I denne artikkelen vil du få nyttig informasjon om barnevernets arbeid og hva du som forelder kan forvente deg når barnevernet involveres vedrørende ditt barn. Det kan være skremmende som forelder å motta henvendelse fra barnevernet om at de har fått melding om bekymring for ditt barn. Hensikten med denne artikkelen er å gi informasjon om gangen i barneverntjenestens arbeid for å legge til rette for bedre forståelse og gjøre deg som leser dette mer forberedt i møte med barneverntjenesten.

Bekymringsmelding

Det første som skjer i en barnevernssak er at barnevernet mottar en bekymringsmelding.

En bekymringsmelding betyr at noen er bekymret for barnet ditt og hvordan barnet har det. Alle kan sende bekymringsmelding til barnevernet, enten private personer eller offentlige instanser som skole, barnehage, helsesøstre, politi eller barnevernet selv. En privat person som sender bekymringsmelding kan velge å være anonym. Offentlige meldere har derimot ikke anledning til å være anonyme. I tillegg har offentlige instanser som er bekymret for et barn meldeplikt til å melde fra til barnevernet.

Undersøkelsessak

Når barnevernet mottar en bekymringsmelding har de en uke på seg til å avgjøre om de skal opprette en sak for å undersøke meldingen nærmere eller om det er åpenbart at det ikke er grunnlag for bekymring for barnet som meldingen omhandler. Dessverre mottar barnevernet mange bekymringsmeldinger som ikke gir grunnlag for en reell bekymring for et barn, men som er levert for å sverte foreldrene. Når barnevernet ser at en bekymringsmelding i realiteten kan være uttrykk for sjikane skal meldingen henlegges uten ytterligere undersøkelse.

Etter barnevernloven (jf. § 4-3) skal barneverntjenesten – hvis det er rimelig grunn til å anta at det foreligger forhold som kan gi grunnlag for tiltak fra barnevernet – snarest undersøke forholdet. Dersom barnevernet vurderer at det er grunnlag for å undersøke barnets situasjon skal det opprettes en undersøkelsessak. Noe av det første de gjør i en undersøkelsessak er normalt å kontakte foreldrene for å gjennomgå bekymringsmeldingen med dem. Barnevernet ønsker ofte å komme på hjemmebesøk, enten hvor de varsler foreldrene på forhånd, eller uanmeldt. Det følger av barnevernloven at foreldre ikke kan nekte hjemmebesøk av barnevernet som ledd i en undersøkelsessak.

I tillegg ber barnevernet om samtykke fra foreldrene til å innhente informasjon fra aktuelle instanser. Det vil normalt kunne være aktuelt å innhente informasjon fra skoler, barnehager, helsesøstre og leger. Det kan også være aktuelt å innhente informasjon vedrørende foreldrene fra behandlere som psykologer, og vedrørende økonomiske forhold fra eksempel NAV. Foreldrene kan også selv komme med forslag til hvem de mener barnevernet bør kontakte.

En undersøkelsessak skal ikke vare mer enn 3 måneder, men kan i særlige tilfeller utvides til 6 måneder. Etter endt undersøkelse plikter barnevernet å konkludere. Barnevernets konklusjon kan enten være at det ikke foreligger grunnlag for tiltak eller ikke.

I praksis kan det være fire utfall av en barnevernssak:

  1. Saken henlegges og avsluttes uten tiltak
  2. Barnevernet iverksetter hjelpetiltak
  3. Saken henlegges fordi foreldrene nekter å delta på frivillige hjelpetiltak og det ikke foreligger grunnlag for tvangstiltak
  4. Iverksettelse av tvangstiltak

Involvering av barnet

Det følger av barnevernloven at barnevernet eller sakkyndig som barnevernet engasjerer kan kreve å snakke med barnet alene uten foreldrenes påsyn.

Et barn som er fylt syv år og barn som er yngre, men som er i stand til å danne seg egne standpunkter, skal informeres og gis anledning til å uttale seg. Barnet har altså ingen plikt til å uttale seg, men barnevernet plikter å legge til rette for at barnet får uttale seg. Barnevernet ber ofte om at eldre barn møter på kontoret hos barneverntjenesten, eventuelt på skolen, mens barnevernet snakker med yngre barn i forbindelse med et hjemmebesøk.

Det er lovfestet i barnevernloven at: «Undersøkelsen skal gjennomføres slik at den minst mulig skader noen som den berører, og den skal ikke gjøres mer omfattende enn formålet tilsier», jf. barnevernloven § 4-3 tredje ledd (avsnitt). Etter vår mening innebærer dette at barnet ikke skal involveres og høres av barnevernet mer enn nødvendig. Er det for eksempel en alvorlig sak med mistanke om at barnet er utsatt for vold, bør barnet få uttale seg på et «Barnehus» av spesialiserte polititjenestemenn, før saksbehandlere i barnevernet har samtaler med barna om volden. For mer om dette, se advokat Anne H. Tingstad og undertegnede advokat Maria C. Stråtveits artikkel i Dagbladet den 24. juli 2017: «Avhør av barn».

Foreldrenes rettigheter

Foreldre som utsettes for undersøkelsessak har i alle faser av en undersøkelsessak rett til å bli representert av advokat eller til å ha med seg en støtteperson i møter med barnevernet og ved hjemmebesøk. Det samme gjelder i det videre arbeidet dersom barnevernet iverksetter ulike tiltak.

Dersom barnevernet vurderer at det ikke er til barnets beste å bli boende hos sine foreldre og fremmer sak for fylkesnemnda om omsorgsovertakelse har foreldrene rett til fri rettshjelp.

Maria Cabrera Stråtveit

Forfatter Maria Cabrera Stråtveit

Flere innlegg av Maria Cabrera Stråtveit