Ektefeller har som regel en sammenblandet økonomi. Det kan være tilfeldig hvem som står som låntaker for boliglånet, hvem som betaler renter og avdrag og hvem som betaler andre utgifter. Under ekteskapet vil gjeldsansvaret ofte være av begrenset betydning. Det er først ved kreditorpågang eller ved ekteskapets opphør at gjeldsansvaret kan bli et tema.
Gjeldsansvarets utgangspunkt
Utgangspunktet etter ekteskapsloven er klart: En ektefelle kan ikke stifte gjeld med virkning for den andre, jf. ekteskapsloven § 40. Selve ekteskapet vil heller ikke medføre at en ektefelle blir forpliktet for den andre ektefellens gjeld. Unntak fra dette gjelder det ekteskapsloven § 41 omtaler som «vanlige avtaler om det daglige husholdet og oppfostringen av barna og vanlige avtaler for å dekke… ektefellens behov». For slike vanlige avtaler vil den andre ektefellen forpliktes uten at det nødvendigvis foreligger et avtalemessig grunnlag for det.
Hovedregelen er dermed at binding av den andre ektefellen forutsetter et avtalegrunnlag – vedkommende må selv forplikte seg. Da det for de fleste ektefeller ikke faller naturlig å inngå skriftlige avtaler om gjeldsfordelingen seg imellom, vil det reelle gjeldsansvaret ofte måtte fastslås ut fra en vurdering av de faktiske forholdene. Domstolene har i den sammenheng akseptert at den andre ektefellen forpliktes ut fra det som antas å måtte være stilltiende forutsatt mellom partene.
Det innbyrdes og det eksterne gjeldsansvaret
Utgangspunktet er at gjeldsansvaret mellom ektefellene innad, samsvarer med ansvaret utad, dvs. overfor kreditorer. Dersom begge parter står som låntakere for boliglånet, vil utgangspunktet være at begge er ansvarlig overfor banken så vel som seg imellom.
Det kan likevel være at det innbyrdes gjeldsansvaret skiller seg fra ansvaret utad. Det klassiske tilfellet er der dette er nedfelt avtalemessig, f.eks. at den ene ektefellen stiller kausjon, f.eks. i felles bolig, for den andre ektefellens lånopptak. I et slikt tilfelle vil begge ektefeller være ansvarlig overfor kreditor, f.eks. banken, mens det bare er den ene ektefellen som er ansvarlig i det innbyrdes rettsforholdet ektefellene imellom. Dersom den ektefellen som ikke innbyrdes er ansvarlig må dekke forpliktelsen overfor kreditor, kan vedkommende kreve dette tilbake fra den andre (fremsette et regresskrav).
Ulikt innbyrdes gjeldsansvar fra det eksterne kan også skje mer forutsetningsvis. Det er for eksempel antatt at selv om den ene ektefellen har tatt opp lån for oppussing av felles bolig el, vil den andre ektefellen etter omstendighetene kunne bli ansvarlig i det innbyrdes rettsforholdet, på tross av at vedkommende ikke har forpliktet seg overfor banken.
Et eksempel på dette er Høyesteretts avgjørelse i RT. 1990 s. 1226. I denne saken fastslo Høyesterett at ektefellene innbyrdes «må ha ment… å forplikte seg i fellesskap.» I vurderingen la Høyesterett bl.a. vekt på at de hadde hatt en felles økonomi som bar preg av at de dro lasset sammen.
Hvorvidt det innbyrdes gjeldsansvar skiller seg fra det eksterne må avgjøres konkret. Aktuelle momenter i vurderingen vil kunne være omstendighetene rundt lånopptaket, om lånet finansierte felles eiendeler (f.eks. oppussing av felles bolig) eller egne eiendeler (eget firma eller egen skattegjeld), partenes innretning i ettertid mm.
Det hører med til forholdet at det er nær sammenheng mellom partenes innbyrdes gjeldsansvar og eierforhold til eiendeler som gjelden har finansiert. Dersom en ektefelle hevder at den andre er medansvarlig for gjelden som finansierte en eiendel, uten at vedkommende samtidig innrømmes å ha opparbeidet en eierbrøk, kan gyldigheten av innbyrdes gjeldsansvar kunne forutsette at partene oppretter ektepakt om. Dette skyldes at det da i realiteten kan dreie seg om at en ektefelle har tatt opp gjeld for å kjøpe noe til den andre, uten å få noe igjen for det. Det dreier seg mao. om en gjeldsfinansiert gave som vil forutsette ektepakt, se ekteskapsloven § 50.
Gjeldsansvarets betydning ved ekteskapets opphør
Partenes innbyrdes gjeldsansvar vil ha kunne ha begrenset betydning i forbindelse med ekteskapets opphør. Dette skyldes at partene, etter ekteskapsloven § 58, har adgang til å trekke fra gjeld som faller på seg før hver av partene nettoverdier, slås sammen og likt.
Har hver av partene for eksempel i alt kr. 1 000 000 i felleseiemidler, hvorav den ene har kr. 500 000 i lån, mens den andre ikke har det, vil den enes bidrag til felleseiet være kr. 1 000 000 (kr. 1 000 000 – 0), mens den andres bidrag er kr. 500 000 (kr. 1 000 000 – kr. 500 000). Hver av partene vil ha krav på halvparten av netto fellesverdier på kr. 1 500 000 (kr. 1 000 000 + kr. 500 000), dvs. kr. 750 000.
Gjeldsansvaret vil da i første rekke spille en rolle dersom en ektefelle har høyere gjeldsforpliktelser enn eiendeler. Dette skyldes at hver av partenes bidrag til felleseiet ikke kan være negativt. Har en ektefelle dermed høyere gjeldsforpliktelser enn verdier, vil det dermed være av betydning om den andre ektefellene, etter omstendighetene, kan anses som innbyrdes medansvarlig for denne gjelden, enten helt eller delvis.
Dersom det er store forskjeller i partenes bidrag til felleseiet, og dette skyldes gjeldsopptak under ekteskapet, vil en klargjøring av innbyrdes gjeldsansvar kunne være en betydning for muligheten i å nå frem med et vederlagskrav etter el. § 63 annet ledd. Bestemmelsen gir grunnlag for vederlag dersom en ektefelle, på utilbørlig vis, har svekket delingsgrunnlaget. Har delingsgrunnlaget blitt svekket gjennom gjeldsopptak, er det relevant å klargjøre om det bare er den ene eller begge som er ansvarlig for denne.
