Om ugyldighet og annen tilsidesettelse av testamenter
Et testament kan tilsidesettes som ugyldig. Det blir da virkningsløst. Ugyldighet kan skyldes at reglene for opprettelse av testament ikke er fulgt, at testator ikke var testasjonsfør eller fordi testamentet er i strid med ufravikelige bestemmelser i arveloven. Eksempler på det siste er pliktdelsarven til barn og barnebarn og ektefellens minstearv. Det kan også være testamentet blir virkningsløst ut fra endrede forhold – såkalte bristende forutsetninger.
I denne artikkelen ser vi nærmere på hvilke regler som kan gi grunnlag for tilsidesettelse av testamenter. Temaet er praktisk, og det er ofte saker for domstolene som vedrører spørsmålet.
Innledning
Et testament er et skriftlig dokument som fastsetter hva som skal gjøres med det en etterlater seg når en dør. Testamentet gir arvelater mulighet til å fordele arven annerledes enn det loven legger opp til.
Friheten til å fordele arven annerledes enn det som følger av arveloven, omtales som testasjonsfriheten. Utgangspunktet i Norge er at vi har testasjonsfrihet, men at denne begrenses av barn og barnebarns rett til pliktdelsarv og ektefellens rett til minstearv. For helhetens skyld nevnes at testamentet heller ikke kan gripe inn i barns såkalte forloddsrett etter arveloven § 37.
Ugyldighet – helt eller bare delvis?
Når testamentet først anses ugyldig, kan ugyldigheten være helt eller delvis. Det betyr at testamentet, helt eller delvis, blir virkningsløst. Utgangspunktet er nemlig at ugyldighet ikke strekker seg lenger enn ugyldighetsgrunnen tilsier.
Arvinger kan godkjenne ugyldige disposisjoner, enten ved passivitet eller ved uttrykkelig samtykke. Et uttrykkelig samtykke vil ofte kunne binde arvinger, selv om det kommer på forhånd. For eksempel vil livsarvinger kunne forhåndssamtykke til pliktdelskrenkende testament.
Ugyldighetsgrunn nummer 1: Testator var ikke testasjonsfør
Arveloven stiller krav til testators tilstand og forutsetninger for at vedkommende skal kunne sette opp et testament. Dersom testator ikke var testasjonsfør, vil testamentet som regel i sin helhet anses ugyldig. Likevel kan unntak ved delvis ugyldighet tenkes, se nærmere om dette under.
1. Nærmere om alderskravene til testator
Personer som oppretter testament, må være over 18 år. Den som er yngre kan også sette opp testament, men da kreves det at testamentet stadfestes av Justis- og beredskapsdepartementet, jf. arveloven § 48.
Opprettet testament i strid med alderskravet vil som klar hovedregel anses ugyldig i sin helhet.
2. Nærmere om kravene til testators sinnstilstand
Testamentariske disposisjoner blir ugyldige hvis testator, ved opprettelsen, var sinnsyk, psykisk utviklingshemmet i høy grad eller i høy grad sjelelig svekket, med mindre det er usannsynlig at sinnstilstanden hadde innvirkning på innholdet i disposisjonen, jf. arveloven § 62.
Vurderingen etter arveloven § 62 er toleddet:
Først må det klargjøres om testator var sinnsyk, psykisk utviklingshemmet i høy grad eller i høy grad sjelelig svekket. Dette blir i utgangspunktet en medisinsk vurdering, der uttalelser fra fastlege, journaler, hjemmepleier mm. tillegges vekt.
Forutsatt at vedkommende var sinnstilstanden som beskrevet over, vil testament likevel være gyldig, såfremt det anses usannsynlig at tilstanden hadde innvirkning på testasjonens innhold.
Dersom testator var sinnsyk, psykisk utviklingshemmet i høy grad eller i høy grad sjelelig svekket, vil nok testamentet, som hovedregel, anses ugyldig i sin helhet. Unntak kan imidlertid tenkes der det kan tenkes at det er usannsynlig at sinnstilstanden har virket inn på enkelte av testasjonene i testamentet.
Ugyldighetsgrunn nummer 2: Testator har fraskrevet seg testasjonsretten (arvepakten)
Testator har anledning til å fraskrive seg retten til å opprette testament. Dette gjøres ved såkalt arvepakt. Det vil si ved opprettelse av et testament som blir gjort til en arvepakt.
Hjemmelsgrunnlaget for arvepakt er arveloven § 56. Det følger av arveloven § 56 første ledd at testator ved arvepakt «… kan… binde seg til ikkje å gjere, endre eller tilbakekalle testament.»
To former for bindinger følger av bestemmelsen:
For det første kan arvelater forplikte seg til ikke å endre eller tilbakekalle et testament. Testator frafaller da retten tilbakekall og endring i medhold av arveloven § 55. Slike bindinger er ikke helt uvanlige i felles eller gjensidige testamenter mellom ektefeller eller samboere.
Ofte vil ektefellene eller samboere testamentere i tillit til hverandres testasjoner. Det kan da være viktig at den lengstlevende av ektefellene eller samboerne ikke bare kan endre egne testasjoner etter den første av dem har falt fra.
For det andre kan arvelater forplikte seg til å ikke «gjere» (dvs. opprette) et testament. Ved dette fraskriver arvelater seg retten til overhodet å opprette testament. Ved slik arvepakt har ikke arvelater anledning til å opprette testament og arven skal da fordeles etter arvelovens regler.
Testasjoner i strid med arvepakter leder til helt eller delvis ugyldighet. Har arvelater forpliktet seg til å ikke opprette testament, vil testamentet som sådan anses ugyldig. Har arvelater forpliktet seg til å ikke endre eller tilbakekalle testament, vil nytt testament i anses ugyldig i den utstrekning det er i strid strider med tidligere testament.
Ugyldighetsgrunner nummer 3: Testamentet oppfyller ikke arvelovens formkrav
Testamentets gyldighet forutsetter at formkravene etter arveloven § 49 er oppfylt. Etter bestemmelsen skal testamentet
1. nedfelles skriftlig,
2. med to vitner som testator har godtatt, som er tilstede samtidig og vet at dokumentet er et testament, samt
3. som testator skriver under eller vedkjenne seg sin underskrift i nærvær av.
For å fravike formkravene i arveloven § 49, må vilkårene for såkalt nødtestament etter arveoloven § 51 være oppfylt. Etter bestemmelsen må brå og farlig sykdom eller annet nødstilfelle hindre opprettelse av testament i samsvar med arveloven § 49. Det vises for øvrig til bestemmelsen.
Det er ofte to grunner til at et testament opprettes i strid med formkravene.
Den ene grunnen er at testator enten glemmer eller lar være å følge kravene, selv om vedkommende vet at det opprettes et testament.
Det andre grunnen er at testator antar disposisjonen er en livsdisposisjon, men hvor det senere legges til grunn at det var en dødsdisposisjon. En dødsdisposisjon er en disposisjon som foretas med tanke på hva som skal skje etter vedkommendes bortgang. Dødsdisposisjonen kjennetegnes ved at konsekvensene av disposisjonen, først inntrer etter at vedkommende har falt fra. Arvelovens bestemmelser, inkludert bestemmelsene om opprettelse av testament, må følges for dødsdisposisjoner.
Manglende oppfyllelse av formkravene vil som regel medføre at testamentet anses ugyldig i sin helhet.
Ugyldighetsgrunn nummer 4: Det foreligger mangler ved viljeserklæringen (tvang, svik
Et testament kan anses ugyldig som følge av mangler ved viljeserklæringen. Det kan skyldes at testamentet skyldes
– tvang,
– villedning av testator omkring faktiske forhold,
– utilbørlig påvirkning av testator, eller
– misbruk av testators lettsinn, veikskap eller avhengighetsforhold.
Dette følger av arveloven § 63. Bestemmelsen lyder:
«Ein testamentarisk disposisjon er ugyldig når disposisjonen er framkalla ved tvang, svik eller annan misleg påverknad eller ved misbruk av testators lettsinn, veikskap eller avhengige stilling.»
Har testamentet blitt utformet som følge av tvang, vil ugyldighet være forholdsvis selvsagt. Det samme gjelder dersom testasjonene skyldes forhold som testator har blitt villedet til å tro. Dersom en person utgir seg for å være barn av testator, og forleder testator til å testamentere i tillit til dette, vil nok testasjonen som hovedregel være ugyldig, såfremt det viser seg ikke lenger å være tilfellet.
Hvorvidt det foreligger utilbørlig påvirkning, må vurderes konkret. Det vil nok forutsette at avdøde har en tilstand som gjør vedkommende mottakelig for utilbørlig påvirkning. Desto mer svekket tilstand testator er (etter arveloven § 62), desto mindre skal det trolig til før påvirkningen anses utilbørlig. Det kreves ikke at testasjonen er utilbørlig. Det er påvirkningen som må anses utilbørlig.
Konsekvensen av at det er mangler ved viljeserklæringen, er at testasjonene som rammes anses ugyldig – altså delvis ugyldighet såfremt testamentet også inneholder andre testasjoner.
Ugyldighetsgrunn nummer 5: Testasjonen er i strid med pliktdelsreglene og/eller ektefellens/eller samboers minstearv
Et testament anses ugyldig i den utstrekning den strider med pliktdelsarven til barn (og barnebarn) og ektefelles/samboers rett til minstearv. Det er bare samboere med felles barn som har rett til arv etter loven.
– Testamentet og pliktdelsarven er berørt i følgende artikkel: (https://familiejuss.no/testament-og-pliktdelsarv/ og her https://familiejuss.no/arv-barna-pliktdelsarv/)
– Testament og ektefelles rett til arv er berørt her (https://familiejuss.no/ektefellers-rett-til-arv/)
Pliktdelsarven er tiltenkt oppjustert i ny arvelov – (https://familiejuss.no/ny-arvelov/) .
Dersom forslaget til ny arvelov vedtas, vil oppjustert pliktdelsarv også gjelde for allerede inngåtte testamenter, forutsatt at testator dør senere enn ett år etter at loven har trådt i kraft. Det betyr i praksis at mange vil måtte endre sine testamenter, såfremt de ved testamentet baserte seg på pliktdelsreglene etter någjeldende regler.
Ugyldighetsgrunn nummer 6: Endrede forhold / bristende forutsetninger
Av arveloven § 57 annet ledd følger det at en testamentarisk disposisjon faller bort når det på grunn av forholdene som senere kommer gjør at det utvilsomt at testamentet ikke lenger skal gjelde.
Det må her skilles mellom tilfeller der testator er blitt kjent med de endrede forholdene og der testator ikke kjente til dette. Kjent testator til forholdene, vil det ikke uten videre være grunnlag for å sette testamentet til side. Det formelle utgangspunktet er at testamentet gjelder til det formelt er kalt tilbake. Når testator ikke har gjort dette eller endret testamentet, på tross av nye inntrufne forhold, må det som regel antas at testator har gjort et bevisst valg knyttet til dette.
I tilfeller der testator ikke kjente til de endrede forholdene, er det lettere å se for seg at testamentet faller bort for så vidt gjelder de endrede forholdene. Forholdene må vurderes konkret og terskelen er høy ettersom det kreves at det må anses utvilsomt at testamentet ikke skal gjelde.
