Høyesterett avsa den 24. september 2020 dom i en foreldretvist hvor lagmannsretten vurderte at det var til barnas beste med fast bosted hos far, mens tingretten vurderte at det var til barnas beste med fast bosted hos mor. Høyesterett tok dissens hvor flertallet fant at det var til barnas beste med fast bosted hos mor, mens mindretallet anså fast bosted hos far for å være til barnas beste. Sentralt i saken var at barnas mor ikke hadde overholdt varslingsplikten etter barneloven § 42a og flyttet med barna fra Østlandet til Vestlandet uten å varsle far rettmessig etter bestemmelsen. Flertallet og mindretallet i Høyesterett vektla betydningen av morens brudd på varslingsplikten ulikt, ved vurderingen av hvor det er til barnets beste å ha fast bosted.
Flytting uten å overholde varslingsplikten er til forelderens disfavør
En enstemmig Høyesterett kom, ikke så overraskende, til at brudd på varslingsplikten etter barnelovens §42a ikke kan medføre skifte av barnets bosted, uten at dette etter en konkret vurdering er til barnets beste. Dommen gir veiledning om konsekvensene av brudd på varslingsplikten. Høyesterett viser til at den omstendighet at barneloven ikke inneholder sanksjonsregler ved brudd på varslingsplikten, er et bevisst valg fra lovgiver. Videre er både flertallet og mindretallet enige i at når en forelder flytter uten å overholde varslingsplikten taler det ikke til vedkommende forelders fordel ved vurderingen av hvor det vil være best for barna å ha fast bosted.
Dissens om den konkrete «barnets beste»-vurderingen
Det var derimot dissens om utfallet av den konkrete «barnets beste»-vurderingen, hvor flertallet og mindretallet vektla betydningen av at varslingsplikten ikke var overholdt ulikt. Flertallet la avgjørende vekt på at barna hadde bodd hele livet sammen med mor. Begge barna hadde gitt uttrykk for at de ønsket å bo fast hos mor og ha samvær med far. Den sakkyndige påpekte flere risikomomenter ved flytting til far og vurderte at fars karaktertrekk kunne bli et risikomoment i møtet med barnas omsorgsbehov, som flertallet vektla og samlet vurderte at ikke talte for å flytte barna fra mor til far.
Mindretallet vektla imidlertid at brudd på varslingsplikten og hensynet til best samlet foreldrekontakt talte for at barna burde bo fast hos far. Mindretallet vektlegger at bestemmelsen om varsling ved flytting er uttrykk fra lovgivers oppfatning om at der barn har god kontakt med begge foreldrene, vil det normalt etter et brudd være til et barns beste å fortsette å bo i nærheten av hverandre, slik at kontakten videreføres. Mindretallet vurderte at mor fremstod svært rigid med tanke på fremtidig samvær og syntes å ikke forstå at kontakt med begge foreldrene er av stor verdi for barna, og vurderte at det ville være til barnas beste med fast bosted hos far.
Les sammendrag av avgjørelsen her.
Vår artikkel om systemsvikt i folkeregisteret vedrørende registrering av barns bosted kan du lese her.
Og du kan lære mer om fast bosted i denne artikkelen.
