Adgang til flytting utenlands ved delt foreldreansvar

Når kan du flytte utenlands med barnet ditt?  

Flytting utenlands er en enkeltavgjørelse som ligger under foreldreansvaret og som kan behandles av retten separat, uavhengig av spørsmål om foreldreansvar for øvrig.  Det betyr at en domstol kan gi en forelder med foreldreansvar, rett til å flytte utenlands, mens det felles foreldreansvaret består.

Mer om foreldreansvar og flytting innenlands kan leses her.

Adgang til å avgjøre flytting utenlands når en forelder har foreldreansvaret alene

En forelder som har foreldreansvaret alene, kan bestemme at barnet skal flytte med vedkommende til utlandet. Det forutsettes imidlertid et samtykke fra barnet selv, dersom barnet er over 12 år. En forelder med samværsrett vil imidlertid ha en uttalerett dersom flyttingen gjør det umulig eller vesentlig vanskeligere å utøve samværsretten.

Mer om samværsforelders uttalerett kan leses her.

Når en forelder uten foreldreansvar har uttalt seg, innebærer imidlertid ikke en nektelse av flytting at flytting må utgå. Vedkommende som ikke ønsker at barnet skal flytte, må da eventuelt reise sak og kreve del i foreldreansvaret. Dersom den andre ikke er gitt mulighet til å uttale seg, kan det etter omstendighetene vektlegges i en senere sak om foreldreansvar m.m., men hvor stor vekt det vil tillegges er mer uklart, og det er ikke knyttet øvrige sanksjoner til å ikke overholde en slik plikt til å høre forelderen.

Adgang til å treffe avgjørelser om flytting utenlands ved delt foreldreansvar.

Hvis foreldrene har felles foreldreansvar, må avgjørelsen tas i fellesskap. Samtykker ikke den andre til flytting utenlands, må flytting utstå inntil saken er avgjort.

Høyesterett behandlet sak om flytting til utlandet i sak 2019-01230-A hvor foreldrene hadde delt foreldreansvar. Barna på seks og fem år bodde fast hos mor som var fra Italia og far hadde omfattende samvær. Høyesterett viste til at spørsmål om flytting med barnet ut av landet «først og fremst» skal rette seg etter det som er til det beste for barnet, jf. barneloven § 48. Høyesterett la til grunn at avgjørelsen av hva som er til det beste for barnet måtte tas etter en konkret vurdering av de relevante momentene i saken. Mor ble gitt medhold i å flytte til Italia med barna etter en konkret vurdering av hvilket av de foreliggende alternativer som best ville trygge barnas oppvekst og utvikling. Flytting til Italia ville innebære en bedre økonomisk situasjon for mor, noe som ville komme barna til gode og det var gode muligheter for kontakt med far etter flytting. Det var usikkerhet knyttet til omsorgssituasjonen om mor ble boende i Norge hvor hun hadde mindre nettverk og støtte rundt seg.

Hva kan man gjøre dersom den andre forelderen på tross av manglende samtykke likevel flytter eller ikke kommer tilbake etter utenlandsopphold med barnet?

Dersom en forelder flytter barnet til utlandet i strid med første ledd annet punktum eller annet ledd, kan den andre forelderen håndheve sin rett ved hjelp av reglene i barnebortføringsloven på grunnlag av Haagkonvensjonen 25. oktober 1980.

Artikkel om hvordan gå frem ved en barnebortføring, kan leses her.

Når et barn oppholder seg i et annet land, oppstår spørsmål om norsk domsmyndighet/jurisdiksjon.  Norge har ratifisert Haagkonvensjonen 19. oktober 1996 om jurisdiksjon, lovvalg, anerkjennelse, fullbyrdelse og samarbeid vedrørende foreldremyndighet og tiltak for å beskytte barn. Dersom barnet har «vanlig bosted» i et annet land som har gitt tilslutning til konvensjonen, er konvensjonens hovedregel at jurisdiksjonen skal ligge der, jf. art. 5.

Begrepet «vanlig bosted» er ikke nærmere definert verken i Haagkonvensjonen eller i barneloven, men det fremgår av kommentarene til § 8 i lov om Haagkonvensjonen at det skal vurderes konkret etter en samlet vurdering av de ulike momentene i saken Utgangspunkt vil tas i hvor barnet har sentrum for sine livshendelser. Dersom barnet fortsatt har sentrum for sine livshendelser i Norge, er vil norske domstoler ha domsmyndighet.

Høyesteretts ankeutvalg behandlet i HR-2019—1436 -U spørsmål om norsk domsmyndighet i sak hvor det var klart at barnet hadde «vanlig bosted/habitual residence» i Østerrike. Tingretten og lagmannsretten hadde avvist saken fordi norske domstoler ikke hadde domsmyndighet da barnet hadde vanlig bosted i et annet land.

Høyesterett opphevet lagmannsrettens avgjørelse og Høyesteretts ankeutvalg viste til at lagmannsretten ikke hadde vurdert overføring av jurisdiksjon etter Haagkonvensjonens art 7 nr. 1 om hva som utgjør ulovlig barnebortføring, og barneloven § 40 andre ledd om samtykke fra den andre av foreldrene med foreldreansvar ved flytting til utlandet. Artikkel 7 er begrunnet i at den som ulovlig bortfører barn til utlandet, ikke skal nyte godt av dette ved avgjørelsen av om jurisdiksjon er gått over til den staten barnet bortføres til. Utgangspunktet er at myndighetene i staten der «barnet var vanlig bosatt umiddelbart før bortføringen» beholder jurisdiksjonen «inntil barnet har fått vanlig bosted i annen stat» og tilleggsvilkårene i artikkel 7 nr. 1 bokstav a eller b er oppfylt.

Det forelå ikke opplysninger om at faren hadde godtatt flyttingen og vilkårene for avvisning var da ikke oppfylt. Videre var det tvil om når far fikk kjennskap til flyttingen og om det hadde gått ett år fra han fikk eller burde fått kunnskap om flyttingen, etter bokstav b. Det var da tvil om hvorvidt vilkårene for avvisning av saken fra norske domstoler var oppfylt og lagmannsrettens dom ble opphevet.

Vi har omfattende erfaring med saker om flytting utenlands og deltar jevnlig på kurs med oppdateringer av til enhver tid gjeldende regelverk.