Skip to main content

Økonomisk oppgjør ved skilsmisse: Kan du ha et krav selv om tidligere ektefelle har særeie?

Utgangspunkt om at særeiegjenstanden og dennes verdi tilfaller den særeieberettigende

Særeie innebærer i utgangspunktet at særeiegjenstanden og hele verdien av denne skal unntas fra deling ved økonomisk oppgjør ved skilsmisse. Dersom f. eks hustruen har arvet en hytte med et særeiepåbud tar hun med seg hytta ut av ekteskapet uten at mannen har krav på noe.

Utgangspunktet om at særeiegjenstanden og verdien av denne ubetinget skal gå til den som har særeie kan i noen tilfeller slå meget urimelig ut. I et samliv vil det gjerne bli en sammenblanding av økonomi, og begge parter yter som regel en innsats. Det forhold at en gjenstand er i den enes særeie tenker man som regel ikke på i det daglige, da det først kommer på spissen ved skilsmisse og/eller død.

Behovet for korreksjon

Mht eksempelet nevnt innledningsvis kan man f. eks tenke seg at partene har vært gift i flere år og hele familien har benyttet hytta i feriene. Mannen har nedlagt hundrevis av timer på arbeid på hytta med å pusse opp og bygge et anneks, og betalt for materialene til oppussingen. Eller man kan tenke seg at partene eide en leilighet i fellesskap som ble solgt og deler av denne salgssummen gikk til byggingen av annekset. Man kan også tenke seg at det heftet et lån på hytta som var i hustruens særeie, som hun nedbetalte alene med sin lønn. Grunnen til at hun klarte å finansiere lånet alene var midlertid fordi mannen hovedsakelig stod for de andre utgiftene til familiens underhold.

Eksemplene over viser behovet for korreksjonsmekanismer fra utgangspunktet om at verdien av særeie er unntatt fra deling i sin helhet.

Korreksjonsbestemmelsene – rett til vederlag

I ekteskapsloven §§ 63 og 73 har vi bestemmelser som omhandler vederlagskrav for den ektefelle som i utgangspunktet skulle sittet tomhendt igjen. Bestemmelsene og utregningen av vederlaget beror i en viss grad på skjønn, og kan være til dels kompliserte og lite tilgjengelige for folk flest.

Ekteskapsloven § 63 omhandler tilfeller der den ene ektefellen har brukt felleseiemidler (midler som er gjenstand for deling) til å øke verdien av sitt eget særeie. Inngangsvilkårene for vederlag etter bestemmelsen er således at det er «brukt felleseiemidler» og at de er brukt til «å øke verdien av midler som er særeie». I slike tilfeller kan den andre tilkjennes et vederlag.

Selve beregningen av vederlaget vil etter bestemmelsen ta utgangspunkt i verdien av felleseiemidlene som er brukt, da disse midlene i utgangspunktet skulle vært gjenstand for deling. Hvis vi bruker eksempelet over der kvinnen har nedbetalt på lånet på hytta med midler som er felleseiemidler, vil nedbetalingen hun har foretatt og rentene hun har betalt med felleseiemidler danne grunnlag for vederlaget. Summen må imidlertid deles på to da felleseiemidlene vil være gjenstand for likedeling.

Ekteskapsloven § 73 omhandler tilfeller der en ektefelle gjennom bidrag til familiens underhold, ved arbeid eller på annen måte i vesentlig grad, medvirket til å øke midler som er den andres særeie. Inngangsvilkårene for vederlag etter bestemmelsen er at den andre ektefellen enn den som har særeie «i vesentlig grad må ha medvirket» til å «øke midler som er den andres særeie». Hva slags «medvirkning» som har blitt ytt kan, som det også fremgår av ordlyden i bestemmelsen, være så mangt. Det kan være et direkte pengeinnskudd i særeiegjenstanden, bruk av felleseiemidler som er gått inn i særeiegjenstanden, pass av barn mens den særeieberettigede har jobbet på særeiegjenstanden, å ha vært en nødvendig medlåntaker på lån på særeiegjenstanden mv.

I juridisk teori og i rettspraksis er det lagt til grunn at medvirkningen ikke må ha vært ubetydelig for å ha et krav. Man ser på totalmedvirkningen for å vurdere om denne har vært «vesentlig». Dersom vilkårene for vederlag er oppfylt, kan det gis et vederlag etter bestemmelsen. Det følger av rettspraksis og juridisk teori at beregningen av vederlaget som regel tar utgangspunkt i den medvirkningen som er gjort og verdistigningen av begge ektefellenes innsats på særeiegjenstanden. Vederlagets størrelse vil for øvrig være skjønnspreget, der også andre forhold kan tas i betraktning, som årsaken til at det er særeie, særeiets karakter og partenes økonomi.

Hanne-Marie With Solvang

Forfatter Hanne-Marie With Solvang

Partner / Advokat E-post: solvang@dalan.no Telefon: 995 94 707

Flere artikler av Hanne-Marie With Solvang