Hovedregelen om retten til å sitte i uskiftet bo finner vi i arvelovens §9, 1. ledd:
«Når den eine ektemaken døyr, har attlevande ektemake rett til å overta felleseiga uskift med førstavdødes andre arvingar etter loven.»
Det finnes unntak fra denne regelen, men denne artikkelen forutsetter at retten til å sitte i uskifte er til stede. Det vanligste er at gjenlevende sitter i uskifte med felles barn,men hvis gjenlevende som sitter i uskiftet bo ikke har livsarvinger, sitter vedkommende i uskifte med de som er slektsarvinger, altså: avdødes foreldre, søsken og/eller nieser og nevøer av avdøde. Fjernere slektninger enn barnebarn av avdødes besteforeldre har ikke arverett.
Dersom avdøde er samboer og ikke gift, kan gjenlevende samboer ha en begrenset rett til å sitte med deler av boet uskiftet. Disse reglene framgår av kap. 3 i arveloven §§ 28 flg. Rett til arv og uskifte på grunnlag av sambuarskap. Disse bestemmelsene omfattes ikke av denne artikkel.
Hva vil det si å sitte med boet uskiftet?
Det vanlige når noen dør, er at det blir holdt et skifteoppgjør dvs at avdødes eiendeler og formue fordeles mellom avdødes arvinger. Fordi formuesfellesskapet mellom ektefeller som regel er tett knyttet sammen, har det i lang tid vært anledning for lengstlevende ektefelle som ønsker det å slippe å foreta slikt skifteoppgjør. Ektefellen kan da overta boet uskiftet uten at felles livsarvinger eller andre slektsarvinger kan protestere. Da fortsetter gjenlevende ektefelle å forvalte fellesboet som om dødsfallet ikke var skjedd og førstavdødes arvinger får et utsatt krav på arven etter førstavdøde.
Fordi arven ikke regnes som falt arv, har arvingenes kreditorer ingen mulighet til å få tak i arven eller å forlange skifte.
Hva må ektefelle som ønsker å sitte i uskiftet bo foreta seg for å få råderett over boet?
Det framgår av arvelovens § 14 at gjenlevende innen 60 dager etter dødsfallet må sende melding til tingretten med opplysninger om navn og alder på arvingene og deres oppholdssted. Oppgaven må dessuten inneholde en summarisk oversikt over det ektefellene eier og hvilken gjeld de har. Dersom avdøde ektefelle hadde særeiemidler som etter ektepakt skal inngå i uskifteboet, må ektefellen og arvingene gjøre avtale om verdien av særeiemidlene og dette må opplyses i oppgaven som sendes til tingretten. Hvis det ikke lar seg gjøre å inngå slik avtale, skal gjenlevende i stedet la tingretten registrere verdien av særeiemidlene.
Dersom tingretten finner at vilkårene for å sitte i uskifte er til stede, får gjenlevende utstedt en uskifteattest fra tingretten og må gjøre arvingen kjent med at hun/han har overtatt boet uskiftet (arveloven § 16). Denne uskifteattesten er nødvendig å legge fram for banker og andre som har forvaltet avdødes penger eller eiendeler for å få råderetten over uskifteboet.
Hva inngår i uskifteboet?
Uskifteboet inneholder alt førstavdøde etterlater seg og alt som gjenlevende eier, inklusive gjenlevendes særeiemidler. Det er imidlertid mulig gjennom ektepakt å avtale at gjenlevendes særeiemidlene skal holdes utenfor uskifteboet. Også det som gjenlevende erverver etter førstavdødes død går inn i fellesboet. Dersom gjenlevende vil unngå at arv eller gave som vedkommende mottar etter ektefellens død går inn i uskifteboet, må gjenlevende kreve skiftet innen 3 mnd etter at arven eller gaven er mottatt.
Dersom gjenlevende er ung når ektefellen dør, bør man vurdere nøye om det er gunstig å overta boet uskiftet eller om man heller bør skifte. En ektefelle som sitter i uskiftet bo mottar ikke arv etter førstavdøde hvis boet ikke skiftes mens hun/han lever. Ektefellen kan imidlertid når som helst kreve skifte, og da vil gjenlevende ved skifteoppgjøret motta arv etter avdøde.
Gjenlevende har en eiers rådighet mens hun/han lever over alt som tilhører uskifteboet (arveloven § 18). Her er det imidlertid noen viktige unntak som fremgår av arveloven §§ 19, 21, 24 og 27 som vil bli omtalt nedenfor.
Hvilken råderett har gjenlevende ektefelle?
Gjenlevende kan bruke og forbruke boets midler. Hun/han kan selge fast eiendom og kan også i testament råde over den del av boet som skal gå til egne arvinger, så lenge det ikke strider mot reglene om pliktdel. Men det er noen viktige begrensninger i denne råderetten.
I arvelovens § 19 framgår at lengstlevende ektefelle ikke kan gi bort fast eiendom eller gi gaver som står i misforhold til boets formue uten samtykke fra arvingene. Det er altså et absolutt forbud mot å gi bort fast eiendom uten uttrykkelig samtykke fra de andre arvingene. Lengstlevende kan derfor ikke forfordele et barn framfor et annet ved å gi bort noen av boets eiendommer eller ved å gi gaver. Siste punkt i § 19 understreker at salg til underpris også er å betrakte som gave. Dersom lengstlevende sitter i uskifte med egne barn vil de som regel ha god kontakt med sin far eller mor og de vil dessuten ha en pliktdelsarv som de vil nyte godt av ved lengstlevendes død. Det er derfor ikke uvanlig at eierskifte av fast eiendom i familien ordnes som forskudd på arv og med de andre barnas samtykke. Det er også vanlig dersom det er flere eiendommer i boet at disse fordeles mellom barna i full forståelse mellom dem.
Forholdet vil naturlig nok være svært annerledes når gjenlevende sitter i uskifte med førstavdødes øvrige slektsarvinger. De har som regel ikke oversikt over hva som finnes i boet og gjenlevende har kanskje ikke verken nær kontakt eller nært forhold til disse. Tingretten har ingen plikt til å opplyse arvinger som står oppført i uskifteattesten om at de er arvinger. Derfor er det viktig å følge med hvis man vil ivareta sine rettigheter som arving. Det er de samme reglene som gjelder – gjenlevende kan ikke gi bort eller selge boets eiendommer billig – eller gi bort gaver som står i misforhold til boets størrelse.
Lengstlevende kan gi helt eller delvis arveoppgjør til en eller flere av arvingene, hvis hun/han samtidig gir de andre arvingene like stor del av boet eller de andre arvingene gir samtykke. Hvis slik arevelodd er utdelt til noen, men ikke til alle kan de andre arvingene kreve tilsvarende oppgjør. Dersom ektefellen ikke er villig til dette, kan de andre arvingene kreve at boet skiftes. Dersom en av arvingene har fått særoppgjør før det endelige arveoppgjøret, skal det gjøres fradrag i vedkommendes arvelodd når endelig oppgjør finner sted. Regler om dette finnes i arveloven § 21.
Hva skjer hvis lengstlevende bryter vilkårene for uskifte?
Hvis gjenlevende gir bort fast eiendom eller gir gaver som står i misforhold til boets størrelse, kan arvingene kreve salget eller gaven omstøtt ved dom dersom gavemottakeren skjønte eller burde skjønne at ektefellen ikke hadde rett til å gi gaven eller selge eiendommen billig. Slikt krav må settes fram senest 1 år etter at arvingen fikk kunnskap om gaven.
En arving kan også kreve skifte dersom gjenlevende forsømmer oppfostringsplikten overfor arvingen eller har en framferd som gjør at boet minker unødig. Et eksempel kan være at gjenlevende spiller bort penger i stor skala. Det avgjørende her må være at boet reduseres på en kritikkverdig måte. Gjenlevende har en eiers rådighet, men arvingene behøver ikke finne seg i en hvilken som helst ekstravaganse. Det skal imidlertid mye til før man får rett til skifte på dette grunnlaget. I motsetning til krav om omstøtelse som må gjøres innen 1 år etter at arvingen fikk kunnskap, finnes det her ingen tilsvarende tidsfrist for å krev skifte ved slik mislig adferd (arveloven § 24 ).
Vederlagskrav på skifte
Det finnes også en annen regel som kan gi arvingene krav på vederlag hvis uskifteboet har minket vesentlig. Den finnes i arveloven § 27 hvor det heter:
Er uskiftebuet minka vesentleg av di attlevande ektefelle har vanstyrt sine økonomiske saker, misbrukt retten til å rå over uskiftebuet eller bore seg misleg åt på anna vis, kan arvingane kreve vederlag av buet slik det er etter at kreditorane har fått sitt. Rekk ikkje buet til, kan arvingane for resten av det parten deira har minka med, krevje vederlag av særformue som ektemaken kan ha og som ikkje trengst til dekning av gjeld.
Dette gjelder krav som bare kan gjøres gjeldende når det skiftes. Hovedregelen for skifte av uskiftebo er at boet skal deles likt mellom førstavdødes og lengstlevendes arvinger. Et krav etter § 27 vil mest sansynlig bli aktuelt for slektsarvinger som ikke er livsarvinger og som har sittet i uskifte med en fjernere slektning. Først når det skiftes vil det komme for en dag hvordan gjenlevende har disponert sitt bo. For å kunne fremme et vederlagskrav i boet, er det et vilkår at gjenlevende (som nå er død) enten har vanstyrt sin økonomi, misbrukt retten til å råde over uskifteboet eller opptrådt mislig på annen måte. Disse tre alternativene er likestilt og hvis en av dem er overtrådt, kan vederlagskrav gjøres gjeldende. Det har i juridisk teori vært uenighet om slikt krav kunne meldes når boet skiftes etter lengstlevendes død eller om det bare kunne gjøres gjeldende ved skifte når lengstlevende var i live. Det har også vært reist spørsmål om retten til vederlag på skifte var tapt, hvis arvingene ikke hadde krevd omstøtelse (omtalt ovenfor) etter § 19. Det må som nevnt gjøres innen et år etter at gaven/salget fant sted og arvingen fikk kunnskap om det. Det har ikke vært rettspraksis med referanse til § 27, men en dom i Borgarting lagmannsrett fra 2013 tar stilling til og avklarer disse spørsmålene. Saksforholdet var som følger:
Ekteparet, som ikke hadde barn, opprettet i 1968 et testamente om at lengstlevende skulle ha rett til å sitte i uskiftet bo og at boet etter lengslevendes død skulle deles likt mellom førstavdødes og lengslevendes slektsarvinger. Slik rett følger av arveloven i dag, men i 1968 (før någjeldende arvelov) kunne lengstlevende bare sitte i uskifte med livsarvinger. Derfor var testamentet viktig da. Mannen døde i 1977 og enken satt med boet uskiftet fram til hun døde i 2010. Hovedverdien i boet var en odelseiendom som tilhørte førstavdødes slekt. Enken opprettet i 2008 et testamente hvor hun testamenterte bort gården til sin niese og hennes samboer med en halvpart på hver. Samtidig skrev hun kjøpekontakt med samme niese og samboer hvor hun solgte eiendommen til dem for kr. 1 200 000. Testamentet ble derfor ikke fullbyrdet på dette punkt. Skjøte på eiendommen ble tinglyst senere samme år. Prisen på eiendommen ble etter et odelssøksmål i 2010 fastsatt til kr.2 200 000. Odelssøksmålet ble avgjort etter at enka døde, og var rettet mot niesen og samboeren.
Det ble begjært offentlig skifte av uskifteboet. Det var 28 slektsarvinger etter førstavdøde og 10 av disse reiste skiftetvist med krav om vederlag ette arvelovens § 27. Kravet var begrunnet i at gjenlevende hadde misbrukt retten til å rå over uskifteboet ved at hun hadde solgt gården til egne arvinger til underpris (gavesalg) i strid med forbudet i § 19 om å gi bort fast eiendom. Hun hadde ikke innhentet samtykke fra de arvingene hun satt i uskifte med. Retten tok først stilling til om vederlagskrav etter denne bestemmelsen kunne gjøres gjeldende ved skifte av boet etter gjenlevende ektefelles død. Etter en grundig vurdering kom retten til at vederlagskrav kunne gjøres gjeldende på dødsboskifte av uskiftet bo.
Deretter vurderte retten om arvingene var avskåret fra å kreve vederlag på skifte når de ikke hadde benyttet muligheten til å kreve omstøtelse etter § 19 eller krevd skifte etter § 24. Retten kom til at verken forarbeider eller lovtekst var til hinder for at arvingene kunne velge hvilken sanksjonsmåte de ville benytte seg av.
Retten gikk så over til å vurdere om overdragelse av eiendommen til egne arvinger for 1,2 mill. inneholdt et gaveelement. Etter en grundig vurdering av de takstene som forelå i saken og som var godt dokumentert, kom retten til at verdien av eiendommen var minst 2,2 mill, og at det dermed forelå et gaveelement på 1 million.
Det ble etter dette tilkjent førstavdødes arvinger et vederlag på 1 million og de som hadde kjøpt eiendommen for 1,2 mill måtte betale både egne og motpartens omkostninger for begge rettsinstanser.
Hvor lenge har man rett til å sitte i uskiftet bo
Uskifteboet varer så lenge gjenlevende ønsker det, men gjenlevende kan når som helst forlange uskifteboet skiftet (arveloven § 24).
Retten til å sitte i uskifte faller også bort hvis gjenlevende gifter seg igjen.
I tillegg til det som er nevnt ovenfor om arvingenes rett til å kreve uskifteboet skiftet, kan arvingene kreve skifte dersom gjenlevende inngår samboerskap, og samboerskapet har vart i mer enn 2 år. Slikt krav om skifte kan også fremsettes når gjenlevende har eller venter barn med samboeren.
Hva skjer når lengstlevende dør?
Regler om dette finnes i arveloven §§ 26-28.
Boet skal i utgangspunktet deles likt mellom førstavdødes og lengstlevendes slekt. Alt som er i boet ved lengstlevendes død går inn i delingsgrunnlaget. Det er imidlertid viktig å være oppmerksom på at enhver av arvingene i boet kan overta boet til privat skifte så fremt vedkommende erklærer at han/hun overtar ansvaret for arv og gjeld. Det kreves ikke samtykke fra de andre arvingene for slik overtagelse av boet. Hvis det ikke er godt forhold mellom arvingene og man har mistanke om at ikke skifte vil bli fortatt på riktig vis, må det kreves offentlig skifte. Det kan også en hvilken som helst av arvingene forlange. Dersom offentlig skifte blir forlangt, blir det oppnevnt en bobestyrer som skal stå for registrering av boets midler og fordeling mellom arvingene.
Kostnadene med skifte – uansett om det skjer privat eller offentlig – belastes boet og dekkes før arveloddene til den enkelte blir fordelt.
Skrevet av Toril G. Kjøllesdal. Hun er tidligere partner i Dalan advokatfirma DA, der hun begynte som partner i 1996. Hun fikk møterett til Høyesterett i 2007.
Join the discussion One Comment