Omfattende kontakt med begge foreldrene etter samlivsbrudd forutsetter at foreldrene bor i nærheten av hverandre, slik at barnet kan gå i samme barnehage eller skole og ha kontakt med venner og familie uavhengig av om barnet er hos sin far eller mor. Når det foreligger avtale eller rettslig avgjørelse om samvær og en av foreldrene ønsker å flytte langt unna den andre forelderen, må den eksisterende samværsordningen endres, men hvordan og hvilke rettigheter har den som flytter og den som blir værende?

Hva sier barneloven 

• Bl § 37

Den av foreldrene som bor fast sammen med barnet, kan alene ta avgjørelser som gjelder vesentlige sider av omsorgen til barnet. Dette følger av barneloven § 37. I lovteksten er det spesifikt nevnt avgjørelser om barnet skal gå i barnehage, hvor i landet barnet skal bo og andre større avgjørelser om dagliglivet.

Som følge av dette kan bostedsforelderen flytte innenlands med barnet uten å måtte være avhengig av den andre forelderens samtykke.

Ved delt bosted må begge foreldrene være enige om alle vesentlige avgjørelser om barnet, og dermed også være enige dersom barnet skal flytte til et annet sted i landet.

• Varslingsplikt

I 2010 ble det innført varslingsplikt ved flytting når det foreligger avtale eller avgjørelse om samvær. Denne varslingsplikten omfatter både bostedsforelder som ønsker å flytte og samværsforelder som ønsker å flytte.

Når det foreligger avtale om samvær må alltid den som ønsker å flytte, enten det er bosteds eller samværsforelder varsle den andre forelderen når vedkommende ønsker å flytte.

Varslingsplikt på 6 uker ble innført ved Barneloven § 42 a tilføyd ved lovendring som trådte i kraft 1. juli 2016

Dersom ein av foreldra vil flytte i Noreg eller ut av landet, og det er avtale eller avgjerd om samvær, skal den som vil flytte, varsle den andre seinast seks veker før flyttinga.

Varslingsplikt på 6 uker – ved ny lovendring som vil gjelde fra og med 1. januar 2018 utvides denne varslingsplikten til 3 måneder. (se også Endringer av barneloven)

I tillegg blir det fra 1. januar 2018 innført en regel om at foreldre som ikke er enige om barnet skal flytte, må den som ønsker å flytte med barnet kreve mekling på familievernkontor.

Hensikten med varslingsplikten er at foreldrene skal diskutere flyttingen før den gjennomføres og eventuelt hvordan samværsordningen skal tilpasses nytt bosted, eventuelt om barnet bør bli boende hos den andre forelderen som ikke flytter. Både etter gjeldende rett og etter lovendringen vil den som ikke har fast bosted for barnet være avhengig av en rettslig avgjørelse om at vedkommende får fast bosted for barnet for å kunne stoppe flyttingen.

Siden kompetansen til å avgjøre bostedsspørsmålet tilligger den av foreldrene som har barnet fast hos seg, er en samværsforelder avhengig av å gå til sak for å bli fast bostedsforelder for barnet, fordi da kan vedkommende bestemme hvor i landet barnet skal bo, jf. bl § 37.

Foreldrene har altså ingen myndighet til å stoppe eller bestemme hvor den andre forelderen skal bo. Ofte ønsker den gjenværende forelderen som ikke vil flytte å få stoppet at den andre flytter. Rettslig sett har foreldre med samværsavtale ingen myndighet til å bestemme hvor den andre forelderen skal bo. For å ha noen myndighet til å bestemme hvor barn skal bo må en forelder få bostedskompetansen for barnet.

Ved delt bosted, har begge foreldre bostedskompetanse og må derfor være enige ved spørsmål om barnet skal flytte. Den som ønsker å flytte har ikke adgang til å gjennomføre en flytting med barnet uten den andre bostedsforelderens samtykke. Ved delt bosted må avgjørelse om blant annet hvor i landet barnet skal bo fattes i fellesskap jf. bl §37.

• I praksis – hva om noen flytter likevel?

Vi ser ofte at foreldre flytter uten å varsle og selv om foreldrene ikke er enige. Selv om en forelder flytter uten at den andre forelder som har fast bostedskompetanse samtykker, eller før en samværsforelder rekker og få rettslig avgjørelse om fast bosted hos seg.

Slik selvtekt vil da kunne være et moment i helhetsvurdering av hvilken bostedssituasjon som er til barnets beste. Som alltid ved avgjørelser vedrørende barn, skal avgjørelser i forbindelse med flytting, avgjøres etter barnets beste, jf barneloven §48 og Barnekonvensjonen art 3.

Som regel tar det tid fra et barn flytter til det fattes rettslig avgjørelse om barnets faste bosted, og i denne perioden har barnet ofte barnet rukket å etablere seg på det nye bostedet. Barnet har kanskje rukket å begynne på ny skole, ny barnehage og fått nye venner m.m. Noen ganger kan det å flytte tilbake igjen være belastende for barnet. Spesielt er det aktuelt for de mindre barna som er mer sårbare for miljøskifter.

Rettspraksis i disse sakene tenderer til å opprettholde en situasjon som har satt seg, det er derfor viktig å handle raskt ved spørsmål om flytting slik at man tatt nødvendig grep før flyttingen iverksettes. Det er dette lovgiver ønsker å legge bedre til rette for gjennom regler om varslingsplikt som forlenges og nå også plikt til å møte på familievernkontor. 

• Hvorfor er det mulig å flytte når dette er i strid med barneloven?

For det første er det ingen sanksjoner utover at det vil kunne være et moment som taler imot den som handler i slik selvtekt.

Dessverre tar ikke folkeregistreringen tilstrekkelig hensyn til barnelovens bestemmelser. Dette får den uheldige konsekvens at det er mulig å melde barn inn i ny barnehage og ny skole uten den andre forelderens samtykke så lenge en forelder har barnet folkeregistrert hos seg. Dette på tross av at skole- og barnehagevalg er en avgjørelse som foreldrene, som har barnet fast bosatt hos seg, har myndighet til å avgjøre etter barneloven. I praksis forholder kommunene seg her til at barnet er bosatt der hvor der er folkeregistrert, på tross av barnelovens reguleringer.

• Hva skal man gjøre?

Når man får mistanke om flytting er det min anbefaling at man i første omgang tar det opp med den andre forelderen. Lar ikke situasjonen seg løse ved dialog med den andre, har man ingen andre muligheter enn å kreve rettslig avgjørelse om å bli fast bosted alene for barnet.

Domstolene kan fatte en slik avgjørelse raskt ved en midlertidig avgjørelse, jf. bl § 60 som skal gjelde frem til dom.

Siden kompetansen til å avgjøre bostedsspørsmålet tilligger foreldrene som har fast bostedskompetanse for barnet er en samværsforelder avhengig av å gå til sak for å bli fast bostedsforelder for barnet alene, fordi først da kan vedkommende bestemme alene hvor i landet barnet skal bo, jf. bl § 37.

Se også min artikkel i Aftenposten om temaet her.