Uenighet om skilsmisseoppgjøret

Hva gjør jeg? Og hvordan går jeg frem? Når har jeg behov for advokat?

Heldigvis blir de aller fleste av oss enige om fordeling av eiendeler og verdier i skilsmisse- og samboeroppgjør. Men av og til har vi behov for profesjonell bistand fra advokat. Det kan være at man er usikker på hvilke rettigheter man reelt sett har i skilsmisseprosessen, for eksempel i en situasjon der den andre ektefellen kommer med tvilsomme løsningsforslag. Det kan være at uenigheten allerede er tydeliggjort, slik at det gjenstående er hvordan uenigheten kan løses. Det kan til og med være slik at det allerede er en formell prosess ved at den ene ektefellen har begjært såkalt offentlig skifte eller til og med anlagt et søksmål.

I denne artikkelen berører vi overordnet hvordan disse konfliktsituasjoner knyttet til det økonomiske oppgjøret kan håndteres. Det er viktig for oss å presisere at det ikke konkrete råd vi gir her, men visse overordnede føringer.

1. Rettslig utgangspunkt – avtalefrihet

Utgangspunktet for det økonomiske oppgjøret i skilsmissesituasjoner, er at partene har full avtalefrihet. Avtalen om fordelingen, også kalt skifteavtalen, kan inngås skriftlig, eller den kan inngås muntlig. I ekteskapsloven følger prinsippet om avtalefrihet ved samlivsbrudd av ekteskapsloven § 65. Vi har en artikkel om skifteavtaler her.

I samboersituasjoner er ikke avtalefriheten nedfelt skriftlig, men det tilsvarende gjelder også her.

Skifteavtalen vil som regel ta utgangpunkt i de rettighetene hver av partene har når det gjelder oppgjøret. Det er flere juridiske begreper som forekommer i forbindelse med oppgjøret, og vi har en artikkel om dette her.

2. Skifteavtalens grunnlag – partenes rettigheter under ekteskapsforholdet

Partenes rettigheter under skilsmisseprosessen avhenger bl.a. av om partene har felleseie som formuesordning eller om det helt eller delvis er avtalt særeie. Forskjellene mellom særeie og felleseie, beskrives nærmere her.

Er det fullt felleie, som er lovens normalordning, er utgangspunktet at felles verdier skapt under ekteskapet deles likt. Unntak fra likedeling, gjelder:

1. Skjevdelingskrav. Dette er verdier som klart kan føres tilbake til arv, gave eller verdier som forelå ved ekteskapets inngåelse. Vi har en mer detaljert artikkel om skjevdeling, her.
2. Forloddskrav, dvs. enkelte eiendeler og rettigheter med slike særtrekk at det ikke er naturlig at de deles. Vi har en detaljert artikkel om forloddskrav, her.

Eiendeler som ligger i særeie, inngår derimot ikke i den verdimessige delingen, men skal holdes utenom. En ektepakt kan tilsidesettes på visse vilkår, men terskelen er høy. Det mest aktuelle virkemiddelet kan da vise seg å være vederlagskrav for forøkning av særeiemidler. En artikkel om temaet finnes her.

Partenes rettigheter under skilsmisseprosessen avhenger dessuten av hvilken pris som legges til grunn for eiendelene, f.eks. verdien av felles bolig. Som regel skal eiendelene fastsettes til markedspris, men det forekommer unntak, f.eks. knyttet til landbrukseiendom og for personlig goodwill knyttet til verdi av næringsvirksomhet.

Eierforholdet vil også kunne være av betydning for pris, ettersom eiendeler i eneeie skal prises til den verdi som forelå på skjæringstidspunktet, mens eiendeler i sameie skal prises til den verdi som forelå da det ble bestemt hvem som skal overta eller på utlodningstidspunktet ved privat skifte. Denne artikkelen illustrerer problemstillingen.

3. Nærmere om identifikasjonen av uenigheten

I forbindelse med tvisten bør det identifiseres hva uenigheten består i. Dersom uenigheten knytter seg til faktiske omstendigheter, for eksempel om felles bolig ble kjøpt av skjevdelingsmidler eller av andre midler, kan det godt være partene kan finne ut av dette selv. Kontoutskrifter inntil ti år tilbake, kan for eksempel bestilles av banken. Hver av partene kan dessuten bestille selvangivelse og ligninger fra den andre parten fra Skatteetaten.

Er problemstillingen rettslige forhold, f.eks. om felles bolig ligger i eneeie eller om det er etablert sameie gjennom at den andre ektefellen har passet felles barn og betalt mat og andre husholdningsutgifter, kan det være det er behov for å vurdere dette juridiske forholdet.

Ofte er problemstillingene sammensatte og knytter seg til flere forhold. En hensiktsmessig tilnærming er da gjerne å løse den som er løsbart, herunder oppklare eventuelle uenigheter når det gjelder faktiske forhold, slik at gjenstående uenigheter blir mer renskåret. Da begrenses også utgiftene til juridiske utgifter ettersom juridisk bistand begrenses til et avgrenset tema.

4. Noen utgangspunkter for håndtering av uenigheten

Det neste steget vil gjerne være å identifisere hvem som har bevisbyrden knyttet til de forholdene som uenigheten består i. Det vil være den som har bevisbyrden som har plikten til å klargjøre faktum og kravet. Noen praktiske eksempler, er:

1. Den som hevder å kunne skjevdele verdier, har bevisbyrden for at vilkårene for skjevdeling er oppfylt. Dette gjelder alle vilkårene for skjevdeling. For det såkalte tilbakeføringskravet, stilles det høyere beviskrav.
2. Den mener at rettighetene ikke samsvarer med hvordan forholdene utad fremstår, vil som hovedregel ha bevisbyrden for dette. Den som f.eks. hevder å være eneeier i boligen, på tross av at en står som tinglyst på begge, vil ha bevisbyrden for dette. Den som hevder at den ene i realiteten er ansvarlig for gjeld, der begge er medlåntakere, har bevisbyrden for dette.
3. Den som hevder det er grunnlag for verdimessige endringer eller korrigeringer av rettslige utgangspunkter, vil ha bevisbyrden for dette. Dette gjelder f.eks. vederlagskrav for forøkning av særeie eller utilbørlig svekkelse av delingsgrunnlaget, tilsidesettelse av ektepakt ut fra urimelighetsvurderinger, bortfall av skjevdelingskrav ut fra urimelighetsvurdringer mv.

Den som ikke har bevisbyrden kan som regel kreve at den andre klargjør faktum og kravet, slik at vedkommende først tar stilling til spørsmålet når kravet er tilstrekkelig kartlagt. Dersom forholdet involverer rettslige problemstillinger, noe de ofte gjør, vil det ofte være hensiktsmessig med juridisk bistand.

5. Alternative virkemidler for løsning av uenigheter

Uenigheter kan løses på ulikt vis. Det mest nærliggende er forhandlinger og at partene forhåpentligvis kommer til enighet ved en avtale.

I arbeidet med å komme frem til avtale, kan advokat engasjeres for å utrede rettslige spørsmål som står til hinder for en enighet. Advokaten vil også kunne engasjeres av dem begge, men det begrenser advokatens mulighet til å bistå partene videre ved eventuell tvist.

Såfremt partene ikke har fullt særeie, men felleseie, kan det også begjæres offentlig skifte og anmodes om såkalt saksforberedende møte. Særlig saksforberedende møte kan være hensiktsmessig idet kostnadene er relativt lave og fordi en dommer da søker å klargjøre tvistepunkter og mekle saken under det saksforberedende møtet. Ofte bistås partene av advokater under saksforberedende møte, men det er ikke alltid nødvendig.

Består uenigheten fortsatt kan det være saken må løses rettslig ved ordinært søksmål eller ved skiftetvist under offentlig skifte.

Selv om mye kan løses selv, viser det seg ofte at advokatbistand kan være tilrådelig. Vi kontaktes dessverre ofte for sent, slik at konflikter unødvendig er eskalert og posisjoner har festnet seg. Da hadde det vært mer hensiktsmessig å engasjere advokat tidligere i prosessen, eventuelt for avklaring av konkrete problemstillinger, slik at saken løses før konfliktnivået er blitt for høyt.