

Tredje ledd andre punktum bestemmer at det skal gis bevitnelse om at mekling er forsøkt eller at orientering er gitt, jf den tilsvarende bestemmelsen i ekteskapsloven § 44 a fjerde ledd. Nærmere regler om hva som skal til for at det skal kunne gis bevitnelse, fastsettes av departementet. Med hjemmel i denne bestemmelsen kan det f.eks fastsettes at partene skal være innkalt et visst antall ganger, og at det ikke kan gis bevitnelse dersom den ektefellen som har begjært mekling eller orientering, ikke møter. Reglene må for øvrig ses i sammenheng med plikten til å møte personlig og adgangen til å fastsette forskrifter om unntak fra møteplikten, jf tredje ledd første og tredje punktum.

Fjerde ledd om taushetsplikt er overensstemmende med ekteskapsloven § 44 a tredje ledd.

Femte ledd gir hjemmel for at departementet kan fastsette nærmere forskrifter om meklingens og orienteringens innhold, og om innkallingen og fremgangsmåten.

Side 102

 

 

Til § 27

Bestemmelsen om hvem som skal avgjøre saker om oppløsning av ekteskap, svarer innholdsmessig i det vesentlige til Ekteskapslovutvalgets § 5-1. Gjeldende rett har ingen felles bestemmelse om dette; spørsmålet er regulert i de ulike paragrafer som gjelder separasjon og skilsmisse. I forhold til gjeldende ekteskapslov legger utkastet i større grad avgjørelsene til fylkesmannen. Dette har sammenheng med at lovforslaget gir en ektefelle krav på separasjon og krav på skilsmisse etter ett års separasjonstid, og at adgangen til umiddelbar skilsmisse er sterkt begrenset, jf nærmere om dette i delinnstilling I s 102-103.

I proposisjonen er det foreslått noen språklige og redaksjonelle endringer i forhold til utvalgets utkast: Departementet har foretrukket overskriften «Hvilken myndighet som avgjør saken» framfor utvalgets «Kompetent myndighet». I andre og tredje ledd har departementet valgt å si at avgjørelsen treffes «av en domstol» framfor at avgjørelsen treffes «ved dom» uten at dette er ment å innebære noen endring i hvilken form avgjørelsen skal ha. Videre har departementet foreslått en punktvis oppregning av sakene som etter andre ledd skal avgjøres av domstol.

I andre ledd bokstav c har departementet føyd til at avgjørelsen også skal treffes av domstol når sak blir reist av hjelpevergen etter § 28. Bakgrunnen er at departementet foreslår et nytt tredje ledd i § 28, som gir en hjelpeverge rett til å reise sak.

Tredje ledd er omformulert og utvidet noe i forhold til utvalgets utkast. I stedet for å nevne en rekke krav etter barneloven og ekteskapsloven, foreslår departementet at bestemmelsen skal gjelde alle krav etter de nevnte lovene som har sammenheng med kravet om separasjon eller skilsmisse. Når det gjelder krav etter barneloven, vil ikke dette medføre noen materiell endring. De krav som er aktuelle, er krav om ansvar (eller omsorg) for felles barn, samværsrett og barnebidrag. For krav etter ekteskapsloven vil forslaget innebære at det går klart fram at bestemmelsen omfatter blant annet krav om borett og leie for slik borett og spørsmål om hva som hører til en ektefelles særeie. Det er mer uklart om slike krav faller innenfor «deling av formuen».

I tredje ledd heter det at separasjon etter § 20 og skilsmisse etter § 21 avgjøres av en domstol blant annet når kravet blir reist i en sak om skilsmisse som er brakt inn for retten på et annet grunnlag. Det er her snakk om en adgang til å få spørsmålet om separasjon og skilsmisse avgjort av retten. Hvis partene under rettssaken ombestemmer seg, og ønsker spørsmålet avgjort av fylkesmannen, kan saksøkeren med samtykke av den saksøkte trekke tilbake påstanden og bringe spørsmålet inn for fylkesmannen.

 

Til § 28

Bestemmelsen om partsrettigheter for en umyndig ektefelle m.v svarer langt på vei til Ekteskapslovutvalgets § 5-2, som er nærmere kommentert i delinnstilling I s 103. Som det går fram av utvalgets kommentarer, avløser paragrafen bestemmelser som nå finnes i tvistemålsloven § 419 første og tredje ledd.

I andre ledd er uttrykket «er alvorlig slidende eller sterkt psykisk utviklingshemmet» byttet ut med «mangler rettslig handleevne». Etter departementets syn bør det ikke være avgjørende hvilken diagnose ektefellen har. Spørsmålet må være om ektefellen har rettslig handleevne, det vil si om han eller hun er i stand til å opptre i saken. Endringsforslaget innebærer at også tilfeller av alvorlig sjelelig svekkelse på grunn av somatiske sykdommer, som f.eks hjernelidelser, omfattes. Spørsmålet om en ektefelle mangler rettslig handleevne, må avgjøres etter de samme retningslinjer som ellers ved spørsmål om prosessdyktighet.

Innledningen i første og andre ledd er foreslått endret slik at bestemmelsen i tillegg til å gjelde separasjon og skilsmisse, også omfatter oppløsning av ekteskapet etter § 24 første ledd.

Tredje ledd er nytt. Bakgrunnen for at en hjelpeverge er gitt de samme rettigheter som en verge, er at adgangen til å oppnevne hjelpeverge ble vesentlig utvidet ved lovendring 15 juni 1990 nr 29, se nærmere kapittel III punkt 2.4.3. Det er et vilkår for at tredje ledd skal komme til anvendelse, at det faller innenfor hjelpevergens oppdrag å opptre i eller å fremme sak om oppløsning av ekteskapet eller separasjon. Det vil det gjøre hvis oppnevningen er gjort generell. Hvis hjelpevergens oppdrag er begrenset til enkelte særlige anliggender, antar departementet at det bare unntaksvis vil falle innenfor oppdraget å opptre i eller fremme saken. Saker om separasjon og oppløsning av ekteskap er meget personlige anliggender, selv om de kan få store økonomiske konsekvenser. Hvis hjelpevergens oppdrag utelukkende knytter seg til rene økonomiske anliggender, vil det normalt ikke falle innenfor oppdraget å opptre i eller å fremme sak om oppløsning av ekteskapet eller separasjon.

 

Til § 29

Bestemmelsen om saksbehandlingen for fylkesmannen m.v svarer innholdsmessig

Side 103

helt til Ekteskapslovutvalgets § 5-3, som er kommentert i delinnstilling I s 103. Departementet har foreslått noen mindre språklige eller redaksjonelle endringer. Departementet har videre foreslått at det sies uttrykkelig at klagefristen er tre uker, selv om dette også følger av forvaltningsloven.

 

Til § 30

Bestemmelsen om når det kan gjøres gjeldende at et vedtak er ugyldig, svarer helt til Ekteskapslovutvalgets § 5-4. Departementet vises til utvalgets kommentarer i delinnstilling I s 103.

 

Til del II – formuesforholdet mellom ektefeller

Ekteskapslovutvalget har i sitt forslag gått inn for at loven bør inneholde et eget kapittel om enkelte hovedregler. I utvalgets forslag er det således tatt inn et kapittel 6 med hovedregler om råderett, ansvar for gjeld, deling av formuen når ekteskapet opphører, underholdsplikt og opplysningsplikt om økonomiske forhold. I de etterfølgende kapitlene er det gitt regler som utdyper disse hovedreglene. Departementet er enig med utvalget i at det kan virke pedagogisk at enkelte hovedprinsipper beskrives først, slik at disse ikke forsvinner blant et stort antall unntaksregler og modifikasjoner. Det foreslåtte kapittel 6 kan etter departementets syn imidlertid også virke forvirrende. – Man får for det første et ufullstendig bilde av hva reglene går ut på Det kan videre være noe tilfeldig hvilke hovedregler som har kommet med i kapittel 6 og hvilke regler som ikke står der. Det er også en ulempe med en slik lovteknisk løsning at leseren må forholde seg til regler i to forskjellige kapitler for å få en oversikt over rettstilstanden. – Ved lesing av de øvrige kapitlene i del II må man også forholde seg til den eller de respektive hovedreglene i kapittel 6. Departementet har etter dette kommet til at man ikke bør ha et eget kapittel med hovedregler, men at disse flyttes til de etterfølgende kapitlene. Utvalgets § 6-1 foreslås flyttet til det som tilsvarer utvalgets kapittel 7 («Innskrenkninger i råderetten over visse eiendeler m.v.»). Dette kapitlet blir i departementets forslag kapittel 6. Utvalgets §§ 6-4 og 6-5 foreslås tatt inn i et nytt kapittel, som får plassering som kapittel 7. Utvalgets § 6-2 foreslås flyttet til kapittel 8, og § 6-3 om deling flyttes til kapittel 12 og kapittel 15.

 

Til kapittel 6

Kapittel 6 tilsvarer utvalgets § 6-1 og §§ 7-1 til 7-6.1 kapitlet slås fast grunnprinsippet om at ekteskapet ikke medfører noen begrensninger i ektefellenes råderett over egne eiendeler, i tillegg til at det gis visse unntak for spesielle eiendeler. Formålet med unntaksbestemmelsene er å verne enkelte eiendeler, som partenes felles hjem og alminnelig innbo. Kapitlets overskrift er endret i forhold til utvalgets utkast. Dette har sammenheng med departementets forslag om å plassere hovedregelen sammen med de øvrige bestemmelsene om ektefellenes råderett. Reglene skal avløse bestemmelsene i ektefelleloven § 12 første ledd, §§ 14 til 17 og § 24 a. Det foreslås ingen regel tilsvarende ektefelleloven § 13 om generell begrensning i rådigheten. Se nærmere de alminnelige motiver kapittel VIII avsnitt 5.

 

Til § 31

Bestemmelsens første og andre ledd svarer innholdsmessig fullt ut til Ekteskapslovutvalgets § 6-1. Tredje ledd har et videre anvendelsesområde enn utvalget har foreslått. Departementet har dessuten foreslått enkelte mindre språklige endringer.

Første ledd slår fast grunnprinsippet om at ekteskapet ikke medfører noen begrensninger i en ektefelles rett til å råde over det han eller hun eier når ekteskapet blir inngått eller senere erverver. Bestemmelsen gjelder uansett hva som måtte være bestemt om delingen av formuen ved ekteskapets opphør. Et tilsvarende prinsipp er i gjeldende rett nedfelt i ektefelleloven § 12 første ledd.

En ektefelles frie råderett over egne eiendeler kan, som i gjeldende rett, være begrenset hvis noe annet er bestemt. §§ 32 og 33 har regler om rådighetsbegrensninger ved visse disposisjoner over felles bolig og vanlig innbo. Partene kan avtale ytterligere begrensninger. Også en giver eller arvlater kan bestemme at gaven/arven skal være underlagt visse rådighetsbegrensinger, f.eks at den bare skal kunne avhendes hvis mottakerens ektefelle samtykker i dette.

Andre ledd første punktum slår fast at eiendeler som erverves av begge ektefeller, blir sameie mellom dem. Tilsvarende gjelder etter gjeldende rett, selv om ekteskapslovgivningen i dag ikke har noen uttrykkelig bestemmelse om det. Om i hvilke tilfeller en eiendel etter gjeldende rett anses for å være ervervet av begge ektefeller, se kapittel VIII punkt 6.1. Utkastet innebærer ikke noen endring her.

Av informasjonshensyn er det nevnt i andre punktum at lov 18 juni 1965 nr 6 om sameie i utgangspunktet kommer til anvendelse på eiendeler som er i sameie mellom ektefeller. Departementet vil her særlig peke på sameieloven § 2, hvor det heter at sameierne skal regnes for å ha like store parter hver, når det ikke

Side 104

er grunnlag for noe annet. Den ektefellen som vil hevde at han eller hun eier mer enn 50 prosent av gjenstanden, har dermed bevisbyrden for dette. Se nærmere om forholdet til sameielovens regler i delinnstilling II s 101.

I tredje ledd foreslås det å lovfeste rettssetningen som er utviklet gjennom avgjørelsen i Rt-1975-220 og senere praksis om at arbeid i hjemmet kan danne grunnlag for sameie blant annet i felles bolig og vanlig innbo. Utvalget foreslår at tredje ledd begrenses til å gjelde felles bolig og vanlig innbo. Departementet går inn for at bestemmelsen i prinsippet skal gjelde alle eiendeler som har tjent til ektefellens felles personlige bruk. Utvalget og departementets begrunnelser er gitt i delinnstilling II punkt 7.4 og i kapittel VIII avsnitt 6 foran.

Inn under «eiendeler som har tjent til ektefellenes felles personlige bruk» faller først og fremst felles bolig og vanlig innbo i boligen. Slike eiendeler er derfor uttrykkelig nevnt i lovteksten. Antikviteter, kunstverk mv kan ikke anses som vanlig innbo. Andre eksempler på eiendeler som kan ha tjent til ektefellenes felles personlige bruk, er fritidseiendom, bil og båt. Slike eiendeler går imidlertid ikke automatisk inn under tredje ledd; spørsmålet må vurderes konkret i det enkelte tilfellet.

Gjeldende rett synes å stille større krav for at arbeid i hjemmet skal danne grunnlag for sameie i fritidseiendommer, biler og båter enn i felles bolig og vanlig innbo. Slik bør det være også etter utkastet.

Utvalget tar på s 102 i utredningen standpunkt til en del tvilsspørsmål som ikke er avklart gjennom rettspraksis. Departementet er enig i utvalgets synspunkter. Departementet vil særlig understreke at arbeid i hjemmet etter omstendighetene bør kunne gi grunnlag for sameierett selv om dette arbeidet ikke har vært noen nødvendig betingelse for at ervervet kunne finne sted.

Andre og tredje ledd kan fravikes ved avtale. Hvis avtalen innebærer en gaveoverføring, må den inngås i ektepakts form, se utkastet § 50. Om avkall på medeiendomsrett før et sameie er etablert, se delinnstilling II s 102.

 

Til § 32

Bestemmelsen, som gjelder begrensninger i råderetten over partenes felles bolig, svarer innholdsmessig langt på vei til Ekteskapslovutvalgets § 7-1. Departementet har foretatt en del språklige endringer.

Første ledd svarer langt på vei til ektefelleloven § 14 første og andre ledd, jf § 24 a, men bestemmelsene er utformet noe forskjellig. Den viktigste innholdsmessige endringen er at disposisjoner over fast eiendom som ikke benyttes som felles bolig og som den andre ektefellens eller begges ervervsvirksomhet er knyttet til, etter utkastet ikke skal være underlagt rådighetsbegrensninger, se nærmere i kapittel VIII punkt 5.3.2.

Som i gjeldende rett, sondres det ikke mellom eiendeler som er felleseie og eiendeler som er særeie.

Bokstav a har fått et noe videre anvendelsesområde enn utvalget har foreslått. Bestemmelsen gjelder, som i gjeldende rett, alle tilfeller hvor en fast eiendom brukes som felles bolig. Om eiendommen også brukes til andre formål, som f.eks næringsvirksomhet, er uten betydning. Etter utvalgets forslag skal rådighets begrensningene i de tilfeller hvor en eiendom brukes til flere formål, bare gjelde i den utstrekning eiendommen brukes til boligformål. Pantsettelsesforbudet skal etter utvalgets forslag gjelde eiendommer som hovedsakelig brukes som felles bolig.

«Overdra» omfatter i tillegg til salg gavesalg og rene gaveoverføringer.

Om bokstav b og om kravene til gyldig samtykke, se delinnstilling II s 105-106.

Det foreslås ingen uttrykkelig regel i utkastet for de tilfeller at den andre ektefellen er umyndig, slik ektefelleloven § 14 tredje ledd første punktum har i dag. De alminnelige reglene i vergemålsloven kommer til anvendelse.

Andre ledd skal avløse ektefelleloven § 14 tredje ledd andre punktum og § 17. Etter gjeldende rett kan fylkesmannen avgjøre om disposisjonen skal tillates hvis samtykke nektes eller ikke kan skaffes innen rimelig tid. «Samtykke» omfatter samtykke fra ektefellen og samtykke fra vergen der dette kreves. I utkastet foreslås det at kompetansen legges til skifteretten, se nærmere om begrunnelsen i kapittel VIII avsnitt 5.3.6. Dessuten foreslås det at «uten vesentlig forhandling» endres til «innen rimelig tid». Dette innebærer en utvidelse av regelens anvendelsesområde i forhold til gjeldende rett. Uttrykket «skjellig grunn» i § 17 foreslås endret til «rimelig grunn», uten at noen realitetsforskjell er tilsiktet. Se nærmere om disse vilkårene i delinnstilling II s 106.

Den norske Dommerforening har under høringen gitt uttrykk for at § 32 andre ledd første punktum bør inneholde en bestemt tidsfrist for når spørsmålet om samtykke kan bringes inn for skifteretten. «Rimelig tid» er etter Dommerforeningens syn for ubestemt og kan gi mulighet for unødvendige tvister. Etter departementets mening bør begrepet beholdes. Det er mer fleksibelt enn en fast tidsfrist. Offentlig samtykke kreves sjelden i praksis. Departementet antar derfor at det meget sjelden vil bli tvister om vilkårene for offentlig samtykke er oppfylt.

Side 105

 

 

Til § 33

Bestemmelsen regulerer begrensninger i råderetten over vanlig innbo m.v, og gjelder både for eiendeler som er felleseie og for eiendeler som er særeie. Den svarer innholdsmessig fullt ut til Ekteskapslovutvalgets § 7-2. Departementet har foretatt enkelte språklige endringer.

• 33 skal avløse ektefelleloven § 15, jf § 24 a. Det foreslås at reglene om rådighetsbegrensninger over løsøre skal gis et snevrere anvendelsesområde enn etter gjeldende rett. Etter ektefelleloven § 15 kreves samtykke til disposisjoner over løsøre som tilhører det felles innbo, den andre ektefellens nødvendige arbeidsredskap og gjenstander som tjener til barnas personlige bruk. Etter utkastet skal det ikke lenger gjelde rådighetsbegrensninger for arbeidsredskap, se nærmere om begrunnelsen i kapittel VIII avsnitt 5.3.2. Det foreslås videre at kravet til samtykke bare skal gjelde vanlig innbo i det felles hjemmet, slik regelen etter gjeldende rett er ved særeie. Se nærmere om hva som menes med «vanlig innbo» i delinnstilling II s 106. Rådighetsbegrensninger for løsøre som er bestemt til bruk for barna, foreslås beholdt.

Når det gjelder spørsmålet om hvilke disposisjoner som krever samtykke, og de nærmere krav til samtykket, vises det til kommentarene til § 32. En forskjell fra § 32 er at det – som i gjeldende rett – ikke kreves skriftlig samtykke til disposisjoner over løsøre.

Ektefelleloven § 15 andre ledd har en særregel for tilfellene der ektefellen er umyndig. Ekteskapslovutvalget skriver om bestemmelsen i delinnstilling II på s 107:

« Etter ektefelleloven § 15 annet ledd første punktum kan også en umyndig ektefelle gi samtykke til disposisjoner over innbo m.v. Utvalget er kommet til at denne særregel bør oppheves. Etter at myndighetsalderen ble senket til 18 år, vil en slik regel ha liten praktisk betydning. Umyndiggiorte kan ha behov for den beskyttelse som ligger i kravet om vergens godkjennelse av disposisjonen.

Etter ektefelleloven § 15 annet ledd annet punktum er samtykke unødvendig dersom det ikke kan innhentes uten vesentlig forhaling. Utvalget finner at det ikke er noe praktisk behov for en slik unntaksregel, og foreslår derfor at den ikke blir opprettholdt.»

Departementet er enig med utvalget i at ektefelleloven § 15 andre ledd ikke bør videreføres i den nye loven.

Det foreslås at § 32 andre ledd får tilsvarende anvendelse ved løsøre, se § 33 andre ledd og nærmere kommentaren til § 32 andre ledd.

 

Til § 34

Bestemmelsen, som gjelder varigheten av rådighetsbegrensninger, svarer innholdsmessig fullt ut til Ekteskapslovutvalgets § 7-3. Språklig har departementet foretatt en mindre endring.

For eiendeler som er særeie, gjelder rådighetsbegrensningene etter gjeldende rett fram til ektefellene blir separert eller skilt, se ektefelleloven § 24 a første ledd første punktum. Rettstilstanden er noe usikker for eiendeler som er felleseie, se delinnstilling II s 107 med henvisninger i note 94.

I første ledd foreslås det at rådighetsbegrensningene over eiendeler som er felleseie, skal gjelde inntil det er avgjort hva som skal skje med den enkelte eiendel eller rettighet i oppgjøret mellom ektefellene. Se om utvalgets begrunnelse, som departementet slutter seg til, i delinnstilling II s 107.

Det kreves ikke at hele boet er gjort opp; det avgjørende er om det er bestemt hva som skal skje med den konkrete eiendelen eller rettigheten det er tale om å disponere over. En slik bestemmelse kan være truffet ved avtale mellom partene eller av skifteretten. Også etter at det er avgjort hva som skal skje med en eiendel, kan det være at rådigheten for den av ektefellene som har eid gjenstanden, blir begrenset eller at den faller helt bort. Det kan f.eks være tilfellet hvis den andre ektefellen skal overta eiendelen eller skal ha bruksrett, eller hvis gjenstanden skal selges.

I andre ledd foreslås det å opprettholde regelen i ektefelleloven § 24 a, slik at rådighetsbegrensingene ved eiendeler som er særeie, opphører når ektefellene er separert eller skilt, se delinnstilling II s 107. Om når partene anses for å være separert eller skilt, se utkastets § 25.

Den Norske Advokatforening har under høringen uttalt:

« Når det gjelder forslaget § 7-3, annet ledd stiller utvalget spørsmål ved om denne regelen gir den ektefellen som vil kreve bruksretten til boligen tilstrekkelig vern. I praksis er det ikke ofte at slike krav fremsettes, og det må antas at dette bare skjer i tilfelle hvor det er absolutt nødvendig. Ofte vil det være tilstrekkelig med en kortvarig bruksrett, og utvalget ser ikke noen betenkeligheter ved at man har samme regel om rådighetsbegrensningenes varighet for eiendeler som skal deles som for eiendeler som er unntatt fra deling (særeie). Behovet for å gi den andre ektefellen et sterkere vern blir større ved at separasjon ifølge ekteskapslovutvalgets forslag til § 4-2 (Innstilling til ny ekteskapslov del I) skal kunne gis etter krav fra en av ektefellene.»

Det normale vil være at den andre ektefellen ikke har noen beskyttelsesverdig interesse i særeiemidlene etter at partene er separert/skilt. Unntaksvis kan ektefellen kreve bruksrett. Departementet antar at det sjelden vil komme opp tilfeller hvor situasjonen er så

Side 106

tilspisset at det er behov for at rådighetsbegrensningene for særeiemidler skal vare lenger enn foreslått av utvalget. Rådighetsbegrensningene for særeiemidler opphører også etter gjeldende rett når partene er separert eller skilt. Departementet vil etter dette ikke foreslå noen endring her.

 

Til § 35

• 35 regulerer adgangen til å få omstøtt disposisjoner som er foretatt i strid med §§ 32 og 33 i utkastet. Den svarer innholdsmessig fullt ut til Ekteskapslovutvalgets § 7-4, som igjen svarer til ektefelleloven § 16. Både utvalget og departementet har foretatt enkelte språklige endringer. Om det nærmere innholdet av bestemmelsen, se delinnstilling II s 107. Departementet er enig med utvalget i at det ikke er grunn til å redusere seksmånedersfristen i andre ledd til en frist på tre måneder.

 

Til § 36

Paragraf § 36 gjelder retten til å overdra sameieandeler i felles eiendeler. Bestemmelsen svarer innholdsmessig fullt ut til Ekteskapslovutvalgets § 7-5. Departementet har foretatt enkelte mindre språklige endringer. Bestemmelsen er ny i forhold til gjeldende rett.

Etter første ledd skal reglene om rådighetsbegrensninger i kapittel 6 få tilsvarende anvendelse på disposisjoner over sameieandeler i gjenstander som omfattes av utkastets §§ 32 og 33. Regelen innebærer en begrensning i disposisjonsretten i forhold til det som gjelder etter de alminnelige reglene om sameie.

Hvis en ektefelle overdrar sin sameieandel i en eiendel som har tjent til felles personlig bruk, har den andre ektefellen etter andre ledd første punktum rett til å løse inn andelen etter skiftetakst, se nærmere om begrunnelsen i delinnstilling II s 109, som departementet slutter seg til. Denne bestemmelsen gjelder generelt for alle eiendeler som har tjent til felles personlig bruk, og ikke bare eiendeler som omfattes av rådighetsbegrensningene i §§ 32 og § 33.

Ved at begrepet felles personlig bruk er benyttet, omfattes ikke eiendeler som har vært brukt i felles næringsvirksomhet, eller rene investeringsobjekter som aksjer og obligasjoner. Med benyttet til felles bruk menes at begge ektefeller må ha brukt sameiegjenstanden på en eller annen måte. De mest praktiske eksemplene er trolig ektefeller som eier fritidseiendom, bil eller båt sammen, og som begge bruker gjenstanden. Det kreves ikke at ektefellene har brukt eiendelen like mye.

Innløsningsretten vil normalt være tapt hvis ektefellen har gitt samtykke til overdragelse etter første ledd, se nærmere delinnstilling II s 110.

Etter andre ledd andre punktum kan innløsning også kreves hvis den andre ektefellen har krevet sameiet oppløst, se nærmere om andre punktum i delinnstilling II s 110.

Andre ledd tredje til femte punktum har regler om fremgangsmåten når krav om innløsning settes fram, se nærmere delinnstilling II s 110. Departementet vil understreke at skiftetaksten skal tilsvare alminnelig omsetningsverdi for andelen.

 

Til § 37

• 37 gjelder adgangen til å fravike reglene om begrensninger i råderetten ved avtale mellom ektefellene. Den svarer innholdsmessig fullt ut til Ekteskapslovutvalgets § 7-6. Språklig har departementet spaltet utvalgets første punktum i to setninger.

Etter gjeldende rett er det ikke adgang til å avtale at reglene om begrensninger i råderetten ikke skal gjelde for felleseiemidler. Utvalget foreslår å opprettholde en slik ordning, og departementet støtter dette synet, se kapittel VIII punkt 5.3.5.

Etter ektefelleloven § 24 a andre ledd står ektefellene fritt til å bestemme at rådighetsbegrensningene ikke skal gjelde for eiendeler som er særeie. Den samme adgangen har en giver eller arvelater hvis gaven eller arven gjøres til mottakerens særeie. Både utvalget og departementet går inn for at ektefellene fremdeles skal ha adgang til å fravike reglene om rådighetsbegrensninger for eiendeler som er særeie. Flertallet i utvalget vil derimot, med støtte av departementet, ikke opprettholde regelen om at en slik bestemmelse også skal kunne treffes av en giver eller arvelater, se nærmere kapittel XIII avsnitt 5.3.5.

Det er foreslått at det sies uttrykkelig i § 37 første punktum at reglene om rådighetsbegrensninger som hovedregel ikke kan fravikes ved avtale. Unntaket for avtaler mellom ektefeller ved særeie går fram av andre punktum. Det følger av tredje punktum at en slik avtale må inngås i ektepakts form.

Unntaket i andre punktum gjelder eiendeler som er særeie i medhold av kapittel 9, det vil si både eiendeler som er særeie etter avtale mellom ektefellene, og eiendeler som er særeie etter bestemmelse av en giver eller arvelater.

 

Til kapittel 7

Kapittel 7 er nytt i forhold til utvalgets forslag, men bestemmelsene tilsvarer helt utvalgets §§ 6-4 og 6-5. Den nye plasseringen må ses i sammenheng med at departementet ikke har fulgt opp utvalgets forslag om et eget

Side 107

kapittel med hovedreglene om formuesordningen.

 

Til § 38

Bestemmelsen, som gjelder ektefellenes felles ansvar for underhold av familien, skal avløse ektefelleloven § 1 første ledd og §§ 2 og 3. Departementet har føyet til et tredje punktum i andre ledd. For øvrig svarer bestemmelsen innholdsmessig fullt ut til Ekteskapslovutvalgets § 6-4. Språklig er det foretatt en mindre endring.

De endringer utvalget har foreslått i forhold til gjeldende rett, er i det vesentlige av redaksjonell art, se nærmere delinnstilling II s 104 til 105.

Første ledd har hovedreglen om ektefellenes underholdsplikt. Utvalget har i liten grad foreslått å regulere omfanget av den gjensidige underholdsplikten. Det heter på s 104 i utredningen:

« I praksis vil ektefellene selv måtte løse disse spørsmål. Dersom ektefellene ikke blir enige, må omfanget av den gjensidige underholdsplikten avgjøres ved en konkret vurdering i det enkelte tilfelle. Vurderingen må ta utgangspunkt i hvilke utgifter og hvor stor arbeidsinnsats som er vanlig blant ektepar med tilsvarende inntekts- og formuesforhold, antall barn m.v. Særlige behov som følge av sykdom e.l. vil også kunne ha betydning.»

Departementet slutter seg til de synspunkter utvalget her gjør gjeldende. Som det går fram, vil vurderingen i stor grad bli den samme som ved vurderingen av hva som ligger i «hver efter sin evne» og «som efter ektefellenes kår og stilling må anses passende» i ektefelleloven § 1 første ledd. Men også andre omstendigheter kan tas i betraktning.

Andre ledd første punktum gjelder en ektefelles rett til å kreve penger av den andre for å dekke utgifter til det felles underhold mv. I gjeldende ektefellelov § 2 første ledd første punktum presiseres det at pengene skal stilles til disposisjon med et passende beløp av gangen. Og etter andre punktum gjelder ikke plikten til å stille pengemidler til disposisjon hvis en annen ordning er påkrevet fordi ektefellen har vist seg uskikket til å stelle med penger, eller andre særlige grunner foreligger. Begge de nevnte reglene i ektefelleloven vil etter departementets syn omfattes av formuleringen «kan i rimelig utstrekning kreve» i § 38 andre ledd første punktum i utkastet.

Etter andre ledd andre punktum kan en ektefelle pålegges å betale et bestemt beløp dersom han ikke oppfyller plikten til å stille nødvendige midler til rådighet for den andre. Ektefelleloven § 3 andre punktum henviser i dag til saksbehandlingsregler mv som gjelder ved fastsettelse av underholdsbidrag i forbindelse med separasjon og skilsmisse, dvs ekteskapsloven § 56 første, femte, sjette og syvende ledd og § 59. Utvalget har ikke foreslått noen tilsvarende regel. Etter departementets syn er det en hensiktsmessig løsning at reglene så langt det passer er de samme som ved bidrag. I andre ledd tredje punktum i utkastet er det derfor foretatt de nødvendige henvisninger til kapitlene 16 og 17.

Departementet har vurdert om det i tillegg til regler tilsvarende reglene det henvises til i dag, bør henvises til utkastet § 81 første ledd. Etter denne bestemmelsen skal bidrag som hovedregel være tidsbegrensede. Men ved pålegg om å stille pengebeløp til disposisjon under ekteskapet bør det etter departementets syn ikke stilles opp noen slik hovedregel. Avgjørsmyndigheten bør på fritt grunnlag avgjøre om plikten skal tidsbegrenses eller ikke.

Det foreslås ikke noen uttrykkelig regel tilsvarende ektefelleloven § 2 andre led om at det en ektefelle mottar til dekning av sitt «særlige tarv», skal betraktes som om hun eller han selv hadde ervervet det. Denne løsningen vil imidlertid følge av lovens system.

Om bidrag ved separasjon, skilsmisse og annet samlivsbrudd, se utkastet til §§ 79 flg.

 

Til § 39

Bestemmelsen, som gjelder opplysningsplikt om økonomiske forhold, skal avløse ektefelleloven § 1 andre ledd. Departementet har foreslått et nytt tredje punktum. For øvrig svarer bestemmelsen innholdsmessig fullt ut til Ekteskapslovutvalget § 6-5, som igjen svarer til gjeldende rett, se nærmere delinnstilling II s 105. Departementet har foretatt enkelte språklige endringer i forhold til utvalgets utkast.

Første punktum pålegger ektefellene å gi hverandre de opplysninger som er nødvendige for å vurdere deres økonomiske stilling. Ektefelleloven § 1 andre ledd nevner også opplysninger som skal gjøre det mulig å vurdere underholdsplikten. Etter departementets syn omfatter «økonomiske stilling» «underholdsplikten».

Separerte er ektefeller i bestemmelsens forstand. Opplysningsplikten gjelder dermed også i separasjonstiden. Forutsetningen er at opplysningen har betydning for spørsmål mellom ektefellene som sådanne, som spørsmål i forbindelse med skifteoppgjøret og økonomiske forhold før formuesfelleskapets opphør. Departementet vil bemerke at selv om bestemmelsen har fått plassering i et kapittel med overskriften «Ektefellenes gjensidige underholdsplikt m v», innebærer dette ikke noen innholdsmessig begrensning av

Side 108

opplysningspliktens omfang i forhold til utvalgets forslag.

Etter andre punktum plikter en ektefelle og ligningsmyndighetene å gi opplysninger om, eller kopi av, selvangivelse og ligning. I forhold til utvalgets utkast har departementet føyd til at en ektefelle kan kreve opplysninger om eller kopi av partenes felles selvangivelse og ligning. Tilsvarende er uttrykkelig sagt i gjeldende lov. Departementet antar at utvalget har lagt til grunn at felles selvangivelse og ligning omfattes av begrepet «den andre ektefellens selvangivelse og ligning». Etter departementets syn vil det være mer oppklarende om dette blir sagt uttrykkelig i loven. Det er imidlertid ikke noe stort spørsmål. Ektefellen vil langt på vei være hjulpet med reglene i ligningsloven § 3-4 om adgang til saksdokumenter.

Tredje punktum er nytt. Etter denne bestemmelsen kan en ektefelle kreve opplysninger av blant annet banker og andre finansinstitusjoner. Bestemmelsen retter seg mot «selskaper, foretak eller andre institusjoner som driver finansieringsvirksomhet eller forsikringsvirksomhet» og «andre som har midler til forvaltning».

Uttrykket «selskaper, foretak eller andre institusjoner som driver finansieringsvirksomhet» tilsvarer innledningen til definisjonen av «finansinstitusjon» i finansieringsvirksomhetsloven (lov 10 juni 1988 nr 40) § 1-3. Dette innebærer at også de foretak m.v som i § 1-3 første ledd nr 1-6 er unntatt fra finansieringsvirksomhetsloven, likevel kan omfattes av opplysningsplikten etter ekteskapsloven.

Begrepet «finansieringsvirksomhet» viser i finansieringsvirksomhetsloven § 1-3 tilbake til lovens definisjon av begrepet i § 1-2. Selv om begrepet er gjentatt i den foreslåtte § 39, kan det likevel ikke forstås slik at det fullt ut tilsvarer definisjonen i finansieringsvirksomhetsloven. De unntakene som er oppstilt i § 1-2, kan ikke automatisk oppfattes som unntak også i forhold til ekteskapsloven § 39. Unntakene i § 1-2 vil på den annen side til en viss grad også falle inn under ekteskapslovens alternativ «andre som har midler til forvaltning».

Opplysningsplikten omfatter også selskaper m.v som driver forsikringsvirksomhet. Det vises til lov 10 juni 1988 nr 39.

Alternativet «andre som har midler til forvaltning» har antagelig mindre betydning ved siden av de andre alternativene i bestemmelsen, da et foretak e l som forvalter midler, vanligvis også vil drive virksomhet som går ut på å yte og formidle kreditt, noe som utvilsomt må anses som finansieringsvirksomhet, jf finansieringsvirksomhetsloven § 1-2. Alternativet er på den annen side ikke uten praktisk betydning. Advokaters forvaltning av klienters midler er et eksempel på virksomhet som omfattes av alternativet.

Uttrykket «midler» omfatter blant annet penger, aksjer og andre verdipapirer. Opplysningene kan kreves hos både foretak og enkeltpersoner, jf uttrykket «andre».

Hvilke opplysninger som kan kreves etter bestemmelsen i tredje punktum, følger av første punktum. Opplysningene må være nødvendige for å vurdere ektefellenes økonomiske stilling. Det kan blant annet kreves opplysninger om innestående på konti, gjeldsansvar, kausjonsansvar og sikkerhetsstillelse for tredjepersoner, og for vilkår, blant annet om renter og terminer, for slike forhold.

Bestemmelsen pålegger en lovbestemt plikt til å gi opplysninger. Det kan ikke kreves betalt for oppfyllelse av plikten.

Reglene om opplysningsplikt slår gjennom i forhold til regler om taushetsplikt, blant annet i sparebankloven § 21 og forretningsbankloven § 18.

 

Til kapittel 8

Kapitlet tilsvarer Ekteskapslovutvalgets kapittel 8 og § 6-2. Kapitlet gjelder ektefellenes ansvar for gjeld og retten til å inngå avtaler på begge ektefellers ansvar. Det skal avløse ektefelleloven kapittel 2 og § 30. Det foreslås at ektefelleloven § 7 i det vesentlige beholdes som i dag. Derimot foreslås det ikke å videreføre regelen i §§ 8 til 10. Om de mer prinsipielle spørsmål her, se kapittel IX avsnitt 2.

 

Til § 40

Bestemmelsen, som gjelder hovedregelen om ektefellenes ansvar for gjeld, svarer innholdsmessig fullt ut til Ekteskapslovutvalgets § 6-2, som igjen tilsvarer ektefelleloven § 30. Departementet har foretatt enkelte språklige endringer i forhold til utvalgets utkast.

Hovedregelen er at en ektefelle ikke kan stifte gjeld med virkning for den andre. Unntak gjelder hvis det er særskilt hjemmel for medansvar. Mest praktisk er hjemmel i lov, se f.eks utkastets § 41. Sml også skattebetalingsloven § 37. Utvalget mener at skattebetalingsloven § 37 bør endres. Men etter utvalgets syn bør spørsmålet ses i sammenheng med andre regler om ligning av ektefeller. Det foreslår derfor ikke noen endring i utkastet. Heller ikke departementet finner det naturlig å vurdere endringer i skattebetalingsloven § 37 i forbindelse med endringer i ekteskapslovgivningen.

Side 109

 

 

Til § 41

• 41 gjelder retten til i visse tilfeller å inngå avtaler på begge ektefellenes ansvar. Departementet har tilføyd at bestemmelsen også gjelder for avtaler for å dekke den ene ektefellens nødvendige behov. Dette er i samsvar med mindretallets forslag og gjeldende rett, se ektefelleloven § 7. For øvrig svarer § 41 innholdsmessig fullt ut til hele utvalgets § 8-1. Departementet har foretatt enkelte språklige endringer i overskriften og i selve utkastet til lovtekst.

Bestemmelsen er et unntak fra § 40 om at den ene ektefellen ikke kan forplikte den andre. Den skal avløse ektefelleloven § 7. Det er foreslått enkelte endringer i forhold til gjeldende rett.

Det er det solidariske ansvaret overfor tredjepersoner som behandles i § 41. Det innbyrdes forholdet mellom partene er blant annet regulert i § 38 om underholdsplikt.

Første ledd første punktum angir omfanget av representasjonsretten. Departementet har ikke foreslått å gjøre noen innskrenkninger her i forhold til gjeldende rett. En ektefelle skal på begge ektefellers ansvar kunne inngå vanlige avtaler om det daglige husholdet og oppfostringen av barna og avtaler for å dekke den enkelte ektefelles nødvendige behov. Det sistnevnte alternativet ønsket flertallet i utvalget som nevnt over å sløyfe. Eksempler på utgifter som omfattes av dette alternativet, er utgifter til lege- eller tannlegehjelp, klær til daglig bruk, briller o l. Om hva som ligger i «det daglige husholdet» og «oppfostringen av barna», se delinnstilling II s 111.

I ektefelleloven § 7 er representasjonsretten for det daglige underholdet og oppfostringen av barna begrenset til det som «sedvanlig blir foretatt i disse øyemed». Tilsvarende gjelder retten til å inngå avtaler for å dekke den enkelte ektefelles nødvendige behov bare i den grad det er «overensstemmende med ektefellenes kår og stilling». Slike uttrykkelige begrensninger er ikke tatt inn i utkastet. I stedet er ordet «vanlig» bruk. Dette vil ikke innebære noen særlig realitetsendring. Blant annet må det legges vekt på ektefellenes økonomiske stilling ved spørsmålet om hva som er vanlig. Se ellers om første punktum i delinnstilling II s 111.

I andre punktum er det, som i gjeldende rett, presisert at representasjonsretten også gjelder leie av bolig.

Begge ektefeller blir ikke ansvarlig hvis noe annet fremgår av forholdene, tredje punktum. Ektefellen som foretar disposisjonen, sier f.eks uttrykkelig til den andre part at bare han eller hun skal være ansvarlig. Tredje punktum er i samsvar med ektefelleloven § 7 andre ledd.

Etter andre ledd blir bare den ektefellen som inngikk avtalen forpliktet hvis medkontrahenten forsto eller burde forstått at avtalen gikk ut over hva ektefellen hadde rett til. Ektefelleloven § 7 siste ledd første punktum har en tilsvarende regel. Det kreves ikke at den andre parten i særlig grad aktivt foretar undersøkelser for å bringe klarhet i hvor langt representasjonsretten går i et konkret tilfelle. – Andre ledd utelukker ikke at den andre ektefellen blir ansvarlig etter andre regler, f.eks reglene om fullmakt eller om passivitetsvirkninger.

Ektefelleloven § 7 tredje ledd og fjerde ledd andre punktum har særregler for umyndige. Det foreslås ikke at disse reglene videreføres i den nye loven, se nærmere om begrunnelsen i delinnstilling II på s 112.

 

Til kapittel 9

Kapitlet gjelder avtaler om formuesordningen. Departementet har endret overskriften noe i forhold til Ekteskapslovutvalgets utkast: Utvalget bruker «Avtaler om oppgjøret ved ekteskapets opphør m.v.», mens departementet foretrekker «Avtaler om formuesordningen m v». Om de mer prinsipielle spørsmål her, se kapittel VIII avsnitt 8.3.

Avtaler om å gjøre unntak fra lovens regler om formuesordningen må for å være gyldige ha hjemmel i loven. Slike hjemler er uttømmende regulert i kapittel 9 i utkastet. Om virkningene av at det er inngått en ugyldig avtale om formuesordningen, se kapittel VIII avsnitt 8.3.

Avtaler mellom ektefellene om formuesordningen skal inngås ved ektepakt etter reglene i kapittel 11. Hvis avtalen i realiteten er en gavedisposisjon, kan også reglene i kapittel 10 om gaver mellom ektefeller komme til anvendelse.

• 65 har regler om avtaler i forbindelse med konkrete skifteoppgjør. Andre typer avtaler av økonomisk art enn avtaler om formuesordningen er behandlet i tilknytning til de enkelte regler det skal være adgang til å gjøre unntak fra. Se f.eks utkastets § 37 om avtaler om å fravike lovens regler om rådighetsbegrensninger og § 83 om fastsettelse av bidrag.

 

Til § 42

• 42 tilsvarer fullt ut Ekteskapslovutvalgets §§ 9-1 og 9-2. Departementet har foretrukket å slå sammen de to bestemmelsene, som begge gjelder avtaler om særeie. Utvalgets § 9-2 er satt som siste ledd i § 42. Departementet har også foretatt enkelte mindre språklige endringer.

Side 110

 

• 42 gjelder direkte bare avtaler mellom ektefeller. En giver eller arvelater kan imidlertid bestemme en tilsvarende ordning med hjemmel i § 48.

Første ledd første punktum inneholder hovedregelen om at ektefellene ved ektepakt kan opprette særeie. Tilsvarende følger i gjeldende rett av ektefelleloven § 22 første punktum. Om behovet for og virkningene av å inngå slike avtaler, se delinnstilling II s 112 til 113.

Det følger av første ledd andre punktum at avtaler om særeie, som i gjeldende rett, kan inngås før eller under ekteskapet. En avtale om særeie som er inngått med sikte på et foranstående ekteskap, får imidlertid ikke rettsvirkninger før partene er gift.

Avtalen kan begrenses til å gjelde bare den ene ektefellens formue eller deler av den ene eller begges fomue, se andre ledd første punktum. Det er antatt at tilsvarende er tillatt etter gjeldende rett. Om forholdet mellom delvis særeie og utkastets regler om skjevdeling, se delinnstilling II s 113 til 114.

Utvalget foreslår at det bør være adgang til å avtale at en andel av formuen, fastsatt til en brøk, i prosent eller til et bestemt beløp, skal være særeie. Det skal altså ikke bare være fysiske deler av formuen som skal kunne være gjenstand for særeie. Utvalget forutsetter også at partene kan inngå avtaler om at verdien av en ektefelles formue over eller under et angitt beløp skal være gjenstand for deling. Departementet støtter disse forslagene og slutter seg til de argumenter som utvalget anfører på s 114 i delinnstilling II. (Det heter på s 114 spalte 2 i utredningen at utvalget antar «at det ikke er adgang til generelt å avtale at av den ene ektefelles formue i sin helhet, skal en bestemt brøk være gjenstand for deling». Dette står etter departementets syn i motstrid med det som er referert foran. Departementet antar at det skyldes en redigeringsfeil at utsagnet er tatt med slik det står. Det vil derfor ikke tillegge utsagnet vekt.)

Det er tvilsomt om det etter gjeldende rett kan gjøres slike begrensninger som nevnt i andre ledd andre punktum. Etter denne bestemmelsen kan det settes visse vilkår i en ektepakt om særeie: Det kan avtales at særeiet skal være tidsbegrenset eller at en avtale om at hele eller deler av formuen skal være særeie bare skal gjelde hvis ektefellene ikke får felles livsarvinger. Andre vilkår som innebærer avvik i formuesordningen kan ikke settes. Hvis avtalen om særeie samtidig innebærer en gaveoverføring fra den ene ektefellen til den andre, må det derimot kunne settes vilkår som en giver vanligvis kan ta, f.eks bestemmelser om forkjøpsrett.

Tredje ledd har regler om mellomløsninger mellom særeie og felleseie. Det kan ved ektepakt avtales at særeie etter første og andre ledd ikke skal gjelde oppgjør ved den ene ektefellens død («særeie i live felleseie ved død»), første punktum. Delingen skal da skje etter de alminnelige reglene i kapittel 15. Avtalen kan begrenses til å gjelde hvis en bestemt av ektefellene dør først, andre punktum. Tilsvarende følger i gjeldende rett av ektefelleloven § 26 andre ledd første punktum, jf tredje ledd. I tredje ledd heter det at den lengstlevende ektefellen kan velge å se bort fra begrensninger som nevnt i første og andre punktum hvis ikke noe annet er avtalt eller klart forutsatt. Det er antatt at tilsvarende er tilfellet etter gjeldende rett selv om det ikke er noen uttrykkelig regel om det, se delinnstilling II s 115 med henvisninger.

Det foreslås ikke at det skal være adgang til å bestemme såkalt «felleseie i live særeie ved død», se foran i kapittel VIII avsnitt 8.3.

 

Til § 43

Bestemmelsen, som gjelder retten til å sitte i uskifte med formue som ikke skal deles, svarer innholdsmessig fullt ut til Ekteskapslovutvalgets § 9-3. Departementet har foretatt enkelte språklige endringer. Det har foretrukket å si uttrykkelig i bestemmelsen at avtaler kan begrenses til bare å gjelde hvis en bestemt av ektefellene dør først, fremfor å henvise til den tilsvarende bestemmelsen i den foregående paragrafen. Departementet foreslår videre at det går uttrykkelig fram av loven at avtalen kan begrenses til å gjelde deler av særeiet. Departementet har dessuten omredigert bestemmelsen noe ved at den er delt i flere ledd.

Paragraf § 43 skal avløse ektefelleloven § 26 andre ledd andre og tredje punktum, jf tredje ledd. Se også arveloven § 9 andre ledd andre punktum. Om de hensyn som ligger bak utvalgets ønske om å opprettholde en slik bestemmelse, se delinnstilling II s 116 og s 117. Departementet slutter seg til de synspunkter som her gjøres gjeldende.

• 43 gjelder i utgangspunktet bare midler som er unntatt fra deling etter avtale mellom ektefellene. En giver eller arvelater kan imidlertid bestemme en tilsvarende ordning med hjemmel i § 48.

Hovedregelen om retten til å sitte i uskifte med særeiemidler står i første ledd. Et vilkår for å kunne sitte i uskiftet bo med særeiemidler er at dette er avtalt mellom ektefellene i ektepakts form. I vilkårene for uskifte skilles det for øvrig ikke etter hvorvidt det gjelder uskifte med midler som skal deles eller ikke. Forskjellen mellom de to ordninger inntrer i

Side 111

slike tilfeller først ved opphør av uskiftet. Det skal da ikke skje noen likedeling av nettoformuen.

Avtaler om rett til å sitte i uskifte med særeiemidler kan, som nevnt, begrenses til å gjelde deler av den formuen som ikke skal deles.

Som hovedregel skal også den lengstlevendes særeie gå inn i uskifteboet, se andre ledd. Det foreslås imidlertid at ektefellene, som i gjeldende rett, skal kunne avtale at den lengstlevendes særeie likevel ikke skal gå inn i uskifteboet. Om de virkninger dette har, se delinnstilling II s 117.

Ved opphør av uskifteboet skal skiftet skje etter reglene i arveloven § 26 andre ledd hvis ikke ektefellene har bestemt en mer lik fordeling av formuen, se tredje ledd og nærmere delinnstilling II s 117.

Avtaler etter første til tredje ledd kan begrenses til å gjelde hvis en bestemt av ektefellene dør først, se fjerde ledd. Ekteskapslovutvalget har bare foreslått en uttrykkelig bestemmelse om dette i tilknytning til hovedregelen om retten til å sitte i uskifte med særeiemidler (første ledd). I gjeldende rett er tilsvarende uttrykkelig bestemt for regelen om at oppgjøret ved opphør av uskifte skal skje etter arveloven § 26 andre ledd. Det er ikke noe som tyder på at utvalget har ment å foreta noen realitetsendring her. Utvalget synes dessuten å forutsette at også avtaler om at den gjenlevendes særeie ikke skal gå inn i uskifteboet, kan begrenses til å gjelde hvis en bestemt av ektefellene dør først. Departementet har etter dette funnet det naturlig å la bestemmelsen om at avtalen kan begrenses til bare å gjelde hvis en bestemt av ektefellene dør først, gjelde for alle avtaler etter § 43.

 

Til § 44

• 44 er ny i forhold til gjeldende rett og utvalgets utkast. Bestemmelsen gir ektefellene adgang til å avtale at reglene om skjevdeling i § 59 ikke skal gjelde. Avtalen må inngås i ektepakts form.

Første ledd gir anvisning på tre alternativer: Det kan avtales at reglene om skjevdeling overhodet ikke skal gjelde. Men det kan også avtales at unntaket bare skal gjelde for eiendeler en ektefelle hadde da ekteskapet bie inngått eller senere har ervervet ved arv eller gave fra  andre enn ektefellen (§ 59 første ledd), eller bare for eiendeler ervervet på annen måte (§ 59 tredje ledd).

Etter departementets syn bør reglene så langt det er mulig tilpasses reglene om avtaler om særeie. I andre og tredje ledd foreslås det derfor at det kan gjøres en rekke begrensninger i avtalen om unntak fra reglene om skjevdeling.

 

Til § 45

Bestemmelsen, som gjelder ektefellenes rett til ved ektepakt å avtale at felleseiet skal deles, svarer innholdsmessig fullt ut til ektefelleloven § 22 andre punktum. Ekteskapslovutvalget har ikke foreslått noen uttrykkelig tilsvarende bestemmelse. Men den samme løsningen følger indirekte av utvalgets § 12-1 første ledd nr 2 om når deling skal skje. Etter departementets syn blir kapittel 9 om formuesordningen mest fullstendig hvis det har en uttrykkelig bestemmelse om at det ved ektepakt kan avtales deling. Den lovtekniske oppbyggingen medfører dessuten at § 47 om samtykke av vergen gjelder for ektepaktene. Et tilsvarende krav følger etter gjeldende rett av ektefelleloven § 27, jf § 22. Departementet antar at Ekteskapslovutvalget ikke har ment å foreslå noen realitetsendring her.

 

Til § 46

• 46 første ledd gir ektefellene rett til å oppheve, endre eller supplere avtaler om formuesordningen. Den svarer innholdsmessig fullt ut til Ekteskapslovutvalgets § 9-4. Bestemmelsen er i overensstemmelse med gjeldende rett, se blant annet ektefelleloven § 26 første ledd.

Andre ledd er nytt i forhold til Ekteskapslovutvalgets forslag, og det er heller ingen tilsvarende bestemmelse i gjeldende rett. Ekteskapslovutvalget har foreslått en mer begrenset lempingsregel og har foreslått at regelen plasseres i kapittel 14, se utvalgets § 14-2. Se nærmere kapittel VIII avsnitt 8.3.

Andre ledd har en regel om lemping av avtaler som kan virke urimelig overfor en av partene. Bestemmelsen gjelder avtaler om formuesordningen inngått mellom ektefellene etter §§ 42 til 44. Avtaler etter § 45 kan lempes etter § 65. Lempingsregelen Ekteskapslovutvalget har foreslått, gjelder derimot bare avtaler etter § 42.

Vurderingstemaet er det samme som i utkastets § 65 andre ledd om lemping av avtaler i forbindelse med konkrete skifteoppgjør og i den generelle formuerettslige lempingsregelen i avtaleloven § 36. Lempingsregelen bør brukes med forsiktighet. Ektefellens egen formue og inntektsevne vil være av betydning i tillegg til lengden av ekteskapet. Det bør også legges vekt på hvordan ektefellene har innrettet seg under samlivet.

Ved vurderingen av om en avtale er urimelig, kan det både tas hensyn til forhold som forelå da avtalen ble inngått, og til forhold som har inntrådt etter dette tidspunktet.

En urimelig avtale kan helt eller delvis settes til side (første punktum).

Side 112

Ekteskapslovutvalget har ikke med et slikt alternativ i sitt utkast til lempingsregel. I tillegg foreslås det at retten i stedet for å sette avtalen til side, kan bestemme at ektefellen som blir urimelig dårlig stilt, skal bli tilkjent et beløp fra den andre ektefellen. Dette alternativet er også med i utvalgets utkast, se nærmere delinnstilling II s 147. Som der nevnt, kan det vanskelig sies noe om hvor stort beløp som bør tilkjennes. Det vil blant annet avhenge av de forhold som er nevnt overfor.

Lempingsregelen kan påberopes av gjenlevende ektefelle overfor avdødes arvinger, men ikke av arvingene overfor gjenlevende, se utkastets § 77.

Tredje punktum gir anvisning på at krav om lemping etter første og annet punktum må være reist innen de frister som er nevnt i § 75.

 

Til § 47

Bestemmelsen gjelder adgangen for en ektefelle som er gjort umyndig, eller som har fått oppnevnt hjelpeverge, til å inngå eller omgjøre avtaler om formuesordningen etter §§ 42 til 46. Første punktum svarer fullt ut til Ekteskapsloutvalgets § 9-5, som igjen tilsvarer ektefelleloven § 27.

Avtalen inngås av den umyndige selv, men vergen må samtykke for at avtalen skal bli gyldig. Den umyndige og vergen må altså være enige for at det skal kunne foreligge en bindende avtale. Formkravene for å inngå ektepakt gjelder også for vergens samtykke, se utkastet § 54 første ledd siste punktum.

Andre punktum er nytt. Bakgrunnen for tilføyelsen er at adgangen til å oppnevne hjelpeverge er vesentlig utvidet ved en endring 15 juni 1990 nr 29, se nærmere kapittel III punkt 2.4.3. Samtykke fra hjelpevergen er bare et krav der det faller innenfor hjelpevergens oppdrag å gi samtykke. Det vil det gjøre hvis oppnevningen er gjort generell. Hvis oppdraget gjelder enkelte særlige anliggender, vil det bero på de nærmere omstendigheter om samtykke kreves.

Om avtaler inngått av sinnsyke som ikke er gjort umyndig eller har fått oppnevnt hjelpeverge, se delinnstilling II s 118.

 

Til § 48

Bestemmelsen gir en giver eller arvelater rett til å bestemme en ordning som nevnt i §§ 42 til 44 som vilkår for arv eller gave. Den svarer innholdsmessig langt på vei til Ekteskapslovutvalgets § 9-6. Departementet har foretatt en språklig endring uten at det har vært meningen å foreta noen realitetsendring. Departementet foreslår at giver eller arvelater skal kunne bestemme en slik ordning som nevnt i § 44 om unntak fra § 59 om skjevdeling. (§ 44 er ny i forhold til utvalgets utkast.)

Etter gjeldende rett kan en giver eller arvelater bestemme at gaven eller arven skal være mottakerens særeie, se ektefelleloven § 23 første og andre ledd.

Hovedregelen om retten til å sette vilkår står i første punktum. Bestemmelsen er ikke ment å være uttømmende. Giveren eller arvelateren kan innenfor rammen av de ellers gjeldende formuerettslige og arverettslige regler også knytte andre betingelser til gaven eller arven.

Det kan stilles vilkår også for gaver som er ytet mot delvis vederlag, jf Rt-1986-164. Tilsvarende løsningen etter gjeldende rett (se Rt-1990-432), kan vilkåret også gjelde den andel av særeiegjenstanden som gaveverdien utgjør av gjenstandens verdi.

Etter andre punktum må en arvelater treffe bestemmelse som nevt i §§ 42 til 44 ved testament. Det foreslås ikke noe tilsvarende formkrav for gaver, men mottakeren har bevisbyrden for at det er truffet en slik bestemmelse.

Mottakeren har en begrenset adgang til å endre giver/arvelaters bestemmelser med hensyn til gaven/arven, se tredje punktum. Slik er det også etter gjeldende rett, se Rt-1963-417.

 

Til § 49

Bestemmelsen, som gjelder ombytning og avkastning av formue som er særeie, svarer innholdsmessig langt på vei til Ekteskapslovutvalgets § 9-7. Departementet har foretatt en mindre språklig endring i overskriften.

Etter første punktum skal midler som trer i stedet for særeie, bli særeie. Tilsvarende følger i gjeldende rett av ektefelleloven § 24 første ledd. Om utvalgets begrunnelse for å opprettholde regelen, som departementet slutter seg til, se delinnstilling II s 119. Eksempler på midler som trer i stedet for særeie er salgssum, forsikringssum eller erstatningssum som utbetales for særeiemidler og eiendeler som blir ervervet for slike utbetalinger. Om eiendeler som bare delvis erverves for midler som er unntatt fra deling, se delinnstilling II s 119.

Etter andre punktum skal også avkastning av midler som er unntatt fra deling, bli særeie. Etter gjeldende rett blir avkastning av særeie felleseie, se ektefelleloven § 24 andre ledd. Se nærmere om utvalgets begrunnelse for å endre dette utgangspunktet, som departementet slutter seg til, i delinnstilling II s 119. Eksempler på avkastning som omfattes av andre punktum, er renteinntekter, aksjeutbytte og leieinntekter av eiendeler som er særeie.

Side 113

 

Gjeldende rett har både for regelen om ombytning og regelen om avkastning en reservasjon for det tilfellet at noe annet er bestemt. Utvalget foreslår en tilsvarende reservasjon for avkastning, men har valgt å presisere at noe annet kan være bestemt ved ektepakt eller fastsatt av giver eller arvelater. Tilsvarende er derimot ikke tatt med i regelen om ombytning. Det er ikke noe i motivene som tyder på at utvalget har ment å foreta noen realitetsendring her, og departementet kan heller ikke se at det er noen grunn til å foreta noen slik endring. Det har derfor innarbeidet reservasjonen i første punktum om ombytning. Andre punktum bygger direkte på første punktum. Reservasjonen gjelder dermed også for avkastning.

 

Til kapittel 10

Kapitlet gjelder gaver og andre rettshandler mellom ektefeller. Det skal avløse ektefelleloven kapittel 6.

Det foreslås at de fleste av reglene i ektefelleloven kapittel 6 overføres til den nye ekteskapsloven uten større materielle endringer. Ekteskapslovutvalget har imidlertid foreslått at den nye loven ikke får regler tilsvarende ektefelleloven §§ 35 og 38.

I ektefelleloven § 35 heter det at en avtale om overdragelse av eiendeler fra den ene ektefellen til den andre i de tilfeller hvor det ikke er opprettet ektepakt, bare kan gjøres gjeldende overfor overdragerens kreditorer hvis det bevises eller etter omstendighetene kan antas at avtalen ikke er av en slik art at den krever ektepakt.

Utvalget har ikke funnet grunn til å innta noen uttrykkelig regel om dette. Ingen av høringsinstansene har hatt bemerkninger til utkastet på dette punktet. Heller ikke departementet kan se at det er noe behov for en regel tilsvarende ektefelleloven § 35. De resultateter bestemmelsen gir anvisning på, må antas å følge allerede av alminnelige bevisbyrderegler. At § 35 ikke videreføres i utkastet, vil dermed ikke innebære noen realitetsendring.

Ektefelleloven § 38 gir en ektefelle som har bistått den andre i hans eller hennes ervervsvirksomhet, et krav på godtgjørelse for dette så fremt det er rimelig. Etter utvalgets syn er denne bestemmelsen uten praktisk betydning, se nærmere delinnstilling II s 120. Ingen av høringsinstansene har gått imot utvalgets forslag på dette punktet. Heller ikke departementet ønsker å videreføre regelen i den nye loven.

Departementet går heller ikke inn for å videreføre ektefelleloven § 34 om overføring av overskudd. Se nærmere kapittel IX avsnitt 3.

Om de mer prinsipielle spørsmål i tilknytning til gaver mellom ektefeller m.v, se kapittel IX avsnitt 3. De nærmere formreglene for gaver mellom ektefeller er behandlet i utkastets kapittel 11 om ektepakter, se de spesielle motiver til dette kapitlet.

 

Til § 50

Bestemmelsen, som inneholder hovedregelen om gaver, svarer innholdsmessig fullt ut til Ekteskapslovutvalgets § 10-1. Departementet har foretatt enkelte språklige endringer. § 50 skal avløse ektefelleloven § 33.

Første ledd første punktum stiller opp hovedregelen om at gaver mellom ektfeller må være inngått i ektepakts form for å være gyldige. Det gjelder uansett om gaven skal være felleseie eller særeie. Tilsvarende følger etter gjeldende rett av ektefelleloven § 33 første ledd første punktum. – Om betydningen av en slik gaveoverføring, se delinnstilling II s 120.

Kravet om ektepakts form gjelder ikke for avtaler som er inngått i forbindelse med skifte ved separasjon eller skilsmisse, se utkastets § 65 første ledd. Om forhold til kreditorene ved avkall på lodd, se § 52.

Hvis ektepakt ikke er opprettet der dette er et vilkår, blir gaven ugyldig. Giveren er da ikke forpliktet til å oppfylle gaven. Hvis gaven allerede er oppfylt, kan den kreves tilbake. Men gaven kan i slike tilfeller bli gyldig hvis det senere opprettes ektepakt.

Andre punktum har unntak fra hovedregelen i første punktum. Den svarer langt på vei til ektefelleloven § 33 første ledd andre punktum. Det er for det første, som i gjeldende rett, gjort unntak for vanlige gaver, føderåd, livrente og livsforsikring. I gjeldende rett sies det uttrykkelig at en vanlig gave ikke må stå i misforhold til giverens formuesstilling. Reservasjonen faller inn under «vanlig» gave. Begrensningen er derfor utelatt i utkastet uten at det har vært meningen å foreta noen realitetsendring. Om hva som eller omfattes av de nevnte unntakene, se delinnstilling II s 120 til 121.

Om unntaket for «pensjon eller lignende ytelser» uttaler utvalget på s 121 i utredningen:

« Dette er et unntak som ikke direkte er oppstillet i gjeldende lovs § 33. I praksis har man i slike tilfelle ikke oppfattet en pensjon m.v. til ektefellen som en gave som krever ektepakt, og det må under enhver omstendighet anses som riktig at det her ikke oppstilles noe krav om ektepakt. På samme måte som ved livsforsikringer vil pensjonsinnretningen medvirke, og det dreier seg også her om vanlige disposisjoner som det normalt er grunn til å se på som positive.»

Side 114

 

Andre og tredje ledd er i overensstemmelse med gjeldende rett.

 

Til § 51

Bestemmelsen svarer innholdsmessig fullt ut til Ekteskapslovutvalgets § 10-3, som igjen tilsvarer ektefelleloven § 36. Departementet har delt utvalgets første ledd første punktum i to setninger. Det samme gjelder andre ledd. Det har også ellers foretatt enkelte språklige endringer.

• 51 kommer til anvendelse i alle tilfeller hvor den ene ektefelle har gitt den andre en gave. Hvorvidt gaven er av en slik art at den krever ektepakt eller ikke, er i denne sammenheng uten betydning.

Bestemmelsen vil bare få betydning hvor det er etablert (ordinært) rettsvern for gaven. Inntil dette tidspunktet vil kreditorene fritt kunne søke dekning i de aktuelle eiendeler, ubundet av vilkårene i § 51. For gaver som krever ektepakts form, vil dette si at det er først ved tinglysingen av ektepakten at kreditorene vil ha behov for å påberope seg bestemmelsen, jf utkastet § 55.

Ettersom § 51 bare får betydning når gaven har fått (ordinært) rettsvern i forhold til giverens kreditorer, oppstår spørsmålet om gaven skal anses ytet ved opprettelsen av ektepakten eller først ved den senere tinglysingen. Dette har betydning både for hvilke kreditorer som kan påberope seg bestemmelsen og for hvilket tidspunkt solvensvurderingen skal foretas.

Utvalget drøfter denne problemstillingen i delinnstilling II på s 122, og konkluderer med at gaven bør anses ytet først ved tinglysingstidspunktet. Et slikt standpunkt vil innebære en endring i forhold til gjeldende rett, se RG-1984-168.

Departementet er enig i at tinglysingstidspunktet bør være avgjørende for hvilke kreditorer som kan påberope seg bestemmelsen. Dermed vil kreditorer som har ytet kreditt i tidsrommet mellom opprettelsen og tinglysningen av ektepakten, ha det samme vern som eldre kreditorer. Tatt i betraktning at det først er ved tinglysingen at overføringen får nevneverdig publisitet, virker en slik løsning rimelig.

Det er også etter departementets syn mest hensiktsmessig å basere tidspunktet for solvensvurderingen på forholdene ved tinglysingen. Det skyldes særlig at man dermed i størst mulig grad er sikret mot omgåelser av bestemmelsen. Ettersom det er opp til ektefellene selv å sørge for tinglysing av ektepakten, kan departementet ikke se at det vil virke urimelig i forhold til ektefellene at solvensvurderingen utskytes i tid på denne måten.

 

Til § 52

Bestemmelsen svarer innholdsmessig fullt ut til Ekteskapslovutvalgets § 10-4, som igjen tilsvarer ektefelleloven § 37. Departementet har foretatt enkelte språklige endringer.

 

Til § 53

• 53 svarer innholdsmessig fullt ut til Ekteskapslovutvalgets § 10-5, som igjen tilsvarer ektefelleloven § 37 a. Departementet har foretatt enkelte språklige endringer i forhold til utvalgets utkast. Blant annet er overskriften endret noe.

 

Til kapittel 11

Kapittel 11 gjelder ektepakter. Det skal avløse ektefelleloven kapittel 8. En ektepakt er en avtale mellom to ektefeller som er inngått i en bestemt form. En del disposisjoner må for å være gyldige, være inngått i ektepakts form. Det gjelder gaver, se utkastet kapittel 10, og avtaler om formuesordningen, se utkastet kapittel 9. Endring av ektepakt må også skje ved ektepakt.

Ekteskapslovutvalget foreslår i sitt utkast til § 11-3 en bestemmelse som gir partene adgang til å få slettet en ektepakt fra Løsøreregisteret (nå, Ektepaktregisteret). Gjeldende rett har ingen tilsvarende bestemmelse. Utvalget begrunner forslaget slik i delinnstilling II på s 125:

« Selv etter at partene er skilt, vil ektepakten være tinglyst og tilgjengelig. Inngår en av ektefellene nytt ekteskap, vil det fremdeles være tinglyst en ektepakt i Løsøreregisteret i vedkommende ektefelles navn, og hvor det f.eks. opplyses at vedkommende ektefelle har fullstendig særeie, til tross for at vedkommende i det nye ekteskap ikke har eiendeler unntatt fra deling. Utvalget finner det riktig å gi partene rett til å få en slik ektepakt avlyst.

Utvalget mener at det i utgangspunktet bør være adgang til å kreve ektepakten slettet straks den Kar mistet sin aktualitet, f.eks. som følge av at partene er blitt skilt. På bakgrunn av behovet for notoritet og publisitet i forhold til kreditorer som kan tenkes å ville kreve omstøtelse av en gave mellom ektefellene, jf dekningsloven § 5-2, må imidlertid kreditorene være sikret innsyn i disposisjonen inntil fristene for omstøtelse er løpt ut. Det foreslås derfor at sletting kan finne sted når ekteskapet er oppløst. Utvalget forutsetter imidlertid at slik sletting skjer ved at ektepakten blir stående i Løsøreregisteret, men at det i tilknytning til ektepakten blir anført at den er slettet. Av hensyn til omstøtelsesfristene i dekningsloven § 5-2 må ektepakten derimot ikke fjernes fra registeret før tidligst 5 år etter at ekteskapet ble opplest.

Bakgrunn for denne femårs-fristen er omstøtelsesregelen i dekningsloven § 5-2 tredje ledd. Dersom en ektefelle forut for oppløsningen av ekteskapet har gitt den andre en gave, kan det etter omstendighetene være grunnlag

Side 115

 

for omstøtelse av gaven dersom giveren senere går konkurs, eller det skal foretas skifte av hans eller hennes insolvente dødsbo. Slik omstøtelse kan foretas inntil 5 år etter at gaven ble fullbyrdet. For at kreditorene skal kunne føre kontroll med utviklingen av skyldnerens økonomiske stilling, må de ha mulighet for å få kunnskap om skyldneren har overført betydelige formuesverdier til sin ektefelle. Den tinglyste ektepakt vil videre kunne gi nødvendig bevis m.h.t. når en slik eiendomsoverføring mellom ektefellene fant sted. Utvalget mener derfor at sletting først bør kunne foretas når det er gått minst fem år fra oppløsningen av ekteskapet.»

Departementet kan ikke se at det er noe stort behov for en regel som utvalget foreslår. Ved innhenting av opplysninger om ektepakter fra Ektepaktregisteret, får man beskjed om begge partenes navn. Kreditorene må riktignok i tillegg undersøke om partene fremdeles er gift. Men departementet kjenner ikke til at dette har skapt problemer av særlig betydning i praksis. Etter departementets syn er det heller ikke noen stor fare for at registeret blir uoversiktlig når uaktuelle ektepakter ikke kan slettes. Registreringen skjer på person. Det er sjelden at noen inngår mer enn et begrenset antall ektepakter i løpet av sin levetid.

Det er på den andre siden behov for at en ektepakt er tilgjengelig for kreditorene selv om den ikke lenger er aktuell for ektefellene. Departementet viser her til det utvalget har skrevet om behovet for notoritet og publisitet av hensyn til reglene om omstøtelse.

Departementet tilføyer at det i enkelte tilfeller også kan være aktuelt med omstølse etter dekningsloven § 5-9, og her er fristen ti år.

Etter departementets syn er det ingen tilfredsstillende løsning at ektepakten skal kunne «slettes», men fremdeles stå i registeret, slik utvalget foreslår. Dette vil virke forvirrende og kan gi inntrykk av at «slettingen» har juridiske virkninger den ikke har. Hvis boet er skiftet, har ektepakten ikke lenger noen betydning mellom partene. Det gjelder enten ektepakten har fått en anmerkning om at den er slettet eller ikke. På den andre siden har en «slettelse» ingen betydning for kreditorenes rett til å omstøte en disposisjon.

Departementet har på denne bakgrunn ikke fulgt opp utvalgets forslag om å innføre en regel om sletting av ektepakter.

 

Til § 54

Bestemmelsen, som gjelder formene for ektepakt, svarer innholdsmessig langt på vei til Ekteskapslovutvalgets § 11-1. Departementet har foretatt enkelte språklige endringer i forhold til utvalgets forslag.

Formkravene går i dag fram av ektefelleloven § 45. Ekteskapslovutvalget foreslår enkelte endringer i forhold til gjeldende rett for at formreglene for ektepakt og testament skal bli de samme. Det heter om dette i delinnstilling II på s 123:

« Det er ingen grunn til i vår lovgivning å ha ulike regler for disse to typer av formbundne disposisjoner. Av avgjørende betydning for utvalget er at en ektepakt etter sitt materielle innhold kan være en testasjon (dødsdisposisjon), og at ektefellene derfor kan risikere at disposisjonen blir satt til side fordi kravene til testaments form ikke er oppfylt. I praksis er denne siden ved ektepakten ikke sjelden upåaktet. Ved å ha de samme formregler for ektepakter og testamenter, unngår man dette problem.»

Departementet er enig i at det bør gjelde de samme formkrav for ektepakter og testament. Det slutter seg til de synspunkter utvalget har gjort gjeldende.

En ektepakt må opprettes skriftlig i nærvær av to vitner. Den nye formregelen som foreslås, er at vitnene skal være til stede samtidig når ektefellene skriver under ektepakten eller vedkjenner seg sin underskrift. Dessuten er det sagt uttrykkelig at vitnene skal underskrive ektepakten. Det er lagt til grunn i praksis at dette også er et krav etter gjeldnede rett, selv om det i loven bare heter at ektepakten skal opprettes «i overvær» av to vitner. Vitnene må skrive under på ektepakten mens ektefellene er til stede. Og de må kjenne til at det er en ektepakt som inngås. – De nevnte reglene er tatt inn i første ledd første til tredje punktum.

Dommerforeningen har under høringen uttalt om forslaget på dette punktet:

« Ordlyden i § 11-1 er ikke tilstrekkelig klar. Det fremgår ikke om ektefellene må være til stede samtidig når vitnene er til stede. For å unngå usikkerhet, foreslår foreningen at lovteksten endres slik:

«Ektefellene må samtidig i nærvær av to vitner som er til stede og som vet at det er en ektepakt som inngås, underskrive ektepakten eller vedkjenne seg sin tidligere underskrift, samtidig som vitnene påtegner ektepakten.»»

Departementet er enig i at «samtidig» bør tilføyes for å skape størst mulig klarhet. Dommerforeningen har i sitt forslag slått sammen andre og tredje punktum. Departementet foretrekker å benytte to setninger her, slik utvalget har foreslått.

Departementet har også tatt inn en regel om at begge ektefellene må ha godtatt vitnene, slik arveloven § 49 krever. Derimot har departementet ikke foreslått å ta med en

Side 116

uttrykkelig bestemmelse om at vitnene skal skrive under etter ektefellens ønske, sml arveloven § 49 i.f. En slik regel må likevel slik utkastet er formulert, anses som forutsatt.

Ektefelleloven § 45 har ingen uttrykkelig bestemmelse tilsvarende fjerde punktum, men Høyesterett har i avgjørelsen i Rt-1983-1381 lagt til grunn at tilsvarende gjelder også etter gjeldende rett, se nærmere delinnstilling II s 123. Femte punktum om vergens samtykke tilsvarer ektefelleloven § 45 første ledd andre punktum. Departementet har føyd til at formreglene også gjelder for hjelpevergen, der samtykke fra hjelpeverge er nødvendig. Det skyldes at departementet har foreslått å utvide § 47 tilsvarende.

Ektefelleloven har heller ingen uttrykkelig regel om hvilke krav som stilles til vitnenes alder m.v, slik arveloven § 52 har for testamentsvitner. Det er uklart hva som er gjeldende rett på dette området. Ekteskapslovutvalget foreslår også her å innføre lignende krav ved ektepakt som ved testament, men går inn for en noe annen formulering, se andre ledd og nærmere i delinnstilling II på s 123.

Den Norske Advokatforening har under høringen uttalt:

« Til hovedbestemmelsen fastslår utvalget at det foreslås formkrav ved inngåelsen av ektepakt tilnærmet som ved opprettelse av testament. Såvidt utvalget kan se mangler kun kravet om partene var ved «sans og samling», jf arveloven § 50.

Da det i testasjonstilfeller oftere enn ved inngåelse av ektepakter kan reises habilitetsspørsmål vil ikke utvalget tilrå full harmonisering med arveloven på dette punkt. Ut over dette tiltrer utvalget ekteskapslsovutvalgets forslag.»

Departementet er enig i at det ikke er behov for en egen regel om at partene er ved sans og samling. Spørsmålet må da løses etter de alminnelige prinsipper om inngåelse av avtaler.

I ektefelleloven § 45 andre ledd sies det uttrykkelig at en ektepakt som oppfyller kravene i første ledd, er bindende for ektefellene selv og deres arvinger. Det er ikke noe som tyder på at utvalget vil forandre på dette, men det har ikke foreslått noen tilsvarende bestemmelse. Etter departementets syn bør det av informasjonshensyn tas inn en uttrykkelig bestemmelse tilsvarende ektefelleloven § 45 andre ledd, se utkastets tredje ledd.

 

Til § 55

Bestemmelsen regulerer spørsmålet om ektepakters rettsvern i forhold til ektefellenes kreditorer. Paragrafen svarer til Ekteskapsutvalgets § 11-2, og vil avløse ektefelleloven § 46. Departementet har foretatt en del endringer i forhold til utvalgets forslag.

Som det går fram av utkastets § 54, er en ektepakt som fyller de formkravene bestemmelsen oppstiller, bindende for ektefellene selv og deres arvinger. Bestemmelsen her regulerer spørsmålet om hvilke tilleggsbetingelser som må være oppfylt for at ektepakten også må respekteres av andre (tredjepersoner).

Etter ektefelleloven § 46 er rettsvern i forhold til «tredjemann» betinget av at ektepakten er tinglyst i Løsøreregisteret (nå, Ektepaktregisteret ved Registerenheten i Brønnøysund). Hvor ektepakten omhandler eiendeler som er undergitt realregistrering, f.eks fast eiendom, kreves det dessuten tinglysing i vedkommende register, se ektefelleloven § 46 andre ledd.

Selv om ektefelleloven § 46 taler generelt om rettsvern i forhold til «tredjemann», mener utvalget at tinglysing av ektepakten i Ektepaktregisteret etter gjeldende rett bare har betydning i forhold til ektefellenes kreditorer, se delinnstilling II s 123. Når utvalget i utkastet har byttet ut uttrykket «tredjemann» med «kreditorene», har det derfor ikke vært meningen å foreta noen realitetsendring. Ingen av høringsinstansene har hatt merknader på dette punktet.

Etter departementets syn kan det være noe tvilsomt om ektefelleloven § 46 bare gjelder i forhold til kreditorene. Dette er imidlertid av liten praktisk betydning. Det er særlig i forhold til kreditorene at det kan være behov for å stille opp spesielle rettsvernskrav for ektepakter. Hensynet til andre personer som ektepakten måtte få betydning for, er tilstrekkelig ivaretatt gjennom de alminnelige rettsvernsreglene. Uansett hva som har vært gjeldende rett tidligere, er departementet derfor enig i at tinglysing i Ektepaktregisteret for fremtiden bare bør kreves i forhold til kreditorene. Departementet slutter seg følgelig til utvalgets forslag om å bytte ut ordet «tredjemann» i ektefelleloven § 46 med «kreditorene».

Ektefelleloven § 46 første ledd andre punktum sier uttrykkelig at tinglysing i Løsøreregisteret (Ektepaktregisteret) ikke hindrer rettsvirkninger etter lov om godtroerverv av løsøre. Når det presiseres i loven at tinglysing i Ektepaktregisteret bare har betydning i forhold til kreditorene, er det etter departementets syn ingen grunn til å videreføre regelen i ektefelleloven § 46 første ledd andre punktum, slik utvalget foreslår. Kreditorene kan uansett ikke påberope seg godtroervervslovens regler.

Utvalget har foreslått at man forlater dagens ordning med at ektepakter som angår fast eiendom skal tinglyses både i Ektepaktregisteret og i vedkommende realregister (ved fast eiendom; grunnboken). Et slikt system er

Side 117

etter utvalgets oppfatning tungvint, samtidig som tinglysingen i Ektepaktregisteret gir ektepakten tilstrekkelig notoritet. Dessuten peker utvalget på at det kan oppstå vanskelige spørsmål i tilfeller der ektepakten er tinglyst (registrert) i det ene, men ikke i det andre registeret. Utvalget understreker at forslaget ikke vil få betydning for godtroende tredjepersoner. Den som i god tro inngår en avtale med hjemmelsinnehaveren, vil ekstingvere ektefellens rett, se nærmere delinnstilling II s 123 til 125.

Tre av de fire høringsinstansene som har uttalt seg på dette punktet – Den Norske Advokatforening, Norges Juristforbund og Oslo byskriverembete har gått imot forslaget om å sløyfe kravet om tinglysing i grunnboken m.v. Det pekes bl.a på at man rent prinsipielt ikke bør bidra til å redusere grunnbøkenes troverdighet, og at ektefellenes merarbeid og omkostninger ved slik tinglysing må antas å være marginale. – Den norske Dommerforening støtter utvalgets forslag om å sløyfe kravet om  tinglysing.

Ektepakter er innholdsmessig nokså forskjellige, og kan inndeles i to hovedgrupper. På den ene siden har man ektepakter som overfører eiendeler mellom ektefellene, og på den andre ektepakter som (bare) regulerer formuesstillingen i ekteskapet – først og fremst gjennom opprettelse eller avvikling av særeie. De hensyn som gjør seg gjeldende ved vurderingen av hvilke rettsvernskrav som bør oppstilles, er til dels forskjellige avhengig av om ektepakten tilhører den ene eller andre gruppen. Dette kan tilsi at man forlater dagens ordning med felles regler, og i stedet oppstiller forskjellige rettsvernsbetingelser for de to former for ektepakter.

Ektepakter som ikke overfører eiendeler mellom ektefellene, har, som utvalget gjør rede for på s 124 til 125, liten betydning for kreditorenes dekningsmuligheter. Og kreditorene har ikke noen muligheter til ved rettslige midler å angripe en ektepakt som ikke overfører eiendeler mellom ektefellene. Behovet for å skape den ekstra publisitet omkring ektepakten som en realregistrering vil innebære, er dermed lite. Ektepaktene har heller ikke noen nevneverdig betydning for andre grupper av tredjepersoner. Å oppstille krav om tinglysing både i Ektepaktregisteret og vedkommende realregister vil dermed kunne fortone seg som unødig byrdefullt for ektefellene. De betenkeligheter som generelt knytter seg til å svekke realregistrenes troverdighet, har liten vekt i forhold til ektepakter av den art det her er tale om.

Departementet antar etter dette at når det gjelder ektepakter som ikke overfører eiendeler mellom ektefellene, bør det bare oppstilles krav om tinglysning i Ektepaktregisteret. Det bør ikke kreves at ektepaktene i tillegg skal tinglyses i grunnboken eller andre realregistre.

Annerledes stiller det seg med ektepakter som overfører eiendeler mellom ektefellene, Slike ektepakter har stor betydning for kreditorenes dekningsmuligheter, og behovet for å oppstille rettsvernskrav til beskyttelse av overdragerens kreditorer er dermed påtagelig. Det er viktig at det skapes både notoritet og publisitet omkring opprettelsen av en slik ektepakt.

Notoritetshensynet er vel ivaretatt gjennom et krav om at ektepakter må tinglyses i Ektepaktregisteret. Det samme gjelder i noen utstrekning publisitetshensynet. Men ektepakten gis bedre publisitet om den også tinglyses i vedkommende realregister. Dette har sammenheng med at kreditorene i alle tilfeller er nødt til å undersøke realregistrene for å konstatere andre former for rettsstiftelser i vedkommende eiendel. Sett fra kreditorenes side vil det dermed være en fordel om også ektepakter om overdragelser er anmerket her og ikke bare i Ektepaktregisteret. I motsatt fall vil de måtte undersøke både Ektepaktregisteret og vedkommende realregister for å være sikre på at eiedelen ikke er overdratt.

Departementet er dessuten enig med høringsinstansene i at det kan reises mer prinsipielle betenkeligheter mot å svekke realregistrenes troverdighet. Riktignok gir registrene heller ikke i dag fullstendige opplysninger om alle rettsstiftelser i vedkommende gjenstand. Det er imidlertid etter departementets syn ikke noe tungtveiende argument for å svekke realregistrenes troverdighet ytterligere. Tvert imot bør det være en viktig målsetning at registrene gir et best mulig bilde av rettsstiftelsene i vedkommende objekt.

Utvalget har fremhevet at en ordning med tinglysning både i realregistrene og i Ektepaktregisteret for ektefellene er tungvint og kostbar. Etter departementets oppfatning er det tvilsomt hvor stor vekt som kan legges på dette moment. Ektefellene er i alle tilfeller nødt til å tinglyse ektepakten i realregisteret for at den skal stå seg i forhold til eventuelle konkurrerende erververe, og for at mottakerektefellen skal få full rettslig disposisjonsrett over gjenstanden. Man må derfor kunne gå ut fra at ektepakter av den art det her er tale om, i stor utstrekning vil bli tinglyst i realregisteret selv om dette ikke er noe vilkår for at den skal ha rettsvern i forhold til kreditorene.

Departementet mener etter dette at det ikke er grunn til å oppheve kravet om at ektepakter som overfører eiendeler som er

Side 118

undergitt realregistrering, for å ha rettsvern i forhold til kreditoren må tinglyses både i Ektepaktregisteret og i vedkommende realregister, se andre ledd. Når man på denne måten oppstiller et krav om en dobbelt rettsvernsakt, vil ektepakten mangle rettsvern dersom den bare er tinglyst ett av stedene.

 

Til kapittel 12

Kapittel 12 gjelder deling av ektefellenes formue ved separasjon, skilsmisse og i enkelte andre tilfeller. Reglene skal også langt på vei legges til grunn ved skifte etter en eller begge ektefellers død, se kapittel 15. I gjeldende rett er de tilsvarende bestemmelsene spredt i ekteskapsloven, ektefelleloven og skifteloven. De mer prinsipielle spørsmål er behandlet i de alminnelige motiver i kapittel VIII punkt 7.

 

Til § 56

Bestemmelsen svarer til utvalgets § 6-3 andre ledd, som er foreslått flyttet til kapittel 12. (Se avsnittet «Til del II Formuesforholdet mellom ektefeller» foran.) Bestemmelsen har fått et noe annet innhold enn etter utvalgets forslag. Departementet mener at bestemmelsens hovedfunksjon må være å gi en påminnelse om at reglene om deling bare gjelder så langt noe annet ikke følger av andre rettsregler. Utvalgets § 6-3 andre ledd er utformet på bakgrunn av at utvalget mener at prinsippet om deling av formuen ved ekteskapets opphør, bør komme samlet til uttrykk i en egen paragraf i den nye loven. Departementet mener imidlertid at dette er oppnådd allerede ved at reglene er samlet i kapittel 12. Det synes da unødvendig å gjenta disse prinsippene i en egen paragraf, som uansett vil måtte bli forholdsvis unyansert.

Bestemmelsen slår fast at reglene om deling bare gjelder hvis ikke noe annet følger av lov, avtale mellom ektefellene eller bestemmelser av en giver eller arvelater. Avtale mellom ektefellene vil i første rekke være en avtale om helt eller delvis særeie. Tilsvarende kan være bestemt av giver eller arvelater. Se ellers delinnstilling II s 104.

 

Til § 57

Bestemmelsen nevner de tilfeller hvor en ektefelle kan kreve skifte. Den svarer innholdsmessig langt på vei til Ekteskapslovutvalgets § 12-1. Departementet har foretatt en del språklige endringer.

Første ledd bokstav a svarer langt på vei til gjeldende ekteskapslov § 54 første ledd, jf skifteloven § 44 første ledd nr 3. En ektefelle kan kreve deling når det er gitt bevilling til eller avsagt dom om separasjon eller skilsmisse. Faktisk separasjon gir derimot ikke rett til å kreve deling. Også etter gjeldende rett kan separasjon og skilsmisse være grunnlag for skifte. Men der avgjørelsen er truffet ved dom, kan deling først kreves når dommen er rettskraftig. Etter utkastet er det ikke noe vilkår at dommen er rettskraftig, se nærmere utkastets § 25, delinnstilling II s 126 og delinnstilling I s 100. Omstøtelse er, i motsetning til i skifteloven § 44 første ledd nr 3, ikke nevnt. Det skyldes at det i utkastet er foreslått å oppheve omstøtelsesinstituttet.

Etter første ledd bokstav b kan ektefellene avtale ved ektepakt at deling skal skje. Bestemmelsen svarer innholdsmessig fullt ut til skifteloven § 44 første ledd nr 1.

Etter første ledd bokstav c første punktum skal en ektefelle ensidig kunne kreve deling av formuen dersom den andre ektefellen har vanskjøttet sine økonomiske forhold slik at det har ført til alvorlig fare for at familien mister det felles hjemmet. Bestemmelsen svarer et stykke på vei til ektefelleloven § 39 nr 1, se nærmere delinnstilling II s 126 til 127 og foran i kapittel VIII punkt 7.6.

Nytt i forhold til gjeldende rett er at deling bare kan kreves hvis familien står i fare for å miste boligen. I dag kan formuesfellesskapet også oppheves når den andre ektefellen misbruker retten til å råde over felleseiet generelt, selv om boligen ikke står i fare, eller han eller hun på annen måte viser utilbørlig atferd. Departementet har, som utvalget, funnet det overflødig å ha med disse alternativene i utkastet. Utkastets § 57 første ledd bokstav c første punktum kommer til anvendelse uavhengig av om boligen er felleseie eller ikke. Med «det felles hjemmet» menes alle typer av felles bolig som omfattes av rådighetsbegrensningen i utkastets § 32.

Uttrykket «vanskjøttet» innebærer at deling bare kan kreves når økonomien går over styr på grunn av klanderverdige forhold. Dette er i samsvar med gjeldende rett.

Ekteskapslovutvalget har foreslått at deling også skal kunne kreves når det er alvorlig fare for at ektefellen vil miste sitt ervervsgrunnlag (utvalgets § 12-1 nr 3 første punktum i.f.). I tillegg har utvalget foreslått en bestemmelse som fullt ut svarer til ektefelleloven § 39 nr 3 (se § 12-1 nr 4). Departementet har ikke tatt med disse alternativene i utkastet, se nærmere de alminnelige motiver i kapittel VIII punkt 7.6. Verken utvalget eller departementet har foreslått noen regel tilsvarende ektefelleloven § 39 nr 2.

Ekteskapslovutvalget har ikke foreslått noen regel tilsvarende ektefelleloven § 40 om samtykke fra vergen og fra overformynderiet.

Side 119

Bakgrunnen må være at utvalget mener at spørsmålet bør løses etter vergemålsloven alminnelige regler. Vergemålsloven § 38 om vergens kompetanse i formuessaker vil da gjelde. I tillegg kommer § 61 om at vergen skal rådføre seg med overformynderiet blant annet når det gjelder avgjørelser av særlig stor betydning. Spørsmål om å kreve deling vil normalt være en slik avgjørelse.

Ved andre viktige avgjørelser, som f.eks avtaler om særeie eller deling av formuesfellesskapet, gjelder det ikke noe uttrykkelig krav om samtykke fra overformynderiet. Adgangen til å kreve deling fordi den andre ektefellen vanskjøtter sine økonomiske forhold foreslås dessuten som nevnt foran begrenset i forhold til gjeldende rett. Behovet for å kreve overformynderiets samtykke er derfor mindre etter utkastet enn etter gjeldende rett. Departementet er på denne bakgrunn enig med utvalget i at det ikke lenger bør være et absolutt krav at overformynderiet samtykker i deling.

I motsetning til utvalget, mener departementet imidlertid at kravet om at vergen må samtykke, fremdeles bør nevnes uttrykkelig i ekteskapsloven. Det gjelder ikke minst fordi det på en rekke andre steder i loven er egne bestemmelser om samtykke fra vergen. En bestemmelse om samtykke fra vergen er tatt inn som andre punktum i bokstav c i utkastet.

Tredje til sjette punktum har nærmere regler om behandlingen av krav om deling etter første punktum. Se nærmere delinnstilling II s 127.

Departementet foreslår ingen regel tilsvarende utvalgets § 12-1 første ledd nr 4, se kapittel VIII punkt 7.6. I stedet foreslår det at det i bokstav d og e for oversiktens skyld uttrykkelig nevnes at deling kan kreves hvis ekteskapet er kjent ugyldig eller hvis det er oppløst etter § 24 første eller andre ledd. Også utvalget forutsetter at de alminnelige reglene om deling skal komme til anvendelse i disse tilfellene, men har ikke foreslått noen uttrykkelig regel om det, se delinnstilling I s 51 og 52.

Andre ledd første punktum gjelder arvingens rett til å kreve deling i de tilfeller hvor en avdød ektefelle ville ha hatt rett til dette etter første ledd hvis han eller hun hadde levd. Se nærmere om denne bestemmelsen i delinnstilling II s 127.

Andre ledd andre punktum gir en ektefelles kreditorer en tilsvarende rett som arvingene til å kreve deling når det er nødvendig for at de skal få dekning. Bestemmelsen tilsvarer skifteloven § 44 siste ledd.

Det foreslås ingen regler tilsvarende skifteloven § 44 andre ledd. Det innebærer at det må fremsettes begjæring om skifte selv om en av ektefellene er under 18 år eller umyndiggjort. Etter departementets syn er dette den mest hensiktsmessige regelen. Det bør kreves samme aktivitet der en av ektefellene er umyndig som ellers.

Departementet er også enig med utvalget i at bestemmelsen i skifteloven § 44 tredje ledd ikke bør tas inn i den nye loven. Etter denne regelen skal det automatisk foretas skifte hvis en ektefelle oppholder seg utenfor riket eller hans eller hennes oppholdssted er ukjent. Etter departementets syn bør det settes fram krav om skifte også i slike situasjoner.

 

Til § 58

Bestemmelsen inneholder hovedregelen om deling. Ektefellenes samlede formue etter fradrag av gjeld skal deles likt mellom dem. Likedeling er nærmere behandlet i kapittel VIII punkt 7.1, mens gjeldsfradrag er behandlet i samme kapittel punkt 7.5.

Departementet har føyd til at gjeld som en ektefelle har pådratt seg ved erverv eller påkostning av eiendeler som er gjenstand for skjevdeling, normalt ikke kan trekkes fra i formuen som skal deles, se tredje ledd bokstav b. Ekteskapslovutvalget har i sitt utkast foreslått en slik regel blant annet for særeie. Det går fram av delinnstilling II på s 92 at utvalget har ment at tilsvarende skal gjelde ved skjevdeling, men dette har ikke kommet med i utkastet.

For øvrig svarer § 58 innholdsmessig fullt ut til utvalgets § 12-2. Oppbyggingen av paragrafen er endret vesentlig, og det er også ellers foretatt en rekke språklige endringer, men det har ikke vært meningen å endre realiteten.

Første ledd første punktum inneholder hovedregelen om likedeling. Det er ikke i utkastet foreslått noen uttrykkelig regel tilsvarende ektefelleloven § 11 første ledd, om at alt som hver av ektefellene eier ved ekteskapsinngåelsen eller senere erverver, som hovedregel blir felleseie. I utkastet § 42 er det presisert hva som er hovedbetydningen av at formue er særeie. Etter departementets syn bør det være en tilsvarende presisering for felleseie. En slik presisering er tatt inn i utkastet § 58 første ledd første punktum.

Bestemmelsen fastsetter at det i utgangspunktet er nettoformuen som skal deles. Tilsvarende går etter gjeldende rett fram av ektefelleloven § 12 andre ledd, jf skifteloven § 47 og ekteskapsloven § 54 første ledd. Departementet har ikke gjentatt det uttrykkelige forbeholdet i utvalgets utkast om at likedelingsregelen bare gjelder når ikke annet følger av lov, avtale mellom ektefellene eller bestemmelse av giver eller arvelater. Dette har

Side 120

sammenheng med § 56 i departementets forslag, som tar de samme forbeholdene når det gjelder kapitlets anvendelsesområde. At formuen ikke skal likedeles, kan riktignok også følge av andre bestemmelser i kapittel 12, se f.eks § 59 om skjevdeling. Men etter departementets syn følger dette direkte av sammenhengen mellom reglene, og er derfor unødvendig å si uttrykkelig i § 58.

Andre punktum gjelder gjeld som begge ektefellene hefter for, se nærmere delinnstilling II s 128. En tilsvarende regel finnes i dag i skifteloven § 45 første ledd.

Andre ledd regulerer fradrag for gjeld når en ektefelle bare har formue som er gjenstand for deling; det vil si verken særeie eller midler som holdes utenfor delingen etter § 59 om skjevdeling. Bestemmelsen kommer til anvendelse selv om ektefellen også har eiendeler som er særskilt unntatt fra deling etter § 61. I tilfellene som omfattes av andre ledd, kan ektefellen fullt ut gjøre fradrag for gjeld i sin del av formue som er felleseie. Særreglene i tredje ledd kommer ikke til anvendelse. Det gjelder uansett hva slags gjeld det er snakk om. Regelen er i samsvar med gjeldende rett. Den er også i samsvar med utvalgets forslag, men her er regelen bare forutsatt. Av pedagogiske grunner har departementet valgt å stille opp en uttrykkelig regel i loven.

Tredje ledd har særregler om i hvilken utstrekning det kan gjøres fradrag for gjeld i formue som er felleseie, når en ektefelle har særeie eller holder midler utenfor delingen etter § 59 om skjevdeling. Etter § 59 skal skjevdeling ikke skje automatisk; det er et vilkår at en ektefelle begjærer at skjevdeling skal finnes sted. § 58 tredje ledd gjelder bare der skjevdeling faktisk er begjært, jf formuleringen «holder».

Bokstav a fastsetter at gjeld som en ektefelle har pådratt seg ved erverv eller påkostning av eiendeler som er felleseie, fullt ut skal kunne trekkes fra i den delen av ektefellens formue som er felleseie. Slik er det også etter gjeldende rett. Unntak gjelder etter utkastet for gjeld som knytter seg til felleseiemidler som omfattes av bokstav b, f.eks midler som skal skjevdeles. Se nærmere om bestemmelsen i delinnstilling II s 128 til 129 (merknadene til andre ledd andre punktum).

Bokstav b første punktum omfatter gjeld som en ektefelle har pådratt seg ved erverv eller påkostning av eiendeler som er særeie eller som holdes utenfor delingen etter § 59 om skjevdeling. Slik gjeld kan bare trekkes fra i formue som er felleseie, hvis den samlede verdien av særeie- og skjevdelingsmidler ikke er stor nok til å dekke gjelden. Det innebærer at hvis gjelden som knytter seg til særeiemidler, er større enn verdien av disse midlene, kan differansen likevel ikke trekkes fra i formue som er felleseie, hvis ektefellen også har skjevdelingsmidler som har en nettoverdi som overstiger differansen. Bestemmelsen svarer langt på vei til skifteloven § 45 andre ledd. Det har skjedd en utvidelse av regelens anvendelsesområde ved at den også skal gjelde gjeld som knytter seg til eiendeler som skal skjevdeles. «Påkostning» i utkastet tilsvarer «forøkelse» i skifteloven § 45 andre ledd. For eksempel må vedlikehold omfattes.

Andre punktum gjelder for det første gjeld som ektefellen har pådratt seg ved erverv eller påkostninger av eiendeler som er unntatt fra deling etter § 61 bokstav b eller c. I tillegg omfatter den gjeld som en ektefelle har pådratt seg ved utilbørlig atferd i forhold til den andre ektefellen. Slik gjeld kan bare trekkes fra i fellesmidler hvis verdien av særeiemidlene eller skjevdelingsmidlene ikke er stor nok til å dekke gjelden. Om alternativet gjeld som ektefellen har pådratt seg ved utilbørlig atferd i forhold til den andre ektefellen, se delinnstilling II s 129. Andre punktum tilsvarer skifteloven § 45 andre ledd, bortsett fra at skjevdelingsmidler også skal tas i betraktning etter utkastet. – Se nærmere om bokstav b første og andre punktum i delinnstilling II s 128 til 129.

Bokstav c er ny. Den omfatter gjeld som verken faller inn under bokstav a eller bokstav b, f.eks studiegjeld eller annen forbruksgjeld. For slik gjeld kan det gjøres fradrag i felleseiemidler med en forholdsmessig del. Se nærmere delinnstilling II s 128 om beregningen av fradraget.

 

Til § 59

Bestemmelsen gir regler om skjevdeling. Første, andre og tredje ledd svarer innholdsmessig fullt ut til Ekteskapslovutvalgets § 12-3. Fjerde ledd svarer fullt ut til utvalgets § 12-7, som departementet har foretrukket å gi plassering sammen med de øvrige reglene om skjevdeling. Departementet har foretatt en del språklige endringer, spesielt i tredje ledd. § 59 avløser ekteskapsloven §§ 37 og 54 tredje og fjerde ledd. Gjeldende rett har likevel ingen uttrykkelig regel som tilsvarer § 59 fjerde ledd. Når det gjelder de mer prinsipielle spørsmål, se kapittel VIII punkt 7.2.

Ekteskapsloven § 37 gir en ektefelle ubetinget krav på skjevdeling når ekteskapet blir omstøtt. Tilsvarende gjelder etter § 54 tredje ledd der ektefellene blir skilt på grunn av den andre ektefellens ekteskapsbrudd som har medført at ektefellen har fått barn. Også ektefelleloven § 44 gir den som har krevd bosondring etter § 39 nr 3, rett til å forlange

Side 121

skjevdeling. Etter § 54 fjerde ledd skal skjevdeling derimot skje etter en skjønnsmessig vurdering. Etter utkastet vil en ektefelle aldri ha et ubetinget krav på skjevdeling. På den andre siden foreslås det at adgangen til å kreve skjevdeling etter en skjønnsmessig vurdering utvides.

Første ledd gir en ektefelle rett til å kreve at verdien av formue som klart kan føres tilbake til midler en ektefelle hadde da ekteskapet ble inngått, eller senere har ervervet ved arv eller gave fra andre enn ektefellen, holdes utenfor delingen. Hovedregelen blir etter dette at det bare er eiendeler som er ervervet under ekteskapet på annen måte enn ved arv og gave, som skal likedeles.

Om gaver fra ektefellen, se delinnstilling II s 129 til 130.

I delinnstilling II er det på s 82 til 83 redegjort for prinsippene for fastsettelse av hvilken del av formuen som kan være gjenstand for skjevdeling. Departementet viser for enkelthetene til denne redgjørelsen, men vil likevel peke på hovedreglene og komme med enkelte presiseringer. Beregningen av det som skal skjevdeles, skal foregå etter de samme prinsipper som i gjeldende rett. Endringene i lovens ordlyd er altså ikke ment å skulle medføre noen realitetsendringer på dette punktet.

Utkastets utgangspunktet mht hvilke midler som kan være gjenstand for skjevdeling, er klart: Det er formue som kan føres tilbake til midler som en ektefelle hadde da ekteskapet ble inngått, eller senere har ervervet ved arv eller gave fra andre enn ektefellen. Så lenge midlene er i behold, vil det normalt ikke by på problemer å finne ut hvilke midler dette er. Problemer kan for det første oppstå dersom midlene er byttet om i et annet formuesgode. Det kan bli særlig komplisert hvis det også har skjedd en sammenblanding med andre midler. I prinsippet er det likevel klart at det som kan føres tilbake til verdien av arv m.v, skal kunne holdes utenfor delingsgrunnlaget. Ved verdistigning blir det avgjørende hva som er bakgrunnen for denne. Stigningen holdes utenfor delingen dersom den skyldes innsats med midler som ellers er unntatt fra deling. Det samme gjelder dersom det er den alminnelige prisstigning (inflasjonen) som er bakgrunnen. Retten til skjevdeling faller bort dersom arvegods m.v er forbrukt, uavhengig av hvem forbruket er kommet til gode.

Utvalget nevner de problemer som kan oppstå dersom arvegods m.v er forbrukt, men hvor nye eiendeler er kommet til. Det konkluderer med at vedkommende ektefelle ikke fullt ut har krav på å holde slike midler utenfor delingen, men at tvilsomme grensetilfeller kan oppstå. Departementet vil presisere at delingen i prinsippet må følge de retningslinjer som er fastlagt ovenfor. Dreier det seg om et rent forbruk, faller skjevdelingsretten bort. Er det derimot tale om en ombytting av formuesgoder, må ektefellen kunne unnta fra deling de verdier som klart kan tilbakeføres til arvegods m.v.

Den ektefellen som krever skjevdeling, har bevisbyrden for at formuen eller deler av den er av en slik art som gir rett til skjevdeling. Og det kreves mer enn alminnelig bevisovervekt for at det skal kunne legges til grunn at vilkårene for skjevdeling er oppfylt på dette punktet, jf formuleringen «klart kan føres tilbake til». Se nærmere delinnstilling II s 130.

Bestemmelsen gir rett til å beholde en viss del av verdien av formuen udelt; den gir ikke rett til naturalutlegg. Rett til å utta bestemte eiendeler kan imidlertid følge av andre regler, se særlig utkastets kapittel 13. – Forloddskravet gjelder nettoverdien av de aktuelle midlene, etter fradrag for gjeld etter utkastets § 58 tredje ledd bokstavene b og c.

Det som skal skjevdeles, kan etter utkastet «kreves holdt utenfor delingen». En ektefelle kan bare holde utenfor midler tilsvarende hans eller hennes rådighetsdel. I ekteskapsloven § 37 heter det derimot at en «forlodds uttar … andel av felleseiet», dvs den samlede fellesformue. Dersom felleseiet ikke strekker til, skal ektefellenes forloddskrav avkortes forholdsmessig, jf ekteskapsloven § 37 første ledd andre punktum. Slik skjevdelingsverdien skal beregnes, innebærer imidlertid ikke disse to løsningene noen realitetsforskjell. Det er etter utkastet verdien av midlene på skiftetidspunktet som skal legges til grunn. Dette er også gjeldende rett i dag, selv om det er i dårlig samsvar med lovens ordlyd og lovgivers intensjoner da skjevdelingsregelen ble gjeninnført i 1969. Det som skal skjevdeles, kan derfor aldri ha høyere verdi enn ektefellens egen rådighetsdel.

Skjevdeling inntrer ikke automatisk; det må kreves av en ektefelle. Hvis den ene ektefellen krever skjevdeling, skal også skjevdeling skje for den andre selv om han eller hun ikke har bedt om det. – I utkastet er det – i motsetning til i gjeldende rett – åpnet adgang for delvis skjevdeling.

Andre ledd gjør unntak fra hovedregelen i første ledd. Retten til skjevdeling etter første ledd kan helt eller delvis falle bort hvis skjevdeling ville føre til et åpenbart urimelig resultat. Det kan særlig være aktuelt å gjøre unntak der ekteskapet har vært langvarig og den andre ektefellen vil komme i en vanskelig økonomisk stilling etter oppløsningen av ekteskapet. Se også andre eksempler i delinnstilling II s 130.

Side 122

 

Tredje ledd gir adgang til å skjevdele verdien av gjenstander som er ervervet under ekteskapet på annen måte enn ved arv eller gave. Bestemmelsen er ment som en snever unntaksregel; retten kan bare gjøres gjeldende hvis sterke grunner taler for det. Det er nevnt en del eksempler på slike grunner i delinnstilling II s 79 til 80 og s 130 og i kapittel VIII punkt 7.2 foran.

Fjerde ledd svarer, som nevnt, til utvalgets § 12-7. Det vises til delinnstilling II s 133 til 134.

 

Til § 60

Bestemmelsen gjelder skjæringstidspunktet for erverv, forbruk og gjeld som omfattes av oppgjøret. Den svarer innholdsmessig langt på vei Ekteskapslovutvalgets § 12-4. Departementet har foretatt enkelte språklige endringer. Om de mer prinsipielle spørsmål her, se kapittel VIII punkt 7.7. § 60 avløser ektefelleloven § 43 andre og tredje ledd. Det er ikke foreslått endringer i skjæringspunktet for erverv. Derimot foreslås det et annet skjæringstidspunkt enn etter gjeldende rett for gjeld og forbruk.

Første ledd gjelder erverv og forbruk. Bokstav a har reglene om skjæringstidspunktet ved separasjon og skilsmisse. Avgjørende er det tidspunktet som kommer først av begjæring om separasjon eller skilsmisse og faktisk samlivsbrudd. I Rt-1978-1327 har Høyesterett uttalt at opphevelse av samlivet må være markert «ved en klar atskillelse. Som regel vil dette skje ved fraflytting.» Tilsvarende må gjelde etter utkastet.

Det heter i høringsuttalelsen fra Den norske Dommerforening:

« I stedet for «begjært separasjon og skilsmisse» bør skjæringstidspunktet knyttes til tidspunktet da begjæring om separasjon eller skilsmisse innkom til fylkesmannen eller stevning med krav om skilsmisse innkom til retten. Strengt tatt foreligger det allerede en begjæring om separasjon eller skilsmisse når en advokat på klientens vegne i brevs form krever separasjon og skilsmisse.»

Justisdepartementet er enig i dette. Utkastet til lovtekst er formulert etter de synspunkter Dommerforeningen har gjort gjeldende.

Bokstavene b og c gjelder deling under ekteskapet. Avgjørende i slike tilfeller er når ektefellene avtalte deling etter § 57 bokstav b eller det ble satt fram krav om deling etter § 57 bokstav c. Bokstav c er omformulert i forhold til utvalgets forslag. Begjæringer etter § 57 bokstav c skal etter utkastet settes fram for skifteretten. I tråd med Dommerforeningens synspunkter, som er gjengitt foran, har departementet nevnt uttrykkelig at det er avgjørende når krav om deling kom inn til retten. Departementet foreslår ingen regel tilsvarende utvalgets § 12-1 nr 4. Henvisningen til denne bestemmelsen i utvalgets § 12-4 nr 3 er derfor tatt ut.

Bokstav d er ny i forhold til utvalgets utkast. Departementet har i § 57 første ledd bokstav d og e foreslått uttrykkelige regler om at deling kan kreves når det foreligger endelig dom for at ekteskapet er ugyldig eller at det skal oppløses i medhold av § 24 første eller andre ledd. Departementet foreslår at skjæringstidspunktet i slike tilfeller skal være når stevningen kom inn til retten.

Om andre ledd om avkastning av eiendeler som er gjenstand for deling, se delinnstilling II s 132.

I tredje ledd presiseres det at skjæringstidspunktet i første ledd også gjelder for gjeld. Det innebærer en endring i forhold til gjeldende rett at faktisk samlivsbrudd i relasjon til gjeld skal likestilles med separasjon/skilsmisse.

 

Til § 61

• 61 gjelder særskilte unntak fra delingen; såkalte forloddskrav. Den svarer innholdsmessig fullt ut til Ekteskapslovutvalgets § 12-5, med unntak av bokstav d, hvor departementet har foreslått en utvidelse i forhold til utvalgets forslag. Departementet har videre foretatt enkelte språklige endringer. De tilsvarende reglene finnes i gjeldende rett i ektefelleloven og skifteloven. Om de mer prinsipielle spørsmål her, se kapittel VIII punkt 7.4.

Bokstav a svarer innholdsmessig fullt ut til skifteloven § 48 første ledd.

Gjeldende rett har ingen uttrykkelig regel tilsvarende bokstav b, men det er lagt til grunn at tilsvarende i det vesentlige følger av ektefelleloven § 11 andre ledd, se delinnstilling II s 132 med litteraturhenvisning.

Bokstav c tilsvarer ektefelleloven § 11 andre ledd, men det er gjort en del redaksjonelle endringer. Utvalget antar at det ikke innebærer noen realitetsforskjell at det har sløyfet bestemmelsen om at rettigheten går inn i felleseiet dersom det er forenlig med de rettsregler som særlig gjelder for disse rettighetene. Departementet er enig i det. Se delinnstilling II s 132 til 133.

Bokstav d skal avløse ektefelleloven § 11 tredje ledd, men det foreslås enkelte utvidelser, se delinnstilling II s 133.

Andre punktum er nytt i forhold til utvalgets forslag. -I noen tilfeller vil en arbeidstaker få utbetalt en engangssum som (helt eller delvis) skal dekke et fremtidig inntektstap. Dette kan f.eks være en sum som utbetales i forbindelse med en oppsigelse som ledd i en

Side 123

(minnelig) ordning, eller en avtale om førtidspensjonering som vederlag for at arbeidstakeren slutter før aldersgrensen. Dersom beløpet utbetales i terminer, vil de fremtidige terminbeløpene bli holdt utenfor delingsgrunnlaget. Det kan da virke lite rimelig at en engangsutbetaling skal tas med i delingsgrunnlaget. Departementet viser her til drøftelsen av de tilsvarende spørsmål vedrørende erstatning for personskade, jf forarbeidene til gjeldende ektefellelov § 11 tredje ledd ( Ot.prp.nr.4 (1972-1973) s 29-32).

Departementet foreslår derfor å utvide området for forioddskrav til også å gjelde utbetaling fra arbeidsgiveren i forbindelse med oppsigelse eller førtidspensjonering.

I en del tilfeller vil en slik utbetaling være en kombinert erstatning for allerede lidt tap og for fremtidig tap. Dette kan reise praktiske problemer ved utregningen av forloddskravet, men departementet antar at disse spørsmålene vil kunne løses i praksis.

Bokstav e tilsvarer langt på vei skifteloven § 48 andre ledd. Etter gjeldende rett kan det gjøres unntak fra regelen hvis det vil være åpenbart urimelig etter forholdene å gi rett til forlodds uttak av eiendeler som er ervervet til særskilt bruk for barna. Verken utvalget eller departementet har funnet grunn til å ta med en slik begrensning i utkastet.

 

Til § 62

• 62, som gjelder retten til innbo i særlige tilfeller, svarer innholdsmessig fullt ut til Ekteskapslovutvalgets § 12-6. Departementet har foretatt enkelte mindre språklige endringer. Bestemmelsen skal avløse ekteskapsloven § 54 andre ledd første og siste punktum, jf fjerde ledd, men det foreslås at anvendelsesområdet begrenses i forhold til gjeldende rett. Etter utkastet vil det være adgang til å ta ut innbo, men ikke løsøre til bruk i næring, slik regelen er i dag. Etter gjeldende rett har en ektefelle som har fått separasjon etter ekteskapsloven § 42 første ledd blant annet om grove eller vedvarende krenkelser av plikter overfor ektefellen eller barna, en absolutt rett til å ta ut innbo m.v. I tillegg kommer regelen til anvendelse når særlige grunner taler for det, jf § 54 fjerde ledd. Det foreslås ikke noen regel tilsvarende ekteskapsloven § 42 første ledd i den nye loven, og dermed heller ikke noen regel om absolutt uttaksrett. Bare det skjønnsbaserte alternativet er videreført i utkastet.

Utkastets § 62 gir adgang til å ta ut verdier ut over boslodden uten å gi kompensasjon for dette, slik regelen ellers er etter § 70 i utkastet. Bestemmelsen er ingen regel om forloddskrav. Så lenge verdien av innboet ikke overstiger boslodden til den ektefelle som overtar innboet, er § 62 uten betydning. I slike tilfeller vil de alminnelige regler om naturalutlegg i utkastets kapittel 13 komme til anvendelse, og verdsettelsen skal skje i samsvar med § 69. § 62 får derfor bare betydning når ektefellenes formuer er svært små.

Retten til å ta ut midler til å dekke gjeld, går foran retten etter § 62. Uttak av verdier utover boslodden må derfor kompenseres i den grad den andre ektefellen har underskudd på sin rådighetsdel. Den samme regelen gjelder i dag, men det er gjort unntak for bidragsgjeld til ektefellen eller felles barn, se ekteskapsloven § 54 andre ledd siste punktum. Hvis skjæringstidspunktet for å ta ut aktiva til deling av gjeld endres som foreslått i utkastets § 60 siste ledd, vil unntaket bli svært lite praktisk. Departementet er derfor enig med utvalget i at det bør sløyfes.

 

Til § 63

• 63 gjelder vederlagskrav. Bortsett fra en endring i tredje ledd, jf nedenfor, svarer den innholdsmessig fullt ut til Ekteskapslovutvalgets § 12-8. Departementet har foretatt enkelte terminologiske og språklige endringer. Om de mer prinsipielle spørsmål her, se kapittel VIII punkt 7.3.

Første ledd tilsvarer ektefelleloven § 19. Det har ikke vært meningen å foreta realitetsendringer. Departementet har i motsetning til utvalget ikke funnet grunn til å nevne uttrykkelig i utkastet at bestemmelsen både gjelder midler som er særeie etter avtale mellom ektefellene og midler som er særeie etter bestemmelse av giver eller arvetaker.

Andre ledd skal avløse ektefelleloven § 18 og skifteloven § 49, se nærmere delinnstilling II s 134.

Ektefelleloven § 18, jf § 19 har regler om at vederlaget som hovedregel skal kreves i det samlede beholdne felleseiet. Hvis felleseiemidlene ikke strekker til, kan kravet rettes mot den andres særeie. Tilsvarende er ikke nevnt i utkastet, men det er ikke meningen å foreta noen realitetsendring her.

Tredje ledd bestemmer at vederlagskrav etter første og andre ledd bare kan gjøres gjeldende i den utstrekning ektefellens midler ikke trengs til dekning av gjeld. Dette er i samsvar med gjeldende rett: Etter ektefelleloven § 18, jf § 19, gjelder vederlagskravet det «beholdne» felleseiet. Og § 18 andre punktum om vederlagskrav rettet mot særeiemidler tar forbehold for det tilfellet at særeiemidlene ikke trengs til å dekke gjeld.

Ekteskapslovutvalget har i sitt utkast tatt inn en uttrykkelig henvisning til § 12-2 om gjeldsfradrag (§ 58 i utkastet her). Denne

Side 124

bestemmelsen gjelder imidlertid ikke særeiemidler, men bare midler som er gjenstand for deling. Det er ikke noe som tyder på at utvalget har ment at begrensningen i tredje ledd ikke lenger skal gjelde der vederlagskrav rettes mot særeiemidler. Departementet har derfor fjernet henvisningen til § 58 som ellers kunne gi det motsatte inntrykket.

Fjerde ledd tilsvarer ektefelleloven § 20, se nærmere delinnstilling II s 134 til 135.

Femte ledd om at det kan bestemmes at beløpet kan betales i avdrag, er nytt, se nærmere utredningen s 135. Utvalget har vurdert, men ikke foreslått noen regel om at den skyldige ektefellen kan pålegges å stille sikkerhet for kravet. Det går heller ikke inn for at kravet skal være rentebærende. Vederlagets størrelse skal fastsettes etter en skjønnsmessig vurdering. Ved denne vurderingen kan det tas hensyn til at beløpet skal betales i avdrag. Den Norske Advokatforening mener, uten å grunngi det nærmere, at kravet bør være rentebærende. Departementet er enig med utvalget i at det ikke bør innføres en slik regel om renter, og støtter den begrunnelsen utvalget har gitt. Departementet har heller ikke foreslått noen regel om sikkerhetsstillelse. Som utvalget fremhever, innebærer ikke regelen om avdragsbetaling noe unntak fra vilkåret om at det må være dekning for hele kravet under skiftebehandlingen. Hvis det er fare for at den skyldige ektefellen ikke kan eller vil betale dersom det bestemmes at beløpet kan betales i avdrag, bør avdragsbetaling ikke besluttes. Unntak gjelder hvis ektefellen selv tilbyr å stille sikkerhet. Det er imidlertid ikke behov for en egen regel om dette i utkastet.

 

Til § 64

• 64 om gjeld som begge ektefeller er ansvarlig for, svarer innholdsmessig fullt ut til Ekteskapslovutvalgets § 12-9. Departementet har foretatt enkelte mindre språklige endringer. Bestemmelsen avløser skifteloven § 46. Det har ikke vært utvalgets mening å foreslå noen realitetsendring. Det er i skifteloven § 46 presisert at det bare kan kreves at gjelden skal betales av midler som er felleseie. Slik utkastet er formulert, kan det etter departementets syn også kreves at gjelden betales av særeiemidler. Dette er etter departementets mening en rimelig regel. Det har derfor ikke foreslått å endre utkastet slik at det blir i bedre samsvar med utvalgets forutsetninger.

 

Til § 65

Bestemmelsen, som gjelder avtalefrihet ved et konkret skifteoppgjør, svarer langt på vei til Ekteskapslovutvalgets § 12-10.

• 65 skal avløse ekteskapsloven § 59 i den utstrekning den gjelder avtaler i forbindelse med konkrete skifteoppgjør. Om de mer prinsipielle spørsmål her, se kapittel VIII avsnitt 8.2. Avtaler om formuesordningen reguleres av kapittel 9. Se også utkastet § 83 om avtaler om bidrag.
• 65 gjelder, i motsetning til ekteskapsloven § 59 første ledd, ikke avtaler om erstatning, oppreisning og bidrag, men se utkastet § 83 om avtaler om bidrag.

Første ledd første punktum slår fast at partene i utgangspunktet står fritt til å avtale oppgjør som mer eller mindre avviker fra det som ellers ville blitt resultatet hvis lovens regler ble lagt til grunn. Dette er i samsvar med gjeldende rett. Det kan gjøres unntak fra alle reglene om det konkrete skifteoppgjøret hvis ikke noe annet er bestemt, ikke bare reglene i kapittel 12. For eksempel står partene fritt til å avtale en annen fordeling av eiendelene enn det som følger av kapittel 13. Avtale etter § 65 kan inngås formløst. Om tidspunktet for når avtalen må være inngått, se delinnstilling II s 135.

Første ledd andre punktum har en lempingsregel som skal avløse regelen i ekteskapsloven § 59 andre ledd. § 59 bruker formuleringen «åpenbart ubillig». Det er noe tvilsomt om vurderingstemaet her er nøyaktig det samme som i den alminnelige formuerettslige lempingsregelen i avtaleloven § 36, se kapittel VIII avsnitt 8.2. Avtaleloven § 36 bruker «urimelig».

Ekteskapslovutvalget foreslår formuleringen «åpenbart urimelig» mens departementet foretrekker formuleringen «urimelig». Så vel utvalget som departementet mener at vurderingstemaet bør være det samme i lempingsregelen i ekteskaploven som i avtaleloven. Uenigheten består i hvordan dette bør formuleres i lovteksten, se nærmere om dette i kapittel VIII avsnitt 8.2.

Ved vurderingen av om en avtale er urimelig, kan det både tas hensyn til forhold som forelå da avtalen ble inngått og til forhold som har inntrådt etter dette tidspunktet. Etter gjeldende rett er det uklart om det kan tas hensyn til annet enn forhold som forelå da avtalen ble inngått, se nærmere kapittel VIII avsnitt 8.2.

På skjemaer om begjæring om separasjon og skilsmisse skal partene krysse av i en bestemt rubrikk hvis felleseiet er skiftet. Slike skjemaer blir ofte fylt ut i en opprevet sinnsstemning. Ikke sjelden har en ektefelle for raskt å få separasjon eller skilsmisse gått med på å krysse av for at skilte er foretatt, selv om ikke alle forhold ved skifteoppgjøret er avklart. Høyesterett har ikke godtatt å lempe

Side 125

slike former for avtaler etter ekteskapsloven § 59. Departementet er enig i at den som under de nevnte omstendigheter oppgir at skifte er gjennomført, som regel må være bundet av dette. Men departementet vil understreke at også slike former for avtaleinngåelser i prinsippet kan lempes etter utkastets § 65 første ledd.

Første ledd tredje punktum er nytt i forhold til gjeldende rett og utvalgets utkast. Her foreslår departementet at retten i stedet for å sette en avtale helt eller delvis til side, kan bestemme at ektefellen som blir urimelig dårlig stilt, blir tilkjent et beløp fra den andre ektefellen. Bestemmelsen vil særlig ha praktisk betydning hvor en avtale økonomisk sett er urimelig, uten at det er noe å si på fordelingen av eiendelene.

Andre ledd setter en frist på tre år for å gå til rettssak for å få en skifteavtale helt eller delvis satt til side. Flertallet i utvalget har foreslått en frist på ett år, mens mindretallet ønsker å beholde en treårsfrist, som i gjeldende rett.

 

Til kapittel 13

Kapittel 13 gjelder fordelingen av ektefellenes enkelte eiendeler, bruksrett til bolig m.v. Reglene om hvor stor verdi hver av ektefellene skal motta, står i kapittel 12. Kapittel 13 gjelder bare eiendeler som er i felleseie. Om rett til bolig og innbo m.v som er særeie, se utkastet § 74. Om de mer prinsipielle spørsmål i tilknytning til fordeling av ektefellens eiendeler, se kapittel VIII avsnitt 9.

 

Til § 66

Bestemmelsen inneholder hovedregelen om rett til naturalutlegg for egne eiendeler. Om begrunnelsen for de reglene som foreslås, se kapittel VIII avsnitt 9.1.

Første ledd svarer innholdsmessig fullt ut til skifteloven § 50 første ledd. Det innebærer ingen realitetsforskjell at rettigheter er nevnt i tillegg til eiendeler. Ekteskapslovutvalget foreslår i sitt utkast til § 13-1 første ledd enkelte endringer i forhold til gjeldende rett, se kapittel VIII avsnitt 9.2. Departementet har ikke fulgt opp disse forslagene.

Andre ledd er nytt. Det svarer fullt ut til Ekteskapslovutvalgets § 13-1 andre ledd. Under høringen har Den Norske Advokatforening uttrykkelig støttet forslaget. Ingen har gått imot. Norges Bondelag mener imidlertid at bestemmelsen bør utvides til også å omfatte eiendom med odelshevd. Etter departementets syn bør ikke en mulig fremtidig odelsrett omfattes av andre ledd. Det har derfor ikke fulgt Norges Bondelags forslag her. – Se nærmere om andre ledd i delinnstilling II s 138.

 

Til § 67

Bestemmelsen, som gjelder naturalutlegg for bestemte eiendeler uavhengig av hvem som eier dem, svarer innholdsmessig langt på vei til Ekteskapslovutvalgets § 13-2. Departementet har foretatt enkelte endringer av språklig og lovteknisk art.

• 67 skal avløse skifteloven § 50 andre ledd. Den viktigste endringen er at uttaksretten skal gjelde alle boligformer, se nærmere nedenfor. For øvrig er det bare foretatt mindre endringer i forhold til gjeldende rett.

Reglene får både betydning der den andre ektefellen eier den aktuelle eiendelen fullt ut, og ved sameie mellom ektefellene. Men de gjelder bare for eiendeler som er felleseie. For særeiegjenstander, se utkastet § 74 første ledd.

Vilkåret for uttaksrett er, som i gjeldende lov, at særlige grunner taler for det. Se nærmere om denne vurderingen i delinnstilling II s 138. Utvalget har i bestemmelsen om bruksrett til bolig (utkastet § 68) foreslått at det sies uttrykkelig i loven at det ved vurderingen av om særlige grunner foreligger, skal legges vekt på ektefellenes og barnas behov. Etter departementets syn bør en lignende regel tas inn i § 67, se andre ledd.

Bokstav a om fast eiendom eller andel av fast eiendom som utelukkende eller hovedsakelig har tjent til felles bolig, er ny. Bestemmelsen omfatter i første rekke eneboliger og eierseksjoner. Om hva som ligger i krevet om at eiendommen utelukkende eller hovedsakelig må ha tjent til felles bolig, se delinnstilling II s 138.

Det er gjort unntak for de tilfeller hvor eierektefellen har odelsrett til eiendommen eller har ervervet den ved arv eller gave fra sin slekt. I slike tilfeller har eieren en så nær tilknytning til eiendommen at ektefellen ikke bør kunne få den utlagt til seg etter en skjønnsmessig vurdering. Om hva som nærmere ligger i begrensningen, se delinnstilling II s 139. – Norges Bondelag mener at bestemmelsen også bør omfatte eiendom med odelshevd. Departementet har ikke fulgt dette forslaget, Etter departementets syn er det ikke naturlig at en mulig fremtidig odelsrett skal falle inn under unntaket.

Den Norske Advokatforening har uttrykklig støttet forslaget i bokstav a. Ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger.

Bokstav b svarer fullt ut til skifteloven § 50 andre ledd bokstav b.

Bokstav c avløser skifteloven § 50 fjerde ledd, jf ekteskapsloven § 54 andre ledd tredje punktum. Bestemmelsen omfatter både løpende leiekontrakt og rett til å opprette slik kontrakt. Utvalget har ikke foreslått at det må

Side 126

gjelde leierett til fast eiendom som utelukkende eller hovedsakelig har tjent til felles bolig, som i bokstav a. Departementet er enig i at det ikke bør gjelde en slik begrensning ved leieforhold. Hvis eiendommen også brukes til andre formål enn felles bolig, vil dette likevel være et moment som må tillegges vekt ved vurderingen av om ektefellen skal få overta leieretten.

Ekteskapsloven § 54 andre ledd tredje punktum gjelder leierett til bygninger ektefellene har benyttet til felles bolig eller som en av ektefellene har benyttet i sin næringsvirksomhet. Utkastet § 67 bokstav c gjelder bare fast eiendom som er brukt til felles bolig. Det er etter departementets syn ikke naturlig at retten til å overta leierett skal gå lenger en retten til å overta slik fast eiendom som nevnt i bokstav a og b.

Bokstav d svarer langt på vei til skifteloven § 50 andre ledd bokstav a og utvalgets § 13-2 nr 4. Departementet mener at utaksretten bare bør gjelde vanlig innbo i det felles hjemmet, og ikke næringsløsøre, som etter gjeldende rett og utvalgets forslag.

 

Til § 68

Bestemmelsen om bruksrett til bolig svarer innholdsmessig fullt ut til Ekteskapslovutvalgets § 13-3. Departementet har foretatt enkelte språklige endringer.

• 68 gjelder bare bolig som er i felleseie. Om bolig som er den ene ektefellens særeie, se § 74 andre ledd.

Første ledd første punktum avløser skifteloven § 50 fjerde ledd, jf ektefelleloven § 54 andre ledd andre punktum, jf fjerde ledd. Bestemmelsen gir en ektefelle som ikke skal ha eiendommen utlagt til seg, på visse vilkår rett til å bruke eiendommen. Regelen omfatter alle typer av boliger, uansett hvordan retten til boligen er organisert juridisk.

Det er etter departementets syn normalt mest hensiktsmessig at den samme personen eier og har bruksretten til boligen. Departementet mener imidlertid, som utvalget, at det fremdeles er behov for en regel om bruksrett. Den ene ektefellen skal f.eks ha omsorgen for partenes barn, men har ikke økonomiske forutsetninger for å overta boligen. En bruksrett vil normalt være tidsbegrenset. De problemer som kan oppstå ved en slik bruksrett, vil derfor som regel være midlertidige.

Norges Juristforbund og Den Norske Advokatforening støtter uttrykkelig forslaget om å beholde regler om bruksrett i den nye loven. Ingen av høringsinstansene har gått imot. Foreign Spouses Association uttaler imidlertid blant annet:

« Foreningen foreslår derfor at bruksrett til bolig må enten forutsette oppgiør av boet, slik at den som ikke eier boligen når rimelig anledning til f.eks. å skaffe seg egen bolig senere når dette trengs; eller at hvis oppgjør skal finne sted mange år i fremtiden betinget av at bruksberettigede flytter ut, skal reguleringstiltak slik som rentekrav innebygges i loven som en beskyttelse.»

Slike spørsmål i forbindelse med oppgjøret ved skiftet behandles i kapittel VIII avsnitt 9.4.

Norges Bondelag uttaler:

« Norges Bondelag ser det som lite heldig at en slik bestemmelse også skal få anvendelse på boliger på gardsbruk. Vi ser det som uheldig at den ene ektefellen gis bruksrett til boligen på bruket samtidig som den andre ektefellen fortsatt driver i næringen. Av hensyn til drifta på bruket, vil det være mer naturlig å la den ektefellen som eier/driver bruket også få disposisjonsretten til boligen.»

Etter departementets syn er det uheldig å unnta gårdsbruk generelt fra reglene om bruksrett. I en del tilfeller vil det være den mest rimelige løsningen at den ene ektefellen overtar gården, mens den andre får rett til å bo på gården. De hensyn som Norges Bondelag nevner, må imidlertid tas i betraktning ved spørsmålet om bruksrett skal tilkjennes i det enkelte tilfellet, se nærmere om denne vurderingen nedenfor.

Skjønnstemaet ved spørsmålet om bruksrett er det samme som i utkastets § 67 om naturalutlegg; særlige grunner må tale for å gi den ene ektefellen bruksrett. Formuleringen er noe annerledes enn etter gjeldende rett. Men slik ekteskapsloven § 54 andre ledd andre punktum, jf fjerde ledd er forstått i praksis, vil det ikke være tale om noen realitetsendring av særlig betydning, se nærmere delinnstilling II s 139.

Det er, som i gjeldende rett, ikke noe vilkår at boligen har vært benyttet som ektefellenes felles bolig eller at den som tilkjennes bruksretten, tidligere har bodd i boligen. Det har heller ikke vært meningen å foreta noen endringer i den praksis som har utviklet seg om bruksrettens fysiske omfang, se nærmere Lødrup, Materiell skifterett (7. utg. 1986) s 145.

Gjeldende rett har en særregel for de tilfeller hvor en ektefelle har forlangt og fått separasjon etter § 42 første ledd om blant annet vedvarende eller grove krenkelser overfor ektefellen eller barna. (sml utkastet § 23). Se også ekteskapsloven § 55. I disse tilfellene har den krenkede ektefellen et ubetinget krav på bruksrett. Verken utvalget eller departementet foreslår å videreføre en slik bestemmelse i den nye loven. Det kan tenkes tilfeller hvor

Side 127

det ikke er rimelig å tilkjenne bruksrett i en slik situasjon. Eierektefellen er f.eks sterkt funksjonshemmet og boligen er spesialinnredet for ham eller henne. Spørsmålet om bruksrett bør derfor alltid avgjøres etter en konkret vurdering i det enkelte tilfellet.

Etter gjeldende rett kan det gis bruksrett til boligformål og av hensyn til den berettigedes næringsvirksomhet. § 68 gjelder bare bruksrett til bolig. Departementet finner det ikke naturlig at bruksrettigheter i næringsvirksomhet skal reguleres ved ekteskapslovens regler om bruksrett.

I andre punktum er det sagt at begge ektefellers behov skal tas i betraktning. I tillegg er barnas behov av betydning. Dette innebærer ingen endring i forhold til gjeldende lov, selv om det i dag ikke er nevnt uttrykkelig i loven. Ved vurderingen av hva ektefellenes og barnas behov tilsier, skal det legges vekt på de samme momenter som etter gjeldende rett.

Etter tredje punktum kan det bestemmes at bruksretten skal være tidsbegrenset. Det normale må være at bruksretten begrenses i tid hvis det ved etableringen av bruksretten er mulig å vurdere hvor lenge bruksretten bør vare. Begrensningen kan gjelde til en viss dato eller til en bestemt begivenhet inntrer. – Den Norske Advokatforening har i sin høringsuttalelse understreket at hovedregelen bør være at bruksretten er tidsbegrenset.

Bruksrett blir i praksis ofte tilkjent inntil skiltet er avsluttet. Eiendomsretten og bruksretten til boligen kan da ses i sammenheng ved delingen. En slik fremgangsmåte vil også være mulig etter utkastet.

Den Norske Advokatforening mener at det bør lovfestes at bruksretten skal være tidsbegrenset fram til det er avgjort hvem som skal få boligen utlagt til seg. Faren for at den berettigede vil trenere skiftet vil etter Advokatforeningens syn ikke være stor, så lenge han eller hun må betale markedsleie (se nærmere nedenfor).

Departementet er, som Ekteskapslovutvalget, enig i at bruksretten normalt bør være tidsbegrenset fram til det er bestemt hvem som skal få boligen utlagt til seg. Men departementet går ikke inn for å lovfeste at det alltid skal være slik. I en del tilfeller vil det allerede når bruksretten etableres, være grunnlag for å legge til grunn at bruksretten bør vare også etter skiftetidspunktet. Det er f.eks avgjort at den som krever bruksretten, skal ha omsorgen alene for partenes mindreårige barn, og klart at hensynet til barna tilsier at de bør bli boende i ektefellenes tidligere felles hjem. Ikke sjelden vil det dessuten ved spørsmålet om hvem som skal ha den daglige omsorgen for barna, være avgjørende hvem som fortsatt skal bo i partenes felles hjem. Det tar ofte tid å få avsluttet et skifte, herunder å avgjøre hvem som skal få eiendomsretten til boligen. Hvis det ikke på et tidligere tidspunkt kan avgjøres hvem som skal ha bruksretten til boligen etter skiftet, kan resultatet bli at spørsmålet om hvem barna skal bo hos, må utsettses. Det er uheldig; spørsmålet om hvem som skal ha omsorgen for barna, bør avgjøres så raskt som mulig.

Selv om det ikke er satt noen tidsbegrensning, kan eieren kreve at bruksretten faller bort når hensynet til ektefellen eller barna ikke lenger gjør bruksretten rimelig, se fjerde punktum. Fjerde punktum kan også komme til anvendelse der bruksretten er gjort tidsbegrenset, men det skal da sterkere grunner til før bruksretten kan falle bort. – Tredje og fjerde punktum er i samsvar med gjeldende rettspraksis.

Andre ledd gir den ektefellen som eier boligen, rett til å kreve alminnelig markedsleie av den andre hvis denne gis bruksrett til boligen. Leiebeløpet skal holdes utenfor delingen, jf utkastet § 60 andre ledd. Eieren må på sin side dekke alle utgifter og omkostninger ved boligen. – Hvis partene eier boligen sammen, skal den ektefellen som får bruksretten, betale en så stor del av leien for hele boligen som tilsvarer den andres eierandel, se andre punktum.

Andre ledd er i samsvar med den praksis som har utviklet seg etter avgjørelsen i Rt-1977-1143. Departementet ser, som Ekteskapslovutvalget, ingen grunn til å endre denne praksis.

Ekteskapsutvalget har foreslått at leien skal løpe fra det er satt fram krav om det. Norges Juristforbund uttaler om tidspunktet det kan kreves leie fra:

« Utvalget forutsetter at et krav om leie ikke kan fremsettes før samlivsbruddet. Det bør også vurderes om leie ikke først bør begynne å løpe fra det tidspunkt bruksrettspørsmålet er avgjort gjennom avtale eller annen avgjørelse. Man bør i alle fall unngå at en av ektefellene gjennom sitt valg om a fraflytte boligen umiddelbart kan påføre den annen ektefelle kostnader av denne type.»

Den Norske Advokatforening uttaler:

« I forslaget til lovbestemmelse er det fastsatt at leien for bruksretten løper fra fremsettelsen av kravet, altså tidligst fra samlivsbruddet. Dette vil kunne gi urimelige resultater dersom det går en del tid frem til partene blir enige om at separasjon skal uttas og vilkårene for denne/eventuelt at disse blir avgjort i retten. Det kan imidlertid også bli urimelig den andre veien å vente til retten har avgjort et krav om separasjon og bruksrett til boligen. Utvalget finner at fremsettelsen av kravet om separasjon og bruksrett bør være det tidligste tidspunkt et husleiekrav bør kunne knyttes til.»

Side 128

 

Det hender at partene allerede ved samlivsbruddet blir enige om bruksrett og betaling av leie. Hvis det ikke samtidig avtales fra hvilket tidspunkt leien skal løpe fra, er det vanligvis naturlig å forstå avtalen slik at det skal skje fra eieren flytter ut av boligen.

Det er imidlertid ikke uvanlig at eieren flytter uten at noe blir avtalt om bruksrett eller leie. Eieren flytter ofte fordi han eller hun finner det vanskelig å fortsette samlivet. Det er ikke gitt at vedkommende samtidig innrømmer den andre bruksrett til boligen, og langt mindre at bruken skal være vederlagsfri. Det kan gå tid før bruksrett blir avtalt eller avgjort av retten. Hvis eieren før spørsmålet om borett er avgjort fremsetter krav om leie for den tiden den andre faktisk bor i boligen, er ektefellen forberedt på at det vil påløpe leie. Han eller hun har da oppfordring til å vurdere å skaffe seg en annen bolig i stedet, eventuelt å sette av et visst beløp per måned til å dekke et fremtidig krav på husleie. Blir ektefellen boende, er det etter departementets syn rimelig at vedkommende må betale leie. Det gjelder ikke minst fordi eieren selv ofte pådrar seg ganske store utgifter til leie av bolig, og fordi den som bor i boligen, ellers vil kunne bli fristet til å forhale avgjørelsen om bruksrett og leie så lenge som mulig.

Det kan reises spørsmål om det også bør kunne kreves leie fra et tidligere tidspunkt. Et alternativ er at leie allerede løper fra det tidspunkt eieren flytter ut, uavhengig av om han eller hun på dette tidspunktet har satt fram krav om husleie. Selv om spørsmålet om husleie ikke blir reist med en gang, er det ikke sikkert at eieren aksepterer at den andre skal bo i boligen vederlagsfritt. På den andre siden kan ektefellen som har bodd i boligen, være uforberedt på å betale leie. Han eller hun kan da få store problemer med å betale leie for måneder og kanskje år i ettertid. Eieren på sin side kan når som helst sørge for at det skal betales leie, ved å sette fram et slikt krav. Etter departementets syn bør krav på leie derfor ikke gjelde for tiden før kravet er satt fram. Slik bør det også være i de tilfeller hvor borett er avtalt, men hvor det ikke er avtalt noe om leie, med mindre det må innfortolkes i avtalen om borett at leie skal betales.

Det hender at partene bor sammen en tid etter at krav om separasjon eller skilsmisse er satt fram. For denne tiden er det etter departementets mening ikke rimelig at eieren skal kunne kreve leie. Leie bør tidligst kunne kreves fra det tidspunkt eieren flytter ut av boligen. Før dette tidspunktet ville boligen uansett ikke kunne leies ut til andre; eieren går derfor ikke glipp av en inntektsmulighet.

Departementet er etter dette enig med utvalget i at leie skal betales fra det er satt fram krav om leie, hvis ikke noe annet er avtalt.

Et samlivbrudd skjer ofte i en opprevet situasjon. Ikke sjelden tar den ene med seg det aller mest nødvendige og flytter. I sinne kan han eller hun uttale at den andre i alle fall må betale leie. Kan man si at krav om leie er fremsatt i en slik situasjon? Det kan ikke gis et absolutt svar på dette spørsmålet; løsningen må avhenge av de nærmere omstendigheter. Utgangspunktet bør være om kravet er fremsatt på en slik måte og under slike omstendigheter at den andre har grunn til å tro at det ikke bare er snakk om en tom trussel, men at det virkelig er fremsatt et krav. Det vil ofte ikke være tilfellet i den situasjonen som er beskrevet over.

Departementet har vurdert om det bør kreves at et krav om leie skal settes fram skriftlig. En slik løsning vil kunne skape en ganske stor grad av klarhet om hvorvidt det er satt fram et krav om leie, og eventuelt når kravet er fremmet. Den ektefellen som krever leie, bør ha bevisbyrden for når kravet er satt fram. Denne bevisbyrden vil som regel være oppfylt hvis han eller hun kan vise til et skriftlig dokument som er datert. Det vil derfor være i eierens interesse å fremsette kravet skriftlig. Departementet går likevel ikke inn for at det skal være et vilkår at krav om leie er fremsatt skriftlig. Det er ofte unaturlig for en ektefelle å fremsette skriftlige krav overfor den andre.

Norges Juristforbund og Den Norske Advokatforening mener at det bør fastsettes at leien skal forfalle i terminer. Det heter f.eks i uttalelsen fra Den Norske Advokatforening:

« Forsåvidt angår betalingen av leien bør det fastsettes at denne forfaller den 1. i hver måned. Dette bl.a av hensyn til betaling av løpende forpliktelser med eiendommen. Praksis idag er gjerne slik at leien akkumuleres og inngår i delingsgrunnlaget ved skiltet. Denne praksis kan i mange tilfelle være uheldig.

Et mindretall (Hobæk) mener ikke det bør fastsettes en forfallsdag for husleien. Det kan være tilfeller hvor den som får bruksretten til boligen ihvertfall i en overgangsperiode ikke vil være i stand til å betale husleie, og hvor det vil være rimelig at denne avregnes i forbindelse med skiftet.»

Etter departementets syn bør leien normalt fastsettes i terminer. Men departementet går ikke inn for å lovfeste at det alltid skal være slik. Det viser til de synspunkter som mindretallet i utvalget i Den Norske Advokatforening gjør gjeldende, og som departementet slutter seg til.

I dag kan spørsmålet om bruksrett normalt avgjøres av retten, hvis ikke partene er enige om å overlate spørsmålet til fylkesmannen, se ekteskapsloven § 54 siste ledd.

Side 129

 Fylkesmennene i Nordland og Vestfold har vist til at det er sjelden at slike spørsmål bringes inn for fylkesmannen. Ekteskapslovutvalget går inn for at fylkesmannen ikke lenger skal ha kompetanse på dette området. Departementet støtter dette synet. Fylkesmannen har bare kompetanse i forbindelse med skifte av fellesboer der det er uttrykkelig regulert. Det er derfor ikke nødvendig å ha noen egen regel om spørsmålet når fylkesmannen ikke lenger skal ha kompetanse. Hovedregelen om at spørsmålet må overlates til domstolen hvis partene ikke blir enige, vil da gjelde.

Om spørsmålet om bruksrett og husleie må bringes inn for retten ved stevning, og i hvilken grad spørsmålet kan avgjøres av skifteretten, se utkastet til endring i skifteloven § 11 tredje ledd og de spesielle merknadene til denne bestemmelsen.

 

Til § 69

Bestemmelsen gjelder verdsettelse av eiendeler som den enkelte ektefelle skal beholde. Departementet har føyd til et andre punktum i andre ledd, se nedenfor. For øvrig svarer utkastet innholdsmessig fullt ut til Ekteskapslovutvalgets § 13-4. Departementet har foretatt enkelte språklige endringer. – Om de mer prinsipielle spørsmål her, se kapittel VIII punkt 9.3.

Første ledd fastsetter at verdsettelsen skal skje etter reglene om skiftetakst, se nærmere skifteloven § 125. Taksten skal som hovedregel svare til eiendelens omsetningsverdi. Dette er i samsvar med gjeldende rett, se skifteloven § 50 a første punktum og Rt-1973-1391 og senere rettspraksis.

Bestemmelsene i første ledd kommer til anvendelse enten en ektefelle skal beholde en eiendel han eller hun fullt ut eier, eller ektefellen får utlagt en eiendel som tilhører den andre eller som ektefellene eier sammen. Verdien blir lagt til grunn i det innbyrdes økonomiske oppgjøret mellom ektefellene.

Hvis ektefellene er enige om hvilken verdi som skal legges til grunn, er det ikke nødvendig med skiftetakst. Det samme gjelder selv om ektefellene er uenige om verdien, hvis de er enig om en annen måte å fastsette verdien på. De er f.eks enige om at eiendelen skal verdsettes av en takstmann og at den verdien takstmannen kommer fram til, skal være bindende mellom dem.

Skiftetaksten kan settes til annet enn omsetningsverdien hvis dette er særskilt bestemt. Partene er f.eks enige om at verdsettelsen skal skje etter bestemte retningslinjer. Ved verdsettelse av odelseiendommer, vil reglene i odelsloven § 49 komme til anvendelse, se utkastet til endringer av denne bestemmelsen. Og for andre landbrukseiendommer vil omsetningsverdien blant annet bestemmes av prinsippene i konsesjonsloven § 14 andre ledd og konsesjonsmyndighetenes praksis.

Norges Bondelag mener at endringene i odelsloven § 49 andre ledd om verdsettelsen av odelseiendommer bør tas inn i ekteskapsloven. Etter departementets syn er det nok med en henvisning i § 69 til at det kan gjelde unntak fra regelen om at taksten skal svare til eiendommens omsetningsverdi.

Om betydningen av latent skatteplikt og om verdsettelse av goodwill, se delinnstilling II s 141. – Finansdepartementet har under høringen uttalt at utvalgets syn på latent skatteplikts betydning ved verdsettelsen er fornuftig, så lenge det er tale om en skjønnsmessig vurdering.

Andre ledd gjelder hvilket tidspunkt verdsettelsen skal knyttes til. Gjeldende rett har ingen bestemmelser som direkte løser spørsmålet, se nærmere kapittel VIII punkt 9.3.2.

Første punktum bestemmer at verdsettelsen skal knyttes til skjæringstidspunktet i § 60 i de tilfellene hvor en ektefelle skal overta eiendeler som han eller hun fullt ut eier. Når en ektefelle får overta eiendeler som den andre eier, eller som partene eier sammen, skal verdsettelsestidspunktet være det tidspunktet det ble klarlagt at ektefellen skal overta eiendelen. Dette vil ved offentlig skifte være utlodningstidspunktet og ved privat skifte det tidspunktet partene ble enige om at den ene skal overta eiendelen, se andre punktum. Ekteskapslovutvalget har i delinnstilling II s 142 gått inn for en løsning som nevnt i andre punktum, men har ikke foreslått en egen bestemmelse om dette. Etter departementets syn blir loven mer fullstendig om regelen går uttrykkelig fram av loven. Departementet forutsetter at den rettspraksis som har vært om vedsettelsestidspunktet, fremdeles skal ha relevans. Det innebærer blant annet at det av rent praktiske grunner er verdien på den tiden takst blir holdt, som er avgjørende, selv om taksten holdes noe før selve utlodningen, se Rt-1981-1268. Og ved forhåndsutlodning er det tidspunktet for denne utlodningen verdien skal knyttes til, se Rt-1974-439.

 

Til § 70

Bestemmelsen gjelder de tilfeller hvor verdien av de eiendeler en ektefelle mottar, overstiger den lodd han eller hun har krav på. Departementet har foretatt enkelte endringer i forhold til utvalget utkast i fjerde ledd, se nærmere kapittel VIII punkt 9.4. For øvrig svarer bestemmelsen innholdsmessig fullt ut til Ekteskapslovutvalgets § 13-5.

Side 130

Departementet har foretatt enkelte mindre språklige endringer.

Første ledd svarer fullt ut til skifteloven § 50 a andre punktum.

Andre ledd avløser skifteloven § 50 a tredje til femte punktum. Utvalget har foretatt et par presiseringer, som antas å være i overensstemmelse med gjeldende rett, se nærmere delinnstilling II s 143, som departementet har fulgt opp. Departementet har dessuten presisert at det gjelder obligasjon som ektefellenes rett til leie av felles bolig har vært knyttet til.

Hvis en ektefelle overtar fast eiendom, må den andre etter utkastet og gjeldende rett nøye seg med pantesikkerhet i eiendommen. I dag er det fastsatt direkte i loven at fordringen forrentes med ti prosent per år, men kongen kan fastsette en høyere eller lavere rente. Utvalget foreslår at rentesatsen alltid skal fastsettes av kongen. Det viser til at rentesatser som er fastsatt i lov, i praksis ikke endres så hyppig som de burde, og at en rentesats på ti prosent f.eks er for lav i dag.

Den Norske Advokatforening er enig i at dagens rentesats er alt for lav til å virke som en effektiv kompensasjon, og foreslår at man i stedet i loven henviser til morarentebestemmelsene i forbrukerforhold i lov om renter ved forsinket betaling. Ingen andre høringsinstanser har uttalt seg om forslaget på dette punktet.

Departementet er enig i at det med dagens vekslende rentenivå kan være uheldig å ha en fast rentesats i loven. Det har foretrukket at rentesatsen reguleres ved forskrift, fremfor at det henvises til rentesatsen i morarenteloven. Morarentesatsen fastsettes med tanke på at det har skjedd en forsinket betaling. Den ligger derfor vanligvis noe høyere enn vanlig rentenivå. I de tilfeller som er nevnt i utkastet § 70, er det ikke tale om en slik forsinkelse. Det er da etter departementets syn heller ikke rimelig at morarentesatsen benyttes. Departementet kan heller ikke se at det er noen annen rentesats som reguleres jevnlig det er naturlig å henvise til.

Tredje ledd er nytt. Utvalget har begrunnet regelen slik (delinnstilling II s 143):

« Etter gjeldende rett har også den ektefelle som får bruksrett til den annen ektefelles eiendom, krav på å kunne si opp fordringen med seks måneders varsel. Dette innebærer i praksis at den ektefelle som har bruksrett til boligen, også får krav på – etter seks måneder – å få utbetalt inntil halve verdien. Den ektefelle som eier boligen, vil følgelig ikke bare få problemer med å reise midler til ny bolig, men vedkommende skal også utløse den bruksberettigede ektefelle med et ofte betydelig kontantbeløp. Utvalget finner det naturlig at så lenge den bruksberettigede ektefelle utøver sin bruksrett, kan ikke den del av vedkommende bosloddskrav som refererer seg til boligen, sies opp.»

Den Norske Advokatforening har under høringen uttrykkelig støttet forslaget på dette punktet. Ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger. Også departementet er enig i forslaget og den begrunnelsen utvalget har gitt.

Også fjerde ledd er nytt. Om de hensyn som er lagt til grunn for bestemmelsen, se kapittel VIII punkt 9.4. Første punktum bestemmer at en ektefelle som har krav mot den andre etter første ledd, kan tilkjennes renter hvis det er rimelig etter forholdene. Bestemmelsen er ment som en unntaksregel. Grunnen til at oppgjøret har tatt tid, vil være et viktig moment. Renteplikten er særlig tenkt å komme til anvendelse der den ene ektefellen bevisst har trenert oppgjøret eller har fremsatt klart uholdbare krav som det har tatt lang tid å få avgjort. Men renter kan også etter omstendighetene tilkjennes der ingen av partene er å klandre, f.eks hvor oppgjøret har tatt lang tid fordi det er unormalt omfattende og komplisert. Ved rimelighetsvurderingen bør det også legges vekt på hvilke økonomiske ulemper ektefellen som har krav på oppgjør, har hatt ved å vente, og hvilke fordeler den andre har hatt med å få utsatt utbetalingen av lodden. Se ellers delinnstilling II s 143 til 144.

Renten kan tidligst regnes fra to år etter skjæringstidspunktet i § 60, se andre punktum. Det innebærer at det ikke vil være anledning til å sette fram krav om renter før oppgjøret har tatt to år, og det kan bare beregnes renter for tiden etter to år. Utvalget har foreslått en mer skjønnsmessig regel om at renter kan tilkjennes hvis oppgjøret har tatt vesentlig lengre tid enn vanlig. Men renten skal etter utvalgets forslag tidligst regnes fra ett år etter skjæringstidspunktet i § 60, se nærmere kapittel VIII punkt 9.4.

Den Norske Advokatforening mener at det i § 70 bør tas inn en bestemmelse om rett til å kreve forhåndsutlodning for poster som er avklart. Forslaget er begrunnet slik:

« Dette vil kunne forhindre trenering av oppgjør ved at det lages tvister om enkelte særspørsmål, og at partene motsetter seg utlodning til alt er oppgjort mens resten er klårt til utlodning.»

Der det skiltes offentlig, er det antatt at skifteloven § 35 ikke er til hinder for at det foretas delutlodning, og at loddeierne ikke kan motsette seg slik utlodning, se blant annet Per Augdahl, Skifteloven med kommentarer (3. utgave 1974) s 67. Spørsmålet vurderes av skifteretten i det konkrete tilfellet. Etter

Side 131

departementes syn er det ikke behov for regler om delutlodning ved offentlig skifte.

Ved privat skilte kan partene etter departementets syn ha en rimelig grunn til å se hele skiltet under ett. Det kan dessuten i en del tilfeller være urimelig at den ene ektefellen må gi fra seg en av sine eiendeler til den andre, uten samtidig å få eiendeler han eller hun selv gjør krav på eller økonomisk kompensajson. Departementet har derfor under tvil ikke funnet å ville lovfeste en rett til å kreve delutlodning.

 

Til § 71

Bestemmelsen, som gjelder salg av ektefellenes eiendeler, svarer innholdsmessig fullt ut til Ekteskapslovutvalgets § 13-6. Departementet har foretatt enkelte mindre språklige endringer. Den Norske Advokatforening har uttrykkelig støttet forslaget på dette punktet. Ingen av høringsinstansene har gått imot.

Departementet har ikke fulgt opp utvalgets forslag til særregel for sameiegjenstander i utvalgets § 13-1 første ledd andre punktum. § 71 gjelder derfor både for sameiegjenstander og for gjenstander som bare en av ektefellene har eid.

Første ledd skal avløse skifteloven § 51 første og andre ledd. Den bestemmer at hver av ektefellene kan kreve at eiendeler som ikke blir overtatt av ektefellene, blir solgt. Dette er i samsvar med gjeldende rett. Verken utvalget eller departementet har funnet grunn til å si uttrykkelig i loven at unntak kan følge av ekteskapsloven, av andre lover eller av gyldig viljeserklæring, slik skifteloven § 51 første ledd gjør. – Begrensningen for private brev og andre eiendeler som det vil virke støtende at blir solgt til fremmede, svarer fullt ut til skifteloven § 51 andre ledd.

Det er ikke foreslått noen regel tilsvarende skifteloven § 51 første ledd andre punktum om at skifteretten ved offentlig skifte kan beslutte at boets eiendeler skal selges hvis ikke ektefellene blir enige om fordelingen. Etter departementets syn er det ikke noe praktisk behov for en slik regel. Hvis ingen av ektefellene gjør krav på å få eiendelen utlagt til seg, vil trolig en eller begge kreve salg. Og hvis en eller begge parter gjør krav på eiendelen, må skifteretten avgjøre om naturalutlegg skal gis.

Andre, fjerde og femte ledd svarer fullt ut til henholdsvis skifteloven § 52 andre ledd, § 51 tredje ledd og § 52 tredje ledd. Tredje ledd avløser skifteloven § 52 første ledd. Det er foretatt enkelte mindre endringer.

I kapittel 16 i proposisjonen til ny tvangsfullbyrdingslov som ventes å bli lagt fram i løpet av våren, vil det bli foreslått enkelte endringer i skifteloven § 52. Forslagene henger sammen med andre endringer i utkastet. Det er derfor etter departementets syn naturlig at endringene først foretas i forbindelse med den nye tvangsfullbyrdingsloven. Hvis tvangsfullbyrdingsloven skulle bli vedtatt før den nye ekteskapsloven, vil departementet komme tilbake til Stortinget med forslag om en lovteknisk tilpasning til utkast til ekteskapslov § 71.

 

Til § 72

Bestemmelsen, som gjelder kreditorenes dekningsrett, svarer innholdsmessig fullt ut til Ekteskapslovutvalgets § 13-7. Departementet har foretatt en del språklige endringer.

Første punktum foreskriver at skifteoppgjøret mellom ektefellene ikke har noen innvirkning på en kreditors adgang til å drive inn et krav mot en ektefelle. Gjeldende lovgivning har ingen uttrykkelig regulering av dette spørsmålet. Om begrunnelsen for regelen, se utvalgets uttalelse i delinnstilling II, s 144 til 145, som departementet slutter seg til.

Andre punktum har en begrensning for de tilfeller hvor en ektefelle har pådratt seg gjelden etter skjæringstidspunktet som er nevnt i § 60. Bakgrunnen for begrensningen er at slike krav er oppgjøret uvedkommende, jf utkastet § 60. Skifteloven § 59 tredje ledd har i dag regler om dette. Det er foreslått en viss endring i forhold til gjeldende rett; Begrensningen skal bare gjelde ved enkeltforfølgning, mens skifteloven § 59 tredje ledd gjelder ved både enkeltforfølgning og ved konkurs, se nærmere delinnstilling II på s 145.

 

Til kapittel 14

Kapitlet inneholder en del særregler for særeie. Kapitlene 6 til 11 gjelder i utgangspunktet uansett om det er tale om eiendeler som er gjenstand for deling, eller ikke. Kapitlene 12 og 13 gjelder derimot ikke der partene har særeie.

 

Til § 73

Bestemmelsen gjelder vederlag til en ektefelle som har medvirket til å øke den andre ektefellens særeiemidler. Den svarer innholdsmessig fullt ut til Ekteskapslovutvalgets § 14-1. Departementet har foretatt enkelte mindre språklige endringer. § 73 skal avløse ektefelleloven § 25 andre ledd første punktum. Det er foretatt enkelte endringer i forhold til gjeldende rett.

Grunntrekkene i gjeldende rett er opprettholdt i utkastet. Vederlag skal kunne kreves hvor en ektefelle gjennom bidrag til familiens underhold, ved arbeid eller på annen måte i vesentlig grad har medvirket til å øke den

Side 132

andre ektefellens særeiemidler. Den avklaring som har skjedd i praksis om disse spørsmålene, vil fremdeles få betydning. Se ellers delinnstilling II s 145.

Nytt i forhold til gjeldende rett er at bestemmelsen ikke lenger bare skal gjelde ved separasjon og skilsmisse, men også i andre tilfeller hvor deling skjer, jf § 57. Og vederlagskravet skal ikke lenger begrenses til halvparten av verdiøkningen. Dette bør avgjøres skjønnsmessig etter en konkret vurdering. I ektefelleloven § 25 andre ledd heter det at vederlaget skal tas av ektefellenes særeie. Dette er ikke sagt i utkastet. Poenget er at vederlaget ikke skal påvirke delingsgrunnlaget hvis ektefellen også har formue som er felleseie. Det er det etter departementets syn ikke nødvendig å si uttrykkelig i lovteksten. Se nærmere om hva endringsforslagene innebærer og begrunnelsen for forslagene i delinnstilling II s 145. Departementet slutter seg til de synspunkter som Ekteskapslovutvalget der har gjort gjeldende. – Norges Juristforbund og Den Norske Advokatforening har under høringen uttrykkelig støttet forslaget til ny § 73. Ingen av høringsinstansene har gått imot.

Utvalget har ikke foreslått å videreføre ektefelleloven § 25 første ledd om at en ektefelle som bruker særeiemidler til å øke felleseie han eller hun råder over, kan kreve vederlag for dette. Heller ikke departementet går inn for å beholde en slik regel.

 

Til § 74

Bestemmelsen gjelder rett til bolig og innbo. Den svarer innholdsmessig langt på vei til Ekteskapslovutvalgets § 14-3. Departementet har foretatt enkelte språklige endringer. § 74 skal avløse ekteskapsloven § 55 a.

Etter gjeldende rett kreves det «sterke grunner» for at en ektefelle skal kunne overta eller få bruksrett til eiendeler som er den andres særeie. Flertallet i Ekteskapslovutvalget – alle unntatt Lødrup – ønsker å videreføre dette vilkåret i den nye loven. Det medfører at det skal meget til for at en ektefelle skal få rett etter § 74. Kravet er strengere enn ved uttaksrett og bruksrett til eiendeler som den andre ektefellen eier, som er felleseie. Her kreves det «særlige grunner».

Utvalgets mindretall – Lødrup – mener at det ikke bør kreves «sterke grunner», men at «særlige grunner» bør være tilstrekkelig. Mindretallet begrunner sitt syn slik (delinnstilling II s 147):

« I det store flertall av tilfelle hvor det ved avtale mellom ektefellene eller ved en bestemmelse av giver eller arvelater er bestemt at bolig og vanlig innbo skal være unntatt fra deling (særeie), er motivet å unngå deling av verdiene, eller verne dem mot kreditorbeslag, ikke å legge bånd på den andre ektefelles muligheter til å overta vedkommende eiendel eller bruksretten til den ved ekteskapets opphør. At boligen eller innboet er gjort til særeie, vil i seg selv gjøre at det kreves en betydelig interesseovervekt for at en slik rett skal bli tilkjent.»

Den Norske Advokatforening og Kristelig Folkeparti støtter uttrykkelig flertallets syn. Norges Juristforbund er noe i tvil om det bør stilles de samme krav til overtagelse og bruksrett, og anfører at det ved (tidsbegrenset) bruksrett vil kunne være rimelig å kreve noe mindre, f.eks «særlige grunner».

Departementet er enig med flertallet i utvalget og de høringsinstanser som har uttalt seg, i at det for å overta eiendeler som er den andre ektefellens særeie, bør kreves sterke grunner. Departementet er enig med mindretallet i utvalget at formålet med å opprette særeie ofte vil være å unngå deling av verdiene eller å verne dem mot kreditorbeslag. Men etter departementets syn kan motivet også være å legge bånd på den andre ektefellens muligheter til å overta vedkommende eiendel ved ekteskapets opphør.

Når det gjelder bruksrett, har departementet vært mer i tvil. Bruksrett vil som regel være mindre vidtgående overfor eierektefellen enn en rett til å overta, siden bruksretten normalt vil være tidsbegrenset. Departementet har derfor kommet til at det ved bruksrett bør kreves noe mindre enn ved rett til å overta. Departementet finner det da naturlig å la det være avgjørende om særlige grunner taler for at ektefellen gis bruksrett, slik mindretallet har foreslått.

Reglene om rett til å overta de aktuelle eiendelene er tatt inn i første ledd. Vurderingstemaet vil her være det samme som ved rett til å overta eiendeler som er felleseie, men det skal altså mer til for å kunne overta en eiendel som er særeie enn en eiendel som er felleseie. Hensynet til barna bør veie tungt. Etter departementets syn bør en ektefelle normalt ikke tilkjennes rett til å overta en eiendel som er særeie, hvis han eller hun vil være like godt hjulpet med en bruksrett.

Hvilke eiendeler som kan overtas, følger av henvisningen til § 67, se de spesielle merknadene til denne bestemmelsen. Ekteskapsloven § 55 a andre ledd viser på tilsvarende måte til skifteloven 50 andre ledd. Utkastet § 67 skal avløse skifteloven § 50 andre ledd. Hovedforskjellen mellom de to bestemmelsene består i at utkastet § 67 bokstav a i motsetning til skifteloven § 50 andre ledd omfatter fast eiendom. På den andre siden omfatter skifteloven § 50 andre ledd næringsløsøre. Det gjør

Side 133

ikke utkastet § 67. (Den sistnevnte endringen er ny i forhold til utvalgets utkast. Den har gjort det nødvendig med visse endringer også i utkastet § 74.) De nevnte endringene får altså også betydning for uttaksretten etter utkastet § 74. – Adgangen til å overta leierett i utkastet § 74, jf § 67 bokstav d, er i gjeldende rett behandlet som en bruksrett, se § ekteskapsloven § 55 a første ledd, jf § 54 andre ledd tredje punktum, jf fjerde ledd. Det er her bare foretatt en lovteknisk endring uten realitetsbetydning.

Ekteskapsloven § 55 a andre ledd viser også til skifteloven § 48 om eiendeler som utelukkende tjener til en ektefelles personlige bruk, og familiepapirer og familiebilder som kommer fra hans eller hennes slekt. Ekteskapslovutvalget har foreslått at en ektefelle kan holde slike eiendeler utenfor delingen når de er felleseie. Departementet har fulgt forslaget, se utkastet § 61 bokstav a. Utvalget har derimot – uten å begrunne det – ikke foreslått noen rett for en ektefelle til å utløse de nevnte eiendelene når de er den andre ektefellens særeie, slik ekteskapsloven § 55 a, jf skifteloven § 48 gir anvisning på. Heller ikke departementet foreslår noen slik regel. Slike eiendeler vil trolig meget sjelden tilhøre den andre ektefellen i det hele tatt, og langt mindre være hans eller hennes særeie.

I § 74 første ledd andre punktum vises det til utkastet § 69 første ledd om at verdien som hovedregel skal fastsettes ved skiftetakst som skal tilsvare eiendelens omsetningsverdi. Ekteskapsloven § 55 a henviser på tilsvarende måte til skifteloven § 50 a, som bl.a har en slik regel. Departementet har i § 69 andre ledd andre punktum foreslått en regel om at verdsettelsen skal knyttes til verdien på utlodningstidspunktet/tidspunktet det ble bestemt at ektefellen skulle overta. Utvalget forutsetter at en tilsvarende regel skal gjelde, men har ikke foreslått noen uttrykkelig bestemmelse om det. Etter departementets syn bør § 69 andre ledd andre punktum gjelde tilsvarende ved utløsning av en særeieeiendel etter § 74.

Skifteloven § 50 a har i tillegg til en regel som tilsvarer utkastet § 69 første ledd, regler om skifteutlegg. Utkastet har lignende regler i § 70 andre ledd. Etter departementets syn bør disse reglene fortsatt også gjelde der en ektefelle overtar en eiendel som er den andres særeie. Dessuten bør fjerde ledd om renter gis tilsvarende anvendelse. Departementet har derfor føyd til en henvisning til § 70 andre og fjerde ledd.

Andre ledd gjelder bruksrett til bolig. Skjønnstemaet er her om særlige grunner taler for bruksrett. Dette innebærer en endring i forhold til gjeldende rett og forslaget til flertallet i Ekteskapslovutvalget, jf over. Forutsetningen er at det skal noe mindre til for å bli tilkjent bruksrett enn til å gis rett til å overta boligen. I andre punktum henvises det til bestemmelsene i utkastets § 68 første ledd andre til fjerde punktum og andre ledd om bruksrett til bolig som er gjenstand for deling. Se nærmere merknadene til disse bestemmelsene.

Ekteskapsloven § 55 a gjelder bare ved separasjon og skilsmisse. Ekteskapslovutvalget har ikke foreslått noen slik begrensning. Heller ikke departementet går inn for å ta med begrensningen.

 

Til § 75

• 75 gjelder frister for krav etter kapittel 14. Den svarer innholdsmessig langt på vei til Ekteskaplovutvalgets § 14-4. Departementet har foretatt en del språklige endringer. Blant annet har departementet valgt å dele bestemmelsen i to punktum. – Bestemmelsen er ny i forhold til gjeldende rett.

Fristen avhenger av om partene har fullstendig eller delvis særeie. Ved fullstendig særeie foreslår utvalget at krav etter kapitlet må være satt fram innen ett år etter at partene ble separert eller skilt uten forutgående separasjon.

Norges Juristforbund og Den Norske Advokatforening støtter uttrykkelig forslaget. Norske Kvinnelige Juristers Forening mener at foreldelsesfristen for de tilfeller hvor partene har fullstendig særeie bør være tre år. Det heter blant annet i uttalelsen:

« Ved oppløsning av mange ekteskap, ser man at det tar lang tid før selve skifteprosessen kommer i gang. Separasjonsperioden på 1 år skal jo også gi ektefellene en mulighet til å endre standpunkt slik at ekteskapet eventuelt kan fortsette.

Det vil virke sterkt urimelig om en ektefelle skulle miste retten til vederlag av den annens særeie, dersom kravet ikke blir fremsatt innen 1 år. Spesielt i familiesaker hvor partene i utgangspunktet ofte ikke bruker advokat, er det urimelig med en så kort foreldelsesfrist.»

Departementet er enig i at en frist på ett år kan være kort der partene ikke er skilt. Framfor å forlenge foreldelsesfristen, foretrekker departementet at fristen bare knyttes til skilsmissetidspunktet, se første punktum.

Der det skal skje en deling, må krav settes fram innen delingen er avsluttet, andre punktum. Se nærmere om § 75 i delinnstilling II s 147 til 148.

 

Til kapittel 15

Når den ene ektefellen dør, skal felleseiet skiftes mellom gjenlevende ektefelle og

Side 134

avdødes arvinger. I tillegg skal avdødes dødsbo skiftes mellom arvingene. Dette skiftet kalles ofte sammensatt skifte.

Kapittel 15 gjelder oppgjøret mellom gjenlevende ektefelle og den andre ektefellens arvinger. Skiftet mellom avdødes arvinger følger de alminnelige regler om dødsboskifte i arveloven og skifteloven. Disse reglene vil ikke bli behandlet nærmere her. Hvis en ektefelle dør etter at formuesfellesskapet er opphevet, skal skiftet etter gjeldende rett gjennomføres som et felleseieskifte mellom ektefeller. Særreglene om sammensatt skifte kommer da ikke til anvendelse, se nærmere Lødrup, Materiell skifterett (7. utg.) s 154. Det har ikke vært meningen å foreta noen endring her. Hvis separasjon eller skilsmisse er begjært, men dom ikke er avsagt eller bevilling gitt før dødsfallet, skal derimot reglene om sammensatt skifte gjelde. Utkastet § 78 første punktum har en særregel om skjæringstidspunktet i slike tilfeller.

Den Norske Advokatforening har uttrykkelig støttet utvalgets forslag til regler i kapittel 15. Ingen høringsinstanser har gått imot.

 

Til § 76

Bestemmelsen, som gir regler om når deling skal skje, svarer innholdsmessig til Ekteskapslovutvalgets §§ 6-3 første ledd første punktum og 15-1. Disse er i departementets utkast slått sammen til én paragraf, og er dermed noe omformulert. Sammenslåingen av paragrafene har sammenheng med at departementet ikke har fulgt opp utvalgets forslag om et eget kapittel med liovedregler.

Første punktum har til formål å gi en påminnelse om at reglene i kapittel 15 må leses med den reservasjon at noe annet kan følge av lov, testament, avtale mellom ektefellene eller bestemmelse av en giver eller arvelater. Særlig praktisk er gjenlevendes rett til å sitte i uskiftet bo. Det gjelder videre en del spesialregler i skifteloven og arveloven. Se f.eks skifteloven §§ 61 og 63 om naturalutlegg og arveloven § 6 første ledd andre punktum om minstearv for gjenlevende ektefelle. Avtaler mellom ektefellene og bestemmelser av giver eller arvelater vil først og fremst gjelde særeie.

Andre punktum slår fast at lengstlevende ektefelle og avdødes arvinger har rett til å kreve deling. Gjeldende rett har ingen uttrykkelig bestemmelse tilsvarende § 76 andre punktum, men den samme løsningen følger i gjeldende rett indirekte av skifteloven § 60, sett i sammenheng med arvelovens regler om uskifte og om testament. Ektefellens og arvingenes rett til å kreve deling må ses i sammenheng med de forbehold som er nevnt i første punktum. Når det gjelder arvingene, innebærer den gjenlevendes rett til å sitte i uskiftet bo betydelige begrensninger i deres rett til å kreve deling. Slike begrensninger kan også følge av eventuelle testamentariske bestemmelser som avdøde har truffet, se nærmere delinnstilling II s 149.

Inntil skiftet er avsluttet, har gjenlevende ektefelle ofte besittelsen av så vel egne som avdødes eiendeler. Det har vært lagt til grunn i teori og rettspraksis at avdøde ikke plikter å betale leie til boet i den tiden skiftet pågår, se delinnstilling II s 149 med henvisninger. Situasjonen er altså her en annen enn ved separasjon og skilsmisse, hvor den som får bruksrett til den andres bolig, må betale alminnelig markedsleie for dette, se utkastet § 68 andre ledd med spesielle merknader. Etter Ekteskapslovutvalgets syn er en slik regel lite rimelig der den ene ektefellen er død. Utvalget har derfor ikke foreslått noen regel om vederlag i slike tilfeller. Ingen av høringsinstansene har hatt innvendinger mot en slik løsning. Også departementet støtter utvalgets forslag om ikke å foreta noen endring her.

 

Til § 77

• 77 regulerer hvilke av reglene i ekteskapsloven som skal gjelde ved skilte mellom gjenlevende ektefelle og avdødes arvinger. Bestemmelsen svarer innholdsmessig fullt ut til Ekteskapslovutvalgets § 15-2. Departementet har foretatt en presisering i forhold til utvalgets utkast i første ledd andre punktum, se nedenfor. Det har også foretatt enkelte mindre endringer av språklig og lovteknisk art.

Gjeldende rett har ingen bestemmelse tilsvarende § 77 hvor det samlet går fram hvilke regler i ekteskapslovgivningen som skal gjelde ved sammensatt skifte. De enkelte paragrafer, som skifteloven §§ 66 og 67 siste ledd, henviser på mer begrensede områder til regler som gjelder ved skifte mellom ektefeller. Og selv om det ikke er slike henvisninger, er det antatt at en del andre regler som gjelder ved felleseieskifte, også skal gjelde ved sammensatt skifte. Det gjelder bl.a reglene om forloddskrav og vederlagskrav, se nærmere Lødrup, Materiell skifterett (7. utg. 1986) s 152 flg. Langt på vei er det bare gjenlevende ektefelle som gis rettigheter her.

Bortsett fra reglene om skjevdeling (se nedenfor), foreslås det ingen vesentlige endringer i hvilke av de regler som gjelder for felleseieskifte, som også skal gjelde for sammensatt skifte. En annen sak er at reglene det henvises til om felleseieskifte, på enkelte punkter foreslås endret. Det medfører – indirekte at det også blir endringer i reglene for sammensatt skifte.

Side 135

 

I tillegg til reglene i ekteskapsloven om sammensatt skifte, kommer enkelte særregler i skifteloven, se særlig § 63 om naturalutlegg. Se også arveloven § 6 første ledd andre og tredje punktum om at ektefellens minstearv skal tilsvare 4 ganger grunnbeløpet i folketrygden.

Første ledd første punktum inneholder hovedregelen om at reglene i kapittel 12 om deling ved separasjon og skilsmisse i utgangspunktet også skal legges til grunn på skiftet mellom gjenlevende ektefelle og avdødes arvinger. Den vesentligste endringen i forhold til gjeldende rett er at det foreslås at reglene om skjevdeling skal komme til anvendelse ved sammensatt skifte. Både gjenlevende ektefelle og arvingene skal kunne kreve skjevdeling. Etter gjeldende rett kan ingen av disse gruppene kreve skjevdeling ved skifte etter den ene ektefellens død. Se nærmere kapittel VIII punkt 7.2 og de spesielle merknadene til § 59.

I tillegg skal § 46 andre ledd om lemping av avtaler om formuesordningen og § 72 om kreditorenes dekningsrett komme til anvendelse.

Se nærmere om begrunnelsen for at de aktuelle reglene skal gjelde ved oppgjøret ved den ene ektefellens død, i delinnstilling II s 149. Departementet slutter seg til de synspunkter som utvalget der har gjort gjeldende.

I andre punktum er det presisert at reglene i § 59 om skjevdeling ikke kommer til anvendelse der gjenlevende ektefelle skilter med arvingene etter å ha sittet i uskiftet bo. Ved delvis skifte etter arveloven §§ 10 og 11 gjelder utkastet § 59 derimot. Se nærmere kapittel VIII punkt 7.2. Ekteskapsutvalget har lagt den samme forståelsen til grunn, men har ikke foreslått noen uttrykkelig bestemmelse tilsvarende andre punktum.

Andre ledd regner opp en del rettigheter avdødes arvinger likevel ikke skal kunne gjøre gjeldende på skifte med gjenlevende ektefelle. Se nærmere om disse unntakene og begrunnelsen for dem i delinnstilling II s 149 til 150.

Tredje ledd henviser til at arveloven og skifteloven også har en rekke regler som gjelder ved skifteoppgjøret mellom gjenlevende ektefelle og avdødes arvinger. Utvalget har vurdert om det er grunn til å overføre noen av reglene i skifteloven til ekteskapsloven. Det har kommet til at det ikke vil foreslå dette, siden reglene har så nær tilknytning til reglene om dødsboskifte. Departementet støtter dette, og slutter seg til utvalgets begrunnelse.

 

Til § 78

Bestemmelsen, som gjelder skjæringstidspunktet for erverv og gjeld, svarer innholdsmessig fullt ut til Ekteskapslovutvalgets § 15-3. Departementet har foretatt enkelte mindre språklige endringer. Gjeldende rett har ingen tilsvarende uttrykkelig regel, og det har vært noe uklart hvilket tidspunkt som gjelder etter gjeldende rett. Utgangspunktet er at rettsvirkningene skal inntre ved ektefellens død. Hvor det allerede før ektefellens død var inntrådt en begivenhet som nevnt i § 60 første ledd – separasjon var f.eks begjært – reguleres skjæringstidspunktet av § 60 første ledd. Og hvis gjenlevende har sittet i uskiftet bo, regnes skjæringstidspunktet fra begjæring om skifte av uskifteboet ble satt fram. Se nærmere delinnstilling II s 151.

 

Til kapittel 16

Kapitlet gjelder retten til bidrag og ektefellepensjon etter separasjon, skilsmisse og annet samlivsbrudd. Bestemmelsene er nærmere behandlet i kapittel VII avsnitt 2 og 3. Utkastets § 38 har regler om underholdsplikt under ekteskapet.

 

Til § 79

Bestemmelsen inneholder vilkårene for rett til bidrag etter separasjon, skilsmisse og annet samlivsbrudd. Den svarer innholdsmessig helt til Ekteskapslovutvalgets § 16-1. Departementet har gjort enkelte språklige endringer i utvalgets forslag, men har ikke ment å foreta noen endring av realiteten.

Første ledd sier uttrykkelig at den gjensidige underholdsplikten etter § 38 faller bort etter separasjon og skilsmisse (første punktum) og ved annet samlivsbrudd (andre punktum). Gjeldende lov har ingen tilsvarende bestemmelse, men loven må også i dag forstås på denne måten.

Andre og tredje ledd inneholder vilkårene for rett til bidrag. Reglene er, som i gjeldende rett, jf ektefelleloven § 4 første ledd, de samme ved formell separasjon og skilsmisse som ved faktisk separasjon.

Vilkårene i andre ledd er i det vesentlige formulert som i ekteskapsloven § 56 andre ledd første punktum. Ekteskapslovutvalget har ikke ønsket å foreslå noen vesentlig realitetsendring i forhold til den praksis som har vært etter gjeldende lov. Departementet støtter dette synet.

Tredje ledd tilsvarer ekteskapsloven § 56 andre ledd andre punktum. Departementet er enig med utvalget i at bestemmelsen bør være en snever unntaksregel.

Utenriksdepartementet har under høringen vist til at ektefellen til en utenrikstjenestemann kan ha store problemer med å få arbeidstillatelse og arbeid mens ektefellen er

Side 136

stasjonert i utlandet. Hvis utenlandsoppholdet har hatt en viss varighet, vil ektefellen også kunne ha vanskeligheter med å få arbeid i Norge. Og hvis hun eller han får inntektsgivende arbeid, kan det være et arbeid vedkommende er overkvalifisert for eller deltidsarbeid. Etter Justisdepartementets syn er dette forhold som bør kunne medføre bidragsplikt. Det kan være en smaksak om man vil si at slike tilfeller omfattes av andre eller tredje ledd.

Bestemmelsen i ekteskapsloven § 56 andre ledd første punktum om at bidrag bare skal ilegges der det er mulig, er ikke tatt med i utkastet. Regelen om bidragsplikt er utformet som en «kan-regel». Hvorvidt den andre ektefellen har mulighet for å betale bidrag, vil derfor være et viktig moment ved vurderingen av om bidrag skal tilkjennes. Departementet vil imidlertid understreke at det, som i gjeldende rett, ikke bare skal legges vekt på den bidragspliktiges faktiske inntekter, men også på hans eller hennes inntektsmuligheter. Se også utkastet § 80 om utmåling av bidrag og de spesielle motiver til denne bestemmelsen.

Heller ikke reglene i ekteskapsloven § 56 fjerde ledd, som bygger på skyld- og rimelighetsbetraktninger, er innarbeidet i utkastet. Vilkårene er utformet som «kan-regler». Rimelighetsbetraktninger kan derfor uansett tas. Etter departementets syn bør skyldbetraktninger derimot normalt ikke være relevante. Men unntaksvis bør det også kunne legges vekt på skyld ved den skjønnsmessige helhetsvurderingen, f.eks i grove mishandlingstilfeller.

 

Til § 80

Bestemmelsen gjelder fastsettelse av bidragets størrelse og betalingsmåten. Disse spørsmålene er i gjeldende rett regulert i henholdsvis ekteskapsloven § 56 tredje ledd og andre ledd tredje punktum. Utkastet svarer innholdsmessig og språklig fullt ut til Ekteskapslovutvalgets § 16-2.

Første ledd regulerer utmålingen av bidraget. Det skal som i gjeldende rett tas hensyn til den bidragsberettigedes behov for bidrag og den bidragspliktiges mulighet for å betale. Men den bidragsberettigede skal ikke lenger kunne kreve å få opprettholdt sin tilvante levestandard. Se nærmere om vurderingen etter første ledd i delinnstilling II s 151 til 152.

Andre ledd svarer fullt ut til gjeldende ekteskapslov § 56 andre ledd tredje punktum, se nærmere delinnstilling II s 152.

 

Til § 81

Paragrafen gjelder varigheten av bidrag. Den svarer innholdsmessig fullt ut til Ekteskapslovutvalgets § 16-3, men departementet har foretatt en mindre språklig endring.

Første ledd foreskriver at bidrag som hovedregel skal fastsettes for en begrenset tid. Bare hvis ekteskapet har vært langvarig eller det foreligger særlige grunner ellers, kan bidrag fastsettes for lengre tid eller uten tidsbegrensning. Regelen er ny i forhold til gjeldende rett, selv om det heller ikke i dag er uvanlig at domstoler og forvaltning tidsbegrenser bidragsplikten.

Departementet ønsker ikke å gi noen helt eksakt angivelse av hvor lenge ektefellene må ha vært gift for at et ekteskap skal anses for langvarig. For at en fraskilt ektefelle skal ha krav på etterlattepensjon etter den tidligere ektefellen etter folketrygdloven § 10-6, må ekteskapet ha vart i minst 15 år hvis partene hadde barn sammen, og ellers i minst 25 år. Etter departementets syn danner denne regelen et naturlig utgangspunkt for hva som etter reglene om bidragsplikt bør anses som langvarig. Men departementet vil understreke at ekteskapets lengde ikke er det eneste momentet det kan legges vekt på.

Varigheten av ekteskapet kan dessuten være et moment sammen med andre særlige grunner selv om ekteskapet har vart kortere enn angitt foran. – Se for øvrig om unntaksregelen i kapittel Vil punkt 2.5 og i delinnstilling II s 152.

Andre ledd svarer til gjeldende ekteskapslov § 56 femte ledd, se nærmere delinnstilling II s 152 til 153.

 

Til § 82

Bestemmelsen gjelder bortfall av bidrag. Den svarer fullt ut til Ekteskapslovutvalgets § 16-4 første punktum, som igjen svarer til ekteskapsloven § 57 andre ledd. Se nærmere om bestemmelsen i delinnstilling II s 153.

Departementet foreslår ikke å innføre en regel om at retten til bidrag automatisk skal falle bort ved ugift samliv, slik utvalget foreslår i § 16-4 andre punktum, se nærmere kapittel VII avsnitt 2.5. Ugift samlivsforhold vil derimot kunne være et moment i en skjønnsmessig vurdering i det enkelte tilfellet av om det er grunn til å endre eller oppheve bidragsplikten, se utkastet § 84.

 

Til § 83

• 83 har regler om hvem som har kompetanse til å avgjøre bidragsspørsmålet. Bestemmelsen svarer fullt ut til Ekteskapslovutvalgets § 16-5, som igjen langt på vei tilsvarer ekteskapsloven § 56 første ledd og § 59 første og andre ledd. Se nærmere delinnstilling II s 153 til 154.

Side 137

 

 

Til § 84

Reglene om endring av fastsatt bidrag er inntatt i § 84. § 84 svarer innholdsmessig helt til Ekteskapslovutvalgets § 16-6, men departementet har foretatt en del språklige endringer.

Ekteskaploven § 56 sjette ledd har i dag regler om endring av bidrag fastsatt av domstol eller fylkesmann. § 59 andre ledd gjelder endring av bidrag som partene har avtalt. Utkastets § 84 gjelder bidrag fastsatt av domstol og fylkesmann. Ved avtaler gjelder § 83 tredje punktum om at partene kan kreve avgjørelse av bidragsspørsmål selv om de har inngått avtale om bidrag tidligere. § 84 er bygget noe annerledes opp enn etter gjeldende rett, uten at realiteten i særlig grad foreslås endret. I dag heter det at bidrag kan endres hvis nye opplysninger eller endrede forhold gjør det rimelig. Etter utkastet kreves det at særlige grunner foreligger. Men nye opplysninger eller endrede forhold kan nettopp være en slik særlig grunn, se nærmere delinnstilling II s 154 til 155.

Andre punktum har en særregel om endring av forfalte bidrag. Endringsadgangen er i slike tilfeller snevrere enn ellers; det kreves sterke grunner. Henvisningen i ekteskapsloven § 56 sjette ledd andre punktum til barneloven § 57 tredje ledd bygger på en forutsetning om at bidrag som er forfalt, også etter gjeldende rett kan endres. Det stilles i prinsippet ikke strengere vilkår for endring i slike tilfeller enn ellers. Men hvor endringen gis tilbakevirkende kraft, skal det ofte mer til enn vanlig for at det er rimelig å endre bidraget.

Tredje punktum viser til barneloven § 57 tredje ledd om virkningene av endring av bidrag som har vært forskuttert av det offentlige. Gjeldende rett har en tilsvarende henvisning i § 56 sjette ledd andre punktum. Her vises det også til barneloven § 54 andre og tredje ledd og §§ 59 og 60. Om henvisningen til §§ 59 og 60, se utkastet § 85. Henvisningen til § 54 andre og tredje ledd om hvilken myndighet som skal avgjøre kravet om endring, er foreslått sløyfet. I stedet heter det i utkastets fjerde punktum at de alminnelige regler om kompetanse til å fastsette bidrag skal gjelde også i endringssaker.

 

Til § 85

Bestemmelsen gjelder forholdet til partenes krav og gjennomføring av bidrag. Den svarer et stykke på vei til Ekteskapslovutvalgets § 16-7.

Departementet foreslår ikke å innføre en regel om at den som fastsetter bidraget, skal kunne gå utenfor partenes påstander, slik utvalget foreslår i første ledd første punktum, se nærmere om begrunnelsen i kapittel VII avsnitt 2.5. Utvalgets § 16-7 andre ledd henviser til reglene om midlertidig forføyning i barneloven § 59. En tilsvarende henvisning står i dag i ekteskapsloven § 56 første ledd siste punktum. Utkastet § 92, jf § 93 har bestemmelser om blant annet midlertidige avgjørelser om bidrag, som langt på vei svarer til barneloven § 59. Men § 92, jf § 93 gir bare kompetanse til retten. Utvalgets § 16-7 gjelder også fylkesmannen. Fylkesmannen kan imidlertid bare avgjøre bidragssaker hvis partene er enige om det. I slike tilfeller vil det etter departementets syn sjelden være behov for at fylkesmannen gis kompetanse til å treffe midlertidig avgjørelse. Saker om ektefellebidrag skiller seg her fra saker om barnebidrag, hvor spørsmålet normalt skal avgjøres av bidragsfogden uavhengig av hva partene ønsker. Departementet foreslår på denne bakgrunn ingen egen regel om midlertidig avgjørelse av bidrag i kapittel 16.

Første ledd gir adgang for den myndighet som fastsetter ektefellebidrag, til også å endre bidrag til partenes felles barn selv om ingen av partene har krevet det. Bestemmelsen gjelder både ved førstegangsbehandling, i klagesaker og i saker om endring av bidrag. Formålet er at hele familiens økonomiske situasjon skal kunne ses under ett. Før det treffes avgjørelse om å endre barnebidrag, må partene få anledning til å uttale seg.

Ektefelleloven § 56 syvende ledd har en regel tilsvarende utkastets § 85 første ledd, men denne gjelder bare ved klagebehandling. – Barneloven § 58 andre punktum foreskriver at avgjørsorganet i sak om barnebidrag kan endre andre barnebidrag og ektefellebidrag selv om ingen av partene har krevet det.

I andre ledd er barneloven § 60 om gjennomføring av bidrag gitt tilsvarende anvendelse. Gjeldende ekteskapslov § 56 første ledd siste punktum har en tilsvarende henvisning. Se nærmere om barneloven § 60 i NOU 1977:35 Lov om barn og foreldre (barneloven) s 142 og i Ot.prp.nr.62 (1979-1980) s 56.

 

Til § 86

Bestemmelsen gjelder fraskilt ektefelles rett til ektefellepensjon fra annen pensjonsordning enn folketrygden. Rett for fraskilte til etterlattepensjon etter folketrygden er regulert i lovens § 10-6.

• 86 skal avløse ekteskapsloven § 58 første ledd. Utgangspunktet i gjeldende rett er at gjenlevende ektefelle har krav på ektefellepensjon hvis ekteskapet har vart i minst fem år og den gjenlevende ektefellen var minst 35 år ved skilsmissen, eller hvis ektefellene hadde barn. Det er foreslått skjerpelser i

Side 138

disse vilkårene. Ekteskapet må ha vart i minst ti år, og den gjenlevende ektefellen må ha vært minst 45 år ved skilsmissen. Særregelen for det tilfellet at partene har barn, foreslås ikke opprettholdt. – Se nærmere om de hensyn som ligger bak endringsforslaget i kapittel Vil punkt 3.

Ekteskapsloven § 58 gjelder for offentlige pensjonsordninger, for obligatoriske kollektive pensjonsordninger i forsikringsselskaper og for selvstendige bedriftspensjonskasser som ikke er knyttet til noe forsikringsselskap. Individuelle pensjonsordninger og såkalte foreningsforsikringer faller utenom. Foreningsforsikring vil si at en forening inngår avtale med et forsikringsselskap om at foreningens medlemmer etter ønske kan bli tatt opp i en nærmere fastsatt forsikringsordning. Ordningen er altså frivillig og bygger på at det enkelte medlem må ta initiativ for å bli tilsluttet ordningen. Den Norske Advokatforening har uttalt at det bør gå uttrykkelig fram av loven at de nevnte typer pensjonsordninger ikke omfattes. Departementet er enig i det, og foreslår et nytt andre punktum hvor det presiseres nærmere hvilke pensjonsordninger som omfattes.

Andre ledd svarer fullt ut til gjeldende ekteskapslov § 58 tredje ledd første og andre punktum.

 

Til § 87

Bestemmelsen, som gjelder deling av ektefellepensjon i tilfeller hvor avdøde var gift mer enn én gang, svarer innholdsmessig fullt ut til Ekteskapslovutvalgets § 16-9 første og andre ledd. Departementet har foretatt en del språklige endringer. – Pensjonstrygden for sjømenn, Sosialdepartementet og Rikstrygdeverket har uttrykkelig støttet bestemmelsen. Ingen av høringsinstansene har gått imot.

Første ledd svarer innholdsmessig fullt ut til ekteskapsloven § 58 andre ledd første og andre punktum. Bestemmelsen slår fast at delingen skal skje i forhold til antall påbegynte år hver av de berettigede var gift med avdøde. Det er ikke foreslått noen uttrykkelig regel tilsvarende ekteskapsloven § 58 andre ledd tredje og fjerde punktum. Etter disse bestemmelsene kan den som er medlem av pensjonsordningen, når sterke grunner taler for det, få dom for at pensjonen skal tilfalle hans eller hennes nye ektefelle udelt. Begrunnelsen for at disse reglene ikke opprettholdes, er at de trolig ikke fyller noe praktisk behov.

Andre ledd svarer innholdsmessig fullt ut til ekteskapsloven § 58 tredje ledd siste punktum.

Bestemmelsen i Ekteskapslovutvalgets § 16-9 tredje ledd om at delingsregelen i første, jf andre ledd, ikke gjelder pensjon som blir ervervsprøvet, er ikke fulgt opp i departementets forslag. Som eksempel på pensjon som blir ervervsprøvet, kan nevnes pensjon fra Statens pensjonskasse, se lov om Statens pensjonskasse § 34 a. Den foreslåtte bestemmelsen er ny i forhold til gjeldende rett. Om begrunnelsen for forslaget uttaler utvalget på s 156-157 i delinnstilling II:

« Det synes uklart hvordan en deling skulle gjennomføres i disse tilfellene. Pensjonsutbetalingene ville bli svært lave dersom pensjonsberettigede bare har krav på en forholdsmessig andel av den maksimale pensjon (uten ervervsprøving), og denne reduserte pensjon deretter skulle være gjenstand for ytteligere nedsettelse pga. at pensjonsberettigede har en årlig ervervsinntekt som overstiger halvparten av grunnbeløpet i folketrygden. En deling av en pensjon som er basert på ervervsprøving synes generelt lite naturlig. Reglene må også ses på bakgrunn av at en pensjon fra f.eks. Statens pensjonskasse er en bruttopensjon som videre vil bli redusert dersom pensjonsberettigede har krav på ytelser fra folketrygden eller annen tjenestepensjonsordning m.v., jf lov om samordning av pensjons- og trygdeytelser av 6. juli 1957 nr. 26, §§ 19, 22 m.v.

– – –

På bakgrunn av pensjonens størrelse og det begrensete antall tilfelle det vil foreligge flere pensjonsberettigede etter de foreslåtte regler, antar utvalget at ordningen ikke vil få økonomiske konsekvenser av vesentlig betydning for de berørte pensjonsordninger. Vil man begrense retten for fraskilt ektefelle til ervervsprøvet pensjon, bør det skje på annen måte enn ved en mekanisk delingsregel.»

Hovedbegrunnelsen for utvalgets forslag synes å være at pensjonsutbetalingene blir svært lave dersom det skal foretas en deling i tillegg til ervervsprøvingen. Departementet kan imidlertid ikke se at dette er tilstrekkelig grunn til ikke å la de alminnelige delingsreglene gjelde også for pensjoner med ervervsprøving. Delingsreglene og regler om ervervsprøving skal ivareta forskjellige hensyn. Etter departementets syn virker det da ikke urimelig at pensjonen blir avkortet både på grunn av at det er flere berettigede og fordi den berettigede har egen ervervsinntekt. Riktignok kan utmålingsreglene i vedkommende pensjonsordning innebære at ervervsprøvingen får større betydning relativt sett for pensjon som skal deles, enn det den får for pensjon som utbetales uavkortet. Dette vil f.eks være situasjonen når det gjelder pensjon etter Statens pensjonskasse, hvor avkortningsbeløpets størrelse fastsettes uavhengig av hvor stor pensjonen er i utgangspunktet. Dette er imidlertid ikke et utslag av delingsreglene, men et utslag av pensjonsordningens utmålingsregler, som har en slik effekt i alle

Side 139

tilfeller hvor det skal foretas avkortning i pensjon som allerde i utgangspunktet er lav.

Departementet mener også at regelen kan virke noe inkonsekvent ved at den kan føre til høyere utbetalinger ved ervervsprøvet pensjon enn ved pensjon som ikke er ervervsprøvet. Slik regelen er utformet, må den dessuten forstås slik at den gjelder alle pensjonsutbetalinger fra pensjonsordninger med erversprøving, altså også pensjoner hvor det i det konkrete tilfellet ikke er grunnlag for ervervsprøving. Departementet antar at regelen vil bli svært innviklet dersom den skal utformes slik at man unngår slike utilsiktede konsekvenser, og foretrekker etter en helhetsvurdering å ikke foreslå noen ny regel tilsvarende utvalgets § 16-9 tredje ledd.

 

Til § 88

• 88 regulerer hvilken betydning det skal ha at en pensjonsberettiget gifter seg på nytt eller dør. Den svarer innholdsmessig fullt ut til Ekteskapsutvalgets § 16-10, som igjen tilsvarer ekteskapsloven § 58 a. Departementet har foretatt enkelte språklige endringer. – Rikstrygdeverket har uttrykkelig støttet bestemmelsen. Ingen av høringsinstansene har gått imot.

 

Til § 89

Bestemmelsen gjelder bortfall av pensjon på grunn av forbrytelse mot den avdøde.

Første punktum svarer innholdsmessig fullt ut til Ekteskapslovutvalgets § 16-11. Gjeldende rett har ingen tilsvarende bestemmelse. Første ledd er formulert etter mønster av arveloven § 73 om bortfall av arv. Men i motsetning til etter arveloven § 73, er det ikke nødvendig med noen domstolsbehandling for at retten skal falle bort; retten til pensjon vil ubetinget falle bort i slike tilfeller. Ekteskapslovutvalget har i delinnstilling II s 157 begrunnet forskjellen slik:

« Denne forskjell har bl.a sammenheng med at virkningen av bortfall av rett til ektefellepensjon normalt vil ha mindre betydning, økonomisk og sosialt enn en beslutning om tap av arverett. Videre vil det m.h.t. bortfall av rett til enkepensjon ikke alltid finnes noen annen berettiget som ville kunne fremme krav overfor domstolene, § 16-11 vil gjelde både for den ektefelle avdøde hadde ved sin bortgang eller eventuelt en fraskilt ektefelle som ellers ville ha hatt krav på pensjon.»

Departementet støtter den begrunnelsen som utvalget har gitt.

Pensjonstrygden for sjømenn og Sosialdepartementet støtter uttrykkelig forslaget på dette punktet. Ingen av høringsinstansene har gått imot. Folketrygdloven har ingen tilsvarende regel. Sosialdepartementet har uttalt at det bør overveies om § 89 også bør gjelde etterlattepensjon etter folketrygden.

Departementet er enig i at de hensyn som taler for at retten til ektefellepensjon etter andre pensjonsordninger enn folketrygden skal falle bort i de tilfeller § 89 gjelder, langt på vei også gjør seg gjeldende overfor etterlattepensjon fra folketrygden: Det kan virke støtende at retten til etterlattepensjon fortsatt skal bestå.

På den andre siden er det viktige forskjeller mellom de to typer pensjonsordninger. Ytelsene etter folketrygden utgjør selve grunnbasisen av de økonomiske rettigheter som skal sikre ytelser ved inntektsbortfall m.v. Andre pensjonsordninger kan ses på som en tilleggssikkerhet som øker levestandarden, men som ikke er nødvendig for at den berettigede skal kunne klare seg økonomisk. Utbetalinger fra disse pensjonsordninger er dessuten i større grad enn ved ytelser fra folketrygden knyttet til innbetalinger fra medlemmet i ordningen. I tillegg kommer at det er et grunnprinsipp i folketrygden at det ikke skal være avgjørende om den berettigede har gjort seg fortjent til ytelsen. Departementet finner derfor i denne omgang ikke å kunne foreslå at § 89 også skal komme til anvendelse ved etterlattepensjon etter folketrygdloven.

Hvis § 89 kommer til anvendelse, og det finnes en annen som har krav på pensjon etter avdøde, vil han eller hun ha krav på å få pensjonen udelt, se andre punktum. Utvalget har ikke foreslått noen tilsvarende uttrykkelig bestemmelse, men det går frem av delinnstilling II s 157 at det mener at løsningen må bli den samme.

 

Til kapittel 17

Kapitlet gjelder registrering av ektefellenes eiendeler og midlertidige avgjørelser. Særlig viktige er reglene om bruksrett til bolig eller rett til bidrag i forbindelse med en separasjon eller skilsmisse. Slike avgjørelser vil bare gjelde inntil spørsmålet er endelig avgjort etter reglene i kapitlene 13 og 16. Kapittel 17 har også regler om midlertidig forføyning for å hindre at en ektefelle unndrar eiendeler fra deling eller på annen måte gjør oppfyllelsen av den andre ektefellens rettigheter etter kapitlene 12 og 13 vanskelig.

 

Til § 90

Bestemmelsen gjelder registrering av ektefellenes eiendeler. I forhold til utvalgets forslag har departementet i første punktum føyd til et alternativ om mekling og orientering. Det er videre tatt inn et nytt siste punktum, se

Side 140

nedenfor. For øvrig svarer utkastet innholdsmessig fullt ut til utvalgets § 17-1. Departementet har foretatt enkelte mindre språklige endringer. § 90 avløser skifteloven § 52 a første ledd. – Den Norske Advokatforening har uttrykkelig støttet forslaget på dette punktet. Ingen av høringsinstansene har gått imot.

Formålet med regelen om registrering er at en ektefelle skal kunne skaffe bevis for partenes eiendeler og gjeld på registreringstidspunktet. Med eiendeler menes både felleseie- og særeiemidler.

I skifteloven § 52 a første ledd siste punktum heter det at reglene om registrering i skifteloven §§ 2 og 13 andre ledd får tilsvarende anvendelse. I utkastet er det tatt med en henvisning til alle reglene om registrering i skifteloven, se særlig skifteloven §§ 2, 3, 5 og 13 tredje ledd. En tilsvarende henvisning er ikke med i utvalgets utkast.

 

Til § 91

Bestemmelsen, som gjelder midlertidig forføyning for å sikre en ektefelles rettigheter ved delingsoppgjøret, svarer innholdsmessig fullt ut til Ekteskapslovutvalgets § 17-2, se likevel siste punktum. Departementet har foretatt enkelte språklige endringer. Bestemmelsen skal blant annet avløse skifteloven § 52 a andre ledd og § 59 første og andre ledd. Den Norske Advokatforening støtter uttrykkelig utkastet på dette punktet. Ingen av høringsinstansene har gått imot.

Om hvilke disposisjoner § 91 retter seg mot og nærmere om vilkårene for å kreve midlertidig forføyning, se delinnstilling II s 158.

Avgjørelse om midlertidig forføyning skal treffes etter reglene i tvangsfullbyrdingsloven. Det følger av forslaget til endring i skifteloven § 57 at det ved offentlig skifte er skifteretten som treffer avgjørelse om midlertidig forføyning etter § 91.

 

Til § 92

Bestemmelsen gjelder midlertidig avgjørelse om bruksrett, bidrag m.v. Den svarer langt på vei til Ekteskapslovutvalgets § 17-3. § 92 skal avløse ektefelleloven § 4 andre og tredje ledd og tvistemålsloven § 426 første og andre ledd. Om begrunnelsen for å overføre bestemmelsen i tvistemålsloven § 426 første og andre ledd til ekteskapsloven, se utvalgets uttalelse i delinnstilling II på s 158, som departementet slutter seg til.

Første ledd første punktum har hovedregelen om midlertidig avgjørelse om bidrag og bruksrett. Bruksretten kan kreves både for felleseie- og særeiemidler.

Bruksrett kan gis for alle typer boliger, uansett hvordan boligen er organisert juridisk, herunder en bolig som partene leier. Det kreves ikke at boligen har vært brukt som partenes felles bolig.

Videre kan det gis bruksrett til alminnelig innbo i partenes felles hjem. Utvalget har foreslått en noe annen formulering («innbo»). Departementet har valgt å bruke samme formulering som i utkastets § 67 bokstav d. Det legger til grunn at det ikke er noen realitetsforskjell mellom de to forslagene, se utvalgets spesielle merknader til sitt utkast til § 17-3.

Utvalget har ikke nevnt næringsløsøre i lovutkastet, men det går fram av motivene til utvalgets § 17-3 at det skal kunne gis midlertidig bruksrett også til slike eiendeler. Departementet har ikke gått inn for at det skal kunne gis bruksrett til næringsløsøre, se utkastets § 67 bokstav d. Det bør dermed heller ikke kunne tilkjennes midlertidig bruksrett til slike eiendeler.

Utvalget har ikke foreslått noen regel tilsvarende tvistemålsloven § 426 første ledd første punktum om midlertidig separasjon. Slik reglene om vilkårene for separasjon og saksbehandling av slike krav er foreslått, er det etter utvalgets syn ikke noe behov for regler om midlertidig separasjon.

Den Norske Advokatforening har under høringen uttalt:

« Utvalget er ikke enig i hverken forslaget eller begrunnelsen. Selv om separasjon kan gis etter ensidig krav (av fylkesmannen) og det forutsettes at det skal kunne skje forholdsvis raskt, må det være behov for en regel om at retten kan avgjøre dette ved en midlertidig bestemmelse. Dersom retten har spørsmålet til behandling, jfr. § 5-1, vil det vanligvis gå noe tid, og spørsmålet forutsettes først forelagt den annen part. Det kan ikke være noen løsning at en part tvinges til å bringe separasjonsspørsmålet inn for fylkesmannen, mens retten behandler sidespørsmål. Tvm.1. § 426 skal dekke de tilfelle hvor det er behov for en svært rask løsning av flere spørsmål. Det sier seg selv at det da også må være adgang til å treffe bestemmelse om midlertidig separasjon. Ikke minst i disse type saker vil det kunne ha betydning. Hva angår spørsmålet om når separasjon i så fall skal anses gitt, foreslår utvalget at det er ved tidspunkt rør midlertidig separasjon, forutsatt at saken følges opp.»

Departementet er enig i disse synspunktene. Det har derfor ikke utelatt alternativet om midlertidig separasjon.

Om vurderingstemaet ved midlertidig avgjørelse av krav om bidrag eller bruksrett, se delinnstilling II på s 159.

Etter utvalgets utkast kan midlertidig bruksrett først kreves etter at samlivet er opphevet. Norges Juristforbund og Den Norske Advokatforening går imot at det skal stilles

Side 141

noe slikt krav. Det vises til at utvalgets forslag kan gjøre det nødvendig for en ektefelle å flytte ut av den felles boligen for å kreve bruksrett for seg og barna, og at dette synes unødvendig tungvint og belastende. Departementet er enig i disse synspunktene. Det har derfor ikke tatt med noe vilkår om at samlivet mellom partene må være opphørt. Spørsmålet om fra hvilket tidspunkt midlertidig bruksrett kan kreves, vil da fullt ut reguleres i andre punktum i utkastet: Før separasjon er krevd eller søksmål om skilsmisse er reist, kan midlertidig avgjørelse bare kreves dersom særlige grunner taler for det. Også etter gjeldende rett er hovedregelen at midlertidig avgjørelse først kan kreves etter at sak er reist. Adgangen til å kreve midlertidig avgjørelse før dette tidspunktet er noe snevrere enn etter utkastet.

Tredje punktum regulerer varigheten av den midlertidige avgjørelsen. Det foreslås her en viss endring i forhold til gjeldende rett. Etter ektefelleloven § 4 andre ledd siste punktum kan bruksretten ikke vare lenger enn tre måneder etter skilsmisse eller separasjon ved dom eller bevilling, med mindre det gjelder ting som vedkommende ektefelle skal overta på skiltet, eller det ennå ikke er på det rene hvem som skal overta gjenstanden. Etter utkastet skal den midlertidige avgjørelsen gjelde fram til spørsmålet om separasjon, bidrag eller bruksrett er rettskraftig avgjort, hvis ikke noe annet er bestemt.

Etter andre ledd kan retten forby en ektefelle å komme til boligen eller en annen eiendom hvor den andre ektefellen oppholder seg. En tilsvarende regel står i dag i tvistemålsloven § 426 andre ledd andre punktum. Den norske Dommerforening mener det bør settes betingelser for at retten skal kunne treffe en slik avgjørelse. Etter  departementets syn bør en slik avgjørelse bare kunne treffes hvis særlige grunner tilsier det. For eksempel hvor samlivsbruddet må gjennomføres ved tvang eller det er fare for at ektefellen eller barna vil bli utsatt for overgrep. Departementet har derfor innarbeidet i utkastet at det må kreves særlige grunner for å treffe slik avgjørelse som nevnt i andre ledd. Det antar at dette ikke vil innebære noen vesentlig endring i forhold til gjeldende rett.

Tredje ledd tilsvarer ektefelleloven § 4 siste ledd, se nærmere delinnstilling II s 159.

 

Til § 93

Bestemmelsen, som gjelder saksbehandlingen av krav om midlertidig avgjørelse onn separasjon, bidrag og bruksrett mv, svarer til Ekteskapslovutvalgets § 17-4. Departementet har foretatt enkelte mindre innholdsmessige endringer i tillegg til visse språklige endringer. § 93 skal avløse tvistemålsloven § 426 tredje og fjerde ledd.

Første ledd regulerer hvilken domstol som kan avgjøre krav om midlertidig forføyning, se nærmere delinnstilling II s 159. Departementet har i andre punktum sagt uttrykkelig at det er namsretten som skal treffe avgjørelsen. Det er videre tatt inn en bestemmelse om at den midlertidige avgjørelsen kan treffes uten at det er foretatt mekling eller gitt orientering etter ekteskapslovens regler. Endringen har sammenheng med departementets forslag om obligatorisk mekling/orientering i visse saker, og er overensstemmende med den gjeldende bestemmelsen i tvistemålsloven § 426 tredje ledd andre punktum. Adgangen i ektefelleloven § 4 andre ledd andre punktum til å overlate spørsmålet til fylkesmannen hvis partene er enige om det, er ikke foreslått opprettholdt.

Andre og tredje ledd tilsvarer fullt ut utvalgets § 17-4 andre og tredje ledd, se delinnstilling II s 159.

 

Til kapittel 18

Kapitlet har regler om ikrafttredelse og enkelte overgangsbestemmelser. I tillegg har det forslag til endringer i andre lover.

 

Til § 94

Bestemmelsen har regler om ikrafttredelse og enkelte overgangsbestemmelser. Departementet har føyd til et nytt andre og tredje punktum i nr 2. For øvrig svarer § 94 innholdsmessig fullt ut til Ekteskapslovutvalgets § 18-1. Departementet har foretatt enkelte språklige endringer.

Etter nr 1 skal loven tre i kraft fra den tiden Kongen bestemmer.

Nr 2 og 3 inneholder overgangsbestemmelser. Ved spørsmålet om i hvilken utstrekning loven bør ha overgangsbestemmelser, gjør til dels motstridende hensyn seg gjeldende. Det er uheldig om enkelte bestemmelser i den nåværende ekteskapslovgivningen skal virke mange år etter at den nye loven har trådt i kraft. Det vil blant annet komplisere rettssystemet om to regelsett skal gjelde parallelt. Samtidig kan det være urimelig om endringer som kan ha stor betydning for det økonomiske forholdet mellom ektefellene, skal gis virkning for ektefeller som ikke har hatt muligheter til å innrette seg etter reglene, men som tvert imot kan ha innrettet seg etter andre regler.

Etter Ekteskapslovutvalgets syn er ingen av reglene i utkastet av en slik karakter at de ikke kan gjøres gjeldende i forhold til ektefeller

Side 142

som har inngått ekteskap før den nye loven trer i kraft. Utvalget foreslår derfor at hovedregelen bør være at loven også får virkning for ekteskap som er inngått før ikrafttredelsen. De nye reglene om ektefellers rettigheter ved separasjon og skilsmisse og om deling, skal imidlertid bare gjelde når de omstendigheter som er nevnt § utvalgets § 12-4 (§ 60 i utkastet her) om skjæringstidspunktet for erverv og gjeld har inntrådt før ikrafttredelsestidspunktet. Det vil medføre at de nye reglene ikke skal gjelde i ekteskap hvor begjæring om separasjon kom inn til fylkesmannen eller stevning med krav om separasjon eller skilsmisse kom inn til retten før lovens ikrafttredelse. Det samme gjelder f.eks hvis samlivet ble brutt før dette tidspunktet, eller hvis partene før loven trer i kraft har avtalt deling etter § 57 bokstav b. – Utvalget foreslår videre at reglene om ektefellepensjon bare skal gjelde hvis pensjonstilfellet inntreffer etter at loven trer i kraft.

Utvalget forutsetter at enkelte innskrenkninger i anvendelsesområdet vil følge av en naturlig fortolkning av de aktuelle bestemmelsene. Det heter om dette i delinnstilling II på s 160:

« De nye vilkår for separasjon og skilsmisse forutsettes å ville gjelde i alle tilfelle der det ikke foreligger rettskraftig avgjørelse i saken når de nye lovregler trer i kraft.

Om den nye regel om at avkastning av særeie blir særeie medmindre annet er særskilt fastsatt, utkastets § 9-7, bemerkes at avkastning som etter gjeldende lov er blitt felleseie, fortsatt må være gjenstand for deling. Når det gjelder særeie i henhold til ektepakt opprettet før ikrafttredelsen av den nye lov eller bestemmelse av giver eller arvelater truffet før dette tidspunkt, vil det bero på en tolking av stiftelsesgrunnlaget om avkastning forfalt etter lovens ikrafttredelse skal bli særeie.

Ektepakter som er gyldig opprettet etter tidligere lov, forutsettes fortsatt a være gyldige. De regler som gir en ektefelle noe mer omfattende rettigheter i den annen ektefelles særeie, forutsettes å gjelde i alle tilfelle hvor ektefellene er separert eller ekteskapet er blitt oppløst etter at Loven er trådt i kraft. Det gjelder her lovendringer basert på rimelighetsbetraktninger, og de bør derfor også omfatte særeie fra før lovens ikrafttreden.

De nye regler om rett til bidrag forutsettes å ville gjelde i alle bidragssaker som avgjøres etter at den nye lov er trådt ikraft. Dette gjelder selv om det tidligere forelå avgjørelse i saken etter de da gjeldende regler. Ikrafttredelsen av den nye lov bør imidlertid i alminnelighet isolert sett ikke være et tilstrekkelig grunnlag for å kreve endring i medhold av § 16-5.»

Bare to høringsinstanser har uttalt seg om forslaget til overgangsregler. Den Norske Advokatforening har ingen innvendinger til reglene. Norges Juristforbund uttaler derimot:

« Utvalget er for så vidt enig i at det kan virke uheldig om enkelte bestemmelser i gjeldende lovgivning skal kunne komme til anvendelse også etter at den nye loven er trådt i kraft. Imidlertid innfører det nye lovforslaget betydelige realitetsendringer når det gjelder delingsprinsippene ved separasjon og skilsmisse. For ektefeller som har innrettet seg etter gjeldende ordning vil den skjevdeling den nye lovgivningen forutsetter kunne virke høyst urimelig. Å få rettet opp urimelighetene ved ektepakt er avhengig av den annen ektefelles medvirkning. Heller ikke synes det rimelig å henvise den ektefelle som har bygget på gjeldende rett til eventuelle unntaksregler, jf merknaden til § 12-3.»

Departementet er enig med utvalget i at de nye vilkårene for separasjon og skilsmisse også bør gjelde i tilfeller hvor begjæringen/stevningen har kommet inn til fylkesmannen/domstolen før lovens ikrafttredelse. Det samme bør gjelde for reglene om behandlingen av separasjons- og skilsmissesaker. På tilsvarende måte bør reglene om vilkårene for å inngå ekteskap, om prøving av ekteskapsvilkårene og om selve vigselen gjelde selv om vigselspapirene er innlevert til vigsleren før ikrafttredelsestidspunktet.

Reglene om rettsforholdet mellom ektefellene under ekteskapet og reglene om forholdet til tredjepersoner bør i utgangspunktet komme til anvendelse også i ekteskap som er inngått før loven trer i kraft. Men se utvalgets uttalelser om avkastning av særeie og om ektepakter som er gyldig opprettet etter den gamle loven, som departementet slutter seg til. Også i andre tilfeller kan det tenkes at anvendelsesområdet for den nye loven må tolkes innskrenkende på bakgrunn av en naturlig forståelse av ordlyden i den enkelte bestemmelse og formålet med regelen.

Departementet er enig i at reglene om ektefellenes rettigheter ved separasjon og skilsmisse og om deling ikke bør gjelde der skjæringstidspunktet som nevnt i § 60 er før loven trer i kraft, se nr 2 første punktum. Det er særlig reglene i kapitlene 12 til 14 som her er aktuelle. Departementet har vurdert om det for enkelte regler bør gis en enda lengre overgangsperiode, f.eks slik at reglene bare skal gjelde der ekteskapet ble inngått før loven trådte i kraft. Departementet er enig med utvalget i at få av endringene i forhold til gjeldende rett er av en slik art at de ikke kan gjøres gjeldende i forhold til ektefeller som har inngått ekteskap før loven trer i kraft. Etter departementets syn er det først og fremst reglene om skjevdeling det eventuelt bør gjøres unntak for. Det foreslås her endringer som for enkelte ektefeller kan føre til et vesentlig annet resultat enn etter gjeldende rett. Etter departementets syn vil det være uheldig med

Side 143

overgangsregler som vil kunne gjelde i mange år fremover. I tillegg kommer at det i reglene om skjevdeling er innebygget en sikkerhetsventil: Etter § 59 andre ledd kan retten til skjevdeling helt eller delvis falle bort hvis den vil føre til et åpenbart urimelig resultat. At ektefellene har innrettet seg etter de reglene som gjaldt da de giftet seg, er et viktig moment i denne vurderingen. Og momentet vil kunne ha sterkere vekt desto lenger partene har vært gift før den nye loven trer i kraft. Departementet vil etter dette ikke foreslå noen særlig overgangsregel for reglene om skjevdeling.

Utvalget har ikke foreslått noen egen overgangsbestemmelse for reglene om oppgjøret ved den ene ektefellens død. Etter departementets syn bør skjæringstidspunktet som nevnt i § 78 her være avgjørende, se nr 2 tredje punktum.

Som utvalget, mener departementet at reglene om rett til bidrag bør gjelde i alle bidragssaker som avgjøres etter at den nye loven trer i kraft. Departementet har imidlertid tatt inn en uttrykkelig bestemmelse om dette, da en slik regel synes å være uoverensstemmende med ordlyden i første punktum. Se nr 2 andre punktum. Reglene om rett til ektefellepensjon bør derimot bare gjelde når pensjonstilfellet er inntrådt etter ikrafttredelsen, se nr 3.

 

Til § 95

Bestemmelsen om endringer i andre lover svarer i det vesentlige til Ekteskapslovutvalgets § 18-2, som er kommentert i delinnstilling II s 160 til 164. Derfra er det på en del punkter vist til kommentarer i delinnstilling I s 104 til 108. I proposisjonen blir det bare gitt kommentarer til enkelte punkter der det er avvik fra utvalgets utkast. Mindre språklige endringer er i det vesentlige ikke kommentert.

Det kan først nevnes at i proposisjonen er alle endringene – også de som går ut på opphevelse – ordnet kronologisk. I Ekteskapslovutvalgets utkast var det et eget ledd om opphevelse av lover.

 

Til nr 2 (endringer i tvistemålsloven)

 

Til § 416 og § 417

Departementet har her foretatt enkelte redaksjonelle og/eller språklige endringer i forhold til utvalgets utkast. Det har ikke vært meningen å endre realiteten.

 

Til § 418

Departementet har presisert at det er i saker om oppløsning etter ekteskapsloven § 24 første ledd at fylkesmannen kan opptre for å vareta de offentlige interesser. Saker om skilsmisse etter tredje ledd faller dermed utenfor. Det forslår videre at de to leddene i utvalgets utkast slås sammen.

 

Til § 419

Departementet har foreslått at ekteskapsloven § 28 også skal omfatte hjelpeverger. Hjelpeverger er derfor nevnt i § 419 første punktum.

For personer som er gjort umyndig, skal tvistemålsloven §§ 38 og 39 regulere vergens rett til å tre inn i saken ved behandling av krav om bidrag og andre økonomiske spørsmål. §§ 38 og 39 bør etter departementets syn også gjelde der en myndig person har fått oppnevnt hjelpeverge dersom det faller innenfor hjelpevergens oppdrag å tre inn i saken. Bestemmelsene gjelder etter sin ordlyd bare verger for umyndige. Departementet foreslår derfor at § 419 får et nytt tredje punktum hvor §§ 38 og 39 gis tilsvarende anvendelse for hjelpeverger.

 

Til § 420 andre ledd

Regelen i § 417 andre ledd om at ektefellen i et tidligere ekteskap kan reise sak på grunn av bigami, er foreslått opphevet. Det er derfor ikke lenger behov for en regel om verneting i slike saker.

Når det offentlige reiser ekteskapssak, vil det alltid være ved fylkesmannen. Departementet har derfor funnet at det er mer opplysende å bruke «fylkesmannen» enn «det offentlige» i vernetingsbestemmelsen.

 

Til § 421

Bestemmelsen regulerer uttømmende hvilke spørsmål som kan behandles i en ekteskapssak. Departementet har i det vesentlige bare foretatt språklige og redaksjonelle endringer. Det har ikke funnet det nødvendig at retten av eget tiltak må ta opp spørsmål om deling av ektefellenes formue. Men det bør fremdeles være mulig for partene å trekke inn et slikt krav i ekteskapssaken hvis det ikke begjæres offentlig skifte.

«Bidrag» har bare selvstendig betydning for bidrag til ektefellen. Spørsmål etter barneloven om felles barn vil først og fremst gjelde foreldreansvar, hvem barnet skal bo hos, samværsrett og bidrag. De to nevnte alternativene er i samsvar med gjeldende rett. Uttrykket «deling av formuen» er byttet ut med «spørsmål etter ektefelleloven». I tillegg til krav om deling av formuen i snever forstand, omfattes spørsmål om borett og leie for slik borett og spørsmål om hva som hører til ektefellenes formuer. Første ledd omfatter imidlertid bare

Side 144

krav som har sammenheng med kravet i ekteskapssaker.

I tillegg til de spørsmål som er nevnt utrykkelig i § 421, kan spørsmål som er nevnt § 416 behandles i samme sak. Departementet har ikke funnet grunn til å nevne dette uttrykkelig i loven, slik § 421 første ledd gjør i dag.

 

Til § 422 andre punktum

Se utvalgets merknad til § 421 i delinnstilling II s 161.

 

Til § 424

I første ledd første punktum er den noe uklare formuleringen «om ekteskapet eller det ekteskapelige samliv består eller ikke består» byttet ut med en henvisning til § 416 om hvilke saker som er ekteskapssaker. I første ledd andre punktum er «oppløsning av ekteskapet» byttet ut med «skilsmisse». «Oppløsning av ekteskapet» omfatter i tillegg til skilsmisse, oppløsning etter ekteskapsloven § 24 første og andre ledd. Ekteskapsloven § 25 har en regel om at virkningene av separasjon og skilsmisse som hovedregel inntrer den dagen fylkesmannens bevilling er gitt eller dom blir avsagt. En tilsvarende regel er ikke foreslått for oppløsning etter § 24 første og andre ledd. Tvistemålsloven § 424 første ledd andre punktum er endret i samsvar med dette.

I andre ledd er det presisert hvem avgjørelsen skal være forkynt for, nemlig ektefellen som har inngått nytt ekteskap. «Beslutningen» er ellers byttet ut med «avgjørelsen».

Departementet har ved de nevnte endringene ikke ment å endre realiteten i forhold til utvalgets utkast eller gjeldende rett.

 

Til § 425

Bestemmelsen i første ledd første punktum er gjort kjønnsnøytral. I andre punktum er spørsmål om «det ekteskapelige samlivet består» byttet ut med « spørsmål om «en separasjon er uten rettsvirkning etter ekteskapsloven § 20 andre ledd».

Departementet legger til grunn at endringen ikke er noen realitetsendring. I tillegg har departementet presisert at det bare er oppløsning etter § 24 første ledd som omfattes av bestemmelsen, og ikke skilsmisse etter tredje ledd.

Departementet går ikke inn for å innsnevre adgangen til å anvende rettsmidler etter at en part er død, slik utvalget har foreslått i andre ledd. Selv om rettskraftsvirkningene av dommen etter utkastet skal inntre allerede når dommen avsies, kan det etter departementets syn unntaksvis være behov for å få dommen endret ved rettsmidler selv om den ene parten er død. «Oppløsning» omfatter, i motsetning til i første ledd, også skilsmisse. «Det ekteskaplige samlivet» er omformulert på samme måte som i første ledd.

 

Til nr 4 (endringer i vergemålsloven)

Lovens § 58 siste punktum henviser til ekteskapsloven § 55 a andre ledd og skifteloven § 50 første og andre ledd. Endringsforslaget gjelder henvisning til de tilsvarende reglene i den nye loven.

 

Til nr 6 (endringer i skifteloven)

 

Til § 57

Departementet har foreslått en omformulering i forhold til utvalgets forslag. Bestemmelsen gir skifteretten kompetanse til å treffe avgjørelse om midlertidig forføyning når det er åpnet offentlig skifte. Departementet mener at forholdet mellom skifteretten og namsretten bør klargjøres i slike tilfeller hvor begge er kompetente, og foreslår at avgjørelsen i slike tilfeller skal treffes av skifteretten.

 

Til § 64

Første ledd gir en ektefelle ved sammensatt skilte rett til å ta ut eiendeler som utelukkende tjener hans eller hennes bruk, familiepapirer og familiebilder. En tilsvarende rett følger av utkastet § 77 første ledd, jf § 61 bokstav a. Skifteloven § 64 første ledd er derfor overflødig.

Andre ledd ble opphevet ved lov 22 juni 1990 nr 40. Ekteskapslovutvalgets forslag til endring i denne bestemmelsen er derfor ikke lenger aktuell.

 

Til § 65

• 65 er skrevet om og omredigert i forhold til Ekteskapslovutvalgets utkast. Det er også foretatt enkelte endringer av materiell art, se nedenfor.

Gjeldende første ledd er delt i to ledd. Det første leddet inneholder hovedregelen om at den som ved skifte av dødsboer mottar eiendeler som overstiger verdien av sin lodd, må betale det overskytende. Departementet har her foretatt noen språklige endringer i forhold til .gjeldende rett uten at det har vært meningen å endre realiteten.

Andre ledd inneholder reglene om skifteutlegg ved dødsboskifter. Departementet har også her foretatt enkelte språklige endringer i forhold til gjeldende rett. I tillegg foreslås det en endring av materiell art, som heller ikke er med i Ekteskapslovutvalgets forslag: Bestemmelsen gjelder etter sin ordlyd bare der en loddeier overtar fast eiendom. Det er imidlertid i praksis og teori lagt til grunn at

Side 145

bestemmelsen også kommer til anvendelse på slike boligformer som er nevnt i endringsforslaget. Etter departemenetets syn bør det gå uttrykkelig fram av loven at også slike boligformer omfattes.

Endringsforslaget ble opprinnelig tatt med i utkast til odelstingsproposisjon om ny tvangsfullbyrdingslov, som ble sendt på høring i januar 1990. En tilsvarende presisering er imidlertid tatt inn i utkastet til ny ekteskapslov § 70 andre ledd, som skal avløse skifteloven § 50 a tredje punktum om skifteutlegg ved skilte mellom ektefeller. Det er derfor etter departementets syn naturlig at forslaget til endring av den parallelle bestemmelsen i skifteloven om dødsboskifte tas med i proposisjonen her.

Tredje ledd er langt på vei sammenfallende med Ekteskapslovutvalgets forslag. Utvalget har imidlertid i sitt utkast utelatt bestemmelsen i gjeldende § 65 andre ledd første punktum om at en fordring av begge parter kan sies opp med seks måneders varsel. Dette synes ikke å være tilsiktet. Departemetet har derfor tatt med en slik regel, se tredje ledd første punktum.

Ekteskapslovutvalgets forslag til endringer i andre ledd er innarbeidet i § 66, se merknadene til denne bestemmelsen.

 

Til § 66

Departementet foreslår, som Ekteskapslovutvalget, å oppheve bestemmelsene som i dag står i § 66. Det har i stedet innarbeidet utvalgets forslag til § 65 andre ledd om verdsettelsestidpunkt i § 66.

Første punktum svarer fullt ut til utvalgets § 65 andre ledd. Det gjelder tidspunktet for verdsettelsen når gjeldende ektefelle beholder egne eiendeler.

Andre punktum gjelder tilfeller hvor en ektefelle overtar eiendeler som den andre ektefellen har eid, og hvor en annen loddeier overtar bestemte eiendeler. I slike situasjoner skal ved offentlig skifte verdien på utlodningstidspunktet legges til grunn, og ved privat skilte verdien da det ble bestemt hvem som skal overta eiendelen. Det er på disse tidspunktene rådigheten over eiendelene går over på ektefellen eller arvingen.

Gjeldende rett har ingen uttrykkelig bestemmelse som andre punktum. Men det er lagt til grunn i rettspraksis at utlodningstidspunktet skal være avgjørende, se blant annet Rt-1981-1268. Om privat skifte, se Rt-1984-992. Denne avgjørelsen gjaldt riktignok ved skilte mellom ektefeller, men departementet legger til grunn at tilsvarende må gjelde ved dødsboskifte. Også Ekteskapslovutvalget synes å mene at gjeldende rett fortsatt skal legges til grunn i de aktuelle tilfellene, men utvalget har ikke foreslått noen uttrykkelig bestemmelse om dette.

Departementet forutsetter at den rettspraksis som foreligger om verdsettelsestidspunktet, fremdeles vil være aktuell etter den nye loven. Det innbærer blant annet at det er verdien på det tidspunktet takst blir holdt som er avgjørende, selv om taksten av praktiske grunner må holdes noe før utlodningstidspunktet, se Rt-1981-1268.

 

Til § 67 tredje ledd

• 67 tredje ledd foreskriver at § 46 om gjeld som begge ektefeller er ansvarlig for, skal gjelde tilsvarende i forholdet mellom en ektefelle og den andre ektefellens arvinger. I utkastet foreslås det at § 46 oppheves, og at spørsmålet i stedet reguleres i ekteskapsloven § 64. Utkastet § 64 er gitt tilsvarende anvendelse ved skifte mellom gjenlevende ektefelle og avdødes arvinger, se § 77 første ledd. § 67 tredje ledd bør etter dette oppheves.

Til utvalgets forslag til endring av § 88 andre ledd

• 88 andre ledd ble endret ved lov 22 juni 1990 nr 40. De endringer Ekteskapslovutvalget har foreslått, som bare var av terminologisk art, er ikke lenger aktuelle.

 

Til § 94 andre ledd

Bestemmelsen viser til skifteloven § 57 og gjeldende ekteskapslov § 40, som begge gjelder krav på erstatning og oppreisning. Det foreslås ikke å videreføre reglene om erstatning og oppreisning i utkastet: Det er ikke foreslått noen bestemmelse tilsvarende ekteskapsloven § 40, og skifteloven § 57 har fått et helt annet innhold. Henvisningen til bestemmelsene er dermed er ikke lenger aktuell og foreslås derfor opphevet.

 

Til § 95

Ekteskapslovutvalget har foreslått enkelte redaksjonelle endringer, som departementet i det alt vesentlige har opprettholdt. I tillegg er utvalgets siste punktum skrevet om, se utkastet første ledd siste punktum og andre ledd. Utvalgets siste punktum henviser til skifteloven § 58 første ledd siste punktum og andre ledd. Hele § 58 er imidlertid foreslått opphevet. Bestemmelsen gjelder direkte ved skifte mellom ektefeller. De hensyn som taler for å oppheve bestemmelsen ved slike skifteoppgjør, gjør seg ikke gjeldende ved dødsboskifter, som § 95 gjelder. Departementet har derfor tatt inn i § 95 de bestemmelser som i dag

Side 146

står i § 58 første ledd siste punktum og andre ledd. Det er foretatt enkelte språklige endringer, men det har ikke vært meningen å endre realiteten.

 

Til § 99

Bestemmelsen henviser i dag til § 67 tredje ledd, som foreslås opphevet. Utkastet § 77, jf § 64 skal avløse skifteloven § 67 tredje ledd. Henvisningen i § 99 er derfor endret.

 

Til § 108

Det er foretatt endringer av lovteknisk art. Det har ikke vært meningen å endre realiteten.

• 108 gjelder ved dødsboskifte hvor avdødes gjeld ikke er overtatt. Bestemmelsen henviser i dag til skifteloven § 58. § 95, som gjelder dødsboskifte hvor avdødes gjeld er overtatt av arvingene eller gjenlevende ektefelle, henviser til deler av § 58.
• 58 gjelder skifte mellom ektefeller. Bestemmelsen er foreslått opphevet. Etter departementets syn bør de regler som (deler av) § 58 gir uttrykk for, fremdeles gjelde ved offentlig skifte av dødsbo hvor avdødes gjeld er overtatt av arvingene, se utkastet til endring i skifteloven § 95. Det finner i denne omgang heller ikke å ville foreslå noen annen løsning for de tilfeller § 108 omhandler.

Departementet har tatt inn i § 95 de bestemmelser som i dag står i § 58 første ledd siste punktum og andre ledd. Det er foretatt enkelte språklige endringer, men det har ikke vært meningen å endre realiteten. I utkastet til § 108 vises det til disse reglene. De deler av § 58 som ikke er tatt med i § 95, er uttrykkelig nevnt i § 108.

 

Til nr 9 (endring i lov om krigspensjonering for militærpersoner)

Lovens § 13 femte ledd første punktum henviser til gjeldende ekteskapslov §§ 58 og 58 a. Endringsforslaget gjelder henvisning til de tilsvarende reglene i den nye loven.

 

Til nr 10 (endring i lov om krigspensjonering av hjemmestyrkepersonell og sivilpersoner)

Lovens § 17 nr 1 femte ledd henviser til ekteskapsloven §§ 58 og 58 a. Endringsforslaget gjelder henvisning til de tilsvarende reglene i den nye loven.

 

Til nr 11 (endringer i lov om brudvigjing i utlandet)

Disse endringene var ikke tatt med i Ekteskapslovutvalgets utkast.

Opphevelse av § 1 tredje ledd første punktum i loven om brudvigjing i utlandet er en ren formalitet; bestemmelsen viser til en paragraf i ekteskapsloven som ble opphevet i 1969.

Endringen i § 11 første ledd andre punktum er bare en endring av en henvisning fra gjeldende ekteskapslov til den tilsvarende bestemmelse i ny ekteskapslov.

 

Til nr 12 (endringer i arveloven)

Arveloven § 9 andre ledd første punktum henviser til ektefelleloven § 26. Endringsforslaget henviser til den tilsvarende bestemmelsen i den nye loven.

 

Til nr 13 (endringer i odelsloven)

Lovens § 34 andre ledd henviser til ektefelleloven § 26 andre ledd. Endringsforslaget gjelder henvisning til de tilsvarende bestemmelsene i den nye loven.

 

Til nr 15 (endringer i rettshjelpsloven)

Lovens § 18 første ledd nr 1 henviser til ekteskapsloven av 1918 og ektefelleloven av 1927. Endringsforslaget innebærer bare en henvisning til den nye loven.

 

Til nr 17 (endringer i lov om fordringshavernes dekningsrett)

Ekteskapslovutvalget har foreslått endringer i dekningsloven § 2-1 femte ledd og § 2-10 første punktum. Disse endringsforslagene vil bli behandlet i proposisjonen til ny tvangsfullbyrdingslov, som det tas sikte på å legge fram i løpet av våren. Endringsforslagene er derfor ikke tatt med i proposisjonen her.

Til § 5-2 fjerde ledd andre punktum

Departementet har foreslått å oppheve dekningsloven § 5-2 fjerde ledd siste punktum. Se nærmere kapittel IX avsnitt 3.

 

Til nr 18 (endringer i forsikringsavtaleloven)

Lovens § 15-1 andre ledd siste punktum henviser til ektefelleloven § 12. Endringsforslaget gjelder henvisning til de tilsvarende bestemmelsene i den nye loven.

 

Forslag om å endre lover som departementet ikke har fulgt opp

Utvalget foreslår at felleseiebegrepet ikke skal benyttes i den nye loven. Som en konsekvens av forslaget foreslår utvalget en rekke endringer av terminologien i andre lover. Departementet går inn for å beholde felleseiebegrepet. Det har derfor ikke videreført utvalgets forslag til terminologiske endringer i andre lover. Det gjelder utvalgets forslag til endringer i lov 3 juli 1914 nr 5 om erverv av kalkstensforekomster § 2 første punktum, lov

Side 147

 14 desember 1917 nr 16 om erverv av vannfall, bergverk og annen fast eiendom §§ 1 andre ledd første punktum, 11 første ledd andre punktum og 33 andre ledd andre punktum, lov 21 februar 1930 om skifte §§ 8 første punktum, 63 femte ledd, 93 og 107 første ledd, lov 17 juni 1949 nr 3 om erverv av kvartsforekomster § 2 bokstav a første punktum, lov 21 november 1952 nr 2 om betaling og innkreving av skatt § 37 nr 1 første punktum, lov 12 mai 1961 nr 2 om opphavsrett til åndsverk m.v §§ 28 første ledd og 50 andre ledd, lov 3 mars 197 2 nr 5 om arv m.m. § 9 første ledd og 26 andre ledd andre punktum, lov 28 juni 1974 nr 58 om odelsretten og åsetesretten §§ 15 andre ledd andre punktum og tredje ledd første punktum og 34 første ledd første punktum, lov 12 desember 1975 nr 59 om dokumentavgift §§ 8 bokstav a og 12 bokstav d, lov 17 desember 19 82 nr 86 om rettsgebyr §§ 16 nr 1 og 18 andre ledd og lov 8 juni 1984 nr 59 om fordringshavernes dekningsrett §§ 2-12 tredje ledd og 5-2 fjerde ledd første punktum.

Ekteskapslovutvalget foreslår enkelte andre endringer av terminologisk art i lov om tvangsfullbyrdelse. Departementet arbeider for tiden med utkast til ny tvangsfullbyrdingslov. Det vil da blitt tatt hensyn til slike terminologiske spørsmål. Departementet finner ikke grunn til å foreta noen endring i den gjeldende tvangsfullbyrdingsloven, selv om ekteskapsloven skulle komme til å tre i kraft før den nye tvangsfullbyrdingsloven.

 

Justis- og politidepartementet tilrår:

At Deres Majestet godkjenner og skriver under et fremlagt utkast til proposisjon om ny ekteskapslov.

Vi HARALD, Norges Konge, gjør vitterlig:

Stortinget blir innbudt til å gjøre vedtak om lov om ekteskap.

Tilråding fra Justis- og politidepartementet ligger ved i avtrykk.

 

Side 148

 

 

 

Utkast til lov om ekteskap

 

Del I. Inngåelse og oppløsning av ekteskap

 

Kapittel 1 Vilkår for å inngå ekteskap

 

§ 1 Ekteskapsalder

Den som er under 18 år, kan ikke inngå ekteskap uten samtykke fra dem eller den som har foreldreansvaret, og tillatelse fra fylkesmannen.

Er en av dem som har foreldreansvaret, uten rettslig handleevne, eller kan samtykke ikke innhentes innen rimelig tid, er samtykke fra den andre tilstrekkelig. Er begge i en slik situasjon, og det er oppnevnt verge, kreves samtykke fra vergen.

Fylkemannen kan bare gi tillatelse når det foreligger særlige grunner for å inngå ekteskap.

Nekter de eller den som har foreldreansvaret, eller vergen å gi samtykke, kan fylkesmannen likevel gi tillatelse hvis det ikke er rimelig grunn for nektelsen.

 

§ 2 Adgangen for personer som er gjort umyndig eller som har fått oppnevnt hjelpeverge, til å inngå ekteskap

Den som er gjort umyndig, må ha samtykke fra vergen for å inngå ekteskap. Det samme gjelder den som har fått oppnevnt hjelpeverge etter vergemålsloven §§ 90 a flg, dersom det faller innenfor hjelpevergens oppdrag å gi slikt samtykke. Nekter vergen eller hjelpevergen, kan fylkesmannen likevel gi tillatelse hvis det ikke er rimelig grunn for nektelsen.

 

§ 3 Forbud mot ekteskap mellom nære slektninger

Ekteskap kan ikke inngås mellom slektninger i rett opp- eller nedstigende linje eller mellom søsken.

I forhold til adoptivbarn gjelder forbudet overfor både den opprinnelige slekt og adoptivforeldrene og deres slekt. Er adoptivbarnet blitt adoptert  på ny, kan fylkesmannen likevel samtykke i ekteskap mellom adoptivbarnet og en av de opprinnelige adoptivforeldrene eller dennes slektning.

Har halvsøsken inngått ekteskap eller samlivsforhold uten å kjenne til slektskapsforholdet, kan Kongen godkjenne ekteskapet eller gi tillatelse til at ekteskap blir inngått.

 

§ 4 Forbud mot ekteskap når tidligere ekteskap består

Ingen kan inngå ekteskap så lenge et tidligere ekteskap består.

 

§ 5 Opplysnings- og veiledningsplikt om smittefarlig sykdom som kan overføres ved seksuell omgang

Den som lider av en smittefarlig sykdom som kan overføres ved seksuell omgang, kan ikke inngå ekteskap uten at den andre parten er gjort kjent med sykdommen og begge parter har fått muntlig veiledning av en lege om farene ved sykdommen.

Lovbestemt taushetsplikt er ikke til hinder for at en lege gir opplysninger til vigsleren om sykdommen eller føres som vitne i en ekteskapssak.

 

Kapittel 2 Prøving av ekteskapsvilkårene

 

§ 6 Når prøving skal skje, og hvem som skal foreta prøvingen

Før ekteskap kan inngås, skal det skje en prøving av om ekteskapsvilkårene er oppfylt.

Prøvingen foretas av en vigsler på det stedet der en av brudefolkene bor, eller om ingen av brudefolkene har bopel her i landet, på det stedet der en av dem oppholder seg.

 

§ 7 Bevis for at ekteskapsvilkårene er oppfylt

Til bruk for prøvingen av om ekteskapvilkårene er oppfylt, skal brudefolkene skaffe følgende bevis:

a.	Hver av dem skal legge fram fødselsattest fra folkeregisteret. Er det vanskelig å skaffe slik attest innen rimelig tid, kan annet tilfredsstillende bevis for navn og alder godtas.

 

b.	Er noen av brudefolkene under 18 år, skal det godtgjøres at det er gitt samtykke og tillatelse til ekteskapet etter § 1.

 

c.

Er noen av brudefolkene umyndiggjort, skal det godtgjøres at det er gitt samtykke eller tillatelse til ekteskapet etter § 2 første punktum, jf tredje punktum. Det samme gjelder hvis noen av brudefolkene har fått oppnevnt hjelpeverge og samtykke fra hjelpevergen er et krav etter § 2 andre punktum. Side 149

 

d.

Brudefolkene skal begge erklære skriftlig på ære og samvittighet at de ikke er så nær beslektet som nevnt i § 3. Ved ekteskap mellom adoptivbarn og en av de opprinnelige adoptivforeldrene eller dennes slektning skal brudefolkene i tilfelle legge fram tillatelse av fylkesmannen som nevnt i § 3 andre ledd andre punktum. Halvsøsken skal i tilfelle legge fram tillatelse av Kongen som nevnt i § 3 tredje ledd.

 

e.	Hver av brudefolkene skal erklære skriftlig på ære og samvittighet om han eller hun har inngått ekteskap tidligere. I tilfelle skal det legges fram bevis for at det tidligere ekteskapet er opphørt ved død eller skilsmisse, eller oppløst etter § 24.

 

Bevis for at den tidligere ektefellen er død, føres som regel ved attest fra en innenlandsk eller utenlandsk offentlig myndighet. Kan slik attest ikke skaffes, kan partene legge sine opplysninger og bevis fram for vedkommende skiftedommer, jf skifteloven § 8 andre jf første ledd. Hører skiftet ikke under norsk skifterett, kan spørsmålet bringes inn for skiftedommeren på det stedet der ekteskapsvilkårene prøves. Skifteretten avgjør ved kjennelse om bevisene skal godtas. Kjennelsen kan påkjæres av den som avgjørelsen går mot. Er bevisene godtatt, skal skifteretten gi melding til fylkesmannen, som kan påkjære kjennelsen.

Bevis for at ekteskapet er opphørt ved skilsmisse eller oppløst etter § 24, føres ved å legge fram bevillingen eller dommen med attest for at den er endelig. Hvorvidt en utenlandsk skilsmisse skal legges til grunn ved inngåelse av ekteskap her i landet, avgjøres av departementet etter reglene i lov 2 juni 1978 nr 38 § 4.

f.

Hver av brudefolkene skal erklære skriftlig på ære og samvittighet om han eller hun lider av en smittefarlig sykdom som kan overføres ved seksuell omgang. I tilfelle skal det godtgjøres at den andre parten er gjort kjent med sykdommen, og at begge parter har fått veiledning av lege om farene ved sykdommen.

 

g.	Hver av brudefolkene skal erklære skriftlig på ære og samvittighet om han eller hun har eller venter barn med noen annen eller har adoptivbarn. Opplysningsplikten gjelder ikke barn som er adoptert bort.

 

h.

En utenlandsk statsborger som ikke er fast bosatt i Norge, skal legge fram dokumentasjon fra myndighetene i sitt hjemland om at det ikke er noe til hinder for at han eller hun inngår ekteskap i Norge. Vigsleren kan gjøre unntak fra kravet i første punktum når særlige grunner taler for det. Departementet gir forskrift om når en utenlandsk statsborger skal anses for å være fast bosatt i Norge.

 

i.	Har noen av brudefolkene svart bekreftende på spørsmål som nevnt i bokstav e, f eller g, skal det godtgjøres at den andre av brudefolkene er gjort kjent med dette.

 

j.	Hver av brudefolkene skal stille en forlover som skal erklære på ære og samvittighet at han eller hun kjenner parten, og opplyse om parten tidligere har inngått ekteskap og om brudefolkene er beslektet slik som nevnt i § 3.

 

Forloverne må være myndige. I særlige tilfeller kan fylkesmannen gi samtykke til at ekteskap blir inngått uten forlovere, eller at det bare er én forlover for begge partene.

 

§ 8 Kontroll med skifte etter tidligere ekteskap

Den som har vært gift tidligere, og som har sittet i uskiftet bo med en arving som er umyndig på grunn av alder, må godtgjøre at boet i det tidligere ekteskapet er overlatt skifteretten til behandling, eller legge fram erklæring fra arvingene om at det er innledet privat skifte. Dette gjelder likevel ikke dersom det blir lagt fram erklæring fra den umyndiges verge om at han eller hun samtykker i at den gjenlevende beholder boet uskiftet.

Erklæring som nevnt i første ledd, kan ikke gis av noen som er under 18 år eller umyndiggjort, hvis ikke vergen har gitt samtykke til privat skifte etter skifteloven § 79.

 

§ 9 Kontroll med at brudefolkene har rettslig handleevne

Dersom vigsleren har grunn til å tro at noen av brudefolkene på grunn av alvorlig sinnslidelse eller alvorlig psykisk utviklingshemning mangler rettslig handleevne, kan det kreves lagt fram attest fra en offentlig lege eller fra en annen lege som en offentlig lege utpeker. Med rettslig handleevne menes i denne paragrafen evne til normal forståelse av hva en ekteskapsinngåelse innebærer, og evne til normal motivering for å inngå ekteskap.

 

§ 10 Attest om at ekteskapsvilkårene er prøvet

Har vigsleren funnet at brudefolkene fyller ekteskapsvilkårene etter loven, og det heller ikke foreligger hindringer som nevnt i § 8 eller § 9, skal brudefolk som vil inngå ekteskap for en annen vigsler, få attest for at det ikke er noe til hinder for at ekteskapet blir inngått.

Slik attest kan vanligvis ikke gis før en uke etter at vigsleren har mottatt de bevis som

Side 150

brudefolkene skal skaffe etter §§ 7 til 9. Vigsleren kan likevel gi attesten tidligere dersom det er viktig for brudefolkene, og det er klart at vilkårene for å inngå ekteskap er oppfylt.

 

Kapittel 3 Inngåelse av ekteskap – vigsel

 

§ 11 Fremgangsmåten ved vigsel

Ekteskap inngås ved at brudefolkene møter for en vigsler. Mens begge er til stede, skal de erklære at de ønsker å inngå ekteskap med hverandre. Deretter skal vigsleren erklære dem for ektefolk.

Minst to vitner skal være til stede under vigselen.

 

§ 12 Vigslere

Vigslere er:

a.	prest i Den norske kirke, og prest eller forstander i et registrert trossamfunn når Kongen har godkjent formen for inngåelse av ekteskap

 

b.	notarius publicus – også utenfor det vanlige embetsdistriktet

 

c.	norsk utenrikstjenestemann, jf lov 18 juli 1958 nr 1 om utenrikstjenesten § 21

 

d.	særskilt vigsler oppnevnt av departementet i tilfeller der det er behov for det på grunn av lange avstander eller av andre grunner. Oppnevningen gjelder for fire år av gangen.

 

 

§ 13 En vigslers adgang til å nekte å foreta vigsler

En kirkelig vigsler, jf § 12 bokstav a, kan nekte å foreta vigsel dersom en av brudefolkene ikke er medlem av trossamfunnet, eller ingen av dem tilhører menigheten.

En kirkelig vigsler kan også nekte å foreta vigsel dersom en av brudefolkene er skilt og den tidligere ektefellen lever.

 

§ 14 Kontroll med at ekteskapsvilkårene er prøvet

Før vigsel finner sted, skal vigsleren kontrollere at ekteskapsvilkårene er prøvet og at reglene i §§ 6 til 10 er fulgt.

Skal vigsel foretas av den vigsleren som har prøvet vilkårene, kan vigselen vanligvis ikke finne sted før en uke etter at vigsleren har mottatt de bevisene som brudefolkene skal skaffe etter §§ 7, 8 og 9. Vigselen kan likevel skje tidligere dersom det er viktig for brudefolkene og vigsleren finner det klart at de fyller ekteskapsvilkårene. Skal vigselen foretas av en annen vigsler, kan den finne sted når det er mottatt attest om at ekteskapsvilkårene er prøvet, jf § 10.

En vigsler som kjenner til at et vilkår for å inngå ekteskap ikke er oppfylt, skal ikke foreta vigsel. Finner en vigsler at det er grunn til tvil om et vilkår er oppfylt, kan vigselen utsettes og brudefolkene pålegges å skaffe bevis for at vilkåret er oppfylt.

Dersom vigsel er nektet på annet grunnlag enn nevnt i § 13 andre ledd, kan hver at partene klage til fylkesmannen, som kan pålegge vigsleren å foreta vigsel.

 

§ 15 Nærmere om formen for inngåelse av ekteskap

Kongen kan gi nærmere regler om formen for inngåelse av ekteskap.

 

§ 16 Ugyldighet

Ekteskap er ikke inngått dersom bestemmelsene i § 11 første ledd, jf § 12, ikke er overholdt.

Kongen kan likevel etter begjæring fra en av partene godkjenne ekteskapet som gyldig når særlige grunner foreligger. Slik godkjenning kan gis også når én eller begge parter er død.

Er vigsel foretatt til tross for at den ene eller begge parter var uten rettslig handleevne, kan søksmål for å få kjent ekteskapet ugyldig reises innen seks måneder etter vigselen.

• 28 første ledd, jf tredje ledd gjelder tilsvarende. En verge kan reise søksmål på vegne av en ektefelle som mangler rettslig handleevne. Det samme kan en hjelpeverge som er oppnevnt etter vergemålsloven §§ 90 a flg, dersom det faller innenfor hjelpevergens oppdrag.

 

§ 17 Registrering

Kongen gir regler om registrering og melding av vigsler.

 

§ 18 Om ugildhet for vigslere

Slektskap eller andre forhold som fører til ugildhet etter forvaltningsloven § 6, er ikke til hinder for at vigsleren foretar vigsel eller treffer andre avgjørelser etter kapittel 2 og 3.

Vigslerens avgjørelser kan bare påklages når det har hjemmel i denne loven.

 

Kapittel 4 Oppløsning av ekteskap. Separasjon

 

§ 19 Oppløsning av ekteskap

Et ekteskap kan oppløses ved skilsmisse etter forutgående separasjon i medhold av § 21 eller uten forutgående separasjon i medhold av §§ 22 og 23. Et ekteskap kan videre oppløses i medhold av § 24.

Side 151

 

 

§ 20 Separasjon

En ektefelle som ikke finner å kunne fortsette samlivet, kan kreve separasjon.

En separasjon blir uten rettsvirkning dersom ektefellene fortsetter eller gjenopptar samlivet. Samliv i en overgangstid inntil samlivet blir brutt, eller kortvarige forsøk på å gjenoppta samlivet, har likevel ikke denne virkningen.

 

§ 21 Skilsmisse etter separasjon

Hver av ektefellene kan kreve skilsmisse når de har vært separert i minst ett år.

 

§ 22 Skilsmisse etter samlivsbrudd

Hver av ektefellene kan kreve skilsmisse dersom samlivet har vært brutt i minst to år.

 

§ 23 Skilsmisse på grunn av overgrep

En ektefelle kan kreve skilsmisse dersom den andre ektefellen med hensikt har forsøkt å drepe ham eller henne eller barna eller forsettlig har utsatt dem for alvorlig mishandling. Det samme gjelder dersom ektefellen har opptrådt på en måte som er egnet til å fremkalle alvorlig frykt for slik atferd.

Krav om skilsmisse etter denne paragrafen må være reist innen seks måneder etter at ektefellen fikk kjennskap til handlingen, og senest to år etter at den fant sted.

 

§ 24 Oppløsning av ekteskap som er inngått i strid med § 3 eller § 4

Hver av ektefellene kan kreve ekteskapet oppløst dersom det er inngått i strid med § 3 eller § 4.

Reiser ingen av ektefellene sak, skal fylkes mannen reise sak for å få ekteskapet oppløst Dersom sterke grunner taler for det, kan fylkesmannen likevel beslutte at sak ikke skal reises eller at saksanlegg skal utsettes.

En ektefelle kan kreve skilsmisse når den andre ektefellen har inngått nytt ekteskap i strid med § 4.

Nytt ekteskap i strid med § 4 kan ikke kreves oppløst etter første eller andre ledd dersom det tidligere ekteskapet er blitt oppløst.

 

§ 25 Virkningen av separasjon og skilsmisse

Virkningen av separasjon og skilsmisse inntrer den dagen fylkesmannens bevilling er gitt eller dom blir avsagt, når ikke annet er særskilt bestemt.

Bevilling eller dom om skilsmisse gir ikke rett til å inngå nytt ekteskap før bevillingen er blitt endelig eller dommen rettskraftig.

 

Kapittel 5 Behandlingen av saker om oppløsning av ekteskap og om separasjon

 

§ 26 Mekling m v

Ektefeller med felles barn under 15 år, som ikke er enige om foreldreansvaret, samværsretten eller om hvor barnet eller barna skal bo fast, skal i saker om separasjon og skilsmisse etter §§ 20 og 22 møte til mekling før saken bringes inn for retten eller fylkesmannen, jf § 27. Formålet med meklingen er å forsøke å få ektefellene til å komme til enighet om ordningen med barna. Ektefeller som har felles barn under 15 år, og som er enige om disse forholdene, skal møte til orientering om tilgjengelige meklings- og rådgivningstilbud. Departementet fastsetter ved forskrift nærmere regler om hvem som kan foreta mekling og gi orientering etter første og tredje punktum, og om godkjenning av slike instanser.

Mekling og orientering etter første ledd kreves ikke når saken allerede er brakt inn for retten med påstand om skilsmisse etter § 23 eller oppløsning etter § 24. Mekling og orientering er heller ikke nødvendig når sak reises av vergen etter § 28 andre ledd.

Ektefellene plikter å møte personlig dersom ikke tvingende grunner er til hinder for det. Når mekling har vært forsøkt, eller når orientering er gitt, skal det gis en bevitnelse om dette. Departementet fastsetter ved forskrift nærmere regler om unntak fra plikten til å møte til mekling eller orientering. Departementet fastsetter også regler om vilkårene for at det kan gis bevitnelse om at mekling er forsøkt eller at det er gitt orientering.

Den som foretar mekling eller gir orientering, har taushetsplikt om det han eller hun får kjennskap til i sammenheng med meklingen og orienteringen.

Departementet kan gi nærmere regler om meklingens og orienteringens innhold, og om innkallingen og fremgangsmåten.

 

§ 27 Hvilken myndighet som avgjør saken

Separasjon og skilsmisse gis av fylkemannen når ikke annet følger av andre eller tredje ledd. Avgjørelsen treffes av en domstol:

a.	når saken gjelder oppløsning av ekteskap etter § 23 eller § 24

 

b.	når saken gjelder skilsmisse etter § 22, og partene ikke er enige om at vilkårene er oppfylt

 

c.	når sak om separasjon eller skilsmisse blir reist av vergen eller hjelpevergen etter § 28.

 

Separasjon etter § 20 og skilsmisse etter § 22 avgjøres også av en domstol når kravet blir reist i en sak om skilsmisse som er brakt inn for retten på et annet grunnlag, eller i

Side 152

forbindelse med en sak om spørsmål etter loven her eller spørsmål etter barneloven om felles barn, som har sammenheng med kravet om separasjon eller skilsmisse.

 

§ 28 Partsrettigheter for en umyndig ektefelle m v

Sak om oppløsning av ekteskap eller separasjon reises av eller mot en ektefelle personlig også når han eller hun er umyndig. Når sak er reist, kan vergen opptre til støtte for den umyndige. Vergen skal varsles om saken av fylkesmannen. Er sak reist for domstolene, skal stevning også forkynnes for vergen.

En verge kan fremme sak om oppløsning av ekteskap eller separasjon på vegne av en ektefelle som mangler rettslig handleevne dersom det er påtrengende nødvendig av hensyn til denne ektefellen. Disse sakene behandles i alle tilfelle av domstolene, som også avgjør om det er grunnlag for saksanlegget.

Dersom en myndig ektefelle har fått oppnevnt hjelpeverge i medhold av vergemålsloven §§ 90 a flg, og det faller innenfor hjelpevergens oppdrag å opptre i eller fremme sak om separasjon og skilsmisse, gjelder reglene i første og andre ledd tilsvarende for hjelpevergen.

 

§ 29 Saksbehandlingen for fylkesmannen m v

Når begjæring om separasjon eller skilsmisse er mottatt hos fylkesmannen, kan partene innkalles til et personlig møte dersom fylkesmannen mener det er hensiktsmessig.

Departementet gir nærmere forskrifter om hvilke opplysninger fylkesmannen bør kreve før det blir gitt separasjon eller skilsmisse.

Fylkesmannens vedtak om separasjon etter § 20 og skilsmisse etter § 21 og § 22, jf § 27, skal forkynnes for partene hvis de ikke har frafalt forkynnelse. Fristen for klage over vedtaket er tre uker, og regnes for hver av partene fra det tidspunktet vedtaket blir forkynt for ham eller henne. Partene kan på forhånd frafalle retten til å påklage vedtaket. Om underretning og om klage over fylkesmannens vedtak gjelder ellers forvaltningslovens regler.

Dør en av partene under saken, gjelder tvistemålsloven § 425 tilsvarende når det gjelder klage over fylkesmannens avgjørelser.

 

§ 30 Ugyldighet

Etter at et vedtak om separasjon og skilsmisse er blitt endelig, kan det ikke gjøres gjeldende at vedtaket er ugyldig på grunn av feil i saksbehandlingen eller av andre grunner.

 

Del II Formuesforholdet mellom ektefeller

 

Kapittel 6 Ektefellenes råderett over eiendelene m v

 

§ 31 Hovedregelen om ektefellers råderett

Ekteskapet medfører ingen begrensning i en ektefelles rett til å råde over det han eller hun eier når ekteskapet blir inngått eller senere erverver, dersom ikke noe annet er bestemt.

Eiendeler som erverves av begge ektefellene, blir sameie mellom dem. For slike eiendeler gjelder lov 18 juni 1965 nr 6 om sameie dersom ikke noe annet er bestemt eller følger av det særlige forholdet mellom ektefeller.

Ved vurderingen av hvem som har ervervet eiendeler som har tjent til ektefellenes felles personlige bruk, som felles bolig og vanlig innbo, skal det også legges vekt på en ektefelles arbeid i hjemmet.

 

§ 32 Råderetten over felles bolig

En ektefelle kan ikke uten skriftlig samtykke fra den andre ektefellen:

a.	Overdra, pantsette, forpakte bort, eller inngå eller si opp en leie- eller framleieavtale for en eiendom som brukes som felles bolig.

 

b.	Overdra, pantsette en andel, aksje eller obligasjon som leieretten til felles bolig er knyttet til.

 

Dersom samtykke blir nektet eller ikke kan skaffes innen rimelig tid, kan ektefellen eller den andre parten i avtalen kreve at skifteretten avgjør spørsmålet om disposisjonen skal tillates. Tillatelse skal gis hvis skifteretten finner at det ikke foreligger rimelig grunn for den andre ektefellen til å nekte samtykke. Avgjørelsen treffes ved kjennelse. Bestemmelsene i skifteloven fjerde kapittel får tilsvarende anvendelse.

 

§ 33 Råderetten over vanlig innbo m v

En ektefelle kan ikke uten samtykke fra den andre ektefellen overdra, leie bort eller pantsette vanlig innbo i det felles hjemmet eller gjenstander som er bestemt til bruk for barna.

Bestemmelsen i § 32 andre ledd gjelder tilsvarende.

 

§ 34 Varigheten av råderettsbegrensningene ved separasjon og skilsmisse

Inntil det er avgjort hva som skal skje med den enkelte eiendel eller rettighet i oppgjøret mellom ektefellene, gjelder bestemmelsene i dette kapitlet også etter separasjon og skilsmisse.

Side 153

 

Er eiendelene særeie, gjelder bestemmelsene fram til ektefellene er separert eller skilt.

 

§ 35 Omstøtelse av ulovlige disposisjoner

Har en ektefelle handlet i strid med § 32 eller § 33, kan den andre ektefellen kreve avtalen omstøtt ved dom. En avtale som omfattes av § 33, kan likevel ikke omstøtes dersom den andre parten ved overleveringen hadde rimelig grunn til å tro at ektefellen hadde rett til å inngå avtalen.

Søksmål må reises innen seks måneder etter at ektefellen fikk kunnskap om avtalen, og senest innen ett år etter tinglysingen dersom avtalen gjelder fast eiendom, eller etter overleveringen dersom den gjelder andre eiendeler.

 

§ 36 Overdragelse av sameieandel i felles eiendeler

Når eiendeler som omfattes av § 32 eller § 33 er sameie mellom ektefellene, gjelder reglene i dette kapitlet tilsvarende for en ektefelles andel i sameiet.

Overdrar en ektefelle sin sameieandel i eiendeler som har tjent til felles personlig bruk, har den andre ektefellen rett til å løse inn andelen etter skiftetakst. Det samme gjelder når en ektefelle har krevd sameiet oppløst. Krav om innløsning må settes fram uten ugrunnet opphold og senest innen seks uker etter at ektefellen har fått slik melding som fastsatt i sameieloven § 11 fjerde ledd første punktum. Innen samme frist må skiftetakst være krevd. Når endelig takst foreligger, må ektefellen innen to uker tilby oppgjør på den måten som er bestemt i sameieloven § 11 fjerde ledd andre punktum.

 

§ 37 Begrensninger i avtalefriheten m v

De innskrenkningene i råderetten som er fastsatt i dette kapitlet, kan som hovedregel ikke fravikes ved avtale mellom ektefellene. Ektefellene kan likevel avtale at innskrenkningene ikke skal gjelde for eiendeler som etter bestemmelsene i kapittel 9 er særeie. En slik avtale må inngås i ektepakts form.

 

Kapittel 7 Ektefellenes gjensidige underholdsplikt m v

 

§ 38 Ektefellers felles ansvar for underhold av familien

Ektefellene har sammen ansvaret for de utgiftene og det arbeidet som kreves for det felles hushold og til dekning av andre felles behov, oppfostringen av barna og hver ektefelles særlige behov. Ektefellene bidrar ved tilskudd av penger, ved virksomhet i hjemmet eller på annen måte.

En ektefelle kan i rimelig utstrekning kreve penger av den andre ektefellen til å dekke utgifter som nevnt i første ledd. En ektefelle som ikke oppfyller plikten til å stille nødvendige midler til rådighet for den andre, kan pålegges å betale bestemte beløp. §§ 81 andre ledd, 83, 84, 85 andre ledd, 92 og 93 gjelder tilsvarende så langt de passer.

 

§ 39 Opplysningsplikt om økonomiske forhold

Ektefeller har plikt til å gi hverandre de opplysningene som er nødvendige for å vurdere deres økonomiske stilling. For dette formålet kan en ektefelle kreve at den andre ektefellen og ligningsmyndighetene gir opplysninger om eller kopi av den felles eller den andre ektefellens selvangivelse og ligning. En ektefelle kan også kreve opplysninger av selskaper, foretak eller andre institusjoner som driver finansieringsvirksomhet eller forsikringsvirksomhet, og av andre som har midler til forvaltning.

 

Kapittel 8 Ektefellers ansvar for gjeld

 

§ 40 Hovedregelen om ektefellenes ansvar for gjeld

En ektefelle kan ikke stifte gjeld med virkning for den andre ektefellen hvis det ikke er særskilt hjemmel for det.

 

§ 41 Rett til i visse tilfeller å inngå avtaler på begge ektefellenes ansvar

En ektefelle kan under samlivet med ansvar for begge ektefellene inngå vanlige avtaler om det daglige husholdet og oppfostringen av barna og vanlige avtaler for å dekke den enkelte ektefellens nødvendige behov. Dette gjelder også leie av felles bolig. Slike avtaler anses å være inngått med ansvar for begge ektefellene hvis ikke noe annet går fram av forholdene.

Hvis den andre parten forsto eller burde ha forstått at avtalen gikk ut over det ektefellen hadde rett til etter første ledd, blir bare denne ektefellen forpliktet.

 

Kapittel 9 Avtaler om formuesordningen mv

 

§ 42 Avtale om unntak fra deling (særeie)

Ektefeller kan ved ektepakt avtale at det de eier eller senere erverver, skal være unntatt fra deling (særeie). En slik avtale kan også inngås med sikte på et forestående ekteskap.

Avtalen kan begrenses til å gjelde den ene ektefellens formue eller deler av den enes eller begge ektefellenes formue. Avtalen kan

Side 154

også gjøres tidsbegrenset eller betinget av at ektefellene ikke får felles livsarvinger.

Ektefeller kan ved ektepakt avtale at særeie ikke skal gjelde ved oppgjør etter den ene ektefellens død. En slik avtale kan begrenses til bare å gjelde dersom en bestemt av ektefellene dør først. Den lengstlevende ektefellen kan velge å se bort fra begrensninger som nevnt i første og andre punktum hvis ikke noe annet er avtalt eller klart forutsatt.

 

§ 43 Rett til uskifte med formue som er særeie

Ektefeller kan ved ektepakt avtale at den lengstlevende skal ha rett til å sitte i uskiftet bo med særeie, eller med deler av særeie, jf § 42.

Bruker den lengstlevende ektefellen retten til uskifte etter denne paragrafen, går også hans eller hennes egen formue som er særeie, inn i uskifteboet dersom ikke annet er avtalt ved ektepakt.

Ved opphør av uskiftet skal delingen skje etter reglene i arveloven § 26 andre ledd dersom det ikke i ektepakten er bestemt en mer lik fordeling av formuen.

Avtaler etter første til tredje ledd kan begrenses til bare å gjelde dersom en bestemt av ektefellene dør først.

 

§ 44 Avtale om unntak fra § 59 om skjevdeling

Ektefeller kan ved ektepakt avtale at reglene om skjevdeling i § 59 første og/eller tredje ledd ikke skal gjelde ved et senere skifteoppgjør.

Avtalen kan begrenses til å gjelde den ene ektefellens formue eller deler av den enes eller begge ektefellenes formue. Avtalen kan også gjøres betinget av at skifte skjer etter et bestemt tidspunkt eller av at ektefellene får felles livsarvinger.

Avtalen kan også begrenses til å gjelde ved oppgjør etter en av ektefellenes eller en bestemt av ektefellenes død.

 

§ 45 Avtale om deling av felleseiet

Ektefeller kan ved ektepakt avtale at felleseie skal deles.

 

§ 46 Omgjøring og lemping av avtaler

Avtaler mellom ektefeller etter reglene i §§ 42 til 44 kan oppheves eller endres ved ny ektepakt.

En avtale mellom ektefeller etter reglene i §§ 42 til 44 kan helt eller delvis settes ut av kraft hvis den vil virke urimelig overfor en av partene. I stedet for å sette avtalen ut av kraft, kan retten bestemme at ektefellen som blir urimelig dårlig stilt, blir tilkjent et beløp fra den andre ektefellen. Krav om lemping må settes fram innen de frister som er nevnt i § 75.

 

§ 47 Personer som er gjort umyndig, eller som har fått oppnevnt hjelpeverge

En ektefelle som er umyndig, må ha samtykke av verge for å inngå avtaler i samsvar med reglene i §§ 42 til 46. Det samme gjelder en myndig ektefelle som har fått oppnevnt hjelpeverge etter vergemålsloven §§ 90 a flg, dersom det faller innenfor hjelpevergens oppdrag å gi slikt samtykke.

 

§ 48 Bestemmelse av giver eller arvelater

En giver eller arvelater kan bestemme en ordning som nevnt i §§ 42 til 44 som vilkår for arven eller gaven. For arv må dette bestemmes ved testament. Mottakeren kan ikke endre slike bestemmelser hvis det ikke er særskilt hjemlet eller klart forutsatt av giveren eller arvelateren.

 

§ 49 Ombytning og avkastning av formue som er særeie

Det som trer i stedet for eiendom som er særeie, blir særeie hvis ikke ektefellene ved ektepakt har bestemt noe annet, eller det er fastsatt av giver eller arvelater. Det samme gjelder avkastning av slik eiendom.

 

Kapittel 10 Gaver mellom ektefeller

 

§ 50 Gaver

Gaver mellom ektefeller må skje ved ektepakt for å være gyldige. Dette gjelder likevel ikke gaver som må anses som vanlige, og heller ikke gaver som består i pensjon, livsforsikring, livrente, føderåd eller lignende ytelser som sikrer den andre ektefellen.

Det kan ikke gyldig avtales at det som en ektefelle erverver i fremtiden, skal tilfalle den andre uten vederlag. En slik avtale kan likevel inngås om vanlig innbo i det felles hjemmet.

Reglene i denne paragrafen gjelder også for gaver som skal oppfylles etter at ekteskapet er inngått.

 

§ 51 Eldre kreditorers krav mot gavemottaker i visse tilfeller

Har en ektefelle gitt den andre en gave, kan den som da hadde fordring på giveren, og som ikke kan få full dekning hos ham eller henne for sin fordring, holde seg til den andre ektefellen for verdien av det som er overført. Dette gjelder likevel ikke hvis det bevises at giveren fortsatt var utvilsomt solvent. Hvis det er ytet vederlag, skal det trekkes fra ved beregningen av verdien av det som er overført.

Side 155

 

Kreditorens krav mot en godtroende gavemottaker er begrenset til den berikelsen som mottakeren har oppnådd ved gaven. Utbytte som gavemottakeren har vunnet i god tro før kravet ble gjort gjeldende ved søksmål, kan ikke kreves tilbakført.

Reglene om lempning av ansvaret i lov om fordringshavernes dekningsrett § 5-12 andre ledd gjelder tilsvarende.

 

§ 52 Avkall på lodd

Har en ektefelle ved deling av formuen gitt avkall på noen del som han eller hun råder over, og som ikke etter loven skal tilfalle den andre ektefellen, kan den som da hadde en fordring på ektefellen og som ikke kan få full dekning hos ham eller henne, holde seg til den andre ektefellen for verdien av det som denne har fått for mye. Dette gjelder likevel ikke hvis det bevises at den ektefellen som ga avkallet, fortsatt var utvilsomt solvent. Hvis det er ytet vederlag, trekkes det fra ved beregningen av verdien av det som er overført. Reglene i § 51 andre og tredje ledd gjelder tilsvarende.

 

§ 53 Insolvensbehandling hos giveren

Dersom boet til en ektefelle som har gitt gave eller avkall på rådighetsdel ved skifte, kommer under offentlig insolvensbehandling, gjelder reglene i §§ 51 og 52 bare når boet ikke vil omstøte gaven eller avkallet.

 

Kapittel 11 Ektepakter

 

§ 54 Formene for ektepakt

Ektepakt må inngås skriftlig. Ektefellene må samtidig i nærvær av to vitner som begge ektefeller har godtatt, og som er til stede sammen og vet at det er en ektepakt som skal inngås, underskrive ektepakten eller vedkjenne seg sin tidligere underskrift. Også vitnene skal underskrive ektepakten mens ektefellene er til stede. Dersom ektepakten bare er til fordel for den ene ektefellen, er den gyldig selv om denne ektefellen ikke har medvirket ved inngåelsen av ektepakten. Kreves det for en umyndig ektefelle samtykke av vergen, eller for en myndig ektefelle samtykke av hjelpeverge, må dette samtykket gis på samme måte.

Vitnene må være myndige og ved full sans og samling.

En ektepakt som oppfyller kravene i bestemmelsen her, er bindende for ektefellene selv og deres arvinger.

 

§ 55 Tinglysing

For at ektepakten skal få rettsvern mot ektefellenes kreditorer, må den tinglyses i Ektepaktregisteret ved Registerenheten i Brønnøysund.

En ektepakt som overdrar fast eiendom fra den ene ektefellen til den andre, må dessuten tinglyses ved eiendommens verneting etter de alminnelige regler. Tilsvarende gjelder for andre eiendeler hvor overdragelse trenger tinglysning eller registrering for å få rettsvern.

 

Kapittel 12 Delingen av formuen ved separasjon, skilsmisse m v

 

§ 56 Kapitlets anvendelsesområde

Er ektefellene i en situasjon som nevnt i § 57, deles formuen mellom dem etter reglene i dette kapittel dersom ikke noe annet følger av lov, avtale mellom ektefellene eller bestemmelse av en giver eller arvelater.

 

§ 57 Når deling skal skje

En ektefelle kan kreve deling av ektefellenes samlede formue som er felleseie i følgende tilfeller:

a.	Når det er gitt bevilling til eller avsagt dom for separasjon eller skilsmisse.

 

b.	Når ektefellene har avtalt ved ektepakt at deling skal skje.

 

c.

Dersom den andre ektefellen har vanskjøttet sine økonomiske forhold slik at det har ført til alvorlig fare for at familien vil miste det felles hjemmet. Dersom ektefellen er umyndig, må vergen samtykke. Kravet avgjøres ved kjennelse av den skifteretten som delingen hører under. Kjennelsen kan påankes. Ellers gjelder reglene om behandling av skiftetvister så langt de passer. En kjennelse om deling skal tinglyses etter reglene for ektepakter.

 

d.	Når det foreligger endelig dom for at ekteskapet er ugyldig.

 

e.	Når det foreligger endelig dom for at ekteskapet skal oppløses i medhold av § 24 første eller andre ledd.

 

Er en ektefelle død etter at vilkårene for å kreve deling etter bokstav a eller b foreligger, eller etter at det foreligger endelig avgjørelse etter bokstav c, d eller e, kan ektefellens arvinger kreve delingen gjennomført. I slike tilfeller kan også en ektefelles kreditor kreve delingen gjennomført dersom det er nødvendig for at han eller hun skal få dekning.

 

§ 58 Likedeling og gjeldsfradrag

Ektefellenes samlede formuer skal som utgangspunkt deles likt etter at det er gjort fradrag for gjeld etter andre og tredje ledd (felleseie). Er ektefellene sammen ansvarlig for gjeld, kan hver gjøre fradrag for den delen

Side 156

som faller på ham eller henne etter forholdet mellom ektefellene.

En ektefelle som bare har formue som er felleseie, og som ikke holder midler utenfor delingen etter § 59, kan i sin del fullt ut gjøre fradrag for den gjelden han eller hun har.

En ektefelle som har særeie, eller som holder midler utenfor delingen etter § 59, kan gjøre følgende fradrag for gjeld i formue som er felleseie:

a.	Gjeld som ektefellen har pådratt seg ved erverv eller påkostninger av eiendeler som er felleseie, kan det kreves fullt fradrag for hvis ikke noe annet følger av bokstav b.

 

b.

Gjeld som ektefellen har pådratt seg ved erverv eller påkostninger av eiendeler som er særeie eller verdier som holdes utenfor delingen etter § 59, kan det bare kreves fradrag for når den totale verdien av særeie og skjevdelingsmidlene ikke er stor nok til å dekke gjelden. Tilsvarende gjelder gjeld som ektefellen har pådratt seg ved erverv eller påkostninger av eiendeler som er unntatt fra deling etter § 61 bokstav b eller c, eller ved utilbørlig atferd i forhold til den andre ektefellen.

 

c.	For annen gjeld kan det kreves fradrag for en forholdsmessig del.

 

 

§ 59 Skjevdeling

Verdien av formue som klart kan føres tilbake til midler som en ektefelle hadde da ekteskapet ble inngått eller senere har ervervet ved arv, eller ved gave fra andre enn ektefellen, kan kreves holdt utenfor delingen.

Vil retten til å utta midler etter første ledd føre til et åpenbart urimelig resultat, kan den helt eller delvis falle bort. Ved vurderingen skal det særlig legges vekt på ekteskapets varighet og ektefellenes innsats for familien.

Dersom sterke grunner taler for det, kan en ektefelle gis rett til å holde utenfor delingen hele eller deler av verdien av felleseie som ikke omfattes av første ledd.

Er samlivet gjenopptatt etter separasjon, og deling har funnet sted, skal formue som ektefellene har fra det tidligere oppgjøret, likestilles med midler som nevnt i første og andre ledd dersom ektefellenes midler på ny skal deles.

 

§ 60 Skjæringstidspunktet for erverv, avkastning og gjeld som omfattes av oppgjøret

Det som skal deles, er den formuen hver ektefelle hadde

a.	da begjæring om separasjon eller skilsmisse kom inn til fylkesmannen eller stevning med krav om separasjon eller skilsmisse kom inn til retten, eller da samlivet ble brutt dersom dette skjedde først.

 

b.	da ektefellene avtalte deling etter § 57 bokstav b,

 

c.	da krav om deling etter § 57 bokstav c kom inn til skifteretten, eller

 

d.	da stevning med krav som nevnt i § 57 første ledd bokstav d eller e kom inn til retten.

 

Avkastning av midler som en ektefelle helt eller delvis var eier av, og som blir opptjent etter de tidspunktene som er nevnt i bokstavene a til d, skal ikke deles.

En ektefelle kan ikke kreve fradrag for gjeld ektefellen har pådratt seg etter de tidspunktene som er nevnt i første ledd bokstavene a til d.

 

§ 61 Særskilte unntak fra delingen

Følgende eiendeler kan en ektefelle holde utenfor delingen:

a.	Eiendeler som utelukkende tjener til ektefellens personlige bruk, hvis det ikke vil være åpenbart urimelig å holde eiendelene utenfor  delingen. På samme vilkår kan en ektefelle ta ut familiebilder og familiepapirer som kommer fra hans eller hennes slekt.

 

b.	Rettigheter i offentlige trygdeordninger, offentlige eller private pensjonsordninger, og krav etter en livrente eller livsforsikring som ikke har gjenkjøpsverdi som ektefellen eller ektefellene i fellesskap kan realisere.

 

c.	Andre eiendeler og rettigheter som ikke kan overdras eller som er av personlig karakter. Hvis en ektefelles uttak fører til at den andre ektefellen blir urimelig dårlig stilt, kan han eller hun tilkjennes et beløp for å hindre dette. Det kan bestemmes at beløpet skal betales i avdrag.

 

d.

Den beholdne verdien av erstatning, trygd eller forsikring som dekker tap i fremtidig erverv og utgifter som en personskade antas å påføre skadelidte i fremtiden, samt den beholdne verdien av menerstatning, yrkesskadeerstatning og oppreisning. Utbetaling fra arbeidsgiveren i forbindelse med oppsigelse eller førtidspensjonering kan holdes utenfor på samme vilkår. Skyldes det den andre ektefellens innsats at ytelsene ikke er forbrukt, skal det beløpet som kan holdes utenfor delingen, settes ned i den utstrekning det er rimelig på grunn av verdien av den andre ektefellens innsats.

 

e.	Eiendeler som er ervervet til særskilt bruk for barna. Slike eiendeler kan kreves uttatt av den ektefellen som får omsorgen for barna. Side 157

 

 

§ 62 Rett til innbo i særlige tilfeller

Når særlige grunner taler for det, kan en ektefelle gis rett til å overta vanlig innbo selv om verdien overstiger det han eller hun ellers kunne kreve ved oppgjøret. En ektefelles rett etter denne paragrafen står om nødvendig tilbake for den andre ektefellens rett til å sette av midler til dekning av gjeld.

 

§ 63 Andre særlige avvik fra likedelingsregelen – vederlagskrav

Har en ektefelle brukt felleseiemidler til å øke verdien av midler som er særeie, eller til å erverve eiendeler eller rettigheter som er unntatt fra deling etter § 61 bokstav c, kan den andre ektefellen kreve vederlag. Det samme gjelder ved erverv av rettigheter som nevnt i § 61 bokstav b i den utstrekning utgiftene overstiger det som må anses som rimelig.

Vederlag kan også kreves når en ektefelle på en utilbørlig måte vesentlig har svekket delingsgrunnlaget.

Krav etter første og andre ledd kan bare gjøres gjeldende i den utstrekning ektefellens midler ikke trengs til dekning av gjeld.

Et vederlagskrav som det ikke er dekning for ved oppgjøret, kan ikke gjøres gjeldende senere.

Når et beløp blir tilkjent etter denne paragrafen, kan det bestemmes at det skal betales i avdrag.

 

§ 64 Gjeld som begge ektefeller er ansvarlig for

Har ektefellene gjeld som begge er ansvarlig for, kan hver av dem kreve at den delen av gjelden som faller på den andre ektefellen, blir betalt før delingen. Er gjelden ikke forfalt, kan hver av ektefellene kreve at den andre ektefellen avsetter midler av formue som han eller hun eier til  dekning av sin del av gjelden, eller stiller betryggende sikkerhet. Blir det ikke avsatt tilstrekkelige midler eller stilt sikkerhet som nevnt i andre punktum, kan det kreves at det overskytende blir sikret av det som tilfaller den andre ektefellen ved oppgjøret.

 

§ 65 Avtalefrihet ved oppgjøret

Reglene i denne loven er ikke til hinder for at ektefellene inngår avtale om oppgjøret. En avtale kan likevel helt eller delvis settes ut av kraft hvis den vil virke urimelig overfor en av partene. I stedet for å sette avtalen ut av kraft, kan retten bestemme at ektefellen som blir urimelig dårlig stilt, blir tilkjent et beløp fra den andre ektefellen.

Søksmål etter første ledd andre og tredje punktum må være reist senest tre år etter at avtalen ble inngått.

 

Kapittel 13 Retten til de enkelte eiendeler m.v ved delingen, bruksrett til bolig m.v

 

§ 66 Rett til å få beholde egne eiendeler

Når ektefellene skal dele formuen etter kapittel 12, har hver av dem  rett til å beholde eiendeler eller rettigheter som han eller hun fullt ut eller for det vesentlige eier, dersom det ikke vil være åpenbart urimelig etter forholdene.

En ektefelle kan alltid kreve å overta eiendom som han eller hun vil kunne løse på odel.

 

§ 67 Særregler om felles bolig og innbo

Når særlige grunner taler for det, kan en ektefelle uten hensyn til tidligere eierforhold kreve å overta:

a.	fast eiendom eller andel av fast eiendom som utelukkende eller hovedsakelig har tjent til felles bolig, hvis ikke den andre har odelsrett til eiendommen, eller den er ervervet fra hans eller hennes slekt ved arv eller gave,

 

b.	andel eller aksje i boligselskap eller obligasjon som ektefellenes rett til leie av felles bolig har vært knyttet til,

 

c.	leiekontrakt om retten til den felles bolig, eller

 

d.	vanlig innbo i det felles hjemmet.

 

Ved vurderingen skal det legges vekt på ektefellenes og barnas behov.

 

§ 68 Bruksrett til bolig

Når særlige grunner taler for det, kan en ektefelle gis bruksrett til en bolig som helt eller delvis blir overtatt av den andre ektefellen. Ved vurderingen skal det legges vekt på ektefellenes og barnas behov. Det kan bestemmes at bruksretten skal være tidsbegrenset. Bruksretten faller bort når hensynet til ektefellen eller barnas behov ikke lenger gjør bruksrett rimelig.

Den ektefellen som eier boligen, kan kreve vanlig markedsleie. Er boligen sameie mellom ektefellene, nedsettes leien forholdsmessig. Leien løper fra det tidspunktet det blir satt fram krav om det.

 

§ 69 Verdsettelsen

Blir ikke ektefellene enige om verdien av eiendeler som den enkelte skal beholde etter § 66 eller overta etter § 67, fastsettes verdien ved skiftetakst. Taksten skal svare til eiendelenes omsetningsverdi når ikke annet er særskilt bestemt.

Side 158

 

Når en ektefelle beholder eiendeler som han eller hun eier fullt ut, skal verdsettelsen knyttes til verdien på det tidspunktet som er nevnt i § 60. I andre tilfeller skal verdsettelsen ved offentlig skifte knyttes til verdien på utlodningstidspunktet, og ved privat skifte til verdien da det ble bestemt hvem som skal overta eiendelen.

 

§ 70 Eiendelenes verdi overstiger den lodd en ektefelle har krav på

Overstiger verdien av de eiendeler en ektefelle overtar, den lodd denne ektefellen har krav på, skal han eller hun betale den andre ektefellen det overskytende.

Overtar en ektefelle etter § 66 eller § 67 fast eiendom eller andel av fast eiendom, andel eller aksje i boligselskap, eller obligasjon som ektefellenes rett til leie av felles bolig har vært knyttet til, må den andre ektefellen nøye seg med en fordring med pantesikkerhet i eiendommen eller rettigheten. Fordringen kan fra begge sider sies opp med seks måneders varsel. Kongen fastsetter den rentesats som skal legges til grunn.

Dersom en ektefelle får bruksrett til den andre ektefellens eiendom, kan fordringen ikke sies opp av den bruksberettigede ektefellen så lenge bruksretten består.

Dersom det er rimelig etter forholdene, kan den ektefellen som har krav mot den andre etter første ledd, tilkjennes renter. Renten kan tidligst regnes fra to år etter de tidspunktene som er nevnt i § 60. Renten skal tilsvare den rentesatsen som Kongen fastsetter etter andre ledd.

 

§ 71 Salg av ektefellenes eiendeler

Eiendeler som ikke blir overtatt av ektefellene, kan hver av dem kreve solgt. Private brev og andre eiendeler som det vil virke støtende om blir solgt til fremmede, kan ikke selges til utenforstående.

Skjer oppgjøret ved skifteretten, bestemmer retten hvordan salget skal skje hvis ikke ektefellene blir enige om dette. Skifteretten kan bestemme at salg bare skal skje mellom ektefellene.

Skjer oppgjøret privat, skal salget skje ved offentlig auksjon dersom partene ikke blir enige om en annen salgsmåte. Handelsvarer og kursnoterte verdipapirer skal selges på den måten som er vanlig for slike eiendeler.

Utestående fordringer kan bare selges når inndrivelse vil kreve særlig lang tid eller medføre annen særlig ulempe.

Ved salg har hver av ektefellene forkjøpsrett under ellers like vilkår.

 

§ 72 Kreditorenes dekningsrett

Det har ingen virkning for kreditorenes adgang til å inndrive sitt krav mot en ektefelle at det skal skje en deling av ektefellenes formue. Det kan likevel ikke tas utlegg i eiendeler som skal deles, til dekning av gjeld som en ektefelle har pådratt seg etter de tidspunktene som er nevnt i § 60.

 

Kapittel 14 Særlige regler for eiendeler som er særeie

 

§ 73 Vederlag til en ektefelle som har medvirket til å øke den andre ektefellens midler som er særeie

Har en ektefelle gjennom bidrag til familiens underhold, ved arbeid eller på annen måte i vesentlig grad medvirket til å øke midler som er den andre ektefelles særeie, kan han eller hun tilkjennes vederlag fra den andre ektefellen.

 

§ 74 Rett til bolig og innbo

Når sterke grunner taler for det, kan en ektefelle gis rett til å løse ut bolig og innbo som nevnt i § 67 når de er den andres særeie. Bestemmelsene i § 69 første og andre ledd andre punktum og § 70 andre og fjerde ledd gjelder tilsvarende.

Når særlige grunner taler for det, kan en ektefelle gis bruksrett til en bolig som er den andres særeie. Bestemmelsene i § 68 første ledd andre til fjerde punktum og andre ledd gjelder tilsvarende.

 

§ 75 Frister for krav etter dette kapitlet

Dersom begge ektefellene har fullstendig særeie, må krav etter dette kapitlet settes fram innen ett år etter at ektefellene ble skilt. Dersom en eller begge ektefeller har eiendeler som er felleseie, må krav settes fram før delingen er avsluttet.

 

Kapittel 15 Oppgjøret ved den ene ektefellens død

 

§ 76 Når deling skal skje

Når den ene ektefellen er død, deles ektefellenes formue mellom lengstlevende ektefelle og avdødes arvinger etter reglene i dette kapitlet, dersom ikke den lengstlevende nytter retten til å sitte i uskiftet bo, eller noe annet følger av lov, testament, avtale mellom ektefellene eller bestemmelse av en giver eller arvelater. Deling kan kreves av lengstlevende ektefelle og av avdødes arvinger.

Side 159

 

 

§ 77 Forholdet mellom den gjenlevende ektefellen og avdødes arvinger

Når ektefellenes formue skal deles mellom den gjenlevende ektefellen og avdødes arvinger, gjelder reglene i kapittel 12 og §§ 46 andre ledd og 72 tilsvarende. Skjevdeling etter § 59 kan likevel ikke kreves ved skilte av et uskiftet bo.

Arvingene etter den førstavdøde kan heller ikke kreve:

a.	forlodds uttak etter § 61 bokstavene a, c og d,

 

b.	vederlag etter § 63 eller

 

c.	lempning etter §§ 46 andre ledd eller 65.

 

Om forholdet ellers mellom den gjenlevende ektefellen og avdødes arvinger gjelder reglene i skifteloven og arveloven.

 

§ 78 Skjæringstidspunktet for erverv og gjeld

Rettsvirkninger som nevnt i § 60 regnes fra ektefellens død hvis de ikke allerede var inntrådt etter § 60 første ledd. Sitter den gjenlevende ektefellen i uskiftet bo, regnes rettsvirkningene fra det tidspunktet deling blir begjært.

 

Del III Bidrag og pensjon etter separasjon og skilsmisse

 

Kapittel 16 Retten til bidrag og ektefellepensjon

 

§ 79 Rett til bidrag etter separasjon, skilsmisse eller annet samlivsbrudd

Ved separasjon og skilsmisse opphører ektefellenes gjensidige forpliktelser etter § 38. Det samme gjelder ved samlivsbrudd uten at det foreligger separasjon eller skilsmisse.

Er en ektefelles evne til og mulighet for å sørge for et passende underhold blitt dårligere som følge av omsorgen for felles barn eller fordelingen av felles oppgaver under samlivet, kan den andre ektefellen pålegges å betale bidrag.

I andre tilfeller kan bidrag bare pålegges dersom særlige grunner taler for det.

 

§ 80 Utmåling av bidrag

Bidraget skal utmåles på grunnlag av den bidragsberettigedes behov for bidrag og den bidragspliktiges betalingsevne.

Når særlige grunner taler for det, kan bidrag fastsettes som et engangsbidrag, alene eller ved siden av løpende bidrag.

 

§ 81 Varigheten av bidrag

Bidrag skal fastsettes for en begrenset tid på inntil 3 år. Dersom ekteskapet har vært langvarig, eller det foreligger særlige grunner ellers, kan bidrag fastsettes for lengre tid eller uten tidsbegrensning.

Bidrag kan pålegges for en tid som ligger inntil 3 år før kravet ble satt fram overfor den myndighet som skal avgjøre det.

 

§ 82 Bortfall av bidrag

Retten til bidrag faller bort hvis den berettigede inngår nytt ekteskap.

 

§ 83 Fastsettelse av bidrag

Partene kan inngå avtale om bidrag. Dersom partene ikke er enige om bidragsspørsmålet, kan hver av dem kreve at det avgjøres av domstolene. Dersom begge parter ønsker det, kan spørsmålet isteden avgjøres av fylkesmannen. Partene kan kreve avgjørelse av bidragsspørsmålet selv om de tidligere har inngått avtale om det.

 

§ 84 Endring av fastsatt bidrag

Hver av partene kan kreve at bidrag som er fastsatt av fylkesmann eller domstol, blir endret eller opphevet dersom særlige grunner foreligger. Når sterke grunner taler for det, kan avgjørelsen også gjelde bidrag som er forfalt før krav om endring ble satt fram. Bestemmelsen i barneloven § 57 tredje ledd gjelder tilsvarende. Endringskravet avgjøres etter reglene i § 83.

 

§ 85 Forholdet til partenes krav. Gjennomføring av bidrag, m v

Den myndighet som fastsetter bidrag, kan endre bidrag til partenes felles barn selv om ingen av partene har krevd det.

Reglene i barneloven § 60 om gjennomføring av bidrag gjelder tilsvarende.

 

§ 86 Fraskilt ektefelles rett til ektefellepensjon fra annen pensjonsordning enn folketrygden

En fraskilt ektefelle beholder retten til ektefellepensjon fra annen pensjonsordning enn folketrygden dersom ekteskapet varte i minst ti år, og den fraskilte var minst 45 år ved skilsmissen. Med pensjonsordning menes offentlig pensjonsordning og privat kollektiv pensjonsordning med obligatorisk tilslutning.

Retten til ektefellepensjon er betinget av at den andre ektefellen ved skilsmissen var eller hadde vært medlem av en pensjonsordning utenfor folketrygden som omfatter ektefellepensjon. I så fall får den fraskilte også rett til ektefellepensjon fra en ordning som den avdøde var blitt medlem av etter skilsmissen.

Side 160

 

 

§ 87 Særregler når det er flere pensjonsberettigede

Dersom den avdøde var gift på nytt, og den nye ektefellen har rett til ektefellepensjon som nevnt i § 86 etter de alminnelige reglene i vedkommende pensjonsordning, skal pensjonen deles mellom de berettigede i forhold til antall påbegynte år hver av dem var gift med den avdøde. Hvis den ene har fraskrevet seg retten, tilfaller likevel pensjonen den andre udelt.

Dersom en fraskilt ektefelle gjør krav gjeldende i en pensjonsordning som også gir rettigheter til en senere ektefelle, kan den senere ektefellen kreve andel i ektefellepensjon fra en pensjonsordning som den avdøde tidligere var medlem av, selv om dette ikke følger av de alminnelige reglene for vedkommende pensjonsordning.

 

§ 88 Betydningen av at en pensjonsberettiget gifter seg på nytt eller dør

Inngår den pensjonsberettigede nytt ekteskap mens den tidligere ektefellen er i live, opphører retten til pensjon etter reglene i dette kapitlet. Er nytt ekteskap inngått etter den tidligere ektefellens død, gjelder de reglene som er fastsatt for en gjenlevende ektefelle i vedkommende pensjonsordning.

Bortfaller retten til pensjon til en fraskilt eller senere ektefelle ved dødsfall eller ekteskap, tilfaller hele pensjonen den andre forutsatt at han eller hun har rett til pensjon etter den avdøde etter § 86 eller § 87. Dersom det nye ekteskapet opphører, og retten til ytelser inntrer på nytt etter reglene i vedkommende pensjonsordning, skal ytelsene igjen deles.

 

§ 89 Bortfall av retten til ektefellepensjon på grunn av forbrytelse mot den avdøde

Blir en ektefelle eller fraskilt ektefelle dømt til ubetinget fengsel for forbrytelse mot den som har opptjent pensjonsretten, og denne dør som følge av handlingen, faller retten til ektefellepensjon fra annen pensjonsordning enn folketrygden bort. § 88 andre ledd første punktum gjelder tilsvarende.

 

Del IV Midlertidige avgjørelser mv

 

Kapittel 17 Registrering av ektefellenes eiendeler. Midlertidig forføyning og midlertidig avgjørelse

 

§ 90 Registrering av ektefellenes eiendeler

Er det satt fram begjæring om mekling eller orientering, eller er det satt fram begjæring om eller reist søksmål med krav om separasjon eller skilsmisse, kan hver av ektefellene kreve at skifteretten straks tar opp fortegnelse over ektefellenes eiendeler og gjeld. Tilsvarende gjelder dersom det er satt fram begjæring om deling etter § 57. Reglene om registrering i skifteloven får tilsvarende anvendelse så langt de passer.

 

§ 91 Midlertidig forføyning for å sikre en ektefelles rettigheter ved delingsoppgjøret

Er det etter at separasjon er krevd eller søksmål om skilsmisse er reist, grunn til å frykte at en ektefelle vil unndra eiendeler fra delingen eller på annen måte gjøre det vanskelig å oppfylle den andre ektefellens rettigheter etter kapitlene 12 til 14, kan vedkommende ektefelle kreve midlertidig forføyning etter tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 15. Når det er åpnet offentlig skifte, treffer skifteretten avgjørelsen, jf skifteloven § 57.

 

§ 92 Midlertidig avgjørelse om separasjon, bruksrett, bidrag m v

Etter begjæring av en ektefelle kan retten ved kjennelse treffe midlertidig avgjørelse om separasjon, rett til bidrag eller bruksrett til bolig eller vanlig innbo i det felles hjemmet. Før separasjon er krevd eller søksmål om skilsmisse er reist, kan midlertidig avgjørelse bare treffes dersom særlige grunner taler for det. Når ikke annet er bestemt, gjelder en midlertidig avgjørelse fram til spørsmålet om separasjon, bidrag eller bruksrett er rettskraftig avgjort.

Når særlige grunner tilsier det, kan retten ved kjennelse forby en ektefelle å komme til den eiendommen eller boligen der den andre ektefellen oppholder seg.

Bruksrett på grunnlag av midlertidig avgjørelse etter denne paragrafen har rettsvern også overfor den som i god tro erverver boligen eller innboet.

 

§ 93 Saksbehandlingen ved krav om midlertidig avgjørelse om separasjon, bruksrett, bidrag m v

Dersom det pågår sak om kravet eller ekteskapssak som nevnt i tvistemålsloven kapittel 28, treffes midlertidig avgjørelse etter § 92 av den retten som behandler saken. Ellers kan slik avgjørelse treffes av namsretten på det stedet der motparten bor eller oppholder seg, eller i påtrengende tilfeller av retten på det stedet der boligen eller innboet finnes.

Hvis det ikke trengs avgjørelse straks, skal retten så vidt mulig gi den andre ektefellen adgang til å uttale seg før avgjørelsen blir truffet. Avgjørelsen kan treffes uten at det er

Side 161

foretatt mekling eller gitt orientering etter ekteskapslovens regler. Retten skal i kjennelsen fastsette en frist for å reise søksmål. Går fristen ut uten at den er forlenget, faller avgjørelsen bort. Den midlertidige avgjørelsen kan settes i verk straks.

Dersom nye opplysninger eller endrete forhold gjør det rimelig, kan en midlertidig avgjørelse endres etter reglene i denne paragrafen.

 

Del V Overgangsbestemmelser. endringer i andre lover

 

Kapittel 18 Ikrafttredelse. Overgangsbestemmelser. Endringer i andre lover

 

§ 94 Ikrafttredelse. Overgangsbestemmelser

1.	Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.

 

2.

Reglene om ektefellers rettigheter ved separasjon og skilsmisse og om deling gjelder ikke der forhold som nevnt i § 60 inntreffer før loven trer i kraft. Reglene i §§ 79 til 85 gjelder likevel i saker om fastsettelse av bidrag eller om endring eller opphevelse av bidrag når avgjørelsen treffes etter ikrafttredelsestidspunktet. Reglene om oppgjøret ved den ene ektefellens død gjelder ikke der forhold som nevnt i § 78 inntreffer før loven trer i kraft.

 

3.	Reglene om rett til ektefellepensjon gjelder ikke der pensjonstilfellet inntreffer før loven trer i kraft.

 

 

§ 95 Endringer i andre lover

Fra den tid loven trer i kraft, gjøres følgende endringer i andre lover:

1. Straffeloven 22 mai 1902 nr 10 endres slik:

 

• 220 første ledd skal lyde:

Den som inngår ekteskap som kan oppløses på grunn av tidligere ekteskap eller på grunn av slektskap, eller som medvirker hertil, straffes med fengsel inntil 4 år, men inntil 6 år, såfremt den annen ektefelle var uvitende om oppløsningsarimnen.

 

• 221 oppheves.

2. Lov 13 august 1915 nr 6 om rettergangsmåten for tvistemål endres slik:

 

• 416 skal lyde:

Ekteskapssaker er saker om et ekteskap består eller ikke består, om oppløsning av ekteskap og om separasjon.

 

• 417 skal lyde:

Ekteskapssak kan bare reises av en av ektefellene selv eller av den som påstår å være eller ikke å være saksøktes ektefelle, hvis ikke noe annet er bestemt.

Blir en ekteskapssak reist av den ene ektefellen, stevnes den andre ektefellen som motpart. Blir saken reist av noen andre, stevnes begge ektefeller som motparter. Blir sak om oppløsning reist på grunn av tidligere ekteskap, skal også ektefellen i det tidligere ekteskapet stevnes som motpart.

 

• 418 skal lyde:

I saker som anlegges for å få dom for at et ekteskap består eller ikke består eller for å få det oppløst etter ekteskapsloven § 24 første ledd, kan fylkesmannen opptre for å vareta de offentlige interesser. Retten skal gi ham melding om saken. Fylkesmannen kan erklære anke og begjære gjenopptagelse. Ellers er inntreden i saken bare tillatt etter § 425.

 

• 419 skal lyde:

Om umyndige ektefellers prosessdyktighet og om vergens og hjelpevergers stilling i ekteskapssaker gjelder ekteskapsloven § 28. For behandlingen av spørsmål om bidrag og andre økonomiske spørsmål gjelder likevel §§ 38 og 39 i loven her. §§ 38 og 39 gjelder også for hjelpeverger hvis det faller innenfor hjelpevergens oppdrag å tre inn i saken.

 

• 420 andre ledd skal lyde:

Blir saken reist av fylkesmannen, kan den anlegges i den rettskretsen hvor en av ektefellene kunne vært saksøkt.

 

• 421 skal lyde:

I en ekteskapssak kan også behandles

a)	spørsmål om bidrag,

 

b)	spørsmål etter barneloven om felles barn og

 

c)	spørsmål etter ekteskapsloven med mindre det er begjært offentlig skifte.

 

Hvis ikke spørsmål som nevnt i første ledd bokstav a og b er trukket inn i saken, skal retten av eget tiltak undersøke om partene er uenige om slike spørsmål og i tilfelle treffe avgjørelse i saken. Det gjelder likevel ikke hvis partene er enige om å holde spørsmålet utenfor, eller den ene parten uteblir, og den møtende ønsker å holde spørsmålet utenfor, eller hvis en av partene er bosatt utenfor riket.

Ellers kan en ekteskapssak ikke forenes med tvistemål om andre rettsforhold.

 

• 422 skal lyde:

I saker om skilsmisse eller separasjon skal dommeren under saksforberedelsen foreta

Side 162

mekling dersom begge parter kan innkalles til å møte på samme tid. Det samme gjelder i saker etter barneloven om foreldreansvar, hvem barnet skal bo hos, eller samværsrett, i saker om bidrag til ektefelle eller barn, om pensjon etter ekteskapsloven og i saker om fordeling eller tildeling av formuen mellom ektefeller eller fraskilte.

 

• 424 skal lyde:

En rettskraftig dom om spørsmål som nevnt i § 416 virker for og mot alle og legges til grunn i alle forhold hvor spørsmålet har betydning. Går dommen ut på skilsmisse eller på separasjon, gjelder det samme selv om dommen ikke er rettskraftig, hvis ikke noe annet er bestemt.

Er et ekteskap erklært for ikke å bestå, eller er det oppløst, er oppreisning og gjenopptagelse utelukket hvis en av ektefellene har inngått nytt ekteskap før avgjørelsen om oppreisning eller henvisning til hovedforhandling er forkynt for ham eller henne.

 

• 425 første og andre ledd skal lyde:

Dør en part før dom er avsagt i en sak om hans eller hennes eget ekteskap, heves saken. Gjelder saken oppløsning av ekteskapet etter ekteskapsloven § 24 første ledd eller spørsmålet om ekteskapet består, eller om en separasjon er uten rettsvirkning etter ekteskapsloven § 20 andre ledd, kan den likevel fortsettes så vel av som mot den avdødes barn eller arvinger såfremt avgjørelsen har rettslig betydning.

Dør parten etter at dom er avsagt, kan under samme betingelse anke og gjenopptagelse anvendes av eller mot barna eller arvingene hvis dommen går ut på oppløsning av ekteskapet, eller på separasjon, eller saken gjelder spørsmålet om ekteskapet består eller om en separasjon er uten rettsvirkning etter ekteskapsloven § 20 andre ledd.

 

• 426 oppheves

3. Lov 31 mai 1918 nr 2 om indgaaelse og opløsning av egteskap oppheves.
4. I lov 22 april 1927 nr 3 om vergemål for umyndige skal § 58 siste punktum lyde:

Tilsvarende gjelder en umyndig ektefelles mulige rett etter ekteskapsloven §§ 66, 67 og 74 og skifteloven § 63 til å få utlagt fast eiendom, andel eller aksje i boligselskap eller obligasjon som ektefellenes rett til leie av felles bolig har vært knyttet til.

5. Lov 20 mai 1927 nr 1 om ektefellers formuesforhold oppheves.
6. Lov 21 februar 1930 om skifte endres slik:

 

• 11 andre ledd og nye tredje og fjerde ledd skal lyde:

Har skifteretten myndighet til å avgjøre en anmeldt fordring, kan den også avgjøre boets motfordringer så langt de kan bringes i motregning. Etter begjæring av en loddeier eller legatar kan skifteretten avgjøre boets krav på annen loddeier eller legatar.

Ved skifte av ektefellers formue kan skifteretten etter begjæring av en loddeier eller legatar også avgjøre tvist om gyldigheten av ektepakt, om hva som hører til ektefellenes særeie, om bruksrett til bolig og leien for slik bruksrett.

For øvrig kan skifteretten ikke avgjøre boets eller loddeiernes krav på tredjemann.

 

• 26 skal lyde:

Skifterettens kjennelser er gjenstand for anke når de gjelder spørsmål om skifterettens overtagelse av boet eller avgjør tvist om fordeling, utlevering eller dekning av midler som er under skifterettens forvaltning eller avgjør tvist som nevnt i § 11 annet og tredje ledd.

 

Kapittel 7 (§§ 44-52 a) oppheves

 

• 53 skal lyde:

Skiltet foretas av skifteretten

1.	hvis en ektefelle begjærer det,

 

2.	hvis en arving eller kreditor som har rett til å kreve deling etter ekteskapsloven § 57, begjærer det,

 

3.	hvis noen av ektefellene er under atten år eller umyndiggjort,

 

4.	hvis noen av ektefellene er fraværende utenfor riket eller hans eller hennes oppholdssted ikke er kjent.

 

Behandling for skifteretten finner ikke sted dersom eiendelene antas utilstrekkelige til å dekke skifteomkostningene, og det ikke stilles fullgod sikkerhet for disse.

 

• 54 skal lyde:

Skifterettens behandling omfatter de eiendeler som er felleseie, og eiendeler som ellers har betydning for oppgjøret mellom ektefellene.

At delingen foregår for skifteretten, endrer ikke en ektefelles råderett over egne eiendeler, unntatt når det er truffet bestemmelse etter § 57 eller etter ekteskapsloven § 91.

Side 163

 

 

• 55 skal lyde:

Forfalt gjeld som en ektefelle er ansvarlig for, kan skifteretten etter begjæring av ektefellen sørge for at blir dekket av det som han eller hun råder over av felleseiet.

Er det gjeld som begge ektefeller er ansvarlig for, skal skifteretten hvis en av dem begjærer det, sørge for at den delen av gjelden som faller på den andre, blir dekket under oppgjøret eller sikret etter reglene i ekteskapsloven § 64.

 

• 56 skal lyde:

Går et krav ut på bestemte ting som en eller begge ektefeller eier og som er felleseie, og kravet er forfalt, skal skifteretten sørge for at det blir dekket også hvis den berettigede forlanger det.

 

• 57 skal lyde:

Når det er åpnet offentlig skifte, treffer skifteretten avgjørelse om midlertidig forføyning etter reglene i ekteskapsloven § 91. Skifteretten kan også av eget tiltak treffe slik avgjørelse.

 

• § 58 og 59 oppheves.

 

• 61 siste ledd første punktum skal lyde:

Bestemmelsene i ekteskapsloven § 71 første ledd andre punktum og andre, tredje og fjerde ledd gjelder tilsvarende.

 

• 63 andre ledd skal lyde:

På samme vilkår, men uten hensyn til hvem av ektefellene som har brakt eiendelene inn i boet, har gjenlevende ektefelle rett til a få utlagt på sin lodd boligeiendom som har tjent som ektefellenes felles bolig, andel eller aksje i boligselskap eller obligasjon som ektefellenes rett til leie av felles bolig har vært knyttet til, og løsøre som har hørt til innbo i det felles hjem eller som gjenlevende ektefelle trenger for å fortsette sin næring. Har felles boligeiendom også vært brukt til ervervsvirksomhet eller andre formål, gjelder bestemmelsen i foregående punktum bare når eiendommens hovedsakelige formål har vært å tjene som ektefellenes felles bolig og de øvrige loddeiere ikke har rimelig grunn til å motsette seg gjenlevendes utleggsrett. Var eiendelen den avdødes særeie, kan den bare utlegges til den gjenlevende ektefellen når særlige grunner taler for det.

 

• 64 oppheves.

 

• 65 skal lyde:

Den som overtar eiendeler etter §§ 61, 62 eller 63 som overstiger verdier av den lodd han eller hun har krav på, skal til fyllestgjøring av andre loddeiere og legatarer betale det overskytende.

Overtas fast eiendom eller andel av fast eiendom, eller andel eller aksje i boligselskap, eller obligasjon som leierett til bolig er knyttet til, må likevel en loddeier nøye seg med en fordring på overtakeren med pantesikkerhet i eiendommen eller rettigheten. Dersom det stilles fullgod sikkerhet, kan lodd til en umyndig også i andre tilfeller legges ut ved en fordring på den som overtar eiendelen eller rettigheten.

Fordringer som nevnt i andre ledd kan fra begge sider sies opp med seks måneders varsel. Kongen fastsetter den rentesats som skal legges til grunn.

 

• 66 skal lyde:

Når den gjenlevende ektefellen beholder egne eiendeler etter reglene i dette kapitlet, skal verdsettelsen knyttes til verdien på tidspunktet for den andre ektefellens død. I andre tilfeller skal verdsettelsen ved offentlig skifte knyttes til verdien på utlodningstidspunktet, og ved privat skifte da det ble bestemt hvem som skal overta eiendelen.

 

• 67 andre ledd skal lyde:

Ved skifte av ektefellers formue kan arvingene kreve at gjelden blir betalt i den utstrekning betaling kan skje av den avdødes formue, eller av midler som ville ha tilfalt den avdøde ved deling av ekte fellenes formue etter ekteskapsloven.

 

• 67 tredje ledd oppheves

 

• 90 skal lyde:

Under offentlig skiftebehandling av et fellesbo inndras også ektefellenes særeie i den utstrekning dette følger av §§ 63 og 94 og arveloven §§ 9, 17 og 27.

 

• 94 andre ledd oppheves.

 

• 95 skal lyde:

Loddeierne kan kreve skifterettens avgjørelse av anmeldte krav på avdøde. Det samme gjelder krav på den gjenlevende ektefellen når han eller hun har formue som er felleseie. Dersom kravet går ut på bestemte ting som er i boets besittelse, og kravet er forfalt, kan også kreditor kreve skifterettens avgjørelse.

Etter at skifterettens avgjørelse er begjært, kan sak ikke anlegges ved andre domstoler. For øvrig er skiftebehandling en uten innflytelse på adgangen til å foreta rettslig inndrivelse hos loddeierne.

Side 164

 

 

• 99 skal lyde:

Er avdødes gjeld ikke overtatt, skal med den begrensning som følger av § 109 annet ledd alle fordringer på avdøde betales under skiftet, forsåvidt de er anmeldt i boet, eller gjenlevende ektefelle krever det i medhold av ekteskapsloven § 77, jf § 64.

 

• 107 andre ledd skal lyde:

Er det gjeld som også den gjenlevende ektefellen er ansvarlig for, skal den delen som faller på den gjenlevende, dekkes av den gjenlevendes formue eller av midler som tilfaller den gjenlevende ved deling etter ekteskapsloven. Denne regelen kommer også til anvendelse på gjeld som ikke er forfalt. Den gjenlevende ektefellens midler kan likevel ikke brukes til slik dekning dersom den gjenlevende er insolvent og ikke er satt under konkurs.

 

• 108 skal lyde:

Bestemmelsene i § 55 første ledd og § 56 får tilsvarende anvendelse på gjenlevende ektefelles kreditorer.

Dersom et krav som er anmeldt for skifteretten bestrides, og sak ikke er anlagt ved en annen domstol, kan loddeierne kreve at skifteretten avgjør tvisten. § 95 første ledd siste punktum og andre ledd gjelder tilsvarende. For krav som er avgjort etter første og andre punktum, kan tvangsfullbyrdelse også skje i ektefellens særeie.

 

• 125 første ledd skal lyde:

Er det ved skifte av dødsbo eller oppgjør etter ekteskapsloven uenighet om verdien av en eiendel, skjer verdsettelsen ved skiftetakst hvis ikke noe annet er avtalt. Taksten skal svare til eiendelenes omsetningsverdi når ikke annet er særskilt bestemt.

7. I lov 7 juni 1935 nr 2 om tinglysing skal § 13 femte ledd lyde:

Dokumenter vedrørende rettshandler som krever samtykke eller skifterettens tillatelse etter ekteskapsloven, kan bare anmerkes når samtykke eller endelig tillatelse foreligger.

8. I lov 16 juni 1939 nr 6 om husleie skal § 32 første ledd siste punktum og andre ledd første punktum lyde:

Den ektefelle hvis virksomhet er knyttet til det leide lokale, har krav på å beholde dette og beboelsesleilighet som hører til, med mindre annet blir bestemt i henhold til lov om ekteskap.

Bestemmelse om ordning av leieforholdet som blir truffet i henhold til foregående ledd eller ekteskapsloven § 92, eller som følger av avtale mellom ektefellene i forbindelse med separasjon, skilsmisse eller opphevelse av samlivet, er bindende for utleieren.

9. I lov 13 desember 1946 nr 21 om krigspensjonering for militærpersoner skal § 13 femte ledd første punktum lyde:

Var avdøde skilt, får tidligere hustru rett til pensjon etter reglene i ekteskapsloven §§ 86 til 89.

10. I lov 13 desember 1946 nr 22 om krigspensjonering for hjemmestyrkepersonell og sivilpersoner skal § 17 nr 1 femte ledd første punktum lyde:

Var avdøde skilt, får tidligere hustru rett til pensjon etter reglene i ekteskapsloven §§ 86 til 89.

11. Lov 30 juni 1955 nr 20 om når norsk tenestemakt kan halda brudvigjing i utlandet og utenlandsk tenestemakt i Noreg endres slik:

 

• 1 tredje ledd første punktum oppheves.

 

Nåværende andre punktum blir første punktum.

 

• 11 første ledd andre punktum skal lyde:

Det same gjeld om norsk vigjing når reglane i ekteskapslova § 11 første ledd ikkje er fylgde, og om utanlandsk vigjing når ho, så langt det gjeld formene, er ugild etter lovene i det landet som vigjingsmannen høyrer til.

12. Lov 3 mars 1972 nr 5 om arv m.m. endres slik:

 

• 8 skal lyde:

Rettane etter § 6 jf kap. III, kan ikkje gjerast gjeldande dersom ektemakane var separerte ved dom eller løyve på den tid arvelataren døydde.

 

• 9 andre ledd første punktum skal lyde:

Tilsvarende rett har attlevande ektemake med omsyn til særeige dersom det er fastsett i ektepakt (jfr lov om ekteskap § 43) eller når arvingane gir samtykke.

 

• 17 første ledd andre punktum skal lyde:

Dette gjeld likevel ikkje slikt som er særeige for attlevande av di det er fastsett i ektepakt mellom ektemakane eller av di det er fastsett av givar eller arvelatar i samsvar med ekteskapslova § 48.

Side 165

 

 

• 17 andre ledd andre punktum skal lyde:

Når eit uskiftebu blir skift, gjeld reglane i ekteskapslova § 61 bokstav d tilsvarande.

13. Lov 28 juni 1974 nr 58 om odelsretten og åsetesretten endres slik:

• 34 andre ledd skal lyde:

Desse reglane gjeld og om jorda var særeige for den avlidne, dersom det mellom ektemakane galdt slik eigeskipnad som nemnt i lov om ekteskap §§ 42 tredje ledd og 43, eller dersom den avlidne har fastsett ved testament at den attlevande skal ha rett til å halde fram med å bruke jorda.

 

• 49 andre ledd skal lyde:

Reglane i første stykket gjeld tilsvarande for verdsetjinga av odelseigedom når nokon på arveskifte eller skifte mellom ektefeller tek over eigedom i kraft av odelsrett.

14. Lov 12 desember 1975 nr 59 om dokumentavgift endres slik:

• 8 bokstav b skal lyde:

b)	dokument som overfører hjemmel som eier til fast eiendom fra en ektefelles konkursbo til den annen ektefelle.

 

15. I lov 13 juni 1980 nr 35 om fri rettshjelp skal § 18 første ledd nr 1 lyde:

1.	fra en eller begge parter i ekteskaps- eller familiesaker, herunder også namsrettsbehandling (saker etter lov om ekteskap, lov om skilte annen del jf kap. 4 eller etter barneloven).

 

16. lov 22 mai 1981 nr 25 om rettergangsmåten i straffesaker skal § 430 første ledd andre punktum lyde:

På samme måte kan det settes fram krav om at et ekteskap skal oppløses på grunn av slektskap eller tidligere ekteskap.

17. Lov 8 juni 1984 nr 59 om fordringshavernes dekningsrett endres slik:

• 5-2 fjerde ledd siste punktum oppheves.

18. I lov 16 juni 1989 nr 69 om forsikringsavtaler skal § 15-1 andre ledd siste punktum lyde:

En forsikringssum som tilfaller ektefellen, regnes ikke til de midler som skal deles likt etter ekteskapsloven § 77, jf § 58, hvis ikke gjenlevende ektefelle overtar boet uskiftet i samsvar med arveloven kapittel III.