Plassering av skjevdelingsregelen
Vi har tidligere skrevet en artikkel om ekteskapets alternative formuesordninger, henholdsvis felleseie og særeie.
Felleseie er ekteskapslovens normalordning og innebærer likedeling av ektefellenes verdier etter gjeldsfradrag. Likedelingsregelen fremkommer i ekteskapsloven § 58, hvor det i første ledd første punktum fremkommer at «ektefellenes samlede formuer skal som utgangspunkt deles likt etter at det er gjort fradrag for gjeld etter andre og tredje ledd (felleseie).».
At felleseiet skal deles likt har sin bakgrunn i at ektefellene lever i et livsfellesskap hvor det kan ha oppstått et økonomisk avhengighetsforhold og hvor midlene ofte er skapt ved felles innsats. Disse betraktningene er imidlertid ikke alltid bærekraftige for ektefellenes verdier.
Det er to viktige unntak fra likedelingsregelen; verdier som kan unntas forlodds (ekteskapsloven § 61) samt skjevdelingsmidler (ekteskapsloven § 59). Sistnevnte er begrunnet i innsatshensyn. I herværende artikkel skal vi se nærmere på skjevdeling.
Hva skjevdeling er og hva som er gjenstand for skjevdeling
Skjevdeling er regulert i ekteskapsloven § 59. I bestemmelsens første ledd heter det at «verdien av formue som klart kan føres tilbake til midler som en ektefelle hadde da ekteskapet ble inngått eller senere har ervervet ved arv, eller ved gave fra andre enn ektefellen, kan kreves holdt utenfor delingen.»
Skjevdelingsbestemmelsen gir således rett til å holde enkelte verdier utenfor delingen.
Som det fremkommer av bestemmelsen er det et vilkår for skjevdeling at ektefellen enten hadde midler «da ekteskapet ble inngått», eller senere har ervervet midler ved «arv» eller «gave» fra andre enn ektefellen.
I ordlyden fremkommer det at det er «verdien» av en formue som kan holdes utenfor delingen.
I forarbeidene til bestemmelsen, prp. 28 s 121, fremgår det at skjevdelingsregelen bare gir rett til å utta verdier og ikke bestemte eiendeler. Naturalutlegg må således kreves etter de vanlige reglene i ekteskapsloven kapittel 13.
For at ektefellen skal ha rett til å skjevdele en verdi må denne være eier av verdiene, da skjevdeling bare kan utøves i egen rådighetsdel, jf f. eks Rt 2001 s 1434. Har for eksempel hustruen gitt en arvet eiendom i gave til ektemannen har hun tapt retten til å kreve skjevdeling av eiendommens verdi.
Hvilke «verdier» som kan unntas fra likedelingen beror på en nettovurdering. Den opprinnelige gjeld skal således trekkes fra ved beregningen av skjevdelingsposten. Dersom for eksempel ektemannen hadde en bolig verdt kr 1 500 000 ved inngåelsen av ekteskapet, som var lånefinansiert med kr 1 300 000, er skjevdelingsposten på kr 200 000, da det er dette som er «verdien … som klart kan føres tilbake til midler en ektefelle hadde da ekteskapet ble inngått» iht el. § 59 første ledd.
Kriteriet «føres tilbake til»
For å ha rett til skjevdeling må den opprinnelige skjevdelingsposten gjenfinnes på skjæringstidspunktet. Det må således konstateres en forbindelse mellom verdier på skiftetidspunktet og den opprinnelige skjevdelingsposten.
Dersom for eksempel en ektefelle har forbrukt skjevdelingsmidlene foreligger det ikke noe å skjevdele. Det finnes da ikke verdier hos ektefellen på skiftetidspunktet «som kan føres tilbake til» den opprinnelige skjevdelingsposten.
Dersom den opprinnelige skjevdelingsposten er i behold på skjæringstidspunktet er det ikke tvil om at denne kan skjevdeles.
En skjevdelingspost vil ofte være ombyttet i andre eiendeler og/eller sammenblandet med andre midler. Ved slike tilfeller vil i utgangspunktet skjevdelingskravet være i behold. Identiteten som skjevdelingsmiddel kan imidlertid ved noen tilfeller være tapt (se Rt 2015 s 710). Det vil ved slike tilfeller også kunne være tvil om faktum, slik at det blir et spørsmål om beviskravet «klart» kan føres tilbake til er oppfylt.
Verdien av eiendelen vil ofte endre seg og dette har direkte betydning for skjevdelingskravets størrelse under henvisning til at det er verdier som kan «føres tilbake til» den opprinnelige skjevdelingsposten som er gjenstand for skjevdeling. Dersom for eksempel arvegods synker i verdi i løpet av ekteskapet er det den aktuelle verdien på skjæringstidspunktet som kan skjevdeles. Ved verdistigning må det foretas en distinksjon mellom verdistigning som skyldes ektefellens innsats og verdistigning som kun skyldes markedsmessige svingninger, da det i utgangspunktet kun er sistnevnte som kan skjevdeles.
Bevisspørsmål
I henhold til ordlyden i bestemmelsen er det verdier som «klart» kan føres tilbake til midler forut for ekteskapsinngåelsen eller som senere er ervervet ved arv eller gave, som kan skjevdeles. Det er den som krever skjevdeling som har bevisbyrden for at verdiene som ønskes skjevdelt faktisk stammer fra en eller flere av de opprinnelige skjevdelingspostene. Ordlyden «klart» tilsier at det kreves mer enn vanlig sannsynlighetsovervekt, hvilket også er lagt til grunn i rettspraksis, se for eksempel Rt 2001 s 1434 og Rt 2015 s 710 (over).
Når skjevdelingsbestemmelsen inntrer
Det gis bare rett til skjevdeling i den utstrekning dette kreves. Skjevdeling inntrer således ikke automatisk.
Skjevdelingsbestemmelsen er aktuell ved skilsmisse/separasjon og ved død, men ikke ved skifte av uskiftebo. Se i den forbindelse arvelova § 77.
Begrensninger i retten til skjevdeling
Det følger av ekteskapsloven § 59 annet ledd at «vil retten til å utta midler etter første ledd føre til et åpenbart urimelig resultat, kan den helt eller delvis falle bort. Ved vurderingen skal det særlig legges vekt på ekteskapets varighet og ektefellenes innsats for familien.».
Ordlyden «åpenbart urimelig resultat» tilsier at unntaksregelen er snever, hvilket også er lagt til grunn av Høyesterett i Rt 1999 s 177 og Rt 2002 s 1596.
Som det fremkommer i bestemmelsens annet ledd annet punktum beror vurderingen på en totalvurdering hvor det skal legges særlig vekt på ekteskapets varighet og ektefellens innsats for familien. Det sentrale spørsmålet etter annet ledd er i hovedsak om det økonomiske resultat er urimelig.
Utvidet skjevdelingsadgang
I ekteskapsloven § 59 tredje ledd gis det en åpning for andre verdier enn de som er omtalt under bestemmelsens første ledd. Det følger av bestemmelsens tredje ledd at «dersom sterke grunner taler for det, kan en ektefelle gis rett til å holde utenfor delingen hele eller deler av verdien av felleseie som ikke omfattes av første ledd.».
Som det følger av ordlyden skal adgangen til å fravike likedelingsregelen bare skje hvis «sterke grunner» taler for det. I rettspraksis er det lagt til grunn at adgangen til å utvide skjevdelingsregelen etter tredje ledd er meget snever, se for eksempel Rt 2002 s 1596 (over).
